Tor Hammerø

Den franske perkusjonisten Mino Cinelu vet å velge sine trompetsamarbeidspartnere. På begynnelsen av 80-tallet var det Miles Davis – nå er det Nils Petter Molvær. Resultatene er like flotte.

Mino Cinelu (63) var med på det meste i begynnelsen av Miles´ siste comeback: «We Want Miles», «Star People» og «Decoy». Når vi føyer til at han har spilt både i Weather Report og med Pat Metheny samt bidratt på plater med Sting og Kate Bush, så trengs det vel ikke så mye mer dokumentasjon på at vi snakker om en  rytmeskaper og musikalsk landskapsmaler i ultraklassen.

Nils Petter Molvær (59) trenger vel ikke noen spesiell introduksjon her hjemme. Helt siden han slo gjennom med si unike stemme med Masqualero på første halvdel av 80-tallet, har han etablert seg på verdensbasis som en trompeter og musikalsk visjonær helt der oppe. «Khmer» blei hans store gjennombrudd under eget navn og siden har han skapt stadig nye univers med si trompetstemme og sin elektronikkbruk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at de møttes i Tyrkia i 2015, fant de raskt ut at de måtte gjøre noe sammen. Travle avtalebøker førte til at det ikke skjedde før i fjor – delvis i Oslo og delvis i New York. Sjøl om det er bare de to som er involvert så har de ved hjelp av sine arsenal av instrumenter, maskiner og stemmebånd – begge spiller forresten litt gitar også – og ved følsom hjelp av elektronikk og det som finnes av studioteknikk, skapt et helt nytt – eller rettere sagt nye – univers.

De to har sine røtter på hver sin øy, Sula og Madiana, som befinner seg langt fra hverandre geografisk sett. De to har tatt med seg inspirasjon fra heimetraktene og fra sine opplevelser verden rundt og satt det sammen til ei reise som ingen andre kunne ha skapt og tatt oss med på. Som Molvær utbryter etter låta «Indianala»: Great! Det er ikke vanskelig å være enig i det.

For meg har dette blitt en musikalsk ekskursjon av de sjeldne. To mestermusikanter har sett hverandre, skjønt hverandre, utfordra hverandre, gitt hverandre rom. Til sammen har det blitt et mestermøte – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Organisten og bandlederen Dr. Lonnie Smith har endelig nådd opp til overflata her i heimen. Det har tatt si tid, men det var absolutt verdt å vente på.

Dr. Lonnie Smith (78) har ingen medisinsk utdannelse. Tilnavnet har han fått av medmusikanter som mente hans innfallsvinkel til improvisasjon var av det kirurgiske slaget – hva nå enn det måtte bety.

Helt siden han viste seg fram for første gang på 60-tallet i bandet til George Benson, så har Smith vist den funky avdelinga av jazzmenigheta at han har alt i seg til å ta opp arva etter storheter som Jimmy Smith, Brother Jack McDuff og Jimmy McGriff.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har hele tida vært det store B-3 beistet som har vært Smiths foretrukne uttrykksmiddel og, sjøl om «Evolution» har blitt liggende til marinering i hylla her hjemme i lang tid, så viser Smith oss at han langt opp i 70-åra fortsatt har dette heftige souljazzaktige som han har tatt med seg fra 60-tallet, i store og svette doser.

Med seg har han som kjernetropper trommeslageren Johnathan Blake – fornavnet har Blue Note gjennomført skrevet feil forresten – og gitaristen Jonathan Kreisberg – vi snakker trio fra den aller øverste hylla. Når så Smith har invitert med seg gjester som pianisten Robert Glasper og saksofonisten Joe Lovano på noen av spora, så har «Evolution» blitt et både spennende og annerledes souljazzalbum.

I tillegg til fem Smith-låter blir vi også servert to herlige trioversjoner av «Straight No Chaser» og «My Favorite Things». Til sammen har det blitt en flott gumbo som bekrefter at Dr. Lonnie Smith både tar vare på arva samtidig som han tilsetter egne krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange har ventet spent på Vigdis Hjorths siste roman Er mor død. De fleste husker all oppstandelsen etter Arv og miljø som kom i 2016 og søsteren Helga Hjorths mot-bok Fri vilje året etter. Den som håper på en ny omgang gjørme-bryting i Hjorth-familien blir skuffet. Årets bok skiller seg metodisk og formmessig sterkt fra Arv og miljø. Tematisk er det klare likhetspunkter. Om den blir stående som forfatterens beste roman er jeg usikker

Av Jan Øyvind Helgesen

Johanna, kunstner med mange år i USA er eneste stemme i boka. Hun har åpenbart hatt en viss suksess som maler og kommer hjem for å holde en separat-utstilling. Det hører med til historien at Johanna nærmest rømte fra ektemann og nærmeste familie for å følge sitt kunstnerkall. Dette medførte utstilling i hjembyen av bildene «Barn og mor 1» og «Barn og mor 2» . Både moren og søsteren oppfattet bildene dypt fornærmende og pinlig utleverende. Johanna uteblir i tillegg fra farens sykeleie og begravelse og det fører til et totalt brudd mellom de tre. Og da snakker vi Brudd med storB: ikke svare på noen slags henvendelse fra Johanna.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I store deler av boka følger vi Johanna på rene spaningsoppdrag i hennes forsøk på å oppnå kontakt med mor. Hun jakter på det hun tror er der, en rest av en morskjærlighet.

Å luske på noen, het det der jeg vokste opp og det er akkurat det hun gjør. Hun sniker seg etter, hun ligger i buskene og hun kartlegger mors bevegelser i detalj. Hun ringer, tekster og sender brev. Uten å få svar. Me en form for konfrontasjon oppnår hun uten at vi avslører for mye.

Slekta er verst, heter det og det er en dypt dysfunksjonell familie vi møter. Vi får vite nok om den avdøde faren til å forstå at den konservative advokaten med fine bergenske aner ikke er noen lett person. Om mor får vi vite mer, men hva som er virkelighet og hva som er Johannas fantasier om mor, vet vi ikke. Den ikke-eksisterende kontakten mellom de to gir næring til Johannas forestillinger om morens liv. Hun dikter fram moren. Det samme gjør hun med søsteren, men hun blir en nesten en-dimensjonal skikkelse i dramaet som utspiller seg mellom Johanna og moren.

Er mor død er ingen tradisjonell roman selv om den skrider fram med sin egen kronologi og dramaturgi. Den er ikke handlingsmettet. Det er da også grenser for hvor spennende man kan gjøre det å sitte i en bil utenfor mors hus.

Hjorth gjør et spesielt grep:

Rett som det er kommenterer eller utdyper hun  handlingen gjennom noen få linjer på en egen side. Noen av disse kommentarene er vakre og poetiske, noen er triste og enkelte ikke lette å forstå. Stort sett fungerer dette som en utfylling av handlingen. Som komprimerte faktaopplysninger det ville ha tatt mange sider å forklare. Som når hun skriver(s.207):

«Hvis man visste, hvis man forsto som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man aldri tørre selv å få barn»

Sånn sett kan boka også leses som en oppvekst-roman. Vigdis Hjorth er virkelig god når hun ser virkeligheten fra barnets perspektiv. Dessverre vil mange kjenne seg igjen i lille Johannas opplevelse av verden. Mors perspektiv er også skarpt ivaretatt – mor vokser  og blir tydeligere og tydeligere i løpet av de 350 sidene. Far må nok nøye seg med en birolle.

Jan Øyvind Helgesen er en dedikert bokelsker og lesehest. Han har vært journalist på heltid siden 1979, i Arbeiderbladet, Økonomisk Rapport, VG og TV 2. De siste årene var han programleder i God Morgen Norge og Nyhetskanalen på TV 2.

Dr Bekken, som også reagerer hvis han blir tiltalt som Tor Einar Bekken, er intet mindre enn en ustoppelig musikalsk tusenkunstner.

Lite var vel så fortjent som da Tor Einar Bekken (56) fikk Notodden Blues Festival sin høythengende hederspris i fjor. I flere tiår har han tatt vare på og videreutvikla en tradisjon som er fundamentet for veldig mye av moderne musikk og du verden så viktig det er at det finnes slike doktorer både her hjemme og ellers i verden.

I tillegg til å være assisterende professor ved NTNU i Trondheim, er Bekken en usedvanlig kreativ og produktiv herre og bare i løpet av de seineste månedene har han gitt oss to doser med originalt påfyll.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På «Dark Waters» gir han oss tre låter som varer i knappe 21 minutter, blant annet «Blues for Mr. George Floyd». All musikken er bluesbasert og rimelig fritt improvisert av doktoren på guitalele – en blanding av gitar og ukulele vil jeg anta. Det er liksom ikke noen tvil om at Bekken mener det han spiller og måten han formidler musikken på, viser oss definisjonen på hva ekte musikk er.

På «All Ears» er Bekken tilbake på sitt hovedinstrument, pianoet. Her snakker vi også en tre låters affære, kun digitalt denne gangen, som varer i knappe 27 minutter. Blues og boogie woogie er utgangspunktet og overraskende, for mange i alle fall, så er hovedsporet på over 15 minutter tilegna modernisten Muhal Richard Abrams som gikk bort i 2017.

Nok en gang er det ekte og inderlig vare som blir servert av Tor Einar Bekken, som han kaller seg på denne utgivelsen. Han er enkelt og greit ei skattekiste av den verneverdige sorten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken
Dark Waters
DrB Records/[email protected]

De som har fulgt den svenske bassisten, komponisten, bandlederen, og tidvis visesangeren, Torbjörn Zetterbergs karriere de seineste 20 åra, kommer det ikke som noen overraskelse at det er ekte og viktige musikalske spørsmål som blir stilt og ikke minst besvart.

I mine ører har Torbjörn Zetterberg vært en av de mest spennende og kompromissløse musikantene i vår del av verden siden han først viste seg fram for et større publikum i 2002. Nå har han blant annet rukket å bli 44 år og har samarbeida med mangt og mange, inkludert vår egen Håvard Stubø, og gitt ut et tosifra antall skiver under eget navn.

Med bandet Den Stora Frågan, som har eksistert siden 2014, har Zetterberg et a-lag av svenske musikanter fra sin egen generasjon. Jon Fält på trommer og klokkespill, Jonas Kullhammar på tenor- og altsaksofon og fløyte, Alberto Pinton på klarinett og barytonsaksofon, portugisiske, men Sverige-bosatte Susana Santos Silva, som har jobba mye med Hedvig Mollestad i det siste, på trompet og Mats Äleklint på trombone – det oser kvalitet og originalitet hele veien. På to av spora er sekstett også utvida til oktett med Lars Skoglund på trommer og Alexander Zethson på orgel og elpiano.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På Zetterbergs åtte låter blir vi tatt med på en ekskursjon som både tar oss innover og utover. Befolkninga i Den Stora Frågan er på alle slags vis i stand til å utfordre både seg sjøl, hverandre og ikke minst oss på den andre sida. Her blir det skapt melodiske, varme og høyst personlige lydlandskap som både er inviterende og krevende.

Fra tid til annen swinger det infernalsk på et slags Mingusk vis, mens det andre ganger er innadvendt, men samtidig spennende og alltid givende. Solistisk hører «Are You Happy?» hjemme i Allsvenskan og kollektivet er noe av det beste Carl XVI Gustav og Silvia har å vise til uansett idrett.

Torbjörn Zetterberg anno 2020 er fortsatt minst like spennende og interessant som han var da han hilste på med bandet The Torbjörn Zetterberg Hot Five i 2002. Nok en gang har han svart på de store spørsmåla og bestått med laud. Jeg gleder meg allerede til de neste 20 åra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når Ane Brunvoll kan kalle seg Ane Brun, så kan vel Stig Ulvestad kalle seg Stig Ulv? Den sunnmørske strengeleikaren har som Brun i alle fall mye å fare med.

Det er tre år siden jeg møtte musikken til Stig Ulvestad (40) fra Ørsta for første gang. Den gangen het hans soloprosjekt «Akustikar». Både før og etter har Stig Ulv begått flere soloplater med sitt arsenal av strengeinstrumenter. I juni i fjor serverte han folket «Gitarferd» og nå har han gitt oss «Hjartevarme» – begge live-platen – den første på vinyl, den andre foreløpig kun digitalt.

Den første plata er spilt inn delvis i Parken kulturhus i Ålesund og delvis i Hareid kyrkje i fjor vinter, mens han i forbindelse med den siste er tilbake i Parken med en konsert fra i sommer. Begge innspillingene består av ti låter som Stig Ulv sjøl har unnfanga – de på «Hjartevarme» er alle skrevet etter at koronaviruset snudde verden opp ned.

Stig Ulv er en melodiker og lyriker som med sine akustiske instrumenter byr på vakkert påfyll uansett hvor man har sine musikalske preferanser. Han henter hemningsløst fra folk, pop, rock, vise, jazz og sikkert en rekke andre herligheter også og til sammen blir det musikk som han er ganske aleine om.

Langt i fra alle låtene er like minneverdige, men for meg er det stemninga i uttrykket til Stig Ulv som snakker til meg i stor grad. Det er en ekthet og inderlighet i det han bringer til torgs som setter varme spor.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svenske Vivian Buczek har i stadig større grad fortalt oss at hun har noe viktig å melde. Med «A Woman´s Voice» tar hun nok et viktig steg i retning seg sjøl.

For fire år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Vivian Buczek (42) for første gang. På plata «Songs of Our Lives» møtte hun oss sammen med en kvartett med trompeteren Peter Asplund i spissen. Det tok ikke lang å skjønne at i henne hadde svenskene fått fram en ny vokalist som fulgte i Monica Zetterlunds fotspor på et flott og inderlig vis.

Med «A Woman´s Voice» kommer det en strålende bekreftelse på at Buczek, med solide polske røtter der begge foreldrene er musikanter, hele tida tar nye steg. Nå møter vi henne i et nytt format, nemlig sammen med et av Nordens aller beste storband, Norrbotten Big Band. Til å ta seg av pianospillet, arrangeringa og dirigeringa har hun med seg Martin Sjöstedt og dette er deres tredje platesamarbeid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar hun har henta fra helter og inspirasjonskilder som Ella Fitzgerald, Nina Simone, Abbey Lincoln, Carmen McRae, Wayne Shorter, Sarah Vaughan, Shirley Horn og sjølsagt Monica Zetterlund, synger hun seg på et vis gjennom sitt liv med et solid kvinneperspektiv. Hun «snakker» om stegene hun har tatt fra jente til kvinne, hun skuer bakover og ser samtidig fremover. Hun har funnet sin plass og hun tør å gå sin egen vei.

Det gjør Buczek med ei varm, sensuell og sterk stemme som bærer dette materialet på et ypperlig vis. Det swinger av henne, storbandet kler henne og med solister som saksofonistene Håkan Broström og Robert Nordmark, flygelhornisten Dan Johansson og maestro Sjöstedt, så låter dette som en million dollar.

Lincolns «Throw it Away», Shorters «Infant Eyes», Bruno Martinos nydelige «Estate» med Hasse Alfredsons fantastiske svenske tekst, «I morron», «Here´s to Life», «Yesterdays» og Randy Newmans ikoniske «I Think It´s Gonna Rain Today» – de to siste gjort i liverversjoner, er fantastiske utgangspunkt for dette flotte visittkortet fra Vivian Buczek – en vokalist med hele den moderne jazztradisjonen inne og som  samtidig har makta å sette sitt eget høyst personlige bumerke på det hele.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når man først kaster seg ut i et bulgarskklingende improvisasjonlandskap, så skader det på ingen måte å alliere seg med to av Farmers Market-gutta. Trekkspiller Bjørn-Petter Tøsse har gjort et klokt valg. Flere kloke valg faktisk.

