Du skal ha fulgt svært godt med hvis du kjenner godt til vokalisten Gjertrud Lunde. Med base i Køln viser hun seg nå skikkelig fram for første gang.
Gjertrud Lunde fra Bergen, Jørpeland og Larvik, men nå bosatt i Køln imponerer med sin debut.
Gjertrud Lunde Hjemklang Ozella Music/MusikkLosen
Etter å ha studert i Stavanger, der hun vant flere priser, konkurranser og stipendier, men likevel passerte godt under den nasjonale radaren, stakk Lunde til Haag i Nederland for videre studier i klassisk sang og såkalt tidlig musikk. Deretter har turen gått til Køln og Tyskland der hun og ektemannen Florian Zenker, en utmerket gitarist, har skapt fundamentet for denne spennende og originale debuten.
“Hjemklang” beskrives som en stemningsfull reise i en tidløs blanding av jazz, klassisk og verdensmusikk. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Lunde har ei inderlig stemme og et personlig uttrykk som lett tar oss med til steder vi nesten ikke visste fantes og med sin sammensatte bakgrunn fra tidlig musikk, via klassisk og verdensmusikk til jazz, så blir dette noe helt eget.
Noe av musikken er basert på norsk folkemusikk, Antonin Dvorak er en av komponistene mens Lunde har skrevet mye sjøl. Tekstene er henta fra en rekke kilder og tilsammen blir det som man kan skjønne et unikt brygg.
Lunde er ikke bare allsidig når det gjelder fundament for sin musikk. Hun synger også både på norsk, engelsk, fransk og portugisisk og det virker “korrekt” hver gang.
I tillegg til Zenker så har hun også med seg den strålende pianisten Wolfert Brederode fra Nederland, som vi kjenner fra flere ECM-innspillinger blant annet med Susanne Abbuehl og Mats Eilertsen, og den polsk-russiske trommeslageren og perkusjonisten Bodek Janke – et meget hyggelig nytt bekjentskap også det. Bandet er altså bassløst, men det funker veldig bra uansett og når Lunde byr oss ingen ringere enn Arve Henriksen som krydder med sin one of a kind trompetstemme på flere av spora, så er det akkurat det lille ekstra som gjør “Hjemklang” til en av årets aller største og hyggeligste overraskelser.
Det er en ekthet og inderlighet over det Gjertrud Lunde har på hjertet som er sjelden. Vi ønsker henne sjølsagt lykke til videre i Køln og Tyskland, men hun er samtidig hjertelig velkommen til Norge når det enn måtte være. Her har vi nemlig med en ukjent skatt å gjøre – intet mindre.
Da Alice Babs forlot tida i februar var det slutten på en av de mest bemerkelsesverdige karrierene i europeisk jazz – og musikk generelt.
Alice Babs blei hele 90 år og slo gjennom allerede i 1940.
Alice Babs What a Joy Prophone Records/Naxos Norway
Alice Babs, født Hildur Alice Nilson i 1924, var en av de største vokalistene i moderne populærmusikk helt siden hun inntok radioapparatene og grammofonene i 1940 med “Swing It, Magistern”.
Da hun “viste” seg fram for første gang med “Swing It, Magistern” gikk det sjølsagt ikke upåakta hen. Mange var begeistra fra første lytt for den nye swingmusikken, men den blei også kalt negermusikk og 16 år unge Alice fikk også ymse ikke veldig positive karakteristikker slengt etter seg i avisene. Hun blei faktisk skyteskive og et eksempel på “ungdomens forfall” – omtrent som når punken kom til gards! Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før både Medel-Svensson og publikum langt utenfor Sveriges grenser innså Alice Babs´ storhet og etter samarbeid med Expressens Elitorkester på jazzfestival i Paris i 1949, med de danske drenge Svend Asmussen og Ulrik Neumann i Swe-Danes og ikke minst med Duke Ellington, så fikk Alice Babs etter hvert et verdensnavn. Det er ikke til å undres over heller: hun var nemlig utstyrt med en stemmeprakt av de sjeldne, med en unik rekkevidde, og dessuten så swingte det noe grasat av hennes jazzfraseringer.
Her får vi en flott hyllest av hva og hvem Alice Babs var. På denne dobbelt cden er den første forbeholdt 40-tallet og starter med “Swing It, Magistern” sjølsagt. De 20 låtene er alle på under fire minutter, men uansett blir det tid til litt “jazz” og hennes tidsriktige swing-tonefølge sørger for at unge Alice framstår som en mer enn lovende swingsangerinne. “Jag har en liten Radiola” – en hyllest til en nyervervet radio – og “Killen Är Crazy” er blant mine favoritter.
Opplysningene om når innspillingene er gjort og hvem som spiller med henne er ikke bare mangelfulle, de er fullstendig fraværende. Likevel er ikke så stor tvil om at cd nummer to stammer fra en mye seinere epoke i Alice Babs´ karriere. Bare det at hun tolker “Yesterday” og “Close to You” samt “God Bless the Child” og kjente Ellington-låter, denne gangen på engelsk, sier oss alt om det. I tillegg så møter vi henne i et mye mer moderne tonespråk, som hun også passer perfekt inn i, med en rekke strålende, men altså “anonyme” solister.
Alice Babs var er en det forrige århundrets aller fremste vokalister. Her får vi glitrende eksempler på det fra forskjellige epoker av hennes liv. Alice Babs lever!
Charlie Haden har lagt ned bassen for aller siste gang. Nå er det minnene som må ta over og de er det mange av – gode, sterke og helt unike. Charlie Haden blei 76 år gammel.
Slik vil vi minnes Charlie Haden – med et fantastisk og usedvanlig personlig uttrykk.
Jeg tillater meg å bli personlig når jeg skriver disse minneordene. Jeg hadde nemlig æren og gleden av å komme tett inn på Charlie Haden ved en rekke anledninger og gjennom mange år. Og han var av den type menneske man aldri glemte etter å ha møtt han.
Old and New Dreams Band med fra venstre Don Cherry, Charlie Haden, Dewey Redman og Ed Blackwell.
Mitt første møte med Haden går tilbake til 80-tallet da det legendariske bandet Old and New Dreams Band besøkte Moldejazz. Jeg fikk i oppdrag å ta meg av bandet og det viste seg i stor grad å ta seg av Haden. Han var en krevende, men samtidig usedvanlig spennende personlighet og vi førte alt fra svært interessante samtaler om politikk og miljøvern til norske damer, som han syntes var spesielt vakre. “Hey Tor, do you know her? Can you introduce me?” er et spørsmål jeg har fått mer enn en gang. Etter at han kom tilbake fra et tungt narkotikamisbruk, som han overhodet ikke la skjul på, blei han bortimot treningsnarkoman og jeg har hatt gleden av å trene med han på Molde stadion der han forberedte seg til nye maratonløp.
Det kommer garantert til å bli skrevet bøker om Charlie Haden, hans musikk, hans liv og hans brennende engasjement både politisk og når det gjelder miljøspørsmål. Mye av dette kom fram gjennom samarbeidet med Carla Bley og i Liberation Music Orchestra. “Song For Che” blei ei låt som man ikke kunne gå upåvirka videre i livet etter og Haden, som blant annet blei arrestert på vei av scena etter en konsert i Portugal der han sa hva han mente om landets daværende diktatur, lot aldri flammen brenne ned – engasjementet for de undertrykte uansett hvor og hvordan var der alltid.
“Alle” ønska å spille med Haden og ingen gikk upåvirka fra et møte med han enten personlig eller musikalsk. Jeg kommer aldri til å glemme da den norske basslegenden Bjørn Alterhaug blei med Charlie – jeg vet han ville sagt ja til at jeg bruker fornavnet hans – hjem til leiligheta til foreldrene mine der vi satt i flere timer og snakka om og lytta til musikk – blant annet Radka Toneffs “Fairytales”. Jeg vet at Bjørn heller aldri vil glemme den ettermiddagen.
Keith Jarrett, nå for kort tid siden kom deres andre duoalbum som ironisk nok heter “Last Dance”, Pat Metheny – det er umulig å glemme deres “Beyond The Missouri Sky” og vår egen Jan Garbarek som sammen med den brasilianske gitaristen Egberto Gismonti utgjorde den fantastiske Magico-trioen, er bare noen av høydepunkta i en helt unik musikalsk karriere.
Charlie etterlater seg sin kone Ruth Cameron, sine trillingdøtre som alle er musikanter og sønnen Josh, som mange vil kjenne igjen fra det originale rockebandet Spain.
Samtidig etterlater han seg ei personlig og musikalsk historie som bli stående i historia for all ettertid. Charlie Haden var one of a kind – nå får udødelige låter som “Silence” og “Song For Che” bare en helt annen betydning.
Charlie Haden – jeg kan introdusere deg når som helst til hvem som helst. Keep swingin´ and burnin´. Takk skal du ha min venn.
Albatrosh gjorde en strålende innsats sammen med Trondheim Jazz Orchestra i Molde i fjor. Nå finnes konserten på cd også. Det gjør også Karen Mantler – dattera til Carla Bley – og det originale bandet Ljom.
Det er ikke vanskelig å se at Karen Mantler er datter av sin mor – Carla Bley.
Karen Mantler, som har rukket å bli 48 år, er bokstavelig talt født og oppvokst i musikkbransjen. Med Carla Bley som mor, Michael Mantler som far og Steve Swallow som stefar, så var nok løpet lagt i relativt ung alder. Jeg møtte henne første gang i Molde som lita jente som var med mamma og pappa på turné. Neste gang var hun sjøl på scena sammen med andre musikerbarn, som sønnene til Charles Mingus og David Sanborn, i et slags “ungt stjerneband” som var langt i fra det. Seinere har hun kommet med flere soloutgivelser på foreldrenes selskap – blant andre “Get the Flu” og “Farewell”, men nå har det gått nesten 20 år siden vi hørte fra henne på egen hånd. Når hun gir lyd fra seg igjen er det på den samme naive, nesten barnlige måte som sist og nok en gang er det lett å høre at hun har arva mye fra sin mor. Her får vi høre om snøstormer, vulkaner, advokater og ubetalte regninger – Karen Mantler forteller oss enkelt og greit at det ikke er så lett i musikkverdenen, men hun gjør det med ironi og en god porsjon humor. I tillegg til å synge og spille piano så spiller hun også munnspill og hun har med seg Kato Hideki, fra Death Ambient og John Zorn, på bass og Doug Wieselman, fra Anthony and the Johnsons, Lounge Lizards og Kamikaze Ground Crew, på gitar og bassklarinett. Det er dermed ikke vanskelig å regne ut at det blir et originalt lydbilde ut av dette. Karen Mantler har så absolutt noe på hjertet og hun er flink å fortelle historier. Musikalsk er det ikke all verdens spennende og låtene er ganske så kjedelige og like. Er du tiltrukket av hva som kan gå galt, men på et humoristisk vis, så har Karen Mantler absolutt noe å bidra med.
Trondheim Jazz Orchestra & Albatrosh Tree House MNJ Records/MusikkLosen
Duoen Albatrosh, med Eyolf Dale på piano og André Roligheten på tenorsaksofon, vant Moldejazz´ sin store pris i 2012. I tillegg til mye heder og ære førte det til at bestillingsverk skulle skrives og framføres under fjorårets festival sammen med Trondheim Jazz Orchestra. Tidligere var det ofte slik at bestilingsverk blei lagt i skuffa etter urframførelsen fordi det var for stort og kostbart, men her får vi heldigvis gjenoppleve det som skjedde i Molde den 15. juli i fjor. Såvidt jeg kan skjønne får vi hele konserten med oss på denne innspillinga og det låter faktisk enda bedre enn det gjorde under uroppføringa. Årsaken er sjølsagt at her får vi være sammen med musikken mange ganger og oppleve dybden og inderligheten i de tos komposisjoner og arrangementer på et annet vis.
Albatrosh og Trondheim Jazz Orchestra bekrefter at de har laget et bestillingsverk som bør leve lenge.
TJO, som for anledninga består av Morten Barrikmo på klarinetter, Mats Eilertsen på bass, Lene Grenager på cello, Tor Haugerud på trommer og perkusjon, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på feler, Kristoffer Lo på tuba, Eivind Lønning på trompet, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Hayden Powell på trompet og Hild Sofie Tafjord på horn, viser nok en gang hvilken fantastisk pool av toppmusikanter de kan plukke fra og hvor bra det alltid låter. Dale og Roligheten visste sjølsagt akkurat hvilke musikanter de var ute etter da de skrev musikken og i mine ører stemmer det perfekt på alle plasser. De sju låtene som utgjør verket varer i vel 51 minutter og, som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt. De to har skrevet original, melodisk og søkende musikk som gjør at vi som lyttere skjerper oss – dette krever nemlig sin lytter, men så er det også mye å få igjen i den andre enden. Albatrosh har vist seg som en unik duo i mange år allerede. Her forteller barndomskameratene fra Skien oss at de har musikk for større bestninger i seg også og det er å håpe at verket kommer ut til publukum i både inn- og utland. Kvaliteten både på musikken, låtene og arrangementene, kollektivet og solistene er strålende – “Tree House” inntar raskt plass blant de bestillingsverkene som vil leve lenge.
Noe av det aller morsomste med å ha det privilegiet det er å få skrive om musikk, er det å bli utsatt for overraskelser. Det gruppa Ljom fra Snåsa i Nord-Trøndelag byr på, tilhører avgjort den kategorien.
Ljom fra Snåsa gir oss noe vi ikke ante noe om. Foto: Barbro Formo, Namdalsavisa
Nils Andersson på gitarer, Anne Marte Eggen på bass, Tor Morten Kjøsnes på pianog synth, Kjersti Kveli på kauking, vokal og gitar og Sivert Skavlan på klarinett, cello og kor, utgjør et usedvanlig spennende kollektiv som har tatt for seg tradisjonsmusikken i hjembygda Snåsa og gjort den til sin egen. Ikke bare det: de har tilført den farger og noe helt personlig som gjør at den snakker veldig til oss også i 2014.
Kauking er et mer eller mindre lokalt ord for å kalle på eller å synge og det gjør Kjersti Kveli ppå et usedvanlig vakkert og personlig vis. Sammen med de fire andre tilhører hun en generasjon som heldigvis har et ønske om å ta vare på tradisjonen – dette er musikk og til dels tekster de har funnet som går svært langt tilbake i tid – og koble det med et tonespråk de sjøl har et naturlig forhold til. Når de så bruker tidløse og fabulrende jazzimpulser også, så blir dette et brygg som nærmer seg tidløst.
Jovisst har denne musikken og dette budskapet sine røtter fra seterlivet i Nord-Trøndelag, men måten Ljom rammer det inn på fører til at et urbant publikum absolutt kan få mye glede ut av den også. Ikke bare glede, men en solid og hyggelig overraskelse også.
Da er det bare noen dager igjen så er årets Moldejazz i gang. I landets vakreste by der Norges beste fotballag hører hjemme, blir det garantert mye hygge ei heil uke til ende og vi lover å komme med daglige rapporter fra tirsdagen. For å gjøre ventetida levelig kommer det flere cd-anmeldelser allerede på mandag.
