Tor Hammerø

Siden 2010 har Scheen Jazzorkester vist seg som et stort ensemble på høyde med nesten hva som helst hvor som helst. Det at de har komponister og arrangører som Thomas Johansson og Eyolf Dale i sin umiddelbare nærhet skader heller på ingen måte.

I løpet av de få åra bandet fra Skien og Telemark har eksistert, så har de altså levert noe så voldsomt både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet. I løpet av 2016  og 17 ga de oss tre visittkort der tre av bandets egne medlemmer, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jon Øystein Rosland, hadde komponert musikken. Alt var flott og ikke minst originalt og her fortsetter de den samme gode trenden.

I den ferskeste utgava er det Thomas Johansson, trompeteren som har vist verden gjennom band som Cortex, Friends & Neighbors og Large Unit hvilken original trompeter han er, som står for musikken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Johansson er jo en musikant som ofte bekjenner seg til det åpne eller frie uttrykket ikke så langt unna ikoner som Albert Ayler og Ornette Coleman. Noe av det samme uttrykket har prega hans komposisjoner her også, men samtidig blir det miksa med et urheftig rocka trøkk som ikke minst gitarist Even Helte Hermansen står i fremste rekke for å løfte fram.

Johansson sier at han måtte bruke en del tid med besetninga i orkesteret, som langt i fra kommer fra et frijazzunivers, til å fortelle dem hvilke intensjoner han hadde og hvilke veier han ønska at musikken skulle ta. Den tida blei åpenbart brukt godt av både Johansson og bandet for de har på alle vis skjønt hva og hvor sjefen ville at de skulle ta veien.

Både ensemblemessig og solistisk holdes det meget høyt nivå underveis, men jeg tillater meg likevel spesielt å nevne Helte Hermansen igjen – for en gitarist! – og gjesten på trommer, Dag Erik Knedal Andersen, som jeg tidligere bare har hørt som frijazzer. Han kan tydeligvis mye annet også. Tøffe saker!

Godteposen min blir aldri tom. Det betyr blant annet at en rekke skiver som garantert hadde fortjent mer og tidligere oppmerksomhet, har blitt liggende for lenge til marinering. Dette bestillingsverket fra Skiens-pianisten og komponisten Eyolf Dale hører med i den kategorien.

Dale har i flere år nå vist oss med sitt semistore band Wolf Valley at han er en komponist for større konstellasjoner av meget solid kaliber. Her har han videreført det med hjembyens glitrende ensemble.

Dale skriver usigelige vakker musikk og han orkestrerer det på et vis som gjør at den store ro kan senke seg. Sjøl om han ofte komponerer i odde taktarter, så oppleves det ikke som «vanskelig» – bare spennende og utfordrende både for oss som lyttere og sikkert også for bandet.

Dale spiller sjøl piano – Rune Klakegg trakterer i stedet trekkspill – og sammen med blant andre Thomas Johansson, André Kassen og Klakegg, leverer han også nydelige og unike solobidrag.

Med Thomas Johansson og Eyolf Dale som premissleverandører, forteller Scheen Jazzorkester oss på to helt forskjellige vis hvilket enormt bra orkester vi har med å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Musikken er skrevet seinest i 1965 og innspillingene er gjort seinest i 1995. Uansett holder møtene mellom Georgie Fame og Karin Krog, låtene til Tadd Dameron, to strålende orkestere og arrangementene til Per Husby herfra til evigheten også hørt med 2019-ører. Dette er nemlig på alle vis tidløs musikk.

Det finnes jo så mye «ny» musikk i verden at det skulle være unødvendig å gi ut musikk som har vært presentert tidligere? Svaret er et utvetydig nei og bedre bevis på at det henger slik sammen er «On a Misty Night» basert på Tadd Damerons (1917-65) musikk arrangert av Per Husby og spilt inn i henholdsvis 1983-85 i Oslo og Molde og i 1995 i New York. Det skader heller ikke at vokalistene heter Georgie Fame og Karin Krog. For et gjenhør dette er og for de av oss som liker dessert så bys det på to tidligere uutgitte låter også!

Verden skal være glad for at det finnes musikanter/arrangører som Per Husby. Med det mener jeg folk som ikke lar seg stoppe av at ting ser håpløse og voldsomme ut. Folk av den støpninga gir seg ikke og veldig ofte blir det også resultatet ut av det som ikke er mulig å forutse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På initiativ av Krog gikk Husby i dybden for å finne tak i en tildels gjemt skatt skapt av Tadd Dameron – en av bopjazzens store arrangører og ikke minst komponister. Mennesker av typen Husby går vanligvis ikke den letteste veien og heller ikke denne gangen skjedde det. Han oppsøkte alle de kilder som var mulig å oppsøke og fant tak i materiale som knapt noen visste eksisterte.

Det førte til to innspillinger henholdsvis i 1985 og 1996. Den første med et norsk stjerneorkester med blant andre Knut Riisnæs, John Surman (fra Bærum!), Terje Venaas og Egil Johansen, det andre med et amerikansk lag i samme klasse, med en purung Chris Potter, Frank Wess og Grady Tate som noen av bidragsyterne.

Georgie Fame og Karin Krog er hjertelig tilstede nesten hele veien – og for en vokalduo vi har med å gjøre! De synger i stor grad faktisk nye tekster unnfanga av Fame, mye som duo, men også enkelte låter hver for seg, og at musikken til Dameron og arrangementene til Husby kler vokal, og disse to i særdeleshet, skinner noe så voldsomt gjennom.

Husby har denne sjangeren og dette stoffet noe så vederstyggelig under huden og måten dette stoffet blei presentert på både på 80- og 90-tallet, er så tidløst og flott at det holder veldig også i 2019 – garantert i 2119 også. Den som lever får se!

Desserten, som aldri har vært utgitt tidligere, med et spor fra innspillinga i 1983 og et fra Moldefestivalen året etter, gjør denne utgivelsen ekstra gjev.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten og bandlederen Avishai Cohen har hatt ei spesiell karriere. Nå har han vært i Sverige og laga vakker musikk.

Avishai Cohen (49) er født og delvis oppvokst på kibbutz i Israel. Derfra skulle man tro ar veien til de hippeste jazzscenene kloden rundt var relativt lang. Det var den da også, men Cohen valgte å tro på drømmen sin og tok det store spranget.

Etter å ha studert musikk hjemme i Israel blei USA det store målet. Etter å ha fortsatt studiene der, fant han raskt ut hvor tøft der var å livnære seg som musikant i New York. Det var som gatemusikant og på undergrunnen Cohen i all hovedsak tjente til livets opphold i starten. Ryktet om hans formidable talent begynte likevel å spre seg og en dag ringte telefonen. Det var Chick Corea som var i andre enden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det førte til at Cohen blei en del av Coreas band Origin og undergrunnen og gata i New York  blei bytta ut med de største scenene verden rundt. Seinere har han også jobba med andre storheter som Bobby McFerrin, Roy Hargrove, Herbie Hancock og Kurt Rosenwinkel. I stadig større grad har han også stått på egne bein og her møter vi han med sin egen musikk og sin egen trio pluss litt svensk krydder.

Musikken kan gjerne oppleves både som romantisk og nostalgisk – titler som «Nostalgia» og «New York 90´s» forteller sitt tydelige språk om det. Låtene til Cohen er vakre og melodisk sterke og de har tydelige og ofte røtter i Mellom-Østen også; den eneste låta han ikke har skrevet er tittellåta som er en israelsk folkemelodi.

Med seg har han sin faste trio med den israelske trommeslageren Noam David og den aserbajdsjanske pianisten Elchin Shirinov – absolutt dyktige, men på ingen måte slik at de setter evige spor. Innspillinga er gjort i Göteborg i vinter og fløytisten Anders Hagberg og trombonisten Björn Samuelsson gjester på noen av spora.

Avishai Cohen er en framifrå bassist og en komponist med mye vakkert på hjertet. «Arvoles» er en fin bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det norske fusionbandet Ninjabeat har vært med oss i fire år nå og med andrealbumet «West» bekrefter de at de holder meget solid nivå.

Er du blant dem som synes musikk i slektskap med band som Snarky Puppy, Lava, Mezzoforte og Weather Report har livets rett og vel så det, så kommer Ninjabeat som et friskt pust. Det betyr også at de havner i flinkisklassen til mange av de som føler for å markere slikt. Det betyr igjen at de nesten ikke blir omtalt av de hippeste gutta i klassen – slik har det vært med slik musikk i flere tiår og slik er det dessverre fortsatt. Dæm om det!

Magnus Bakken (27) fra Lillehammer er på alle vis sentral i Ninjabeat. Etter å ha tilbragt fire år på en av klodens viktigste utdanningsinstitusjoner for jazz, Berklee i Boston, USA, er hans trygt tilbake i kongeriket. Der tok han kjapt initiativet til å sette i gang bandet sammen med annen Berklee-er, elbassisten Bo Berg, og Bakken har også skrevet all musikken til det nye albumet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle de nevnte bandene er sikkert referanser for Bakken også. I tillegg tviler jeg på om han ville ha noe mot at Brecker Brothers blir nevnt i samme åndedrag også. Ensemblemessig er det et heftig trøkk og solistisk fleskes det også til. I tillegg til saksofonist Bakken og Berg er trompeter Pål Gunnar Fiksdal, gitarist Ture Janson, trommeslager Ole Morten Sommer og tangentist Kristian Wentzel, pluss trombonist Even Kruse Skatrud som gjest på ett spor, hjertelig tilstede. Det at alle føler et sterkt slektskap til dette blide fusionuttrykket hersker det absolutt ingen tvil om – alle er veldig på hjemmebane.

Det swinger og groover vederstyggelig av den blide musikken til Ninjabeat. Her er det overhode ingen problemer med å finne fram til eneren og sjøl om det ikke er noe voldsomt nytt med det bandet bringer til torgs, så sørger de for sol og varme med musikken sin. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Duoen Streifenjunko har eksistert siden 2005. Fra starten til dags dato har de operert på sin helt egen planet. Nå med en ny vri på det hele.

Trompeteren Eivind Lønning fra Ski og saksofonisten Espen Reinertsen fra Gran på Hadeland traff hverandre på jazzlinja i Trondheim tidlig på 2000-tallet. De fant heldigvis fort ut at de hadde noe spesielt å si hverandre – og oss. Det har ført til en rekke samarbeidsprosjekt blant annet i Trondheim Jazzorkester og i Christian Wallumrød Ensemble.

Aller mest sentralt i de tos høyst spesielle utforskertrang har likevel duoen Streifenjunko stått. De har tidligere gitt oss albumene «No Longer Burning» i 2009 og «Sval Torv» i 2012 og de har spilt mer enn 200 konserter verden rundt i dette unike formatet – både besetningsmessig og musikalsk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tidligere har de to tøyd grensene for hva som er mulig å skape med bruk kun av instrumentene trompet og saksofon. Det har ført til universer så annerledes at sanseapparatene måtte skjerpes maksimalt for å kunne følge med på ferden.

Slik er det fortsatt, men nå har de to utvida paletten med både perkusjon, recorder og ikke minst elektronikk. Det har ført til uendelig mange flere uttrykksmuligheter og musikken – de tre «låtene» er nesten sjølsagt spontant unnfanga av de to i fellesskap – vokser saaaakte fram slik at alle ideene som unnfanges får den tida den trenger til å utvikle seg.

Tålmodigheten har sjølsagt kommet av at de to kjenner hverandre usedvanlig godt både personlig og musikalsk etter bortimot 20 års samvær. Akkurat det kan ikke erstattes på noe som helst slags vis.

