Tor Hammerø

Sjøl om det er «bare» fem år siden Kristin Asbjørnsen ga oss sitt forrige visittkort, så virker det som en evighet. Du verden så fint å ha henne her med nytt påfyll.

Kristin Asbjørnsen lyser opp alt rundt seg.

Helt siden vi hørte Kristin Asbjørnsen (47) som sanger og formidler for første gang på midten av 90-tallet, så har hun i stadig større grad vokst fram som ei helt spesiell stemme. Om det har vært sammen med Kvitretten, Krøyt, Coloured Moods, Dadafon, Nymark Collective, Tord Gustavsen eller som soloartist, så har det ikke vært vanskelig å slå fast at det er Asbjørnsen som hadde noe å melde – noe viktig og ekte.

Gjennom store deler av karriera har Asbjørnsen vært opptatt av afrikansk kultur og musikk. Tilfeldigvis traff jeg Asbjørnsen i Cape Town for rundt 20 år siden og da vi blei «underholdt» av lokale krefter i en township med sang og musikk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at de skulle bare visst hva og hvem de hadde som gjest.

Asbjørnsen har brukt mye tid spesielt i vest-Afrika for virkelig å komme under huden på den spennende kulturen og musikken hun hadde blitt så fascinert av. På «Traces of You», der Asbjørnsen synger stort sett på prikkfri engelsk bortsett fra på sluttsporet «Vil du være her bestandig», så er spora av Afrika fortsatt svært tydelige i musikken som Asbjørnsen har ansvaret for, som også med tekstene. Vi blir tatt med inn i et univers der Asbjørnsen inviterer oss til å tenke nærmere rundt hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvor vi skal. Tilhørighet er ofte et nøkkelord her og Kristin Asbjørnsen hører hjemme uansett hvor hun er.

Sammen med den gambiske koraspilleren og vokalisten Suntou Susso og Asbjørnsens sjelevenn Olav Torget på gitar og konting, også han med svært nære bånd til afrikansk musikk, så har Asbjørnsen skapt et herlig, unikt og varmt univers på tvers av de fleste grenser. Her er det spor av jazz, folk, funk og ikke minst masse afrikansk musikk – enkelt og greit spor av Kristin Asbjørnsen. Det er flotte spor det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Asbjørnsen

Traces of You

Global Sonics/Øra Fonogram/Musikkoperatørene

De færreste av oss fikk oppleve den svenske trompeteren og komponisten Anders Garstedt (1968-2000). Nå har heldigvis kompisene hans løfta han og musikken hans fram igjen.

Fredrik Rundqvist, Mathias Landæus, Fredrik Ljungkvist, Joakim Milder og Filip Augustson hyller kameraten sin på best mulig vis.

Foto: Christer Männikus

Anders Garstedt, opprinnelig från Karlstad, men med Stockholm som base de siste åra han levde, var sett på som et av de store talentene i svensk jazz. Allerede i gymnastida måtte han gjennom en kamp mot kreften – en kamp mange, kanskje også han sjøl, trodde han hadde vunnet. Slik skulle det ikke gå – faenskapet kom tilbake og Garstedt rakk aldri å bli 32 år.

Det han imidlertid rakk var å etablere en rekke varige vennskap, å spille i Fredrik Norén Band – av mange sett på som Sveriges svar på Art Blakey´s Jazz Messengers der stadig nye talenter fikk sin «utdannelse» -, være en ettertrakta sessionmusikant, skrive flott musikk og etablere et band med Filip Augustson på bass, Mathias Landæus på piano, Joakim Milder på tenorsaksofon, med Fredrik Ljungkvist som «reserve», og Fredrik Rundqvist på trommer. Vi snakker noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn – topp internasjonal klasse hele veien.

Nå har alle fem gått sammen, på plateselskapet til Jonas Kullhammar som også var en svært god venn og som spilte sammen med Garstedt i Fredrik Norén Band, og spilt inn noe av musikken Garstedt skrev, men som han sjøl aldri fikk gitt ut.

Er det én gang man kan si at musikk er spilt med hjertet, så er det her. De vakre og flotte sangene, i et melodisk, søkende og varmt senbop-landskap, er så inderlig tolka av noen av Garstedts aller beste og nærmeste musikalske venner at vi blir hensatt til de vakreste steder – steder der vennskap dyrkes og der styggedom som kreft ikke finnes.

Garstedt sa til en annen god venn, saksofonisten Karl-Martin Almqvist, på sjukeleiet at han trodde han ville bli fort glemt. Almqvist var svært uenig og, som han sjøl skriver, han fikk rett. Med denne hjertevarme hilsenen blir minnet om Anders Garstedt holdt ved like hos mange i tiår framover. Hvis universet er slik skrudd sammen så sitter Anders Garstedt et sted der ute og smiler og sier takk gutter. Det gjør jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Garstedt har grunn til å smile hvor han enn befinner seg.

Milder/Ljungkvist/Landæus/Augustson/Rundqvist

The Music of Anders Garstedt

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Jeg har aldri hørt om gitaristen Gaute Storsve før, men denne debuten frista til påfyll.

Gaute Storsve og trioen hans har all grunn til å smile.

Gaute Storsve (40) har studert ved Musikkhøgskolen og avlagt Cuba og den cubanske musikktradisjonen mange besøk. Dessuten har han spilt med mangt og mye og er lærer ved Jessheim videregående skole. Til tross for dette har han altså greid å passere elegant under min radar – helt til nå.

Jazz har åpenbart ligget Storsves hjerte nært lenge og har jeg skjønt dette rett, så har Storsve skrevet all musikken – sju låter – på denne debut cd-en. Det som blir servert er varm og vakker jazzmusikk med røtter i alt fra Pat Metheny til cubanske tonespråk. Sammen med seg har Storsve elbassisten Petter Barg og trommeslageren Henning Carlsen og de tre har skapt en empatisk, melodisk og groovete klangverden.

På noen av spora har trioen også fått støtte av ei fin og tett blåserekke med blant andre saksofonisten Jørgen Mathisen i spissen.

Det å få slike overraskelser inn i cd-spilleren, er noe av det som gjør denne «jobben» ekstra hyggelig og spennende. Gaute Storsve Trio har absolutt ingen grunn til å gjemme seg under noen radar i fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gaute Storsve Trio

Attention: This Is not a Toy, for Adult Collectors Only

Ellingsongs/Musikkoperatørene

Lana Trio er nok i seg sjøl, men med Sofia Jernberg som gjest blir det noe ekstra ekstra.

Kjetil Jerve, Andreas Wildhagen, Sofia Jernberg og Henrik Munkeby Nørstebø – noe ganske så unikt.

Lana Trio, med Kjetil Jerve på piano, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone og Andreas Wildhagen på trommer og perkusjon, har holdt i gang i over ti år allerede til tross for at det er relativt unge herrer vi har med å gjøre. Sjøl om alle «bare» er rundt 30, så har de alle sammen solide CV-er og gitt oss mange bevis på at de har noe helt i toppen å gjøre – både nasjonalt og etterhvert også internasjonalt. Alle tre dukker opp i stadig nye spennende konstellasjoner og har store deler av kloden som sin arbeidsplass, men Lana Trio vender de altså stadig tilbake til.

Dette samarbeidet med den svenske stemmekunstneren og improvisatoren Sofia Jernberg utvider paletten til Lana Trio på bandets tredje utgivelse så langt. Nok en gang er det fritt improvisert musikk unnfanga av alle fire der og da i i legendariske Athletic Studio i Halden under Kai Andersen og Dag Erik Johansens kyndige ledelse som står på kjøreplanen.

De fire relativt lange «låtene», stort sett langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk, er uten stans utfordrende og spennende – både for de fire og for oss som har gleden av å sitte ytterst på stolen for å få med oss alle detaljene i disse eleverte samtalene.

Lana Trio og Sofia Jernberg er virkelig et møte der de «to» får det beste ut av hverandre. Det skal bli spennende å møte de i levende live – inntil videre er dette ei veldig god erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lana Trio with Sofia Jernberg

Lana Trio with Sofia Jernberg

Clean Feed Records/MusikkLosen

Jeg er ekstremt imponert over forfattere og musikere som hele tida makter å legge lista høyere og høyere. Tom Egeland hører hjemme i den kategorien.

Tom Egeland er en kriminelt dyktig og original forfatter.

Det tok meg dessverre litt tid før jeg blei innlemma i Tom Egelands spennende univers. Nå er jeg ferdig med den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, for min del og jeg er klar for mer. Mye mer.

Med «Codex» tar nemlig Egeland oss videre inn i sin fascinerende og spennende verden. Dan Brown får ha meg unnskyldt, men Egeland er den som gjør denne formen for krimlitteratur aller best. Muligheten for at min vurdering havner ned på det, er sjølsagt at Egeland er norsk og at hans helt, arkeologen og bortimot antihelten Bjørn Beltø, alltid fører historia nært oss, sjøl om den foregår helt andre steder i verden.

