Stort – rett og slett!

Jeg har vært begeistra for Kirsti Hukes univers i en årrekke, jeg er det fortsatt og noe forteller meg at jeg kommer til å bli værende det i åra som kommer. Her gir hun oss sitt høydepunkt så langt.

Kirsti Huke er en artist og formidler på den aller øverste hylla.

Kirsti Huke, fra Ler ikke langt fra Trondheim, har vært der i et par tiår. Hun har både under eget navn og i andre konstellasjoner, sammen med blant andre Tore Brunborg og Ola Kvernberg, fortalt oss at hun er i besittelse av et totalt unikt uttrykk. Det er varmt, det er inderlig og det har det rommet og den lufta som skal til for at det skal være mulig å synke ned i det for virkelig få muligheten til å gripe essensen og ektheten i det. Hvorfor vokalisten og bandlederen Kirsti Huke ikke har fått det Store gjennombruddet både her hjemme og utenlands, er fullstendig ubegripelig for meg. Pat Metheny skjønte det i alle fall: etter å ha hørt henne i Molde, spurte han om hun kunne snu bilen på vei hjem til Trondheim for å bli på hans konsert seinere i uka! Hun gjorde det.

Huke er med sine 43 år både erfaren og har mange tiår igjen av karriera si. Dette er hennes tredje visittkort under eget navn – hun tar seg tid før hun melder fra og det forteller oss om en artist med stor sjølinnsikt og ditto kritisk sans til det hun kommer med.

Som et slags bakteppe til denne flotte tilstandsrapporten er ei reise Huke gjorde til India. Den må ha gjort sterkt inntrykk og ført til enda mer innsikt. På et plettfritt engelsk, formidler hun tanker om både ensomhet, vennskap og søsterskap – om det å være underveis og om det å nå frem til ny kunnskap om både seg sjøl og verden rundt seg.

Huke har skrevet alt av både tekster og musikk, men har fått fantastisk hjelp av sine svært langt framskredne medmusikanter. Besetninga er, som musikken, både original og unik: Gunnar Halle på trompet, synth og vokal og Wetle Holte og Erik Nylander på trommer, trommemaskiner og perkusjon.

De som aner at her blir vi servert et lydlandskap, et uttrykk og en manifestasjon av hvilken enorm personlighet Kirsti Huke er i et vakkert, melodisk og totalt personlig univers, har ant helt rett. Dette er stort – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kirsti Huke
Weaving
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Tro på Slowburn

Slowburn er en dansk kvartett som med sitt fjerde visittkort endelig kom til overflaten hos meg også. Det var sannelig på høy tid.

Lars Bech Pilgaard er sjefen i det spennende bandet Slowburn. Foto: Peter Ganushkin

Gitarist og tangentist, men i all hovedsak gitarist og komponist, Lars Bech Pilgaard, har helt siden 2012 utvikla sin egen musikk og sitt eget uttrykk med Slowburn. Det har ført til musikk i en rekke skjæringspunkt og hvis man kan høre for seg musikk som blant mye annet inneholder solide doser vektløs jazz og vindskeiv rock, så er man i nærheten av hva Slowburn byr på.

Kvartetten består i tillegg til Bech Pilgaard av svenske Thommy Andersson på bass, Thomas Eiler på trommer og Lars Greve på saksofoner og klarinetter. På denne innspillinga er det også med en rekke gjester, blant andre norske Erik Kimestad på trompet.

Bech Pilgaard kommer opprinnelig fra vest i Danmark og hans tilknytning til både landskapet og folket har vært med å prege han. Forbindelsen mellom mennesker og natur er viktige elementer i hans tilnærming og det har ført til varm, unik og atmosfærisk musikk.

En sittende Bech Pilgaard sender tankene i retning Eivind Aarset og det er så absolutt en viss forbindelse mellom de to i filosofi, sjøl om de låter ganske så forskjellig. Bech Pilgaard har, som Aarset, sin helt spesielle sound. I de åpnere låtene er Eilers fargelegging viktig og at han har hørt et kvarter eller to på salige Jon Christensen føler jeg meg ganske overbevist om. Det er ikke den verste å hente inspirasjon fra for å si det mildt.

