Tor Hammerø

Sivert Høyem både har og er ei stemme av de helt sjeldne. To høstdager i fjor inntok han og musikken hans det fantastiske auditoriet på Akropolis i Aten og du verden som han kledde det utrolige "rommet" og som Akropolis kledde han.

Det er en urkraft i uttrykket til Sivert Høyem.

Det snakkes og skrives fra tid til annen om musikanter, skuespillere, talere, politikere og andre typer personligheter som har evnen til å eie et rom fra det sekundet de inntar det. Det er en evne noen har og som ikke kan læres. Sivert Høyem er blant dem som har denne egenskapen og tydeligere enn i løpet av disse konsertene på fantastiske Akropolis har det vel aldri vært.

Etter å ha etablert seg som en voldsom personlighet både på plate og på scena med Madrugada mellom 1995 og 2008, har Høyem (41) makta det mange har forsøkt på, men ikke fått til – nemlig å etablere seg som soloartist. I tilfellet Høyem er det overhodet ikke overraskende for min del: han var på veldig mange vis Madrugada og med sin tilstedeværende autoritet, unike stemme og ujålete framferd så hadde han dette helt spesielle som skulle til.

Både her hjemme og godt utenfor Harald og Sonjas grenser blei Madrugada og Høyem schwære etterhvert. Om vi er klar over det her oppe i steinrøysa hvilken posisjon de oppnådde er jeg ikke sikker på, men når vi ser på mottakelsen Høyem fikk i fjor høst i det mildt sagt historiske auditoriet på Akropolis, er det en voldsom bekreftelse på hvilken status han har gjort seg fortjent til. 10000 mennesker tok i mot han med åpne armer, de gjenkjente stort sett alle låtene, om de var fra Madrugada-tida eller nye, og både Høyem og publikum var like begeistra.

Og hvordan vet vi det? Jo, denne flotte produksjonen består nemlig av både en dobbelt-cd og en DVD på nesten 90 minutter. Den forteller oss om en strålende frontfigur foran et ypperlig og empatisk band, gjestevokalist Marie Munroe på ei låt, strykekvartett, fantastisk lyssetting og en lydproduksjon på det nivået en artist som Sivert Høyem fortjener.

Det er en tydelig begeistra Høyem som bortimot har fått oppfylt guttedrømmen og får muligheten til å spille på den fantastiske, bortimot magiske scena. Han gir publikum 17 sanger med hitlåter som nesten ber om allsang og nye, relativt ukjente sanger for mange i alle fall. Jan Martin Smørdal har gjort en utmerka jobb med strykearrangementene, Lars Voldsdal skaper strålende lyd og Tord Knutsen er nok en gang en lysmagiker. Når så Cato Salsa på gitar, Christer Knutsen på gitar og tangenter, Øystein Frantzvåg på bass, Børge Fjordheim på trommer og Marie Munroe på vokal og autoharpe pluss strykekvartetten kler og løfter Høyems budskap ytterligere, så er det ikke så mye mer å ønske seg.

Sivert Høyem er så mye mer enn en rockesanger – han er en formidler og historieforteller av rang og han er i besittelse av ei ærlig utstråling som bør gi han verdensherredømme i enda større grad enn han har oppnådd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sivert Høyem med fullt band og strykere på Akropolis.

Sivert Høyem

Live at Acropolis

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

I år er det 50 år siden ikonet John Coltrane gikk bort. Engelske Denys Baptiste hyller mesteren på et forbilledlig vis.

Denys Baptiste har skjønt hva John Coltrane og hans budskap dreide og dreier seg om.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Denys Baptiste (47) er et helt nytt navn for meg. Det sier en hel del om den mangelen på oppmerksomhet som britisk jazz får både her hjemme og ellers rundt om på kloden også: hadde Baptiste vært oppvokst i New York i stedet for i London, hadde han garantert hatt et stort navn i jazzverdenen. På hjemmebane nyter han derimot stor anerkjennelse. Til tross for det har han ikke løpt ned dørstokkene i platestudioene – fem skiver har det blitt på 18 år under eget navn. Baptiste er åpenbart av typen som vil føle seg trygg på at han har noe genuint å melde før han går i studio.

Tre januardager i år var tenor- og sopransaksofonist Baptiste tydeligvis mer enn klar for å lage en hyllest til sitt store forbilde John Coltrane (1926-67) som altså gikk ut av tida bare 41 år gammel – for 50 år siden. "Alle" med en eller annen følelse for jazz, har sin favoritt-Coltrane plate eller epoke. Slik er det også med Baptiste. For han er det mesterens siste periode fra 1963 til hans bortgang fire år seinere som har satt de tydeligste spora og da snakker vi platene "Crescent", "Ascension", "Interstellar Space", "Meditations", "Om" og "Sun Ship".

For mange er dette den vanskeligst tilgjengelige epoka i Coltranes liv. Han var en musikant og et menneske som var på søken både musikalsk, personlig og religiøst og han var ofte på vei bort fra det vakre, rene og melodiske.

Baptiste har funnet fram til sin kjerne i Coltranes seine epoke og har tatt med seg impulser både derfra og fra sine karibiske røtter til å skape et melodisk og vakkert landskap av Coltrane-låter som "Dusk Dawn", "Peace on Earth", "After the Rain" og "Dear Lord". Baptiste har også skrevet to låter sjøl, blant annet "Astral Trane", som passer perfekt inn i helheten.

Med seg har Baptiste toppfolk fra flere generasjoner engelske jazzmusikanter som alle fortjener mye større oppmerksomhet over alt på kloden: Neil Charles og Gary Crosby på både elektrisk og akustisk bass, Nikki Yeoh på tangenter og Rod Youngs på trommer og perkusjon samt tenorsaksofonisten Steve Williamson på tre spor.

Dette har både blitt en flott hyllest til en av de aller største 50 år etter at han gikk bort samtidig som det har blitt en solid bekreftelse på at Denys Baptiste og musikantene han omgir seg med tilhører et toppsjikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Denys Baptiste

The Late Trane

Edition Records/Border Music Norway

Norge blir som mange vet et rikere land av at vi får impulser utenfra. Den svenske gitaristen Martin Högberg har både studert og seinere slått seg ned her og det skal vi være veldig glade for.

Håkon Mjåset Johansen, Martin Högberg og Aksel Jensen har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I disse opphetede valg- og innvandringsdebattider, er det nok en gang gledelig å kunne melde at at vi her i kongeriket har fått påfyll. Ikke fra så langt unna denne gangen, men jeg kjenner jeg blir varm innvending hver gang det kommer noe eller noen fra fjern eller nær som sørger for at vi utvider horisonten vår.

I dette tilfellet tror jeg det er et gjensidig nyttig vekselbruk ute og går. Den 37 år unge gitaristen, komponisten og bandlederen Martin Högberg, fra jazzmetropolen Brålanda i Västra Götaland der borte hos Carl XVI Gustaf och Silvia, har nemlig bodd i Trondheim og studert på den berømte jazzlinja i flere år og har nå fortsatt reisa nordover og bosatt seg i Bodø.

I mars i fjor gikk han i studio i Trondheim sammen med bassisten Aksel Jensen og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen for å lage si debutskive. Det har ført til ei samling på ni låter der Högberg har skrevet åtte og Lennon og McCartney bidrar med "Your Mother Should Know".

De tre møtes i et vakkert, melodiøst landskap med masse luft og plass til alle slik at de både kollektivt og individuelt får plass til å strekke ut. Högberg, som er et nytt bekjentskap for meg, hører hjemme i en slags moderne 60-talls generasjon der melodien spiller ei viktig rolle. Han har utvikla en rein, åpen og tydelig tone i gitaren sin og melodien "Tribute to Wes" sier mye om hvor han hører hjemme stilistisk. Når så Jensen og Mjåset Johansen er empatiske lyttere av ypperste merke, blir dette triojazz det er veldig lett å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Högberg Trio

Panorama

Just for the Records/Musikkoperatørene

Gammel Dansk er jo en sikker vinner i de fleste sammenhenger. Her lanserer Lasse Mørck og hans venner Ny Dansk. Det smaker like godt det.

Lasse Mørck følger opp en meget stolt dansk basstradisjon.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

28 år unge Lasse Mørck kommer fra en bakgrunn der det ikke er så overraskende at han blei bassist. Både hans bestefar og hans far spilte nemlig bass, men holdt seg til klassisk musikk. Så med et hus "fullt" av basser måtte det vel nesten bli slik. Helt til han kom opp i gymnasalder syntes unge Mørck at jazz var kjedelig, men da så han endelig lyset og oppdaga blant andre Scott LaFaro, Bill Evans´usedvanlige bassist, som omkom i ei bilulykke bare 25 år gammel.