Slik er det også denne gangen. I utgangspunktet tar Egeland oss med til Roma der engelske arkeologkolleger av Beltø gjør funn som kan snu opp ned på det meste av det som er opplest og vedtatt om vår «kunnskap» om Jesus og kristendommen. Beltø er invitert med som observatør, men blir sjølsagt raskt mye mer enn det.

Nok en gang makter Egeland, med sin heftige fantasti, urgrundige research og sin meget elegante språkføring, både å ta oss tilbake til historiske sannheter/usannheter – jeg ønsker fortsatt ikke å vite hva som er sant/usant, sjøl om Egeland også inviterer leseren til det hvis man ønsker etter at punktum for romanen er satt – og hensette oss til vår egen samtid. Det er spenning, både når det gjelder det historisk-religiøse innholdet og framdrifta av kriminalhistoria, fra første side og Egeland holder oss i sitt herlige grep gjennom de knappe 500 sidene som fyker unna på rekordtid.

Heller ikke denne gangen tyr Egeland til overdrevent blodige scener når de som «må» det forlater tida – de dør på et elegant vis for å si det slik og alle snubletråder forfatteren spenner ut for oss, blir ikke samla før helt til slutt. Som i de aller beste krimromaner så finnes det mange plausible mordere/syndere og som i de beste blir heller ikke løsninga åpenbar før helt til slutt.

«Codex» er en roman av suverent Tom Egeland-merke. Hadde jeg drevet med terninger og slikt, så hadde det blitt full pott. Men nå driver jeg ikke med terninger, så da så.

PS For ordens skyld: jeg har vært kollega med Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Codex

Capitana

Jeg har vært Torun Eriksen-fan fra det første møtet. Likevel «ba» jeg om fornyelse sist jeg hørte henne. Og som hun har svart på tiltale.

Torun Eriksen inviterer oss helt inn.

Om noen få små uker blir det for andre gang arrangert jazzfestival i

Skien. Den gleder jeg meg fælt til å besøke. Jeg har blitt invitert

til å intervjue en kvartett av byens flere generasjoner sterke

jazzmusikerstyrke – og for en styrke denne byen kan by på! Det er

nesten ikke til å tro hva Skiensjazzdraget har frembragt av strålende

jazzmusikere de seineste 50 åra – sammenlikna med nesten hva som helst

så kommer Skien ut som vinnere når det både gjelder kvalitet og

kvantitet på dette området. En av dem som definitivt er med i

tetsjiktet fra Skien og på landsbasis er Torun Eriksen (41) som med

«Luxury and Waste» gir oss sitt sjette soloalbum – det aller beste og

næreste av dem alle.

Helt fra starten på platekarrierea til Eriksen har elbassist Kjetil

Dalland spilt ei viktig rolle. Han er en usedvanlig smakfull musikant

som spiller eller har spilt ei usedvanlig viktig sidemannrolle for

blant andre Mari Boine, Anneli Drecker, Lena Marlin og Vamp – vi

snakker eliteserien med andre ord. Nå har de to – og ingen andre –

inntatt Kysten Studio i vestlendingen Dallands adopterte hjemby Tromsø

og med disse åtte nye låtene, pluss den herlige tolkninga av «hitlåta»

«Glittercard», kommet så nær kjernen som vel tenkelig.

Meininga var opprinnelig at det skulle hentes inn andre stemmer etter

at fundament var lagt av de to, men de slo heldigvis fast at det

trengtes ikke. Det har ført til at Eriksens budskap – hun skriver

nemlig tekster/lyrikk om viktige saker som gjør at vi blir tvunget til

å tenke en gang til – kommer helt inn til de som ønsker å lytte og bli

inspirert til å gå et stykke til.

Eriksens nydelige stemme forteller historier om det å finne seg til

rette, om egoisme, om styrke kontra svakhet – enkelt og greit om rett

versus galt. Om det å leve og om å bruke vår tilmålte tid på et klokt

vis.

Med et tett, varmt og empatisk tonefølge av medprodusent Dalland –

Eriksen komper seg sjøl på piano på ei låt – så blir dette til ei

perle av musikalsk historiefortellerkunst. Torun Eriksen har tatt

akkurat det steget jeg ønska hun skulle ta og som jeg visste hun hadde

i seg. Gleder meg til å høre henne på Jazzfest i Skien, men både før

og etter skal jeg forsvinne inn i hennes «nye» verden på «Luxury and

Waste». Hun har blitt "that someone" som hun synger. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torun Eriksen

Luxury and Waste

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers har bodd, jobba og studert i Norge siden 2010. Det skal vi være veldig glad for.

Du verden for en klang det er i fela til Sarah-Jane Summers.

