Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.
Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk – ofte fusjonert.
URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.
Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk – god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som
Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg – veldig mye godt!
En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde – forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt – det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.
Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige – med positivt fortegn – og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.
Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.
Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll – Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».
Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen – sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.
Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.
Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen – praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen – på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg……
Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender – barbeint.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Fra Bowie til MaiJazz
Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft – som var til stede i salen – sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.
McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.
Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!
Todd Marcus er et helt nytt bekjentskap for meg, men gjennom flinke folk på den andre sida av Atlanterhavet har jeg fått anledning til å bli kjent med musikken hans og hans sosiale engasjement.
I tillegg til å være en fremragende bassklarinettist, komponist og bandleder, er nemlig Marcus svært engasjert som sosialarbeider i en del av byen som har hatt mer enn nok å stri med for å si det mildt. Det var blant annet i Sandtown-Winchester-området Freddie Gray blei drept av politiet i 2015, noe som førte til sterke reaksjoner over hele USA og store deler av verden.
Her har Marcus skrevet musikk som forteller oss om dette området av "verden" – musikk basert på et tøft og melodisk hardbopspråk. I tillegg får vi en rekke lydspor – field recordings – der mennesker som bor og virker i dette området forteller oss om verden som den er og hva som er gjort og hva som gjøres for at den skal bli bedre.
Saksofonisten Gary Bartz, som blant annet jobba med Miles, kommer fra dette området av Baltimore og er blant dem som har skrevet innsiktsfulle liner notes både om musikken og om dette området av byen.
Med seg har Marcus et knippe av byens aller beste jazzmusikanter: Paul Bollenback på gitar, George Colligan på piano, Kris Funn på bass, Eric Kennedy på trommer og vokal og Warren Wolf på vibrafon og trommer – flere av dem også kjente både nasjonalt og internasjonalt og som alle leverer på meget høyt nivå.
Med dette visittkortet gir Todd Marcus oss både flott og sterk musikk og ikke minst en skikkelig wake up call.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist – enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.
Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.
Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.
Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.
Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble – byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.
Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.
Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.
Cloroform – et helt eget univers.
Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz
Velsmakende Cloroform
Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers – til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund – i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! – har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.
Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med – det er liksom Cloroform det.
Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet – gjerne for meg, men humoren og ironien – når er den der og når er den borte? – og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette – heldigvis.
Cloroform – bandet og universet – er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.
Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.
Foto: VladimiR/MaiJazz
Nesten natta
Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for – full pupp!
Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!
Den unge norske sekstetten Molecules er et nytt bekjentskap for meg, men når Erlend Skomsvoll dukker opp som gjest vekkes nysgjerrigheten for alvor.
Erlend Skomsvoll og Karoline Wallace har så avgjort truffet hverandre.
Foto: Petter Asbjørnsen
Molecules kommer fra det spennende jazzmiljøet som har oppstått rundt Grieg-akademiet i Bergen. I spissen finner vi vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Karoline Wallace og det tar ikke mange runder med «Louder than You» for å skjønne at her har kongeriket nok et vokaltalent som hører hjemme langt der oppe på lista.
Wallace, som opprinnelig kommer fra Bærum, skriver spennende og melodiøs musikk med masse rom for ekskursjoner både for henne og hennes medsammensvorne ut i de friere åpnere luftlag. Tekstene, uten unntak på engelsk, formidler hun på et vakkert vis veldig ofte som en instrumentalist. Hun kler bandet og bandet kler henne.
Med seg har hun Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Mathias Marstrander på gitar og, den eneste jeg kjenner fra før, Øyvind Skarbø på trommer. Og så Come Shine- og tidligere Trondheim Jazz Orchestra-sjef Erlend Skomsvoll som gjest på piano og orgel. Han har også bidratt med sin ekspertise på skrive- og arrangementsida på noen av spora.
Det Wallace og Molecules gir oss er original, annerledes og personlig musikk anno vår egen tid og med klare vyer for åra som kommer. Dette er en vokalist med et talent det skal bli veldig spennende å følge den nærmeste tida – her ligger det garantert mye unikt på lur.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Molecules er et band bestående av unge og svært håpefulle musikanter.
Under åpninga av den første MaiJazz i Stavanger i 1989 stod blant andre en kvartett med Frode Alnæs, Arild Andersen, Audun Kleive og Tommy Smith på programmet. I år er jubileumstid og klart for gjenforening. Det var som om de hadde spilt uten stans siden 1989.
Dessverre måtte trommeslager Audun Kleive kaste inn håndkleet på grunn av en lite samarbeidsvillig rygg, men bedre erstatter i den prisklassen enn Thomas Strønen var ikke mulig å ønske seg – både for oss i salen og for de tre opprinnelige bandmedlemmene.
Det kom så avgjort ikke som noen bombe at denne kvartetten funka utmerket også i 2018. Bassmaestro Andersen og en av verdens heftigste tenorsaksofonister i mine ører, skotske Tommy Smith, har jobba mer eller mindre kontinuerlig sammen siden den gang og «kan» hverandre ut og inn. Slik låter de da også – også i denne sammenhengen. Andersen med sitt smittende, varme og «smilende» spill og Smith med et trøkk, en tilstedeværelse og en styrke i uttrykket sitt som kan blåse hva som helst av veien. Heftigere saksofonspill har ikke Alnæs – bokstavelig talt – hatt i ryggen noen gang!
Gitarist Frode Alnæs mener innerst inne at han er en rocker. Det er han jo for så vidt, men fra tid til annen – blant annet fra start til mål denne kvelden – viser han med sitt utadvendte og livsbejaende spill og uttrykk at han er en jazzmusiker av høy byrd også. Vi vil ha mer av dette Frode – hører du???
Thomas Strønen, som altså steppa inn på kort varsel, er en av de mest mest musikalske og melodiske trommeslagerne jeg vet om. Det er sjelden jeg har hørt han i en slik type setting der det rytmiske er såpass definert og han fiksa det på aller mest smakfulle vis må vite.
Repertoaret bestå av låter skrevet av Alnæs, blant annet en nydelig ballade nesten i «Vitae Lux»-klassen, Andersen – med et hyggelig gjenhør med «Commander Schmuck´s Earflap Hat» fra «A Molde Concert» i 1982 – og «Seterjenta» fra «Sagn» og Smith med ei låt inspirert fra et besøk i Jemen.
Alt låt som det skulle med fire slike mestermusikere sjøl om ikke alt var 100% presist, men hva gjør vel det? Jeg gleder meg allerede til gjenhøret i 2048!!!!!
Maestro Arild Andersen.
Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz
Vi vil ha mer jazz Frode!
Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz
Tommy Smith – for en saksofonist, for en musikant!
Spesielt gjennom samarbeidet med Pat Metheny har meksikanske Antonio Sánchez (46) fortalt oss hvilken eminent og allsidig trommeslager han er. Via soloskivene «New Life», «Three Times Three», «The Meridianen Suite» og «Bad Hombre» har han også plussa på at han er en framifrå komponist. Med «Channels of Energy» tar han nok et steg.
Da Sanchez antyda overfor sitt italienske plateselskap CAM JAZZ at han var klar for ei ny utfordring, var de ikke vanskelig å be. Sanchez kunne nemlig tenke seg å utforske deler av sine komposijoner med et storband i ryggen.
Veien var svært kort til å be superarrangør Vince Mendoza, som rusler rundt i Stavanger om dagen etter å ha leda byens symfoniorkester sammen med Gregory Porter under MaiJazz, om å ta for seg åtte av hans komposisjoner. Det har han gjort med sin unike penn og tilnærmingsmåte – vi snakker om en arrangør som har hele tradisjonen inne og som har løfta Sanchez-låtene til nye høyder og bedre bekreftelse på at de egner seg i storbandsammenheng er vel ikke mulig å få.
Stort bedre storband enn det tyske WDR Big Band fra Köln, et av mange fulltids radio/TV-storband i Tyskland, er det heller ikke mulig å oppdrive. Mendoza leder det med sin naturlige autoritet og bandets utmerkede, men for meg ukjente solister gir Sanchez´ musikk ytterligere krydder.
Og så er det trommeslageren Antonio Sanchez da. Han er blant de få i faget som har "alt" – teknikk, musikalitet, groooove-egenskaper av en annen verden og det egner seg åpenbart i alt fra solotapning til storband. "Channels of Energy" er nok et mesterstykke fra Antonio Sanchez – og Vince Mendoza og WDR Big Band.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Her ser vi noe av energien Antonio Sanchez er i stand til å formidle.
Kollektivet Nakama, med noen av den oppvoksende generasjons mest spennende stemmer, forteller oss nok en gang at det skjer unike saker på den norske improscena.
Bassist Christian Meaas Svendsen, pianist Ayumi Tanaka, trommeslager Andreas Wildhagen og fiolinist Adrian Løseth Waade – nå også forsterka med stemmekunstner Agnes Hvizdalek – bekrefter at Nakama er et musikalsk laboratorium vel verdt å bruke tid sammen med – kvalitetstid.
Nakama er både et band, et plateselskap og jeg vil også påstå en filosofi. Med utgangspunkt i at de hevder det eksisterer fem historiske generasjoner som lever side om side og som ved å framvise dårlige manerer og mangel på respekt, til sammen blir den verste genrasjonen noensinne i menneskets historie. Høytflyvende? Jo, for all del, men uansett egna til ettertanke.
De seks titlene på denne fritt improviserte musikken er oppkalt etter de nevnte generasjonene og for meg oppleves de som unike lydspor til tanker de fem musikante har gjort seg og som vi som lyttere provoseres til å gjøre også.
"Worst Generation" er på alle vis ei kollektiv reise der fem uredde, kompromissløse og særs kreative stemmer møtes og tar oss med til steder vi ikke fantes. Det er umulig å forlate Nakamas univers uberørt – det er ikke så mange som kan si det om musikken sin.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen – og det er fortsatt like hipt.
Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger – Petite Blonde II – saker!
Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.
Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata – og fortsatt med pannebånd.
Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger – man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt – i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.
Evans, som også spiller litt piano – hvordan kan han la være med et slikt navn? – er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.
Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass – det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.
Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.
Da har jeg fått meg en ny storbandfavoritt i løpet av kort tid. Med to ferske skiver forteller Kathrine Windfeld oss at hun er utstyrt med et enormt talent.
Masse energi og godt humør har aldri skada og det har tydeligvis Kathrine Windfeld en del av.
Kathrine Windfeld (34) er altså noe så sjeldent som en ung, kvinnelig storbandarrangør, komponist, pianist og leder. Når hun så er det på et svært så høyt nivå så er det ingenting som er hyggeligere enn det. Det er slike rollemodeller jazzen trenger mange av.
Det er definitivt min feil, men Kathrine Windfeld har altså greid å passere under min radar fram til nå. Jeg lover at fra i dag av skal jeg ikke la en eneste mulighet går fra meg for å få med hva Windfeld bedriver. Det hun har servert på disse to skivene har nemlig vekka appetitten noe så voldsomt.
Om det er årets Artist in Residence i Molde, Maria Schneider, som har satt Windfeld på sporet vet jeg ikke, men Schneider har i alle fall vist alle med åpne sanser at kvinner har alt som trengs for å nå helt til topps i kunsten å skrive og arrangere for store ensembler. Og hvorfor i all verden skulle de ikke kunne gjøre det også????
Her møter vi Windfeld i to forskjellige settinger. Den ferskeste, "Black Swan", har tatt tak i låtene og arrangementene til saksofonisten Thomas Agergaard – en semi-veteran i dansk jazz. Agergaard har jobba med de fleste der sør og har en friere tilnærmingsmåte enn Windfeld til det å skrive og arrangere. Han jobba blant annet en hel del med ikonet John Tchicai og det bærer også hans musikk anno 2018 preg av. Han er selv også solist underveis. Det er hele veien tøff, moderne og åpen storbandmusikk med et solid særpreg.
"Latency" viser hele paletten til Windfeld: Komponist, arrangør, pianist og storbandleder. Hun har enkelt og greit hele pakka på plass og med et storband med musikanter fra Danmark, Sverige, Polen samt norske Magnus Oseth på trompet, så er dette det flotteste storbandvisittkortet som har kommet min vei på lang, lang tid.
Kathrine Windfeld har åpenbart etablert seg på øverste hylle i Danmark allerede. Det er fullt forståelig – nå er det på høy tid at dørene åpnes på vidt gap både her hjemme og ellers på kloden også. Så bra er nemlig Kathrine Windfeld.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
