Ørnen flyr

Det er helt stille når Terje Rypdal inntar scena på Victoria. Det er som om publikum vet at de skal være med på noe helt spesielt. Ikke overraskende – det er jo selveste kongeørnen som har kommet for å avlegge oss et besøk.

Det er bare en – Terje Rypdal.

Foto: Tor Hammerø

Denne uka runda Terje Rypdal 70. På mange vis har han gjennom 50 av dem vært lydsporet for svært mange av oss. Helt siden "Bleak House" invaderte en nysgjerrig tenårings sinn har det vært slik for min del – og slik er det den dag i dag. Denne helga står i Rypdals tegn på hans favorittscene i hovedstaden, Nasjonal Jazzscene Victoria, og et utsolgt hus tok i mot han som han kom til sine egne og det gjorde han jo også.

Sjelsfrendene Terje Rypdal og Palle Mikkelborg – et eget univers.

Foto: Tor Hammerø

Det hele starta med en laaaang stille tone fra tangentmagiker Ståle Storløkken, Dombås´desidert største sønn for meg i alle fall, – som en slags invitasjon til en stille andakt der far, kongeørnen, bare sitter og vurderer det hele på motsatt side av scena. Stemninga er satt for det som skal vise å bli en Rypdalkonsert for historiebøkene.

Palle Mikkelborg og Ståle Storløkken – for et treff.

Foto: Tor Hammerø

Når Palle Mikkelborgs himmelske trompettone inntar rommet uten at den danske giganten er på scena, så er det liksom en ytterligere bekreftelse på den musikalske magien han og Rypdal har skapt sammen gjennom flere tiår. Mikkelborg, jazzens største posør og han har lov å være det, skrider sakte inn som alltid kledd i svart med sitt hvite silkeskjerf og med trompeten pekende mot himmelen eller jorda eller direkte mot en av medmusikantene. Vi snakker kommunikasjon og formidlingskunst på et nivå som hører hjemme der ørner flyr.

Pål Thowsen og Palle Mikkelborg går mange år og mye musikk tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Pål Thowsen er kanskje den trommeslageren som har fulgt Rypdals løpebane lengst og etter en del år med både Audun Kleive og Paolo Vinaccia, er Thowsen nå tilbake i Rypdals nye band som skal spille i kveld, lørdag. Her glei han elegant inn i store deler av Rypdals musikk med røtter tildels langt tilbake i tid – fra både Chasers- og Skywards-periodene. Og så er det Ståle Storløkken da – makaløst! Tangentmannen fra veikrysset der man sjølsagt velger å kjøre vestover, har vært med Rypdal gjennom hele 2000-tallet og gjennom sine evner som musikalsk fargelegger – Mikkelborg gikk bort og bukket djupt for Storløkken ved en anledning, fullt forståelig – så kler han de store flatene Rypdal byr på på et fantastisk vis.

Lydmaestro Sven Persson kan Terje Rypdals musikk og uttrykk bedre enn noen og ingen kan presentere den som han.

Foto: Tor Hammerø

Og så Terje Rypdal da. Med sine lange syngende toner og med sin sound – INGEN låter som Terje Rypdal – som tok bolig i meg for noen tiår siden og som kommer til å bli værende der for alltid, så bergtok han menigheta med sin hvite Stratocaster med et repertoar bestående av alt fra de heftigste rocka låtene han har blitt kjent for til de vareste, vakreste balladene med så mye luft over seg og rundt seg som kun en ørn fra Tresfjorden kunne ha unnfanga.

Av og til virker det som han hugger toner ut av stein, av og til som om han kjeler dem fram fra et mjukt leie oppe i lia. Uansett så er det magisk og dette blei en av de aller mest magiske Rypdal-opplevelsene på svært lenge. Ørnen flyr majestetisk videre.

Og her er setlista fra en svært så sikker kilde.

Terje Rypdal – Palle Mikkelborg – Ståle Storløkken – Pål Thowsen

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

25. august 2017

Musikalsk nordlys

Harpisten Ellen Bødtker har sammen med noen av våre mest sjangersprengende musikanter laga et stemningsfullt musikalsk bilde av nordlyset.

Ellen Bødtker har skapt musikk ulikt alt annet.

For to år siden ga Ellen Bødtker oss "Sommeren der ute" sammen med Jan Erik Vold og med Arve Henriksen og Eirik Raude som viktige bidragsytere. Det fortalte oss om et åpent musikalsk sinn som ustoppelig tydeligvis var på søken. Nå har hun som eneansvarlig tatt nok et nytt steg og bekrefter det vi ante: Bødtker er en musikant som vil ut, som vil videre.

Bødtker har åpenbart vært og er tiltrukket av det nordiske landskapet og nordlyset. Hun sier at når hun lukker øynene så kan hun høre lyden av det i sin sjel. Når hun da er en utmerket musikant utstyrt med harpe, både akustisk og elektrisk, som instrument, så er mulighetene absolutt tilstede for å uttrykke det hun ser inne i seg.

Når hun i tillegg har funnet Sigbjørn Obstfelders poesi, som Bjørn Floberg formidler på sitt sterke vis, og har invitert med seg de sjangersprengende musikantene Fredrik Møller Ellingsen på samples og elektronikk, Arve Henriksen på trompet, Erik Honoré på synther og elektronikk og Eirik Raude på slagverk, så er det garantister for at vi blir invitert inn i musikalske, sfæriske landskap ingen av oss har vært i tidligere.

"Jeg ser" er annerledes, personlig, mystisk og vakkert. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Bødtker

Jeg ser

ESB Records/Musikkoperatørene

En glemt legende

For de aller fleste musikkinteresserte er ikke Wild Bill Davison et navn en gang. Derfor er det ekstra gledelig at den utmerkede kornettisten, alkoholikeren og kvinnebedåreren blir løfta fram igjen.

Wild Bill Davison tilbragte fem produktive år i Danmark.

William Edward, bedre kjent som Wild Bill på grunn av tung drikking og en voldsom kvinneappetitt, Davison (1906-89), var en sentral og kjent skikkelse i det tradisjonelle jazzmiljøet i New York fra 40-tallet og helt fram til han la ned kornetten for godt. Spesielt godt kjent blei han gjennom samarbeidet med Eddie Condon helt fra han slo gjennom til slutten av 60-tallet.

Davison var utstyrt med en strålende teknikk og stållepper og fiksa alt fra tradjazz til musikken som prega swingepoken, men fikk likevel ikke den samme statusen som for eksempel Louis Armstrong og Roy Eldridge. Hvorfor er ikke så lett å svare på – han var jo en utmerka instrumentalist – men hans livsførsel hjalp han vel ikke akkurat.

Davison var en reisende spillemann – han dro dit det var jobb å finne. Som for så mange amerikanske jazzmusikere blei Danmark et ynda reisemål også for han og han bodde der på store deler av 70-tallet. Denne flotte dokumentasjonen på hvem Wild Bill Davison var er også i stor grad henta fra denne perioden og det danske selskapet Storyville Records skal ha all mulig ære for jobben de har gjort med "boksen" og med å løfte fram denne stort sett glemte skatten.

Fire CD-er, tre av dem fra Danmark i perioden 1973-78 med selskap av kremen av danske musikanter i swinggata som Ole "Fessor" Lindgreen og hans Fessor´s Big City Band og gjengen rundt Papa Bue´s Viking Jazzband samt en cd med utmerket "strykekomp" og en med Eddie Condons band fra 1952, er kjernen i denne bekreftelsen på at Wild Bill Davison faktisk var en av de store innenfor dette uttrykket. I tillegg får vi også en DVD med Eddie Condons band fra 1962 – i farger!!!! – der vi i løpet av 24 minutter blir servert det ypperste av amerikansk swingjazz fra denne epoken.

Wild Bill Davison er som sagt stort sett glemt i dag. Denne dokumentasjonen er derfor en unik bekreftelse på at i han hadde verden en musikant og kornettist i det aller øverste sjiktet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

Wild Bill Davison

The Danish Sessions, 1973-1978

Storyville Records/MusikkLosen

Musikalske gullfunn

Kvintetten Ljom, med røtter fra Snåsa i Nord-Trøndelag, har for andre gang funnet skatter som de har foredla på et inderlig vis.

Ljom er heldigvis stadig på vei.

For tre år siden kom det en hyggelig overraskelse inn over dørstokken og inn i høytalerne. Det var debutskiva til Ljom, "Seterkauk", der de hadde tatt for seg musikk fra Snåsa og satt sitt eget bumerke på den, men med full respekt for tradisjonen. Siden har vokalist Kjersti Kveli gitt ut soloskive og fått Spellemann-nominasjon for den i viseklassen. Når er Ljom tilbake og det er fortsatt toneskatten fra Snåsa som står sentralt.

Kvelis vakre og inderlige stemme står fortsatt sentralt i lydbildet og i budskapet til Ljom. Det er bra på alle mulige måter. Ellers er fortsatt Nils Andersson på både elektrisk og akustisk gitar og andre strengeinstrumenter, Anne Marte Eggen på akustisk og elektrisk bass og Sivert Skavlan på klarinett, fløyte og ymse annet med, mens svenske nummer to, Per W. Ohls, er nykommer på trekkspill, trøorgel, piano og litt til. Alle korer og alle bidrar på perkusjon og alle har en finger med i spillet når det gjelder arrangementene.

Tekstene og musikken har de henta fra tre lokale diktere og spellemenn fra Snåsa, Gunnar Dæli, Lina Jørstad og Reidar Sandnesmo – født i hvert sitt århundre fra 1700 til 1900-tallet. Musikken har kommet med dikta i noen tilfeller, men de fleste melodiene er skrevet av Ljom-folket.

Kjærlighet og natur, formidla fra forskjellige ståsteder og århundrer, er sentrale temaer på "Stundom" og Ljom og Kveli er historieformidlere på høyt nivå. Visesang, folkemusikk og jazz er viktige ingredienser i dette åpne, luftige og vakre tonelandskapet og Ljom viser oss med oppfølgeren til "Seterkauk" at de fortsatt har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ljom

Stundom

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Giganten

Charles Lloyd er blant de aller største nålevende jazzmusikantene. Her kommer et strålende bevis på det fra to konserter i fjor.

Charles Lloyd med sitt "unge" stjernelag.

I tillegg til veldig mye annet har Charles Lloyd nå rukket å bli 79 år. Som bandleder blei "verden" først oppmerksom på han på siste halvdel av 60-tallet da han med sin kvartett med en Keith Jarrett på piano og Jack DeJohnette på trommer og Cecil McBee på bass inntok de store scenene – også på rockefestivaler. Skivene solgte i voldsomme antall og Lloyd fikk en status knapt noen annen jazzmusiker hadde fått kjenne på. Etter noen år på "toppen" blei det for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake til skogene og havet ved Big Sur i California med tankene sine.

Der holdt han seg borte fra musikken i mange år helt til den franske pianisten Michael Petrucciani oppsøkte han i 1982 og fikk han overbevist om at han måtte komme tilbake – at han var sterkt savna og at han fortsatt hadde mye å melde. Fra slutten av 80-tallet og fram til for noen få år siden var han en sentral del av ECM-stallen, men Blue Note-sjef Don Was henta han over i 2015 til "Wild Man Dance"-utgivelsen og i fjor kom "I Long to See You" med blant andre Bill Frisell og Greg Leisz på steelgitar og med Norah Jones og Willie Nelson som gjestevokalister.

Med "Passin´Thru" får vi altså den tredje utgivelsen på like mange år og at det er en livskraftig og stadig søkende Lloyd vi fortsatt har med å gjøre er hevet over tvil. Ti år etter at Lloyd hyra "unggutta" Eric Harland (trommer), Jason Moran (piano) og Reuben Rogers (bass), er det fortsatt et fantastisk og spennende kollektiv som elsker å spille sammen og som "angriper" hver eneste konsert som om det er den første – eller siste. Åpningssporet her, klassikeren "Dream Weaver", på nesten 18 minutter, er spilt inn i Montreux i Sveits i juni fjor, mens resten – utelukkende Lloyd-komposjoner – er henta fra en konsert en måned seinere i Santa Fe, New Mexico, USA.

Lloyd på tenorsaksofon og fløyte høres ut som seg sjøl og ingen andre fra første tone og i dette melodiske, moderne landskapet med impulser fra både straight jazz, folk, country, gospel og verdensmusikk, er det som alltid en sann fornøyelse å høre hvordan en nå svært moden mann, med et usedvanlig empatisk tonefølge i noen av de aller beste gutta, fortsatt forteller oss at han vil videre sjøl om han baserer budskapet sitt på tildels gamle låter. Det er bare å håpe at Lloyd forsetter å gi ut plater hvert år så lenge det er pust i han.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charles Lloyd New Quartet

Passin´Thru

Blue Note/Universal

Flott og grenseløst

Treblåseren, komponisten, storbandlederen og søkeren Mathilde Grooss Viddal er en sjelden og viktig blomst i den norske musikkfloraen.

FriEnsemnlet med Naïssam Jalal som gjest på fløyte.

Mathilde Grooss Viddal (48) har vært og er en standhaftig sjel som ikke har den minste tanke om å gi seg. Helt siden 2004 har hun holdt det schwære FriEnsemblet, som ved denne anledninga består av tolv musikanter pluss den fransk-syriske fløytisten Naïssam Jalal som spesiell gjest, i gang. Mellom 2006 og 2014 har hun/de gitt ut fire skiver og med "Out of Silence", tittelen inspirert av Nobel-talen til Malala Yousafzai, har hun skapt et verk som bør vekke oppmerksomhet langt utenfor våre grenser.

Grooss Viddal hørte Naïssam på programmet "Jungeltelegrafen" på NRK, tok sporenstreks kontakt og de møttes i Paris i 2015. Denne andre gangen de traff hverandre var på Nasjonal Jazzscene Victoria med et repertoar bestående av komposisjoner begge hadde begått.

Seinere blei det konserter på Bø Jazzklubb og på Kampenjazz i Oslo og dette visittkortet er henta fra alle disse konsertene. Her møter arabisk musikk jazz fra Norge anno vår tid og det har blitt en livsbejaende, frisk og herlig fusjon mellom musikalske kulturer der Grooss Viddal & Co har funnet tangeringspunkter og inspirasjon på tvers av avstanden – en eventuell avstand som de gjør sitt beste for å viske ut. Når det er sagt så får særpreget lov til å eksistere og musikantene vet hvordan de skal finne møtestedene – hele veien.

Med et lag bestående av altsaksofonisten Dag Stiberg, trompeterne Per Willy Aaserud og Eivind Lønning, trombonisten Øyvind Brække, fiolinisten Britt Pernille Frøholm, elektronikeren og pianisten Tellef Kvifte, vibrafonisten og trommeslageren Knut Kvifte Nesheim, trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad og bassisten Ellen Brekken samt perkusjonistene Safaa Al-Saadi og Sattar Al-Saadi og den eminente og sjangerkryssende fløytisten Naïssam Jalal, har Mathilde Grooss Viddal skapt et verk som bør åpne ører og andre sanser i mange deler av verden. Kloden trenger slik musikk og slike budskap nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathilde Grooss Viddal er en musikant med en klar og tydelig visjon.

Mathilde Grooss Viddal/FriEnsemblet ft. Naïssam Jalal

Out of Silence

Giraffa Records/MusikkLosen

Fra den store smeltedigelen

Berlin blir av mange kunstnere regna som det viktigste møtestedet. Bandet Projekt Schwedt er et godt eksempel på at det kan være riktig.

Projekt Schwedt har noe originalt på hjertet.

Tor de Jazz goes international – he he! Det har seg nemlig slik at i stadig større grad så kommer det skiver og henvendelser fra det store Utlandet og etter at jeg omtalte Eric Schaefer + The Shredz, så tok tangentisten i bandet, Volker Meitz, kontakt. Han ville gjerne sende meg sin egen musikk og det var sjølsagt ikke nei i min munn.

Meitz er en viktig musikant i det unge, spennende og sjangerfrie Berlin-miljøet der en hel del norske musikanter også har bosatt seg, blant andre Karl Ivar Refseth og Håvard Wiik.

Projekt Schwedt kom i stand på initiativ fra Meitz etter at han inviterte likesinnede til en session på Cafe Niesen i Berlin. Alle involverte skjønte umiddelbart at det de hadde vært med på hadde potensial til noe mer og etter en tur i studio høsten 2015, var det åpenbart at her fantes det mer enn nok materiale til å lage en dokumentasjon av det.

Meitz satte i gang med effektpålegg og kreativ miksing og med utgangspunktet elbassisten Fabian Kalbitzer, altsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Kathrin Lemke – som siden har forlatt tida, trombonisten og sousafonisten Jason Liebert og trommeslageren og perkusjonisten Bernd Oezsevim hadde skapt sammen med tangentsjef Meitz, har det blitt til et spennende og originalt visittkort som forteller oss mye om smeltedigelen Berlin.

Det er låter og stemninger som henter hemningsløst fra fra frijazz via Miles´70-talls estetikk til mer rocka uttrykk. Det er åpent og løst for så å bli nesten straight og funky – her skiftes det fra den ene grooven og stemningen til den neste lenge før man går lei.

Projekt Schwedt og Volker Meitz har mye å melde og gjør det på et høyst personlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Projekt Schwedt

Kreuzblendentraum

WismART/nrwvertrieb.de

Pangavslutning

Brazz Brothers med universalgeniet James Morrison og Rebekka Bakken med toppa startoppstilling – en ypperlig måte å avslutte Oslo Jazzfestival på.

James Morrison kan alt, spiller alt – og gjør det humor.

Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Etter 33 timer i flygemaskina var australske James Morrison klar som blekk for nok et møte med sine norske sjelsfrender i The Brazz Brothers. Hvis jetlag oppfører seg slik vil jeg ha det hver dag, for mer velopplagt, spillesugen og suveren spillemann er det ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

James Morrison er intet mindre enn et universalgeni som kan spille alt som blir satt foran han. Tar jeg ikke mye feil har han spilt inn storbandskive der han trakterer alle instrumentene og alle stemmene!!!!!

Denne kvelden var det trompet, flygelhorn, trombone, tenorhorn (?) og piano som stod på programmet – såvidt jeg husker. Bortsett fra trompeten, var alle instrumentene på lån, men det gjorde ikke Morrison det aller minste.

Med det livsbejaende Brazz Brothers, med brødrene Helge (trombone og vokal) og Jan Magne Førde (trompet og flygelhorn), Runar (horn) og Stein Erik Tafjord (tuba), Kenneth Ekornes (trommer og perkusjon) og Kåre Nymark jr (trompet), som bød på et hjertelig gjensyn etter flere års pause for min del, tok Morrison oss gjennom et tverrsnitt av sitt musikalske liv med alt fra "St. James Infirmary" via "You Are My Sunshine" og nydelige "Danny Boy" til en av mine favorittlåter gjennom alle tider, Joe Zawinuls urgroovy "Mercy, Mercy, Mercy".

Når Morrison i tillegg til å være en instrumentalist av Guds nåde – han fikser høydetrompet som få andre og han spiller så inderlig og nedpå som vel tenkelig når det passer seg – også har en scenepersonlighet som sørger for at han har publikum i sine hule hånd fra første sekund, så blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Med et Brazz Brothers i toppslag og en musikant av ypperste kaliber som James Morrison som gjest, kunne ikke avslutningsdagen på festivalen kommet bedre i gang faktisk. Da gjenstod det bare for Morrison å fly 33 timer tilbake til sitt kjære Australia.

The Brazz Brothers og James Morrison – en perfekt match.

Kenneth Ekornes – et orkester i seg sjøl.

Rebekka Bakken – et musikalsk fyrverkeri.

Alle foto: Matija Pužar /Oslo Jazzfestival

Rebekka Bakken kommer aleine på scena, setter seg ved pianoet og synger Tom Waits´"Time". Fra da av og i godt og vel 90 minutter eier hun rommet og gir publikum et varmt, personlig og alt for sjeldent møte med en artist vi her på hjemmebane kjenner alt for lite til.

Bakken stakk til New York for mange år siden for å leve ut drømmen. Det har hun så definitivt gjort, men etter flere stopp rundt om i Europa, så er hun heldigvis tilbake i kongeriket nå.

Bakken, som er besjela med ei særegen og høyst personlig stemme, masse humor og sjølironi, skriver flotte låter om både hverdagslige og viktige temaer. I sin musikalske verden, som henter uhemma fra pop, rock, kabaret, kveding, folkemusikk, salmer, jazz og gudene vet hva, ga hun oss ei slags "forestilling" som gikk rett hjem og med rødvinsglasset i sin nærhet – herlig med en artist som dropper vannflaska (!) – storkoste hun seg i like stor grad som publikum virka det som.

Med et stjernelag med Rune Arnesen på trommer, Børge Petersen-Øverleir på gitar og vokal og Jonny Sjo på elbass, som alle fikk plass til å fortelle oss hvilke strålende instrumentalister de er, bekrefta Bakken at vi har en vokalist, låtskriver og formidler blant oss som fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn hun har fått.

Med flotte festivaler både i Bodø, Stavanger, Trondheim, København, Molde og Oslo bak meg, er det bare å se fram til 2018 og ny festivalsesong. Det gledes allerede!!!!!

Bakken med sitt superlag med Jonny Sjo, Rune Arnesen og Børge Petersen-Øverleir.

Spennende fra de tusen sjøer

Det norske plateselskapet AMP kaster sitt nett der det finnes kvalitetsmusikk. Nå har de fått flott fangst i Finland.

Joonas Leppänen Alder Ego – spennende fra Finland.

AMP Music & Records, med base i Oslo, har sørga for at mye "ung" kvalitetsmusikk har sett dagens lys – både norsk og etterhvert også fra dalstrøka rundt. Det fortsetter de heldigvis med og her presenterer de en finsk kvartett med helt ferske navn for min del.

Sjefen for Joonas Leppänen Alder Ego er, ikke overraskende, trommeslageren og komponisten Joonas Leppänen. 33-åringen fra Jyväskylä har studert i Berlin i en årrekke, men er nå tilbake i Finland med en rekke impulser fra det store Utland.

Vel hjemme har han satt sammen en kvartett med tre andre likesinnede og jevnaldrende, svært lovende musikanter. Tomi Nikku spiller trompet og flygelhorn, Jarno Tikka trakterer tenorsaksofon og Teemu Åkerblom sørger for deler av fundamentet med sin bass. På to av spora får de også besøk av Harri Kuusijärvi på trekkspill.

En av låtene er kollektivt unnfanga, mens resten er Leppänen-komposisjoner. Uten akkordinstrument blir det masse rom og luft både kollektivt og til hver enkelt å vise seg frem i og Alder Ego makter på et fint vis å sette farge på de bildene Leppänen har sett for seg når han har skrevet musikken.

Uttrykket er melodisk, litt melankolsk, søkende – litt finsk, må vite – og hele tida personlig. De fire har søkt etter et eget lydbilde og funnet det og AMP skal ha kreditt for at de åpner opp ørene våre for musikk som eller ville hatt vanskelig å finne vei hit til oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joonas Leppänen Alder Ego

Joonas Leppänen Alder Ego

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Try This at Home

Michael Brecker laga ei skive som heter "Don´t Try This at Home". Heldigvis fulgte ikke Petter Wettre det rådet og hans hyllest av sitt store forbilde vil bli huska lenge. Svært lenge.

Petter Wettre med sitt stjernelag – Michael Brecker passa på i bakgrunnen.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Petter Wettre har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin store beundring for Michael Brecker som forlot tida for ti år siden, bare 57 år gammel. Med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk og sin ytterst personlige måte å spille saksofon på, influerte Brecker tusenvis av musikanter og begeistra millioner av musikkelskere. Jeg var i New York på en stor jazzhappening den dagen Brecker ikke makta kampen mot kreften lenger og kan bekrefte at det var en helt spesiell stemning i den store jazzfamilien den dagen.

