Tor Hammerø

Martin Myhre Olsen – det er bare å merke seg navnet med en gang. Det har blant andre Chick Corea gjort.

MMO-Ensemble under innspillinga av musikken på Victoria.

Fra jazzmetropolen Leirsund ved Lillestrøm kommer et av det største talentene norsk jazz har fostra de seineste tiåra: alt- og sopransaksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen.

27 år unge Myhre Olsen har tatt voldsomme steg på kort tid og her kommer det to nye eksempler på hans unike evner både på det ene og det andre området.

Det er allerede nesten fire år siden MMO-Ensembles debutskive, «Lonely Creatures», blei spilt inn. Det var åpenbart fra første lytt at her hadde vi med et unikt talent å gjøre og i åra etterpå har det skjedd mye som har bekrefta det.

Her tar Myhre Olsen oss med til Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo i januar der hans største verk til dato, «Any Day Now», blei urframført. Sammen med et superlag av unge musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim, der Myhre Olsen også har gått, og Musikkhøgskolen i Oslo, gir han oss et høyst personlig visittkort med fundament i tekster av James Baldwin, Joseph Conrad og e.e. cummings.

Komposisjonene er inspirert av jazz, impro, samtidsmusikk og folkemusikk – alt dette har Myhre Olsen skrudd sammen til et verk ingen andre kunne ha unnfanga og som forteller oss om ei søkende sjel med masse kunnskap, empati og originalitet i sin tilnærmingsmåte til det å skape musikk.

Når han så har invitert med seg André Roligheten på bassklarinett og tenor- og barytonsaksofon, Siril Malmedal Hauge på vokal, Erik Kimestad Pedersen på trompet, Øyvind Brække på trombone, Karl Bjorå på gitar, Ayumi Tanaka på piano, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase på fioliner, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Christian Meaas Svendsen på bass og vokal og Simon Olderskog Albertsen på trommer og vibrafon, så sier det seg nesten sjøl at ei så original instrumentering med disse kvalitetene, er i stand til å ta Myhre Olsens musikk til helt spesielle steder.

Musikken er åpen, løs, strukturert, melodisk og fri – den er Martin Myhre Olsensk. Det er et solid kvalitetsstempel det!

Martin Myhre Olsen har en rekke andre jern i ilden også. For to år siden kom Midtnorsk ungdomsstorband og Young Voices med plata «Plays the Music of Martin Myhre Olsen». Dette storbandet består av talenter på mellom 16 og 20 år og vi snakker om talenter vi kommer til å høre mye om i åra som kommer.

Siden den forrige skiva har bandet fått nye innbyggere og Myhre Olsen har skrevet ny musikk – noe også flere av bandets egne medlemmer har gjort.

Hele bandet er pusha til å være solister som en slags læringsprosess og her får vi en rekke eksempler på at vi har mange å glede oss til allerede nå, men i særdeleshet i åra som kommer. «New Beginnings» er tøff, moderne og heftig storbandmusikk anno 2018 og sjølsagt er Martin Myhre Olsen en stor inspirasjon også for disse ungdommene.

I juli har Myhre Olsen blitt invitert av sjølveste Chick Corea til å være solist med ikonet på en konsert i Praha. Det sier mye om hvor langt han har kommet allerede som 27-åring. Det hører vi også på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stolte innbyggere i Midtnorsk ungdomsstorband med den ferske cd-en i hendene.

MMO-Ensemble

Any Day Now

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Midtnorsk ungdomsstorband

New Beginnings

MNJ/MusikkLosen

Den polske altsaksofonisten Maciej Obara er på vei mot noe originalt – med svært god norsk hjelp.

Dominik Wania og Maciej Obara sammen med våre fremste menn, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Det må nesten bli bra det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Urszula Tarasiewicz

For noen år siden tok London Jazz Festival initiativ til et prosjekt som gikk under navnet Take Five: Europe. Målet var å koble ti av de mest interessante, unge utøverne og komponistene i fem europeiske land – to fra henholdsvis Frankrike, Nederland, Norge, Polen og Storbritannia. Prosjektet blei en suksess og ut av det vokste det spennende avleggere. Her møter vi kanskje den aller mest spennende.

I 2012 inviterte Obara med seg en annen landmann enn den som var med på prosjektet, pianisten Dominik Wania, og våre to utsendte, trommeslageren Gard Nilssen og bassisten Ole Morten Vågan. Vi som har fulgt de to sistnevnte godt og vel det siste tiåret er ikke overraska over at Obara, Chick Corea, eller hvem det enn måtte være, ønsker å ha akkurat de to med seg. Deres kreative evner, allsidighet, dyktighet og tydelige personligheter hører nemlig hjemme på aller øverste internasjonale nivå.

Dette er kvartettens debut for ECM. Tidligere har det kommet to skiver på et polsk selskap som har vært relativt hemmelige her hjemme. Det er åpenbart at de fire har jobba sammen over tid og de lyriske, av og til litt mørke utgangspunktene til Obara fungerer som utskytingsramper for det som Obara kaller komponering i sann tid.

Alt er skrevet av den ettertenksomme, men samtidig eksplosive Obara bortsett fra tittellåta. Den er komponert av den polske legenden Krzysztof Komeda og det er i forlengelsen av tonespråket Komeda, Tomasz Stanko & Co unnfanga på 60-tallet at vi også finner Obaras musikk og uttrykk.

Dette er vakker, sterk, melodisk og uhyre personlig jazzmusikk skapt av fire fremragende unge musikanter fra to spennende jazzland – Polen og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maciej Obara Quartet

Unloved

ECM/Naxos Norway

Høstskiva til No. 4 har blitt liggende – altfor lenge. Trøsten er at den egner seg utmerket som sommermusikk også. Når som helst egentlig.

No. 4 ved tre av dem – de nye historiefortellerne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek har virkelig funnet fram til noe helt eget. På sitt varme, inderlige og unike vis framstår de som historiefortellere for en ny generasjon. Det de Lillos har vært i flere tiår, kan plutselig No. 4 vise seg å bli i tiåra som kommer. De er det forsvåvidt allerede.

Vennegruppa No. 4 har eksistert siden 2007. Har jeg skjønt det riktig så var meininga at det skulle være akkurat det – ei vennegruppe. I og for seg så er det sikkert fortsatt det, men heldigvis – og kanskje tilfeldigvis – så har alle vi andre fått anledning til å bli med i den utvida vennekretsen også. Nå drar de tre, pluss pluss, fulle hus over alt og det er faktisk lett å forstå.

Den indre krets og litt til mer enn ante hva som var på gang før debutskiva "Henda i været" så dagens lys for to år siden. Historiene Emilie Christensen – ja da, hun er datter av Jon Christensen og Ellen Horn – hadde unnfanga og formidla med sin vakre, mjuke og personlige stemme, var av typen som mange av oss, uansett generasjon, kunne kjenne oss igjen i og som vi definitivt kunne trives med.

Nå er altså oppfølgeren på plass. Suksessen live har tyda på at det langt i fra var noe blaff med "Henda i været" og etter å ha tilbrakt mange timer med kvalitetstid i "Hva nå" sitt selskap, så er det en sann svir å fastslå at No. 4 er på god vei til å etablere seg som ei gruppe med historiefortellere som har i alt i seg til å bli med oss i mange tiår fremover.

