Tor Hammerø

Jack DeJohnette er av mange regna som verdens ledende jazztrommeslager. Her møter han Ravi Coltrane og Matthew Garrison, sønnene til to av de andre største gjennom alle tider.

Ravi Coltrane, Jack DeJohnette og Matthew Garrison – et helt spesielt møte.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Dette møtet er det veldig mye spesielt ved. Tenor-, sopran og sopraninosaksofonist Ravi Coltrane var bare to år gammel da han mista sin far, den ikoniske saksofonisten John Coltrane. I hans legendariske kvartett på begynnelsen av 60-tallet spilte Jimmy Garrison bass og han døde i 1976 før hans sønn Matthew hadde rukket å bli seks år gammel. Til tross for at de var svært unge da fedrene la ned horna, så har de likevel blitt tilstrekkelig inspirert til å plukke opp de samme instrumentene som sitt opphav, sjøl om Garrison har valgt elbass i motsetning til faren som foretrakk den store akustiske fela.

Jack DeJohnette, som gjennom sine bidrag til Miles Davis, Bill Evans, Keith Jarrett, Jan Garbarek og Terje Rypdal og mange, mange andre, har siden 60-tallet vært en av verdens ledende trommeslagere. Han har kjent de to siden de var guttunger. DeJohnettes er Garrisons gudfar mens trommelegenden kjenner Coltrane som en sønn. Opp gjennom åra har de snakka om å gjøre noe sammen og endelig har de funnet anledninga og musikken til å gjøre det.

De har spilt sammen live i en periode allerede og nå følte de tre, som opplever seg som familie på alle slags vis, at tida var inne for å dokumentere samarbeidet. La det være klart med en gang: det var en korrekt avgjørelse!

DeJohnette spiller i tillegg til trommer også piano og elektronisk perkusjon,mens Garrison også trakterer elektronikk, men akkordinstrument er det altså sparsommelig med. Repertoaret, som begynner med John Coltranes sterke "Alabama" – helt spesielt å høre sønnen spille den og høre slektskapet med faren, blir komplett med Miles Davis/Bill Evans´ udødelige "Blue in Green", høyst overraskende Earth, Wind & Fires "Serpentine Fire" samt fem originallåter.

De tre har en personlig og musikalsk kjemi som er sjelden. Det kommer ikke akkurat som noen stor overraskelse at de er store instrumentalister, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det sitter som kollektiv. Det gjør det så voldsomt i dette tilfellet – dette har blitt et stjernemøte på tvers av generasjoner.

Jack DeJohnette/Ravi Coltrane/Matthew Garrison

In Movement

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bassist, bandleder og komponist Mats Eilertsen har kryssa Rubicon – og mange andre elver – for godt med det dette fantastiske bestillingsverket til Vossajazz for vel to år siden. Nå får endelig resten av verden også anledning til å bli med på kryssinga.

Mats Eilertsen i sentrum for stjernelaget han kryssa Rubicon med.

Foto: André Løyning

Ofte er det slik at bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, blir spilt under uroppføringa og aldri igjen. Årsaken er at slike verk er så stort lagt opp og så ressurskrevende at det blir praktisk og økonomisk vanskelig å få det på veien. Når det gjelder "Rubicon" så gikk gjetorda raskt: dette måtte for Guds skyld ikke legges bort – "alle" andre måtte få oppleve det også.

For vel et år siden dro heldigvis bandet på turné og i samme slengen tok de også turen innom Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher i Rainbow Studio og nå er det altså klart for "alle" andre. For meg er dette mitt første møte med "Rubicon" og jeg bryter gjerne sammen og tilstår at dette er noe av det vakreste av musikk som har kommet i nærhetene av mitt sanseapparat på svært lenge.

Musikken Eilertsen har skrevet, med litt hjelp av noen av noen av hans medmusikanter, er så inderlig, så klangrik, så vakker, så melodisk, så søkende, så uttrykksfull og så personlig som vel tenkelig. Når så gitarist Thomas T. Dahl, den nederlandske pianisten Harmen Fraanje, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal og Trygve Seim, den finske trommeslageren Olavi Louhivuori og den amerikansk-norske vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring, på alle slags vis har skjønt hvor Eilertsen vil med musikken og er med og gir den liv, mening og innhold fra første til siste takt så er "Rubicon" på god vei til å få evig liv og forhåpentligvis klassiker-status.

Mats Eilertsen (41) har vært med oss i snart 20 år som en stadig viktigere musikant og retningsgiver i en rekke konstellasjoner. Likevel venter jeg på det Store gjennombruddet – på verdensbasis. Det bør komme nå – "Rubicon" har alt som skal til for at de fleste elver kan krysses.

Mats Eilertsen

Rubicon

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sinikka Langeland har lenge vist oss at hun har noe helt spesielt på hjertet. Her gjør hun det kanskje i sterkere grad enn noensinne med stjernehjelp fra noen av våre aller beste.

Sinikka Langeland med sitt håndplukka stjernelag.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Foto: Dag Alveng

Sinikka Langeland (55) fra Grue på Finnskogen har i flere tiår vært en viktig og retningsgivende musikant med et tradisjonsrikt musikalsk fundament som ståsted. Hun har gått djupt inn i et musikalsk landskap, nesten bokstavelig talt, som har røtter i Finland, Russland, ja faktisk også Japan, og som har strukket seg til Finnskogen. Med sitt mesterskap på det finske nasjonalinstrumentet kantele, samt hennes unike runesang og kveding, har Langeland åpna ørene for dette vakre, sterke, men på sett og vis fremmede tonespråket for tusener verden rundt – mye med hjelp av ECM og Manfred Eicher som har gitt ut Langelands musikk de seineste åra.

På Finnskogutstillingen i 2012 blei Langelands bestillingsverk "Sammas – Himmelsøyle" urframført og litt seinere gjentatt på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Nå får alle vi andre kloden rundt også anledning til å bli med på denne unike reisa der Langeland har skrevet all musikk og all tekst basert på fortellinger som har levd i flere hundre år – historier fra skoga må vite. Langeland har greid å bevare det ekte og inderlige fra det opprinnelige i uttrykket samtidig som hun har makta å flytte det inn i vår tid også.

Mye av årsaken til at resultatet har blitt så vakkert, inderlig og ikke minst tidløst, skal hennes håndplukka superlag ha mye av æren for. Arve Henriksen på trompet, svenske Anders Jormin på bass, finske Markku Ounaskari på trommer og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon samt vokalensemblet Trio Mediaeval med Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. De har alle skjønt Langelands intensjoner med dette verket og lagt sjela si i å ta det dit og enda videre.

Sinikka Langeland har nok en gang skapt musikk hun er helt aleine om. Hun tar oss med til inderlige steder de aller færreste av oss har vært og jeg lover at det er steder det er herlig å oppholde seg på.

Sinikka Langeland

The Magical Forest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sinikka Langeland har lenge vist oss at hun har noe helt spesielt på hjertet. Her gjør hun det kanskje i sterkere grad enn noensinne med stjernehjelp fra noen av våre aller beste.

Sinikka Langeland med sitt håndplukka stjernelag.

Foto: Dag Alveng

Sinikka Langeland (55) fra Grue på Finnskogen har i flere tiår vært en viktig og retningsgivende musikant med et tradisjonsrikt musikalsk fundament som ståsted. Hun har gått djupt inn i et musikalsk landskap, nesten bokstavelig talt, som har røtter i Finland, Russland, ja faktisk også Japan, og som har strukket seg til Finnskogen. Med sitt mesterskap på det finske nasjonalinstrumentet kantele, samt hennes unike runesang og kveding, har Langeland åpna ørene for dette vakre, sterke, men på sett og vis fremmede tonespråket for tusener verden rundt – mye med hjelp av ECM og Manfred Eicher som har gitt ut Langelands musikk de seineste åra.

På Finnskogutstillingen i 2012 blei Langelands bestillingsverk "Sammas – Himmelsøyle" urframført og litt seinere gjentatt på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Nå får alle vi andre kloden rundt også anledning til å bli med på denne unike reisa der Langeland har skrevet all musikk og all tekst basert på fortellinger som har levd i flere hundre år – historier fra skoga må vite. Langeland har greid å bevare det ekte og inderlige fra det opprinnelige i uttrykket samtidig som hun har makta å flytte det inn i vår tid også.

Mye av årsaken til at resultatet har blitt så vakkert, inderlig og ikke minst tidløst, skal hennes håndplukka superlag ha mye av æren for. Arve Henriksen på trompet, svenske Anders Jormin på bass, finske Markku Ounaskari på trommer og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon samt vokalensemblet Trio Mediaeval med Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. De har alle skjønt Langelands intensjoner med dette verket og lagt sjela si i å ta det dit og enda videre.

Sinikka Langeland har nok en gang skapt musikk hun er helt aleine om. Hun tar oss med til inderlige steder de aller færreste av oss har vært og jeg lover at det er steder det er herlig å oppholde seg på.

Sinikka Langeland

The Magical Forest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Den svenske supergruppa Tonbruket er viktige deler av Ane Bruns band. Her betaler hun litt tilbake ved å bidra på to av spora på gruppas fjerde cd – "Forevergreens".

Tonbruket har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

I 2008 møttes bassisten Dan Berglund, som da var svært opptatt med Esbjörn Svensson Trio – eller est -, og multiinstrumentalisten og produsenten Johan Lindstöm. De fant raskt ut at de hadde musikk på lur sammen. Etter at skriveprosessen var godt i gang blei også tangentmannen og fiolinisten Martin Hederos og trommeslageren Andreas Werliin invitert med i det gode selskap. Vi snakker med andre ord om fire av Sveriges aller mest ettertrakta musikanter – uansett sjanger. Bandet, som først blei kalt Dan Berglund´s Tonbruket, sine tre første skriver har alle fått strålende mottakelse både innen- og utenlands og vunnet både Grammy- og Jazzkattenpriser hos broderfolket – stort høyere kommer man ikke på jazzlista hos Carl XVI Gustaf og Silvia.

Ane Brun, Tonbruket og litt til.

Etter blant annet å ha benytta Athletic Sound i Halden til å skape sitt unike lydbilde, gikk turen denne gangen til Hamburg for et knapt år siden. Bandet framstår nå i større grad enn noensinne som et kollektiv. Dan Berglund er nå en del av det hele i stedet for å være en frontfigur og Johan Lindström, tangentmann og gitarist, er bandets hovedkomponist sjøl om alle bidrar også på det området.

Ane Brun setter det hele i gang med en monolog på spansk – sikkert lært i hennes tid som gatemusikant i Barcelona – og setter en helt spesiell stemning fra start. Siden følger et titalls låter som henter inspirasjon fra de fleste sjangre, det være seg jazz, rock, impro, folk og electronica – Tonbruket setter det hele sammen til et brygg ingen andre er i nærheten av.

I tillegg til Ane Brun, som også synger ordløst på et spor til, bidrar også Martin Holm på tenorsaksofon, Anna Högberg på barytonsaksofon og Per "Texas" Johansson på bassklarinett på noen av spora – alt er med å skape et unikt lydbilde.

Ane Brun har bragt med seg Tonbruket til Norge ved flere anledninger. Nå er det på høy tid at de blir invitert på egen hånd også – dette er nemlig et band med en musikk som holder skyhøy standard.

Tonbruket

Forevergreens

ACT/Musikkoperatørene

Kvartetten Circadia, med Kim Myhr som norsk representant, tar oss med til steder de færreste har vært før.

Circadia, med Kim Myhr lengst til høyre, har funnet helt egne veier.

Trommeslageren og perkusjonisten Tony Buck fra det australske kultbandet The Necks, det norsk/svenske gitarparet Kim Myhr og David Stackenäs og den canadisk/svenske bassisten Joe Williamson, har med Circadia laga et eget lite univers.

Innspillinga er gjort på Fylkingen i Stockholm for vel to år siden og musikken har definitivt tålt tidens tann svært så godt. Det har seg nemlig slik at dette bandet, som plateselskapet kaller et psych-impro-folk kollektiv, en ny sjanger for meg i alle fall, skaper musikk de er helt aleine om og som derfor også blir tidløs.

De to "låtene" – dette er spontant unnfanga musikk – er på henholdsvis vel 19 og vel 14 minutter. De akustiske gitarene spiller ei frontrolle sjøl om alt er kollektivt gjort, og de fire er enige om at den på mange måter minimalistiske og ofte stille musikken skal få utvikle seg saaaakte. Ved første ørekast kan det kanskje virke som det skjer lite underveis, men det er så feil som vel tenkelig. Her skjer det nemlig mye for alle som vil LYTTE og det har jo aldri skada.

Kim Myhr har alltid vært en kompromissløs musikant og er det heldigvis fortsatt. Han har funnet fram til sitt helt egne og personlige uttrykk og sammen med sjelsfrendene Buck, Stackenäs og Williamson har han kommet "hjem" på alle slags vis.

Circadia

Advances and Delays

SOFA Music/Musikkoperatørene

Kvartetten Circadia, med Kim Myhr som norsk representant, tar oss med til steder de færreste har vært før.

Circadia, med Kim Myhr lengst til høyre, har funnet helt egne veier.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Trommeslageren og perkusjonisten Tony Buck fra det australske kultbandet The Necks, det norsk/svenske gitarparet Kim Myhr og David Stackenäs og den canadisk/svenske bassisten Joe Williamson, har med Circadia laga et eget lite univers.

Innspillinga er gjort på Fylkingen i Stockholm for vel to år siden og musikken har definitivt tålt tidens tann svært så godt. Det har seg nemlig slik at dette bandet, som plateselskapet kaller et psych-impro-folk kollektiv, en ny sjanger for meg i alle fall, skaper musikk de er helt aleine om og som derfor også blir tidløs.

De to "låtene" – dette er spontant unnfanga musikk – er på henholdsvis vel 19 og vel 14 minutter. De akustiske gitarene spiller ei frontrolle sjøl om alt er kollektivt gjort, og de fire er enige om at den på mange måter minimalistiske og ofte stille musikken skal få utvikle seg saaaakte. Ved første ørekast kan det kanskje virke som det skjer lite underveis, men det er så feil som vel tenkelig. Her skjer det nemlig mye for alle som vil LYTTE og det har jo aldri skada.

Kim Myhr har alltid vært en kompromissløs musikant og er det heldigvis fortsatt. Han har funnet fram til sitt helt egne og personlige uttrykk og sammen med sjelsfrendene Buck, Stackenäs og Williamson har han kommet "hjem" på alle slags vis.

Circadia

Advances and Delays

SOFA Music/Musikkoperatørene

Cortex er en svært heftig og original norsk kvartett som nå har vist seg fram i New York – med glans!

Thomas Johansson, Kristoffer Alberts, Gard Nilssen og Ola Høyer – Cortex – vi snakker saker!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Cortex, det vil si Kristoffer Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og Gard Nilssen på trommer, egen frilynt kvartett som begynner å nærme seg 10 års-jubileum. Etter to tildels strålende studioskiver samt et livealbum spilt inn på Nasjonal Jazzscene i Oslo, så tar de nok et nytt steg med denne liveinnspillinga gjort i Brooklyn, New York i fjor.

Cortex har med sitt kompromissløse uttrykk, der Johansson er ei tydelig ledestjerne som bandets leder og komponist, aldri lagt skjul på sin fascinasjon for den musikalske verden som blei åpna opp av Don Cherry og Ornette Coleman. Instrumenteringa, uten akkordinstrument, er også lik, men Johansson & Co har så avgjort staka ut sin egen kurs med grunnlaget de har tatt med seg fra det amerikanske 60-tallet. Her møter vi bandet på klubb i Brooklyn og de tre låtene fra Johansson perfekte utskytingsramper for ekskursjonene vi, og de som var tilstede, blir tatt med på.

Kvartetten er uhyre samspilt og at det er snakk om musikalsk og personlig empati her bør det ikke herske tvil om. Solistisk er det også skyhøyt nivå og både Alberts og Johansson og ikke minst allestedsnærværende Nilssen – de to sistnevnte fra norsk jazz´ utklekkingsby nummer en, Skien, forresten – forteller oss at de hører hjemme i jazzens toppdivisjon – uansett hva de blir målt mot.

Det Cortex nok en gang serverer oss er fri, åpen, men samtidig melodisk sterk og usedvanlig intens, kollektiv og groovy musikk med tidløshetens stempel på seg. Vi snakker heftige saker!

Cortex

Live in New York

Clean Feed Records/MusikkLosen

Den engelske saksofonisten Tim Garland slo gjennom med et brak da han blei en del av Chick Coreas verden. Nå er han tilbake på fotballøya og det har blitt stillere rundt han. "One" forteller oss uansett hvorfor Corea blei så begeistra.

Tim Garland – engelsk saksofonist svært langt oppe på lista.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Tenor- og sopransaksofonist, samt litt tangenter og perkusjon, komponist og bandleder Tim Garland nærmer seg 50 med stormskritt. Han benytter anledninga til å skue bakover mot sine mange inspirasjonskilder for å ta oss med inn i nåtid og framtid. Med "One" i ørene, og resten av kroppen, er det lett å slå fast at det er både synd og skam at vi her hjemme har gitt denne framifrå musikanten så lite oppmerksomhet som vi har gjort. Vi snakker nemlig om en instrumentalist på aller øverste hylle.

Garland sier sjøl at han brukt elementer fra sin tidlige jazzrockverden, minner fra saksofonister fra begge sider av Atlanterhavet, keltisk folkemusikk, latinske og spanske rytmer fra Corea samt en rekke rytmiske ideer gitt han av blant andre Bill Bruford.

Sammen med den for meg totalt ukjente gitaristen Ant Law, på fire forskjellige elektriske og akustiske gitarer, og Garlands samarbeidspartnere i en årrekke, tangentmaestro Jason Rebello, på både akustiske og elektriske brett pluss orgel, og trommeslager og perkusjonist Asaf Sirkis, tar Garland oss med på ei heftig og herlig musikalsk rundreise som groover noe vederstyggelig. På noen av spora er også perkusjonisten Hossam Ramzy med på hovedsakelig egyptisk perkusjon og på den eneste låta med vokal, "Pity the Poor Arms Dealer" også skrevet av Garland, møter vi den meget uttrykksfulle vokalisten Dionne Bennett.

"One" forteller oss at rett over fjorden har vi med en musikant i verdensklasse å gjøre som festivalarrangører, eller andre, bare kan skrive opp på lista si med en eneste gang. Tim Garland er nemlig akkurat det – en ener!

Tim Garland

One

Edition Records/Border Music Norway

For meg vil Radka Toneff alltid være den største. I løpet av sin korte tid sammen med oss ga hun meg uendelig mye. Denne nyutgivelsen fra en konsert i Hamburg er nok en bekreftelse på det.

Radka Toneff – alt hun gjorde har tidløshetstempel på seg.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er nesten nok å se på coverbildet til denne utgivelsen. For en styrke, for en autoritet, for en ekthet. Slik var Radka Toneff (1952-82), eller bare Radka som vi har "lov" å kalle henne, og alt dette og mere til kommer uten stans ut gjennom musikken hennes. Nå får nye generasjoner muligheten til å stifte bekjentskap med ikonet som bare blei 30 år.

Radka falt i jazzgryta på begynnelsen av 70-tallet da hun først møtte brødrene Erik og Jon Balke. Det førte raskt til at hennes unike talent blei oppdaga av stadig flere, blant andre Arild Andersen, Jon Arild Eberson og Espen Rud. Populariteten var nærmest voldsom både innenlands og utaskjærs og hennes første plater, "Winter Poem" og "It Don´t Come Easy", var intet mindre enn store og retningsgivende for generasjoner av sangere som har kommet etter henne. "Fairytales", den smått legendariske duoinnspillinga med pianisten Steve Dobrogosz, kom ut nesten samtidig som Radka gikk bort og i 1993 kom dette opptaket gjort på jazzklubben Onkel Pö i Hamburg den 10. mars 1981.

Årsaken til at opptaket, som blei gjort av den tyske radiokanalen NDR, kom ut var at alle rundt Radka mente det var et fint "bilde" av henne – den meget sjølkritiske Radka mente da hun fikk høre opptaket dagen etter at dette var bra! – og at hennes store publikum burde få ha henne med som liveartist også. Sammen med Arild Andersen (bass), den Sverige-bosatte amerikaneren Steve Dobrogosz (piano) og danske Alex Riel på trommer – Radkas siste band – tok hun oss med på 11 låter som viste bredden i hvem hun var.

Standardlåta "Spring Can Really Hang You Up the Most", Ornette Colemans "Lonely Woman", Phoebe Snows "Never Letting Go", Bob Dylans "Just Like a Woman", tekster av Nikki Giovanni som Andersen skrev musikk til, bulgarsk folkemusikk og Patti Austins "Havana Candy" er noe av det vi blir bydd på og sammen med den usedvanlige empatiske trioen, så hadde Radka åpenbart en stor kveld i Hamburg.

We love you, hører vi en publikummer rope etter ekstranummeret "We´ll Be Together". Vi er mange som kan istemme akkurat det. Radka vil alltid være der – hun har tatt bolig for bli.

Radka Toneff

Live in Hamburg

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene