Nytt stjerneskudd?

Marquis Hill er på "alles" lepper over there. Er han den nye Miles Davis?

Marquis Hill kan være på vei mot noe stort.

29 år unge Marquis Hill fra Chicago slo gjennom for fullt da han vant Thelonious Monk-konkurransen i 2014 da trompet var instrumentet det blei konkurrert i. Da hadde han allerede markert seg kraftig i hjembyen og gitt ut tre skiver under eget navn, men den store oppmerksomheten hadde likevel uteblitt. En del av premien var platekontrakt med Concord Records og det betyr igjen at både musikken og navnet til Marquis Hill får et verdensomspennende publikum.

Med sitt band Blacktet som består av altsaksofonisten Christopher McBride, vibrafonisten Justin Thomas, bassisten Joshua Ramos og trommeslageren Makaya McCraven, samt diverse gjester på vokal, trombone, perkusjon og resitasjon – bandet blir blant annet presentert muntlig som på ei scene fra start av…. – viser Hill oss hvorfor han stakk av med førstepremien, men likevel mangler den store originaliteten foreløpig.

Bebop er fundamentet til Hills musikkanskuelse og han blander egne låter med standarder som "My Foolish Heart", "Maiden Voyage" og "Straight No Chaser". Dessuten er han en del av hip-hop-kulturen også og det skinner også gjennom.

Hill er en strålende instrumentalist med en vakker tone og et herlig uttrykk, men enn så lenge finner jeg altså ikke den store personligheten i det han har å melde. Når det er sagt så kan man ikke se bort fra at dette er starten på ei stor karriere – Marquis Hill vil garantert bli å høre i mange tiår framover.

Marquis Hill

The Way We Play

Concord Records/border.no

Nytt stjerneskudd?

Marquis Hill er på "alles" lepper over there. Er han den nye Miles Davis?

Marquis Hill kan være på vei mot noe stort.

29 år unge Marquis Hill fra Chicago slo gjennom for fullt da han vant Thelonious Monk-konkurransen i 2014 da trompet var instrumentet det blei konkurrert i. Da hadde han allerede markert seg kraftig i hjembyen og gitt ut tre skiver under eget navn, men den store oppmerksomheten hadde likevel uteblitt. En del av premien var platekontrakt med Concord Records og det betyr igjen at både musikken og navnet til Marquis Hill får et verdensomspennende publikum.

Med sitt band Blacktet som består av altsaksofonisten Christopher McBride, vibrafonisten Justin Thomas, bassisten Joshua Ramos og trommeslageren Makaya McCraven, samt diverse gjester på vokal, trombone, perkusjon og resitasjon – bandet blir blant annet presentert muntlig som på ei scene fra start av…. – viser Hill oss hvorfor han stakk av med førstepremien, men likevel mangler den store originaliteten foreløpig.

Bebop er fundamentet til Hills musikkanskuelse og han blander egne låter med standarder som "My Foolish Heart", "Maiden Voyage" og "Straight No Chaser". Dessuten er han en del av hip-hop-kulturen også og det skinner også gjennom.

Hill er en strålende instrumentalist med en vakker tone og et herlig uttrykk, men enn så lenge finner jeg altså ikke den store personligheten i det han har å melde. Når det er sagt så kan man ikke se bort fra at dette er starten på ei stor karriere – Marquis Hill vil garantert bli å høre i mange tiår framover.

Marquis Hill

The Way We Play

Concord Records/border.no

Festen er over

Alarmen gikk og både Bendik Hofseth og publikum avslutta årets Kongsberg-festival brått, men usedvanlig godt. Tidligere på kvelden hadde Angelinga Jordan, Melody Gardot og ikke minst Steve Coleman vært med å sørge for for en flott avslutningsdag.

Bendik Hofseth med kremen av norske musikanter med "IX" live for første gang.

Foto: Tor Hammerø

25 år på ettertid sørga superentusiast Christer Falck for at en av hans aller største helter, Bendik Hofseth, stod på scena for aller første gang med en liverversjon av skiva "IX". Det skjedde med det kremlaget som spilte på skiva: Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset. Bedre gjeng er det nesten ikke mulig å sette sammen og alle ga musikken den sjela og det livet den fortjente. For oss som var fans den gangen og som har vært det siden, blei denne natta en nyttig bekreftelse på at Bendik, både som vokalist, saksofonist og komponist, hører hjemme langt der framme. Planen var for første gang å spille alt fra albumet live og det lyktes noe så voldsomt – nesten….

