Tor Hammerø

Det norsk-svenske bandet Groupa har eksistert siden 80-tallet i forskjellige utgaver. Med si plate nummer 11 forteller de oss at de er mer oppegående enn noen gang.

Groupa så dagens lys allerede for fire tiår siden. På slutten av 90-tallet kom også vår framifrå perkusjonist Terje Isungset ombord med sine steiner, metallobjekter og sin bjørkeskog og fra rundt 2007 har Groupa stort sett fungert som trio med Mats Edén på viola d´amore og hardingfele og Jan Simonson på diverse fløyter.

For et par år siden ga trioen oss sine tolkninger av svensk folkemusikk med «Kind of Folk Vol.1 Sweden». Sjølsagt er det jo da bare rett og rimelig at de følger opp med et norsk «svar» og for et herlig svar det har blitt.

De tre har funnet fram til 14 melodier fra en rekke steder i kongeriket: Setesdal, Telemark og Valdres – i tillegg er Edvard Griegs univers en stadig tilbakevendende inspirasjonskilde.

Med Edén, Isungset og Simonson har vi med tre musikanter å gjøre som som har helt spesielle stemmer og som samtidig har folkemusikken solid under huden. Når de så er glimrende improvisatorer på toppen av dette, så evner de å ta deler av den norske folkemusikken til helt nye steder.

Groupa er både et flott kollektiv med glimrende individualister – samtidig er det et viktig band for vår kulturarv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Man skal overraske seg sjøl – og andre – fra tid til annen. Det at jeg skulle kaste meg over den amerikanske countryartisten Bob Wayne og hans 15 coverversjoner av mer eller mindre kjente coverlåter er av det slaget.

Fra en rekke plateselskaper og andre hold dukker det opp mye musikk med artister jeg aldri har hørt om før. Bob Wayne fra Seattle på USAs vestkyst hører hjemme der. Etter å ha ligget til marinering leeeenge, blei den til slutt plukka frem og Wayne og jeg har hygga oss sammen vi.

Jeg har lest meg til at Wayne er en countryartist som har evnen til å sette fyr på lokalet. Masse energi og et enormt trøkk er kjennemerker for hans liveshow.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha tilbragt tid sammen med låtene til mange av hans rockehelter som Led Zeppelin – «Rock and Roll», Adele – «Skyfall», Gunstig n´Roses – «Sweet Child O´Mine», Rolling Stones – «Sympathy for the Devil», Bob Marley – «I Shot the Sheriff», Red Hot Chilli Peppers – «Under the Bridge», Beatles – «Come Together», Rihanna – «Disturbia», Ozzy Osbourne – «Crazy Train» og Gloria Gaynor – «I Will Survive» – noen forståelige, andre ganske overraskende for en ihuga køntrimann som både synger bra og spiller piano og gitar, så er det lett å forstå at Wayne er en herre som bruder på seg sjøl i en grad som er rt godt stykke over gjennomsnittet.

Wayne har sammen med et fint band og produsent Andy Gibson makta å sette sitt eget bumerke på alle låtene og gjort heftige countryversjoner av dem. Det kommer ikke som noen bombe at Wayne har giganter som Johnny Cash og Waylon Jennings som favoritter, men han har samtidig skapt sitt eget uttrykk som det har vært udelt hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

For dere som er ute noe annerledes når det gjelder coverlåter – med Black Eyed Peas´ «I Gotta Feeling» som et av høydepunkta – så anbefales det å avlegge Bob Wayne et besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart det er mulig.

Det blir ikke skapt alt for mye ny musikk for de yngste og oppmerksomheten er heller ikke voldsom når det først skjer. Mimmi Tamba og Frank Kjosås´ sine tolkninger av Svein Tindbergs nye bibelfortellinger er både nyskapende og fortjener mye oppmerksomhet.

Teaternestor Svein Tindberg har jobba med religiøst materiale i store deler av sin karriere – både på scena og ved siden av. Nå har han i samarbeid med sønnene Peter, som har komponert melodiene, og Magnus, som har stått for de fine illustrasjonene til omslagsheftet, laga ei på mange måter nyskapende barneplate som også egner seg for barn i alle aldre – fra rundt 10 til 100.

Tindberg er en historieforteller som tar seg store friheter og dermed kanskje gir oss  den frekkeste og friskeste barneplata med religiøst bakteppe noensinne.

Disse 16 fortellingene eller historiene gir oss nye vinklinger til en rekke bibelske personer og åpner dermed kanskje dørene for nye ører. Jeg tilhører ikke menigheta på noen som helst måte, men lar meg likevel fascinere av både fortellingene og de fine tolkningene til Kjosås og Tamba – strålende formidlere på hvert sitt vis.

Det skader sjølsagt heller ikke at arrangør i ultraklassen, Kjetil Bjerkestrand, har invitert med seg venner fra aller øverste hylle, blant andre perkesjef Erland Dahlen og strengemester Geir Sundstøl. Framifrå og originalt – som alltid.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men sluttresultatet er likevel flott og annerledes på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når man inviterer gode venner hjem i stua for å skape musikk – og de hører hjemme i den svenske eliteserien – så kan det oppstå mye hygge. Det har den meget dyktige pianisten og komponisten Mathias Algotsson gjort.

Mathias Algotsson (47) er av typen jeg har hørt om, men ikke hørt før denne innspillinga. Det er den sjette skiva han gir ut under eget navn og er en direkte oppfølger til «Home at Work» som kom i 2015. I løpet av to vakre maidager i fjor satte Algotsson opp mikrofoner i sin stue hjemme i Stockholm og med sin trommeslagerløse kvartett samla de seg rundt sju Algotsson-låter.

Sjefen følger en stolt og flott svenske tradisjon der både svensk folkemusikk, kammerjazz og amerikansk cooljazz er viktige ingredienser. Legender som Lars Gullin og Arne Domnerus har åpna mange dører for denne typen uttrykk og denne fine kvartetten har tatt tradisjonen videre på et fint vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her swinger det fra første til siste lyd i de knappe 37 minuttene vi får være med på. Dette er åpenbart fire musikanter som kjenner hverandre godt og som stortrives i dette musikalske landskapet. Altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, trompeter Karl Olandersson og bassist Svante Söderqvist er alle fine solister som er godt skolert i dette universet, men det er kollektivet og bandsoundet som tiltaler meg aller mest.

Det har vært en udelt glede å bli invitert hjem til Mathias Algotsson, til hans musikk og hans venner. Jeg takker her og nå ja til eventuelle invitasjoner i fremtida også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Algotsson

Home at Work Again
Slingan Musik/[email protected]

Etter ei rundreise på et par dusin album siden debuten i 1975 har Jan Eggum nå landa i sitt kjære Bergen. Det har blitt ei lykkelig gjenforening for både Eggum, Bergen – og alle oss andre.

Jan Eggum (67) har greid mesterstykket både å holde seg på toppen og samtidig hatt evnen til å fornye seg gjennom hele karriera si. Årsakene er sikkert mange, men hans ustoppelige nysgjerrighet, hans evne til å oppsøke nye utfordringer – som i Rio på forrige skive og til en hver tid spille med nye og dyktige musikanter, er garantert noen av dem. Som Pat Metheny sa i et møte med musikanter og publikum i Molde for noen år siden: spill alltid med musikanter som er bedre enn deg. Jeg føler meg overbevist om at Eggum er relativt enig i den uttalelsen.

Nå har han altså for første gang på 15 år, i innspillingssammenheng vel å merke, tatt turen til sitt kjære Bergen og invitert med seg mange fra den «nye« generasjonen musikanter som Chris Holm, Ivar Thormodsæter, Jørgen Sandvik og ikke minst Yngve Leidulv Sætre som i tillegg til å traktere alle hånd tangenter også har produsert herligheten. Det har ført til bruk av både strykere og blåserekke og en av kongerikets – ikke bare landet Bergens – aller beste saksofonister, Kjetil Møster, krydrer akkurat slik bare han kan når han blir spurt om det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når så umiskjennelige Eggum, en av våre aller, aller beste låtskrivere og historiefortellere, fortsatt har evnen til å skrive både låter og ikke minst tekster med det helt spesielle ved seg, som både er samfunnskritiske og morsomme samtidig som de hyller all mulig slags kjærlighet, moral/feil moral og hans oppvekst i Laksevåg, så har vi fått nok et minneverdig Eggum-kapittel med «Alt, akkurat nå». Jan Eggum er minst like bra som han alltid har vært – akkurat nå. Vi gleder oss til de neste 45!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange av oss har både en og flere danske favoritter. De kan være gamle, flytende eller spisbare. Noen er også evige, blant andre store deler av den danske sangskatten. Det har også saksofonisten Scott Hamilton og hans skandinaviske venner oppdaga.