Det tok altså sin tid før Slowburn og mine veier krysset hverandre. Det har vært verdt ventetida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slowburn
Folketro
Mom Eat Dad Records/momeatdad.com

Praktverk

Mari Skeie Ljones har sammen med gode venner laga noe som likner mistenkelig på et praktverk der «ny» folkemusikk og ei bok med historie og nye dikt er en del av presangen.

Mari Skeie Ljones med fela har all grunn til å smile.

De knappe 40 minuttene med musikk – 13 låter – er så mye mer enn det. Skeie Ljones har nemlig gått tilbake i historia og funnet ut av bakgrunnen og historia til både lokale spellemenn fra hennes hjemtrakter i Gudbrandsdalen og noen fra Hardanger der store deler av røttene hennes også befinner seg.

I den nydelige boka som følger cden, eller er det omvendt?, får vi korte biografier om hver av de 13. Skeie Ljones har så kontakta seks lyrikere som har studert spellemennene på mange slags vis og så skrevet dikt til, for og om dem. Dikta finnes også i boka. Deretter har enten Skeie Ljones eller den framifrå vokalisten Camilla Granlien skrevet ny musikk til diktene – musikk som både tar vare på folkemusikktradisjonen og som samtidig skuer framover.

Når de to så har alliert seg med strengeleikeren, ofte gitar, Olav Christer Rossebø og bassist i mesterklasse, nesten uansett sjanger, Jo Fougner Skaansar, så blir vi invitert med inn i et landskap der folkemusikk møter en flott visetradisjon. På det viset har Mari Skeie Ljones og Camilla Granlien skapt noe som er viktig for nåtid og ikke minst framtid. Storveies – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Skeie Ljones
Spring du fela – Ein skyttel full av song
Ta:lik/Musikkoperatørene

For ei dame!

Jeg tenker både på hovedfiguren i romanen, Olive Kitteridge, og forfatteren Elizabeth Strout. Begge er i verdensklasse.

Amerikanske Elizabeth Strout hører hjemme helt der oppe.

Jeg innrømmer at jeg nok kan ha litt tungt for det, men «Olive, igjen» er altså mitt første møte med den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout (64). Hun fikk for sikkerhets skyld Pulitzerprisen allerede i 2009 for «Olive Kitteridge» – utgangspunktet for «Olive, igjen». Jeg kan love alle at det ikke er noen forutsetning  å ha lest «Olive Kitteridge» for å ha glede av denne delen av hennes liv, men det vil sikkert ikke skade heller.

Det Elizabeth Strout gjør bedre enn de aller fleste andre er å løfte frem et godt voksent hverdagsmenneske på godt og ikke minst ondt og ta oss med inn i det mangfoldige miljøet hun bor og lever i småbyen i Crosby i delstaten Maine. Sjelden eller aldri har jeg blitt invitert inn i et så ekte og usminka miljø der persongalleriet er så mangefasettert og spennende.

Olive, som etter hvert har overlevd to ektemenn og sakte, men sikkert nærmer seg livskvelden, er ikke akkurat noe glansbilde – heller tvert i mot. Det er lett å kjenne seg igjen i alle feila til Olive og gjennom det sprudlende språket til Strout og den herlige oversettelsen til Hilde Rød-Larsen, er det lett å gli inn i dette hverdagslige, men samtidig unike universet.

Strout benytter seg av det spesielle grepet med å sette sammen en rekke noveller til en roman. Den henger utmerka sammen som det også. Bare det, men ikke minst den store fortellerkunsten til Strout gjør henne og «Olive, igjen» til litteratur av det aller ypperste slaget.

Elizabeth Strout
Olive, igjen
Forlaget Press

 

Bli med til Manhattan!

Wynton Marsalis, Thom Yorke og Flea som skapere av lydsporet til en film? Den vil i alle fall jeg se. Musikken er uansett framifrå.

Thom Yorke og Flea – du verden!

I fjor hadde krim-noir-filmen «Motherless Manhattan» med Edward Norton som regissør verdenspremiere. Om den har nådd våre strender vet jeg faktisk ikke, men dukker muligheten opp skal jeg definitivt sjekke den ut. Bruce Willis, Alec Baldwin og Willem Dafoe spiller sentrale roller, noe som skulle borge for kvalitet på den fronten også.