Christensen skriver historier om oppvekst, gryende kjærlighet, om familien, om Oslo og om så mye mer – om Livet, det store – hvis du skjønner? Uansett er det fortsatt flotte "noveller" som det er herlig å falle ned i og la seg drive med av. Når hun fortsatt formidler dem på sitt inderlige vis omkransa av medlåtskriver Mohn og Witek, samt en rekke flotte gjestemusikanter, så har "Hva nå" blitt et visittkort som forteller oss at No. 4 gjerne kan være lyden av visepop-Norge de nærmeste tiåra. Så vanvittig bra og tidløst er det nemlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

No. 4

Hva nå

Arch Records/Diger Distro

Noen, eller riktigere svært få, har evnen til å skape og fortelle historier som fanger deg og som gjør at de tar bolig i deg. Jo Nesbø er så avgjort en av dem – uansett format. Nå gjør han det med Di Derre igjen – for første gang på 20 år.

Di Derre anno 2018 med nye låter anno 2018.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Historia bak vennebandet Di Derre tør være godt kjent. Ingen kjente verken bandet eller Nesbø da de maste seg til jobber på begynnelsen av 90-tallet. Så tok det av – både på den ene og den andre måten. Fra 1993 og i løpet av de neste fem åra kom det fire skiver med låter som etterhvert har blitt folkeeie – det er ikke tilfeldig at det er solgt over 5000 billetter på Romsdalsmuseet under Moldejazz om en måneds tid.

Opptatt

Nesbø har visstnok vært aldri så lite opptatt på andre hold siden 90-tallet. Han kunne sjølsagt tatt en Lillebjørn og levd godt på schlägerne fra 90-tallet og latt det være med det, men nå er heldigvis ikke Nesbø slik skrudd sammen. Om disse elleve låtene som «Høyenhall» – et sted i Oslo nord-øst – har kommet plutselig eller om det er ideer, skisser og låter som har vokst fram over tid, vet jeg ikke. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det viktige er at de holder den samme skyhøye historiefortellerkvaliteten som Jo Nesbø har blitt kjent for både som forfatter og låtskriver.

Noveller

Jeg vet ikke om noen i norsk populærmusikk som skriver og formidler så godt på norsk som Nesbø anno 2018. Her kommer det sjølsagt ikke historier fra oppveksten lenger, men fra en voksen og moden herre som forteller om et levd liv. Molde-linken er ikke så tydelig heller, men den retrospektive «Tid hvor ble du av» er det langt i fra umulig at det er 6400 Nesbø har hatt i bakhodet.

Ellers dreier det seg om Livet – dette store vi alle kjenner på godt og ondt. Vi kjenner igjen forhold som ikke blei noe av og forhold som sprakk – Nesbø greier å sette ord på det vi alle har kjent på. Minner han har tatt med seg og som dukker opp igjen hos godt voksne, er også en viktig ingrediens i disse musikalske novellene.

Bandet

Di Derre låter bedre i 2018 enn noen gang før. Unni Wilhelmsen har tilført mye både som gitarist og vokalist – likevel savnes den helt gjennomsnittlige gitaristen, som han sjøl kalte seg, Knut Nesbø like mye nå som den gang han forlot tida.

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Jeg fikk huset, du fikk en annen.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret….men det går fint når jeg ligger helt stille.

Dette er tre av mange linjer som bare Jo Nesbø kunne ha skrevet og som sier mye om på hva slags nivå han og «Høyenhall» befinner seg.

Og så er det dette med de stemte s-ene da. Jeg aner ikke hvor han har dem fra, men fra Nøisomhedsveien 9 øst i Molde er det i alle fall ikke.

Di Derre

Høyenhall

Vitamin/Universal Music

Veteransaksofonisten Houston Person er på alle slags vis still going strong som det heter der han kommer fra.

Voksne Houston Person er fortsatt i kjempeslag.

Houston Person (83) tilhører bokstavelig talt den gamle skolen. Her møter vi han for et år siden med et fint band og med et repertoar som henter fra både blues, soul og jazz – dette er en musikant som vet hva det vil si å swinge!

Person har vært aktiv på platefronten helt siden 60-tallet. Det har blitt mer enn 75 skiver som bandleder og vi har møtt han sammen med vokalisten Etta Jones, på duo med RonCarter, andre vokalister som Lena Horne, Lou Rawls og Janis Siegel og pianister som Cedar Walton og Bill Charlap.

Person har vært trofast mot mainsteam/bebopskolen hele tida og det er i disse grenselandene vi finner han denne gangen også. Han har heller ikke lagt skjul på at han har hatt et nært og evig forhold til blues og souljazz og alt dette får plass på "Rain or Shine".

Med sin store og varme tone i tenoren tolker Person her kjente og kjære låter som "Come Rain or Come Shine", "Everything Must Change" og "Danny Boy". Dette mikses elegant med mer eller mindre kjente rhythm and blues-låter som "I Wonder Where Our Love Has Gone" og "Our Day Wil Come" – låter som går helt tilbake til 40-tallet, men som har dette tidløse over seg.

Vincent Ector på trommer, Lafayette Harris på piano, Rodney Jones på gitar, Matthew Parrish på bass og Warren Vaché på kornett er et utmerka og empatisk reisefølge for Person – stort sett i medium- eller balladetempo. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse – bare flott, vakker og tidløs jazzmusikk. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Houston Person

Rain or Shine

HighNote Records/MusikkLosen

Av og til er det en hel del heldige omstendigheter som skal til for at det skapes god musikk – som med denne herlige trioen.

Tim Thornton, Anders Thorén og Kjetil Jerve har funnet hverandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Anders Thorén og bassisten Tim Thornton hadde én øvelse og én spillejobb bak seg før de gikk i studio. I dette tilfellet skulle det vise seg å være mer enn nok.

Hvem sin idé denne trioen var, vet jeg ikke. Ikke er det så veldig viktig heller, men god var den uansett. Dette låter nemlig både spennende og fett og sier en hel del om hvordan jazzmusikk fungerer når de rette musikantene møtes.

De rette denne gangen er altså Jerve fra Ålesund som i løpet av sine knappe 30 år allerede har markert seg kraftig spesielt i en cooltradisjon med Lennie Tristano som den store inspiratoren vil jeg tro. For to år siden møtte jeg Jerve for første gang live med den amerikanske coolsaksofonisten Jimmy Halperin og trompeteren Kristoffer Eikrem, seinere har jeg har hørt han med Baker Hansen – Chet Baker på norsk – og på hans "New York Improvisations" med Halperin og bassisten Drew Gress.

For hver gang jeg hører Jerve, blir jeg mer og mer overbevist om at her har vi med ei fremtidig pianostjerne å gjøre – her forteller han oss at han har tatt nye steg i en annen type setting. Sammen med svenske Thorén, bosatt i Oslo, og engelske Thornton, tar Jerve oss med inn i en lyrisk, melodisk og vakker verden basert på tre Jerve-låter, to av Thornton, en av Bill Evans, en av Allan Holdsworth (!), Cole Porters "Everything I Love" samt en kollektiv komposisjon.

Jerves klangideal stammer så avgjort fra en av komponistene her – Bill Evans. Han har teknikk og bokstavelig talt fingerspitzgefühl til å bevege seg inn i dette vakre landskapet og han er åpenbart en komponist å legge merke til også. Thornton er et helt nytt navn for meg, men viser med sin store og varme tone at han hører hjemme helt der oppe. Dessuten har han skrevet ei låt, "Passengers", som er noe av det vakreste jeg har hørt på svært lenge. Thorén, som jeg mistenker har mer enn én finger med i unnfangelsen av denne trioen, passer flott inn også i denne settingen.

"Circumstances" er et strålende eksempel på hva tre flotte jazzmusikanter kan få ut av noen få timer sammen. Herlig og ikke minst vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Jerve/Tim Thornton/Anders Thorén

Circumstances

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Saksofonisten Dave Liebman har ei veldig stor stjerne – spesielt hos medmusikanter. Her møter vi han i en helt ny setting.

Tatsuya Nakatani, Dave Liebman og Adam Rudolph har skapt unik musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dave Liebman (71) blei for alvor kjent da Miles Davis innlemma han i bandet sitt på begynnelsen av 70-tallet. Seinere har han fortsatt å vise oss hvilken original musikant han har vært og fortsatt er.

Liebman har hele tida vært en kompromissløs musikant. I ei årrekke la han også bort tenorsaksofonen og konsentrerte seg utelukkende om sopranen. Det var der han hørte stemma si og hadde noe å melde, følte han. Nå har funnet fram igjen tenoren og han har så avgjort noe å fortelle oss med det hornet også. På denne innspillinga og i dette spesielle møtet får vi høre Liebman på ymse fløyter, elpiano, recorder og piri – et koreansk tradisjonsinstrument.

Liebman hadde spilt med både Nakatani og Rudolph tidligere, men aldri sammen. De to sistnevnte hadde også skapt musikk sammen – de tre hadde altså møtt hverandre i en rekke konstellasjoner, men aldri som trio. Da denne muligheten for å gjøre ei innspilling dukka opp, var det Rudolphs forslag å invitere japanske Nakatani til bords og Liebman var velvilligheten sjøl.

Både Nakatani og Rudolph er trommeslagere/perkusjonister som bringer med seg elementer fra stort sett hele verden. De er musikanter som sokner i større grad til verdensmusikk-sjangeren enn til jazzen, men hvor går egentlig grensa?

De tre gikk i studio uten ei eneste låt på blokka eller uten noen form for avtaler. Det som skjedde mellom empatiske og lyttende venner, skulle bli helt avgjørende.

Det har ført til 13 "låter" på mellom tre og fem minutter. Jovisst er det fritt og løst, men det er både melodisk og rytmisk spennende og langt unna frijazz slik de fleste forbinder med begrepet.

"The Unknowable" er et møte mellom tre frisinnede og åpne musikalske sjeler som gir oss musikk vi ikke ante fantes. Godt for både kropp, sjel og sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Liebman – Tatsuya Nakatani – Adam Rudolph

The Unknowable

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne har invitert med seg den erfarne bassisten Mats Eilertsen. Det har det blitt nydelig musikk av.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den ser ikke ut til å ha noen ende denne strømmen av nye jazztalenter her til lands og hyggelig er det. Eilertsen (43) begynner jo å nærme seg veteranstadiet mens den 24 år gamle bergenseren Meyer Lysne så vidt er i gang med noe som tyder på kan bli ei strålende karriere.

Samla rundt Meyer Lysnes akustiske gitarer, med både seks og tolv strenger, og Eilertsens store fele – i tillegg til at begge benytter ymse effekter på en ytterst smakfull måte, tar de to for seg elleve låter som enten er skrevet av Meyer Lysne eller begge i samarbeid.

For mitt sanseapparat er det veldig mye natur i musikken. Den er vakker, den er dvelende, den er melodisk, den er luftig og den er hele tida søkende. Det er absolutt ingen tvil om at de to har "funnet" hverandre til tross for en viss aldersforskjell – denne drøye halvtimen er så tidløs og så sjangersprengende at de aller fleste grenser viskes ut.

Sjøl om musikken på "Meander" låter noe helt for seg sjøl, så tar jeg meg i å tenke på den guddommelige duoen Charlie Haden og Pat Metheny ga verden rundt årtusenskiftet. Det er nemlig mye av den samme empatien og måten å utfordre og leike med hverandre som gjennomsyrer dette møtet også.

Dette er mitt aller første møte med Jo David Meyer Lysne. Han forteller oss umiddelbart at han har mye både personlig og vakkert på hjertet og at det skal bli veldig spennende å følge han i åra som kommer. Mats Eilertsen er allerede en bauta og bekrefter nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen

Meander

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Helt siden han dukka opp med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet har Marcus Miller vært den mest groovy av de groovy. Det er han fortsatt.

Marcus Miller gir oss akkurat det vi forventer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi veit sånn cirka hva vi får hver gang Marcus Miller (58) melder seg til tjeneste. Det er urheftig musikk i grenseland mellom soul, funk, rhythm and blues, jazz og gudene vet hva. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Det var nok en gang en viss Miles Davis som sørga for at et stort publikum blei oppmerksom på ei ny og viktig stemme: elbassist i superklasse og multiinstrumentalist Marcus Miller. Nevøen til Miles´ tidligere pianist Wynton Kelly var svært viktig for sjefens comeback på 80-tallet og plata "Tutu" både produserte han og skrev mye av musikken til.

Totalt i si karriere har Miller bidratt på rundt 1500 innspillinger i alle typer sjangre – han er enkelt og greit Musikant med stor M og vet hvilke knapper som skal trykkes på for at musikken beveger seg og beveger oss.

Etter at Miller var utsatt for ei stygg bilulykke på turné i Europa for noen år siden, er han heldigvis tilbake for fullt nå – både på veien og i studio.

Her tar han oss med på en musikalsk utflukt i samme gate som vi har opplevd tidligere med masse gjester og et smorgasbord, som amerikanerne jo kaller det, av retter med alle ingredienser Miller har blitt kjent for.

Vokalisten Selah Sue, Trombone Shorty, Jonathan Butler, sønnen Julian som er hip hoper og Take 6 er noen av gjestene. Dessuten omgir sjølsagt Miller seg med superkompetente herrer i bandet sitt og elbasspillet er som alltid av den klassen vi har blitt bortskjemt med. Det tar liksom et hundredels sekund å gjenkjenne Miller – noe som kjennetegner de aller største.

De som tror og håper de vil få oppleve noe nytt og revolusjonerende med Marcus Miller, må dessverre lete helt andre steder. De som vil ha mer av det de har blitt så begeistra for, har derimot kommet til rett sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marcus Miller

Laid Black

Blue Note/Universal Music

For tre år siden inviterte Vigleik Storaas og Tor Yttredal oss til å bli en del av samtalene sine. Nå gjør de det heldigvis en gang til.

Tor Yttredal og Vigleik Storaas fører svært eleverte samtaler.

«Chamber» kalte de sitt første og inderlige møte. Nå heter det «Space in Between» og tittelen passer like godt nå som den gang.

Når en bergenser og en stordabu møtes på jazzlinja i Trodndheim, så ligger det vel i korta at de bare må alliere seg. Det skal vi i alle fall takke for at pianist Vigleik Storaas og sopran- og tenorsaksofonist Tor Yttredal gjorde.

Til tross for at Yttredal har bosatt seg i Stavanger og Storaas har blitt bofast ved Nidelven, så har de to holdt god kontakt i åra etter de gjorde seg ferdig på skolebenken.

Begge er 55 år unge og har pådratt seg mye livserfaring, kunnskap og empati. Ingen av dem har behov for å fremheve seg på bekostning av den andre – her er det de gode og meningsfulle samtalene mellom likeverdige venner som gjelder.

Noe forteller meg at musikken til de to skivene blei spilt inn samtidig i Udine i Italia. På den første var det originallåter pluss et par standardlåter som sto på programmet – her er det ni komposisjoner skrevet så broderlig som mulig av de to.

Hele veien er det vakre og sterke samtaler mellom to melodikere og klangsøkere av rang vi får ta del i. Jeg føler meg ganske trygg på at ingen av dem blir spesielt fornærma hvis jeg hevder at inspirasjon fra giganter som Bill Evans og Wayne Shorter er viktige ingredienser i deres musikkanskuelse og for å si det sånn: det kunne ha vært mye verre enn det!

"Space in Between" har blitt en flott og tidløs oppfølger til "Chamber". Herlig og vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Space in Between

Inner Ear/Musikkoperatørene