PS Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen. Det inspirerer – veldig. Rop gjerne ut hvis det er noe – både pluss og minus. Ha ei strålende jazzuke og fortsatt god sommer!
Når det har seg slik at Arild Andersen, Jon Eberson og Stevie Wonder er tre av mine favorittartister – uansett sjanger – så lå alt til rette for en avslutningsfest av de sjeldne på årets Kongsbergfestival. Det blei det da også!
Stevie Wonder i storslag, men dette bildet er ikke henta fra Kongsberg-konserten, på grunn av svært strenge fotoregler.
Det er like greit å ta dette i kronologisk rekkefølge. Jubelfestivalen med godt over 30.000 solgte billetter blei innleda med Arild Andersens drømmeband. Superbassist Andersen har fulgt festivalen gjennom de fleste av dens 50 år og spilte her blant annet med ikonet Sonny Rollins for 43 år siden. Som den gang het pianisten Bobo Stenson og når så Andersen hadde fått plukke på øverste hylle og invitert med seg trommeslager Billy Hart og tenorsaksofonist Bendik Hofseth, så lå det meste til rette for jubileumskonsert i superklassen. Når så det nye tenorfantomet Joshua Redman kom til som ekstra gjest de siste låtene, var det liksom bare pynten som gjorde festen bortimot fullkommen.
Arild Andersens drømmeband med Bobo Stenson på piano, Bendik Hofseth og Joshua Redman på tenorsaksofoner og Billy Hart på trommer. Bildet er tatt med mobilkamera av en amatør. Foto: Tor Hammerø
Repertoaret bestod av kun Andersen-materiale, men når vi har med en av denne verdensdelens mest markante komponister å gjøre, så gjør ikke det så plagsomt mye. Mange hadde nok hørt dette stoffet tidligere, men altså ikke i en slik tapning. Både låtvalget og måten de fire/fem tolka det på viste oss mestere som har hele den moderne jazztradisjonen inne og som samtidig er i stand til å løfte musikken videre. Her fikk vi alt fra inderlige ballader som “Mira” til et helvetes øs i “The Fox” og chase-seansen med Hofseth og Redman – to saksofonister som kommer fra helt forskjellige tradisjoner, men som utfylte hverandre strålende – blei et av mange høydepunkt. På alle slags vis blei konserten en herlig presang fra Arild Andersens drømmeband til Kongsberg og oss og fra Kongsberg til Andersen og oss. Vi takker og bukker!
Bare for å understreke hvilken perfekt deg dette blei, så gikk ferden via et strålende måltid med gode venner til det fullsatte Kirketorget – 10.000 mennesker – der Steveland Morris, også kjent som Stevie Wonder, gikk på scena bare noen få små minutter etter vår ankomst. Alt var liksom perfekt tima denne lørdagen.
How Sweet It Is (To Be Loved by You) (Marvin Gaye cover) Master Blaster (Jammin’) Higher Ground Maybe Your Baby You and I Overjoyed Ebony and Ivory Don’t You Worry ’bout a Thing Living for the City Part-Time Lover Signed, Sealed, Delivered I’m Yours Sir Duke I Wish You Are the Sunshine of My Life My Cherie Amour I Just Called to Say I Love You Superstition Her ser dere setlista til en av den moderne populærmusikkens aller største genier. Vi snakker om en ønskekonsert av de sjeldne og når den nå 64 år unge Wonder var i intet mindre enn i superslag, lyden var bortimot perfekt, det 15-manns bandet var storslagent, været var som det skulle være, køene ikke var plagsomme, det låt fett også langt bak – ja da var det ikke liksom ikke så mye å klage på kan man si.
På vei ut ga festivalen oss like godt et fyrverkeri som fortalte oss at jubileumsfestivalen var på vei over i i historien på et spektakulært vis, men vi hadde heldigvis nok en dessert igjen – Jon Ebersons Funk Ensemble. Sammen med datter Marte Eberson, med popstjernestatus i Asia med Highasakite, på tangenter, Sigurd Hole på elbass, Kim-Erik Pedersen på altsaksofon samt et elektrisk blåseinstrument, Pål Thowsen på trommer og med selveste Paolo Vinaccia som gjest på perkusjon, så ga gitarhelt Eberson oss nok et prov på hvilken gigant han er både som komponist, bandleder og gitarist. Funk Ensemblet er et superhipt band med musikk som groover noe vederstyggelig og hadde Steveland Morris eller Judkins, som han egentlig heter, tatt turen de få hundre metrene fra Kirketorget, så hadde han garantert digga det kraftig. Vi snakker nemlig funkmusikk i verdensklasse og en pakka utendørsscene på Christians Kjeller satte tydelig pris på avslutninga av det som må være det nærmeste Kongsberg kan komme en superfestival. Hvilket jubileum – vi kan bare gratulere og takke og glede oss til de neste 50! Når disse linjene skrives på søndagsmorran så pøser det ned – også værgudene så i nåde til Kongsberg disse festivaldagene og venta med å åpne slusene til det hele var over!
Tor Hammerø
Jon Ebersons Funk Ensemble satte et strålende punktum for en topp festival. Bildet er nok en gang tatt av en amatør med mobilkamera. Foto: Tor Hammerø
I fotball-VM blei Brasil og Tyskland de store seierherrene i går. På Kongsberg var det Dave Holland som gikk videre – nok en gang. England fikk også sin revenasje med Jamie Cullum.
Dave Holland og Kevin Eubanks kom seint, spilte og vant. Foto: Jonas [email protected]
En av den moderne jazzens aller mest sentrale musikanter, bassisten, bandlederen og komponisten Dave Holland, har i godt over 40 år vært en heftig premissleverandør. Langt i fra alt tyda på at det skulle bli slik.
Født og oppvokst i byen med den fantastiske fotballklubben Wolverhampton midt i industri-England, så lå det ikke akkurat i korta at Holland skulle bli en grensesprengende jazzmusiker av verdensformat. Dyktighet og en hel del flaks første heldigvis til at han fikk sjansen og du verden som han har grepet den. På slutten av 60-tallet hørte tilfeldigvis Miles Davis den lovende bassisten på Ronnie Scott´s i London og noen uker seiener sendte han bud etter han: Kom deg til New York så raskt som mulig. Det førte blant annet til medvirkning på de udødelige albumene “Bitches Brew” og “In a Silent Way” og mye jobbing med Miles Davis´ første elektriske band. Resten er, som man ofte sier, historie.
Dave Holland Prism med Craig Taborn på piano, Holland på bass, Kevin Eubanks på gitar og Eric Harland på trommer. Heftig! Foto: Jonas [email protected]
Til Kongsberg kom han denne gangen med sitt nye band Prism – aldri så lite forsinka på grunn av flytrøbbel fra Paris. Til dette stjernelaget hadde han endelig fått med seg gitaristen Kevin Eubanks igjen. De to samarbeida mye for noen tiår siden, men Eubanks valgte å bli musikalsk leder for et stjerneprogrammene på amerikansk tv, The Jay Leno Show, og flytta til vestkysten og trakk seg ut av aktiv jazzaktivitet på høyt nivå.
Nå er programmet historie og lommeboka til Eubanks forhåpentligvis så feit at han kan gjøre det han garantert har aller mest lyst til, nemlig å spille jazz. Det er en stor glede å kunne melde at han på ingen måte hadde glemt gamle kunster under capsen! Både Holland, Eubanks og det nye pianoløftet Craig Taborn hadde skrevet låter for bandet og vi fikk være med på tolkninger som varte opp i mot 25 minutter. Sjøl om dette er heftig og groovy jazzmusikk med stor J, så er det ingen tvil om at rockimpulsene er veldig tilstede i både låtskrivinga og i måten Prism skaper sine landskap og mye av grunnen til det er utvilsomt Kevin Eubanks og hans intense måte å spille gitar på. Han har mye å ta igjen etter årevis i tv-studio! Når så en av jazzens aller mest allsidige og beste trommeslagere, Eric Harland, er en viktig del av kollektivet, så framstår Prism som nok et glitrende eksempel på Dave Hollands visjoner og skaperkraft. Heia Wolverhampton!!!!
Lille store Jamie Cullum hadde grep om både mikrofon, piano og publikum. Foto:@kongsbergjazz
En bortimot sikker vinner på de fleste store scener rundt om i verden er den lille engelske giganten Jamie Cullum. Med sin miks av pop, rock og ikke minst store doser jazz samt hans usedvanlige scenepersonlighet, så har han nesten nakketak på publikum fra første tone. Slik var det også på Kongsberg. Vi fikk ikke med oss hele konserten, men både “Love for Sale”, “Blackbird” og hans egen sjølironiske “When I Get Famous” fortalte oss om en musikant og en entertainer av sjeldent kaliber som alltid gir av seg sjøl i store doser. Det som er flott å observere fra et jazzståsted er at han absolutt ikke har glemt hvor han kommer fra – han er så absolutt en jazzmann!
Jamie Cullum sparer ikke på noe når han ser ei scene og et villig publikum. Foto:@kongsbergjazz
Cullum er jo en underholder av sjeldent merke også og visste hvordan han skulle “snakke” til et norsk publikum. Det er vel ingen hemmelighet at han er gift med forfatteren Roald Dahls barnebarn, modellen Sophie Dahl, noe som førte til følgende melding fra ektemann Cullum som ikke rager mer en ca 1.60 over bakken: “We have all loved Norwegian girls. I even married one! I´ve spent a lot of time looking up (fruen er 1.77). That´s my favourite position!” Dessuten fortalte han om sin kraftige fascinasjon for norsk jazz som han spiller mye av på sitt faste radioprogram for BBC. Ikke rart vi liker en slik mann.
Jamie Cullum hadde et solid grep om sitt store publikum med sitt meget dyktige sjumannsband. Foto: @kongsbergjazz
I tillegg fikk vi med oss en herlig halvtime med Jan Gunnar Hoff som sammen med trompeter og vokalist Arve Henriksen, bassist Anders Jormin og trommeslager Audun Kleive bekrefta at den nydelige musikken på skiva “Fly North”
også fungerer perfekt i levende live. Nydelig – intet mindre!
I dag står Arild Andersens drømmeband, Jon Ebersons Funkensemble og en Stevie Wonder på programmet. Det bør være mulig å komme seg gjennom denne avslutningsdagen på jubileumsfestivalen også. Om jeg lykkes er det mulig å finne ut på denne bloggen i morra formiddag.
Homo ludens betyr fritt oversatt det lekende mennesket. Bedre eksempel på det enn det 73 år unge pianogeniet Chick Corea finnes knapt.
Chick Corea godt fornøyd med de to konsertene i løpte av få timer på Kongsberg.?Foto: Irene [email protected]
Etter å ha samarbeida i vel 40 år, virka det som om Corea og superbassist Stanley Clarke synes det er like morsomt å spille sammen som den aller første gangen. Det vi fikk være med på i vakre og fullsatte Kongsberg kirke var en reise gjennom de tos musikalske liv sammen og for et liv det har vært. ?Dette var den første konserten på en lengre Europa-turné og mer cool innfallsvinkel til en konsert skal man lete lenge etter. Her var lite eller ingenting avtalt på forhånd bortsette fra at de ville ta oss med ei rundreise i hva de har holdt på med.
Corea og Clarke – hyggeligere og bedre kan det knapt gjøres.?Foto: Tor Hammerø – Tor de Jazz
Jeg kan love dere at de knappe to timene med disse mestrene var usedvanlig mye mer fokusert og skarpe enn det jeg greide å fange med mitt mobilkamera, men siden det var fotoforbud i kirka, så får vi leve med det.?Ballet starta med “Some Time Ago” fra den aller første Return to Forever-skiva og etter hvert fulgte blant annet “La Fiesta”, “Romantic Warrior”, Clarkes vakre hyllest til sin kone “La Cancion de Sofia” – hvilken soloprestasjon!, Bill Evans´ “Waltz for Debby” før evigvakre “Spain” avslutta festen.
Den store mannen Stanley Clarke med den store fela. Stor musikk blei det også.?Foto: @kongsbergjazz
Låtene varte alle i rundt i 15 minutter, men de virka mye kortere. Grunnen er nok at de to hadde så mye musikalsk, og verbalt for den saks skyld mellom låtene, på hjertet at tida fløy. Vi snakker om to musikanter i den ypperste verdensklasse og med så mye empati for både hverandre, for oss som hadde inntatt plassene og ikke minst for musikken, at absolutt ingen som fikk den ære å være blant de utvalgte i kirka noensinne kommer til å glemme denne musikalske messa.
Chick Corea og Stanley Clarke – nå også i skarp utgave. Vakrere og varmere blir sjelden musikk.?Foto: @kongsbergjazz
Etter et par timers pause, var det lekende mennesket Chick Corea klar for konsert nummer to for kvelden – og det bare noen timer etter ankomst fra USA, men uten det minste tegn på jetlag.?Trommeslager Håkon Mjåset Johansen blie tildelt Kongsberg-festivalens store musikerpris i fjor og i statuttene står det at prisvinneren skal takke med en konsert det påfølgende året. Trondheims store trommesønn er ingen bandleder i tradisjonell forstand, men takka sjølsagt ja og valgte en original måte å sette sammen sitt takkeband på.
Chick Corea og Håkon Mjåset Johansen – sjelsfrender fra forskjellige generasjoner.?Foto: Irene [email protected]
Mjåset Johansens ønske for konserten var enkelt og greit å spæll litt. Hvordan gjør man så det? Jo, man inviterer sine mest travle venner slik at det blir lite eller ingen tid til øving – rett på med andre ord. Når så disse vennene er Chick Corea – utvilsomt en av verdens beste pianister med et usedvanlig varmt og vinnende vesen – bassisten Ingebrigt Håker Flaten fra Oppdal, men bosatt i Austin, Texas og den svenske tenorsaksofonstjerna Jonas Kullhammar, så måtte det nesten gå bra og det gjorde det da også. ?Steve Swallows “Eiderdown”, via Coltrane-låter både på mobiltelefon (!) og live og “La Fiesta” som dessert var noe av det vi fikk til nattmat av denne i utgangspunktet once in a lifetime-kvartetten som møttes for første gang bak scena. Søt musikk oppstod er en klsijé, men her passer den uansett.?
Ingebrigt Håker Flaten, Jonas Kullhammar og Håkon Mjåset Johansen serverte musikalsk hygge til nattmat.?Foto: @kongsbergjazz
I dags spiller Chick Corea i Danmark og Håkon Mjåset Johansen er på plass for konserter i Sør-Afrika. Heldige er de som får oppleve disse to usedvanlige musikantene i andre land også. Vi fikk mer enn vi hadde fortjent på Kongsberg i går.??Tor Hammerø
Det er ikke hvert år man feirer 50 års jubileum på Kongsberg Jazzfestival. Derfor blir det markert kraftig allerede fra åpningsdagen med et voldsomt spenn fra Christian Wallumrød til Frode Alnæs – ispedd Mari Boine, Åge Aleksandersen og Jonas Fjeld.
En av Kongsbergs aller største musikksønner, Christian Wallumrød, hadde blitt tildelt æren av å åpne ballet med et bestillingsverk. Mer musikalsk familie er det nesten ikke mulig å oppdrive, trommeslager Fredrik og stemmekunstner Susanna er søsken og tangentmannen David er nevø av Christian, og retninga den 43 år gamle “veteranen” i klanen har valgt helt siden han dukka opp for et større publikum i Airamero på 90-tallet, har vært original og usedvanlig spennende å følge. Som så mange andre framtredende norske improviserende musikanter så har også Wallumrød sin formelle bakgrunn fra den etterhvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Der har mange fått impulser til å gå sine egne veier og sammen med en helt ny utgave av Trondheim Jazzorkester ga Wallumrød oss nok en ny kurs med det timelange verket sitt. Musikken tok utgangpunkt i en vakker, melodisk og rytmisk figur som Wallumrød etablerte gjennom mange repetisjoner med små variasjoner på piano. Det satte en usedvanlig intens, dempa og meditativ stemning. Publikum fikk raskt opplevelsen av at Wallumrød ville gi oss saaaakte musikk som skulle få til å utvikle seg og synke inn – og slik blei det – nesten.
Med et unikt kremlag bestående av Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på gitarer, Anja Lauvdal på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heida K.J. Mobeck på tuba, bror Fredrik og Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Michael Duch på bass og ikke minst Tor Breivik på lyd og Kyrer Heldal Karlsen på lys, så tok Wallumrød oss etterhvert på ei reise som førte oss fra den himmelske freds plass til mer heftige lydlandskap der mange fikk plass til å uttrykke mest kollektivt for her var det lite av tradisjonelle soli. Christian Wallumrød og Trondheim Jazz Orkester spente ut et stort lerret og brukte de fleste farger for å skape et vakkert og storslagent bilde. Ei vakker og unik åpning av årets jubileumsfestival.
Etter litt elevert hygge med Hot Club de Norvège, Mari Boine og Åge Aleksandersen, blei kvelden avslutta med en meget opplagt Frode Alnæs og hans triovenner Rune Arnesen på trommer og Per Mathisen på bass. -Men ere jazz spurte Arnesen før de satte i gang på den hyggelige utescena på Christians kjeller. I mine ører er svaret ja og Alnæs er en sterkt undervurdert improvisator. Det viste han allerede på åpningslåta som var den eneste coverlåta underveis og som vare henta fra Dave Hollands låtskatt med den legendariske trioen Gateway med John Abercrombie på gitar. Etterhvert ga den upretensiøse Alnæs oss smakebiter fra store deler av sitt heftige repertoar, og med den beste assistanse tenkelig fra Arnesen og Mathisen – her snakker vi virtuoser uansett sjanger, så blei dette en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival. For vår del tok vi natt med en av de vakreste låtene i den moderne norske toneskatten, Alnæs´ egen “Vitae Lux”. Det var liksom ikke grunn til å be om så mye mer da.
Stadig nye og spennende norske jazzutøvere tar ansvar for sin egen framtid. Her møter vi tre ferske band på eget og nesten like ferskt plateselskap.
Mye og mangt har vært sagt og skrevet om jazzlinja i Trondheim. Og det med rette. Siden linja så dagens lys i 1979, så har den hatt en fantastisk betydning for utviklinga av norsk jazz og norske jazzmusikere. Internasjonalt har utdanningsinstitusjonen også vakt betydelig oppmerksomhet og navn som Tore Brunborg, Nils Petter Molvær, Erlend Skomsvoll, Frode Alnæs, Maria Kannegaard, Ola Kvernberg, Kristin Asbjørnsen har alle mye av sine fundament fra jazzlinja og Trondheim. Det aller morsomste nå er at det kommer stadig nye generasjoner og de tidligere nevnte har “fortalt” dem hvor lista skal ligge – høyt! De tre cdene som blir omtalt her kommer alle fra band som har oppstått i området rundt det fallerte fotballaget Rosenborg og alle er trioer, men ganske så forskjellige.
Caffeine Patrol Nosejob Just For The Records/Musikkoperatørene
Caffeine Patrol består av bassisten Fredrik Gundersen fra Lambertseter i Oslo, trommeslageren Martin Sandvik fra Bømlo og ikke minst gitaristen Gudmund Bolstad Skjær fra Lærdal. Sistnevnte har skrevet all musikken og den blei spilt inn i hans hjembygd for vel to år siden. Den har tålt tidas tann svært godt og det er unik musikk med impulser fra en rekke kilder vi møter.
Hva låter så Caffeine Patrol som? Sjøl bruker de referanser som Marc Ribot, Bill Frisell, Lars Håvard Haugen, John Paul Jones, Tortoise og Jim Keltner – som man vil skjønne så er det åpne sanser og fritt fram her. Dette er så avgjort like mye rockebasert som jazzinfluert, men det er heldigvis der vi ofte finner unge musikere av i dag – de er sjangerutslettende og de trives i alle slags grenseland. Som alle som kommer ut av jazzlinja så er de dyktige instrumentalister og her finnes det potensiale til å ta mange, nye og originale steg.
Caffeine Patrol
Null Null Just For The Records/Musikkoperatørene
Med Aksel Jensen fra Skjetten på bass, Stian Lundberg fra Trondheim på trommer og Viktor Wilhelmsen fra Kistrand i Finnmark på gitar tar bandet Null oss med på ei reise som som først ser bakover før den ser framover.
Ikonene Miles Davis og Jimi Hendrix snakka en del om å lage musikk sammen, men det rakk de aldri før Hendrix forlot oss. Hvordan det hadde blitt kan vi bare drømme om – og det har også gutta i Null gjort. Musikken, som de har skapt kollektivt, er en herlig fusjon mellom jazz og rock, men likevel så langt unna det negativt lada fusionbegrepet som vel mulig.
Null låter tøft, rått og ekte – som en slags improvisert rockemusikk. Dette er åpenbart et sterkt kollektiv med masse empati og med en musikalsk stå på-vilje som tyter ut av høytalerne. Hipt – Null har tatt fortida med til framtida!
Null
The Sticks The Sticks Just For The Records/Musikkoperatørene
Nok en trio, The Sticks, men nå med piano og ikke gitar, avslutter dette første møtet med det mer enn lovende selskapet Just For The Records. Svenske Oscar Grönberg har også studert på jazzlinja og er en meget ekspressiv og original pianist. Nok en gang treffer vi på Skjettens store bass-sønn, Aksel Jensen, denne gangen på den store akustiske utgava og bak trommene, en av denne verdensdelens hippeste trommeslagere, Håkon Mjåset Johansen. Hvis du ikke stoler på meg når det gjelder vurderinga av Mjåset Johansen, så er det bare å spørre Chick Corea. På torsdag er giganten faktisk gjest i bandet til Mjåset Johansen på Kongsberg og Corea er ikke blant dem som er i beit for tilbud for å si det sånn.
Musikken her er unnfanga av de tre i felleskap og har et voldsomt spenn i seg. Vi får alt fra det lyriske og vare, via det heftige og rytmisk spennende til det åpne og frie. De tre snakker alle språka flytende og har skapt både en trio og en musikk de er aleine om samtidig som de har et solid grep på hele den moderne jazztradisjonen.
The Sticks
Just For The Records har med disse tre utgivelsene med all ønskelig tydelighet fortalt oss at det spirer og gror noe vederstyggelig fortsatt i norsk jazz. Det var vi forsåvidt ikke i tvil om, men det skader absolutt ikke med slike bekreftelser heller.
Tor Hammerø
PS I morra starter Kongsberg-festivalen og her på bloggen blir det daglige oppdateringer fra jubileumsfestivalen som virkelig slår på stortromma i forbindelse med 50 års feiringa. Tusen takk for mange og hyggelige tilbakemeldinger forresten i forbindelse med sjøsettinga av bloggen – det inspirerer!
Komponisten, arrangøren, produsenten og tangentmannen Sergio Mendes er intet mindre enn en brasiliansk legende – nesten på linje med Pele!
Sergio Mendes Magic OKeh/Sony Music
Mendes’ historie er nesten historia om moderne brasiliansk musikk. Helt siden slutten av 50-tallet har den nå 73 år unge Mendes spilt ei bokstavelig talt sentral rolle i hjemlandets musikkliv og fra starten av var det samarbeidet med en annen legende, Antonio Carlos Jobim, som staka ut kursen.
Sergio Mendes
Tusenvis av innspillinger med impulser fra bossa nova, jazz, rhythm and blues, funk og andre herligheter har Mendes på samvittigheten. Som alle andre brasilianere har han sjølsagt forberedt seg godt til årets fotball-VM på hjemmebane og med “Magic” setter han oss absolutt i VM-stemning sjøl om ikke alt er like vellykka.
Festen begynner med singelen “One Nation” der en av mange høyprofilerte gjester, Carlinhos Brown, er sjefsvokalist.
Andre gjester er will.i.am fra The Black Eyed Peas, Cody Wise, John Legend, Seu Jorge, Mendes’ kone gjennom flere tiår Gracinha Leporace, Maria Gadu, saksofonisten Scott Mayo, Aila Menezes, Ana Carolina, sjølveste Milton Nascimento – ikke småtterier og noe og noen fungerer også glitrende i en rekke grenseland og på flere eleverte dansegulv vil jeg tro.
Milton Nascimento
Innspillingene er gjort både i Brasil og i USA. Mendes er så avgjort en låtsnekrer og arrangør av ypperste klasse og partystemninga her er til å kjenne på. Håndverket er også på øverste hylle og sjøl om far er godt voksen, så har han så absolutt grep om et moderne uttrykk anno 2014.
Her er det pop, jazz, bossa og andre brasilianske utrykk, funk, soul og mye annet i en herlig blanding og mange generasjoner musikanter involvert. Noe varmer og noe passerer ganske fort forbi. Som soundtrack til det fantastiske VM-et vi er vitne til om dagen kan det absolutt funke og som hip sommermusikk vil “Magic” garantert gå hjem.