Oslo Jazzfestival syntes heldigvis at Wettres idé om en hyllest i forbindelse med at det var ti år siden den viktige stemma stilna, var god. Wettre har drevet livslang "forskning" i Breckers liv og levned og i løpet av denne kvelden fikk han på alle vis ut essensen i Breckers budskap og musikk, samtidig som han viste oss hvilken stor musikalsk personlighet han er i seg sjøl.

Med et håndplukka lag med den svenske bassisten Daniel Franck, Hermund Nygård på trommer, Hans Mathisen på gitar og Jørn Øien på tangenter, tok Wettre oss gjennom et tverrsnitt av Breckers musikalske univers. Det er altså musikk så tøff, så intens og så personlig at ingen annen kunne ha unnfanga den og jeg tror ikke det er mange andre enn Petter Wettre som kunne ha videreformidla den heller – i alle fall ikke slik.

Wetttre & Co var særdeles godt "pålest" og at dette var en høytidsstund for de på scena – og oss i salen – var lett å merke. Wettre hadde tatt på seg finskoa og alle hadde pønta seg, ikke minst Nygård som ikke kasta vesten en gang! Apropos Nygård – for en vanvittig bra trommeslager han er; for et trøkk, for en intensitet, for en ekthet!

Det samme kan på mange vis sies om de andre også – dette var et perfekt lag for denne strålende hyllesten og med høydepunkter som "Itsbynne Reel", med overraskende fiolingjest, Kathrine Hvinden Hals, den nydelige balladen "When Can I Kiss You Again?", som Brecker spilte på sin siste skive, og Pat Methenys "Song for Bilbao", blei dette intet mindre enn en minneverdig opplevelse.

For de som tror på slikt, så kikka nok Michael Brecker ned fra skya si og smilte og takka Petter Wettre for hyllesten og kanskje sa han "I´m glad you tried this at home". Vi som var så heldige å være der var i alle fall det.

Hermund Nygård – for en trommeslager, for en musikant!

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

De møttes igjen Michael Brecker og Petter Wettre.

Foto: Tor Hammerø

Før vi kom så langt blei kvelden innleda med Ola Kvernbergs Steamdome. Det er altså et band og en musikk så voldsom og så tøff at den utvider de flestes oppfatning av hva og hvem Ola Kvernberg er som musikant radikalt. Musikken er rocka, groovete og intens på et annet vis enn det vi har hørt fra Kvernberg tidligere og med to trommeslagere og en perkusjonist, to gitarer av og til – Kvernberg er en av dem – elbass og orgel og Tor Breivik på lyd og en lysmester i samme klasse, så blei dette en fin introduksjon for meg av Sentralen som konsertlokale. Tøft – drittøft som det vel heter på Moaskiftet, Kvernbergs hjemtrakter.

Steamdome fra Moldejazz i fjor.

Mellom disse to utblåsningene fikk jeg også med meg nok et møte med trioen Gurls. Det var stor stas da jeg hører dem på Maijazz i Stavanger og det var enda stasere nå.

Hanna Paulsberg, tenorsaksofonist i stjerneklassen, har sammen med vokalist Rohey Taalah og bassist Ellen Andrea Wang, laga ei musikalsk "forestilling" så morsom, så sjølironisk, så musikalsk original og så bra at det bare er å heise flagget.

Det handler en del om Paulsbergs "jakt" på den rette og for bandets og musikkens skyld, så "håper" jeg at hun aldri finner han! Da vil jo tilsiget av ideer til tekster tørke inn og det vil jeg ikke. Når det er sagt så unner jeg Paulsberg alt godt: hun viser med dette bandet og denne musikken en allsidighet mange nok ikke visste om og omringa av Taalah – for en grooooooovy vokalist – og Wang – ei stjerne i seg sjøl, og trommeslager Henrik Lødøen, som sjølsagt var plukka ut på audition og ikke bare av musikalske kriterier, så fortalte Gurls oss at kongeriket nok en gang er berika av noe helt nytt.

Gurls fra Maijazz i Stavanger.

Foto: Tor Hammerø

Oslo Jazzfestival

Fredag 18. august

Sentralen og Nasjonal Jazzscene Victoria