Bare ekstranummeret "End Is Beginning" gjenstod da brannalarmen gikk og alle måtte rømme det nye Musikkteateret, men da vi hadde vi i alle fall fått servert både "Night Train", "Riverside" og "A Little Parade" og alle de andre strålende låtene fra det STOOORE albumet som så dagens lys for 25 år siden. Både musikken, Bendik Hofseth og de aller beste vennene hans holder samme klasse den dag i dag. Heldigvis har bandets åttende medlem, Christer Falck, sørga for at musikken med masse tilliggende herligheter nå finnes i en praktboks – sørg for at den kommer i hus for den blir utsolgt!

Angelina Jordan og Melody Gardot – to stemmer med noe eget på lager.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei ønska velkommen av to vokalister. Jeg har aldri hørt Angelina Jordan live og må innrømme en viss skepsis. Det 10-årige unikumet viste oss likevel raskt at hun har et talent av sjeldent kaliber og sammen med Anders Aarum, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen tok hun Melody Gardot-publikummet med storm med sine fire oppvarmingslåter. Hun er altså i besittelse av en stemmeprakt, kontroll og melodisk og rytmisk oversikt som skulle vært forbudt for en 10-åring. Herlig, intet mindre, og det skal bli usedvanlig spennende å følge dette helt spesielle talentet i åra som kommer.

Konserten store stjerne, den amerikanske vokalisten, gitaristen og pianisten Melody Gardot, overraska den fullsatte salen med et utadvendt sett med stort sett egne låter, men også en Chet Baker-hyllest – "You Don´t Know What Love Is" – og brasiliansk musikk, der hun hoppa og spratt rundt på et vis som fikk meg til å lure på hennes "story" som pleietrengende pasient avhengig av stokk og solbriller.

Forhåpentligvis er det slik at hun bare har blitt mye bedre de seineste åra og hennes show med en blanding av soul, gospel, rhythmn and blues og jazz, gikk hjem så det suste. For meg blei det litt for planlagt og koreografert, men at Melody Gardot har noe eget å fare med hersker det absolutt ingen tvil om.

Steve Coleman – en kompromissløs visjonær.

Avslutningsdagen på Kongsberg blei også mitt første livemøte med stilskaperen, komponisten, bandlederen og altsaksofonisten Steve Coleman. Hans vis å utvikle små rytmiske og melodiske ideer på, som han unnfanga i M-Base kollektivet for noen tiår siden, var usedvanlig fascinerende og de to første "låtene" varte bortimot en time. Sammen med de utmerkede disiplene Jonathan Finlayson på trompet, Miles Okazaki på gitar, Sean Rickman på trommer og Anthony Tidd på elbass, skapte Coleman en atmosfære basert på at alle ideer som kom opp kunne og skulle spilles tomme før man gikk videre. Når så konserten blei avslutta med en Charlie Parker-cover, som pekte både bakover og fremover, så var dette en strålende bekreftelse på at den kompromissløse Steve Coleman er en av den moderne jazzens viktigste stemmer.

Så var Kongsberg-festivalen med publikumsrekord på alle vis over. Den har gitt meg en rekke strålende musikalske opplevelser og gode møter. Så får diskusjonen komme om det er i dette folkefestlandskapet med Vassendgutane i den aller ytterste kanten festivalen vil befinne seg også i åra som kommer. Den diskusjonen er viktig og riktig. Takk for i år – nå er det bare 51 uker igjen!

En herlig maskerade

Den norske virtuosen på ymse barokkinstrumenter, Rolf Lislevand, avlegger oss nok et herlig beøsk. Aleine med sin barokkgitar og slektningen theorbo gir han oss et inderlig blikk tilbake til det musikalske 1600-tallet og hvor gitaren kom fra.

Rolf Lislevand er en virtuos som forteller inderlige historier med sine "gamle" instrumenter.

Rolf Lislevand er vel blant de ytterst få her til lands som kan skrive luttenist i sjølangivelsen sin. Nå er jeg ikke sikker på om han skatter til Norge – Lislevand har nemlig vært bosatt i Italia siden 1987. Årsaken til det er nok at han er svært så sentral i barokkmusikk-miljøet både som utøver og som pedagog og det miljøet er nok definitivt større der sør enn her oppe ved Nordpolen. Heldigvis har blant mange andre ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga Lislevands storhet og her får vi være med på et sjeldent møte med musikk skrevet av Francesco Corbetta og hans elev Robert de Visée som levde på 16- og 1700-tallet og var hoffkomponister og luttenister for solkongen, Louis XIV.

Lislevand er en åpen og søkende musikalsk sjel. Forrige gang jeg støtte på han var sammen med Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Her er han altså helt aleine og det er mer enn nok det. Lislevand er en mester på "gitarene" sine og, sjøl om dette er gammel musikk, så løfter han det på et vis inn til oss på 2000-tallet med sin tidløse måte å tolke denne vakre og for oss sjeldne musikken på.

Lislevand har skrevet en lang og informativ tekst i omslagsheftet der han setter komponistene og musikken inn i sin rette konstekst. Den blir på et vis lettere å forstå, men den tengs absolutt ikke. Rolf Lislevands maskeradeverden står mer enn solid nok på egne bein.

Rolf Lislevand

La Mascarade

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

En herlig maskerade

Den norske virtuosen på ymse barokkinstrumenter, Rolf Lislevand, avlegger oss nok et herlig beøsk. Aleine med sin barokkgitar og slektningen theorbo gir han oss et inderlig blikk tilbake til det musikalske 1600-tallet og hvor gitaren kom fra.

Rolf Lislevand er en virtuos som forteller inderlige historier med sine "gamle" instrumenter.

Rolf Lislevand er vel blant de ytterst få her til lands som kan skrive luttenist i sjølangivelsen sin. Nå er jeg ikke sikker på om han skatter til Norge – Lislevand har nemlig vært bosatt i Italia siden 1987. Årsaken til det er nok at han er svært så sentral i barokkmusikk-miljøet både som utøver og som pedagog og det miljøet er nok definitivt større der sør enn her oppe ved Nordpolen. Heldigvis har blant mange andre ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga Lislevands storhet og her får vi være med på et sjeldent møte med musikk skrevet av Francesco Corbetta og hans elev Robert de Visée som levde på 16- og 1700-tallet og var hoffkomponister og luttenister for solkongen, Louis XIV.

Lislevand er en åpen og søkende musikalsk sjel. Forrige gang jeg støtte på han var sammen med Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Her er han altså helt aleine og det er mer enn nok det. Lislevand er en mester på "gitarene" sine og, sjøl om dette er gammel musikk, så løfter han det på et vis inn til oss på 2000-tallet med sin tidløse måte å tolke denne vakre og for oss sjeldne musikken på.

Lislevand har skrevet en lang og informativ tekst i omslagsheftet der han setter komponistene og musikken inn i sin rette konstekst. Den blir på et vis lettere å forstå, men den tengs absolutt ikke. Rolf Lislevands maskeradeverden står mer enn solid nok på egne bein.

Rolf Lislevand

La Mascarade

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

Framtida er her

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang er et talent utenom det vanlige. Det er bare å spørre Sting og alle som var tilstede på hennes takk-for-prisen-konsert på Kongsberg. Dessuten viste Steps Ahead oss at det er masse livskraft igjen i bandet etter 40 år i live!

Med bestillingskonserten "Songs from Land" bekrefta Ellen Andrea Wang at hun er et helt spesielt talent.

Foto: Gunnar Brekke

29 år unge Ellen Andrea Wang har nådd svært langt sin unge alder til tross. Hun er blant annet garantert den eneste musikanten, på Tellus i alle fall, som har spilt med Sting og Østre Toten Storband i løpet av den samme uka og hun har etablert seg solid langt utenfor Harald og Sonjas grenser i trommesjef Manu Katchés band.

Det var derfor bare på sin plass at hun allerede i fjor blei tildelt festivalens store musikerpris – en pris som forplikter en konsert påfølgende år. Wang hadde benytta anledninga til å gå tilbake til røttene sine og tok utgangspunkt i musikk fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, der hun har vokst opp. Det betyr relativt enkle melodier og med tekster som omhandler alt fra religiøs lengsel til mat!

Med sin faste trio bestående av Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på ymse elektriske tangentinstrumenter som fundament, hadde Wang invitert med seg veteranen Jon Balke på piano – hvilken autoritet, tilstedeværelse og retningsgiver – og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.

Med "Songs from Land" har Wang både tatt vare på og utvikla musikk som er viktig for henne. Hun har løfta den inn i et moderne lydlandskap der alle fem fikk være med å prege det hele hver på sitt uhyre personlige vis. Wang både synger og spiller på et jordnært, men samtidig "internasjonalt" vis som vil føre henne til store scener kloden rundt – jeg lover. Musikken var hele tida usedvanlig melodisk og rytmisk "lett", men både Balke, Dahlen, Paulsberg og Ulvo ga den farger og med herlig bruk av dynamiske virkemidler var det hele tida masse spenning til stede som blant annet i den strålende "duellen" mellom Balke og Ulvo.

En dag må jeg til Land og Ellen Andrea Wang er garantert på vei til flere land for herligere musikk kommer det ikke mye av fra bygdene nå til dags.

Med Jon Balke, Hanna Paulsberg, Erland Dahlen og Andreas Ulvo på laget var Ellen Andrea Wang trygg – og vel så det.

Foto: Gunnar Brekke

Steps Ahead anno 2016 består av Eliane Elias, Mike Mainieri, Marc Johnson, Billy Kilson og for anledninga Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

For 40 år siden satte den nå 78 år unge vibrafonisten Mike Mainieri i gang Steps Ahead – et fusionband som skulle vise seg å bli et av verdens mest retningsgivende innen sjangeren. Mainieri er fortsatt i førersetet og bandet består nå av pianisten Eliane Elias, med hennes ektemann Marc Johnson på bass, Billy Kilson på trommer og Donny McCaslin – kjent som svært viktig bidragsyter til David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" tidligere i år – på tenorsaksofon. Når så tdligere medlem av familien, Bendik Hofseth, satt inn mot slutten av konserten, var garantert Steps-fansen mer enn fornøyd.

Med tusener på Kygo-konsert bare noen meter unna, var publikumsframmøtet skuffende på Steps Ahead-konserten. Det var leit fordi dette absolutt var ei utgave av både bandet og musikken som holdt meget solid klasse. Veteranene visste vi hva stod for, likevel plukka både Elias, Mainieri og ikke minst den tidligere Bill Evans-bassisten Johnson fram noe ekstra. "Nykommerne" Kilson og McCaslin er solister på høyeste nivå og at både David Bowie og mange andre har hørt noe helt spesielt i McCaslin er ikke overraskende – her snakker vi om en tenorist som vil prege moderne jazz i tiår framover.

Jeg har hørt Steps Ahead og store deler av musikken mange ganger tidligere. Likevel lar jeg meg begeistre og spesielt morsomt var det jo å høre vår egen Bendik Hofseth på gamle trakter. Vi snakker om en kar med it-faktoren – du verden for en sound det er i hornet til Bendik! Til alle som gikk glipp av Steps Ahead denne gangen – muligheten byr seg igjen i Molde om knappe to uker. Be there!

Heftig møte mellom Donny McCaslin og Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

Framtida er her

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang er et talent utenom det vanlige. Det er bare å spørre Sting og alle som var tilstede på hennes takk-for-prisen-konsert på Kongsberg. Dessuten viste Steps Ahead oss at det er masse livskraft igjen i bandet etter 40 år i live!

Med bestillingskonserten "Songs from Land" bekrefta Ellen Andrea Wang at hun er et helt spesielt talent.

Foto: Gunnar Brekke

29 år unge Ellen Andrea Wang har nådd svært langt sin unge alder til tross. Hun er blant annet garantert den eneste musikanten, på Tellus i alle fall, som har spilt med Sting og Østre Toten Storband i løpet av den samme uka og hun har etablert seg solid langt utenfor Harald og Sonjas grenser i trommesjef Manu Katchés band.

