Tor Hammerø

Til tross for at saksofonisten, fløytisten, komponisten, pedagogen og bandlederen Dave Glasser nærmer seg veteranenes rekker, så er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.

Dave Glasser (58) er født og oppvokst i New York. Han har spilt fast med giganter som Clark Terry, Illinois Jacquet, Barry Harris og Dizzy Gillespie og han spiller fortsatt i Count Basie Orchestra. Dessuten har han undervist på svært så velrennomerte New School i 23 år. Det er med andre ord ingen hvem som helst vi har med å gjøre her, men til tross for det så måtte altså postvesenet på begge sider av Atlanterhavet trå til før våre veier krysset hverandre.

Med de referansene han har å skilte med, skulle man kanskje tro at det er en ganske så tradisjonstro musikant vi har med å gjøre. Det er det da også på sett og vis. I sin musikalske oppvekst hadde Glasser Lee Konitz som lærer, låta «Glee for Lee» er en flott hyllest til den nylig avdøde mesteren, og at han har tatt med seg masse lærdom fra en av coolskolens mestere er det ingen tvil om. I tillegg er det mye 60-talls hardbop i tonespråket hans også. Som om ikke det er nok er det så avgjort mulig å finne spor av mer moderne toneganger også – «Freedom» er et tydelig prov på det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Platetittelen «Hypocrisy Democracy» – hykleri demokrati på norsk – sier klart fra om at Glasser mener mye om det som skjer på hjemmebane, og andre steder på kloden, nå om dagen. Som mange av oss virker han skremt og det er det jo all grunn til.

Glasser har skrevet all musikken bortsett fra Disney-kjenningen «It´s a Small World» der vi møter fløytisten Glasser. Han spiller også mer enn godkjent sopransaksofon, men det er altsaksofonisten som snakker tydeligst til meg.

Når han så har med seg et uhyre empatisk og lyttende komp av kolleger fra New School, bassisten Ben Allison, pianisten Andy Milne og trommeslageren og perkusjonisten Matt Wilson – vi snakker kremlag  – så har dette blitt et flott møte med ei stemme som endelig kom min vei.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske låtskriveren og vokalisten Luke Elliot er så bra og har bodd så lenge i Norge at vi snart bør begynne å kalle han norsk.

Da Luke Elliot ga oss sin debut, «Dressed for the Occasion», for fem år siden, så skjønte vi raskt at her hadde vi med ei unik stemme å gjøre. Rockeren fra New York, som hadde blitt «oppdaga» av VGs daværende korrespondent i The Big Apple, Eirik Mosveen, og tatt med hjem på flyttelasset, fortalte oss umiddelbart at vi hadde med en rocka crooner med mye på hjertet å gjøre.

Noe forteller meg at Elliot hadde lite mot et lite Norges-eventyr, men at han skulle bli bufast og til og med gifte seg med dattera til Jørn Hoel – nei, det verken så eller hørte han nok for seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med «The Big Wind», som har tatt fem års tid i marinering, bekrefter Elliot (35) at han bare har fortsatt å utvikle uttrykket sitt. Her har han tatt utgangspunkt i store historiske og katastrofale stormer og hva de har betydd for mennesker og hva som har skjedd som følge av dem.

Det er jo også en tematikk som er overførbar på det vi opplever av store og små stormer i våre egne liv og Elliot er flink i antydningens kunst. Med sin særegne og sterke stemme er han en historieforteller – en hedersbetegnelse i mi bok – av rang.

Når han så omgir seg et kremlag anført av Freddy Holm og Bebe Risenfors – to herrer som spiller det aller meste og gjør det glitrende – og en Sivert Høyem som duettpartner på ei låt – «Somebody´s Man», et av mange høydepunkt, så har dette blitt en melodisk, vakker og sterk rundreise i Elliotts crooner-rockeunivers som det bare er å glede seg over. Det er flott, det er sterkt, det er inderlig, det er mørkt og det er ekte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luís Lopes Humanization 4tet er et band som har eksistert siden 2008 og med sitt fjerde album forteller de oss at de fortsatt har mye heftig å by på.

Den portugisiske gitaristen Luís Lopes har med seg landsmannen Rodrigo Amado på tenorsaksofon og brødrene Aaron og Stefan Gonzalez, på bass og trommer, fra Dallas, Texas. De har funnet sammen i et tøft og ganske så unikt landskap som mikser frijazz med energien til både punk og metal.

Alle fire har skrevet materiale til denne liveinnspillinga gjort i et studio med publikum i New Orleans under en USA-turné sommeren for to år siden – den gangen det var mulig å reise på turné.

De oppmerksomme kjenner kanskje igjen trommeslager Gonzalez. Det er nemlig samme mann som spiller sammen med vår egen Texas-bosatte Ingebrigt Håker Flaten i bandet Young Mothers.

Her møtes derimot fire herrer som åpenbart kjenner hverandre godt og samtidig som de er trygge på hverandre etter så mange år, så utfordrer de både hverandre og oss så det holder – muligens akkurat fordi de er så trygge på hverandre.

Musikken er både fri og strukturert, dynamisk og usedvanlig kompromissløs – her blir det ikke spart på noe som helst. Her finnes det musikk som garantert vil snakke til både et jazzpublikum, men også til rockefolk med åpne sanser.

Sjøl om Luís Lopes Humanization 4tet har eksistert i rundt et dusin år, så er dette mitt første møte med bandet. Det har så avgjort frista til gjentakelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har vært begeistra for Kirsti Hukes univers i en årrekke, jeg er det fortsatt og noe forteller meg at jeg kommer til å bli værende det i åra som kommer. Her gir hun oss sitt høydepunkt så langt.

Kirsti Huke, fra Ler ikke langt fra Trondheim, har vært der i et par tiår. Hun har både under eget navn og i andre konstellasjoner, sammen med blant andre Tore Brunborg og Ola Kvernberg, fortalt oss at hun er i besittelse av et totalt unikt uttrykk. Det er varmt, det er inderlig og det har det rommet og den lufta som skal til for at det skal være mulig å synke ned i det for virkelig få muligheten til å gripe essensen og ektheten i det. Hvorfor vokalisten og bandlederen Kirsti Huke ikke har fått det Store gjennombruddet både her hjemme og utenlands, er fullstendig ubegripelig for meg. Pat Metheny skjønte det i alle fall: etter å ha hørt henne i Molde, spurte han om hun kunne snu bilen på vei hjem til Trondheim for å bli på hans konsert seinere i uka! Hun gjorde det.

Huke er med sine 43 år både erfaren og har mange tiår igjen av karriera si. Dette er hennes tredje visittkort under eget navn – hun tar seg tid før hun melder fra og det forteller oss om en artist med stor sjølinnsikt og ditto kritisk sans til det hun kommer med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som et slags bakteppe til denne flotte tilstandsrapporten er ei reise Huke gjorde til India. Den må ha gjort sterkt inntrykk og ført til enda mer innsikt. På et plettfritt engelsk, formidler hun tanker om både ensomhet, vennskap og søsterskap – om det å være underveis og om det å nå frem til ny kunnskap om både seg sjøl og verden rundt seg.

Huke har skrevet alt av både tekster og musikk, men har fått fantastisk hjelp av sine svært langt framskredne medmusikanter. Besetninga er, som musikken, både original og unik: Gunnar Halle på trompet, synth og vokal og Wetle Holte og Erik Nylander på trommer, trommemaskiner og perkusjon.

De som aner at her blir vi servert et lydlandskap, et uttrykk og en manifestasjon av hvilken enorm personlighet Kirsti Huke er i et vakkert, melodisk og totalt personlig univers, har ant helt rett. Dette er stort – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slowburn er en dansk kvartett som med sitt fjerde visittkort endelig kom til overflaten hos meg også. Det var sannelig på høy tid.

Gitarist og tangentist, men i all hovedsak gitarist og komponist, Lars Bech Pilgaard, har helt siden 2012 utvikla sin egen musikk og sitt eget uttrykk med Slowburn. Det har ført til musikk i en rekke skjæringspunkt og hvis man kan høre for seg musikk som blant mye annet inneholder solide doser vektløs jazz og vindskeiv rock, så er man i nærheten av hva Slowburn byr på.

Kvartetten består i tillegg til Bech Pilgaard av svenske Thommy Andersson på bass, Thomas Eiler på trommer og Lars Greve på saksofoner og klarinetter. På denne innspillinga er det også med en rekke gjester, blant andre norske Erik Kimestad på trompet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bech Pilgaard kommer opprinnelig fra vest i Danmark og hans tilknytning til både landskapet og folket har vært med å prege han. Forbindelsen mellom mennesker og natur er viktige elementer i hans tilnærming og det har ført til varm, unik og atmosfærisk musikk.

En sittende Bech Pilgaard sender tankene i retning Eivind Aarset og det er så absolutt en viss forbindelse mellom de to i filosofi, sjøl om de låter ganske så forskjellig. Bech Pilgaard har, som Aarset, sin helt spesielle sound. I de åpnere låtene er Eilers fargelegging viktig og at han har hørt et kvarter eller to på salige Jon Christensen føler jeg meg ganske overbevist om. Det er ikke den verste å hente inspirasjon fra for å si det mildt.

Det tok altså sin tid før Slowburn og mine veier krysset hverandre. Det har vært verdt ventetida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Skeie Ljones har sammen med gode venner laga noe som likner mistenkelig på et praktverk der «ny» folkemusikk og ei bok med historie og nye dikt er en del av presangen.

De knappe 40 minuttene med musikk – 13 låter – er så mye mer enn det. Skeie Ljones har nemlig gått tilbake i historia og funnet ut av bakgrunnen og historia til både lokale spellemenn fra hennes hjemtrakter i Gudbrandsdalen og noen fra Hardanger der store deler av røttene hennes også befinner seg.

I den nydelige boka som følger cden, eller er det omvendt?, får vi korte biografier om hver av de 13. Skeie Ljones har så kontakta seks lyrikere som har studert spellemennene på mange slags vis og så skrevet dikt til, for og om dem. Dikta finnes også i boka. Deretter har enten Skeie Ljones eller den framifrå vokalisten Camilla Granlien skrevet ny musikk til diktene – musikk som både tar vare på folkemusikktradisjonen og som samtidig skuer framover.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når de to så har alliert seg med strengeleikeren, ofte gitar, Olav Christer Rossebø og bassist i mesterklasse, nesten uansett sjanger, Jo Fougner Skaansar, så blir vi invitert med inn i et landskap der folkemusikk møter en flott visetradisjon. På det viset har Mari Skeie Ljones og Camilla Granlien skapt noe som er viktig for nåtid og ikke minst framtid. Storveies – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg tenker både på hovedfiguren i romanen, Olive Kitteridge, og forfatteren Elizabeth Strout. Begge er i verdensklasse.

Jeg innrømmer at jeg nok kan ha litt tungt for det, men «Olive, igjen» er altså mitt første møte med den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout (64). Hun fikk for sikkerhets skyld Pulitzerprisen allerede i 2009 for «Olive Kitteridge» – utgangspunktet for «Olive, igjen». Jeg kan love alle at det ikke er noen forutsetning  å ha lest «Olive Kitteridge» for å ha glede av denne delen av hennes liv, men det vil sikkert ikke skade heller.

Det Elizabeth Strout gjør bedre enn de aller fleste andre er å løfte frem et godt voksent hverdagsmenneske på godt og ikke minst ondt og ta oss med inn i det mangfoldige miljøet hun bor og lever i småbyen i Crosby i delstaten Maine. Sjelden eller aldri har jeg blitt invitert inn i et så ekte og usminka miljø der persongalleriet er så mangefasettert og spennende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Olive, som etter hvert har overlevd to ektemenn og sakte, men sikkert nærmer seg livskvelden, er ikke akkurat noe glansbilde – heller tvert i mot. Det er lett å kjenne seg igjen i alle feila til Olive og gjennom det sprudlende språket til Strout og den herlige oversettelsen til Hilde Rød-Larsen, er det lett å gli inn i dette hverdagslige, men samtidig unike universet.

Strout benytter seg av det spesielle grepet med å sette sammen en rekke noveller til en roman. Den henger utmerka sammen som det også. Bare det, men ikke minst den store fortellerkunsten til Strout gjør henne og «Olive, igjen» til litteratur av det aller ypperste slaget.

Wynton Marsalis, Thom Yorke og Flea som skapere av lydsporet til en film? Den vil i alle fall jeg se. Musikken er uansett framifrå.

I fjor hadde krim-noir-filmen «Motherless Manhattan» med Edward Norton som regissør verdenspremiere. Om den har nådd våre strender vet jeg faktisk ikke, men dukker muligheten opp skal jeg definitivt sjekke den ut. Bruce Willis, Alec Baldwin og Willem Dafoe spiller sentrale roller, noe som skulle borge for kvalitet på den fronten også.

Da klarsignalet blei gitt for filmen, ønska den svært så musikkinteresserte Norton å knytte til seg musikk-krefter som han både var venner med og beundra heftig. Han innså at det kunne være vanskelig, men tok likevel sjansen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Først tok han kontakt med Radiohead-sjefen Thom Yorke med ønske om at han skulle skrive en trist ballade. Du verden som han fikk det med låta «Daily Battles»! Den er intet mindre enn vidunderlig vakker og ikke minst sterk. Med seg fikk Yorke Red Hot Chili Peppers-bassisten Flea som også spiller litt trompet.

Wynton Marsalis og kremlaget hans på premierefesten.

Settingen for filmen er lagt til 1957 og neste på ønskelista til Norton var Wynton Marsalis. Årsaken var garantert at Marsalis er den anno i dag som kanskje har tatt best vare på tradisjonen fra den gang og sammen med Joe Farnsworth (trommer), Russell Hall (bass), Willie Jones III (trommer), Ted Nash (alt-, tenor og sopransaksofon), Philip Norris (bass), Isaiah J. Thompson (piano) og Jerry Weldon (tenorsaksofon) så gir trompetsjef Marsalis oss Monk-, Mingus- og Dameron-låter av ypperste kvalitet. I tillegg inneholder også soundtracket «Relaxing with Lee» med blant andre Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Thelonious Monk og «´Round About Midnight» med vokalisten Babs Gonzales. Som en ekstra musikalsk presang får vi også ei Marsalis & Co-tolkning av Yorke-låta «Daily Battles».

Om musikken står på egne bein? Noe så voldsomt. Til filmen kommer vår vei, så er det mye å glede seg over her – mange ganger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kleive like utenfor Molde har historisk sett vært kjent for hjørnesteinsbedrifta Brødrene Midthaug. Nå skal man ikke se bort fra at et nytt brødrepar vil ta over hegemoniet, nemlig jazzbrødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll. 

Moldejazz 2020 var som alle andre kulturarrangement i sommer i stor fare for å bli avlyst. Nå hadde heldigvis styre og administrasjon is i magen og venta med den endelige avgjørelsen så lenge som mulig og vi vet alle hva det heldigvis førte til. Et nytt program blei satt sammen på rekordtid med kun norske musikere involvert og blant dem som får æren av å opptre på denne høyst spesielle jubileumsfestivalen er det altså en improduo fra Kleive med storebror Lauritz på tenorsaksofon og Isach Skeidsvoll på piano. Hadde noen antyda for bare noen få år siden at en improduo fra Kleive skulle spille på Moldejazz, så vet jeg om noen som hadde trukket på smilebåndet og vel så det.

Musikalsk familie

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som har fulgt litt med i det lokale musikklivet de seineste åra, vet at Isach og Lauritz er tungt familiært belasta når det gjelder musikk. Pappa Leiv Skeidsvoll har fått Molde kommunes kulturpris for sin store innsats for musikkmiljøet i og rundt Molde og at sønnene skulle falle i jazzgryta var sånn sett ikke overraskende. 

Opp gjennom åra har vi hørt Isach, som studerer ved Grieg-akademiet i Bergen, og Lauritz, som har valgt Musikkhøgskolen i Oslo som sin base, i en rekke musikalske sjangre og utgaver. Med denne duoen er det første gang jeg i alle fall støter på dem i et frijazz-landskap.

Fri flyt

De fem «låtene», som til sammen varer i vel 36 minutter, oppfatter jeg som musikalske ideer unnfanga der og da. De to har den store fordelen at de har kjent hverandre hele livet, spilt mye sammen og er dermed i stand til å reagere på det minste vink fra den andre. Det betyr at her er det mye og spennende interaksjon i et landskap der tradisjonell rytmikk og melodikk ikke spiller noen hovedrolle for å si det mildt.   

Moldejazz om noen uker

Blir dette musikken vi får høre på Moldejazz? Svaret er definitivt nei. Denne musikken blei spilt der og da og kommer aldri til å bli gjentatt. Den musikalske filosofien som ligger bak derimot kommer de helt sikkert til å ta med seg, men det blir altså helt nye og spennende samtaler mellom brødrene vi blir invitert inn til i uke 29.

Foreløpig er denne plata kun utgitt digitalt. 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lauritz Skeidsvoll – Isach Skeidsvoll

Spirit Without Fire Within

Shessvell Records

Det skulle ta si tid før den svenske komponisten, bandlederen og tangentisten Mattias Risberg dukka opp i mitt univers. Når det først skjedde så har han raskt etablert seg på et meget høyt nivå.

Mattias Risberg runder 60 om noen få dager og bedre bursdagspresang til seg sjøl enn denne oppfølgeren til fjorårets «Live in Stripa» er ikke mulig å ønske seg. I løpet av vel et år har jeg truffet på Risberg både i solotapning, på duo sammen med sjølvaste Fredrik Ljungkvist og altså med septetten som befolker Mining.

Mining-navnet kommer naturlig siden Risberg er født og oppvokst i gruvesamfunnet Bergslagen og fordi liveskiva blei spilt inn i gruvene der. Oppfølgeren blei også sjøsatt der, men Risberg & Co fant ut at det lå et større potensiale i materialet enn de fikk ut under debuten og bestemte seg for å gå i studio et par desemberdager i fjor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammen med den eneste nye siden debuten, vokalisten Jennie Abrahamson, Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på treblås, Josefin Runsteen på fiolin og perkusjon og David Stackenäs på gitar, tar Risberg oss med inn i et spennende, annerledes og allsidig univers.

Risbergs har en svært stor palett å hente fra som komponist. Han finner impulser i klassisk musikk, rock og jazz og setter det sammen til noe som store deler av kremen av svenske jazzmusikanter finner inspirerende og utfordrende. Det gjør så avgjort undertegnede også.

Det er et schwært spenn i uttrykket til Mining og det virker som et klokt valg å la musikken modne litt ekstra etter premieren. De sju har definitivt kommet under huden på musikken og skjønt Risbergs intensjoner. Her får vi alt fra det helt nedpå og reflekterende til det heftige og grooovete – jeg kunne ikke dy meg denne gangen heller – og «Zauberberg» har blitt nok en bekreftelse på at Mattias Risberg har noe helt spesielt å by på. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.