Fra vi møtte den amerikanske, men nå Italia-bosatte tenorsaksofonisten Scott Hamilton (64) allerede på 70-tallet, så har vi visst hvor vi har hatt han reint stilistisk. Han lot modernistene reise sin egen sjø og reindyrka heller et tonespråk som henta impulser fra swing, mainstream og bop. Slik er det fortsatt, men her har han tatt en liten u-sving og spiller kun ballader og noen litt raskere låter basert på den danske sangskatten.

Allerede i 2013 ga Hamilton ut et fonogram basert på den svenske tradisjonen. Med seg da som nå hadde han danske Kristian Leth på trommer og svenske Jan Lundgren på piano, mens danske Jesper Lundgaard nå har overlatt basskrakken til svenske Hans Backenroth.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hamilton har turnert mye på våre breddegrader og benytta rytmeseksjoner herfra. Han har også jobba en hel del med Karin Krog, så hans relasjon til både Skandinavia og sangskatten som finnes her, har han nok blitt stadig bedre kjent med.

Også her blant fjeldaperne kjenner vi så avgjort store deler av dette materialisert. «Dansevise», «Alley Cat», «Det var en lørdag aften», Niels-Henning Ørsted Pedersens «My Little Anna» og den tradisjonelle «I skovens dybe stille ro», som NHØP og Kenny Drew nesten gjorde til en jazzstandard, er halvparten av låtene kvartetten gjør flotte versjoner av.

Sjøl om Hamilton & Co har forlatt standardmaterialet ved denne anledninga, så er tonespråket deres i akkurat den samme gata. En miks av swing, mainstream og bebop uten den minste tvil om hvor eneren befinner seg er malen denne gangen også. Det gjør absolutt ingenting så lenge Scott Hamilton og hans tre svært langt framskredne medsammensvorne befinner seg på en av de aller øverste hyllene. Her dreier det seg om at det skal swinge og det gjør det uten stans. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tablaspilleren Sanskriti Shrestha fra Nepal har bodd og studert i Norge i mange år. Møtet med norske jazz- og folkemusikere har ført til noe helt spesielt og livgivende.

Ikke bare har Shrestha tatt med seg sin indisk/nepalske musikktradisjon – hun har gjennom alle sine bidrag i diverse settinger som for eksempel Jens Christian Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, vist at hun med sine unike kvaliteter og åpne sinn kan tilføre andre uttrykk også mye friskt.

I løpet av studiene ved Norges Musikkhøgskole, fant Shrestha både mye ny inspirasjon og den store kjærligheten. Hun er gift med trommeslageren Andreas Wildhagen, som også er med i bandet, og de andre Avatarene er også håndplukka fra det samme miljøet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bassisten Erlend Olderskog Albertsen, fløytisten Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinisten Hans P. Kjorstad og gitarist, banjoist og dobrospiller Magnus Soltvedt Wiik, har sammen med de to andre sørga for at dette har blitt et svært så spennende møte indisk tradisjonsmusikk, jazz og sikkert mye annet også.

I tillegg til Shrestha, har også Olderskog Albertsen og Wildhagen bidratt som komponister og her finnes det få om noen grenser. De seks har alle med seg store og markante personligheter til dette spleiselaget og viser hvilken enorm grensesprenger musikk av slik byrd og slik kvalitet er.

Alle får tid og rom til å fortelle sine historier med Shresthas tablasound som et slags fokuspunkt. Derfra går musikken i mange retninger – til steder den aldri har vært før. Dette er tøft, det er originalt og det er et herlig bevis på at musikk er en grensesprenger bedre enn noe annet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske vokalisten Katrine Madsen er et relativt nytt bekjentskap for meg. Denne liveinnspillinga fra Montmartre i København forteller meg at vi bør beholde kontakten fremover.

Katrine Madsen (47) har vært med i mange år, men har altså ikke markert seg veldig nord for Kattegat. Dette visittkortet viser oss en vokalist med solid grep om både standardstoff og eget materiale.

Sammen med en stilsikker og empatisk trio bestående av Jesper Bodilsen på bass, Jonas Johansen på trommer og Henrik Gunde Pedersen på piano – noen av Danmarks ledende musikanter i det tradisjonelle/moderne landskapet – sørger Madsen for ei hyggestund både på den legendariske jazzklubben Montmartre og i heimen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Madsen føyer seg elegant inn i en tradisjon som henter fra The Great American Songbook, men som også sikter inn mot mer moderne tradisjoner. Hun synger med stor innlevelse og stor forståelse for dette tonespråket, men det er veldig mange om akkurat dette beinet så derfor er det nok vanskelig å slå gjennom på de store scenene.

En referanse til Katrine Madsen kan kanskje være Diana Krall og det er jo langt i fra den verste referansen man kan tenke seg. Uansett har dette vært et hyggelig og swingende møte med Katrine Madsen og hennes utmerkede trio.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Folkesangeren Øyonn Groven Myhren og unikumet Jens Christian Bugge Wesseltoft har møttes på tvers av mange grenser. Det har det blitt et spennende møte av i gruppa Nordjordet.

Jeg blir så lett fascinert av nye møter. Av møter som jeg ikke hadde sett eller hørt for meg. Når det gjelder Jens Christian Bugge Wesseltoft burde jeg vel egentlig ikke bli det minste overraska lenger. Han finner stadig frem til nye dører å åpne og denne gangen er det blant annet sammen med folkesangeren Øyonn Groven Myhren, hardingfelespilleren Anne Hytta og munnharpisten og langeleikeren Anders Røine.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er det slik at møtet mellom Øyonn Groven Myhren og JCBW ikke er av ny dato – det er kun for meg det er det. De har nemlig jobba sammen og inspirert hverandre i rundt 20 år og med JCBWs enorme lyttekapasitet så er det sjølsagt ikke overraskende at det første albumet de har laga sammen har blitt av det spennende og grenseløse slaget.

Groven Myhren har så avgjort mye musikalsk å slekte på. Hun er barnebarnet til komponisten og folkemusikksamleren Eivind Groven og plata er spilt inn i hans orgelhus på Ekeberg i Oslo.

Sammen med hardingfelespilleren Anne Hytta og langeleikeren, munnharpisten og gitaristen Anders Røine pluss flott krydder fra blant andre fløytisten Hans Fredrik Jacobsen og perkusjonistene Tomas Nilsson og Sidiki Camara, har Groven Myhren og Bugge Wesseltoft skapt en annerledes verden basert på folkemusikk fra Telemark samt noen nye melodier av Groven Myhren.

Nordjordet gir oss noe vi ikke ante fantes – fordi de har funnet fram til det sjøl. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Så er det slutt – over – døra er stengt. Moldejazz 2019 er historie. Nå er det minnene som kan leves på i 51 uker – og vel så det. Trøsten er at det bare er 51 uker igjen til neste gang. Hyllesten av Edvard Hoem, Maria Kannegaard Trio og nok en gang Gard Nilssen sammen med sjølvaste Bill Frisell og Thomas Morgan, sørga for en stor avslutningsdag også.

En tåre for Edvard 

Det er ikke ofte det skjer, men i kveld gjorde det det. Det kom en tåre i løpet av den fantastiske hyllesten som ble 70-års jubilanten Edvard Hoem til del. En gledeståre.

Datter Ine hadde foreslått en liten markering for Moldejazz i forbindelse med at pappa runda 70 den 10. mars. Moldejazz tente på ideen, men de ønska ikke en liten markering: de ville slå på stortromma og slik ble det.

Dikt har hele karriera

Ine Hoem hadde uten inngripen fra far, som gjerne liker å ha kontroll, plukka dikt som forteller alt om hans enorme produksjon gjennom 50 år. Her var det snakk om politikk, her var det humor, her var det salmer, her var det viser og ballader og også fantastiske gjendiktninger av utenlandsk lyrikk.

