Tor Hammerø

Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den blå timen – Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.

Foto: Tor Hammerø

Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem – det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye – veldig mye – å melde og fortelle oss.

Denne kjærligheten

For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.

Første og siste gang?

Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.

Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!

Klinedans

Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.

Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert – enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå….

Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.

Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya – ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.

Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» – på spansk må vite.

Med glitterjakke

Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» – da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.

Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten – hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!

Oslo Spektrum, Oslo, 14. april

Publikum: 3800

Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.

Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.

Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.

Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.

Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.

Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.

Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hot Club de Norvège

Stardust

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Tre av den moderne New York-jazzens fremste stemmer har møtt hverandre og lar det stå til – med suksess.

Stephan Crump, Cory Smythe og Ingrid Laubrock – åpen og søkende ny trio.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.

Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.

Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.

Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre – Laubrock er den som står for utblåsningene – bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget – nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Crump – Ingrid Laubrock – Cory Smythe

Planktonic Finales

Intakt Records/Naxos Norway

Bak bandnavnet Propan skjuler to av landets aller mest spennende improstemmer seg: Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen.

Propan, det vi si Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, kompromisser ikke akkurat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.

Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.

Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.

Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva – det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.

Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Propan

Baby

Va Fongool/Musikkoperatørene

Laurie Anderson sammen med Kronos Quartet lå nesten i korta, men dette er likevel første gang de to «gigantene» samarbeider.

Laurie Anderson og Kronos Quartet – grenseløse både hver for seg og sammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.

Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.

"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.

Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.

Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laurie Anderson & Kronos Quartet

Landfall

Nonesuch Records/Warner Music

Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg – mot seg sjøl.

Jo Nesbø har scora nok en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.

Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.

Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted – Skottland/England kanskje? – der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.

Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.

Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.

Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.

En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen – endelig!!!!

Jo Nesbø

Macbeth

Aschehoug

Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.

Bop 69 klar for aksjon i bebopens tjeneste.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.

På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.

På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.

Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bop 69

80 Super Action

Park Grammofon/Musikkoperatørene

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den tyske pianisten Frank Woeste har funnet hverandre i et uhyre spennende grenseland.

Ryan Keberle og Frank Woeste omkranser Vincent Coutois og Jeff Ballard – og Maurice Ravel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.

Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.

Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".

Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk – Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.

Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.

Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle – Frank Woeste

Reverso – Suite Ravel

Red Phonoart/ryankeberle.bandcamp.com

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – tilsammen 1816 – inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – til sammen 1816 – gir oss noe vi trenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Ole Marius Fossen

Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 – oppkalt etter året det aldri blei sommer – har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.

Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget – en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.

Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.

Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.

Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

1816

1816

1816/Musikkoperatørene

Multiinstrumentalisten Gary Husband har spilt i John McLaughlins band i en årrekke. Nå hyller han sjefen sin – som pianist.

Gary Husband ved flygelet og med fanklubben i ryggen med John McLaughlin nærmest.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen kan det «meste» – 57 år unge Gary Husband er blant dem på musikkens arena. Om det er som trommeslager eller tangentist, hvilken sjelden kombinasjon, så holder han skyhøyt nivå. Her er det pianisten Husband som forteller oss hvor høyt han beundrer sjefen sin, gitargeniet John McLaughlin.

Allerede som 13-åring blei Husband introdusert for McLaughlins unike univers – han hørte Mahavishnu Orchestras "Inner Mounting Flame" – og verden blei aldri den samme etterpå. Husband gikk raskt tilbake i McLaughlins diskografi og sjekka ut alt han hadde gjort med blant andre John Surman, Tony Williams Lifteime, Miles Davis og enda eldre ting med hans landsmenn Gordon Beck, Jack Bruce og Sandy Brown.

Husband kunne med andre ord sin McLaughlin og var nok svært lett å be da forespørselen kom i 2004 om å bli med i forbildets band. Husband var usedvanlig fascinert over McLaughlins intense, radikale, virtuose og ofte dramatiske musikk og har siden vært en viktig bestanddel i The 4th Dimension – gitarguruens faste band.

Nå har McLaughlin (76) begynt å trappe ned – han gjorde blant annet en avskjedsturné i USA før jul – men han sier han vil fortsette å gjøre enkelte konserter rundt om i Europa. Da vil nok sikkert Husband være med – både på tangenter og som trommeslager.

Her derimot er det kun pianisten, med litt egenhjelp på perkusjon og stemme, som tolker deler av sjefens musikk. Noe har også Husband skrevet sjøl og versjonene hans av McLaughlins musikk er så langt fra coverversjoner som vel tenkelig. Noen er faktisk så unike og nyskapende at McLaughlin hadde problemer med å kjenne dem igjen!

Skiva blei spilt inn allerede i 2005, men kun utgitt i USA i et svært begrensa opplag. Derfor er det ekstra hyggelig at Husbands originale, høyst personlige og virtuose pianomusikk sterkt inspirert av John McLaughlin, har blitt hans debut på det utmerkede engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske musikere har funnet sitt "hjem".

De som forventer noe fusion/jazzrock-aktig ut av musikken til McLaughlin, må nok tenke litt annerledes. Dette er nemlig så Husbandsk og originalt som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gary Husband

A Meeting of Spirits

Edition Records/Border Music