Jeg har hatt gleden av å møte på musikken til Summers ved flere anledninger de seineste åra. Ofte sammen med med den finske gitaristen Juhani Silvola, som hun deler det meste med på de fleste vis, ute på Nesodden ved Oslo.

Summers har tatt det store steget denne gangen og står frem mutters aleine enten med tradisjonell fele eller hardangerfele. Det har hun absolutt ingen grunn til å skjemmes over for å si det sånn. Med et repertoar bestående av i stor grad tradisjonsmusikk fra det skotske høylandet, samt en «Huldrelått frå Vang», så forteller Summers oss at hun er i besittelse av en bortimot totalt oversikt og forståelse for disse uttrykkene og disse tradisjonene.

Summers har studert både hjemme i Skotland og på Musikkhøgskolen i Oslo blant annet med mesterspillemann Håkon Høgemo og, som hos sistnevnte, så er Summers langt framskreden både når det gjelder å holde på tradisjonen, samtidig som hun er en spennende improvisator.

«Solo» er et sjeldent og flott visittkort som løfter frem og tar vare på en musikk og en kultur på begge sider av Nordsjøen som det er viktig at noen tar ansvaret for. Noen spesielt mye bedre enn Sarah-Jane Summers til å gjøre det finnes knapt; for en klang det er i felene hennes!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

Solo

Dell Daisy Records/Musikkoperatørene

Vokalisten Live Foyn Friis er i ferd med å etablere seg helt der oppe. Det bekrefter hun med sin beste skive til nå.

Daniel Sommer og Live Foyn Friis har funnet fram til en spennende kjerne i musikken.

Live Foyn Friis (33), fra Asker, men bosatt både i København og Oslo, har sakte, men sikkert nærma seg jazztoppen – kanskje spesielt i Danmark der hun både har studert og jobba mye de seineste åra. Fra tid til annen har hun vært å finne i et tilnærma poplandskap også, men det er jazzvokalist hun virkelig er og det viser hun oss med all ønskelig tydelighet med «Willow».

Mitt første møte med Foyn Friis går tilbake til 2011 da hun debuterte med Foyn Trio! og cd-en «Joy Visible». Den hadde sine røtter i Tromsø der Foyn Friis studerte før turen gikk til Danmark og videre studier. Talentet var udiskutabelt allerede der og gjennom tre seinere CD-er, med blant annet strykere og storband, så har hun tatt stadig nye steg i retning seg sjøl.

På «Willow», sammen med et ungt dansk stjernelag bestående av bassisten Anders «AC» Christensen, pianisten Nikolaj Hess og ikke minst trommeslageren Daniel Sommer, samt den tsjekkiske, men Danmark-bosatte saksofonisten og klarinettisten Luboš Soukup på fem av de 13 spora, forteller Foyn Friis oss at hun nå er i besittelse av en modenhet og personlighet i uttrykket sitt som gjør at vi vet at hun ville være med oss i mange tiår fremover.

Repertoaret er en blanding av standardlåter som «Willow Weep for Me», «Someone to Watch Over Me» og «Nice Work if You Can Get It» og seks egenkomposisjoner av Foyn Friis som alle hører hjemme i den samme tradisjonen. Spesielt balladetolkningene hennes er en strålende bekreftelse på at hun har tatt det store steget og sammen med dette empatiske bandet har hun en beskjed som scenene og festivalene rundt om bør merke seg med en gang.

Ornithopter er fin kvartett i fotspora til Ornette Coleman.

Hennes nære samarbeidspartner, trommeslageren Daniel Sommer, har også ganske mange fler jern i ilden. Med sin kvartett Ornithopter er han nå ute med bandets andre fonogram, «Tordenkaffe». Sammen med trombonisten Jens Bang, bassisten Jakob Retz og trompeteren Scott Westh, tar Sommer oss inn i et originalt landskap som åpenbart har henta inspirasjon fra Ornette Colemans harmolodiske verden. De tolv låtene blei unnfanga i løpet av tre dager høsten 2016 på den lille øya Fanø der det tydeligvis fantes ro og inspirasjon til å åpne nye og spennende musikalske dører.

Ornithopter består av fire musikanter som helt klart stortrives i hverandres selskap og både individuelt og ikke minst kollektivt låter det akkurat så spennende og originalt som de har hatt ambisjon om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Foyn/Hess/AC/Sommer

Willow

Foyn Records/Musikkoperatørene

Ornithopter

Tordenkaffe

Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Trompeteren Gunhild Seim hadde en fridag i New York for et par år siden. Den benytta hun på best mulig vis.

Gunhild Seim, David Rothenberg og Marilyn Crispell benytta fridagen godt.

Foto: John Lilja

Stavanger-bosatte Seim (45) har i en årrekke fortalt oss at hun har noe helt eget på hjertet som trompeter og improvisator. Da hun i 2016 var i New York i forbindelse med med innspilling av musikk til et barneprosjekt, så tenkte hun at en tur upstate til Woodstock, der venninna og pianisten Marilyn Crispell bor, ville være hyggelig. Det var det helt sikkert og ganske så unik musikk førte det også til.

Seim og den langt framskredne improvisatoren Crispell hadde kjent hverandre i cirka ti år etter at Seim var deltaker på et jazzkurs i Canada der Crispell underviste. De hadde holdt kontakten hele tida siden og da muligheten bød seg, lå det i korta at det blei et besøk hos Crispell. Noen plateinnspilling var absolutt ikke avtalt, men etter som praten gikk vokste tanken fram.

Et studio blei booka og Cripsells gode venn og kollega, klarinettisten og elektronikeren David Rothenberg som bor i nærheten, blei også invitert og involvert. Crispell og Rothenberg har blant anna gjort duoskiva «One Dark Night I Left My Silent House» på ECM i 2010.

Uten for mange føringer, vil jeg tro, satte de tre i gang og resultatet har blitt vel en time med musikk fordelt på åtte «låter». Når jeg bruker anførselstegn så er det fordi dette er relativt langt unna tradisjonelle komposisjoner; her dreier det seg om stemninger, groover, linjer og hva vet jeg som blir utvikla av tre åpensinna og likesinna musikanter utstyrt med store ører og ditto andre sanser også. Seim benytter også elektronikk i tillegg til trompeten og Crispells stemme er også hjertelig tilstede ved enkelte anledninger.

Musikken er tøff, spennende og konstant annerledes og unik – absolutt ingen andre kunne ha skapt dette universet. Her er det bare å åpne opp for nye inntrykk og nye impulser og la seg utfordre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gunhild Seim – Marilyn Crispell – David Rothenberg

Grenseland

Drollehålå Records/Musikkoperatørene

Chicago er et av de lengstlevende og, på sitt beste, heftigste bandene på kloden i mi bok. Her har dagens versjon gjennoppfriska albumet Chicago II fra 1970.

Chicago anno 2017/18 – ikke helt som før.

I forbindelse med bandets 50-års jubileum i 2017 tok Chicago turen til

akkurat byen som har gitt bandet navnet og spilte inn suksessalbumet

«Chicago II» akkurat i den samme rekkefølgen som på originalen. Det

gjorde de live foran et meget begeistra publikum som åpenbart hadde

været med bandet leeeenge.

Nå får alle vi andre også være med på festen som varer i knapt en time

og utgava som har kommet meg i hende inneholder både en cd-versjon og

en dvd-versjon. Så vidt jeg har skjønt finnes det også enn de

luxe-utgave med originalinnspillinga som en ekstra bonus.

Helt fra starten var Chicago et band med et helt spesielt særpreg.

Stemma til Peter Cetera og blåserekka skilte bandet ut fra alt og

alle, sjøl om band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Chase (opp

med hånda de som husker Chase!!!) på sett og vis hadde et slektskap

med Chicago.

Opp gjennom åra har det sjølsagt vært en hel del utskiftninger i

lagoppstillinga og den som savnes aller mest er kanskje den største

hjernen bak soundet, Terry Kath. Han forlot oss allerede i 1978, 31 år

ung, da han skjøt seg ved det som skal ha vært et uhell. Peter Cetera

takka for seg midt på 80-tallet for å satse på solokarriere.

Igjen fra originalbesetninga er hovedvokalisten og tangentisten Robert

Lamm, trompeteren og vokalisten Lee Loughnane og trombonisten James

Pankow – som faktisk har fått et band oppkalt etter seg her hjemme –

Mr. Pankow. Resten av dagens nimannslag har vært med i kortere eller

lengre perioder og noen har også takka for seg etter denne

innspillinga i fjor, blant annet trommeslageren Tris Imboden.

Jovisst er det både hyggelig og ikke minst nostalgisk å få både et

gjenhør og gjensyn med Chicago anno 2017. Låter som "Make Me Smile",

"Colour My World" og "25 or 6 to 4" er jo intet mindre enn udødelige,

men det hersker musikalsk sett ingen tvil om at originalversjonene var

bedre. For den ihuga Chicago-fansen der ute er det vel likevel ingen

vei utenom – denne utgava må også inn i samlinga. Det er til å forstå,

men man overlever altså uproblematisk uten. Musikken er uansett tidløs

– det forteller denne konserten oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chicago

Chicago II

Rhino/Warner Music