Klangen av Hoem

Superarrangør og pianist Erlend Skomsvoll, som var mannen bak arrangementene til de legendariske konsertene med Chick Corea, Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester på begynnelsen av 2000-tallet, ble hyra inn og for en jobb han hadde gjort.

Skomsvoll kjente på at alt Hoem hadde skrevet og som han hadde lest, hadde en unik klang over seg: klangen av Hoem. Den makta Skomsvoll på sitt særegne vis å videreformidle gjennom arrangementene han hadde skrevet til låter av Jo Skaansar, Henning Sommerro – som også gjesta på sitt flotte vis og sang to Hoem-dikt, Kurt Weill, Bobby Timmons, Håkon Berge og sikkert noen andre også.

For et band

Med datter Ine som strålende vokalist foran et band med de fire strykerne i Oslo Strings, et komp bestående av Edvards svigersønn Trygve Waldemar Fiske på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Birger Mistereggen på perkusjon pluss Skomsvoll og ei saksofonrekka med John Pål Inderberg, Martin Myhre Olsen, Hanna Paulsberg og Elisabeth Lid Trøen, så viste både melodiene og ikke minst Skomsvolls arrangement at det er veldig mye jazz i Hoems lyrikk. Når så lydmaestro Asle Karstad sørga for at hver tone og hver stavelse kom frem til oss på best mulig vis, så var det ikke spesielt mye å klage på i løpet av disse knappe to timene. Ingenting faktisk.

Edvard, han er en av de vi har lov å være på fornavn med – han er vår dikter, det er han som han løfta frem store deler av vår historie, satt propert kledd i sin lys gråe dress og som alltid iført slips må vite, i stol på scena og fulgte det hele med et stadig større smil. Han leste også et dikt og en tekst fra «Slåttekar i himmelen» som Skomsvoll hadde bestemt.

Det er hevet over tvil at det var en stolt far og dikter som opplevde et av høydepunkta i si mangslungne karriere denne kvelden og som han sa: eg kjem til å klipe meg i arma resten av livet når eg tenker tilbake på denne kvelden.

Edvard i 70

Bedre måte å markere Edvard Hoems 70 års dag er faktisk ikke mulig. Og det i Bjørnsonsalen! Vi stiller oss i rekka av gratulanter.

På Jazzfest i Trondheim i mai hadde jeg gleden av å høre Maria Kannegaard Trio spille for første gang på nesten seks år. Det var en usedvanlig flott og sterk opplevelse på alle mulige vis. I Molde var de tilbake – på dagen seks år etter at Kannegaard spilte sin forrige konsert i Molde og sin siste på lang, lang tid.

Sammen med sine sjelsfrender Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass var Kannegaard tilbake i akkurat det samme huset som for seks år siden og mer ekte og inderlig musikk enn det de tre ga oss, er vanskelig å finne hvor man enn leter.

Kannegaards komposisjoner med de små, vakre temaene som ville gjort en Keith Jarrett stolt over å ha unnfanga, blei tatt videre til nydelige steder av de tre som åpenbart har en kjemi av det helt spesielle slaget.

Det er en dynamikk og styrke i utrykket til denne trioen som man sjelden finner andre steder. Her går vi fra det usedvanlig vakre til fullstendig kaos i løpet av kort tid – som i livet ellers. Maria Kannegaard spiller livet og du verden så flott og sterkt hun, Strønen og Vågan gjør det.

Fester må visstnok ha en slutt og Gard Nilssen fikk akkurat den slutten han så og tenkte for seg: han fikk spille noen låter med helten over alle helter, gitarmaestro Bill Frisell som brukte akkurat den samme gitaren som da han var i Molde første gang i 1981 sammen med Arild Andersens drømmeband. Med Thomas Morgan på bass blei det akkurat den prikken over i-en som den mest fantastiske uka i Nilssens musikalske liv ba om. Gratulerer til Gard Nilssen og Moldejazz for et utrolig løp og for voldsomme og evigvarende opplevelser.

Nå er det bare 51 uker igjen til jubileumsfestivalen i 2020. Nedtellinga har så definitivt begynt.