Det var derfor bare på sin plass at hun allerede i fjor blei tildelt festivalens store musikerpris – en pris som forplikter en konsert påfølgende år. Wang hadde benytta anledninga til å gå tilbake til røttene sine og tok utgangspunkt i musikk fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, der hun har vokst opp. Det betyr relativt enkle melodier og med tekster som omhandler alt fra religiøs lengsel til mat!

Med sin faste trio bestående av Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på ymse elektriske tangentinstrumenter som fundament, hadde Wang invitert med seg veteranen Jon Balke på piano – hvilken autoritet, tilstedeværelse og retningsgiver – og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.

Med "Songs from Land" har Wang både tatt vare på og utvikla musikk som er viktig for henne. Hun har løfta den inn i et moderne lydlandskap der alle fem fikk være med å prege det hele hver på sitt uhyre personlige vis. Wang både synger og spiller på et jordnært, men samtidig "internasjonalt" vis som vil føre henne til store scener kloden rundt – jeg lover. Musikken var hele tida usedvanlig melodisk og rytmisk "lett", men både Balke, Dahlen, Paulsberg og Ulvo ga den farger og med herlig bruk av dynamiske virkemidler var det hele tida masse spenning til stede som blant annet i den strålende "duellen" mellom Balke og Ulvo.

En dag må jeg til Land og Ellen Andrea Wang er garantert på vei til flere land for herligere musikk kommer det ikke mye av fra bygdene nå til dags.

Med Jon Balke, Hanna Paulsberg, Erland Dahlen og Andreas Ulvo på laget var Ellen Andrea Wang trygg – og vel så det.

Foto: Gunnar Brekke

Steps Ahead anno 2016 består av Eliane Elias, Mike Mainieri, Marc Johnson, Billy Kilson og for anledninga Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

For 40 år siden satte den nå 78 år unge vibrafonisten Mike Mainieri i gang Steps Ahead – et fusionband som skulle vise seg å bli et av verdens mest retningsgivende innen sjangeren. Mainieri er fortsatt i førersetet og bandet består nå av pianisten Eliane Elias, med hennes ektemann Marc Johnson på bass, Billy Kilson på trommer og Donny McCaslin – kjent som svært viktig bidragsyter til David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" tidligere i år – på tenorsaksofon. Når så tdligere medlem av familien, Bendik Hofseth, satt inn mot slutten av konserten, var garantert Steps-fansen mer enn fornøyd.

Med tusener på Kygo-konsert bare noen meter unna, var publikumsframmøtet skuffende på Steps Ahead-konserten. Det var leit fordi dette absolutt var ei utgave av både bandet og musikken som holdt meget solid klasse. Veteranene visste vi hva stod for, likevel plukka både Elias, Mainieri og ikke minst den tidligere Bill Evans-bassisten Johnson fram noe ekstra. "Nykommerne" Kilson og McCaslin er solister på høyeste nivå og at både David Bowie og mange andre har hørt noe helt spesielt i McCaslin er ikke overraskende – her snakker vi om en tenorist som vil prege moderne jazz i tiår framover.

Jeg har hørt Steps Ahead og store deler av musikken mange ganger tidligere. Likevel lar jeg meg begeistre og spesielt morsomt var det jo å høre vår egen Bendik Hofseth på gamle trakter. Vi snakker om en kar med it-faktoren – du verden for en sound det er i hornet til Bendik! Til alle som gikk glipp av Steps Ahead denne gangen – muligheten byr seg igjen i Molde om knappe to uker. Be there!

Heftig møte mellom Donny McCaslin og Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

Gode kammmmerater!

Martin Hagfors og Erik Johannessen – og alle kammmmeratene deres – tar barn på alvor og har nok en gang laga musikk for barn som egner seg for alle fra 1 til 100 – minst.

Fullt både på scena og i salen når Meg og kammeraten min øser av overflødighetshornet sitt.

Det er ikke bare mulig, det er faktisk høyst sannsynlig, at jeg befinner meg et stykke utafor kjernegruppa som Meg og kammeraten min sikter seg inn på. Det bryr jeg meg egentlig ikke så mye om – jeg føler meg velkommen i musikken uansett. Mye av årsaken er helt sikkert at Martin Hagfors, med solid bakgrunn fra band som HGH, Home Groan og som bidragsyter til artister som Weld, Motorpsycho, National Bank og Bobby Bare, helt siden unnfangelsen av Meg og kammeraten min har insistert på at musikk til barn også skal ha samme kvalitet som for et eldre publikum. Det at trombonist og arrangør Erik Johannessen, med bakgrunn fra blant annet Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra, er hovedkammeraten til Hagfors sier det meste om hvor kvalitetslista blir lagt.

Bandet denne gangen består av blant andre brødrene Maarud og brødrene Horntveth, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Tuva Syvertsen og Det Norske Jentekors aspirantkor – vi snakker med andre ord om A-laget. Når så Hagfors skriver både låter og tekster som er fengende, rocka og morsomme og lette å hekte seg på tekstmessig for "alle", så har både "Gjenta-jenta" og bandet i seg sjøl alle forutsetninger til å gå hjem – noe de tydeligvis gjør også der de drar fulle barnehus landet rundt.

Maj Britt Andersen og Geir Holmsen var mer eller mindre de første – i moderne tider i alle fall – som tok musikk for barn på alvor. De har tydeligvis inspirert nye generasjoner og det Martin Hagfors og Erik Johannessen gjør med kammeratgjengen sin er intet mindre enn veldig bra. Det skader heller ikke med egen kriblekursbok som er med i godteposen.

Meg og kammeraten min

Gjenta-jenta

Barneselskapet/Musikkoperatørene

Nikosing i kirka

Maestro Arild Andersen med Ensemble Denada, Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country og Skadedyr – tre ganske så forskjellige artister/grupper som på dag to av Kongsberg-festivalen fortalte oss alt om allsidigheten, bredden og kvaliteten på norsk jazz. Framifrå – intet mindre.

Det var liksom helt riktig at Trail of Souls-prosjektet med Solveig Slettahjell på vokal, Knut Reiersrud på gitar og munnspill og In The Country – Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og Morten Qvenild på tangenter – møtte en fulltallig og begeistra menighet i kirka. Det var som om musikken hadde kommet hjem. Ideen til dette møtet mellom de "tre" hver på sitt vis unike artistene, kom fra den tyske plateprodusenten Siggi Loch og må være en av de beste han har kommet på.

Reiersrud, en unik musikant på alle mulige måter, er et oppkomme av kunnskap om musikken de har satt sammen – det være seg blues, gospel, rhythm and blues, rock, jazz – og repertoaret speiler alle og hver enkelt på inderlige vis. Om det er Peter Gabriels "Mercy Street", "Trouble in Mind", "Sometimes I Feel Like a Motherless Child" – inderligere duotolkning enn det Qvenild og Slettahjell ga oss er ikke mulig å forestille seg – eller "Nobody´s Fault but Mine" eller sanger av mer ukjent opphav, makta de fem på et majestetisk vis å fylle rommet fra start til mål med – en vidunderlig varm og sterk opplevelse.

Solveig Slettahjejll – jeg tror på hvert ord hun synger – mer eller mindre utbrøt underveis at hun nikoste seg. Det var tydelig å merke også og varmen de blei møtt av fortalte nok de fem på scena at det så avgjort var gjensidig.

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country med nok en praktkonsert – denne gangen i nydelige Kongsberg kirke.

Fotos: Tommy Johansen

Egentlig nekter jeg å tro at Arild Andersen har rukket å bli 70 år. Han er altfor opptatt og stadig skapende til det og samtidig utstråler han alltid en gutteaktig sjarm og energi i det han foretar seg på scena – og utenfor for den saks skyld. Andersens sjelsfrende i trioen med Paolo Vinnacia, den skotske saksofonisten Tommy Smith, kaller AA konsekvent for maestro – det er både flott og på sin plass. Det stemmer nemlig!

Derfor var det også en meget god idé av folka i og rundt det 13 manns/kvinners Ensemble Denada å spørre Andersen om de kunne ta for seg deler av hans musikk, rearrangere den og spille den med han som solist. Da Andersen sjølsagt takka ja i et ellers så travelt program, han har akkurat kommet hjem fra en rekke jobber i Canada og USA med trioen, så visste han neppe hva han takka ja til. Arrangørene Øyvind Brække, Shannon Mowday, Erlend Skomsvoll og Helge Sunde hadde nemlig skrevet arr som var både utfordrende og spennende og Andersen måtte mer eller mindre lære sin egen musikk på nytt!!! Men som både han og Denada hadde gjort hjemmeleksa si – både når det gjaldt "gammelt" stoff og den nye suita "Arindra". Mange kunne vært nevnt – Denada består nemlig av utmerkede solister hel veien, men kjemien og samspillet mellom Andersen, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og elbassist Per Mathisen var uansett et høydepunkt for meg. Denne hyllesten av en av de største innen norsk jazz gjennom alle tider var nok en bekreftelse på at Tommy Smith har helt rett: Arild Andersen er en maestro!

Arild Andersen med Ensemble Denada – strålende på alle slags vis.

Foto: Tor Hammerø

Ikke så reint lite stolt over å få introdusere sjølveste Arild Andersen.

Dagen starta i andre enden og begynte med et herlig møte med Skadedyr – dusinet fullt med noen av de aller mest lovende, unge norske jazzmusikantene som finnes. Det sier egentlig ganske mye fordi det både er mange der ute og kvaliteten er skyhøy. Har jeg skjønt det riktig var utgangspunktet for bandet en eksamenskonsert tubaist Heida Karine Johannesdottir Mobeck og tangentist Anja Lauvdal skulle holde i 2011. De samla noen av sine beste venner for å skape unik musikk sammen basert på deres egne ideer. Dette var mitt første livemøte med bandet og, til tross for at jeg har hørt dem på plate, så var det en stor og usedvanlig positiv overraskelse.

Lauvdal og de andre komponistene tar for seg hemningsløst av alt de har hørt og lært i løpet av sine relativt korte liv og det er ikke lite. Skadedyr framstår som en sjanger i seg sjøl – jeg har i alle fall store problemer med å finne referanser å sammenlikne denne høyst spesielle organismen med og det er en udelt kompliment. Mange kunne vært nevnt som solister – for meg framstod nok en gang trommeslager og presentatør med en underfundig humor, Hans Hulbækmo, og fiolinist Adrian Løseth Waade som akkurat det de er – topp solister.

Disse tre høyst forskjellige "bandene" ga oss høydepunkt på høydepunkt og fortalte oss hvilken klasse det er på norsk jazz – vi snakker verdensklasse. Så er det sagt – ferdig snakka!

Skadedyr – noe av det aller beste av det beste som har kommet ut av den nye generasjonen norske jazzmusikere.

Foto: Erik Lande

Den nye hippe stemma

Laura Mvula er 30 år ung, kommer fra Birmingham i England og er på full fart mot stjernene som en av de aller mest lovende vokalistene jeg har hørt på år og dag.

Laura Mvula – en ny favorittvokalist i en rekke grenseland.

Med foreldre fra Jamaica og St. Kitts og født og oppvokst i England er Laura Mvula et ektefødt barn av den nye tida. Når så oppveksten har vært tilbragt i en av de største smeltediglene på fotballøya, Birmingham, så har forutsetningen vært tilstede for at Mvula kunne få en spennende musikalsk karriere.

Mvula har røtter i alt fra soul via gospel til rhythm and blues til jazz og allerede på debutalbumet "Sing to the Moon" i 2013 blei verden oppmerksom på ei helt ny og spennende stemme. Siden debuten har hun spilt over store deler av kloden og har blant annet samarbeida med Snarky Puppy – en match made in heaven som det heter der borte.

Jeg har bare hørt enkelte eksempler tidligere på hva og hvem Mvula er og hva hun har å fare med. Med "The Dreaming Room" har vi "møtt" hverandre på et vis som gjør at dette blir et varig forhold – sett fra mitt ståsted i alle fall.

Hun tar med seg alle sine inspirasjonskilder til sin personlige smeltedigel og lager her et vakkert fyrverkeri av et album der hun skriver stort sett alt sjøl. Hun er en musikalsk historieforteller av rang og omgir seg med musikanter og produsenter som har skjønt hvor hun vil og så får vi håpe at sceneskrekken, som visstnok skal være langt framskreden, avtar smått om senn og at vi får henne på ei norsk scene så raskt som mulig. Laura Mvula har nemlig å masse fare med.

Laura Mvula

The Dreaming Room

RCA/Sony Music