Tor Hammerø

Den russiske pianisten Yelena Eckemoff har fått med seg et stjernelag med blant andre Arild Andersen.

Paul McCandless, Yelena Eckemoff, Peter Erskine og Arild Andersen – en overraskende kvartett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pianisten og komponisten Eckemoff har hatt USA som hjemland i mange år

nå. Fra sin base der inviterer hun mange av sine favorittmusikanter

til å skape noe eget sammen med henne. Denne gangen er det vår egen

mesterbassist Andersen, Weather Report-legenden Peter Erskine på

trommer og oboist, hornist, sopransaksofonist og bassklarinettist Paul

McCandless fra den helt spesielle gruppa Oregon.

Eckemoff, opprinnelig fra Moskva, flytta til USA i 1991 og har jobba

innenfor en rekke musikalske sjangre. Hennes første jazzplate kom i

2009 og hun har også spilt inn plater sammen med andre norske

musikanter som Tore Brunborg, Jon Christensen og Mats Eilertsen. Når

det i tillegg kan nevnes at store musikanter som Manu Katché, Ben

Monder, Billy Hart og Marilyn Mazur er blant Eckemoffs

samarbeidspartnere, så skjønner vi på hvilket nivå hun befinner seg.

Med denne kvartetten og med denne innspillinga, som er gjort i

Hollywood i desember 2015, men først utgitt nå, møter vi Eckemoffs

verden slik den høres ut akkurat i dette tilfellet i alle fall.

Musikken har en slags midtøsten-feeling over seg og sjølsagt gjør både

Andersen, Erskine og McCandless sine unike bidrag sitt til at dette

møtet har blitt noe spesielt.

Eckemoff er også poet og billedkunstner og gir oss prov på begge deler

gjennom omslagsheftet. Den melodiske og rytmisk spennende reisa har

noe annerledes over seg, men jeg er ikke like begeistra for alle

låtene – noen av dem er ganske så lett å glemme. Uansett har det blitt

et morsomt og annerledes møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yelena Eckemoff

Desert

L&H Production/landhproduction.com

Åge Aleksandersen er intet mindre enn et ikon. Mitt første møte med han og hans univers på mange år sørga for all den bekreftelse som trenges for å slå fast akkurat det.

Åge Aleksandersen og Sambandet – for en mann, for et band, for ett univers.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Tor Hammerø

Artisten Åge Aleksandersen (69) har vært en helt spesiell størrelse i bortimot 50 år. De godt og vel to timene på Rockefeller i Oslo – jeg fikk med meg den andre av to dager av denne tradisjonen som blei etablert i 2003 med Åge-konserter i Oslo akkurat denne helga – var en voldsom manifestasjon av hva og hvem denne usedvanlige mannen er og hvor han er anno 2018. Han er enkelt og greit på sitt aller beste sted.

Med et band som har vært med han i mange, mange år bestående av Steinar Krokstad på trommer – og flott og inderlig vokal på ei låt, Gunnar Pedersen på gitar og alt annet med strenger, Bjørn Røstad på saksofoner, tamburin og perkusjon, Skjalg Raaen på gitar, Morten Skaget på elbass og Terje Tranaas på tangenter, så tar far oss med på ei reise gjennom en skatt av bortimot utrolige proporsjoner. Det som er aller mest imponerende er at han og de gjør med en ekthet, inderlighet og livsbejaenhet som skulle tyde på at akkurat denne konserten var den aller viktigste i bandets historie. Når så Sambandet var forsterka med den utmerkede blåserekka Jens Petter Antonsen på trompet og flygelhorn, Christian Aftret Eriksen på trombone og Kåre Kolve på saksofon og fløyte, så var det ikke så spesielt mye å utsette på lydbildet for på si det sånn.

De godt og vel to timene gikk unna i ett sett uten ei eneste pause mellom låtene. Om det blei slitsomt ikke å få ta seg inn i igjen? På ingen måte: når Aleksandersen og hans sjelsfrender på alle slags vis er i stand til å holde dette tempoet, så skulle det bare mangle om ikke vi på mottakersida var i stand til å fikse det. Det usedvanlige empatiske publikummet, bestående av mennesker fra mange generasjoner, så ikke ut å plages nevneverdig for å si det slik.

Det hele begynte og slutta med «Levva livet» og når så folket fikk blant annet «4 pils», «Norge mitt Norge», «Dekksgutten», «Fremmed Fugl» – for ei låt, for en tekst, «Rosalita», «Lys og varme», «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» og «Levva livet» kobla med «Min dag» til slutt, da var det både julaften og 17. mai for et publikum som fikk akkurat det de kom for – og litt til.

Åge Aleksandersen er akkurat så ekte, så jordnær og så til stede som han alltid har vært og når han leverer på dette nivået så var det en sann fryd og et herlig påfyll å ta med deg inn i høsten.

PS Dessuten var koreografien og trinna til blåserekka og tamburinspillet til Bjørn Røstad et ekstra krydder denne kvelden.

Åge Aleksandersen – for en artist, for en personlighet. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Rockefeller, Oslo 15. september 2018

To Halle sammen med tre særdeles fremadstormende ungkalver gir oss en flott start på høsten.

Morten Halle omringa av Gunnar Halle, Andreas Wildhagen, Christian Meaas Svendsen og Helge Lien – en herlig overraskelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med et aldersspenn på godt og vel 30 år, kunne det kanskje blitt en

eller annen generasjonskløft her. Det har det på ingen måte blitt –

veldig langt i fra. Saksofonist og fløytist Morten Halle, 57-årgang,

trompeter Gunnar Halle, født i 73, pianist Helge Lien, fra 75-kullet

og bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen,

som begge ankom i 88, har funnet fram til en felles kjerne med base i

Morten Halles komposisjoner som gjør dette til en av årets store

overraskelser.

Morten Halle har vært der helt siden inngangen til 80-tallet – i en

rekke flotte konstellasjoner. Han har hele tida fortalt oss at han har

hatt noe ganske så spesielt på hjertet og han har gjort det på et

varmt, personlig og kompromissløst vis. Til tross for det har Morten

Halle fått alt for lite oppmerksomhet både for sitt spill og for sitt

kompositoriske univers. Det er sjølsagt leit, men med denne

overraskende kvintetten dukker det opp en ny mulighet til å få gjort

noe med det.

Halle har gjennom hele sin karriere vært en estetiker og en melodiker

av rang. Han har skapt og oppholdt seg i landskap det har vært både

spennende og ikke minst behagelig å være tilstede i. Slik fortsetter

det sjølsagt også her.

Halle har jobba i årevis med Norges Musikkhøgskole og har hatt

ansvaret for å "oppdra" stadig nye generasjoner jazzmusikere. "Kompet"

med Lien, Meaas Svendsen og Wildhagen har jeg en mistanke om kommer

fra ymse kull der, men Gunnar Halle, som ikke er i slekt med Morten,

har sin utdannelse fra København. Uansett så har sjefen Halle sett og

skjønt at her fantes det, for de fleste av oss i alle fall, skjulte

forbindelseslinjer. Spesielt unggutta Meaas Svendsen og Wildhagen har

etablert seg i langt friere og åpnere musikalske settinger, men du

verden som de fikser og trives i Halles melodiske og ofte lyriske

klangverden også. Lien er for meg en opplest og vedtatt pianist i

toppklasse uansett setting – her kommer nok et bevis.

Og så er de to Halle-ene da. Ei ny spennende og særdeles velklingende

frontrekke har oppstått. De to kler hverandre på aller beste vis og

forteller oss at to Halle blir så mye mer enn en hel. "Jazz Album

2018" og kvintetten Into the Wild Hills har blitt en av årets store

positive overraskelser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Into the Wild Hills

Jazz Album 2018

Curling Legs/Musikkoperatørene

Trioen Phronesis, med «norske» Anton Eger på trommer, er så avgjort blant Europas mest spennende og heftigste jazztrioer.

Anton Eger, Jasper Høiby og Ivo Neame – trioen sin det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Peter van Breukelen

Siden 2005 har Phronesis, som blei satt i gang av den danske bassisten

Jasper Høiby, og som hele tida har bestått av Eger og den engelske

pianisten Ivo Neame, til nå gitt oss åtte studio- og liveskiver. De

har turnert kloden rundt og det er et kollektiv som sitter som ei kule

på alle mulige måter.

Esbjörn Svensson Trio satte i gang noe som likner på en "bevegelse" i

europeisk jazz med sitt sterke og flotte uttrykk som skapte noe helt

nytt med impulser fra både jazz og rock. Mange har fulgt i ests

kjølvann, dog uten å etterlikne den høyst originale svenske trioen.

Om Phronesis er et ektefødt barn av est vet jeg ikke, men at de, som

de fleste andre trioer som skaper musikk i ymse grenseland, har henta

mye inspirasjon derfra, er hevet over tvil. Likevel har Phronesis,

siden jeg hørte dem for første gang i alle fall, holdt på med noe helt

eget – og det gjør de fortsatt.

Fra starten var trioen, så vidt jeg har skjønt, i stor grad Høibys

band – eller det var han som skrev brorparten av musikken. Sakte, men

sikkert har trioen utvikla seg til å bli en stadig mer kollektiv

affære der alle tre bidrar i like stor grad.

"We Are All", bare tittelen sier vel en hel del om det, består i alle

fall av seks komposisjoner der alle bidrar med to hver. Å hevde at

denne trioen er samspilt, er noe i nærheten av årets underdrivelse så

langt: det og de låter som en enhet med masse empati og med tre herrer

med en instrumentbeherskelse i verdensklasse, så er dette storveis på

alle slags vis.

Phronesis-kollektivet er utstyrt med så mye energi at det nesten

bobler over, men samtidig har de blitt så "voksne" at de ikke skjemmes

for å ta´n helt ned også. Det er altså en dynamikk i

Phronesis-uttrykket anno 2018 som gjør at bandet framstår som mer

modent og viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

We Are All

Edition Records/Border Music

Jeg har hatt et av og på-forhold til Susanne Lundeng gjennom mange år. Aldri skikkelig slutt, men nå er vi i alle fall veldig i gang igjen.

Susanne Lundeng – det gnistrer av både felespellet, stemma og øynene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Susanne Lundeng (49) kom inn i norsk musikkliv som en virvelvind med

sitt livsbejaende felespill, si flotte stemme og sin utstråling av

samme kaliber. Folkemusikken var utgangspunktet for hennes uttrykk og

den ligger fortsatt i bånn. Med sin tiende utgivelse forteller hun oss

at hun har stadig mer å melde og det på et herlig vis med masse

dynamikk i sangstemma og felespillet.

Denne gangen møter vi for første gang Lundeng med egne tekster og det

er absolutt ingen tvil om at vi har med ei kvinne å gjøre som har et

levd liv å hente fra. Inderlighet, ekthet, skjørhet – det å stå frem

avkledd og likevel stolt og som den hun virkelig er, kommer tydelig

frem ikke minst i tekstene, men også i de skjøre og vakre melodiene.

Når hun så har fått veldig flott reisefølge av trommeslager Arnfinn

Bergrabb, tangentist Bjørn Andor Drage og lydmanipulator og

elektroniker Are Bredal Simonsen – alle med røtter i Bodøs rike

musikkliv – så tar de oss med inn i et lyrisk landskap med tydelige

avtrykk av folkemusikk sjølsagt, men også progrock, jazz og andre

herligheter har funnet sin naturlige og vakre plass.

Susanne Lundeng har kommet tilbake i min musikalske sfære – denne

gangen for å bli håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Lundeng

Det va nære på

Havella/Musikkoperatørene

King Crimson har eksistert siden 1968 og er fortsatt i full aksjon. Her kommer et flott livebevis fra Wien i 2016.

King Crimson – de gamle er fortsatt eldst!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av forståelige årsaker har det vært en hel del utskiftninger i bandet

i løpet av de 50 åra. Det er kun en mann som har vært med hele veien:

ikonet Robert Fripp.

Ei vareopptelling forteller oss at 18 medlemmer har vært innom samt to

tekstforfattere. Bandet har også hatt en rekke kortere og lengre

pauser, men nå både ser og hører det ut som om de har funnet tilbake

til et hyggelig sted der kjemien stemmer.

King Crimson blir av mange sett på som grunnleggerne av progrocken, og

de har helt fra starten inkorporert elementer fra jazz, folkemusikk,

klassisk og eksperimentell musikk, psykedelisk rock, hard rock og

heavy metal, new wave, gamelan, electronica og drum and bass. Stort

sett med andre ord. Fripp & Co skulle ikke ha noe av at musikken

skulle være enkel – da blei den heller forkasta. Taktartene skulle

helst være av det kompliserte slaget og akkordskjemaene var av typen

som hippe jazzmusikanter digga. Bandet og den musikalske

innfallsvinkelen de valgte har betydd mye for mange musikere og band

innen mange sjangere de fem tiåra de har vært i mer eller mindre

aksjon.

Nå ser det altså som de stortrives sammen igjen og de har turnert mye

de seineste åra. Høsten 2016 var en travel periode og blant annet stod

Oslo på reiseruta med tre utsolgte hus på Sentrum Scene. Et par

måneder etter Oslo-stoppet stod den østerrikske hovedstaden Wien på

turnélista og det er konserten derfra den 1. desember vi får være med

på.

King Crimson var kjent for å spille lange konserter og det har de på

ingen måte slutta med. Men de har innsett at både de sjøl og store

deler av publikum har begynt å trekke på åra og har behov for å lette

på trykket med jevne mellomrom. Det har ført til at de har begynt å

legge inn pauser og på denne trippel-cd-utgivelsen får vi være med på

hele konserten med naturlige pauser mellom hver cd.

Herligheten varer i rundt tre timer og vi får sjølsagt schlägere som

«The Court of the Crimson King», «Heroes» og «21st Century Schizoid

Man», mye annet tidløst stoff samt nye låter også. Hele festen blir

avslutta med en slags samtidscollage som neppe er nedskrevet på noe

vis.

Noe av stoffet er fortsatt instrumentalt, mens gitarist Jakko Jakszyk

synger på et mer enn hederlig vis på mange av låtene. Ellers består nå

bandet av tre trommeslagere, saksofonisten og fløytisten Mel Collins,

bassguru Tony Levin og sjølsagt Fripp på gitar og tengenter.

Lydbildet er sjølsagt stort og tildels voldsomt og det er fortsatt et

trøkk, en energi og en originalitet i King Crimson som gjør at bandet

den dag i dag framstår som noe helt for seg sjøl.

Det har vært en herlig opplevelse å få gjenoppleve denne helt unike

verdenen som heter King Crimson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

King Crimson

Live in Vienna

DGM/Panegyric Recordings/Border Music

Alle som har hatt gleden av å følge Jørun Bøgeberg gjennom deler av hans karriere blir ikke det minste overraska over at bandet og musikken hans låter tøft.

Hanene i Henhouse kan gjerne smile litt – det har de all grunn til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bassist og vokalist Jørun Bøgeberg (60) har vært med på, om ikke det meste, så i alle fall veldig mye i norsk populærmusikkliv de seineste tiåra. Han har stort sett spilt ei altfor beskjeden, men like fullt viktig bakrolle for å løfte frem andre artister. Nå har han kommet ut av skapet med sin egen trio og han har mye tøft å melde.

Helt siden starten på 80-tallet har Bøgeberg bidratt på skiver og live med alt fra a-ha via Jannicke og Jahn Teigen til Anne Grete Preus. For å si det slik: det er veeeeldig mange artister som både kan og vil namedroppe Jørun Bøgeberg.

I tillegg til å være en usedvanlig allsidig og tilpasningsdyktig bassist, så har han så definitivt utvikla si egen stemme også. Han er en av de få her til lands som man trenger å bruke bare noen millisekunder på for å slå fast at det er han som er på ferde.

Heldigvis vokste ønsket om å båndfeste det han og trioen Henhouse, som henspeiler på at musikken sikkert tildels er unnfanga og spilt inn i hønsehuset på Wien på Toten, fram. Sammen med sjelsfrendene Trond Augland på trommer, perkusjon og effekter og Nils Einar Vinjor på gitar og vokal, har Børgeberg trylla fram sju låter som er nesten like allsidige som bassisten sjøl.

Her finnes det spor av rock, blues, soul, country, folk, jazz – til og med frijazz!!! – og rapperen Gasby og saksofonist Trygve Seim gir også fine bidrag til dette visittkortet som nok en gang bekrefter at egentlig i alle disse herrene har kongeriket altfor underkjente musikanter – musikanter som holder meget høy klasse.

Henhouse er beintøff musikk utenfor de fleste sjangergrenser. Herlig – mer makt til hanene i hønsehuset.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henhouse

Henhouse

Basstard Music/jbbass.com

Paul Simon slutter heldigvis aldri å overraske. I det han har avslutta sin siste Europa-turné, så gir han oss nye versjoner av gamle låter.

Lille Paul Simon er en av de aller største.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Simon (76) er i mi bok en av de største låtskriverne i den moderne musikkhistoria. Både kvalitativt og når det gjelder mengde så har Simon helt siden 60-tallet levert i bøtter og spann. Her kommer han med et flott nytt visittkort der han covrer noen av sine egne låter – og langt i fra de mest kjente.

Simon har gjort mye med mange opp gjennom karriera si. Han har samarbeida med afrikanske musikere, han har jobba akustisk og elektrisk, han har hatt nære forbindelser med rock, folk, pop, world, klassiske musikere og stadig mer jazz. Det meste med andre ord.

Med «In the Blue Light» tar han det spennende og overraskende valget å gå tilbake til ti låter fra store deler av sitt lange musikalske liv. Han har valgt sanger som han mente hadde potensial til å komme til nye steder hvis han valgte nye innfallsvinkler, ny instrumentering, delvis nye tekster og nye musikanter. Det har ført til mange store løft for låter mange kanskje ikke har et så sterkt forhold til.

Når han så har valgt på aller øverste jazzhylle og invitert blant andre Nate Smith – verdens kanskje hippeste trommeslager per nuh? – bassist John Patitucci, gitarist Bill Frisell, trommeslager Steve Gadd – ikke akkurat uhip han heller, bassist Renaud Garcia-Fons, pianist Sullivan Fortner, trompeter Wynton Marsalis, trommeslager Jack DeJohnette og saksofonist Joe Lovano og kammersekstetten yMusic – vi snakker A-lag så det holder – så har det ført til et nytt, flott og annerledes «syn» på en ganske ukjent del av sangskatten til Simon.

Han synger like flott som han alltid har gjort og er det en som er historieforteller udi populærmusikken så er det Paul Simon. Det er heller ikke bare «ukjente» låter som har sluppet gjennom nåløyet. Låta med den aller flotteste tittelen av alle – jeg mener alle – er også med: «René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er heldigvis inkludert og for ei låt det er!

Paul Simon har trua med å trekke seg tilbake. Det er det ikke så mye vi kan gjøre med det, men vi kan uansett håpe at han fortsetter med å gi oss lykkepiller som dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Simon

In the Blue Light

Legacy/Sony Music

Mange med meg hare venta og venta og venta…..Når er hun endelig her igjen. Anja Garbarek. Bedre, mer personlig og spennende enn noen gang.

Anja Garbarek – bli hos oss nå!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Bjørn Opsahl

Jeg har «autografen» til en 10 år gammel Anja Garbarek i ei bok om Moldejazz. Det var det året jeg fortalte henne hvor imponert jeg var over hvor stille en 10-åring kunne være på Bill Evans-konsert i langt over to timer. Det er fordi pappa synes at det skal være stille når han spiller, kom det veslevoksent tilbake. Siden den gang har jeg vært imponert over alt hun har levert og skapt. Nå mer enn noen gang.

Nå har det tatt 13 år siden hun sist var innom og fortalte oss hvor hun var. Det er et veeeeeldig langt svangerskap det! Når det er sagt så har hun også vist oss tidligere at hun ikke har meldt noe får hun har noe å melde. Relativt mange artister burde tatt seg det ad notam kan man vel trygt si.

Garbarek trenger ikke forsvare noe som helst når det gjelder "pausa". Det er enkelt og greit hennes privilegium å si fra når det passer henne. Nå har hun blitt inspirert av dokumentarfilmer om psykisk helse – vi snakker heller ikke denne gangen om lettvintheter og det kommer heller ikke som noen overraskelse.

Vi står alle i fare for å miste taket i vårt eget liv; muren som finnes foran en virker totalt uoverstigelig. Disse store spørsmåla er det Garbarek har tenkt nøye gjennom og som har ført til fantastiske tekster. Når det så blir miksa med hennes underfundige, fascinerende og som alltid høyst personlige melodier, så blir vi nok en gang invitert inn i en totalt unik Anja Garbarek-verden.

Som alltid har Garbarek hygga seg hemningsløst med lyder hun har funnet eller skapt på veien fram til dette enestående "verket" – eller verkene. Det finnes nemlig i to varianter: det ene er ganske så sangorientert, mens det andre inneholder om ikke hele så store deler av Garbareks lydunivers i tillegg. Låtene kommer også i forskjellige rekkefølger og de er miksa på forskjellig vis. To ganske så forskjellige opplevelser, men like fascinerende begge to.

Jeg håper Anja Garbarek får mange bilder inn i hodet sitt i tida som kommer. Det er nemlig da hun blir inspirert til å lage både tekster og musikk. Når hun så forhåpentligvis får med seg Kåre Chr. Vestrheim til å arrangere og produsere også i framtida, så er det bare å be om at det ikke tar nye 13 år får vi får fortsettelsen av Garbareks helt spesielle popunivers.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface

Drabant Music/Musikkoperatørene

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface – The Original Full-length Theatrical Version

Drabant Music/Musikkoperatørene

Den 21. juli ville legenden Vidar Sandbeck fylt 100 år. Den fantastiske skatten hans blir ikke glemt. Det sørger spesielt Tom S. Lund for.

Øystein Sunde med ordenen som viser at han er kommandør av St. Olavs Orden. Tildelinga skjedde under Sandbeck-hyllesten. Foto: Ørn Borgen/NTB Scanpix

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Under Festpillene i Elverum i sommer blei forestillinga «Vidar Sandbeck 100 år» urframført. Det var sjølsagt både rett sted og rett tidspunkt for å hylle den strålende dikteren og komponisten fra Åmot i Østerdalen. For alle oss som ikke var tilstede der, dukka muligheten opp i Oslo Konserthus og de folkekjære sangene og melodiene til Sandbeck blei varmt omfavna også der.

Mannen som skal ha all mulig slags ære for at denne hyllesten blei en realitet og en suksess, er Jømnas store sønn Tom S. Lund. Gitaristen og og oppkommet bak Trio de Janeiro og Desafinado har lenge hatt et sterkt og nært forhold til samfylkingen Sandbeck og allerede for 15 år siden stod han bak cd-utgivelsen «Gull ifra grønne skoger» der han samla en rekke kjente artister for å hylle den kjente skatten til dikteren og komponisten som gikk bort i 2005 og som dermed fikk gleden av å oppleve den hyllesten.

Unge Lund ga seg heldigvis ikke med det. Han har gått i dybden og funnet fram en rekke ukjente Sandbeck-dikt og tonsatt flere av dem. Sammen med udødelige sanger som «Pengegaloppen», «Bildilla», «Et lite miniskjørt», «Gull og grønne skoger» og ikke minst «Menuett i mai», inviterte Lund oss med på et minneverdig besøk inn i Sandbecks rike.

Med et stjernelag rundt seg bestående av Aud Ingebjørg Barstad på fele og vokal, Jørn Halbakken på fele, Birger Mistereggen på perkusjon og trommer, Frode Haltli på akkordeon, Olaf «Knerten» Kamfjord på bass og Frøydis Grorud på saksofoner og fløyte, vokste Lunds arrangement frem på et herlig og inderlig vis.

Når så gjestesolistlista bestod av Ivar Nergaard, Ole Edvard Antonsen, Viggo Sandvik, Anne-Marie Giørtz, Henning Sommerro, Ingrid Bjørnov – du verden så godt det var å se og høre henne på scena igjen!!! – Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, så skjønner man raskt at Lund hadde begynt øverst på telefonlista si når invitasjonene gikk ut.

Alle leverte fra øverste hylle, men måten Sivertsen tar med seg en sal på og opplevelsen av en tydelig rørt Sunde i det han blei ikledd St. Olavs orden – vi stiller oss i rekka av gratulanter! – samt gjensynet med Bjørnov, var uansett blant kveldens mange høydepunkter.

Vidar Sandbecks udødelige og tidløse skatt lever videre – også takket være Tom S. Lund og hans ustoppelige entusiasme.

Vidar Sandbeck 100 år

Oslo Konserthus, 8. september 2018

Få, om noen, er i stand til å bergta en sal som Halvdan Sivertsen.

Foto: Tor Hammerø

For en gjeng som var samla for å hylle Vidar Sandbecks udødelige skatt.

Foto: Tor Hammerø