Da klarsignalet blei gitt for filmen, ønska den svært så musikkinteresserte Norton å knytte til seg musikk-krefter som han både var venner med og beundra heftig. Han innså at det kunne være vanskelig, men tok likevel sjansen.

Først tok han kontakt med Radiohead-sjefen Thom Yorke med ønske om at han skulle skrive en trist ballade. Du verden som han fikk det med låta «Daily Battles»! Den er intet mindre enn vidunderlig vakker og ikke minst sterk. Med seg fikk Yorke Red Hot Chili Peppers-bassisten Flea som også spiller litt trompet.

Wynton Marsalis og kremlaget hans på premierefesten.

Settingen for filmen er lagt til 1957 og neste på ønskelista til Norton var Wynton Marsalis. Årsaken var garantert at Marsalis er den anno i dag som kanskje har tatt best vare på tradisjonen fra den gang og sammen med Joe Farnsworth (trommer), Russell Hall (bass), Willie Jones III (trommer), Ted Nash (alt-, tenor og sopransaksofon), Philip Norris (bass), Isaiah J. Thompson (piano) og Jerry Weldon (tenorsaksofon) så gir trompetsjef Marsalis oss Monk-, Mingus- og Dameron-låter av ypperste kvalitet. I tillegg inneholder også soundtracket «Relaxing with Lee» med blant andre Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Thelonious Monk og «´Round About Midnight» med vokalisten Babs Gonzales. Som en ekstra musikalsk presang får vi også ei Marsalis & Co-tolkning av Yorke-låta «Daily Battles».

Om musikken står på egne bein? Noe så voldsomt. Til filmen kommer vår vei, så er det mye å glede seg over her – mange ganger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thom Yorke, Flea og Wynton Marsalis
Motherless Brooklyn
WaterTower Music/Warner Music

Fritt fra Kleive

Kleive like utenfor Molde har historisk sett vært kjent for hjørnesteinsbedrifta Brødrene Midthaug. Nå skal man ikke se bort fra at et nytt brødrepar vil ta over hegemoniet, nemlig jazzbrødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll. 

Brødrene Lauritz og Isach Skeidsvoll har noe spennende på gang.

Moldejazz 2020 var som alle andre kulturarrangement i sommer i stor fare for å bli avlyst. Nå hadde heldigvis styre og administrasjon is i magen og venta med den endelige avgjørelsen så lenge som mulig og vi vet alle hva det heldigvis førte til. Et nytt program blei satt sammen på rekordtid med kun norske musikere involvert og blant dem som får æren av å opptre på denne høyst spesielle jubileumsfestivalen er det altså en improduo fra Kleive med storebror Lauritz på tenorsaksofon og Isach Skeidsvoll på piano. Hadde noen antyda for bare noen få år siden at en improduo fra Kleive skulle spille på Moldejazz, så vet jeg om noen som hadde trukket på smilebåndet og vel så det.

Musikalsk familie

De som har fulgt litt med i det lokale musikklivet de seineste åra, vet at Isach og Lauritz er tungt familiært belasta når det gjelder musikk. Pappa Leiv Skeidsvoll har fått Molde kommunes kulturpris for sin store innsats for musikkmiljøet i og rundt Molde og at sønnene skulle falle i jazzgryta var sånn sett ikke overraskende. 

Opp gjennom åra har vi hørt Isach, som studerer ved Grieg-akademiet i Bergen, og Lauritz, som har valgt Musikkhøgskolen i Oslo som sin base, i en rekke musikalske sjangre og utgaver. Med denne duoen er det første gang jeg i alle fall støter på dem i et frijazz-landskap.

Fri flyt

De fem «låtene», som til sammen varer i vel 36 minutter, oppfatter jeg som musikalske ideer unnfanga der og da. De to har den store fordelen at de har kjent hverandre hele livet, spilt mye sammen og er dermed i stand til å reagere på det minste vink fra den andre. Det betyr at her er det mye og spennende interaksjon i et landskap der tradisjonell rytmikk og melodikk ikke spiller noen hovedrolle for å si det mildt.   

Moldejazz om noen uker

Blir dette musikken vi får høre på Moldejazz? Svaret er definitivt nei. Denne musikken blei spilt der og da og kommer aldri til å bli gjentatt. Den musikalske filosofien som ligger bak derimot kommer de helt sikkert til å ta med seg, men det blir altså helt nye og spennende samtaler mellom brødrene vi blir invitert inn til i uke 29.

Foreløpig er denne plata kun utgitt digitalt. 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lauritz Skeidsvoll – Isach Skeidsvoll

Spirit Without Fire Within

Shessvell Records

 

Strålende oppfølger

Det skulle ta si tid før den svenske komponisten, bandlederen og tangentisten Mattias Risberg dukka opp i mitt univers. Når det først skjedde så har han raskt etablert seg på et meget høyt nivå.

Mattias Risberg, nummer fire fra venstre, sammen med Mining like før det smeller.

Mattias Risberg runder 60 om noen få dager og bedre bursdagspresang til seg sjøl enn denne oppfølgeren til fjorårets «Live in Stripa» er ikke mulig å ønske seg. I løpet av vel et år har jeg truffet på Risberg både i solotapning, på duo sammen med sjølvaste Fredrik Ljungkvist og altså med septetten som befolker Mining.

Mining-navnet kommer naturlig siden Risberg er født og oppvokst i gruvesamfunnet Bergslagen og fordi liveskiva blei spilt inn i gruvene der. Oppfølgeren blei også sjøsatt der, men Risberg & Co fant ut at det lå et større potensiale i materialet enn de fikk ut under debuten og bestemte seg for å gå i studio et par desemberdager i fjor.

Sammen med den eneste nye siden debuten, vokalisten Jennie Abrahamson, Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på treblås, Josefin Runsteen på fiolin og perkusjon og David Stackenäs på gitar, tar Risberg oss med inn i et spennende, annerledes og allsidig univers.

Risbergs har en svært stor palett å hente fra som komponist. Han finner impulser i klassisk musikk, rock og jazz og setter det sammen til noe som store deler av kremen av svenske jazzmusikanter finner inspirerende og utfordrende. Det gjør så avgjort undertegnede også.

Det er et schwært spenn i uttrykket til Mining og det virker som et klokt valg å la musikken modne litt ekstra etter premieren. De sju har definitivt kommet under huden på musikken og skjønt Risbergs intensjoner. Her får vi alt fra det helt nedpå og reflekterende til det heftige og grooovete – jeg kunne ikke dy meg denne gangen heller – og «Zauberberg» har blitt nok en bekreftelse på at Mattias Risberg har noe helt spesielt å by på. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Risbergs Mining
Zauberberg
Kullen reko/mattiasrisberg.se

Alt lever

Bare spør eller hør på Kajsa Balto så skjønner du raskt at alt lever – buot eallá på samisk. Hun følger flott opp i en tradisjon som Mari Boine skal ha all mulig ære for å ha åpna dørene til.

Kajsa Balto sammen med sitt utmerkede og empatiske band.

Til tross for at «Buot eallá» er Kajsa Balto (32) sitt andre album, så er det mitt første møte med den Oslo-oppvokste samiske artisten. Det at hun kommer fra hovedstaden er jo i seg sjøl ganske interessant: har jeg skjønt det riktig så er det der den største samiske befolkninga befinner seg utenfor Finnmark. Akkurat derfor er det også så flott at Balto og flere med henne har tatt så godt vare på tradisjonen de opprinnelig kommer fra.

Balto er utstyrt med ei flott og sterk stemme og sjøl om jeg ikke skjønner et ord av hva hun synger, så mer enn fornemmer jeg hva hun vil formidle. Materialet er henta fra hennes egen families personjoiker samt fra sanger basert på tradisjoner fra Sameland. Dette inkorporerer produsent Jakop Janssønn på et fortreffelig vis med elementer fra en rekke musikalske kilde, det være seg tradisjonell joik, verdensmusikk, jazz og rock.

Med et empatisk band bestående av Karoline Bjørhei på trommer og perkusjon, Ragnhild Tronsmo Haugland på cello og David Aleksander Sjølie på gitar, tar Balto oss med på ei vakker og usedvanlig stemningsfull reise til steder vi sjelden får anledning til å besøke. Her lyttes det, her utfylles det, her blir vi tatt med til steder der alt har sjel og liv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kajsa Balto
Buot eallá
DAT/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Hørt om de engelske saksofonistene Tom Barford og Alex Hitchcock? Ikke det? Da er vi altså minst to som ikke har gjort det, men det de serverer oss med sitt felles band AuB er av det originale slaget.

Alex Hitchcock og Tom Barford har gjennom AuB virkelig fortalt oss noe eget.

Det har kommet svært mye spennende og original jazz ut fra de britiske øyer de seineste tiåra. Kvaliteten på musikantene, blant andre John Surman, John Taylor og Kenny Wheeler, har det aldri stått på, men det har likevel vært vanskelig for mange fra øya å slå gjennom på det store internasjonale markedet.

En ny generasjon leda av blant andre Django Bates har sørga for at mange nye navn og nye uttrykk har komme til overflata og fått bra med anerkjennelse også langt utenfor øya. Det svært så oppegående plateselskapet Edition Records skal også ha sin del av æra for det.

AuB – uttales orb – har henta navnet sitt fra et Venn-diagram som mer enn antyder at totalsummen er mer enn de enkelte faktorene til sammen. Slik framstår da også samarbeidet mellom Barford og Hitchcock – to saksofonister og komponister som begge befinner seg mellom 25 og 30, altså i begynnelsen av si karriere.

De flotte og originale engelsk/europeiske banda Phronesis og Polar Bear blir nevnt som en type referanse for AuB og til dels kan jeg være med på det. Forbeholdet har me det å gjøre at AuB egentlig holder på med noe helt eget – noe kompromissløst og framtidsretta. De er et band på vei og som har lagt et strålende grunnlag for tida som kommer.

Rytmisk, melodisk og soundmessig låter dette ganske så spesielt – den originale synthbruken fra de to sjefene og bassist Fergus Ireland er så avgjort med på å sørge for det. Trommeslager James Maddren styrer det hele i en rekke retninger og til sammen har AuB blitt et flott kollektiv det skal spennende å følge utviklinga til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

AuB
AuB
Edition Records/Border Music

 

 

 

Det swinger heftig!

Det skjer usedvanlig mye i norsk jazz på de fleste nivå og innenfor de fleste sjangre. Det er likevel ikke dagligdags at det dukker opp nye band med unge musikanter innen tradjazzen.

Swing´it Dixieband fra Tønsberg tar vare på en viktig tradisjon.

Martin Jarl Velsin  på vokal og trompet, Leif Peter Vilhelm Grahn på trombone og vokal, Edvard Bondi Knowles på klarinett, Jonah Hitchens på banjo og vokal, Ole Marius Gaasø på piano, Håvard Mathisen Tanner på bass og Håkon Kvam på trommer, alle med røtter i Tønsberg hvis jeg har skjønt det rett, har altså falt i tradjazzgryta og forteller oss med sin debut-EP at de avgjort har skjønt hva dette uttrykket fra 1920-tallet virkelig dreier seg om.

På et knapt kvarter gir de oss fire låter der det aldri er tvil om hvor eneren er for å si det slik. De tar oss med tilbake ca 100 år i jazzhistoria og forteller oss på et sjarmerende og stilsikkert vis hvordan det hele mer eller mindre kom i gang. Her snakker vi livsbejaenhet i beste Gatsby-stil og de sparer ikke på noe som helst – inkludert stråhatter. Noen vil kanskje oppfatte det som en parodi at de tar´n såpass langt, men for meg understreker de egentlig bare at de befinner seg i underholdningsbransjen.

Her synges det på et veldig bra engelsk, musikantene kan horna sine og overdubbing sørger for at ensemblet låter som et lite storband fra tid til annen. Tøft!

Swing´it Dixieband tar både seg sjøl og denne tradisjonen på alvor. Det skal vi være veldig glad for. Og du verden som det swinger!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig!

 

Swing´it Dixieband
1923
Swing´it Dixieband/swingitdixieband.com