Siden gikk turen fra Mørcks hjemby Svendborg til store København og etter en avstikker til Mexico så avslutta Mørck sitt masterstudie ved det meget velrennomerte Rytmisk Musikonservatorium nå til sommeren. I samme slengen har han også skapt musikk som har kommet ut på hans debut-cd under eget navn.

Litt tidligere i år hørte jeg Mørck for første gang på dansk-norske Snorre Kirks "Drummer & Composer". Her er det snudd litt på hodet: Kirk er så definitivt tilstede som trommeslager her og ellers medvirker to andre av Danmarks aller mest lovende instrumentalister, Jesper Løvdal på saksofon og klarinett og Tobias Wiklund på kornett.

All musikken her er komponert av Mørck og uten akkordinstrument blir det mye rom, luft og plass til de fire involverte. De åtte låtene forteller oss om en ung musikant som har fullt grep om store deler av jazzhistoria og som tar den med seg inn i vår tid. Mørcks opphold i Mexico skinner også tydelig gjennom.

Mørck legger på ingen skjul på at han har ikoner som Charlie Haden og Charles Mingus som idealer både som komponister, bandledere og bassister og musikken er både groovy, mørk, skitten, rå, tøff og humoristisk.

Her har vi med fire av den nye generasjonen danske jazzmusikere å gjøre som garantert vil være med å prege dansk jazzmusikk i mange tiår fremover. Den danske bassarven er i de beste hender – Lasse Mørck skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.,

Lasse Mørck Quartet

Imagining Places I´ve Never Been

Nordsø Records/lassemorck.bandcamp.com

Om eplene er røde eller grønne, er det én fellesnevner for at de skal passere kvalitetskontrollen: de skal være velsmakende og saftige. Eple Trio er fortsatt det på alle måter. Dessuten viser trommeslager Jonas Sjøvaag meg helt nye sider på egen hånd.

Eple Trio har eksistert i 13 år og blir stadig mer spennende.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så er de tilbake – Eple Trio. Helt siden jeg møtte dem for første gang i 2004, har det vært høytidsstund hver gang de har gitt oss et nytt visittkort og nå er de her for femte gang.

Bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo har hele tida utgjort Eple Trio og det har ført kollektivet sammen på et unikt vis. Samtidig som Eple Trio, det finnes ingen stor filosofisk forklaring på hvorfor gruppa heter akkurat det, har eksistert, har de tre også bidratt sammen med Ingrid Olava, Karl Seglem, Tord Gustavsen, Jon Eberson, Mathias Eick og mange andre til å skape mye uforglemmelig musikk. Det forteller mye om hvilken allsidighet de er i besittelse av og hvilke åpne sinn de er utstyrt med.

Her dukker Eple Trio opp bedre, mer spennende, mer samspilt og mer utfordrende enn noen gang. Med et repertoar der alle tre har bidratt, får vi triomusikk på høyeste internasjonale nivå med referanser til musikk med røtter i både Arild Andersen og Jan Garbareks toneverden og til klassisk musikk – og til veldig mye mer.

Solistisk er det sjølsagt skyhøyt nivå hele veien, men for meg blir det i stadig større grad, kollektivet Eple Trio som tiltaler meg med sitt høyst personlige uttrykk.

Jonas Sjøvaag viser sider av seg sjøl jeg ikke visste om.

Jonas Sjøvaag er en usedvanlig allsidig og mangefasettert herre. I tillegg til å være en utmerket trommeslager både i Eple Trio og i bandet til Karl Seglem, så er han også en framifrå coverlager og grafisk designer. Som om ikke det er nok så er han også en langt framskreden låtskriver, tekstforfatter og arrangør i et unikt poplandskap – og sanger og resitatør!

Alt dette bringer han til torgs på "Skyer over byen". Det viser seg at Sjøvaag har drevet dette vekselbruket i en årrekke, men det har altså gått meg hus forbi.

Her gir han oss åtte låter i et landskap som henter hemningsløst fra visesjangeren, spoken word, alternativ pop, indie og med godvilje også rock.

Sjøvaag framstår som en lyriker som har tenkt gode tanker om Livet – det med stor L – fra start til mål. Han formidler tekstene sine, på norsk hele veien, på et særegent og inderlig vis.