Har jeg skjønt det riktig så er «Live at Victoria» masterkonserten til Bjørn-Petter Tøsse (26) ved Norges Musikkhøgskole. Tøsse, som kommer fra Hustadvika som det heter nå, er altså sambygding med/av Ola Kvernberg og det tar han ikke mange runder i cd-spilleren for å fortelle oss at bygda ikke langt fra Molde har frembragt nok et stort talent.

Jeg aner ikke, men har en klar mistanke om at det fundamentet Stian Carstensen og vennene hans la ned i Farmers Market har vært en solid inspirasjonskilde for Tøsse. Sjølsagt er det vanskelig, nærmest umulig faktisk, å «matche» det Farmers Market bragte til torgs fra 90-tallet og fram til i dag, men Tøsse og Batkakollen gjør uansett en strålende innsats med denne eksamenen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De åtte låtene, som varer i rundt 45 minutter, viser oss en komponist i Tøsse som har skjønt det bulgarske tonespråket på et flott vis. Når han så tilsetter fine doser med både rock, jazz og nordiske toneganger, så har det blitt en miks han kan være stolt av.

Med seg til å gi disse låtene liv har Tøsse invitert gitaristen Daniel Deltchev og Farmers-gutta Finn Guttormsen (elbass) og Jarle Vespestad på en tromme som kalles tapan. De to sistnevnte har jo dette uttrykket i genene sine nesten og Deltchev er søren meg der han også.

Bjørn-Petter Tøsse er en trekkspiller som gjør sitt ytterste for å gi den utskjelte flenga et nytt og bedre omdømme. Som Stian Carstensen så gjør han en solid og veldig empatisk jobb og ingen skal høre meg si et stygt ord trekkspill igjen – trur eg. I løpet av ei lita uke nå har jeg omtalt tre trekkspillere, franskmennene Jean-Louis Matinier og Vincent Peirani og nå Bjørn-Petter Tøsse, og alle tre er med på å løfte trekkspillet til både gamle og av og til nye høyder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For de som har vært så heldige som meg og hatt gleden av å følge John Pål Inderberg siden tenorsaksofondagene på Lucullus i Molde et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet, er det en sann glede å kunne slå fast at jeg aldri har opplevd ei kjedelig eller uinteressant stund med en av Nordsihaugens aller største sønner.

Mine første møter med bautaen, som nylig runda 70, var altså med tenorsaksofon og med relativt tradisjonelle tolkninger av standardlåter. Det skulle raskt vise seg at i ryggmargen til Inderberg lå det et DNA der barytonsaksofonen hørte hjemme sammen med uttrykket som Lennie Tristano «fant opp» og som blei videreført av blant andre av Lee Konitz og Warne Marsh.

Nå skal jeg langt i fra påberope meg noen totaloversikt over coolskolens vekst og status på verdensbasis, men i mine ører har John Pål Inderberg vært og er fortsatt en av de aller viktigste fanebærerne anno 2020. Nok et prov på det blei lagt frem på Victoria Nasjonal Jazzscene ved innledninga til høstsesongen 2020.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Æ høre at dåkk høre, meldte Inderberg. Da er han ved kjernen av sin musikalske filosofi. Det han bedriver sammen med sine tidligere studenter og nå jevnunge medspillere, Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, er nemlig lytting på høyt nivå. De tre fører samtaler så intime, men samtidig så utadvendte, basert på et musikalsk skattkammer der folkemusikk, cooljazz, Lars Gullin, de tidligere nevnte mestrene og Thelonious Monk sine utgangspunkt blir tatt med til nye steder. Hele tida er det laaaange linjer i musikken og tankene og du verden som de tre følger hverandre på ferden. Lange linjer blei vi også innlemma i når det gjaldt slektstreet til Steinkjers store sønn.

Føl du med no Håkon? Det blei sjølsagt aldri uttalt verbalt, men mot slutten av konserten senka Inderberg plutselig tempoet midt i ei låt som for å sjekke om oppmerksomheten fortsatt var på plass. Og om den var – Fiske og Mjåset Johansen var umiddelbart der og fulgte Inderberg til døra.

Mjåset Johansen, som jeg hørte på samme scene for kort tid siden sammen med Arild Andersen, er per i dag en så allsidig og strålende trommeslager uansett setting at han snakke med hvem som helst hvor som helst på Tellus og sørge for at nivået heves. Og Fiske er med sin tilstedeværelse og stadig tyngre autoritet på rask vei mot noe høyst personlig han også.

Når så herrene avslutta med elevert korsang var det bare slik det skal være når John Pål Inderberg Trio gjester: Nok en høytidsstund med sjæfen. Den seriøse humoristen fortalte oss at de neste 70 har alt i seg til å bli like flotte som de første.

John Pål Inderberg Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 290820

Ca 100

Man skal være rimelig godt oppdatert for å ha fått med seg South Florida Jazz Orchestra og bandets bravader. Er man opptatt av hardtswingende storbandmusikk så anbefales bandet imidlertid på det varmeste, her med musikk med og av den tidligere Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza.

Derfor er det på sin plass med en liten gjennomgang av South Florida Jazz Orchestra si historie. Bandet har eksistert i 15 år og hele tida under ledelse av bassisten Chuck Bergeron. Før denne innspillinga har bandet gitt ut fire plater med originalmusikk og jobba med solister som Randy Brecker, Janis Siegel, Arturo Sandoval, Kevin Mahogany og Tom Scott. Når så bandet er satt sammen av de fremste proffene i Miami-området som saksofonisten Ed Calle, trompeteren Greg Gisbert og med pianisten Martin Bejerano og gitaristen John Hart i rytmeseksjonen  – all musikanter med renommé på nasjonalt nivå – så sier det oss at forutsetningene for storbandmusikk av klasse så avgjort er til stede.

Bergeron, med fortid i storbandene til Woody Herman og Buddy Rich, har også bosatt seg i Florida og underviser ved University of Miami. Før den tid spilte han med  blant andre Stan Getz, Sheila Jordan, James Moody og Elvis Costello – det er med andre ord ingen hvem som helst vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er heller ingen tilfeldighet at han har invitert tenorsaksofonist Rick Margitza (58) og hans musikk som gjest med SFJO. Deres historie og vennskap går tilbake til 1984 – altså før han fikk sitt gjennombrudd på den hippeste scena med Miles Davis. Seinere har Margitza spilt med giganter som Maria Schneider, McCoy Tyner og Chick Corea og det sier det meste om hvilken anerkjennelse han nyter.

Til tross for at Margitza har bodd i Paris mesteparten av dette årtusenet, så har de to fortsatt å pleie vennskapet. Bergeron ba i første omgang Margitza om å bidra med et par låter, men siden sistnevnte hadde vansker med å velge så sendte han like godt avgårde ei solid bunke og ba Bergeron velge. Det førte til at hele skiva blei kun iført Margitzas materiale bortsett fra hans favoritt-standardlåt, «Embraceable You», som han også har arrangert og som avslutter festen.

Bergeron har satt sammen et storband av superkvalitet der både kollektivet og solistene skinner. Her blir man ikke overraska i noen særlig grad, bare veldig imponert. Grunnen er at det er ganske tradisjonell storbandmusikk i gata til Thad Jones/Mel Lewis, seinere erstatta av Vanguard Jazz Orchestra, vi blir servert. Margitza er en sentral solist tvers gjennom med sin tøffe og tidløse innfallsvinkel, men spesielt Bejerano og Hart får også fortalt oss hvorfor de hører i amerikansk toppklasse.

«Cheap Thrills» har blitt et herlig og hardtswingende møte med både South Florida Jazz Orchestra og Rick Margitza.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.