Tor Hammerø

Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.

Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.

I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden – for meg.

Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!

Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.

De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres – en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 – de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.

Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator – midt i blinken for hva Surman hørte for seg.

I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.

De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman

Invisible Threads

ECM/Naxos Norway

Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan markerte sitt 10 års jubileum med et superlag som møttes for første gang siden 2006.

Joshua Redman i spissen for et norsk superlag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Tor Hammerø

Med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft samla for første gang på tolv år, så var suksessen i forbindelse med jubileumsmarkeringa nesten sikra for første tone var spilt.

Sjefen for Nasjonal Jazzscene de seineste åra, Jan Ole Otnæs, var Molde Jazz-generalen som satte sammen dette kremlaget for tolv år siden. Nå har han makta det nok en gang – og suksessen var like heftig som sist.

Etter rundt 1700 konserter og cirka 200.000 besøkende de ti åra Victoria har eksistert som jazzscene, var det så avgjort på sin plass med ei heftig markering. Lista blei lagt høyt da programmeringa blei satt i gang og bedre start enn med denne kvartetten er vanskelig både å ønske seg og få.

Tenorsaksofonist Joshua Redman er ei så ydmyk verdensstjerne som vel tenkelig og han har flere ganger uttrykt stor glede over å få spille med norske musikere – musikere han har stor respekt for og som han opplever tilfører noe hans landsmenn fra Sambandsstatene ikke så ofte er i stand til.

Med et repertoar, i stor grad helt nytt for denne kvartetten, ført i pennen av alle fire, blei vi tatt med på ei empatisk rundreise med impulser fra både amerikansk og europeisk jazz – og norsk folkemusikk: festen blei nemlig avslutta med den vidunderlig vakre "Gardsjenta" eller "Snåle jenta mi" fra Andersens "Sagn".

Kvartetten låt som om den ikke hadde gjort noe annet en å ha spilt sammen mer eller mindre uavbrutt de seineste tolv åra. Alle fikk tilstrekkelig med plass til å fortelle hvem de er anno 2018 og kollektivet satt som et skudd hele veien.

Her var det snakk om en respekt, en spilleglede og en gjensynsglede som er sjelden å oppleve. For en fest – for ei feiring!

PS Vi som var på plass for tolv år siden i Molde satt nok og venta på en "reprise" av Belonging-kvartettens "Spiral Dance". Den fikk vi ikke – kanskje jeg må ta turen i kveld igjen for å høre om den dukker opp…..

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen – bedre «komp» finnes ikke på bygdene nå til dags.

Foto: Tor Hammerø

Arild Andersen – for en bassist, for en utstråling!

Foto: Tor Hammerø

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med – uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand – han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 – musikk for solofiolin og kammerorkester – med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist – i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta – hvilken enorm fløytist han er – kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta – Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen

Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.

Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.

Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.

Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.

Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner – et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.

Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.

Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea K. Eriksen

Himmelfestivalen – Et requiem

Hysj Records/[email protected]

Bak Hypersomniac skjuler en italiensk vokalist og låtskriver og et norsk superlag seg. Det blei saker det!

Hypersomniac – et prosjekt med et superlag med noen av våre beste menn uansett sjanger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari – LEF – skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.

Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.

LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario – et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.

Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres – de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.

Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i – han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.

Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.

Hypersomniac

Klubben i Røverstaden

Fredag 20. april 2018

Alle foto: Tor Hammerø

Tyske Michael Wollny er en av den moderne jazzens mest spennende pianister. Her følger to glitrende eksempler på det.

Michael Wollny omgitt av Eric Schaefer og Christian Weber utgjør tilsammen en formidabel trio.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.

Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.

Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.

Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".

DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.

Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også – av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Wollny Trio

Oslo

ACT/Musikkoperatørene

Michael Wollny Trio

Wartburg

ACT/Musikkoperatørene

Gitaristen Svein Rikard Mathisen fortalte oss med sin debut i 2015 at han hadde mye spennende på gang. Her kommer det en herlig bekreftelse på det.

Svein Rikard Mathisen har stadig mer å fare med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ligger vel ikke i korta akkurat at man skal bli jazzmusiker når man vokser opp i Brumunddalen nord for Hamar. Svein Rikard Mathisen forteller oss uansett at for han har det vært det naturligste valget på jord.

For ganske mange i den norske jazzfamilien kom debuten til Mathisen, "Copenhagen Diaries", som en stor overraskelse i 2015. Med studietid i Kristiansand og København hadde han passert under mange radarer. Det hyggelige var at overraskelsen var svært så positiv: Mathisen hadde allerede på debuten funnet fram til noe særegent – noe som får en herlig bekreftelse med oppfølgeren.

Sjøl om Mathisen nå har forlatt dronningens by og bosatt seg i Bergen, så fortsetter han å samarbeide med musikanter han stifta nært og empatisk bekjentskap med der nede hos danene i et band de kaller Somebody´s Quartet. Med fra debuten er trommeslager Andreas Fryland, bassist Paul Hinz og pianist William Larsson som her deler tangentene med Søren Gemmer. Som spesiell gjest får vi også høre den norske trompeteren Erik Kimestad Pedersen på to spor.

Som sist så har Mathisen skrevet all musikken mens den er arrangert i fellesskap. Bandet og musikken har utvikla seg siden sist, men idealene er fortsatt de samme: dette er moderne, melodisk jazz med røtter både i amerikansk og europeiske/nordiske toneganger. Det er aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn, men likevel er det åpenhet og luft i de musikalske samtalene som får lov å ta sine egne veier.

Mathisen er utstyrt med en varm og personlig tone i gitaren og de medsammensvorne holder alle samme høye kvalitet som sjefen. Det var svært hyggelig å møte Mathisens musikk for tre år siden – det er minst like hyggelig å tilbringe tid med oppfølgeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Rikard Mathisen

Monsters

Curling Legs/Musikkoperatørene

Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.

Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.

Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.

Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett – og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward – to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.

Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet – der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.

Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz – jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Igor Lumpert & Innertextures

Eleven

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Beady Belle nærmer seg 20 års jubileum med stormskritt. Det gjør hun/de i trygg forvissning om at det låter hippere enn noen gang.

Beady Belle – bedre og mer groovy enn noen gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.

Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.

For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers – og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.

Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu – mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.

Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere – akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Beady Belle

Dedication

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene