Tor Hammerø

Kenny Garrett har i mange tiår vært ei svært viktig altsaksofonstemme
som blant annet har spilt med Duke Ellingtons orkester og Miles Davis.
Nå befinner han seg på et helt annet sted.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Kenny Garrett (63) allerede som
tenåring med Ellington-bandet og seinere med en av de siste utgavene
av Miles Davis-universet. Det kommer absolutt ikke som noen
overraskelse at han også tar oss med på en ny og totalt annerledes
utflukt i electronicaens verden.

Svoy

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De som kan betydelig mer enn meg om electronicaens forunderlige
verden, kjenner sikkert godt til den russisk/amerikanske artisten Svoy
(44), født Mikhail Tarasov i Vladivostok. Han studerte på Berklee og
har siden blitt værende over there og gitt ut sju plater under eget
navn som Svoy og samarbeida med en rekke andre artister. Nå har altså
Garrett og Svoy funnet sammen i et produsert samfunn som snakker mye
mer til et søkende electronica-publikum enn til et tradisjonelt
jazzpublikum.

Kenny Garrett, med sin unike tone og som også spiller sopran og
synger, har spilt inn musikken sin i heimen og siden sendt den videre
til «laboratoriet» til Svoy et annet sted i USA der han har
programmert, sunget og spilt piano. De har aldri vært i nærheten av
hverandre mens denne musikken har blitt sydd sammen, noe som sjølsagt
heller ikke er nødvendig for slike prosjekter. Alt materialet er
unnfanga av de to med unntak av en versjon av “My Funny Valentine” som
ingen har hørt maken til tidligere.

Avanserte dansegulv

I mine ører er dette musikk som egner seg like mye for et hipt
dansepublkum som for et jazzpublikum. Kanskje i enda større grad for
dansegulvene sjøl om Kenny Garrett så absolutt gjør saker og ting som
beveger et jazzhjerte også.

Er det hit/dit jazzen er på vei? Jeg håper ikke det, men samtidig kan
det sjølsagt være en døråpner inn til the real thing for nye
generasjoner. Et kinderegg kanskje?

ECM fortsetter sin utmerkede Luminessence-serie med to nye klassikere: “Angel Song” fra 1997 og “Gateway” fra 1975.

ECM har med sin Luminessence-serie som ambisjon å løfte frem igjen en del av musikken fra djupet av den fantastiske katalogen – denne gangen på vinyl. «Angel Song» er forresten ute på vinyl for aller første gang.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

På denne doble vinylen får vi møte en av mine favoritt trompetere/flygelhornister og ikke minst komponister, Kenny Wheeler (1930-2014), og hans musikk. Canadiske Wheeler, som gjorde engelskmann av seg allerede på 50-tallet, kjente vi godt til også her hjemme etter hyppige bidrag til og med det unike bandet Søyr.

Wheeler var utstyrt med en nydelig og høyst personlig tone i horna sine. Dessuten skrev han musikk som hadde hans helt umiskjennelige bumerke på seg og som «alle» gjerne ville være med å spille.

Det får vi ni glitrende eksempler på her og om det er Wheeler, noe jeg egentlig tviler på siden han var en ganske så beskjeden mann, eller ECM-sjef Manfred Eicher som satte samme dette stjernelaget, vet jeg ikke.

Det jeg vet er gitarist Bill Frisell, bassist Dave Holland og altsaksofonist Lee Konitz – hvilken unik stjernekonstellasjon sammen med Wheeler – møttes i studio i New York i februar 1996 med Jan Erik Kongshaug som sjef ved spakene i Power Station-studioet.

Jeg tror dette er det første møtet for de fire og de fikk heller ikke noe langtlevende liv – det besto jo av fire bandledere med mer enn nok å gjøre hver for seg. Men Eicher greide altså å få de sammen i studio og du verden for et strålende tidsbilde vi får møte igjen nå 27 år etter at møtet skjedde.

Gateway

I 1975, altså for knapt 50 år siden, spilte gitarist John Abercrombie, trommeslager Jack DeJohnette og bassist Dave Holland – nok en gang Wolverhamptons store sønn på bass altså – sammen som Gateway for første gang.

De to sistnevnte hadde møtt hverandre i Miles Davis´ Live at Fillmore-band og Abercrombie hadde spilt med begge to på DeJohnettes «Sorcery»-album året før.

Fristelsen til å lage en ny trio blei heldigvis stor og fra midten til slutten av 70-tallet spilte de/den ei svært viktig rolle – sikkert i tida etter at de pakka sammen også.

Med et repertoar bestående av stort sett Holland-komposisjoner, så tar kollektivet, befolka av tre av de store samtidssolistene i moderne jazzmusikk, oss med på utflukter som har sterke røtter i alt fra rock til impro. Det og de låt definitivt annerledes og inspirerende den gangen og det låter faktisk friskt den dag i dag også – slik det er med tidløs musikk.

Wilco-gitarist og Terje Rypdal-fan Nels Cline har skrevet nye og innsiktsfulle liner notes til denne utgivelsen. Det er et ekstra pluss til skiva som altså fyller et halvt hundre år neste år.

Disse to utgivelsene er nok en bekreftelse på hvor viktig ECM har vært – og er.

I smeltedigelen København har den tysk-dansk-norske-trioen Jimini funnet hverandre og et ganske så unikt og spennende tonespråk.

Vi kjenner godt til trommeslageren Ivar Myrset Asheim (30) via strålende bidrag til blant andre Andreas Røysum Ensemble og bandet Billy Meier. For noen år siden gjorde forlengeren av Stavangers stolte trommetradisjon, med Paal Nilssen-Love og Børge Fjordheim som ledestjerner, københavner av seg og det har igjen ført til nye musikalske treff.

Øvingsrommet

For et par år siden møttes Myrset Asheim, den danske bassisten Martin Brunbjerg, med Little North og Nana Rashid-bakgrunn og den tyske saksofonisten Jon Sensmeier til hygge i et lite øvingsrom i byen hvor alle har bosatt seg, København De skjønte raskt at de hadde mye “å snakke om”. Det førte til at et repertoar vokste frem, i all hovedsak skrevet av Brunbjerg, og et år etter at øvelsene tok til, så gikk de tre i studio.

I studio samla Jimini seg på få kvadratmeter som i øvingsrommet – det var slik musikken og samtalene hadde tatt form. Settingen er åpen og fri, men samtidig med ei klar melodisk åre i ryggmargen. Hvis noen antyder hva Paul Motian Trio med Bill Frisell og Joe Lovano holdt på med som ei referanse, så vi er vi ikke langt unna, men Jimini har på alle slags vis allerede greid å sette et personlig bumerke på musikken.

Åpent

Her er kommunikasjon mellom likeverdige partnere et stikkord. Det lyttes, det bidras og alle tre får de rom de ber om og fortjener samtidig som banduttrykket på sett og vis er det viktigste for Jimini.

Dette har vært et svært hyggelig førstemøte med det internasjonale bandet Jimini. Måtte det komme mer – her er det stort potensiale.

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle viser like stor kjærlighet til brasilianske toneganger som vår egen Tom S. Lund.

Ryan Keberle (44) tok for noen år siden sin begeistring for brasiliansk musikk så langt at han flytta til det forjettede land for en periode. For et par år siden hørte jeg hans første visittkort fra oppholdet, «Sonhos da Esquina», som i stor grad var en hyllest av toneskatten til Milton Nascimento og Toninho Horta.

Med seg til å hylle, tolke og videreføre materialet den gang hadde Keberle nye venner han hadde funnet i Sao Paulo – ukjente størrelser for meg, men glitrende på alle vis.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ny etappe

Denne innspillinga har blitt liggende i marinade her i heimen ei god stund, men er av den tidløse sorten som har tålt det på et fremragende vis. Den utmerkede trombonisten har fortsatt med seg pianisten Felipe Silveira og trommeslageren Paulinho Vicente – strålende begge to – og denne gangen er bassansvaret overlatt til Felipe Brisola som det heller ikke er det minste feil med. De fire noe så veldig funnet tonen.

Denne gangen er det en annen storhet udi låtskriverfaget som blir hylla, nemlig Edu Lobo. Ikke så veldig kjent her hjemme, men du verden for en skatt han har skapt. I tillegg har Keberle skrevet to låter og trommeslager Vicente en og så blir ballet avslutta med en nydelig og sjølsagt brasiliansk tolkning av Beatles-klassikeren «Blackbird».

Den musikalske ekskursjonen Ryan Keberle har invitert oss med på er av det inderlige og svært så varme slaget – en utflukt det gjør godt å bli med på.

Trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad og gitaristen Stian Larsen har lekt seg på øverommet i en årrekke. Nå får heldigvis vi også være med på leiken.

Ivar Loe Bjørnstad kjenner mange fra Hedvig Mollestad Trio, mens Stian Larsen har vist seg mer enn fordelaktig frem i band som kÖök og Smith Komma John. Jeg ante ikke noe om de tos nære øvefelleskap og blei derfor gledelig overraska over å bli invitert med på denne frilynte festen.

Fri lue

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

De som har hatt gleden av å høre de to hver for seg har skjønt at de hører hjemme i både jazz- og rockuniverser. Det preger også disse åtte mer eller mindre fritt improviserte utfluktene der det skinner tydelig gjennom at de to kjenner hverandre godt musikalsk, stoler på hverandre, utfordrer hverandre og sørger for at både de sjøl og vi blir konstant overraska.

Når så mixmaster David Aleksander Sjølie også kommer inn fra venstre med lapsteel- og barytongitar-bidrag, så sier det seg sjøl at “Morphologies” låter ganske så annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Tøft

Herrene møter oss på et kompromissløst vis der støyåpninga snart tar oss ned til ettertenksomme steder og samtidig viser oss et enormt dynamisk spenn i tilnærminga til det å skape musikk. Her har vi med lyttere av typen langt framskredne å gjøre og de inviterer ustanselig til spennende steder der ingen av oss har vært tidligere.

De to mener vi blir utsatt for ei salig blanding av kunst-rock, Derek Bailey, ambient og nordisk jazz. Det har de helt sikkert rett i og tilsatt krydder fra en rekke andre kilder så har dette blitt et herlig og tøft påfyll fra et spennende øvingsrom.

Nils Landgren Funk Unit feirer 30-års jubileum med å gi sine fans album nummer 12. Veldig lite tyder på at de har tenkt å gi seg med det.

Det tyske plateselskapet ACT og svenske Nils Landgren Funk Unit går på mange måter hånd i hånd. Etter at ACT-sjefen Siggi Loch stifta selskapet i 1992, tok det altså bare to år før Nils Landgren Unit blei henta inn og Loch mente at bandnavnet skulle forandres til Nils Landgren Funk Unit – det var jo funk de spilte. Slik var det og slik er det så definitivt fortsatt.

Jubileum

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det er nesten naturstridig at et band har holdt det gående i tre tiår. Det sier en hel del om musikkens tidløshet og kvalitet og Landgren har aldri kompromissa når det gjelder troa på funkens iboende kraft.

Med seg på hele reisa har den strålende trombonisten Nils Landgren og mannen med den særdeles personlige sangstemma hatt elbassisten og medvokalisten Magnum Coltrane Price. Dagens utgave er befolka med Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal og Jonas Wall på tenorsaksofon. Tre hovedvokalister, mens de tre andre bidrar på bakgrunnsvokal.

Mallorca

For å markere jubileet ville Landgren & Co gjøre noe spesielt. Alle skrev ny musikk og de la turen til Mallorca og studioet til gode svenske venner.

Det førte åpenbart til god stemning og tre kvarter med livsbejaende funk fra noe som må være noe i nærheten i alle fall av verdens lengstlevende funkband.

Her er det ikke noe nytt eller nyskapende, men usedvanlig mye særdeles dyktig håndverk og nok et flott bevis at Nils Landgren Funk Unit fortsatt er en av funkens aller beste ambassadører.

Det het seg at definisjonen på en gentleman var en som kunne spille trekkspill, men som ikke gjorde det. Stian Carstensen fikk satt en stopper for det og Bjørn-Petter Tøsse følger elegant opp.

Jeg må ærlig innrømme at trekkspill aldri har vært mitt favorittinstrument. Det skjedde likevel noe da geniet, og det mener jeg, Stian Carstensen inntok manesjen på 90-tallet. Ikke bare fikk han mye og velfortjent respekt for universet han skapte og for måten han løfta frem trekkspillet på – det førte også til at flere begynte å spille trekkspill – det var ikke flaut lenger.

Etterkommer

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Knapt 30 år unge Bjørn-Petter Tøsse, fra Hustadvika ikke langt fra Molde, har garantert latt seg inspirere av Carstensen. «Stemling», som er en hyllest til hans røtter ute ved havet, er et flott visittkort som består av ti komposisjoner han sjøl har ansvaret for og han gjør også ellers alt annet sjøl.

I tillegg til å spille trekkspill, så komper han seg sjøl på bass og styrer effektpakka og han har også mastra plata som finnes på en USB-stikk i tillegg til ymse strømmetjenester.

Inspirasjon

Når Carstensen er en viktig inspirator, så er det ikke veldig overraskende at et bulgarsk tonespråk også ligger i bånn for en hel del av utfluktene. Tøsse har også med seg norsk folkemusikk i bagasjen og at han har lytta mye på jazz, skinner også tydelig gjennom.

Bjørn-Petter Tøsse er en dyktig instrumentalist som åpenbart stortrives sammen med flenga si. Herlig og livsbejaende er det fra start til mål.

Det den canadiske, men Danmark-bosatte pianisten og komponisten Matt Choboter gir oss er ulikt alt annet som har kommet min vei – og de fleste andres, tror jeg jeg tør hevde.

Choboter er et nytt bekjentskap for meg, men når jeg ser at det er det grenseløse plateselskapet ILK som er medskyldig, så mer enn aner jeg at jeg kommer til å bli tatt med på en grenseløs musikalsk utflukt. Og slik har det – heldigvis – blitt.

Mange kilder

Choboter, som er i besittelse av et post-masters diploma i komposisjon fra Rytmisk Musikkonservatorium i København, har en usedvanlig brei tilnærming til det å skape musikk. Fundamentet er bygd på klassisk musikk og etter hvert jazz, men når han så har studert både sør-indisk klassisk musikk i India og gamelan-musikk på Bali, så sier det seg nesten sjøl at fusjonen av alt dette må bli noe helt spesielt.

Usedvanlig besetning

Sjøl trakterer Choboter et mikrotonalt forberedt piano og så har han invitert med seg perkusjonisten Jan Kadereit, altsaksofonisten Calum Builder, tenorsaksofonisten Miguel Crozzoli og baritonsaksofonisten Michal Biel.

Sammen skaper de seks drømmeliknende landskap der musikken, ofte i en slags droneform, får mulighet til å utvikle seg saaaakte. Ikke bare er pianoet forberedt, men saksofonene er også re-innspilt på toppen av seg sjøl i andre omgivelser enn de opprinnelige og låter derfor annerledes. Spennende? Det er bare forbokstaven.

Matt Choboter, som like gjerne kan påtreffes i en jazzkonsert som i en samtidsmusikk-setting med denne musikken, er åpenbart ei stemme som ikke kan sammenliknes med noen annens. Bedre kan det ikke bli.

Det eksotiske artistnavnet Mörmaid sa meg ikke noe, men da jeg skjønte at Live Sollid Schulerud skjulte seg bak det, så fikk nysgjerrigheten ekstra fart på seg.

30 år unge Sollid Schulerud er nemlig datter av en de mer spennende og kompromissløse sjelene i norsk musikk og musikkpedagogikk, Torgrim Sollid. Ikke det at det på noen som helst måte er noe must at man må slekte på noen for at min nysgjerrighet skal vekkes til live, men i dette tilfelle sørga det uansett for en ekstra omdreining på nysgjerrighetshjulet – jeg har nemlig ikke tro på at en etterkommer etter Torgrim Sollid driver på med noe som er i nærheten av intetsigende eller uinteressant.

Spennende

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Har jeg skjønt det riktig så har Mörmaid eksistert siden 2012. Til dette debutalbumet har hun utvikla et språk og et landskap som er uhyre personlig og spennende. Hun har skrevet alt av musikk og tekst, hun har produsert og hun har mixa herligheten sjøl og sjøl om det helt sikkert er mulig å høre impulser både herfra og derfra, så er Mörmaid ei helt unik stemme.

Mörmaid legger ikke skjul på at hun har henta inspirasjon fra artister jeg både kjenner til og ikke kjenner til som Grimes, Röyksopp, SOPHIE, Burial, Kelly Lee Owens og Arca, men her finnes det også spor fra frijazz, technoens rytmikk, drømmepop og det hun kaller grensesprengende hyperpop.

Jeg innrømmer glatt at mange av disse referansene ligger et godt stykke utenfor min referanseverden, men med Mörmaids nydelige stemme på toppen av disse lydlandskapene, så har det blitt en forførende og spennende verden på tvers av det meste.

Det tok sin tid før Mörmaids og mine veier krysset hverandre, men det har vært verdt ventetida. Herlig, forfriskende og svært personlig.

Den slovenske pianisten Miha Gantar må nesten være noe av det mest produktive som finnes i jazzverdenen. Her kommer det to bokser med ti forskjellige konstallasjoner.

For knappe to år siden blei jeg oppemerksom på den Amsterdam-baserte pianisten og komponisten Miha Gantar (26) for første gang. Da møtte han oss med “Introducing Miha Gantar” – en boks med fem plater med fem forskjellige konstellasjoner. Nysgjerrigheten blei umiddelbart vekka og han fortalte oss med de ymse utgavene av seg sjøl at han allerede som 24-åring hadde veldig mye spennende å by på.

New York

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Gantar har også rukket å studere og knytte kontakter i New York. Det har ført til årets boks med fem nye skiver med like mange utgaver av Gantar-universet. I løpet av kanppe 14 dager i Power Station-studioet møter vi han på trio med bassisten John Hèbert og trommeslageren Eric McPherson, sammen med strykekvartett, på duo med tenorsaksofonisten Zoh Amba, på trio med perkusjonistene og trommeslagerne Kweku Sumbry og Jeremy Dutton og som solopianist.

All musikken, hvis den ikke er fritt improvisert, er skrevet av Gantar. Med alle sjatteringene av seg sjøl så forteller han oss om en vordende klangmester med et svært åpent sinn der både elemneter fra straight jazz, frijazz, klassisk musikk og samtidsmusikk spiller bortimot lieverdige roller.

Amsterdam

Gantar har altså bosatt seg i smeltedigelen Amsterdam. I mi store bunke med innspillinger som ikke har nådd opp til overflata, så fantes også nok en Gantar-boks, “Amsterdam”, som blei utgitt i fjor. I løpet av 2022 så spilte altså Gantar inn ei trioskive med bassisten Nick Dunston og trommeslageren Tristan Renfrow, ei med strykekvartett, ei med den unike altsaksofonisten og klarinettisten Michael Moore, en pianoduo med Ratnag Ahim og nok ei soloskive.

De to seineste boksene er altså mer eller mindre bygd over den samme lesten, men det låter likevel ganske så forskjellig på grunn av de forskjellige samarbeidspartnerene på begge sider av dammen. Fellesnevneren er sjølsagt Gantar og hans visjoner og at vi har med ei totalt unik stemme å gjøre som vil sette sitt stadig tydeligere stempel på moderne samtidsjazz i tiåra som kommer, føler jeg meg rimelig sikker på.

Tre bokser med til sammen 15 plater på tre år er nesten uvirkelig fra en 26-åring. Alt er ikke like spennende – det skulle nesten tatt seg ut, men det er mer enn nok her til å slå fast at Miha Gantar allerede har meldt sin ankomst noe så voldsomt.