Tor Hammerø

Stacey Kent har sakte, men sikkert bygd ei karriere og oppnådd en status som en av de store nålevende vokalistene. Hun har på ingen måte gått den tradisjonelle veien.

Stacey Kent ga fansen det fansen ville ha.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Urszula Tarasiewicz

Et bortimot fullsatt Cosmopolite i Oslo tok i mot Kent (50) nesten som en hjemvendt datter. Publikum visste tydeligvis hva de gikk til – og det fikk de også.

Amerikanske Kent har egentlig gått motsatt vei av de aller fleste. Hun flytta til Europa for å studere og har for sikkerhets skyld blitt værende borte på fotballøya. Mye av årsaken er nok hennes ektemann og musikalske leder, saksofonisten og fløytisten Jim Tomlinson. Sammen framstår de som et musikalsk par som passer hverandre utmerket.

Allsidig

Kent, som ikke har noen stor stemme, men den er inderlig, varm og personlig, er en usedvanlig allsidig vokalist og formidler. Hun behersker i tillegg til sitt morsmål også fransk og portugisisk på et framifrå vis og repertoaret hentes både fra Jobims uendelig skatt, som «Dindi», og chanson-tradisjonen representert med Jaques Brels «If You Go Away». Standardstoff med Rodgers og Harts « I Wish I Were in Love Again» og originalmateriale med blant annet Tomlinson og Nobelprisvinner Kazuo Ishiguros «The Bullet Train» passa også fint i miksen.

Fint band

Med Jeremy Brown på bass, Graham Harvey på både akustiske og elektriske tangenter og Josh Morrison på trommer i tillegg til sterkt Stan Getz-influerte Jim Tomlinson, hadde Kent et meget bra og empatisk band i ryggen. Dyktige solister alle sammen og helt perfekt til Kents uttrykk.

Stacey Kent ga den begeistra forsamlinga det de kom for. Jeg har heller ikke så mye å klage på sjøl om jeg synes det hele blei litt forutsigbart og enstonig. I mine ører blei det ikke tatt en eneste musikalsk sjanse underveis, men det var vel heller ikke her man skulle forvente det? A good time was had by all som det heter der borte på øya i vest.

Stacey Kent

Cosmopolite, Oslo

Torsdag 3. mai 2018

Stacey Kent med sitt empatiske og dyktige band.

Foto: Urszula Tarasiewiecz

Sjøl om Kristoffer Kompen har valgt å kalle den nye skiva si for «Sundown», så er det en musikalsk soloppgang vi får være med på.

Kristoffer Kompen har overtatt trombonetrona her hjemme.

Kristoffer Kompen (33) har det siste tiåret inntatt trombonetrona her hjemme og det med klar margin. Han har stått fram som en langt framskreden komponist og solist uansett sjanger. Her kommer det nok enn bekreftelse med hans tredje plate med eget materiale.

Jazzfolket blei først oppmerksom på Kompens kvaliteter i tradjazzsammenheng med Jazzin´ Babies. Der tror jeg han trives fortsatt, men han har så avgjort utvida horisonten kraftig i løpet av de seinere åra også.

Det har vært en udelt glede å møte Kompen blant annet i Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt og i Prima Vista Social Club. Både der og ikke minst i hans egne band i forbindelse med hans to første skiver, "Short Stories of Happiness" i 2011 og "Agdergata 1" to år seinere, har vært flotte bekreftelser på en musikant i stadig utvikling.

Kompen har utvikla en stor, rund og varm tone i hornet sitt og gjennom de sju egne låtene pluss brasilianske Guingas ""Chorado", inviterer han oss inn i et flott, melodisk, varmt og tidløst landskap.

Når han så har med seg pianist Eyolf Dale, trommeslager Pål Hausken og bassist Jo Skaansar, så er reisefølget i de aller beste hender både kollektivt og solistisk.

Kristoffer Kompen har altså inntatt trombonetrona og det er absolutt ingenting som tyder på at han har tenkt å gi den fra seg med det aller første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Kompen

Sundown

Kompis Records/Musikkoperatørene

Benny Andersson – bare smak på navnet. Få om noen har skrevet så mye flott popmusikk som han. Her tolker han deler av skatten sin med kun sitt piano.

Benny Bror Göran Andersson har noe som ikke kan læres noe sted.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her om dagen blei nyheten sluppet: ABBA hadde vært i studio og var klar for å gi oss ny musikk. Før den blir oss til del, er det en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Benny Andersson og hans klaver.

I løpet av sine 71 år har Benny Andersson vært, såvidt jeg kan skjønne, ei jordnær superstjerne i rundt 50 av dem. Han slo gjennom med Hep Stars på 60-tallet, men verdensherredømme venta han med til ABBA var en realitet på 70-tallet. Den delen av historia tør være godt kjent, men Benny Anderssons musikalske univers er så mye mer.

Herr Andersson, som hevder han ikke kan noter, har blant annet skrevet musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". Dessuten har han med ujevne mellomrom gått tilbake sine opprinnelige folkemusikkrøtter og jobba med Orsa Spelmän og på sommerstid har han ofte spilt dansemusikk med gode venner i Benny Andersson Orkester. Dessuten elsker han Bach!

Alt dette og mer til serverer han oss i denne godteposen som varer i nesten 77 minutter. Andersson er ingen pianovirtuos i klasse med Chick Corea og Keith Jarrett. Han har aldri gitt seg ut for å være det heller og det er nok der styrken hans som pianist ligger.

Han tar for seg 21 av sine låter som spenner over store deler av hans karriere. Sjølsagt har både ABBA og Chess-musikken en sentral plass, men rundt halvparten kommer fra andre kilder. Dette forteller oss alt om bredden i Anderssons musikktilvirkning og den lyriske, smakfulle pianisten han er løfter livsverket hans frem på et nytt og inderlig sett. Vakkert, flott og djupt personlig på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Andersson

Piano

Deutsche Grammofon/Universal Music

Duoen Gard Nergaard og Michael Krumins skuer både bakover og fremover med musikken sin. Krumins dukker for sikkerhets skyld opp på nok en herlig ekskursjon.

Gard Nergaard og Michael Krumins har mye morsomt på hjertet.

Duoen Nergaard/Krumins og kvartetten Nutopia gir oss tradisjonsmusikk med mye attåt. Det flotte er at de både tar vare på ei viktig kulturarv samtidig som de ser framover.

Det å pusle med musikkskriverier fører mye godt med seg. Stadig nye besøk fra postmannen med påfyll av godsaker jeg ikke ante fantes, er så avgjort en av dem. Fiolinisten, mandolinisten og plystreren Gard Nergaard og gitaristen Michael Krumins sørger med "pakka" "Å legge på svøm" for slikt påfyll.

Dette er nemlig ei skikkelig pakke. Hoveddelen er nesten 40 minutter med musikk som henter sine røtter både fra Nergaards hjembygd Mandalen på Sørlandet og fra hans mange reiser rundt om i verden. Han og Krumins står på sett og vis med en fot i tradisjonen og med en i vår tid – morgendagens folkemusikk er det kanskje vi ser konturene av her.

Når så "Å legge på svøm" er omkransa av ei fin bok med Nergaards historier til hver komposisjon flott illustrert av Lena Trydal, så har dette blitt så mye mer enn cd-opplevelse.

Den eminente gitaristen Krumins gir seg på ingen måte med det. Sammen med firspannet Nutopia, som jeg "møtte" for første gang med "Antares" for et par år siden, tar han oss med til ymse musikalske steder rundt om på kloden. Nutopia består av fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo og tittelen "Nomad" forteller oss at dette er grenseløs musikk på mange vis.

Her finnes elementer av sigøynerjazz, afrikanske rytmer og masse arabisk og indisk krydder. Nutopia har eksistert i ti år og det er lett å høre at det er et samspilt kollektiv vi har med å gjøre.

Da gjenstår det egentlig bare å takke postmannen og ikke minst musikantene for herlig påfyll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nutopia tar oss med til sjeldent besøkte steder.

Gard Nergaard/Michael Krumins

Å legge på svøm

MSK Records/[email protected]

Nutopia

Nomad

Karmakosmetix Music/[email protected]

Den japanske pianisten Aki Takase og den amerikanske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray har funnet hverandre igjen etter over 20 års opphold.

Aki Takase og David Murray har mye å fortelle oss – og hverandre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikk for meg er ofte sammenliknbart med samtaler. Takase (70 ) og Murray (63) fant tonen på alle vis for nesten 25 år siden da de spilte inn «Blue Monk». Når har de plukka opp igjen tråden som om om det var i går og «Cherry – Sakura» har blitt nok en samtale av høy byrd.

De to kommer fra forskjellige tradisjoner – Takase med sin japanske bakgrunn og så frijazzbevegelsen i Europa. Hun har bodd i Berlin i mange tiår og er gift med en annen pianist i avantgardismens elitedivisjon, Alexander von Schlippenbach. Murray hører hjemme i den amerikanske tradisjonen med både modernisme og masse blues i seg.

Til troass for dette så har altså de to funnet det nyttig og spennende å utfordre hverandre – eller kanskje akkurat derfor. Denne gangen møttes de på halvveien, i Zürich i Sveits. Murray er nå nemlig bosatt i Portugal. Repertoaret er også bortimot 50/50 – de har skrevet halvparten hver pluss at de tolker forbildet Thelonious Monks "Let´s Cool One".

De to fører uten unntak meningsfulle og originale samtaler basert på sine enorme referanser. Det er ikke vanskelig å høre at Murray, som også var en del av World Saxophone Quartet, har en sterk tilknytning til alt og alle fra Ben Webster og Coleman Hawkins til Albert Ayler og John Coltrane, mens Takase bidrar med alt fra sin japanske oppvekst til Monk og enda friere toneganger.

Til sammen har det blitt et nytt, flott og tidløst møte med to strålende og originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Takase – David Murray

Cherry – Sakura

Intakt Records/Naxos Norway

Det var Pat Metheny som spontant utbrøt akkurat det etter at de hadde spilt sammen i Molde på begynnelsen av årtusenet. Utsagnet står seg den dag i dag.

Extra Large Unit – for et ensemble!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trommeslager og bandleder Paal Nilssen-Love har de seineste par tiåra vært blant the hardest working men in the business. Både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet har han vært helt i front og med sitt Large Unit – og vel så det – har han greid nesten det umulige.

Paal Nilsen-Love (43), født i Molde og oppvokst i Stavanger, har helt siden hans jazzlinjeperiode i Trondheim starta i 1994, fortalt "alle" med ører rundt om på Tellus at han er en musikant med noe helt spesielt på repertoaret.

Helt siden han debuterte med norsk frijazz´ gudfar, Frode Gjerstad, har pila bare pekt en vei – mot totalt verdensherredømme. Nilssen-Love har samarbeida med "alle" innenfor den frilynte jazzen og har hatt hele verden som arbeidsplass.

Ofte har det vært ganske små konstellasjoner Nilssen-Love har dukka opp i, men for fem år siden blei Large Unit unnfanga – først som et ellevemannsband som seinere har blitt utvida til 13. Seks skiver har det blitt med bandet pluss turnering på de aller fleste kontinenter. Med Nilssen-Loves bortimot ustoppelige energi er tydeligvis det umulige mulig. Det er faktisk nesten naturstridig å få en slik mastodont opp å stå – musikalsk sett er det vel ikke så vanskelig med de rette folka på plass, men reint logistisk må det jo være et reint helvete.

De siste månedene har Nilssen-Love, som sjølsagt driver sitt eget plateselskap med alt det innebærer, for sikkerhets skyld gitt ut to skiver med bandet. Det er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner: den ene er med Extra Large Unit som i tillegg til de åtte – som Large Unit var for anledninga – er utvida med ei gruppe musikanter fra Norge Musikkhøgskole med 20 musikere fra både den klassiske, samtidsmusikalske og jazzikalske verden som kalles Intuitive People.

Nilssen-Love hadde fått i oppdrag av Ny Musikk å skrive musikk for noe som tok form underveis – Extra Large Unit. Det endte med et unikt verk framført på Sentralen i Oslo i mai i fjor og det er det vi får være med å nyte her.

De som aner at "More Fun, Please!" har blitt noe helt for seg sjøl, har faktisk helt rett. Det hele begynner med 18 sekunders stillhet før en av trombonistene tar tak. Nilssen-Love satte det hele i gang, men det var opp til hver enkelt hvem som ville begynne! Derfra og ut er denne vel 33 minutter lang ekskursjonen der mange grupperinger i bandet jobber med og "mot" hverandre et slags møte i alle musikkens grenseland – et møte bare Paal Nilssen-Love kunne ha unnfanga. PNL har skrevet utmerka liner notes som forteller om veien fram til sjøsettinga og anbefales nesten like mye som musikken. Ingen andre på denne jord kunne ha skapt dette.

I november kom "Fluku" med 13-manns bandet. Også her er musikken skrevet av PNL og innspilt live på Victoria Nasjonal Jazzscene i april for to år siden. De fire spora oppleves som både frie, men samtidig så funky at det er bare å holde seg fast. Kremen av nordiske frilynte musikanter befolker som vanlig Large Unit og synes åpenbart at dette er noe av det aller morsomste de kan være med på – slik låter det i alle fall. Nok en gang: Paal Nilssen-Love for President!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Large Unit – bandet sitt det!

Extra Large Unit

More Fun, Please!

PNL Records/Musikkoperatørene

Large Unit

Fluku

PNL Records/Musikkoperatørene

Tangentisten Andrew McCormack har dukka opp i flere sammenhenger, men med «Graviton» møter jeg han for første gang som leder på egen hånd.

Andrew McCormack har all grunn til å smile.

Både i bassisten Kyle Eastwoods band og på duo med med saksofonisten Jason Yarde har Andrew McCormack vist at han har mye å fare med. Enda tydeligere blir det med egen musikk og eget band.

40 år unge McCormack har lenge vært ei stigende stjerne på den britiske jazzhimmelen. I stor grad har han spilt ei "assistenrolle" for bandledere som Eastwood og Jamie Cullum, men her viser han meg i alle fall korta sine for første gang.

McCormack har skrevet all musikken, mens vokalisten ESKA står for tekstene. Med et meget oppegående band med vår "egen" Anton Eger – født i Norge og en viktig del av blant annet Marius Nesets band – på trommer, den mye omtalte tenorsaksofonisten og klarinett- og bassklarinettisten Shabaka Hutchings og elbassist Robin Mullarkey, pluss Noemi Nuti på harpe og Ralph Wyld på vibrafon på noen av spora, forteller McCormack oss at han både er en komponist og tangentist som hører hjemme i de øvre luftlag.

Det hevdes at musikken til McCormack hører hjemme et sted mellom Steve Reich og Tigran Hamasyan. Det er mulig det – for meg greier McCormack å vise at han har et særpreg som understreker at han befinner seg i en egen spennende og melodisk sfære.

Av en eller annen grunn hører vi altfor lite her hjemme av det som skjer i britisk jazz. Andrew McCormack er nok et bevis på at det både er interessant og holder høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig..

Andrew McCormack

Graviton

Jazz Village/Naxos Norway

Den norske trommeslageren Espen Aalberg har tatt med seg et spennende lag til Bali. Det har det blitt saker av.

Jonas Kullhammar, Susana Santos Silva, Torbjörn Zetterberg og Espen Aalberg har skapt noe helt eget.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Av en eller annen merksnodig årsak har jeg gått glipp av de tre første kjellerseansene denne gjengen har servert. Noe forteller meg at jeg kan ha blitt et fattigere menneske – i alle fall basert på hva de har skapt på denne Bali-utflukten.

De fleste reiser fra vår del av verden til Bali for å feriere. Det er det for så vidt mulig at Aalberg, saksofonist og fløytist Jonas Kullhammar og bassist Torbjörn Zetterberg og, for anledninga, trompeter Susana Santos Silva også gjorde. Uansett så gjorde de noe mer: de skapte fantastisk flott musikk med sine vanlige instrumenter i tillegg til at alle også spiller gamelan – tradisjonelle instrumenter fra Bali og dalstrøka rundt.

Aalberg har skrevet all musikken bortsett fra ei låt som er en tradisjonell javanesisk folkemelodi. Det vi blir servert er musikk i tradisjonen etter Coltrane med et driv og trøkk som man forventer med disse framifrå musikantene involvert. Låta fra Java har en mer søkende karakter og er med å gjøre denne ekskursjonen, bokstavelig talt, til noe helt spesielt. Spesielt spennende er det også å høre portugisiske Santos Silva, nå bosatt i Stockholm, ofte i en ganske så straight setting – og du verden som hun glir inn i denne "familien" også.

Her har vi med tre ledende skandinaviske musikanter å gjøre med et utsøkt tilskudd på toppen. Det har det blitt usedvanlig flott og unik musikk ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aalberg/Kullhammar/Zetterberg/Santos Silva

Basement Sessions Vol. 4 (The Bali Tapes)

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Saksofonist Joe Lovano og trompeter Dave Douglas er to av klodens aller mest spennende instrumentalister. Sammen skaper de ofte magi.

Joe Lovano og Dave Douglas omkranser resten av Sound Prints.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med bandet Sound Prints har Lovano og Douglas de seineste åra hylla både sitt forbilde Wayne Shorter og den moderne akustiske musikken generelt. Det er da også grunnen til at det står tre giganter i overskrifta her: Wayne Shorter har nemlig helt siden før unnfangelsen av Sound Prints – et ordspill på Shorters klassiker "Footprints" – vært et viktig element i bandets musikk.

For ti år siden jobba Douglas og Lovano sammen i det spennende kollektivet SF Jazz Collective. Den sesongen var det Wayne Shorters musikk som blei tolka av noen av USAs fremste musikanter og Duglas og Lovano skjønte raskt at de måtte videre langs de samme musikalske linjene etter at de forlot kollektivet basert i San Francisco.

Det førte til unnfangelsen av Sound Prints der de fra starten rundt 2010 hadde med seg trommeslager Joey Baron og pianist Lawrence Fields. James Genus trakterte bassen til å begynne med, men blei raskt erstatta av Linda May Han Oh og slik framstår også Sound Prints den dag i dag.

Bandet har gitt oss ei live skive tidligere, men "Scandal" er bandets første visittkort fra studio.

Her er fortsatt sporene til Shorter veldig tydelige, men Douglas og Lovano står sjølsagt fram med sine egne, usedvanlig personlige stemmer. To av låtene er skrevet av "far", "Fee Fi Fo Fum" og "JuJu", men arrangert av de to sjefene her, mens resten er originalmateriale ført i pennen av henholdsvis Douglas og Lovano.

Dette er et band og musikanter som har en fot solid planta i tradisjonen og en annen på god vei inn i framtida. Med et framifrå "komp" med akkurat de samme intensjonene, har dette blitt ei akustisk reise som det er sann fryd å bli invitert med på. Noen forteller meg at mitt ps også har noe med tittelen "Scandal" å gjøre…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe Lovano & Dave Douglas Sound Prints

Scandal

Greenleaf Music/soundprints.bandcamp.com

Kvederen Øyunn Groven Myhren og fidleren Anne Hytta er tilsammen Sogesong. De tar vare på en vakker tradisjon på et inderlig vis.

Anne Hytta og Øyunn Groven Myhren – Sogesong – tar vare på en viktig tradisjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Åtte ballader fra Telemark og dalstroka innafor er en viktig del av kulturen vår som de fleste av oss ikke kjenner til. Derfor er det så flott at Sogesong løfter denne tradisjonen fram igjen.

Kvederen Groven Myhren, som også spiller lyre, og fidleren Hytta, som spiller allehånde feleliknende instrumenter med røtter langt tilbake i norsk tradisjon og kultur, har funnet sammen i et landskap som forteller mye om hvor vi kommer fra.

Med et repertoar bestående av åtte ballader med røtter i Telemark, blir vi tatt med på ei herlig reise. Her blir vi servert ridderballader, eventyrballader, skjemteballader og et par gjenferdballader og tekstene forteller oss mye om "verden" slik den var og som samtidig har vært med på å forme oss.

De to har grepet fatt i et materiale som i stor grad har vært glemt og gjemt bort og det er både flott og viktig at de to med sin enorme folkemusikalske kompetanse og kvaliteter gir dette stoffet ny drakt og nytt liv.

Tekstene finnes på både norsk og engelsk i omslagsheftet og sørger for at vi kan komme enda nærmere fortida når. Dette er både spennende, original og ikke minst viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sogesong

Så vilde fara dei lindarord

Heilo/Musikkoperatørene