Tor Hammerø

Både i norsk jazz og litteratur har det vært snakk om de fire store. Nå finnes en ny kvartett som kler betegnelsen.

Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen – for et møte!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Foto: Tor Hammerø

Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.

Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.

En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.

Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor – tro det eller ei – og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.

På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden – gamle Club 7 og Sardines – var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk – noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!

Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme – alle fire her er utstyrt med sin egen signatur – som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.

Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.

Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra – langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå – vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.

Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad – de fire store.

Foto: Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad

A Suite of Poems

ECM/Naxos Norway

De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.

Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.

Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.

Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder – noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.

Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.

Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

1968 – Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann

Font Forlag

De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.

Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet – og hvor som helst ellers.

De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk – kanskje heller tvert imot.

Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.

Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye – samt to til – får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.

Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.

Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thiefs

Graft (La greffe)

Jazz&People/thiefs.bandcamp.com

Med ujevne mellomrom gir Jan Gunnar Hoff oss stadig vakre påfyll med noe høyst personlig ved seg.

Jan Gunnar Hoff sammen med Anders Jormin og Audun Kleive i flotte Sofienberg kirke i Oslo.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Foto: Morten Lindberg

Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.

Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!

Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.

Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt – det sier ikke lite.

Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.

Jormin og Kleive – god bedring med prolapsen forresten – er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.

"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke – så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Hoff Ensemble

Polarity

2L/Musikkoperatørene

Jeff Beck er definitivt en av de største gitarheltene. Her får vi bli med han på fest!

Jeff Beck har vært gitarhelt i over 50 år!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!

Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie – fra hvor han kommer til hvor han er i dag.

Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.

Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.

Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.

Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeff Beck

Live at The Hollywood Bowl

Rhino/Warner Music

Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.

Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Arne B. Rostad

Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!

Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.

Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.

Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.

Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" – feilskrevet på omslaget – men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.

Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her – nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll – og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.

Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll

What Game Shall We Play Today

MNJ Records/MusikkLosen

Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber – begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!

Shakers n´ Bakers – tøft band med tøff musikk.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen – her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.

Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.

Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.

Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.

Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold – han må vel ha norske aner! – så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.

Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite – heldigvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.

Shakers n´ Bakers

Heart Love

Little (i) Music/shakersnbakers.bandcamp.com

Bill Brovold & Jamie Saft

Serenity Knolls

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Spillemannen Vegar Vårdal er tydeligvis en kar som får ideene sine til å blomstre. Bli med på ei musikalsk reise til Vågå!

Slik ser det ut når «heile» Vågå samles.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!

Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.

Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.

Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.

Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vegar Vårdal er tydeligvis en handlingens mann.

Vegar Vårdal

Ikkje ver blug, kyss meg!

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.

Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles – fantastiske samtalepartnere.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget – og usedvanlig vakkert.

De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.

Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.

Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.

Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laginha/Argüelles/Norbakken

Setembro

Edition Records/Border Music Norway

Musikk er et grenseløst og fredsskapende språk – spesielt når Kirsten Bråten Berg er involvert.

Noen av de 52 bidragsyterne til dette unike prosjektet.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang – i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.

Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.

Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.

De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere – hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.

Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.

Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.

Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ugagn tar tradisjonsmusikken videre.

Ferd

Music without Borders

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ugagn

Vengjeslag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene