Tor Hammerø

Gregory Porter, Siril Malmedal Hauge og russiske LRK Trio sørga for en start på den 59. utgava av Moldejazz det skal bli vanskelig å følge opp. Og Artist in Residence, Gard Nilssen, kom også i gang med et smell.

Portåpneren

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gregory Porter er blant mange regna for verdens beste mannlige jazzvokalist. Det tok han knappe to timer å bekrefte under åpningskonserten i Bjørnsonhuset. En fullsatt og begeistra sal virka som de var enige i påstanden.

Gregory Porter (47) har tatt den lange veien frem til jazzens stjernehimmel. Han jobba rundt om på små klubber og var delvis sanger og delvis kokk. Så kom det store gjennombruddet i 2013 med albumet «Liquid Spirit» og Grammy-pris for beste mannlige jazzvokal året etter var en bekreftelse på at Porter hadde inntatt trona.

I Molde i 2015

Molde-publikummet fikk stifte bekjentskap med han for fire år siden på Romsdalsmuseet og mannen som alltid er iført den karakteristiske lua/hatten – visstnok på grunn av ei brannulykke – fortalte oss nå, som den gang, at han er besjela med en stemmeprakt og utstråling som ikke kan læres noe sted. Enten har man Det eller så har man ikke Det – Gregory Porter har Det i fullt monn.

Nesten to timers signingsferd

I løpet av det lange settet han ga menigheta, slik hørtes det ut i alle fall, tok han oss med på ei reise gjennom store deler av si karriere  med sanger som hitlåta «Hey Laura», «On My Way to Harlem», «Take Me To the Alley» – som fortalte om Porters engasjement for de svakeste, og «Water Under the Bridges».

Hans sterke og klokkeklare baryton ga oss tolkninger av «Papa Was a Rolling Stone», «Nature Boy» og en saaaakte versjon av «Hit the Road Jack» og når det svært så empatiske bandet var innom sanger som «Smoke on the Water» og Beatles-klassikeren «Come Together», så var denne ekskursjonen på besøk hos mye av den moderne musikkhistoria. Funky saker der gospel, soul og rhythm and blues var elementer, mangla det heller ikke på.

Bandet var absolutt av det kompetente slaget med piano, orgel, bass, trommer og tenorsaksofon som instrumentering, men som tidligere har Porter valgt å holde seg til musikanter som har vært med han på veien opp – han har fortsatt ikke valgt de store stjernene og det taler til hans fordel. De fem herrene som var med nå viste han den respekten han fortjente og han ga dem tilsvarende tillit – alle fikk sine øyeblikk til å vise hva de kunne. Sjøl om Gregory Porter på alle vis var stjerna så løfta han frem sine medmusikanter på et fint vis.

Alle – nesten i alle fall – sang med på avslutningslåta «You Can Join My Band» og veldig mange var garantert klar for å bli med videre. Gregory Porter kom, sang og vant og og åpna porten for et enda større publikum. For ei utstråling – for ei stemme! 

PS For å få jobb med Porter virka det som man må ha hodeplagg av et eller annet slag og hår i ansiktet – alle de fem musikantene hadde det i alle fall.

Bjørnsonhuset – fullsatt

Gregory Porter – vokal

Albert Robert Crawford Jr. – piano

Emanuel Harold – trommer

Jamal Keith Nichols – bass

Tivon Scott Pennicott – tenorsaksofon

Ondrej Privec – orgel

Takk for prisen fra Siril Malmedal Hauge

Allerede før Porter leverte sin åpningskonsert i storstua Bjørnsonhuset, hadde vokalisten, mandolinisten og låtskriveren Siril Malmedal Hauge (26) gitt oss sin takk-for-årets talent-pris konsert.

Stortalentet fra musikkbygda Langevåg på Sula har spesielt det siste året vist et stadig større publikum hvilket enormt talent hun er i besittelse av. På skivene «Uncharted Territory» og «Last Things» har vi fått stifte bekjentskap med litt forskjellige sider av hennes talent og på konserten i Molde var det musikk fra den første skiva som stod i fokus.

Det som slår meg alltid når jeg hører Malmedal Hauge er at hun har så god tid. Hun inviterer oss inn i sin tekstverden og med sitt luftige uttrykk og foredrag gir hun oss muligheten til å bli med på ferden.

Jeg tror neppe Siril vil protestere høylytt hvis det hevdes at hun har lytta en hel del til singer-songwritere som Joni Mitchell og det er jo langt fra den verste inspirasjonskilden man kan tenke seg. Som Mitchell er Malmedal Hauge allerede en historieforteller av klasse og låtene hennes oppleves ofte som ei pakke som åpnes saaakte – det er ofte de fineste pakkene og de som huskes lengst.

Måten Malmedal Hauge synger på er uten de store faktene; det er vart, det er sart og det gjøres slik at vi sitter ytterst på stolen for ikke å gå glipp av noe som helst.

Når hun så hadde med seg et strålende band bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på elbass, Kjetil André Mulelid på piano og orgel, Martin Myhre Olsen på saksofoner – gjerne flere samtidig (vi skjønner godt hvorfor Chick Corea inviterte han med som solist i Praha i fjor), Torgeir Hovden Standal på gitar samt strykerne Isa Caroline Holmesland, Kaja Fjellberg Pettersen og Adrian Løseth Waade, så fikk vi møte mye av den store talentflokken som befolker jazzNorge og tilliggende herligheter om dagen.

Siril Malmedal Hauge takka for prisen på best mulig vis.

LRK Trio kommer fra Moskva, men gir ut musikken sin på norske Losen Records. Det har ført til at noen av oss ante hva som var i emning på Storyville frem mot midnatt.

Pianisten Evgeny Lebedev, bassisten Anton Revnyuk og trommeslageren Ignat Kravtsov var likevel intet mindre enn ei kraftpakke og en sensasjon for de aller fleste og konserten kommer til å bli huska – lenge.

Med et teknisk repertoar som vi sjelden har opplevd tidligere – de tre har åpenbart en solid klassisk bakgrunn som veldig mange russiske musikere – et trøkk i samspillet som vitna om lang fartstid sammen, tøffe, virile og ekvilibristiske låter med røtter både i russisk tradisjon, afrikanske impulser og jazztradisjonen – avslutta med den eneste coverlåta, Police-klassikeren «Sending Out an SOS», sørga LRK Trio ei avslutning på åpningsdagen man bare kunne ha drømt om.

Artist in Residence, Gard Nilssen, sin åpningskonsert med duoen sPacemonKey, utvida med Ståle Storløkken og Stian Westerhus, fikk jeg med meg bare noen minutter av. Det var nok til å slå fast at Nilssen ikke har tenkt å gi ved dørene denne uka. Dette skal bli moro!

Musikk er en av de viktigste måtene å bryte ned grenser på. Her blir vi servert musikk med røtter i Hellas, Tyrkia, Libanon og Armenia og at dette er en måte å skape en bedre verden på, er jeg overbevist om.

Manfred Eicher og ECM har gjennom sine 50 år stadig åpna nye dører. I tillegg til å ha unnfanga  jazzmusikk av aller ypperste kvalitet, så har selskapet vært fødselshjelper for en rekke møter der folkemusikk fra diverse verdenshjørner har vært med på å sprenge grenser.

Nå skal det innrømmes at min kunnskap om folkemusikk fra disse dalstrøka står noe tilbake å ønske. Når det er sagt så har jeg stifta bekjentskap med den greske sangeren Maria Farantouri, som har blitt kalt folkets Maria Callas blant grekerne, på ECM-utgivelser med både Eleni Karaindrou og Charles Lloyd. Hennes utrolige vakre stemmeprakt overrasker med andre ord ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veien til Eicher var dermed kort for Farantouri etter at hun hadde fått ideen om å skape dette bokstavelig talt grensesprengende møtet. Hun hadde hørt, møtt og spilt med den tyrkiskfødte, men Hellas- boende saz-spilleren Cihan Türkoğlu som også synger vakkert. Saz er et populært strengeinstrument i regionen og i tillegg til folkemusikalske utgangspunkt fra de nevnte landene, så har Türkoğlu også komponert en del låter som passer utmerket inn i denne settingen.

De to er på ingen måte aleine her. Den tyske cellisten Anja Lechner, samt greske Christos Barbas på ney – en endeblåst fløyte, tyrkiske İzzet Kızıl på perkusjon og Meri Vardanyan fra Armenia på kanon – nok et strengeinstrument, sørger for at dette blir et unikt landskap et godt stykke bortenfor det de fleste av oss har opplevde tidligere.

Stemma til Farantouri – hun er kontralt, den djupeste altstemma – er sentrum i denne vakre og ofte melankolske ekskursjonen. Hun får nydelig reisefølge hele veien veien fra musikanter som både er klassisk skolerte, folkemusikere og dyktige improvisatører.

Nok en gang har Manfred Eicher vært fødselshjelper til musikk som vi ikke ante fantes og som kan være med på å bryte nye grenser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svært så allsidige og innovative elektronikeren Bendik Baksaas har skapt et eget univers sammen med folkemusikere og andre frilynte.

I løpet av et arbeidsopphold i Hallingdal kom Bendik Baksaas for første gang skikkelig i kontakt med den vokale tradisjonen i norsk folkemusikk. Det har ført til at frøet blei sådd som nå har materialisert seg i et fruktbart samarbeid mellom Baksaas´ komposisjoner, synther og fløyte og kvederene Silje Risdal Liahagen og Gunnlaug Lien Myhr og Helga Myhr – mor og datter – og der sistnevnte også spiller hardingfele. I tillegg krydrer også trompeteren Kristoffer Eikrem også musikken på smakfullt vis.

Melodiene som har lange tradisjoner blir her omfavna av et lydlandskap verken vi eller folkemusikken har hørt tidligere. Baksaas har lytta og fornemma det djupe og tidløse i dette universet og med alle sine muligheter til fargelegging og utvidelse av vår oppfattelse av hva denne tradisjonen er, har han lagt flere nye dimensjoner til det de tre kvederene har skapt som utgangspunkt for denne annerledes ekskursjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De musikalske møtene får god tid til å utvikle seg og det gir oss som lyttere en mulighet for ro og tid til ettertanke. Bendik Baksaas, Helga Myhr og de andre har skapt noe de er helt aleine om og det er en fin start for min del i møte med Jazzlands nye underbruk OK World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig,

Blant de mange saker som har gått meg hus forbi, befinner den svenske kvartetten Örjan Hultén Orion seg. Det har det heldigvis blitt en orden på nå.

Orion har eksistert i ti år og med «Minusgrader» serverer de oss sitt fjerde album. Hultén (53) og bandet har hele tida lagt vekt på sitt slektskap til den amerikanske 60-tallsjazzen og sjøl om all musikken er komponert av de fire bandmedlemmene, så er sporene tilbake dit fortsatt tydelige.

Mye av årsaken til dette er nok at svensk jazz alltid har hatt ei nær tilknytning amerikansk jazz – helt siden etterkrigstiden har det vært slik i mye større grad enn på denne sida av grensa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tittellåta henter sin tittel fra et dikt av den store svenske lyrikeren Tomas Tranströmer – en lyriker også Jan Garbarek har blitt inspirert av og hentet flere titler fra.

Her er det hele tida lagt vekt på den gode og sterke melodien og på at det skal swinge – uansett tempi. Det gjør det da også og med det mannskapet tenor- og sopransaksofonist Hultén mønstrer, så er ikke det overraskende på noe slags vis.

Bassist Filip Augustson og trommeslager Peter Danemo har vært med lenge mens pianist Torbjörn Gulz er ny på laget – alle sammen hører med til kremen av den svenske mellomgenerasjonen og de stortrives tydeligvis i hverandres selskap.

Musikken de byr på her er varm, upretensiøs og tidløs. Det kan muligens innvendes at denne typen jazz finnes det allerede mer enn nok av. Jeg er altså ikke blant dem som mener det. Når musikken holder en slik kvalitet og ekthet som det Örjan Hultén Orion bringer til torgs, så er det mer enn nok plass til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ut fra det store intet dukka den finske pianisten Nikita Rafaelov opp og presenterte seg med sin solodebut.

Jeg har aldri verken hørt eller hørt om Nikita Rafaelov, som egentlig heter Nikita Naberukhin, men siden er jeg så heldig at en rekke plateselskaper rundt om på kloden har oppdaga Tor de Jazz, så kommer postmannen støtt og stadig med nye overraskelser. Nikita Rafaelov – en hel del tyder på at han har sine røtter enda lenger øst enn Finland – hører så avgjort med i den kategorien.

Jovisst er dette et soloalbum der den akustiske pianisten Rafaelov står i sentrum. I tillegg er det også mye mer. Rafaelov har ovedubba mye av musikken og har på et følsomt vis benytta seg av både studiomulighter og elektriske tangenter av ymse slag. Fra tid til annen kan Rafaelov faktisk minne om Pat Methenys gamle våpendrager, Lyle Mays.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

All musikken er av Rafaelov. Han har latt seg inspirere av livshjulet der livet og naturen går hånd i hånd hvis vi ikke tukler for mye med den da. Det har ført til vakre, kontemplative melodier som gir oss rom til å reflektere. Dessuten benytter Rafaelov, fra skimetropolen Lahti, seg av repetitive virkemidler i sitt foredrag, noe som gjør at han drar oss inn i musikken på et mildt insisterende vis. Inn i mellom bryter han det hele opp med tre frie improvisasjoner.

»Spirit of Gaia» har et blitt et annerledes og spennende visittkort fra et helt nytt bekjentskap. Nikita Rafaelov er vel verdt å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mandag går startskuddet på Gard Nilssens heftigste uke som musiker – han er Artist in Residence under Moldejazz. Publikum får møte han i utallige konstellasjoner og her får vi stifte bekjentskap med tre av de bandene han har meldt på.

Med sitt Acoustic Unity, som Nilssen (36) unnfanga i 2014, er den svenske bassisten Petter Eldh og Nilssens barndomsvenn fra  Skien, saksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, særdeles hjertelig til stede.

«To Whom Who Buys a Record», som er et klart stikk til hvordan musikk formidles eller distribueres nå, er bandets tredje utgivelse og etter over hundre jobber kloden rundt, så framstår de nå som noe av det heftigste som finnes innenfor dette uttrykket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Verken Nilssen eller noen av de andre vil protestere kraftig hvis Albert Aylers eller Ornette Colemans univers blir trukket fram som inspirasjonskilder for trioen. Når det er sagt så har de staka ut sin helt egen kurs og med alle tre som låtleverandører blir vi tatt med til steder der både den sterke melodien, den totale friheten og enorme lytteegenskaper er involvert.

Etter den intense jobbinga bandet har bak seg, så er de nå så samspilte, så energiske og så urtøffe at jeg ikke nøler med å hevde at bandet har makta tredjerunden på aller beste vis.

Trioen Bushman´s Revenge går mye lenge tilbake i tid. Den så dagens lys i 2003 og har nesten hele tida bestått av Even Helte Hermansen på gitar – nok en venn av Nilssen fra Skien – og Rune Nergaard på elbass. Marianne Halmrast spilte bass frem til 2006, men Nergaard har spilt siden og på alle skivene. Med «Et hån mot overklassen» – for en tittel! – har bandet gitt ut ti skiver.

Bandet låter kun som seg sjøl og når det hevdes at det låter som om Cream spiller Coltrane – Alice og/eller John – og blir remixa av Arne Nordheim eller Karlheinz Stockhausen, så kan man lett begripe at dette ikke er enkelt å sette i boks. Ikke er det ønskelig heller.

Helte Hermansen er i mine ører en av de råeste og mest originale gitaristene nesten hvor man leter på Tellus nå og han leder bandet i en rekke spennende retninger – alle like uforutsigbare.

Bushman´s Revenge låter ofte som én organisme – ikke tre enkeltstående musikanter. Måten de har knadd seg sjøl sammen på har ført til det og musikken her utvikler seg hele tida på et personlig og organisk vis.

På mange har vis denne utgava av Bushman´s Revenge tatt ei ny retning. Tidligere har det vært et tungt, elektrisk band, men nå oppleves det mer som et stillere, mer søkende kollektiv. Det blir på ingen måte noe mindre spennende og utfordrende av den grunn. Bushman´s Revenge er nemlig tøffere enn noen gang.

Amgala Temple er det ferskeste bandet blant disse tre der Nilssen nok en gang spiller ei likeverdig rolle, denne gangen med Lars Horntveth på bass, tangenter, lap steel, gitar og vibrafon og Amund Maarud på gitar.

De tre skjønte etter at de hadde gjennomført en spontan session for et par år siden at de hadde mye på hjertet som burde utvikles videre.

Det har nå ført til trioens debutalbum der fem kollektivt utvikla låter tar oss med ut i den definitivt mest rocka utgava vi møter Gard Nilssen på disse tre skivene.

Vi snakker beintøff, groovete og kompromissløs rock med store doser improvisasjon i seg og hvis det hevdes at her møter Hendrix, Dungen, Zappa, Elephant9 og Black Keys til noe som har blitt Amgala Temple og ikke noe annet, så er det ikke vanskelig å være enig i det. Urtøft!

Gard Nilssen har ei helt spesiell uke foran seg. Han har fått en av de heftigste tillitserklæringene fra en av de viktigste festivalene og han føyer seg inn i ei voldsom rekke med artister som har vært Artist in Residence siden 2000 da Chick Corea var første mann ut.

Disse tre visittkorta forteller oss at han er klar som et egg. Han gleder seg voldsomt – det tror jeg noen andre gjør også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er under ei uke siden vi mista Paolo Vinaccia – den på alle måter store italiener. Derfor passer det godt å minnes han med denne vakre italienske sangskatten sammen med Luca Aquino.

Jeg vet ikke om Paolo kjente Luca Aquino. Uansett hadde de mye til felles og en ting er jeg sikker på: Paolo kjente også godt til mye av denne italienske sangskatten som Aquino tolker for oss her.

Det er også en annen forbindelse mellom Paolo og Aquino eller rettere sagt Italia og Norge. For to år siden hadde nemlig Aquino bestemt seg for å sykle (!) fra sin hjemby Benevento til Oslo og spille konserter underveis. Skjebnen ville det annerledes: Aquino blei ramma av en nervesjukdom som gjorde at han blei lamma i ansiktet og ikke var i stand til å spille på et år. Deretter måtte han lære seg å spille helt på nytt igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tida som rekonvalesent brukte han imidlertid svært godt. Han gikk tilbake til sangskatten han vokste opp med og det betyr blant annet sanger av Ennio Morricone, Chet Baker og Nino Rota samt en rekke italienske låtskrivere som i alle fall er ukjente for meg, men garantert ikke for den jevne italiener.

Enten på trompet, flygelhorn eller trombone møter vi lyrikeren Aquino sammen med trekkspilleren Natalino Marchetti og pianisten Danilo Rea, filharmoniorkestret fra Aquinos hjemby Benevento samt litt tangenter, klassisk gitar og trommer på noen spor.

Dusinet med låter er uten unntak vakre og Aquinos nydelige tone kler dette materialet på et ypperlig vis. Dette er musikk som egner seg en varm sommerkveld og helt sikkert en kald vinterdag også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noen flotte dager i København har ubønnhørlig kommet til sin ende. Bedre måte å avslutte besøket og festivalen på enn sammen med Carsten Dahl og hans toppa lag i hans hyllest til Keith Jarrett er knapt mulig.

Med «When I Fall in Love» åpna pianisten, arrangøren og idémakeren Carsten Dahl døra inn til deler av Keith Jarretts rike på et vis få, om noen, har gjort tidligere. Dahl, som vi kjenner godt hjemme for samarbeidet med Arild Andersen, Paolo Vinaccia – som jeg følte blei hylla med en inderlig versjon av «Over the Rainbow» – og folkesangeren Torhild Ostad, hadde gjort unna ei lang reise før han kunne sjøsette dette store prosjektet og du verden for en jomfrutur vi fikk være med på.

Såvidt jeg vet er det første gang noen tar for seg Keith Jarretts musikk på den måten Dahl gjorde det nå. Utgangspunktet var deler av solorepertoaret til mesteren  som blant annet «October» fra Paris-konserten, «Prism», «Radiance», «Allentown Blues», «Adonis», «Over the Rainbow» pluss noe som var helt fritt – i Jarretts ånd må vite, et egenkomponert «Theme for Keith» av Dahl for så å avslutte med en vidunderlig versjon av «My Song» der ikke bare Jarrett svevde over oss – det gjorde så avgjort Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammen med Nils Bo Davidsen på basser, Fredrik Lundin på tenorsaksofon, mesteren – han kalles bare det i Danmark og det med rette – Palle Mikkelborg på trompet og flygelhorn og Alex Riel sin gudsønn Stefan Pasborg på trommer samt den langt framskredne strykekvartetten Ensemble Midtvest, åpna Dahl opp for rom i Jarretts univers som vi knapt visste eksisterte.

Som Dahl uttrykte det: vi har forsøkt å komme under huden på Jarretts musikk, men ikke inn til skjelettet. De hadde prøvd å skape sin egen verden ut av den og det greide de på alle mulige slags vis. Bare bruken av strykekvartetten som en tøff, heftig og integrert del av det hele – ikke som søtningsmiddel – var en inderlig opplevelse.

Det var også bidragene til Lundin og Mikkelborg der sistnevnte hele tiden henvender seg til sine medmusikanter på et nært og varmt vis med sin personlige Miles-forlengelse – for en musikant, for en formidler!

Og så Carsten Dahl da. Vi har visst det, hørt det og kjent det lenge: han er så ekspressiv, viril og så livsbejaende i sitt spill og i sitt uttrykk når han er der han aller helst vil være og denne kvelden var han så definitivt det. Han var synlig lykkelig, de andre på scena likeså og den overbegeistra og fullsatte salen i Den sorte diamant det samme. Bedre avslutning på Copenhagen JazzFestival for min del var det faktisk ikke mulig å få.

Når Copenhagen JazzFestival kan friste med både Palle Mikkelborg og Bernard «Pretty» Purdie på samme kveld, så er sannsynligheten for lykke overhengende faktisk.

Det er maaange år siden jag hadde gleden av å oppleve Pierre Dørges New Jungle Orchestra i fri og livsbejaende utfoldelse i Molde. Forventningene var derfor store – ikke minst fordi mester Palle Mikkelborg skulle være gjest.

Dørge og Mikkelborg, begge oppvokst på Nørrebro der Brorsons kirke ligger og der konserten blei holdt, viste både gjennom sin utstråling og sine musikalske personligheter at de fortsatt leverer på alle øverste hylle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her fikk vi alt fra afrikansk talekor, «Blackbird» i duett med de to, Ellingtons «Caravan», Dørges «Mingus Birthday Party», noen strofer av fader Miles´ «Jean Pierre», mye humor, et lekent band av toppklasse og flere turer ut i den musikalske jungelen.

Umiddelbart skulle man kanskje ikke tro at Mikkelborgs lyriske leie skulle passe inn i dette universet, men det gjorde det altså på alle mulige slags vis. Spesielt morsomt for oss fra der vi kommer fra var det at Mikkelborgs trompetsamtaler med vår egen Gunnar Halle var noen av kveldens høydepunkt.

Palle Mikkelborg har aldri lagt skjul på at han stammer fra Miles Davis, men han gjør det på sin måte og de spilte også fra hans hyllestkomposisjon til mesteren, «Aura». Bandet var satt opp i sentrum av kirka og Mikkelborg førte samtaler med alle fra sin plass i sentrum for bandet – det var en perfekt koreografi på denne nydelige, humørfylte og herlige reisa til så mange steder.

Kvelden starta med første sett med trompeteren Randy Brecker, tangentisten Jacob Christoffersen, bassisten Scott Colley, altsaksofonisten Benjamin Koppel og ikke minst trommelegenden Bernard «Pretty» Purdie.

Etter kun noen timers intens øvelse – de fem hadde aldri møtt hverandre før såvidt jeg skjønner – møtte de et feststemt og begeistra publikum med stort sett Koppel-låter pluss «What the World Needs Now».

Kjemien var noe så voldsomt på plass fra første takt: Brecker var i storslag, Colley viste hvorfor han er en av jazzens aller mest etterspurte bassister, Christoffersen, som jeg hørte for første gang, forklarte kjapt hvorfor han har ei voldsom stjerne i Danmark, Koppel har tatt arva fra David Sanborn elegant videre og så er det Pretty da.

Mannen som har gjort alt som kan kalles funky og groovy med «alle», har jeg aldri fått høre live tidligere. Elegant antrukket, med gull på de fleste fingre og grått kinnskjegg, likna Purdie (80) nesten på Count Basie. Om du fortsatt groova av han? Noe så vederstyggelig. Han er definisjonen på groovy trommespill og han, medmusikantene og publikum syntes tydeligvis det var like morsomt nå som alltid.

Omfavnelsene blant  musikantene da de gikk til pause sa alt om empatien som fantes på scena. Settet jeg fikk med meg var det de kalte jazzsettet – etter pause skulle det bli soul må vite og noe forteller meg at det sikkert blei like groovy.

Da kalte «dessverre» Pierre Dørge, Palle Mikkelborg & Co – det er slike slag slag livet gir. Hipt var det uansett – over alt.

2019 står på mange vis i Ketil Bjørnstads tegn. Det er 50 år siden han debuterte både som musiker og forfatter og det markeres behørig blant annet med disse to helt forskjellige plateutgivelsene.

Mangt og mye har vært sagt og skrevet om Ketil Bjørnstad og hans kunstnerskap. Med rundt 60 plateutgivelser og 40 bøker på samvittigheten, har han en produksjon bak seg både når det gjelder kvantitet og kvalitet som savner sidestykke i både norsk og internasjonal sammenheng.

«Rainbow Sessions», som sjølsagt har med det legendariske studioet som lydmaestro Jan Erik Kongshaug bygde opp flere ganger i Oslo, består av fire cder og nesten fem timer med solo pianomusikk. De tre første blei utgitt i et begrensa opplag i 2006 og består av en cd som var den siste som blei spilt inn i studioet i Christiesgate, en som var den første som blei spilt inn i Sandakerveien og en tredje som blei unnfanga da det nye Steinway D-flygelet blei innkjøpt til det nye studioet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I tillegg får vi også en helt ny og fjerde cd som består av opptak gjort sammen med Kongshaug på det som av de involverte med Rainbow kaller det tredje instrumentet. Opptakene er gjort mellom 2013 og 2017.

All denne musikken, som i all hovedsak består av Bjørnstad-komposisjoner, men også med noe av Brahms, Allegri, Halfdan Kjerulf, Harold Edwind Darke og Deng Yu-Hsian, forteller oss mye om både Kongshaug, Rainbow og ikke minst Bjørnstad.

Vi «vet» hvordan Bjørnstad låter – han skriver den «samme» låta hver gang, men på et helt nytt vis – og stemninga over disse fem timene er nesten sjølsagt av det vakre, romantiske og hele tida inderlige slaget som Bjørnstad har skapt i alle disse åra. «Rainbow Sessions» er en voldsom og mektig manifestasjon av hva Rainbow, Jan Erik Kongshaug og ikke minst Ketil Bjørnstad var og er.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad har flere jern i ilden samtidig. Boka om 2000-tallet i hans enorme serie om tiårene han har vært på Tellus, er rett rundt hjørnet og ventetida kan definitivt gjøres kortere med å avlegge «Hun som kjenner tristheten ved ting» ett eller aller helst flere besøk.

Tidligere har Bjørnstad tonesatt dikt av Harry Martinsson, Knut Hamsun, John Donne og Edvard Munch og nå seinest Lars Saabye Christensen på plata «A Suite of Poems» med Anneli Drecker på vokal.

Denne gangen er det dikt av Kjersti Annesdatter Skomsvold som har blitt møtt av av Bjørnstads unike univers. Som alltid makter han å løfte fram poesi som få andre. Han lar tekstene få skinne – han har absolutt ikke noe behov for å overdøve budskapet.

Når han så har «funnet» Stavanger-vokalisten Eva Bjerga Haugen (37), som jeg tidligere har hørt i en varm latinvariant med bandet Amigo Tom med Tom S. Lund, så har han funnet en som er i besittelse av bortimot den perfekte stemma til dette budskapet og uttrykket.

Bjerga Haugen, som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det hun har blitt til del så langt, synger med en overbevisning, med en trygghet og en personlighet som vi må tilbake til Kari Bremnes for å finne maken til.

Annesdatter Skomsvolds tekster er av slaget man sitter ytterst på stolkanten for  ikke å miste en eneste detalj av. Alt er ikke like lyst for å si det forsiktig, men så er da heller ikke livet slik. Uansett har tekstene til Annesdatter Skomsvold, musikken og pianospillet til Bjørnstad og den skjøre tekstformidlinga til Bjerga Haugen mye å si hverandre – og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.