Tor Hammerø

Det finnes noen som har satt sitt tydelige avtrykk gjennom sine karrierer. Göran Fristorp er så avgjort en av dem.

Både med røsta og med gitaren har Göran Fristorp satt et helt eget avtrykk.

Helt siden begynnelsen av 70-tallet har Fristorp (70) vært ei vakker, tydelig og unik stemme uansett hva slags materiale han har gitt seg i kast med. Heldigvis har det vært et gjensidig kjærlighetsforhold mellom Fristorp og oss nordmenn i store deler av hans karriere og vi har vært så heldige å få oppleve han på nært hold mange ganger også på denne sida av Kjølen. Hans ferskeste visittkort er også spilt inn i legendariske Rainbow Studio i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene og et par norske toppmusikanter hjertelig tilstede.

Fristorp er en visesanger i en Taube-tradisjon det er direkte behagelig og lærerikt å tilbringe tid sammen med. Årsaken er enkelt og greit at han har noe å melde – alltid.

Om det er Ferlin, om det er Taube eller, som her, Johannes Edfelts lyrikk/tekster Fristorp tolker og ofte tonesetter, så er Fristorp en mester til å finne frem til tidløst, ekte og tankevekkende materiale. Edfelt, som vel ikke er så kjent her hjemme, var en bauta i svensk lyrikk. Han tar for seg de evige temaer livet, døden og kjærligheten og Fristorp fortsetter å løfte dem frem.

Når han så skriver flotte og lettfattelige melodier som uten unntak kler tekstene, så blir «Sjunger Edfelt» Fristorp av ypperste merke. Det skader heller på ingen måte at bassgigant Arild Andersen, perkusjonist Kenneth Ekornes, også han fra øverste hylle, og Fristorps faste pianist, Curt-Erik Holmquist, er med for å skape vakre landskap for Fristorp. Årgangs-Fristorp smaker alltid godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Göran Fristorp

Sjunger Edfelt

daWorks/Ess Engros

Bloggen min har tydeligvis nedslagsfelt opptil flere steder på kloden. Derfor kommer det også musikk fra og med artister jeg aldri har hørt om, som det engelsk/greske bandet Valia Calda, i postkassa.

Valia Calda – et svært så spennende møte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ofte ekstra spennende å kaste seg over artister eller band som dukker opp fra det store intet. Sansene er ekstra skjerpa på mange vis – de aner ikke hva de skal bli utsatt for. Dette møtet er av den typen og da er det også ekstra hyggelig å kunne melde at møtet har vært og er av det flotte slaget.

Kvintetten Valia Calda, som er navnet på en gresk nasjonalpark, er hjertebarnet til de greske brødrene Nikos og Thodoris Ziarkas, henholdsvis gitarist og bassist, som begge har bosatt seg i London. De to har også, hver for seg, komponert all musikken til denne utgava av Valia Calda.

Kvintetten har bestått i mange år allerede og ga ut sin første EP for fem år siden. I løpet av den perioden har bandet utvikla noe særegent med spor fra gresk folkemusikk, frijazz, rock og moderne jazz generelt. Det har til sammen blitt et musikalsk landskap som de fem er helt aleine om.

Med seg har brødrene tre andre unge herrer fra det stadig mer toneangivende engelske jazzmiljøet: bassklarinettist og tenorsaksofonist James Allsopp, trommeslageren Gaspar Sena og trompeter og flygelhornist Sam Warner.

Sjøl om det er et meget høyst solistisk nivå blant de fem, så er det likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg mest med Valida Calda siden det er ganske så unikt. Et flott og høyst overraskende musikalsk visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Valia Calda

Methexis

valiacaldamusic.com

Uansett hvor vi snur og vender oss, så dukker det opp spennende og unik musikk. Denne gangen fra en nedlagt propellfabrikk i Volda!

Magnar Åm, Geir Hjorthol og Andreas Barth tar oss med til Volda – og helt andre steder.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må bryte sammen og tilstå at min kunnskap om herrene Andreas Barth, på trommer, perkusjon og ymse, Geir Hjorthol, på trompet, stemme og ymse, og Magnar Åm, på piano, glassharpe, glass med vann og ymse, står noe tilbake å ønske.

Kanskje akkurat derfor er det spesielt spennende å vandre inn i det musikalske universet de tre har skapt – et univers ulikt alt annet mitt sinn i alle fall har blitt presentert for.

De tre herrene har tatt seg inn i en nedlagt propellfabrikk i Volda på Sunnmøre. Med sin høyst spesielle instrumentering og frie tilnærming til det å skape musikk, har de hatt ambisjoner om å hente ut historia som sitter i veggene og samtidig sette et samtidsbumerke på uttrykket sitt.

Sjølsagt blir dette noe helt annet enn å lese en roman om fabrikken, folka som jobba der og miljøet den var skapt av. Her er det opp til oss å skape bildene, historiene og bildene og de tre er definitivt flinke til å hjelpe oss på vei.

Musikken er sjølsagt spesiell – den er sær og tildels introvert. Men er du av dem som ønsker å la deg utfordre, slik musikerne gjør med hverandre, så ligger det mye morsomt, spennende, annerledes og søkende på veien her. Det er absolutt verdt å tilbringe en time i propellfabrikken i Volda.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barth – Hjorthol – Åm

The Broken Vessel

Ravello Records/ravellorecords.com

Gitarikonet John Abercrombie forlot tida i fjor. Her blir han hylla med en film om og med han sjøl, hans liv og hans musikk.

John Abercrombie – en flott kar på alle vis.

For mange av oss var John Abercrombie (1944-2017) mer eller mindre store deler av kjernen til den fantastiske ECM-estetikken. Hans eminente og uhyre personlige gitarspill la lista for alle som har fulgt etter. Helt siden store deler av den musikkinteresserte verden blei oppmerksom på han gjennom ECM-debuten hans som bandleder med «Timeless» i 1974, sammen med Jack DeJohnette og Jan Hammer, har Abercrombie vært en av vedens ledende gitarister samt en usedvanlig hyggelig og underfundig kar.

Jeg hadde gleden av å møte han ved flere anledninger på Moldejazz der han spilte med mangt og mange, blant andre våre egne giganter Jon Christensen og Jan Garbarek – trioen med sistnevnte og en annen gitarmester, Ralph Towner, er av den fullstendig uforglemmelige typen.

Gjennom denne filmen, laga av Arno Oehri og Oliver Primus, får vi følge Abercrombie fra barndom – med Abercrombie sjøl som guide på gamle trakter – gjennom hele hans liv med opp- og nedturer. Han var/er en glitrende forteller og det er hans stemme som driver historia hele veien. Oppvekst, hvordan gitar kom inn i livet hans, familie, åra på Berklee, opplevelser med Coltrane, Bill Evans og jointdeling med Thelonious Monk, er blant historiene vi får ta del i og som åpner opp for et herlig innblikk i Abercrombies mangfoldige liv.

Vi får også blir med på turné, høre flere eksempler på hans musikk på ECM, klubbjobber i Europa og møte kolleger av han, som Adam Nussbaum og Gary Versace, som forteller om sitt musikalske liv med mannen med den umiskjennelige barten – den fulgte han fra 70-tallet og helt til han la ned gitaren.

Det var så avgjort flest oppturer i John Abercrombies liv. Han fikk spilt med de han hadde lyst å skape musikk med og hans usedvanlig vakre og personlige tone fikk prege scener over hele verden. Kanskje den største nedturen opplevde han da familiens hus brant ned til grunnen. Vi får bli med han tilbake til stedet for det store traumet og han forteller om det som skjedde – også det med glimt i øyet. John Abercrombie kom seg over og gjennom den opplevelsen også, men den 22. august i fjor var det spennende livet og den musikalske reisa over. Denne filmen er et flott minne om en stor musikant og en usedvanlig hyggelig fyr.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Abercrombie

Open Land – Meeting John Abercrombie

ECM/Music Heritage Productions/Naxos Norway

Trioen Trippel Boooka kommer fra det blide Sørlandet og slik låter da også musikken.

Oscar Jansen, Arild Nyborg og Per Sigmond – Trippel Boooka – leverer varme til kalde høstkvelder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor vi enn snur og vender oss i kongeriket, så dukker det opp musikanter og musikk som leverer på et høyt nivå – i alle fall innen jazzsjangeren. Denne trioen, bestående av Oscar Jansen fra Kristiansand på tangenter, Arild Nyborg fra Arendal på perkusjon og Per Sigmond fra Grimstad på flygelhorn, er et for meg nytt eksempel på det.

Nytt er det likevel ikke. Trioen har eksistert siden 2012 og har vært et overskuddsforetak som de tre har henta fram igjen med ujevne mellomrom – garantert til glede både for de sjøl og for publikum langs den bløde kyststribe.

Det har seg nemlig slik at Trippel Boooka – artig navn forresten – enkelt og greit har som ambisjon å spille låter de sjøl synes er fine og som har som ambisjon å gi herrene sjøl glede og energi. Noe forteller meg at trioen og musikken har en evne til å smitte over på samme vis til publikum som har fått gleden av å oppleve dem.

Det får vi for så vidt bevis på her. Sigmond har nemlig vært så forutseende at han har tatt opp det meste av konserter med trioen og her blir vi servert musikalsk varme både fra kirke og klubb i opptak gjort i 2013 og året etter. Kvaliteten både på opptakene og på musikken holder høyt nivå.

Fem av de ni låtene er skrevet av enten Jansen eller Sigmond, mens de resterende er Lennon og McCartneys «The Fool on the Hill», salmen «The Old Rugged Cross», Harlan Rogers´ «Greatest Love» og Yellowjackets-sjefen Russell Ferrantes «Revelation».

Her snakker vi melodiøs, stemningsfull og vakker musikk dandert av dyktige musikanter – for en flott tone Sigmond har skapt i hornet sitt! Dette er musikk som egna for varme i stua uten at en eneste merkestein blir flytta på. Det fine coveret forteller oss at Oscar Jansen også er en mer enn dyktig billedkunstner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trippel Boooka

Live

Normann Records/Musikkoperatørene

Den engelske punkjazz-kvintetten WorldService Project er et nytt bekjentskap for meg. De røsker opp i mangt og mye.

WorldService Project – tøffe saker på alle vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

WorldService Project debuterte i 2010 og har tre album på samvittigheten før «Serve» nå har sett dagens lys. Med ei besetning som består av Dave Morecroft på tangenter og vokal – han skriver også all musikk og alle tekster -, Raphael Clarkson på trombone og vokal, Arthur O´Hara på elbass, Tim Ower på saksofon og Harry Pope på trommer og perkusjon, så gir WorldService Project oss beskjed om at det er alvor på gang og det med masse energi.

Ryktet skal ha det til at WSP byr på et urheftig og intenst liveshow. Basert på det som blir servert på «Serve» kommer ikke det som noen bombe akkurat. De fem er åpenbart meget dyktige instrumentalister med en solid jazzbakgrunn i ryggmargen. Det viser seg sjølsagt gjennom både de solistiske bidragene og gjennom et supertett kollektiv.

Som Morecroft sier: «We throw ourselves into it and hope to come out alive at the other end». Med livet som innsats med andre ord!

WSP holder ikke på med noe som er i nærheten av likegyldig eller intetsigende. På låta «Now This Means War» er både Trump, Brexit og ståa i verden generelt tema – her blir det ikke spart på noe som helst. WSP tar klar en klar politisk anti-etablissementet-vinkling til det aller meste og med et beintøft tonefølge – melodisk, men ofte tøft og heile tida kompromissløst – så blir dette noe ganske for seg sjøl. I tillegg unndrar de seg ikke for å benytte humor også.

Det WorldService Project holder på med er jazz for rockere og rock for jazzere – for alle andre er det bare tøff musikk. Beintøff faktisk!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

WorldService Project

Serve

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Noen ganger kommer man for seint til start. I dette tilfellet har det skjedd to ganger for min del. Når det gjelder Ellen Sofie Hovland skal det aldri skje igjen.

Ellen Sofie Hovland er en sjelden historieforteller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med «Og solen renner over» gir Ellen Sofie Hovland (39) oss sitt tredje musikalske visittkort. I forbindelse med de to første, som altså har gått meg hus forbi, blei hun først nominert til beste tekst og deretter tildelt Spellemannprisen i viseklassen. Det sier en hel del om at psykolog, sanger, tekstforfatter, gitarist og komponist Hovland har relativt mye å fare med.

Det tar det svært kort tid å få bekrefta og etter mange runder sammen med Hovlands foreløpig siste hilsen, så slår jeg like godt fast at vi i Hovland, opprinnelig fra Mysen, men bosatt i Oslo, har en historieforteller av aller ypperste klasse. Hun skriver tekster som nesten hele tiden er å oppfatte som små noveller – hun er enkelt og greit en singer/songwriter som har flytta en viktig tradisjon et godt stykke videre.

De fleste som holder på i dette faget skriver tekster – Hovland derimot skriver poesi. Veldig mye av dette dreier seg om møter på et eller annet nivå og Hovland, som er utstyrt med ei varm og personlig stemme – som ikke er veldig omfangsrik, men det gjør absolutt ingenting – som formidler disse historiene på et elevert og inderlig vis.

Hovland er miksa langt frem i lydbildet av produsentene Erik Hillestad og Morten Qvenild. Der egner hun seg svært godt og magiker Qvenild skal også ha mye av æren for dette svært så elegante og diskret lydlandskapet der han også trakterer et arsenal av instrumenter på et vis bare han kan. Nå de så har invitert med seg et vakkert lag med Johannes Martens på cello, Ivar Grydeland på pedal steel og uforliknelige Knut Reiersrud på allehånde strengeinstrumenter, så har de fått akkurat det reisefølget de hadde hørt for seg vil jeg tro. Du verden så flott det er!

Det skulle altså ta sin tid før Ellen Sofie Hovland og mine veier skulle krysse hverandre. Det er det heldigvis mulig å gjøre noe med fra nå av. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå glipp av noe fra en av de store historiefortellerne i norsk populærmusikk i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Sofie Hovland

Og solen renner over

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Berlin er så avgjort en av de største kulturelle smeltediglene på kloden. Bandet KUU! er nok et heftig bevis på det.

Kalle Kalima, Christian Lillinger, Frank Möbus og Jelena Kuljić- KUU! – ulikt det aller, aller meste.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En serbisk vokalist, en finsk gitarist og en tysker på gitar og en til på trommer – det er den spesielle besetninga til KUU! Det at en slik konstellasjon med musikanter fra mange land og med original musikk i en rekke grenseland skulle oppstå i akkurat Berlin, er på ingen måte overraskende.

20 år etter at Muren falt møttes de fire musikantene Jelena Kuljić, vokalist og skuespiller fra Serbia, gitaristene Kalle Kalima fra Finland og Frank Möbus fra Tyskland og trommeslageren Christian Lillinger, også han tysk, og de skjønte raskt at de hadde mye musikalsk til felles sjøl om de kom fra ganske så forskjellige geografiske utgangspunkt. Siden hare KUU! skapt seg et unikt univers der de tar for seg aktuelle og kontroversielle temaer i tekstene sine og rammer det inn med musikk med impulser fra en rekke kilder.

Jazz med store doser improvisasjon ligger i bånn for dette musikalske brygget, men her finnes det også tydelige spor av punk, rock, electronica og såkalt ny musikk. Alle fire har bidratt som komponister, mens Kuljić i all hovedsak har ansvaret for tekstene som hun framfører på et propert engelsk.

Bandets debutskive fra 2014 heter «Sex gegen Essen». Den gikk meg hus forbi, men «Lampedusa Lullaby» forteller oss om fire svært så oppegående og samfunnsengasjerte musikanter som tar for seg alt fra flyktningepolitikk jfr Lampedusa til å hylle islandsk rock.

I coveret står det at det er unødvendig å nevne impulser som Frank Zappa og Nina Hagen. Da gjør jeg ikke det – hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett så har KUU! funnet fram til noe helt eget sjøl om impulser er henta både herfra og derfra og med de tre utmerkede instrumentalistene har den spennende vokalisten Kuljić et reisefølge som skaper noe helt spesielt hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

KUU!

Lampedusa Lullaby

ACT/Musikkoperatørene

Sjøl om det er «bare» fem år siden Kristin Asbjørnsen ga oss sitt forrige visittkort, så virker det som en evighet. Du verden så fint å ha henne her med nytt påfyll.

Kristin Asbjørnsen lyser opp alt rundt seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden vi hørte Kristin Asbjørnsen (47) som sanger og formidler for første gang på midten av 90-tallet, så har hun i stadig større grad vokst fram som ei helt spesiell stemme. Om det har vært sammen med Kvitretten, Krøyt, Coloured Moods, Dadafon, Nymark Collective, Tord Gustavsen eller som soloartist, så har det ikke vært vanskelig å slå fast at det er Asbjørnsen som hadde noe å melde – noe viktig og ekte.

Gjennom store deler av karriera har Asbjørnsen vært opptatt av afrikansk kultur og musikk. Tilfeldigvis traff jeg Asbjørnsen i Cape Town for rundt 20 år siden og da vi blei «underholdt» av lokale krefter i en township med sang og musikk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at de skulle bare visst hva og hvem de hadde som gjest.

Asbjørnsen har brukt mye tid spesielt i vest-Afrika for virkelig å komme under huden på den spennende kulturen og musikken hun hadde blitt så fascinert av. På «Traces of You», der Asbjørnsen synger stort sett på prikkfri engelsk bortsett fra på sluttsporet «Vil du være her bestandig», så er spora av Afrika fortsatt svært tydelige i musikken som Asbjørnsen har ansvaret for, som også med tekstene. Vi blir tatt med inn i et univers der Asbjørnsen inviterer oss til å tenke nærmere rundt hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvor vi skal. Tilhørighet er ofte et nøkkelord her og Kristin Asbjørnsen hører hjemme uansett hvor hun er.

Sammen med den gambiske koraspilleren og vokalisten Suntou Susso og Asbjørnsens sjelevenn Olav Torget på gitar og konting, også han med svært nære bånd til afrikansk musikk, så har Asbjørnsen skapt et herlig, unikt og varmt univers på tvers av de fleste grenser. Her er det spor av jazz, folk, funk og ikke minst masse afrikansk musikk – enkelt og greit spor av Kristin Asbjørnsen. Det er flotte spor det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Asbjørnsen

Traces of You

Global Sonics/Øra Fonogram/Musikkoperatørene

De færreste av oss fikk oppleve den svenske trompeteren og komponisten Anders Garstedt (1968-2000). Nå har heldigvis kompisene hans løfta han og musikken hans fram igjen.

Fredrik Rundqvist, Mathias Landæus, Fredrik Ljungkvist, Joakim Milder og Filip Augustson hyller kameraten sin på best mulig vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Christer Männikus

Anders Garstedt, opprinnelig från Karlstad, men med Stockholm som base de siste åra han levde, var sett på som et av de store talentene i svensk jazz. Allerede i gymnastida måtte han gjennom en kamp mot kreften – en kamp mange, kanskje også han sjøl, trodde han hadde vunnet. Slik skulle det ikke gå – faenskapet kom tilbake og Garstedt rakk aldri å bli 32 år.

Det han imidlertid rakk var å etablere en rekke varige vennskap, å spille i Fredrik Norén Band – av mange sett på som Sveriges svar på Art Blakey´s Jazz Messengers der stadig nye talenter fikk sin «utdannelse» -, være en ettertrakta sessionmusikant, skrive flott musikk og etablere et band med Filip Augustson på bass, Mathias Landæus på piano, Joakim Milder på tenorsaksofon, med Fredrik Ljungkvist som «reserve», og Fredrik Rundqvist på trommer. Vi snakker noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn – topp internasjonal klasse hele veien.

Nå har alle fem gått sammen, på plateselskapet til Jonas Kullhammar som også var en svært god venn og som spilte sammen med Garstedt i Fredrik Norén Band, og spilt inn noe av musikken Garstedt skrev, men som han sjøl aldri fikk gitt ut.

Er det én gang man kan si at musikk er spilt med hjertet, så er det her. De vakre og flotte sangene, i et melodisk, søkende og varmt senbop-landskap, er så inderlig tolka av noen av Garstedts aller beste og nærmeste musikalske venner at vi blir hensatt til de vakreste steder – steder der vennskap dyrkes og der styggedom som kreft ikke finnes.

Garstedt sa til en annen god venn, saksofonisten Karl-Martin Almqvist, på sjukeleiet at han trodde han ville bli fort glemt. Almqvist var svært uenig og, som han sjøl skriver, han fikk rett. Med denne hjertevarme hilsenen blir minnet om Anders Garstedt holdt ved like hos mange i tiår framover. Hvis universet er slik skrudd sammen så sitter Anders Garstedt et sted der ute og smiler og sier takk gutter. Det gjør jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Garstedt har grunn til å smile hvor han enn befinner seg.

Milder/Ljungkvist/Landæus/Augustson/Rundqvist

The Music of Anders Garstedt

Moserobie Music Production/MusikkLosen