Når han så har med seg Eple-kamerat Ulvo, Roar Nilsen på gitar og Karl-Joakim Wisløff på bass samt Mattis Myrland og Hans Martin Austestad på kor og Marianne Svenning på obo på noen av spora, så er også tonefølget i de beste hender.

Om et kinderegg kan bestå av kun to ingredienser er jeg ikke sikker på – dette egget kan uansett det. Flott og originalt på hvert sitt vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eple Trio

5

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Jonas Sjøvaag

Skyer over byen

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" – der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi – hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" – der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi – hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Christine Sandtorv er så mye, men her forteller hun oss at hun er en visesanger og historieforteller av rang.

Christine Sandtorv har mye å melde.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Veldig mange av oss har et forhold til Christine Sandtorv (41) og hennes musikk – kanskje uten å vite det. Hun var hovedlåtskriver for den flotte trioen Ephemera og "Girls Keep Secrets in the Strangest Ways" er en av de mange herlige sangene hun har skrevet. Etter at Ephemera gikk i dvale et stykke ut på 2000-tallet, fortsatte Sandtorv som soloartist og spesielt med prosjektet Stjerneteller, der hun laget musikk for de minste, har hun markert seg særdeles fordelaktig og vunnet flere Spellemannpriser.

Med "I mellom skyer" er det nok ei ny side av Christine Sandtorv som blir vist fram. Med sin ekte og inderlige bergensdialekt gir hun oss elleve sanger i en flott og vakker visetradisjon. Her er alle effekter lagt bort – her er det budskapet, melodiene, sangene og stemma som skal råde grunnen og du verden som de gjør det.

Sandtorv har et lyst, nesten naivt uttrykk, men ektheten er så gjennomsiktig og uangripelig at det bare er å synke ned i det og bli en del av det. Hun er en moden lyriker – for det er lyrikk i tekstene hennes – med et levd liv å høste fra og hun er en historieforteller- og formidler både gjennom tekstene og melodiene og ikke minst gjennom formidlingen av dem.

Sandtorv skriver om Livet, det med stor L, og når hun har levd og opplevd så mye som hun har gjort gjennom vel 40 år, så er livsendringer på så mange plan sentralt – det å være mor, oppturer og nedturer av ymse slag, de små, men viktige øyeblikkene, mennesker som plutselig ikke er der lenger, kjærligheten som forandrer seg og så mye mer. Dette "forteller" hun om på et vis som gjør at vi lytter intenst og når hun gjør det med assistanse av fine låter – ikke alle like minneverdige, det skal sies – løfta fram av bassisten og gitaristen Anders Bitustøyl, gitaristen og mandolinisten Thomas T. Dahl og saksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster – vi snakker a-lag – så har det blitt et visevisittkort av det veldig fine og inderlige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christine Sandtorv

I mellom skyer

Ifemmera Records/Musikkoperatørene

Den svenske pianisten og komponisten Mattias Nilsson er et helt nytt bekjentskap for meg. På sin første skive som leder forteller han oss umiddelbart at han har mye vakkert på hjertet i forlengelsen av Jan Johansson-tradisjonen.

Mattias Nilsson føyer seg inn i rekka av solopianister som sprer mye varme.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tor de Jazz blir lagt lagt merke til langt utenfor Harald og Sonjas grenser og det er jo hyggelig. Det fører blant annet til postmannen stikker innom med musikk fra ymse land med jevne mellomrom og lite er mer spennende enn når totalt ukjente navn og ditto musikk dukker opp.

36 år gamle/unge Mattias Nilsson, med base i Malmö, hører hjemme i den kategorien og når han tar sjansen på å begi seg ut på en soloekskursjon med sin debut, så vet man umiddelbart at det er en modig musikant vi har med å gjøre.

Nilsson har all grunn til å være modig. Resultatet etter to dager i Rosenbergsalen på musikkakademiet i Malmö i januar i fjor, så egentlig dagens lys og en del høytalere allerede for et år siden. Den har altså ikke kommet min vei før nå, men det gjør forsåvidt ingenting heller – dette er nemlig tidløs musikk.

Nilsson er en lyriker og romantiker og med et repertoar bestående av svenske folkeviser – det hele begynner for sikkerhets skyld med "Folk Melody from Västmanland" eller relativt mye bedre kjent som "Du gamla, du fria" – og blir fulgt av Thore Swaneruds legendariske "Södermalm" og Wilhelm Peterson-Bergers "At Frösö Church" for så å bli avslutta med Oscar Ahnfelts "Day by Day" eller "Blott en dag". Når så det er krydra med tre egne låter samt en coverversjon av "Gentle on My Mind", som Glen Campbell, Dean Martin og Elvis Presley gjorde verdensberømt, så betyr det et utgangspunkt for vakker pianomusikk som burde rekke ei god stund.

Og det gjør det da også. Nilsson er en melodiker med god tid som tar oss med inn i en klangverden som er både vakker og utfordrende. Jovisst har han lært mye av legenden Jan Johansson og han lener seg også mye på de samme idealene, men Mattias Nilsson har så avgjort bevegd seg inn i vårt årtusen også. Han makter på et personlig vis å fusjonere tradisjon med sin egen tid og "Dreams of Belonging" er både veldig bra samtidig som den mer enn antyder at det er mye vakkert i vente fra Mattias Nilsson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Nilsson

Dreams of Belonging

MNCD/mattiasnilsson.com

Sammen med Tresteg-Jakob, også kjent som som Jakob P. Rypdal, er Terje Rypdal Tresfjordens største sønn. På verdensbasis er det likevel ikke tvil om hvem som har det største navnet av de to og i forbindelse med den unike gitaristens 70 års dag, blir han hylla av gitariststorheter fra begge sider av Atlanterhavet.

Noen av de som bidro til denne strålende Rypdal-hyllesten. Hvem er hvem?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Tom Skjeklesæther

Initiativet til denne strålende hyllesten kom fra den eksperimenterende amerikanske gitaristen Henry Kaiser som har vært Rypdal-disippel siden 70-tallet. Hans ønske var å samle «barn av Rypdal», som han kaller det, til en bursdagspresang til deres felles helt og du verden som har makta det.

Når hele bursdagsselskapet starter med en av jazzverdenens aller største gitarister, Bill Frisell, i en soloversjon av «Ørnen», her er det utelukkende Rypdal-komposisjoner som blir tolka, så forteller det det aller meste om hvor lista blir lagt her.

Frisell har spilt inn sin hyllest hjemme i USA og det har også Nels Cline og David Torn gjort, mens Jim O´Rourke har gått i studio i sin adopterte hjemby Tokyo. Ellers satte de andre hverandre stevne i det langt framskredne Athletic Studio i Halden mellom 21. og 26. august i fjor.

Herfra får vi høre hva og hvordan Rypdal har influert både norske og utenlandske plekterførere. På noen av låtene er hele seks gitarister involvert, med hver sine unike uttrykk. Da kan det jo være morsomt i heimen å prøve og finne ut hvem som er hvem! Tøft og veldig bra er uansett – hele veien.

Her er det gitarister som har fulgt med på absolutt alt Rypdal har gjort, som svenske Reine Fiske (med solide norske røtter) fra bandet Dungen, og Kaiser – med unntak av at sistnevnte ikke visste om Rypdals tidlige pop/rock-karriere. I den andre enden finner vi unge Hedvig Mollestad Thomassen (med røtter i Molde – tvers over fjorden for Tresfjorden) og de har henta materiale fra hele Rypdals karriere.

Det eneste gitarunntaket her er Rypdals nære samarbeidspartner siden slutten av 90-tallet og den dag i dag, tangentmaestro Ståle Storløkken fra Dombås, som aleine tolker tre låter – to av dem tidligere aldri utgitt.

Det finnes to versjoner av denne hyllesten. Den ene er en cd-utgave på rundt 75 minutter med ni låter, mens det i tillegg blir gitt ut ei eksklusiv vinylpakke i få eksemplar som inneholder to ekstra spor på nesten 40 minutter. Som ekstra bonus har Rolling Stone-redaktør David Fricke skrevet en innsiktsfull covertekst om og rundt en musikant han aldri har fått muligheten til å høre live, men som han har vært stor tilhenger av i mange tiår.

Vi er mange som har vært Terje Rypdal-tilhenger lenge, lenge. Heldige er vi som har han i vår nærhet og som blir minna på hans storhet i levende live med jevne mellomrom. Når mellomrommene blir for lange er denne hyllesten et flott påfyll.

Vi stiller oss i gratulantenes rekker og ønsker til lykke med de første 70. Måtte ørnen sveve i mange tiår til!

Ørnen i fri flukt under helgas jubileumskonserter i Oslo.

Foto: Tor Hammerø

Diverse artister

Sky Music: A Tribute to Terje Rypdal

Rune Grammofon/Musikkoperatørene