De som er på leiting etter eneren eller andre kjente landemerker, må nok leite helt andre steder. De som er ute etter noe høyst personlig og utfordrende derimot har kommet fram til rett adresse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Et nytt norsk heavyband har forlatt startgropa og stort mye heftigere enn det Red Kite bringer til torgs er det ikke mulig å få det.

Elbassisten Trond Frønes, gitaristen Even Helte Hermansen, trommeslageren Torstein Lofthus og tangentisten Bernt André Moen hadde kjent hverandre fra band som Shining og Grand General. Dessuten var alle mer enn familiære med hva de andre drev på med i band som Elephant9 og Bushman´s Revenge. Vi snakker her om noen av de aller tøffeste gutta i klassen.

Når så Frønes for noen år siden flytta fra Trondheim til Oslo, så var Helte Hermansen og Lofthus kjappe med å få med seg kameraten i jamsammenhenger og de tre skjønte raskt at dette måtte de gå videre med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For at ikke Red Kite skulle låte i nærheten av de tidligere nevnte banda, fant de tre ut at de ville ha med seg ei fjerde stemme også og valget var lett: Helte Hermansen og Lofthus hadde spilt med Bernt André Moen i Shining og de skjønte instinktivt at han ville passe inn i grooven de tre allerede hadde etablert.

Bortsett fra Alice Coltranes «Ptah, The El Daoud», som åpner ballet, så har Helte Hermansen skrevet all musikken. De som tror at dette har blitt en urheftig gumbo med ingredienser som psychedlia, heavy- og progrock samt frijazzeksursjoner, de har faktisk helt rett. Og du verden for et trøkk det er som blir servert!

De som kjenner disse fire herrene fra før blir ikke et gram overraska over at dette er så tøft og grooooovete som vel tenkelig og de har samtidig lykkes med å skape noe helt annet enn de andre banda de er en del av. Samtidig som musikken er beintøff, så er det også mye dynamikk i det de bringer til torgs – Red Kite er enkelt og greit et nytt heavyband som blir å regne med i tida som kommer. Spill høyt og fest setebeltene!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten Kåre Kolve er det mange som kjenner til fra en rekke sammenhenger – blant annet sammen med en Åge Aleksandersen og i Lava. Broren Ivar derimot har fått alt for lite oppmerksomhet. Her hører vi hvorfor.

Både den ene og den andre Kolve kommer opprinnelig fra vakre Voss. Kåre (55) er storebror og har blitt bofast i Trondheim etter sine år jazzlinja. Ivar, som er tre år yngre, har valgt å bli boende i Bergen etter at han studerte musikk ved konservatoriet i vestlandets hovedstad.

Det tar likevel ikke lang tid å skjønne at de to fortsatt har god kontakt. Da Ivar, som trakterer både vibrafon og marimba, fikk i oppdrag å skrive et bestillingsverk til hjembygdas stolte festival Vossajazz i 2014, ser jeg ikke bort fra at Kåre var den første han kontakta. Den musikalske kjemien mellom de to er i alle fall av det framifrå slaget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ofte er det slik med bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, med spesialsammensatte band at de blir spilt der og da til stor jubel for så å bli glemt. Alle de involverte har vanligvis så mye å holde på med i sitt daglige virke. Slik er det også med brødrene Kolve og deres tre medsammensvorne: Torstein Lofthus på trommer, Ole Marius Sandberg på basser og Jørn Øien på tangenter. Under urframføringa var det Jarle Vespestad som spilte trommer og Ellen Andrea Wang som trakterte bassen. Heldigvis fant de fleste tid etter Vossajazz til å dra på turné og vi får være med på opptak fra konserter gjort både i Øystese, hjembygda til trommeslager Lofthus, og Bømlo og jeg nekter å tro at kvaliteten har blitt noe dårligere av at Lofthus og Sandberg har tatt over – sikkert bare annerledes.

Ivar Kolve har skrevet et verk som består av ni låter. Kolve sier sjøl at det er repetitive mønster og rytmiske, melodiske og harmoniske strukturer med en tydelig melodi på toppen som preger verket. Det er ikke vanskelig å være enig med Kolve i det. Musikken er enkelt og greit usedvanlig vakker og sjøl om den glir lett inn i øret og mottakerapparatet ellers, så er den på ingen måte lettvint.

Her kommuniseres det på et høyt nivå og det er rydda mye plass for at alle skal få si det de har på hjertet og måten det lyttes på og måten det soloeres på forteller oss om at store doser empati er involvert.

Ivar Kolve har servert oss nok et eksempel på at han både som komponist og instrumentalist fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del enn så lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Mats Eilertsen en instrumentalist, komponist og visjonær som hører hjemme helt der oppe. Her kommer det to nye bevis på det.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen (44) har i stadig større grad de seineste tiåra etablert seg på skyhøyt internasjonalt nivå. Bare for noen måneder siden ga han oss sitt foreløpig siste visittkort på ECM, «And Then Comes the Night», med trioen sin. Strålende – intet mindre.

Men Eilertsen har mye annet å by på også, noe samarbeidet med selskapet HUBRO gjennom ti år har vist oss. Med «Reveries and Revelations» tar Eilertsen oss med på ei annerledes reise enn vi har blitt invitert med på tidligere. På mange vis er dette et soloalbum, men likevel ikke. Her har han spilt inn en rekke låter/ideer aleine med sine basser, gitar, harmonium og tangenter for så å ta ut det han likte best og kjørt cut and paste-metoden på musikken.

Deretter har han invitert med seg noen av sine bedre musikalske venner, Arve Henriksen, Per Oddvar Johansen, Thomas Strønen, Geir Sundstøl og Eivind Aarset, til å «ekspertkommentere» musikken på noen av låtene. Noe er nemlig Eilertsen mutters aleine – ofte i flere lag.

Det sier seg nesten sjøl at dette har blitt dagdrømmer og åpenbaringer på et høyt nivå. Sjøl om musikantene aldri var samla da musikken blei unnfanga, så føres det her samtaler som er så inderlige, djupe og personlige at «Reveries and Revelations» har blitt nok et høydepunkt – et annerledes – i Mats Eilertsens karriere.

Eilertsen er en aktiv herre i flere konstellasjoner utenom sine egne også. Vi møter han blant annet sammen med Håkon Kornstad og Trygve Seim og ikke minst sammen med den finske pianisten Alexi Tuomarila og hans trio med trommeslageren Olavi Louhivuori. Bandet har holdt sammen i 15 år og med sin fjerde utgivelse, den første kom på norske Jazzaway Records og de to neste på det engelske kvalitetsselskapet Edition, framstår de nå som noe av det meste samspilte, spennende og homogene som finnes av pianotrioer.

Tuomarila er altså sjefen i trioen, men både Eilertsen og Louhivuori bidrar med låter i like stor grad som sjefen. Det forteller oss at dette er en demokratisk enhet der det på alle vis virker som om alle tre har like mye å si.

Slik låter da også musikken som, samtidig som den har med seg en dose finsk melankoli, er utadvendt, frisk, intuitiv og livgivende. Det at trompeteren Verneri Pohjola dukker opp som gjest med sitt enorme talent på tre av låtene, er også med å løfte «Sphere» til et album som bli levende – lenge.

Musikken er både melodisk og rytmisk sterk og tar oss med til et personlig univers som har fått lov til å utvikle seg i 15 år – Alexi Tuomarila Trio er enkelt og greit noe av det aller beste som finnes av pianotrioer å til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svenske Anders Jormin er en av de mest særpregede og uttrykksfulle bassistene som finnes – hvor som helst. Her møter vi han både som leder for et storverk og som en viktig medspiller.

»Poems for Orchestra» er et bestillingsverk som Jormin skrev for Bohuslän Big Band, fiolinisten og vokalisten Lena Willemark og Karin Nakagawa på det tradisjonelle japanske strengeinstrumentet koto.

Det betyr at Jormin, som vi også har møtt sammen med norske musikere en rekke ganger, har fått frie hender til å skape et verk som henter hemningsløst fra storbandtradisjonen, svensk folkemusikk og japanske toneganger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har ført til et unikt verk der både Willemarks fantastiske stemme, ofte på hennes Älvdal-dialekt, og fiolinspill, som møtes i grenseland mellom svensk folkemusikk og jazz, og Nakagawas koto-spill, tar oss med til steder vi sjelden eller aldri har besøkt tidligere.

Willemark synger både egne tekster og dikt av ikoner som Pär Lagerkvist og Tomas Tranströmer samt danske Søren Ulrik Thomsen. Alt dette har Jormin kledd opp på et høyst personlig vis og Bohuslän Big Band – et av Nordens aller beste storband – gjør sjølsagt en storslagen innsats. Nydelig, sterk og personlig musikk fra en ener både som bassist, komponist og arrangør.

Jormin, som også er professor ved universitet i Göteborg, er også en svært ettertrakta sidemann. Den estiske gitaristen, komponisten og bandlederen Merje Kägu, som har studert både i Oslo og Göteborg, har vært så heldig å få med seg bass-bautaen i septetten sin som ellers består av musikere fra Sverige, Argentina/Belgia, Finland, Spania og Brasil, men alle med relasjoner til Göteborg.

Kägu har skrevet vakker musikk som befinner seg i et inderlig grenseland mellom klassisk musikk og jazz. Hun beskriver sjøl musikken som ei intim reise – ei reise som har henta inspirasjon fra erfaringer og samtaler med henne sjøl og andre.

Besetninga med gitar, bass, trommer, fiolin, stemme, cello, fløyte, obo og horn er ikke av typen vi møter på hver dag og Kägu har funnet fram til et tonespråk som passer besetninga på et fint vis. Alle låtene er ikke like minneverdige – de befinner seg i et ganske likt stemningsleie hele veien, et kammeraktig tonespråk som egner seg til refleksjon og til at den store ro kan senke seg.

Anders Jormins stemme løfter sjølsagt denne innspillinga også – dette har vært to fine møter med mester Anders med den uforliknelige tonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske trommeslageren Kresten Osgood er en sprudlende og kompromissløs musikant som med bandet sitt og musikken sin gir oss uforfalska, ekte og tidløs jazzmusikk.

Sammen med en kvintett bestående av Mads Egetoft på saksofon, norske, men Danmark-bosatte Erik Kimestad på trompet, Matthias Petri på bass og Jeppe Zeeberg på piano, alle unge og mer enn lovende instrumentalister, har Osgood (42) invitert oss med på en ekskursjon i et tidløst og herlig jazzunivers. Og her snakker vi altså Jazz med stor J.

Kresten Osgood er en usedvanlig allsidig musikant som også har ei fortid og delvis nåtid som rapper, vokalist, saksofonist og trompeter. Det er likevel liten tvil om at det er trommeslageren, komponisten og bandlederen Osgood som har spilt de viktigste rollene så langt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer det en flott bekreftelse på her med denne dobbelt cden/lpen der vi får høre originale og friske tolkninger av låter av storheter som Eric Dolphy, Randy Weston, Elmo Hope, Thelonious Monk – som jeg mistenker er Osgoods største favoritt, Duke Ellington, Miles Davis og Charles Mingus. I tillegg har Osgood skrevet en del låter sjøl også.

Osgoods medsammensvorne, blant andre Mandals store trompetsønn Erik Kimestad, har så definitivt mesteparten av si karriere foran seg, men til tross for relativt få år på Tellus så har de tilegna seg store deler av jazzhistoria og tatt gode steg i retning seg sjøl.

Dette er straight jazzmusikk med røtter i det amerikanske 60-tallet som Osgood & Co har tatt videre inn i vår tid. De forteller oss at denne musikken har uante muligheter og at den er totalt tidløs. Du verden så tøft det er og du verden for noen bumerker de fem setter underveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.