Tor Hammerø

Den svenske vokalisten Anna Kruse er et nytt bekjentskap for meg. Hun har satt gode spor på første forsøk. Veldig gode.

Noe av det morsomste og mest interessante med å “jobbe” med musikk og anmelderi, er at jeg blir konfrontert med og utsatt for musikk og musikanter jeg neppe ellers ville ha kommet over. Anna Kruse (50) er en altså en svensk vokalist som har vært bosatt i Danmark siden 1998 og som har ei solid og god karriere bak seg – likevel har det gått meg hus forbi.

Med sitt andre visittkort der den finlandsk-svenske poeten Edith Södergran (1892-1923) er premissleverandør med sin tidløse poesi, forteller Kruse meg umiddelbart at vi har med en formidler på høyeste hylle å gjøre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kruse har skrevet all musikken sjøl og fått utmerket hjelp av blant andre Fredrik Lundin til å skrive strykearrangement som kvartetten Who Killed Bambi – hvilket navn på en strykekvartett!!! – tar seg av på best mulig vis.

Til tross for at Kruse har bodd godt og vel 20 år i Danmark, så synger hun på svensk med sin varme og luftige stemme. Hennes inspirasjonskilder hører hjemme både i jazz, folkemusikk og klassisk musikk og dette setter Kruse sammen på et personlig vis.

Södergran var opptatt av natur og de store spørsmåla som vi mennesker har fundert på alltid. Hun blei bare 31 år ung og døde fattig og tuberkuløs, men greide likevel å sette i gang tanker hos stadig nye generasjoner – noe de aller færreste makter gjennom et langt liv.

Med seg har Kruse også skuespilleren Stina Ekblad som resiterer på Södergrans finlands-svenske dialekt og strålende jazzsolister som saksofonisten Fredrik Lundin, trombonisten Gustav Rasmussen og trompeteren Tobias Wiklund. Flotte fargeleggere alle sammen.

Anna Kruse har kommet seint, men veldig godt på besøk til meg. Hun skal være hjertelig velkommen når som helst i fremtiden også.

Russiske Ganelin Trio var en frijazzsensasjon på 70- og 80-tallet. Nå dukker Ganelin opp igjen – på norske Losen Records – nesten 40 år seinere.

Midt i den kalde krigen og lenge før muren falt, kom det høyst overraskende ei frijazzbombe fra gamle Sovjetunionen. Lite eller ingenting av det som foregikk på jazzområdet bak det sovjetiske jernteppet kom frem til oss her vest, men Ganelin Trio brøt altså muren og fortalte oss at det foregikk spennende ting også på det området der øst..

Etter rundt 20 plater, i all hovedsak på det engelske selskapet Leo Records, var trioen historie i 1987. Vyacheslav, populært kalt Slava, Ganelin, slo seg ned i Israel og lenge har det vært ganske så stille rundt han. Ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records visste heldigvis råd og og har kommet over et liveopptak gjort i Moskva høsten 2017 med en ny trio med Ganelin på piano, ymse andre tangentinstrumenter, live elektronikk og perkusjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen, som nok en gang er bassløs, består ellers av Alexey Kruglov på alt- og sopransaksofon og blokkfløyte og Oleg Yudanov på trommer og perkusjon, gir både et entusiastisk publikum i Moskva og oss en vel 45 minutters ekskursjon i frie, åpne, luftige, men samtidig strukturerte, dynamiske og melodiske utflukter.

Ganelin, som er 76 år nå, er en meget heftig og langt framskreden pianist med et høyst personlig uttrykk. Hans to nye medsammensvorne holder også et høyt og er, som Ganelin, lyttere av beste merke..

Jeg hadde for så vidt ikke glemt Slava Ganelin, men det er veldig lenge siden han var innom radaren min. Derfor var det ekstra hyggelig med denne oppdateringa. Heftig!

Hadde det blitt antyda for 10-15 år siden at fire kvinnelige instrumentalister ville skapt et frijazzlandskap sammen, ville man kanskje blitt sett rart på. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Det er ingen sensasjon at musikk er et språk som ikke kjenner noen grenser. Denne kvartetten er vel et av de beste eksemplene på det: den slovenske pianisten Kaja Draksler er bosatt i København, den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen føler seg hjemme i Trondheim, den argentinske tenorsaksofonisten og klarinettisten Ada Rave bor i Amsterdam, mens den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva har Stockholm som bostedsadresse. Mer kosmopolitisk er det vel ikke mulig å få det.

Hver for seg hører de fire hjemme i den europeiske frijazz-elitedivisjonen og i 2016 møttes de i Amsterdam for første gang og magi oppstod umiddelbart. Hearth – en fusjon av ordene heart og earth – var født og har siden fortsatt å utvikle seg. Her får vi være med på en konsert i Portugal og de fire tar oss med til steder ingen av oss har vært på før.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De seks “låtene” er totalt fritt unnfanga, men med klare ideer som blir utvikla individuelt, men samtidig kollektivt. Lydlandskap- og skulpturer blir utvikla på et fascinerende vis i alt fra det stilleste og vareste til det eksplosive og voldsomme.

De fire utmerkede instrumentalistene nekter seg ingenting i sin søken etter det unike – og de finner det. Både instrumenteringa og musikken er noe helt for seg. sjøl. Hearth likner ikke på noe annet som har kommet verken din eller min vei.

Under Jazzfest i Trondheim i vår fikk jeg mange hyggelige overraskelser. En av de aller største var med den israelske trommeslageren og bandlederen Udi Shlomo.

Har det ikke vært slik at norske festivaler har vært så å si kjemisk fri for utenlandske musikere da, vil vel den oppegående leser innvende. Det er jo riktig observert det, men nå har det seg slik at Udi Shlomo (45) har vært bosatt i Trondheim siden 2010, så sånn sett er han mer eller mindre for norsk å regne. Hvordan og hvorfor han har spilt ei så beskjeden rolle i norsk jazzoffentlighet så lenge, er intet mindre enn et lite mysterium.

Høsten 2019. altså mens det fortsatt var mulig å samle folk og å reise, fikk Shlomo henta inn fire favorittmusikere i Athletic Sound i Halden og spilt inn “Diaspora House” i en tilnærma livesetting – alle samla i ett rom og alt gjort uten noen form for pålegg hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall – veldig friskt og veldig livsbejaende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Repertoaret består enten av låter med djupe røtter i den israelsk/jødiske toneskatten eller av låter Shlomo har skrevet sjøl. Det er avgjort mulig å høre den melankolske overtonen i musikken noen ganger, men veldig ofte er det det sprudlende og utadvendte som dominerer i disse herlige landskapene.

Med seg til dette hyggelige, melodiske og livsfriske treffet inviterte Shlomo den israelske tenor- og sopransaksofonisten Omri Abramov, den nederlandske tenoristen Jesse Schilderink, den svenske bassisten David Andersson og det nye, store tangenttalentet fra Kongsberg, Håvard Aufles, på piano.

Noe forteller meg at de ikke har hatt all verdens tid til å møtes og spille sammen, men slik låter det uansett ikke. Alle fem stortrives åpenbart noe så voldsomt i Shlomos univers og den fremragende trommeslageren leder sine tropper på et herlig vis.

Udi Shlomo har laga et flott debut-visittkort. Han fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått i sitt nye hjemland.

Den danske pianisten, komponisten og innovatøren Jacob Anderskov fortsetter å gå sine egne veier. Heldigvis.

Jacob Anderskov (46) har gitt ut 25 plater som leder eller co-leder siden han platedebutert for 20 år siden. Han har vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris og mottatt en rekke utmerkelser og stor anerkjennelse på hjemmebane for sin kompromissløse musikk og musikkanskuelse. Til tross for det har han fått alt for lite oppmerksomhet på denne sida av danskebåten. Det er det på høy tid at det blir gjort noe med så snart som mulig.

Siden 2019 har Anderskov vært ansatt som professor ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Det betyr ikke at han har lagt den utøvende delen av sin profesjon til side – heller tvert i mot er det mye som tyder på. Med “Spirit of the Hive” tar han oss nemlig med til samtaler som er spennende, sjeldne og høyst personlige.

Med ei besetning som ikke har vederfaret folket tidligere, her på Tellus i alle fall, med seks klarinettister/fløytister, en cellist, to bassister og en trommeslager, tar komponisten og dirigenten Anderskov – han spiller altså ikke sjøl denne gangen – oss med til samtaler han ser/hører for seg at vi mennesker kanskje kan føre med svermer av fugler, bier, flaggermus og andre insekter.

Ofte møter vi mange av disse i flokker eller svermer og vi skal ikke se bort fra at de også lurer på hva vi merkelige skapningene på to bein holder på med! Anderskov har i alle fall med dette verket skapt forundring og spenning i en åpen, fri og notert, men samtidig improliknende utflukt med samtidsmusikkimpulser som ikke likner på noe jeg har hørt før.

Bare det er nok til å pirre nysgjerrigheten kraftig og Jacob Anderskv bekrefter med det hvilken spesiell og unik stemme han er og har – også som komponist.

Susanna og søskenbarn David Wallumrød gir oss noe som gjør så inderlig godt.

Jeg har latt meg begeistra og vel så det av Susanna Wallumrød helt siden jeg fikk skikkelig innsyn og kontakt med uttrykket hennes sammen med The Magical Orchestra – det vil si Morten Qvenild. Det betyr godt og vel 20 år siden. Deretter har hun møtt meg og oss i en rekke spennende og kompromissløse settinger. Alltid like flott, alltid like personlig.

Skrus klokka laaaangt tilbake så fantes det enda flere samarbeid med røtter på Kongsberg – sjølsagt med brødrene Christian og Fredrik, men også med søskenbarnet David. Vi snakker tre glitrende, men ganske så forskjellige musikanter som Susanna har utfordra og latt seg utfordre av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For et par år siden gjenopptok Susanna og David den musikalske tråden og tangentist i ultraklassen David, som har imponert med noe høyst personlig sammen med “alle” inkludert Bjørn Eidsvåg, Knut Reiersrud, Torun Eriksen, Maria Mena, Thomas Dybdahl og Spirit In The Dark, visste nok en gang bokstavelig talt hvilke knapper han skulle trykke på for at dette spesielle skulle skje.

Her får vi høre de to, og for ei stemme og for et uttrykk Susanna er og har skapt, i liveopptak fra 2019 og i fjor. De har samla seg seg rundt en coverskatt av de sjeldne: Leonard Cohens “Chelsea Hotel #2”, Joni Mitchells “This Flight Tonight”, hele tre Tom Waits-låter: “Gin Soaked Boy”, “Underground” og “Johnsburg, Illinois”, Neil Youngs “Wrecking Ball”, Julie Millers “All My Tears” og Lennon og McCartneys “For No One”. Her er det med andre ord bare å velge og vrake i favoritter og når så The Wallumrøds uten unntak setter sine umiskjennelige bumerker på absolutt alle versjonene, så har dette blitt et livealbum med evighetens stempel på seg.

Dette visittkortet er så nedpå, så intimt, så vakkert og så luftig som det må være for at tekstene og budskapene skal få mulighet til å ta bolig. Når så fargeleggeren David Wallumrød hele veien tilfører det krydderet både låtene og Susanna ber om, så er det bare å dykke ned og bli værende i dette universet.

PS Susanna har åpenbart en forkjærlighet for tangentører fra Kongsberg. Da er det vel bare for Håvard Aufles å gjøre seg klar da for neste runde?

Ray Charles og Milt Jackson – sammen! Det skjedde i i 1958 og nå er “Soul Brothers” remastra og ute på vinyl igjen. Med Ray Charles på altsaksofon og Milt Jackson på gitar – du slette tid!

Jeg har ikke det minste problem med å innrømme relativt store hull når det gjelder utgivelser og konstellasjoner fra slutten av 50-tallet. Noe av grunnen kan være at jeg så vidt var i gang med å lære å gå for andre gang. En annen årsak kan være at jeg ikke hadde kommet i gang med å lytte til jazzmusikk eller musikk over hodet på den tida. Jeg har for så vidt tatt jeg igjen det etter hvert, men denne innspillinga hadde gått meg hus forbi – til nå.

Hvorfor Atlantic/Warner Music har bestemt seg for å remastre den opprinnelige analoge tapen og gi den ut i mono nå, aner jeg ikke. Ikke bryr det meg så veldig heller – jeg er egentlig bare glad for at det har skjedd. og for at jeg får oppleve dette unike møtet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er veldig interessant å lese Bill Randles originale liner notes der han påpeker at dette er en hyllest til Charlie Parker – et voldsomt forbilde for både Charles og Jackson sjølsagt. I en bluessetting der de to har skrevet to låter hver og der tradlåta “How Long Blues” er femte hjul på vogna, blir vi invitert inn et løst, men samtidig usedvanlig stilsikkert landskap.

Disse to gutta, samt medsammensvorne som Skeeter Best (gitar), Connie Kay (trommer), Billy Mitchell (tenorsaksofon) og Oscar Pettiford (bass), kan blues og de kan bebop – de er oppflaska på det. Når vi i tillegg til instrumentene vi forventer fra Charles og Jackson, piano og vibrafon, får høre førstnevnte på altsaksofon og Jackson på piano og gitar, så er dette både kjempebra, overraskende og historisk.

Ray Charles var i slutten av 20-åra og Milt Jackson i midten av 30-åra da denne innspillinga blei gjort. De var på et flott sted i sine karrierer og vi får høre begge to, ikke minst Ray Charles, på et vis de færreste forbinder med han. Tøft – steintøft faktisk.

Håkon Kornstad tar stadig nye store steg i retning seg sjøl. Aldri har han vært bedre og mer Håkon Kornstad enn han er nå.

For oss som har hatt gleden av å følge Håkon Kornstads karriere helt siden Wibutee- tida, så har det vært en utflukt med stadig nye høydepunkt. Kornstad er en artist og en kunstner som aldri har latt seg stoppe, han vil alltid videre og han går veier som han er helt aleine om.

Blei jeg med andre ord ikke spesielt overraska da jeg hørte at han hadde kasta seg ut på operahavet? Det vil være ren løgn å påstå at jeg ikke blei det må jeg innrømme, sjøl om jeg mener at jeg kjente godt til Kornstads kunstnerskap og retning. Jeg så det enkelt og greit ikke komme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uansett så blei fusjonen mellom jazzsaksofonisten og tenoren Kornstad av det spennende og totalt unike slaget. Jeg fikk oppleve mer eller mindre debuten under Moldejazz for mange år siden med Kornstads daværende kvintett og jeg blei både berørt og imponert. Jeg hadde aldri opplevde noe i nærheten av dette tidligere.

Utviklinga bare fortsatte i åra som kom. Kornstad blei en stadig bedre operasanger og definitivt ikke noen dårligere saksofonist. For tre år siden opplevde jeg han på nytt i Molde – nå på trio med bassist Mats Eilertsen og acordionist Frode Haltli. Samme året kom også trioens debutskive: “Im Treibhaus”. Du verden for ei utvikling, du verden for et uttrykk – enda unikere enn ved det første møtet.

Nå har trioen tatt nok et steg. Kornstad fant masse spennende notemateriale for en 5-er per note på gamle Deichman i forbindelse med flyttinga og der lå bare repertoaret til denne innspillinga og “venta” på Kornstad og de framifrå sjelsfrendene hans.

Her blir Tosti, Costa, Geehl, Webern, Pauline Hall, Mascagni, Mahler og Richard Strauss – materiale unnfanga mellom 1882 og 1945 – tolka på et vis kun disse tre i hele verden kan gjøre det og Kornstad synger både på engelsk, italiensk og tysk. Sterkt, inderlig, vakkert – enkelt og greit unikest.

Kornstad & Co befinner seg fortsatt i grenselandet de har skapt sjøl, men er nå enda tryggere både på seg sjøl og hverandre. Herlig og strålende. Hvor veien går videre nå må gudene vite. Håkon Kornstad stopper uansett ikke – det er det eneste jeg er sikker på.

Mitt tips er at få om noen over hodet har hørt om vokalisten Trineice Robinson her hjemme.  Med sin debut forteller hun oss at hun fortjener godt med oppmerksomhet.

Trineice Robinson (40) har bakgrunn fra kirka, fra klassisk musikk, fra soul, fra rhythm and blues og ikke minst fra jazz. Store deler av den amerikanske musikkarva med andre ord. når hun først har tatt seg tid og valgt å prioritere sin platedebut, så viser hun oss dette på et flott vis.

Hvorfor har hun så ikke vist oss dette tidligere? Svaret er at Robinson så langt har valgt å jobbe med undervisning av vokalister på høyt nivå samtidig som hun har oppdratt to barn. Nå var imidlertid tida inne og det har blitt et veldig hyggelig møte med en flott vokalist.

Med et repertoar som viser oss de aller fleste sider av denne mangefasetterte vokalisten med alt fra standardlåter som “All or Nothing at All”, Wayne Shorters “Footprints” med ny tekst, “Come Sunday” og Monks “I Mean You” til Marvin Gayes “What´s Going On” til Natalie Coles “La Costa” og et par hyllester til forbildene Nancy Wilson og Carmen McRae, “The Very Thouhgt of You” og “Save Your Love for Me”, forteller den varme og uttrykksfulle Robinson oss at hun er en vokalist som fortjener mye oppmerksomhet.

Når hun så har fått utmerket reisefølge av langt framskredne herrer som Don Braden på saksofoner og fløyte og Cyrus Chestnut på piano, så har denne debuten forhåpentligvis blitt starten på en ny fase av Trineice Robinsons karriere.

Den amerikanske vokalisten Saschal Vasandani og den franske pianisten Romain Collin har både funnet fram til det ekte i hverandre og til et nydelig og neddempa uttrykk.

Ryktene har gått om vokalisten Saschal Vasandani (43), fra Chicago og med indiske røtter, i flere år nå. Det har blitt hevdet og skrevet at der har amerikanerne fått opp et nytt talent i tradisjonen etter Kurt Elling.

Jeg er vel ikke helt enig i Elling-sammenlikninga, men at Vasandani har et uomtvistelig talent er det der i mot ingen som helst tvil om. I Collin, som har slått seg ned i New York etter Berklee.-studier, har han funnet en sjelsfrende. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et repertoar der de tar for seg mer eller mindre kjente coverlåter som Lewis Capaldis usedvanlig sterke tekst i “Before You Go”, Harry Styles´ “Adore You”, Nick Drakes “River Man”, Abbey Lincolns nydelige “Throw it Away” og klassikerne “Don´t Think Twice, It´s All Right” og “Blackbird” , samt flere egne låter også, tar de to oss med på en neddempa og inderlig utflukt der Vasandanis luftige uttrykk gir teksten alt det rommet den spør om og krever for å nå frem. Collin har så avgjort skjønt dette og kler og utfyller Vasandani på et empatisk og inderlig vis.

Vasandani har ikke det minste behov for å imponere med stemma si. Han vil enkelt og greit fortelle sterke og gode historier og det gjør han hele veien. Når han så omgir seg – eller det omvendt? – med en pianolyriker som Collin, så har “Midnight Shelter” blitt ei lita perla som kan nytes når det enn måtte passe og i mange år fremover.