Den strålende bassisten og vokalisten Richard Bona fra Kamerun har lagt verden for sine føtter med mangt og mange. Her viser han oss arva og forbindelsen mellom afrikansk og cubansk musikk på et herlig sett.
Richard Bona er smakfull både som vokalist og bassist.
Richard Bona var et vidunderbarn hjemme I Kamerun. Allerede før han nådde tenårene kunne han spille en rekke instrumenter og spilte med voksne musikanter. Etter at han fikk høre Jaco Pastorius som 13-åring skifta han fra gitar til bass og "der" har han blitt værende siden. Rundreisa til Bona (48) gikk først til Tyskland for studier, så til Paris før han slo seg ned i New York i 1995. Bona har stått på lønningslista til både Pat Metheny, Joe Zawinul og Mike Stern og heftigere bekreftelse på at vi har med en musikant øverst på lista å gjøre, er det ikke mulig å få.
Bona har, i tillegg til å være en særdeles ettertrakta sidemann, også gitt ut flere soloskiver og turnert mye med egne band. Med sitt seineste prosjekt, "Heritage", har han ønska å vise oss de viktige forbindelseslinjene mellom vest-Afrika og Cuba og han har fusjonert seg sjøl med Mandekan Cubano, en kvintett med høykompetente musikanter med røtter på Cuba. Instrumenteringa er piano, to perkusjonister, trombone og trompet mens Bona spiller bass, gitar, sitar, perkusjon, tangenter i tillegg til å synge med sin helt særegne stemme.
Det går ikke fram av platecoveret om Bona har skrevet musikken og tekstene, men jeg sitter med en følelse av at det har han gjort. Uansett virker det hele svært personlig og Bona og vennene hans har makta å skape en fusjon med røtter på begge sider av havet. Dette er rytmisk og melodisk svært sterk musikk og med virtuosen Bona, både som instrumentalist og vokalist, i spissen blir dette både ei vakker og viktig plate som sier en hel del om hvordan både folk og musikk har vandra.
Har du ikke hatt gleden av å å oppleve Richard Bona tidligere, er dette et utmerka sted å starte. Han er nemlig intet mindre enn en unik musikant.
Ola Kvernberg – for en musikant, for en energi, for et overflødighetshorn. Avslutninga i Domkirka blei akkurat så flott og inderlig som man kunne ønske seg. Tidligere på dagen hadde Morten Qvenild og Eyolf Dale fortalt alle med sanseapparatene inntakt at framtida for norsk jazz – og Moldejazz – er i de tryggeste hender.
Mye kan sies om Ola Kvernberg. Hvis det er positivt, så stemmer det – slik er det med den saken. Han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en livsbejaenhet som er sjelden.
Hans magiske uke som Artist In Residence blei runda av med trioen Kirsti, Ola & Erik – det vil si vokalisten og harpisten Kirsti Huke og trommeslageren Erik Nylander i tillegg til Kvernberg – på et inderlig vis i Domkirka med ei rundreise med utgangspunkt i deres favoritt pop- og rockelåter fra oppveksten. Det er sjølsagt bortimot overflødig å nevne at alt blei gjort på trioens helt unike vis.
Lou Reed og Velvet Undergrounds "All Tommorow Parties", Nick Drakes "River Man", Nina Simones "Wild Is the Wind", ABBAs "The Day Before You Came", Kenny Rogers´ "Don´t Take Your Love to Town", Stevie Wonders "I Just Called" og Nick Caves "Into My Arms" var noe av det menigheta blei servert og hele tida på et kontemplativt, verdig og nedpå vis. Kvernberg på feler og mandolin ga oss nye prov på sin allsidighet og enorme musikalitet, Erik Nylander er en fargelegger av den sjeldne typen og så Kirsti Huke da! Jeg har tidligere bare hatt et avstandsforhold til henne, men nå har jeg både hilst på henne og fått oppleve henne på svært nært hold. Hun er intet mindre enn en strålende vokalist som denne kvelden/natta gjorde det morsomste hun vet om – å synge med denne trioen. Det var mulig å merke på alle slags vis – nydelig, personlig og med en trygghet og sikkerhet i seg sjøl som vitner om storhet.
Når så Morten Qvenild på det massive kirkeorgelet uanmeldt bidro til å lage en versjon av Beach Boys-klassikeren "God Only Knows" som aldri vil bli glemt, så var det ikke så mye mer å ønske seg.
Ola Kvernberg meinte det var på tide å slutte – det var jo godt over midtnatt – fordi folk skulle jo på jobb som han sa. For ei uke, for en mann, for en musikk, for noen opplevelser. Takk til Ola Kvernberg – verdens beste fræning!!!
Kirsti Huke – en vokalist som hører hjemme helt der oppe.
Foto: Tor Hammerø
Kirsti, Ola & Erik – nok et bevis på Ola Kvernbergs enorme allsidighet.
Foto: Tor Hammerø
Tor "Torsken" Breivik har gjort en strålende jobb som lydmann for Ola Kvernberg heile uka. I tillegg tok han på seg strøjobb for Morten Qvenild på avslutningsdagen også – en dag som varte i cirka 20 timer for Breivik!
Foto: Tor Hammerø
The Mad Professor – Morten Qvenild – i arbeid.
Foto: Tor Hammerø
Morten Qvenild både avslutta og starta dagen for mitt vedkommende. Starten var med med hans musikalske laboratorieprosjekt "HyPer(sonal) Piano" som jeg var så heldig å oppleve sjøsettinga av på Kongsberg for et år siden. Siden den gang har han spilt prosjektet et titalls ganger og det har utvikla seg på mange vis sjøl om utgangspunktet og låtene er mer eller mindre det samme.
Han fortalte publikum at han og EDB-en ikke var helt enige fra starten, men at han fikk gjenoppretta vennskapet i løpet av den første låta. Jeg hørte ikke noe til dette i det hele tatt. Jeg hørte derimot nok et bevis på at vi hadde med en av de mest spennende musikantene både dette kongeriket og Tellus har å by på om dagen.
Qvenilds unike innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland mellom elektronika, impro, pop, rock og jazz er ikke i nærheten av noe annet mitt sanseapparat har opplevd i alle fall og nok en gang tok Qvenild – som etter en lang fjelltur i Moldeheia nå påstår at han har fått seg ny favorittby…… – meg med til steder jeg aldri har vært på tidligere. Herlig som Qvenilds gamle lærer Jon Arild Eberson ville ha sagt!
Eyolf Dale med sitt "Wolf Valley"-ensemble. Strålende!
Foto: Tor Hammerø
Avslutningsdagen stod i norske musikeres tegn og var en flott manifestasjon på bredden og kvaliteten på norsk jazz. For vel en måned siden hadde jeg gleden av å anmelde Eyolf Dales ferske cd "Wolf Valley" og tillot meg å mene at det likna mistenkelig på et mesterverk.
Nå fikk Dale anledning til å vise oss om det faktisk stemte også i levende live. Med et håndplukka superlag med Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer – som påstå at han skulle sove litt når det blei mørkt, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin, Per Zanussi på bass samt Dale på piano, fikk vi all den bekreftelse vi kunne ønske oss. For en gjeng har jeg skrevet i notatene mine – og jeg mener det fortsatt.
Dale har skrevet vakre låter, omgitt av nydelige arrangement som framstår som et helhetlig verk i et melodisk, tidløst grenseland som har enormt mye i seg. Når så solistene uten unntak ga musikken ekstra farger og masse empati, så blei dette bekreftelsen på at Eyolf Dale og "Wolf Valley" er en musikant og komponist og musikk for både nåtid og fremtid jeg trodde ville komme. Herlig – nok en gang!
Med det runder Tor de Jazz av Moldejazz for denne gang. 2016 har vært en av de beste årgangene på svært lang tid. Sola skinner på alle slags vis i Molde – bortsett fra der det spilles fotball akkurat nå, men det ordner seg – og nedtellinga til uke 29 i 2017 er allerede i gang!
Festivalsjef Hans-Olav Solli har all mulig grunn til å slappe av med god samvittighet nå. 2016 har har vært en suksess for Moldejazz både musikalsk og økonomisk. Nå er det bare 51 uker til neste gang!
Torsdagen på Moldejazz stod om mulig enda mer i damenes tegn enn onsdagen. Mari Kvien Brunvoll sammen med Building Instrument og ikke minst unikumet Marilyn Mazur og hennes 11-kvinners Shamania-prosjekt overbeviste voldsomt. Django Bates sammen med Lalaland – fire herrer av meget høy byrd – sørga også for ei høytidsstund. Og festivalens siste dag er allerede godt i gang med en nydelig Break of Day in Molde-konsert med bror og søster Ola og Jorunn Marie Kvernberg.
Mari Kvien Brunvoll synger en hel på Molde-dialekt i trioen Building Instrument. Det gjør musikken og uttrykket om mulig enda mer unikt og inderlig.
Av Tor Hammerø
Mari Kvien Brunvoll har aldri sett noen grunn til å legge skjul på hvor hun kommer fra og det er da heller ikke. Hun er såvidt jeg har fått med meg den eneste som har entra scena under årets festival med medbragt ananasbrus – det vitner om tilhørighet det!
Kurt Schwitters og Molde
Musikken vi fikk oppleve i den flotte lille salen i den nye museumsbygninga har så avgjort også lokal tilknytning. I stor grad var den henta fra bestillingsverket som Building Instrument uroppførte under fjorårets Ultima-festival i Oslo i forbindelse med åpninga av et permanent Kurt Schwitters-rom ved Henie Onstad Kunstsenter. Tyske Schwitters levde i eksil etter at Hitler kom til makta og i perioder bodde han på Hjertøya.
Unik trio
Musikken kom også ut på cd for noen måneder siden under tittelen "Kem som kan å leve". Den er intet mindre enn strålende, men som alltid – nesten i alle fall – så blir det noe ekstra med å oppleve musikk i levende live.
Sammen med Øyvind Hegg-Lunde fra Lærdal på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien fra Horten på synther og elektronikk, så utgjør Kvien Brunvoll på vokal, zither, elektronikk, perkusjon og ymse, et så originalt og velfungerende lite samfunn som vel ønskelig i en rekke grenseland. Om dette er pop, improvisert musikk, elektronika – og mye annet – har jeg egentlig ikke noe godt svar på, men det er overhodet ikke viktig. Det som er viktig er at de tre har makta å skape spennende lydlandskap som de er heilt aleine om og som gjør at jeg sitter ytterst på stolkanten for å få med meg så mange detaljer som mulig.
Så mye
Musikken er ofte sfærisk, ujålete, men sofistikert, sakral, stille, støyete, svevende, drømmende – den er så mye. Som Kvien Brunvoll synger i en av tekstene: "De e bare sånn de e" – som jeg har tillatt meg å gjøre litt om i tittelen.
Jeg har etterhvert fått oppleve Mari Kvien Brunvoll i flere sammenhenger, blant annet solo, sammen med gitaristen Stein Urheim og det store jazzensemblet Denada. Uansett hvor det skjer så dukker hun opp med sin egen helt umiskjennelige stemme – også med Building Instrument.
Building Instrument, med bamseklem fra storesøster Ane og sammen med både søster og mor Inger Johanne.
Alle foto: Tor Hammerø
Perkusjonisten, komponisten og bandlederen Marilyn Mazur er intet mindre enn et unikum. Dansken, som først markerte seg i Molde i i 1985 da Miles Davis vinket henne opp på scena i Idrettens Hus, har seinere spilt med alle fra Davis via Wayne Shorter til "alle" våre egne storheter som Jan Garbarek, Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft.
I 2008 var hun Artist In Residence i Molde og når hun nå kom tilbake var det med sitt stoooore Shamania-prosjekt med 10 musikanter og den norske danseren Tine Erica Aspaas. Tre av bandmedlemmene er også norske: Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn.
Prosjektet så dagens lys under København-festivalen i fjor og fortjener lang levetid. Musikken, som tar med seg materiale helt fra 80-tallet og til nyskrevet stoff, framstår som et helhetlig verk som er sterkt, dynamisk, rytmisk, melodisk og feminint på et sterkt vis. Jeg kan nesten ikke se for meg en mannlig bandleder som for eksempel bruker dans på en liknende måte. Bandet har både fremragende solister samtidig som det framstår som et usedvanlig heftig kollektiv. Og Marilyn Mazur er fortsatt en av klodens aller mest uttrykksfulle perkusjonister – sånn er det bare.
Marilyn Mazurs Shamania – herlig, vamt og sterkt.
Fotos: Tor Hammerø
Django Bates – ha alltid noe eget å melde.
Foto: Tor Hammerø
Lalaland, bestående av noen av våre sterkeste stemmer i Håkon Mjåset Johansen på trommer og stemme, Per Jørgensen på trompet, vokal og allehånde ymse og Ole Morten Vågan på bass, fikk tankene av forskjellige årsaker til å gå i retning en forlengelse av den unike trioen Jøkleba der Jørgensen også spiller ei viktig rolle. Årsaken er at også i denne trioen dreier det seg om musikk som befinner seg i skjæringspunktet spontan komposisjon og fri improvisasjon, men med enkelte stemninger og groover på sett og vis medbrakt fra tidligere møter.
Når de denne gangen hadde fått med seg Englands kanskje mest sentrale improvisator, Django Bates, på piano og tenorhorn – og vokal visstnok for aller første gang!!! – så lå veldig mye til rette for stor og spontan hygge. Og det blei det da også!
Her snakker vi kommunikasjon på høyt nivå – de fire "snakka" sammen som bare store improvisatorer kan. Spesielt kontakten mellom Bates og Jørgensen var en opplevelse. Mye var åpent og fritt, men noe var ytterst melodisk og Jørgensen fikk også salen til å nynne unisont med med lukka munn. Jørgensen mintes også 22. juli med sin egen klagemur – et verdig øyeblikk.
Dette møtet opplevdes som en slags stream of consciousness-seanse der den ene Ideen tok den andre og ofte blei fullført hos andre enn der den oppstod. Bare musikanter av dette kaliberet kan kaste seg ut på slike djup og være relativt trygge på at de kommer ned på beina.
Per Jørgensen, Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen – til sammen er de Lalaland – et flott land.
Fotos: Tor Hammerø
Break Of Day på festivalens avslutningsdag er en herlig tradisjon i Reknesparken – spesielt når regnet holder seg unna som klokka 7 i dag. Artist in Residence Ola Kvernberg hadde invitert med søstera si, Jorunn Marie Kvernberg, som sjøl er en meget velmerittert fiolinist i folkemusikktradisjonen.
De sjarmerte oss gjennom en god time med musikk med mange røtter i det deres bestafar, Peter L. Rypdal, hadde skapt av tradisjosnmusikk. Vi snakker om musikk og musikanter som har det meste inne og Ola Kvernberg slutter ikke å imponere. Denne uka har vist at han kan "alt" og hjemme hos familien Kvernberg må det ha vært mye hygge i oppveksten basert på både musikken og smila som blei servert fra scena.
For en start på slutten av festivalen 2016 – nå gjenstår bare sjarmøretappe for Ola Kvernberg i Domkirka klokka midnatt. Det gledes!
PS Jeg benytter også anledninga til å skryte Tor Breivik, Ola Kvernbergs lydmann gjennom hele maratonen, opp i skyene. Han har levert fra første til siste takt! Vi snakker perfekt lydarbeid – intet mindre.
Med Joss Stone, Esperanza Spalding, Ane Brun og Mette Henriette på programmet var torsdagen redda – og vel så det. Wadada Leo Smith og Ola Kvernberg skuffa heller ikke. Når så Molde lå bada i sol hele dagen var det ikke veldig mye å klage på. Lite faktisk!
Joss Stone – en perfekt artist for Romsdalsmuseet.
Om utescena på Museet kanskje ikke var den optimale arenaen for Esperanza Spalding, så var det så avgjort det for Joss Stone. Rett dame på rett sted til rett tid!
Det er uhyre sjelden jeg har opplevd gjennom alle åra med konserter på Museet – fortsatt utrolig nok bada i sol – at en artist bare har eid "salen" fra første takt. Joss Stone (29) gjorde det og mista aldri grepet.
Fra hun var 14, og deltok og gjorde furore på "Star for a Night" på BBC, så har soulkursen vært staka ut. Aretha Frannklin og Dusty Springfield har vært og er store inspirasjonskilder, men Stone har så definitivt staka ut sin egen retning basert på dette fundamentet.
Tight band
Med et supertight band bestående av keyboards, gitar, bass, trommer og to koredamer i ryggen, viste Stone oss bredden i sitt uttrykk og ikke minst hvilken strålende vokalist hun er og hvilken publikumstekke hun har. Hun elsker det hun gjør og det virka så avgjort som det var gjensidig.
Blant publikum
Jovisst er soul basisen i det Stone ønsker å formidle, men hun har mye reggae, rock og jazz i ryggmargen også. Der Spalding kan virke en anelse pretensiøs, så er Stone en kvinne av og med folket. Allsang er jo et vanlig triks, men turen hun tok ut blant publikum på gressbakken var både ekte og sørga for ytterligere kontakt – om det skulle trenges. Hun er også i stand til å improvisere repertoaret sitt – det var helt tydelig at hun følte seg frem på publikum når hun valgte neste låt. Det førte til at det blei låter med alt fra et urheftig trøkk ned til duo med bare vokal og akustisk gitar.
Takk til hundene hennes
Pappa Richard var også med til Molde, hadde bursdag og fikk sjølsagt en av de heftigste og inderligste bursdgassangene til nå. Når Stone mot slutten sang "I´ve Got a Right to Be Wrong", så er det ikke mulig å være uenig i det. Denne kvelden gjorde hun uansett ikke mye galt – dette var bortimot en perfekt opptreden som passet Museet ypperlig.
Det skal visstnok stå i Stones kontrakt at hvis noe skjer med hundene hennes hjemme i England, så kan hun avlyse konserten og dra hjem sporenstreks. Vi kan bare takke hundene for at de holdt seg friske denne nydelige torsdagskvelden.
Joss Stone avslutta med å kaste en masse solsikker til publikum. Hun mente hver en solsikke og publikum kjente det og merka det.
Esperanza Spalding har lagt jazzen på ventehylla. Nå møtte vi en noe uferdig soul/funk-artist.
Foto: Tor Hammerø
Esperanza og Emilys dannelsesreise
De som trodde de hadde kommet til Romsdalsmuseet for å høre jazzmusikeren Esperanza Spalding, hadde nok gått feil. Den nye utgava av president Obamas favorittartist er mye mer funky enn det vi har vært vant til tidligere.
Etter å ha vunnet Grammy i konkurranse med Justin Bieber og alle de andre popyndlingene som beste nye artist for noen år siden, blei det nok for stjerneskuddet fra Portland, Oregon. Hun forlot New York og reiste hjem for å finne fram til hvor hun ville gå videre. Det brukte hun et par år på og den Esperanza Spalding vi møtte på skiva "Emily´s D+Evolution" nå i mars, var også den Esperanza – unnskyld Emily – vi fikk møte på Romsdalsmuseet.
Historieforteller
Spalding, som altså nå vil at vi skal møte henne via hennes mellomnavn Emily, framstår nå som en historieforteller og hele konserten var en slags performance med tre sangere/"medskuespillere" og gitaristen Matthew Stevens og trommeslageren Karriem Riggins som vi tidligere har møtt med så forskjellige artister som Ray Brown og Diana Krall – og som hip hop-produsent.
Funky
Emily/Esperanza stod fram som en posør som via et funky uttrykk med masse soul i bånn henta inspirasjon fra artister som Prince, Janelle Monáe og faktisk også Joni Mitchell. Hun er tydelig på vei til et nytt sted i sitt uttrykk, men foreløpig framstår det som litt uferdig – litt på vei. Det er ingen av låtene, som inngikk i en helhet, som har noe i nærheten av hitpotensial og det opplevde nok det noe passive publikummet også som ellers storkoste seg i solsteiken.
Jazz?
Spalding var iført krone fra start til mål og hun er utvilsomt ei prinsesse i den moderne amerikanske musikkfloraen. Om vi har sett det siste av jazzmusikeren Esperanza Spalding er kanskje svaret ja basert på hva vi fikk høre på Museet, men noe forteller meg likevel at dette bare er en avstikker og at vi får høre og se henne med den akustiske bassen igjen både med egne band og sammen med giganter som Joe Lovano også i åra som kommer.
Samtidig er den avstikkeren hun har lagt ut på, og den historia Spalding fortalte oss i kveld, både spennende og framtidsretta med potensiale til å bli noe stort. Enn så lenge er hun bare et stykke på vei på den stien.
Mette Henriette – et inderlig og skjørt møte.
Foto: Tor Hammerø
Mette Henriette, som også heter Martedatter Rølvåg, slo gjennom med et stille brak med sin debut-cd "Mette Henriette" på ECM på høsten i fjor. Den 25 år unge trønderen hadde tilfeldigvis møtt ECM-sjef Manfred Eicher på en konsert på Cosmopolite for noen år siden, snøballen begynte på rulle og en dobbelt-cd blei det første resultatet. Den har fått strålende mottakelse, Mette Henriette har spilt en rekke konserter på begge sider av Atlanterhavet og i går stod hun, som var frivillig og artistansvarlig for Cecil Taylor i Molde i 2009, på scena med sin trio pluss fiolinisten Håkon Aase.
Trioen består av svenske Johan Lindvall på piano og Katrine Schiøtt på cello og Mette Henriette på tenorsaksofon. Hun inntok scena aleine foran sceneteppet med en enslig sidespot som følge og satte stemninga umiddelbart. Hun skaper musikk så stille intenst, så sart, så skjørt, så full av lengsel, så modent, så sårt, så personlig – nesten privat, at det bare er å synke ned i den og la inderligheten ta bolig. Lindvall, Schiøtt og Aase kom sakte, men sikkert inn i Mette Henriettes verden og på hvert sitt empatiske vis var de med på å skape dette unike, stille universet.
Dette var mitt første møte live med Mette Henriette. Hun var allerede noe helt eget å melde med sin nydelige klangverden og jeg gleder med til å høre hvor hun lander i åra som kommer.
Wadada Leo Smith – endelig på besøk til Molde og Norge.
Foto: Tor Hammerø
Trompeteren, komponisten og bandlederen Wadada Leo Smith (74) er både en visjonær og en kompromissløs artist. Med sin Golden Quartet, bestående av Pheeroan ak-Laff på trommer, Anthony Davis på piano og John Lindberg på bass, besøkte han Molde og Norge for første gang. Det blei en solid manifestasjon av hva og hvem Smith er.
Musikken hans er på samme tid fri, strengt komponert og utfordrende – både for publikum og musikerne. Smith styrer nemlig troppene sine med bestemt hånd og forteller med tegn og kroppsspråk når og hvor de skal og hvor sterkt eller svakt han ønsker at de skal bidra. Alle fire er spennende solister og ak-Laff, som besøkte Molde forrige gang for 35 år siden, var en strålende våpendrager for Smith med sitt utadvendte og ekspressive spill. Videosamspillet, som Jessy Gilbert hadde ansvaret for, med illustrasjoner blant annet av Malcolm X sammen med det som skjedde på scena, fortalte oss om det sterke politiske engasjementet i Smiths musikk.
Moldejazz skal ha all mulig slags ære for at de har henta over Wadada Leo Smith, med sin Miles-liknende, men samtidig unike tone i trompeten, ens ærend for denne konserten. Det er enkelt og greit noe av eksistensberettigelsen til en festival som Moldejazz og som gjør den til det den er. Det var også veldig hyggelig og sterkt faktisk å høre på Smiths beskrivelse av hans første innflyging til Molde med de majestetiske snøkledde fjella som komp. Han kommer aldri til å glemme det – og vi kommer ikke til å glemme han og hans musikk heller.
Ola Kvernberg, Mat Maneri, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten – vi snakker fri flyt!
Foto: Tor Hammerø
Dagen blei avslutta i selskap med evighetsmaskina Ola Kvernberg som hadde invitert over fra Junaiten bratsjisten Mat Maneri og satt sammen en kvartett for anledninga med våre to store frijazzere Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer.
Det skulle føre med seg en times tid med totalt kompromissløs frijazz der fire par ører lytta intenst til hverandre, utfordra hverandre -og oss – og satte seg og musikken i retninger de knapt ante fantes.
De fire hadde aldri møtt hverandre før, men kjemien og empatien var tydeligvis på plass. Det de serverte var tøft, annerledes, skittent og sikkert vanskelig tilgjengelig for mange. Det understreka uansett hvilken enorm bredde det er i Ola Kvernbergs tilnærming til musikk – han kan frijazz også!
I dag står det bluegrass på programmet for Kvernberg sammen med Stian Carstensen og Ole Morten Vågan. Det viser oss nok ei side ved dette unikumet av en musikant og før det hele er slutt blir det folkemusikk og "popmusikk" også. Bring it on!
Før det skal vi minnes 22. juli for fem år siden her i Molde. En dag og en hendelse vi aldri har lov å glemme.
Ola Kvernberg og Joshua Redman har gitt oss årets konsert under Moldejazz – så langt! Branford Marsalis med Kurt Elling leverte også strålende og framtida er sikra gjennom vinnerne av årets unge jazzmusikere Megalodon Collective. Og sola skinner i Molde!!!!
Artist in Residence Ola Kvernberg er halvveis i sin maratonuke og viser stadig nye eksempler på sin enorme bredde og musikalitet. Duokonserten med kameraten blei det foreløpige høydepunktet.
Det er nå 20 år siden Kvernberg (36) stod på gata under Moldejazz med blikket opp og frem, med bollekinn og sammen med kameraten sin fra Fræna spilte fele så jazzerne stoppa opp og putta penger i felekassa. Ti år seinere var han en del av Trondheim Jazzorkester som spilte sammen med Artist In Residence den gangen, Joshua Redman. Nå er rollene snudd på hodet – det var altså Redman som var gjest hos Kvernberg.
Om de spilte Kvernbergs hyllest til Arvo Pärt, Coltranes klassiker "Giant Steps", Oscar Pettifords "Blues in the Closet", originalmateriale fra begge to, "Sweet Georgia Brown" – etter et kort styremøte på scena, "Vocalise" av Sergei Rachmaninoff eller ekstranummeret – som sjølsagt blei introdusert på frænisk: "Me tek ein te!" – "Music for a Found Harmonium", så var dette møtet en manifestasjon av musikalitet, empati og spille- og livsglede som man sjelden opplever. Svært sjelden!
Etter at Kvernberg hadde spilt av seg nervøsiteten i løpet av åpningslåta, så viste han og verdensstjerna Redman at denne konserten var alt annet enn rutine. Her fikk vi musikk som vitna om inspirasjon og empati – vi snakker om to musikanter og mennesker som har møtt hverandre på alle vis og som vil hverandre – og oss – vel. Jeg har hørt Redman en rekke ganger og i masse konstellasjoner, men jeg har aldri hørt han så inspirert og han fikk alle de svara han kunne ønske seg fra Kvernberg – og vice versa.
Ola Kvernberg er en fiolinist i verdensklasse – ferdig snakka. Når han så er utstyrt med en sjarm som tilsvarer det, så er det ikke så mye mer å be om. Denne duoen, som hadde sin verdensdebut i Molde, bør sendes rundt hvor som helst og når som helst. Jeg synes de skal ta mange og ikke bare ein te!!!
Det er vi som skal takke!
Foto: Tor Hammerø
Branford Marsalis – en av de beste saksofonistene over there.
Foto: Tor Hammerø
En viktig del av det store jazzdynastiet Marsalis, tenor- og sopransaksofonisten Branford, i spissen for sin mangeårige kvartett med pianisten Joey Calderazzo, trommeslageren Justin Faulkner og bassisten Eric Revis, gikk rett i strupen på publikum i Molde og viste hvordan et BAND som har spilt sammen i åresvis skal låte.
Her var alt på plass – de ga oss akustisk, melodisk og heftig musikk med fundament i den amerikanske 60-talls musikken. Vi veit etterhvert hva Marsalis står for og blir kanskje ikke spesielt utfordra eller overraska lenger, men det spesielt Calderazzo – en av mine absolutte pianofavoritter med et dynamisk spenn og en innlevelse få kan matche – og det unge stjerneskuddet Justin Faulkner – jeg skjønner godt hvorfor mange har trukket fram Tony Williams når Faulkner har vist fram sitt talent – ga oss, var av det livgivende slaget.
Møtet mellom kvartetten og vokalisten Kurt Elling var både godt og overraskende – jeg hadde ikke sett det komme før programmet for Moldejazz blei offentliggjort. Elling, med sin mørke, djupe stemme, er ikke bare en sanger, han er også en musikant. Om han sang med tekst, scatter eller improviserer relativt fritt, så glei han elegant inn i miksen med Marsalis-kvartetten. En solid manifestasjon på noe av det beste innen "straight" amerikansk jazz.
Kurt Elling glei elegant inn i Marsalis-kvartetten.
Foto: Tor Hammerø
Stolte prisvinnere – og med rette – Megalodon Collective.
Foto: Camilla Slaatun Brauer
Megalodon Collective består av saksofonistene Martin Myhre Olsen fra Lillestrøm, Kalle Nyberg fra Lund i Sverige, Petter Kraft fra Malmö, Karl Haugland Bjorå (gitar) fra Evje, Aaron Mandelmann (bass) fra Simrishamn i Sverige og to sunnmøringer på trommer, Henrik Lødøen fra Brattvåg og Andreas Skår Winther fra Ålesund. De har møtt hverandre i det usedvanlig inspirerende og kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. De har blitt Spellemannprisnominert for debutskiva si og nå har de altså vunnet prisen som årets unge jazzmusikere i knivskarp konkurranse med kremen av den oppvoksende jazzslekt.
Takk-for-prisen konserten fortalte oss at juryen har gjort en god jobb. Det originale materialet, den originale besetninga og de uten unntak spennende solistene og det heftige kollektivet fortalte oss at her har vi med sju herrer å gjøre som allerede har mye og som vil komme mye lenger både med dette bandet i forlengelsen av prisen og sikkert også i andre band og prosjekter.
Megalodon Collective byr på tette ensemblepartier, frie utflukter og mange og overraskende u-svinger. Gratulerer med den høythengende prisen – dette kan være starten på noe stort både for bandet og for hver enkelt!
Og nå skinner sola i Molde og Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun venter – og livet smiler!
Ola Kvernberg og Joshua Redman har gitt oss årets konsert under Moldejazz – så langt! Branford Marsalis med Kurt Elling leverte også strålende og framtida er sikra gjennom vinnerne av årets unge jazzmusikere Megalodon Collective. Og sola skinner i Molde!!!!
Artist in Residence Ola Kvernberg er halvveis i sin maratonuke og viser stadig nye eksempler på sin enorme bredde og musikalitet. Duokonserten med kameraten blei det foreløpige høydepunktet.
Det er nå 20 år siden Kvernberg (36) stod på gata under Moldejazz med blikket opp og frem, med bollekinn og sammen med kameraten sin fra Fræna spilte fele så jazzerne stoppa opp og putta penger i felekassa. Ti år seinere var han en del av Trondheim Jazzorkester som spilte sammen med Artist In Residence den gangen, Joshua Redman. Nå er rollene snudd på hodet – det var altså Redman som var gjest hos Kvernberg.
Om de spilte Kvernbergs hyllest til Arvo Pärt, Coltranes klassiker "Giant Steps", Oscar Pettifords "Blues in the Closet", originalmateriale fra begge to, "Sweet Georgia Brown" – etter et kort styremøte på scena, "Vocalise" av Sergei Rachmaninoff eller ekstranummeret – som sjølsagt blei introdusert på frænisk: "Me tek ein te!" – "Music for a Found Harmonium", så var dette møtet en manifestasjon av musikalitet, empati og spille- og livsglede som man sjelden opplever. Svært sjelden!
Etter at Kvernberg hadde spilt av seg nervøsiteten i løpet av åpningslåta, så viste han og verdensstjerna Redman at denne konserten var alt annet enn rutine. Her fikk vi musikk som vitna om inspirasjon og empati – vi snakker om to musikanter og mennesker som har møtt hverandre på alle vis og som vil hverandre – og oss – vel. Jeg har hørt Redman en rekke ganger og i masse konstellasjoner, men jeg har aldri hørt han så inspirert og han fikk alle de svara han kunne ønske seg fra Kvernberg – og vice versa.
Ola Kvernberg er en fiolinist i verdensklasse – ferdig snakka. Når han så er utstyrt med en sjarm som tilsvarer det, så er det ikke så mye mer å be om. Denne duoen, som hadde sin verdensdebut i Molde, bør sendes rundt hvor som helst og når som helst. Jeg synes de skal ta mange og ikke bare ein te!!!
Det er vi som skal takke!
Foto: Tor Hammerø
Branford Marsalis – en av de beste saksofonistene over there.
Foto: Tor Hammerø
En viktig del av det store jazzdynastiet Marsalis, tenor- og sopransaksofonisten Branford, i spissen for sin mangeårige kvartett med pianisten Joey Calderazzo, trommeslageren Justin Faulkner og bassisten Eric Revis, gikk rett i strupen på publikum i Molde og viste hvordan et BAND som har spilt sammen i åresvis skal låte.
Her var alt på plass – de ga oss akustisk, melodisk og heftig musikk med fundament i den amerikanske 60-talls musikken. Vi veit etterhvert hva Marsalis står for og blir kanskje ikke spesielt utfordra eller overraska lenger, men det spesielt Calderazzo – en av mine absolutte pianofavoritter med et dynamisk spenn og en innlevelse få kan matche – og det unge stjerneskuddet Justin Faulkner – jeg skjønner godt hvorfor mange har trukket fram Tony Williams når Faulkner har vist fram sitt talent – ga oss, var av det livgivende slaget.
Møtet mellom kvartetten og vokalisten Kurt Elling var både godt og overraskende – jeg hadde ikke sett det komme før programmet for Moldejazz blei offentliggjort. Elling, med sin mørke, djupe stemme, er ikke bare en sanger, han er også en musikant. Om han sang med tekst, scatter eller improviserer relativt fritt, så glei han elegant inn i miksen med Marsalis-kvartetten. En solid manifestasjon på noe av det beste innen "straight" amerikansk jazz.
Kurt Elling glei elegant inn i Marsalis-kvartetten.
Foto: Tor Hammerø
Stolte prisvinnere – og med rette – Megalodon Collective.
Foto: Camilla Slaatun Brauer
Megalodon Collective består av saksofonistene Martin Myhre Olsen fra Lillestrøm, Kalle Nyberg fra Lund i Sverige, Petter Kraft fra Malmö, Karl Haugland Bjorå (gitar) fra Evje, Aaron Mandelmann (bass) fra Simrishamn i Sverige og to sunnmøringer på trommer, Henrik Lødøen fra Brattvåg og Andreas Skår Winther fra Ålesund. De har møtt hverandre i det usedvanlig inspirerende og kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. De har blitt Spellemannprisnominert for debutskiva si og nå har de altså vunnet prisen som årets unge jazzmusikere i knivskarp konkurranse med kremen av den oppvoksende jazzslekt.
Takk-for-prisen konserten fortalte oss at juryen har gjort en god jobb. Det originale materialet, den originale besetninga og de uten unntak spennende solistene og det heftige kollektivet fortalte oss at her har vi med sju herrer å gjøre som allerede har mye og som vil komme mye lenger både med dette bandet i forlengelsen av prisen og sikkert også i andre band og prosjekter.
Megalodon Collective byr på tette ensemblepartier, frie utflukter og mange og overraskende u-svinger. Gratulerer med den høythengende prisen – dette kan være starten på noe stort både for bandet og for hver enkelt!
Og nå skinner sola i Molde og Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun venter – og livet smiler!
Pat Metheny, Chick Corea, Ron Carter, Skrap med Trondheim Jazzorkester – stort mye mer er det ikke mulig å forlange av en "vanlig" tirsdag spør du meg!
Gitaristen Pat Metheny (61) og bassisten Ron Carter (79) er to av jazzens virkelige ikoner. For første gang i stod de på ei scene sammen i Norge og siden dette ganske ferske samarbeidet heller aldri har vært utgitt på skive, så var det aller første gang for de fleste av oss.
De som var tilstede da Metheny møtte salige Charlie Haden til et fantastisk duotreff i 2001 i Molde, kommer aldri til å glemme det. Denne konserten, med Methenys familie på plass for første gang i Molde, kan godt komme til å havne i den samme kategorien. Det var det så utvilsomt for alle i den fullsatte Bjørnsonsalen og tydeligvis også for Metheny: han hadde nemlig lagt igjen den sedvanlige stripete t-skjorta og tatt på seg dressjakke til ære for bassens største – på alle vis – gentleman, Ron Carter, som fikk sitt store gjennombrudd på 60-tallet i Miles Davis´ legendariske kvintett.
Konserten var duoens avslutning på en cirka 14 dagers Europa-turné og at det var et samarbeid fundamentert på respekt og empati. – og enorme doser musikalitet – var det ikke vanskelig å begripe.
De 90 minuttene, uten snakkeavbrudd, men med mange smil, starta med den brasilianske klassikeren "Manha de Carnaval", fortsatte med standardlåta "All the Things You Are" og blei blant annet fulgt av Carters "Eighty One" og Methenys "James" – tilegna James Taylor.
Carter, for anledninga på Christian McBrides bass, er vel kanskje jazzens timemester på instrumentet, men framstod nå også som en ytterst smakfull solist. Hans solospot med "You Are My Sunshine" som gikk over i en cellosuite av Bach var intet mindre enn rein nytelse.
Når det gjelder Metheny, som denne gangen nøyde seg med tre gitarer, om det er med fingerspill eller med plekter, så er det ikke så mye nytt å melde. Mesteren, med norske røtter så det holder fra både Larvik- og Mandal-traktene, er i mine ører en bortimot fullkommen musikant med en teknikk, innlevelse, sult og empati i det han foretar seg som er like tilstede nå som da jeg hørte han første gang som 19-åring i Molde i 1974. Et magisk møte med to giganter – intet mindre..
Nå reiser Metheny og familie på bilferie rundt om i Norge ei ukes tid. Ser du et bustehode som lurer på noe, så hjelp han. Han har så voldsomt fortjent det.
Det herser ikke tvil om at Pat Metheny og Ron Carter trives sammen.
Foto: Tor Hammerø
Både Christian McBride og et fullsatt Bjørnsonhus var begeistra for Chick Coreas tangenttraktering.
Foto: Tor Hammerø
Denne supertirsdagen i Molde blei starta med et kremlag satt sammen til ære for Chick Coreas 75- års dag. Vi snakker om en av jazzens aller største nålevende musikanter og når han så hadde invitert med seg alt- og sopransaksofonisten Kenny Garrett, trommeslageren Marcus Gilmore – barnebarn av Coreas tidligere samarbeidspartner Roy Haynes, bassisten Christian McBride og trompeteren Wallace Roney, så snakker vi om om noe av det heiteste som er mulig å samles på samme scene nå til dags.
Pianoguru Corea, har altså en slik oversikt og teknikk at han kan tillate seg hva som helst. Han framstår like leken nå som da Stan Getz og deretter Miles Davis oppdaga han på 60-tallet. Når det da er kobla med en idérikdom av en annen verden, så blei dette møtet med Corea nok en høytidsstund. Det samme kan sies om McBride – hans soloversjon av "Sophisticated Lady", både med og uten bue, blir ikke glemt på ei stund.
Likevel blei ikke dette noen konsert for minneboka for meg. Blåserne leverte det man kunne forvente og ikke noe annet og når det var slik at det hele blei tatt på sparket – Corea bestemte seg der og da for hva som skulle være neste låt har jeg en mistanke om – så blei det litt for løst og "spontant" for meg. Med et slikt stjernelag kunne lista blitt lagt en god del høyere og ingen ville hatt problemer med å gå over – kanskje med unntak av Roney som har blitt en kraftig kar med åra.
Uansett så er det bare å gratulere Chick Corea med den store dagen og i høst får han besøk av Trondheim Jazz Orcehstra til feiring i New York. Der kommer ikke arrangør Erlend Skomsvoll til å legge lista lavt – garantert!
Chick Corea og gode venner feira pianoikonet sin 75 års dag.
Alle foto: Tor Hammerø
Skrap sammen med deler av Trondheim Jazzorkester. Framifrå og makaløst!
Foto: Tor Hammerø
Midt mellom de to stjernekonsertene sjøsatte duoen Skrap, som består av tangenttraktør Anja Lauvdal fra Flekkefjord og Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, og deres versjon av Trondheim Jazzorkester, sitt stooooore bestillingsverk som JazZtipendiat, "Antropocen".
Det blei intet mindre enn en voldsom og total opplevelse for de fleste sanser. De to hadde latt de tusen ideer blomstre i året som har gått og både musikk, tekst, lyd og lys gikk opp i en større enhet – intet mindre!! Musikken var fri, den var funky, den var utfordrende, den var tilgjengelig og det 16 manns/kvinners ensemblet hadde funnet veien sammen med lyd-, lys- og sceneografifolket på et sjeldent og spennende vis.
Alle kunne vært nevnt spesielt, men saksofonist Mette Rasmussen – hvilket trøkk og energi, fiolinist Adrian Løseth Waade – hvilket talent, saksofonist Hanna Paulsberg – på et nytt vis og vokalist Rohey Taalah – som med et trøkk og en inderlighet slo meg i bakken, kan alle stå som skinnende stjerner for helheten.
Lauvdal og Mobeck skal ha all mulig slags ære for det de har skapt sammen med TJO. Dette verket må ut og opp og frem i åra som kommer. Makaløst!!!!
For en tirsdag – og nå venter Ola Kvernberg og Joshua Redman, Steps Ahead, Branford Marsalis og Kurt Elling. Et hardt liv gitt, men noen må ofre seg. Jeg melder meg frivillig!!!
Gitaristen og komponisten Frode Barth møtte poeten Trond Bjertnes på en bussholdeplass for rundt 30 år siden. Det har ført til mye – blant annet den spesielle skiva "La oss le".
Frode Barth og Trond Bjertnes – med musikken, lyrikken og smilet på lur.
Trond Bjertnes lider av Aspergers syndrom – en type autisme. Noe forteller meg at hans møte med den åpensinnede Frode Barth har vært viktig for hans "terapi" og allerede på 90-tallet ga de ut to skiver sammen. De har dessverre gått meg hus forbi, basert på hva jeg blir møtt med på "La oss le".
Her har Bjertnes skrevet 53 dikt eller små snutter, som varer fra noen små sekunder til noen minutter, som har alvor, innsikt og humor i seg. Han leser dem sjøl – både på norsk og engelsk.
Barth er en meget god lytter og har enten skrevet fine låter til Bjertnes sine dikt eller improvisert musikken fritt fram sammen med storheter som Tore Brunborg på saksofon, Jon Christensen og Per Oddvar Johansen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill.
Jan Erik Vold sammen med blant andre Chet Baker og Jan Garbarek har lagt lista skyhøyt for hvor den bør ligge når det gjelder fusjonen mellom jazz og lyrikk. Frode Barth og Trond Bjertnes følger svært godt opp – her er det både mye spennende musikk og mye alvorlig og humoristisk livsvisdom.
Tre forrykende og helt forskjellige konserter med Ola Kvernberg, årets Artist In Residence, Lizz Wright og Kristoffer Eikrem og Jimmy Halperin har forhåpentligvis satt standarden for årets Moldejazz. Bedre start er nesten ikke mulig å ønske seg.
Ola Kvernberg svært så godt i gang med Artist in Residence-uka si under Moldejazz.
Det begynner å bli noen år siden en smålubben guttepjokk fra Fræna et par-tre mil fra Molde sto på fortauet under Moldejazz og spilte fele sammen med kameraten sin. Han fikk oppmerksomhet allerede den gang og sikkert ei krone eller to i felekassa også. Nå har han tatt så mange steg siden den gang at han faktisk tilhører den ypperste eliten i faget sitt. Ola Kvernberg er i mine ører ei verdensstjerne og den aller første bekreftelsen – av i alle fall seks denne uka – kom på åpningskonserten av hans maratonuke med den ultimate versjonen av hans bestillingsverk "Mechanical Fair" som blei uroppført under Kongsbergfestivalen i 2012. I 2014 kom albumversjonen av det som i utgangspunktet var skrevet for kvartett, men til denne versjonen var det ikke spart på noe som helst.
Med sin fortsatt gutteaktige sjarm og usminka og breie Fræna-dialekt hadde Kvernberg og hans superlag med gitaristene Even Helte Hermansen og Petter Vågan, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslageren Erik Nylander, tangenttraktøren Anja Lauvdal, Kirsti Huke på vokal og blåserne Eirik Hegdal og Kristoffer Lo og ikke minst TrondheimSolistene – et kammerorkester som også hører hjemme i verdenstoppen, publikum i den fullsatte og begeistra Bjørnsonsalen i sine hule hender fra første takt.
Verket inneholder veldig mye av det Kvernberg har utvikla seg til å bli. Her er det mer enn spor av samtidsmusikk, nasjonalromantikk, bluegrass, jazz og impro – Ola Kvernberg "er" dette og mye mer til. Vi blei servert alt fra det voldsomme og store med fullt ensemble til en nydelig duett med Kvernberg og Lauvdal i fokus, fra "skittent" gitarspill fra Helte Hermansen, fra arabisk-liknende sopranspill fra Hegdal og til fantastiske strykearrangement. Når så det hele blei innramma av en herlig lys- og lydproduksjon med Pekka Stokke blant andre blant spakene, så var det ikke så mye mer å ønske seg.
Ola Kvernberg lurte på om det var litt pretensiøst da han fortalte menigheta at de hadde spilt første akt. Noe mindre pretensiøst enn Ola Kvernberg kan jeg faktisk ikke tenke meg – her snakker vi ekte og uforfalska vare med en av jazzens aller mest spennende fiolinister. Ferdig snakka! For en musikk, for et band, for en fræning!!!
Kvernberg sammen med med deler av sitt store ensemble som ga "Mechanical Fair" nytt liv.
Foto: Tor Hammerø
Lizz Wright har egentlig det aller meste. Hun synger som en gud, hun har utstråling som ei prinsesse og hun ser ut som en million dollar. Da er det meste på plass da.
Etter at Wright (36) først besøkte Moldejazz i 2011 sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves med et prosjekt de kalte "Sing the Truth" og så kom tilbake for to år siden sammen med trommeslageren Terri Lyne Carrington, så var det ikke veldig overraskende at et fullsatt Teateret Vårt hadde store forventninger til Wright på egen hånd også. Vi snakker nemlig om en av de mest spennende stemmene i nesten alle slags grenseland – på denne kloden i alle fall.
Wright kommer fra baptistkirka i de amerikanske sørstatene og hun har med seg både gospel, soul, funk, blues, rhythm and blues og ikke minst jazz i uttrykket sitt.
Utstråling
Når hun så tar rommet med sin personlighet, verdighet og utstråling på et vis som er intet mindre enn sjeldent, så blei hennes avslutning på denne Europa-turneen akkurat så bra som vi kunne tørre å håpe på. Hun overraska nok mange med å sette det hele i gang med Neil Youngs klassiker "Old Man", men Wright er av typen som suger til seg gode låter uansett hvor de kommer fra og gjør dem til sine egne. Det gjorde hun så avgjort med popklassikere som "The First Time Ever I Saw Your Face" og Bee Gees-hiten "To Love Somebody" også.
Sammen med utmerket kvartett der tangenttraktøren, på piano og orgel, Dave Cook og gitaristen Martin Kolarides, virkelig utmerka seg, ga Wright oss også gospelmateriale, "Walk with Me Lord", i en urfunky versjon og en hel del materiale fra hennes seineste album "Freedom and Surrender" og fra det som skal komme til neste år produsert av Joe Hendry, blant annet "Stop" som Madonna har gjort berømt, men i helt annen utgave kan jeg love.
En stor glede
Lizz Wright fortalte oss at agenten hennes mente hun snakka for lite mellom låtene. Hun ba om unnskyldning for det, men håpte det var ok at hun sang mer i stedet. Jeg kan love på vegne av den fullsatte salen at det er helt ok – og vel så det. Lizz Wright har etablert seg i verdenstoppen uansett sjanger og det fikk vi nok et bevis på med en ro, en trygghet i seg sjøl, ei mørk, varm stemme og en utstråling man ikke lærer noe sted. Enten har man den, eller så har man den ikke. Lizz Wright har den – også.
Lizz Wright – for ei stemme, for en tilstedeværelse.
Foto: Tor Hammerø
I fjor vant Molde-gutten Kristoffer Eikrem Shells talentstipend. Det skulle åpne for muligheten til at Eikrem kunne få realisert sin drøm om å få spille med en av sine aller største favoritter, den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin. Eikrem, som hadde blitt introdusert for coolmusikken av sin lærer Torgrim Sollid på Norge Musikkhøgskole, hadde faktisk sendt fanbrev til Lennie Tristano- og Warne Marsh-etterkommeren Halperin, og til alles hell var svaret ja fra den andre sida av Atlanterhavet etter at Halperin hadde fått høre duoskiva Eikrem hadde gjort sammen med den framifrå pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund. Etter en intens øveperiode i Oslo og påfølgende plateinnspilling i Halden, var det klart for takk-for-prisen-konsert i Molde og du verden som de fem kunne snakke sammen.
I tillegg til de nevnte var kvintetten fullstendig med Erlend Albertsen fra Stjørdal på bass og Andreas Wildhagen fra Oslo på trommer. Vi snakker de laaaaange linjers logiske, men svært ofte svært så intrikate musikk. Den er krevende med sin indre, men ikke nødvendigvis umiddelbare melodikk for både utøvere og publikum, men med noen få unntak følte jeg at Eikrem, Halperin & Co hadde kommet under huden på musikken skrevet av de to og Jerve. Jeg kunne merke Kristoffer Eikrem pusta letta ut ved enkelte anledninger – dette var nemlig ikke småtterier og musikk Eikrem hadde brukt månedsvis på å gjøre seg klar for. Dessuten var musikken til Halperin saker som aldri hadde vært spilt på trompet tidligere!
Nå står både plate og Japan-turné på planen for denne kvintetten og når den svært så "påleste" innen faget coolmusikk, Torgrim Sollid, var over seg av begeistring, så ser heller ikke jeg noen grunn til noe annet. Kristoffer Eikrem hadde lagt lista høyt og gikk over med glans.
Da er vi i gang med Moldejazz 2016. I dag venter Chick Corea, Pat Metheny, Ron Carter og bestillingsverket til Skrap og Trondheim jazz Orkester. Hvor skal dette ende???? Sola er også meldt!
Kristoffer Eikrem sammen med sin helt Jimmy Halperin og med bassisten Erlend Albertsen i bakgrunnen.
Det kommer sikkert som en overraskelse på mange at jeg omtaler musikk som har sine røtter i 60-tallets popmusikk og den britiske undegrunnsscena fra 80-og 90-tallet. Jeg også for den sakens skyld, men jeg blei altså så sjarmert av at mannen bak bandet Monalia, Terje Halmrast, tok seg bryet med å pakke inn EP-en, ta turen til postkontoret og sette på mange kroner i porto for at den skulle nå mine ører, at noen ord var det minste jeg kunne by på i retur.
Halmrast, fra Rjukan, men bosatt i Oslo, har med bandet sitt laga en EP bestående av fire låter. Tematisk dreier det seg i stor grad om lengsel og om å få et friminutt fra det hverdagslige. Gitar, bass, trommer og ymse tangenter kler vokalen til Halmrast på et bra vis, men sjøl om låtene er fine, så er de ikke så veldig minneverdige dessverre.
Siden skiva blei spilt inn har Halmrast bytta ut hele bandet. Noe forteller meg at Monalia absolutt kan funke bra live og Halmrast har så absolutt noe å fare med. Dessuten skal han ha all mulig slags ære for aldri å gi slipp på drømmen. Jeg heier på alle som har det genet i seg.
