Tor Hammerø

Ola Kvernberg og Joshua Redman har gitt oss årets konsert under Moldejazz – så langt! Branford Marsalis med Kurt Elling leverte også strålende og framtida er sikra gjennom vinnerne av årets unge jazzmusikere Megalodon Collective. Og sola skinner i Molde!!!!

Ola Kvernberg og Joshua Redman – et stort møte!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Foto: Tor Hammerø

Artist in Residence Ola Kvernberg er halvveis i sin maratonuke og viser stadig nye eksempler på sin enorme bredde og musikalitet. Duokonserten med kameraten blei det foreløpige høydepunktet.

Det er nå 20 år siden Kvernberg (36) stod på gata under Moldejazz med blikket opp og frem, med bollekinn og sammen med kameraten sin fra Fræna spilte fele så jazzerne stoppa opp og putta penger i felekassa. Ti år seinere var han en del av Trondheim Jazzorkester som spilte sammen med Artist In Residence den gangen, Joshua Redman. Nå er rollene snudd på hodet – det var altså Redman som var gjest hos Kvernberg.

Om de spilte Kvernbergs hyllest til Arvo Pärt, Coltranes klassiker "Giant Steps", Oscar Pettifords "Blues in the Closet", originalmateriale fra begge to, "Sweet Georgia Brown" – etter et kort styremøte på scena, "Vocalise" av Sergei Rachmaninoff eller ekstranummeret – som sjølsagt blei introdusert på frænisk: "Me tek ein te!" – "Music for a Found Harmonium", så var dette møtet en manifestasjon av musikalitet, empati og spille- og livsglede som man sjelden opplever. Svært sjelden!

Etter at Kvernberg hadde spilt av seg nervøsiteten i løpet av åpningslåta, så viste han og verdensstjerna Redman at denne konserten var alt annet enn rutine. Her fikk vi musikk som vitna om inspirasjon og empati – vi snakker om to musikanter og mennesker som har møtt hverandre på alle vis og som vil hverandre – og oss – vel. Jeg har hørt Redman en rekke ganger og i masse konstellasjoner, men jeg har aldri hørt han så inspirert og han fikk alle de svara han kunne ønske seg fra Kvernberg – og vice versa.

Ola Kvernberg er en fiolinist i verdensklasse – ferdig snakka. Når han så er utstyrt med en sjarm som tilsvarer det, så er det ikke så mye mer å be om. Denne duoen, som hadde sin verdensdebut i Molde, bør sendes rundt hvor som helst og når som helst. Jeg synes de skal ta mange og ikke bare ein te!!!

Det er vi som skal takke!

Foto: Tor Hammerø

Branford Marsalis – en av de beste saksofonistene over there.

Foto: Tor Hammerø

En viktig del av det store jazzdynastiet Marsalis, tenor- og sopransaksofonisten Branford, i spissen for sin mangeårige kvartett med pianisten Joey Calderazzo, trommeslageren Justin Faulkner og bassisten Eric Revis, gikk rett i strupen på publikum i Molde og viste hvordan et BAND som har spilt sammen i åresvis skal låte.

Her var alt på plass – de ga oss akustisk, melodisk og heftig musikk med fundament i den amerikanske 60-talls musikken. Vi veit etterhvert hva Marsalis står for og blir kanskje ikke spesielt utfordra eller overraska lenger, men det spesielt Calderazzo – en av mine absolutte pianofavoritter med et dynamisk spenn og en innlevelse få kan matche – og det unge stjerneskuddet Justin Faulkner – jeg skjønner godt hvorfor mange har trukket fram Tony Williams når Faulkner har vist fram sitt talent – ga oss, var av det livgivende slaget.

Møtet mellom kvartetten og vokalisten Kurt Elling var både godt og overraskende – jeg hadde ikke sett det komme før programmet for Moldejazz blei offentliggjort. Elling, med sin mørke, djupe stemme, er ikke bare en sanger, han er også en musikant. Om han sang med tekst, scatter eller improviserer relativt fritt, så glei han elegant inn i miksen med Marsalis-kvartetten. En solid manifestasjon på noe av det beste innen "straight" amerikansk jazz.

Kurt Elling glei elegant inn i Marsalis-kvartetten.

Foto: Tor Hammerø

Stolte prisvinnere – og med rette – Megalodon Collective.

Foto: Camilla Slaatun Brauer

Megalodon Collective består av saksofonistene Martin Myhre Olsen fra Lillestrøm, Kalle Nyberg fra Lund i Sverige, Petter Kraft fra Malmö, Karl Haugland Bjorå (gitar) fra Evje, Aaron Mandelmann (bass) fra Simrishamn i Sverige og to sunnmøringer på trommer, Henrik Lødøen fra Brattvåg og Andreas Skår Winther fra Ålesund. De har møtt hverandre i det usedvanlig inspirerende og kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. De har blitt Spellemannprisnominert for debutskiva si og nå har de altså vunnet prisen som årets unge jazzmusikere i knivskarp konkurranse med kremen av den oppvoksende jazzslekt.

Takk-for-prisen konserten fortalte oss at juryen har gjort en god jobb. Det originale materialet, den originale besetninga og de uten unntak spennende solistene og det heftige kollektivet fortalte oss at her har vi med sju herrer å gjøre som allerede har mye og som vil komme mye lenger både med dette bandet i forlengelsen av prisen og sikkert også i andre band og prosjekter.

Megalodon Collective byr på tette ensemblepartier, frie utflukter og mange og overraskende u-svinger. Gratulerer med den høythengende prisen – dette kan være starten på noe stort både for bandet og for hver enkelt!

Og nå skinner sola i Molde og Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun venter – og livet smiler!

Megalodon Collective i fri flyt.

Foto: Remi Aure Reksten/Moldejazz

Ola Kvernberg og Joshua Redman har gitt oss årets konsert under Moldejazz – så langt! Branford Marsalis med Kurt Elling leverte også strålende og framtida er sikra gjennom vinnerne av årets unge jazzmusikere Megalodon Collective. Og sola skinner i Molde!!!!

Ola Kvernberg og Joshua Redman – et stort møte!

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Foto: Tor Hammerø

Artist in Residence Ola Kvernberg er halvveis i sin maratonuke og viser stadig nye eksempler på sin enorme bredde og musikalitet. Duokonserten med kameraten blei det foreløpige høydepunktet.

Det er nå 20 år siden Kvernberg (36) stod på gata under Moldejazz med blikket opp og frem, med bollekinn og sammen med kameraten sin fra Fræna spilte fele så jazzerne stoppa opp og putta penger i felekassa. Ti år seinere var han en del av Trondheim Jazzorkester som spilte sammen med Artist In Residence den gangen, Joshua Redman. Nå er rollene snudd på hodet – det var altså Redman som var gjest hos Kvernberg.

Om de spilte Kvernbergs hyllest til Arvo Pärt, Coltranes klassiker "Giant Steps", Oscar Pettifords "Blues in the Closet", originalmateriale fra begge to, "Sweet Georgia Brown" – etter et kort styremøte på scena, "Vocalise" av Sergei Rachmaninoff eller ekstranummeret – som sjølsagt blei introdusert på frænisk: "Me tek ein te!" – "Music for a Found Harmonium", så var dette møtet en manifestasjon av musikalitet, empati og spille- og livsglede som man sjelden opplever. Svært sjelden!

Etter at Kvernberg hadde spilt av seg nervøsiteten i løpet av åpningslåta, så viste han og verdensstjerna Redman at denne konserten var alt annet enn rutine. Her fikk vi musikk som vitna om inspirasjon og empati – vi snakker om to musikanter og mennesker som har møtt hverandre på alle vis og som vil hverandre – og oss – vel. Jeg har hørt Redman en rekke ganger og i masse konstellasjoner, men jeg har aldri hørt han så inspirert og han fikk alle de svara han kunne ønske seg fra Kvernberg – og vice versa.

Ola Kvernberg er en fiolinist i verdensklasse – ferdig snakka. Når han så er utstyrt med en sjarm som tilsvarer det, så er det ikke så mye mer å be om. Denne duoen, som hadde sin verdensdebut i Molde, bør sendes rundt hvor som helst og når som helst. Jeg synes de skal ta mange og ikke bare ein te!!!

Det er vi som skal takke!

Foto: Tor Hammerø

Branford Marsalis – en av de beste saksofonistene over there.

Foto: Tor Hammerø

En viktig del av det store jazzdynastiet Marsalis, tenor- og sopransaksofonisten Branford, i spissen for sin mangeårige kvartett med pianisten Joey Calderazzo, trommeslageren Justin Faulkner og bassisten Eric Revis, gikk rett i strupen på publikum i Molde og viste hvordan et BAND som har spilt sammen i åresvis skal låte.

Her var alt på plass – de ga oss akustisk, melodisk og heftig musikk med fundament i den amerikanske 60-talls musikken. Vi veit etterhvert hva Marsalis står for og blir kanskje ikke spesielt utfordra eller overraska lenger, men det spesielt Calderazzo – en av mine absolutte pianofavoritter med et dynamisk spenn og en innlevelse få kan matche – og det unge stjerneskuddet Justin Faulkner – jeg skjønner godt hvorfor mange har trukket fram Tony Williams når Faulkner har vist fram sitt talent – ga oss, var av det livgivende slaget.

Møtet mellom kvartetten og vokalisten Kurt Elling var både godt og overraskende – jeg hadde ikke sett det komme før programmet for Moldejazz blei offentliggjort. Elling, med sin mørke, djupe stemme, er ikke bare en sanger, han er også en musikant. Om han sang med tekst, scatter eller improviserer relativt fritt, så glei han elegant inn i miksen med Marsalis-kvartetten. En solid manifestasjon på noe av det beste innen "straight" amerikansk jazz.

Kurt Elling glei elegant inn i Marsalis-kvartetten.

Foto: Tor Hammerø

Stolte prisvinnere – og med rette – Megalodon Collective.

Foto: Camilla Slaatun Brauer

Megalodon Collective består av saksofonistene Martin Myhre Olsen fra Lillestrøm, Kalle Nyberg fra Lund i Sverige, Petter Kraft fra Malmö, Karl Haugland Bjorå (gitar) fra Evje, Aaron Mandelmann (bass) fra Simrishamn i Sverige og to sunnmøringer på trommer, Henrik Lødøen fra Brattvåg og Andreas Skår Winther fra Ålesund. De har møtt hverandre i det usedvanlig inspirerende og kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. De har blitt Spellemannprisnominert for debutskiva si og nå har de altså vunnet prisen som årets unge jazzmusikere i knivskarp konkurranse med kremen av den oppvoksende jazzslekt.

Takk-for-prisen konserten fortalte oss at juryen har gjort en god jobb. Det originale materialet, den originale besetninga og de uten unntak spennende solistene og det heftige kollektivet fortalte oss at her har vi med sju herrer å gjøre som allerede har mye og som vil komme mye lenger både med dette bandet i forlengelsen av prisen og sikkert også i andre band og prosjekter.

Megalodon Collective byr på tette ensemblepartier, frie utflukter og mange og overraskende u-svinger. Gratulerer med den høythengende prisen – dette kan være starten på noe stort både for bandet og for hver enkelt!

Og nå skinner sola i Molde og Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun venter – og livet smiler!

Megalodon Collective i fri flyt.

Foto: Remi Aure Reksten/Moldejazz

Pat Metheny, Chick Corea, Ron Carter, Skrap med Trondheim Jazzorkester – stort mye mer er det ikke mulig å forlange av en "vanlig" tirsdag spør du meg!

Gitaristen Pat Metheny (61) og bassisten Ron Carter (79) er to av jazzens virkelige ikoner. For første gang i stod de på ei scene sammen i Norge og siden dette ganske ferske samarbeidet heller aldri har vært utgitt på skive, så var det aller første gang for de fleste av oss.

De som var tilstede da Metheny møtte salige Charlie Haden til et fantastisk duotreff i 2001 i Molde, kommer aldri til å glemme det. Denne konserten, med Methenys familie på plass for første gang i Molde, kan godt komme til å havne i den samme kategorien. Det var det så utvilsomt for alle i den fullsatte Bjørnsonsalen og tydeligvis også for Metheny: han hadde nemlig lagt igjen den sedvanlige stripete t-skjorta og tatt på seg dressjakke til ære for bassens største – på alle vis – gentleman, Ron Carter, som fikk sitt store gjennombrudd på 60-tallet i Miles Davis´ legendariske kvintett.

Konserten var duoens avslutning på en cirka 14 dagers Europa-turné og at det var et samarbeid fundamentert på respekt og empati. – og enorme doser musikalitet – var det ikke vanskelig å begripe.

De 90 minuttene, uten snakkeavbrudd, men med mange smil, starta med den brasilianske klassikeren "Manha de Carnaval", fortsatte med standardlåta "All the Things You Are" og blei blant annet fulgt av Carters "Eighty One" og Methenys "James" – tilegna James Taylor.

Carter, for anledninga på Christian McBrides bass, er vel kanskje jazzens timemester på instrumentet, men framstod nå også som en ytterst smakfull solist. Hans solospot med "You Are My Sunshine" som gikk over i en cellosuite av Bach var intet mindre enn rein nytelse.

Når det gjelder Metheny, som denne gangen nøyde seg med tre gitarer, om det er med fingerspill eller med plekter, så er det ikke så mye nytt å melde. Mesteren, med norske røtter så det holder fra både Larvik- og Mandal-traktene, er i mine ører en bortimot fullkommen musikant med en teknikk, innlevelse, sult og empati i det han foretar seg som er like tilstede nå som da jeg hørte han første gang som 19-åring i Molde i 1974. Et magisk møte med to giganter – intet mindre..

Nå reiser Metheny og familie på bilferie rundt om i Norge ei ukes tid. Ser du et bustehode som lurer på noe, så hjelp han. Han har så voldsomt fortjent det.

Det herser ikke tvil om at Pat Metheny og Ron Carter trives sammen.

Foto: Tor Hammerø

Både Christian McBride og et fullsatt Bjørnsonhus var begeistra for Chick Coreas tangenttraktering.

Foto: Tor Hammerø

Denne supertirsdagen i Molde blei starta med et kremlag satt sammen til ære for Chick Coreas 75- års dag. Vi snakker om en av jazzens aller største nålevende musikanter og når han så hadde invitert med seg alt- og sopransaksofonisten Kenny Garrett, trommeslageren Marcus Gilmore – barnebarn av Coreas tidligere samarbeidspartner Roy Haynes, bassisten Christian McBride og trompeteren Wallace Roney, så snakker vi om om noe av det heiteste som er mulig å samles på samme scene nå til dags.

Pianoguru Corea, har altså en slik oversikt og teknikk at han kan tillate seg hva som helst. Han framstår like leken nå som da Stan Getz og deretter Miles Davis oppdaga han på 60-tallet. Når det da er kobla med en idérikdom av en annen verden, så blei dette møtet med Corea nok en høytidsstund. Det samme kan sies om McBride – hans soloversjon av "Sophisticated Lady", både med og uten bue, blir ikke glemt på ei stund.

Likevel blei ikke dette noen konsert for minneboka for meg. Blåserne leverte det man kunne forvente og ikke noe annet og når det var slik at det hele blei tatt på sparket – Corea bestemte seg der og da for hva som skulle være neste låt har jeg en mistanke om – så blei det litt for løst og "spontant" for meg. Med et slikt stjernelag kunne lista blitt lagt en god del høyere og ingen ville hatt problemer med å gå over – kanskje med unntak av Roney som har blitt en kraftig kar med åra.

Uansett så er det bare å gratulere Chick Corea med den store dagen og i høst får han besøk av Trondheim Jazz Orcehstra til feiring i New York. Der kommer ikke arrangør Erlend Skomsvoll til å legge lista lavt – garantert!

Chick Corea og gode venner feira pianoikonet sin 75 års dag.

Alle foto: Tor Hammerø

Skrap sammen med deler av Trondheim Jazzorkester. Framifrå og makaløst!

Foto: Tor Hammerø

Midt mellom de to stjernekonsertene sjøsatte duoen Skrap, som består av tangenttraktør Anja Lauvdal fra Flekkefjord og Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, og deres versjon av Trondheim Jazzorkester, sitt stooooore bestillingsverk som JazZtipendiat, "Antropocen".

Det blei intet mindre enn en voldsom og total opplevelse for de fleste sanser. De to hadde latt de tusen ideer blomstre i året som har gått og både musikk, tekst, lyd og lys gikk opp i en større enhet – intet mindre!! Musikken var fri, den var funky, den var utfordrende, den var tilgjengelig og det 16 manns/kvinners ensemblet hadde funnet veien sammen med lyd-, lys- og sceneografifolket på et sjeldent og spennende vis.

Alle kunne vært nevnt spesielt, men saksofonist Mette Rasmussen – hvilket trøkk og energi, fiolinist Adrian Løseth Waade – hvilket talent, saksofonist Hanna Paulsberg – på et nytt vis og vokalist Rohey Taalah – som med et trøkk og en inderlighet slo meg i bakken, kan alle stå som skinnende stjerner for helheten.

Lauvdal og Mobeck skal ha all mulig slags ære for det de har skapt sammen med TJO. Dette verket må ut og opp og frem i åra som kommer. Makaløst!!!!

For en tirsdag – og nå venter Ola Kvernberg og Joshua Redman, Steps Ahead, Branford Marsalis og Kurt Elling. Et hardt liv gitt, men noen må ofre seg. Jeg melder meg frivillig!!!

Gitaristen og komponisten Frode Barth møtte poeten Trond Bjertnes på en bussholdeplass for rundt 30 år siden. Det har ført til mye – blant annet den spesielle skiva "La oss le".

Frode Barth og Trond Bjertnes – med musikken, lyrikken og smilet på lur.

Trond Bjertnes lider av Aspergers syndrom – en type autisme. Noe forteller meg at hans møte med den åpensinnede Frode Barth har vært viktig for hans "terapi" og allerede på 90-tallet ga de ut to skiver sammen. De har dessverre gått meg hus forbi, basert på hva jeg blir møtt med på "La oss le".

Her har Bjertnes skrevet 53 dikt eller små snutter, som varer fra noen små sekunder til noen minutter, som har alvor, innsikt og humor i seg. Han leser dem sjøl – både på norsk og engelsk.

Barth er en meget god lytter og har enten skrevet fine låter til Bjertnes sine dikt eller improvisert musikken fritt fram sammen med storheter som Tore Brunborg på saksofon, Jon Christensen og Per Oddvar Johansen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill.

Jan Erik Vold sammen med blant andre Chet Baker og Jan Garbarek har lagt lista skyhøyt for hvor den bør ligge når det gjelder fusjonen mellom jazz og lyrikk. Frode Barth og Trond Bjertnes følger svært godt opp – her er det både mye spennende musikk og mye alvorlig og humoristisk livsvisdom.

Frode Barth & Trond Bjertnes

La oss le

MTG Music/Musikkoperatørene

Tre forrykende og helt forskjellige konserter med Ola Kvernberg, årets Artist In Residence, Lizz Wright og Kristoffer Eikrem og Jimmy Halperin har forhåpentligvis satt standarden for årets Moldejazz. Bedre start er nesten ikke mulig å ønske seg.

Ola Kvernberg svært så godt i gang med Artist in Residence-uka si under Moldejazz.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Foto: Tor Hammerø

Det begynner å bli noen år siden en smålubben guttepjokk fra Fræna et par-tre mil fra Molde sto på fortauet under Moldejazz og spilte fele sammen med kameraten sin. Han fikk oppmerksomhet allerede den gang og sikkert ei krone eller to i felekassa også. Nå har han tatt så mange steg siden den gang at han faktisk tilhører den ypperste eliten i faget sitt. Ola Kvernberg er i mine ører ei verdensstjerne og den aller første bekreftelsen – av i alle fall seks denne uka – kom på åpningskonserten av hans maratonuke med den ultimate versjonen av hans bestillingsverk "Mechanical Fair" som blei uroppført under Kongsbergfestivalen i 2012. I 2014 kom albumversjonen av det som i utgangspunktet var skrevet for kvartett, men til denne versjonen var det ikke spart på noe som helst.

Med sin fortsatt gutteaktige sjarm og usminka og breie Fræna-dialekt hadde Kvernberg og hans superlag med gitaristene Even Helte Hermansen og Petter Vågan, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslageren Erik Nylander, tangenttraktøren Anja Lauvdal, Kirsti Huke på vokal og blåserne Eirik Hegdal og Kristoffer Lo og ikke minst TrondheimSolistene – et kammerorkester som også hører hjemme i verdenstoppen, publikum i den fullsatte og begeistra Bjørnsonsalen i sine hule hender fra første takt.

Verket inneholder veldig mye av det Kvernberg har utvikla seg til å bli. Her er det mer enn spor av samtidsmusikk, nasjonalromantikk, bluegrass, jazz og impro – Ola Kvernberg "er" dette og mye mer til. Vi blei servert alt fra det voldsomme og store med fullt ensemble til en nydelig duett med Kvernberg og Lauvdal i fokus, fra "skittent" gitarspill fra Helte Hermansen, fra arabisk-liknende sopranspill fra Hegdal og til fantastiske strykearrangement. Når så det hele blei innramma av en herlig lys- og lydproduksjon med Pekka Stokke blant andre blant spakene, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Ola Kvernberg lurte på om det var litt pretensiøst da han fortalte menigheta at de hadde spilt første akt. Noe mindre pretensiøst enn Ola Kvernberg kan jeg faktisk ikke tenke meg – her snakker vi ekte og uforfalska vare med en av jazzens aller mest spennende fiolinister. Ferdig snakka! For en musikk, for et band, for en fræning!!!

Kvernberg sammen med med deler av sitt store ensemble som ga "Mechanical Fair" nytt liv.

Foto: Tor Hammerø

Lizz Wright har egentlig det aller meste. Hun synger som en gud, hun har utstråling som ei prinsesse og hun ser ut som en million dollar. Da er det meste på plass da.

Etter at Wright (36) først besøkte Moldejazz i 2011 sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves med et prosjekt de kalte "Sing the Truth" og så kom tilbake for to år siden sammen med trommeslageren Terri Lyne Carrington, så var det ikke veldig overraskende at et fullsatt Teateret Vårt hadde store forventninger til Wright på egen hånd også. Vi snakker nemlig om en av de mest spennende stemmene i nesten alle slags grenseland – på denne kloden i alle fall.

Wright kommer fra baptistkirka i de amerikanske sørstatene og hun har med seg både gospel, soul, funk, blues, rhythm and blues og ikke minst jazz i uttrykket sitt.

Utstråling

Når hun så tar rommet med sin personlighet, verdighet og utstråling på et vis som er intet mindre enn sjeldent, så blei hennes avslutning på denne Europa-turneen akkurat så bra som vi kunne tørre å håpe på. Hun overraska nok mange med å sette det hele i gang med Neil Youngs klassiker "Old Man", men Wright er av typen som suger til seg gode låter uansett hvor de kommer fra og gjør dem til sine egne. Det gjorde hun så avgjort med popklassikere som "The First Time Ever I Saw Your Face" og Bee Gees-hiten "To Love Somebody" også.

Sammen med utmerket kvartett der tangenttraktøren, på piano og orgel, Dave Cook og gitaristen Martin Kolarides, virkelig utmerka seg, ga Wright oss også gospelmateriale, "Walk with Me Lord", i en urfunky versjon og en hel del materiale fra hennes seineste album "Freedom and Surrender" og fra det som skal komme til neste år produsert av Joe Hendry, blant annet "Stop" som Madonna har gjort berømt, men i helt annen utgave kan jeg love.

En stor glede

Lizz Wright fortalte oss at agenten hennes mente hun snakka for lite mellom låtene. Hun ba om unnskyldning for det, men håpte det var ok at hun sang mer i stedet. Jeg kan love på vegne av den fullsatte salen at det er helt ok – og vel så det. Lizz Wright har etablert seg i verdenstoppen uansett sjanger og det fikk vi nok et bevis på med en ro, en trygghet i seg sjøl, ei mørk, varm stemme og en utstråling man ikke lærer noe sted. Enten har man den, eller så har man den ikke. Lizz Wright har den – også.

Lizz Wright – for ei stemme, for en tilstedeværelse.

Foto: Tor Hammerø

I fjor vant Molde-gutten Kristoffer Eikrem Shells talentstipend. Det skulle åpne for muligheten til at Eikrem kunne få realisert sin drøm om å få spille med en av sine aller største favoritter, den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin. Eikrem, som hadde blitt introdusert for coolmusikken av sin lærer Torgrim Sollid på Norge Musikkhøgskole, hadde faktisk sendt fanbrev til Lennie Tristano- og Warne Marsh-etterkommeren Halperin, og til alles hell var svaret ja fra den andre sida av Atlanterhavet etter at Halperin hadde fått høre duoskiva Eikrem hadde gjort sammen med den framifrå pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund. Etter en intens øveperiode i Oslo og påfølgende plateinnspilling i Halden, var det klart for takk-for-prisen-konsert i Molde og du verden som de fem kunne snakke sammen.

I tillegg til de nevnte var kvintetten fullstendig med Erlend Albertsen fra Stjørdal på bass og Andreas Wildhagen fra Oslo på trommer. Vi snakker de laaaaange linjers logiske, men svært ofte svært så intrikate musikk. Den er krevende med sin indre, men ikke nødvendigvis umiddelbare melodikk for både utøvere og publikum, men med noen få unntak følte jeg at Eikrem, Halperin & Co hadde kommet under huden på musikken skrevet av de to og Jerve. Jeg kunne merke Kristoffer Eikrem pusta letta ut ved enkelte anledninger – dette var nemlig ikke småtterier og musikk Eikrem hadde brukt månedsvis på å gjøre seg klar for. Dessuten var musikken til Halperin saker som aldri hadde vært spilt på trompet tidligere!

Nå står både plate og Japan-turné på planen for denne kvintetten og når den svært så "påleste" innen faget coolmusikk, Torgrim Sollid, var over seg av begeistring, så ser heller ikke jeg noen grunn til noe annet. Kristoffer Eikrem hadde lagt lista høyt og gikk over med glans.

Da er vi i gang med Moldejazz 2016. I dag venter Chick Corea, Pat Metheny, Ron Carter og bestillingsverket til Skrap og Trondheim jazz Orkester. Hvor skal dette ende???? Sola er også meldt!

Kristoffer Eikrem sammen med sin helt Jimmy Halperin og med bassisten Erlend Albertsen i bakgrunnen.

Foto: Tor Hammerø

Det tok sin tid – bandet blei stifta i 2008, men først nå har Terje Halmrast og Monalia gitt oss sitt første visittkort.

Monalia skuer framover.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det kommer sikkert som en overraskelse på mange at jeg omtaler musikk som har sine røtter i 60-tallets popmusikk og den britiske undegrunnsscena fra 80-og 90-tallet. Jeg også for den sakens skyld, men jeg blei altså så sjarmert av at mannen bak bandet Monalia, Terje Halmrast, tok seg bryet med å pakke inn EP-en, ta turen til postkontoret og sette på mange kroner i porto for at den skulle nå mine ører, at noen ord var det minste jeg kunne by på i retur.

Halmrast, fra Rjukan, men bosatt i Oslo, har med bandet sitt laga en EP bestående av fire låter. Tematisk dreier det seg i stor grad om lengsel og om å få et friminutt fra det hverdagslige. Gitar, bass, trommer og ymse tangenter kler vokalen til Halmrast på et bra vis, men sjøl om låtene er fine, så er de ikke så veldig minneverdige dessverre.

Siden skiva blei spilt inn har Halmrast bytta ut hele bandet. Noe forteller meg at Monalia absolutt kan funke bra live og Halmrast har så absolutt noe å fare med. Dessuten skal han ha all mulig slags ære for aldri å gi slipp på drømmen. Jeg heier på alle som har det genet i seg.

Monalia

Waited All Too Long

Ghost Town Records/Musikkoperatørene

Weather Report er kanskje det hippeste jazzbandet ever. Her kommer en av grunnleggerne med sin nåtidstolkning av det grensesprengende bandet og musikken.

Miroslav Vitous var sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul i den første utgava av Weather Report.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Den nå 68 år gamle tidligere tsjekkiske toppsvømmeren Miroslav Vitous var med å stifte Weather Report i 1970 sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul. Det skulle vise seg å bli et av de aller største banda i jazzverdenen og et band som eksisterte helt fram til 1986. For Vitous sin del så varte eventyret bare fram til 1974 og han har siden ikke lagt skjul på at forholdet, spesielt til Zawinul, ikke var av typen dra på ferie sammen.

Vitous, som både er en bassist og en komponist i ultraklassen, har siden den gang spilt med en rekke andre storheter blant andre vår egen Jan Garbarek. Han har i tillegg til jazz også jobba en hel del med samtidsmusikk og bodd både i USA og i Europa etter at han hoppa av fra det den gang kommuniststyrte Tsjekkoslovakia.

I 2010 og 2011 følte han behov for å gjenoppfriske sin del av Weather Repoert-historia. Sammen med sopran- og tenorsaksofonistene Roberto Bonisolo, med røtter både i Canada og Italia, og Gary Campbell, trommeslagerne Gerald Cleaver og Nasheet Waits og den tyrkiske tangenttraktøren Aydin Esen – en blanding av amerikanske og europeiske musikanter altså – har Vitous skapt et kollektiv som gjør noe nytt og ganske annerledes med deler av Weather Report-skatten.

Om det er "Birdland", "Scarlet Woman", "Pinocchio" eller en rekke Vitous-komposijoner vi blir servert, så gir Vitous & Co oss en langt friere, mer søkende og mindre "kommersiell" opplevelse enn det moderbandet gjorde. Det Vitous sier meg er at denne musikken har mange muligheter i de riktige hender og hoder og de seks herrene som er samla her er så avgjort riktige.

Miroslav Vitous

Music of Weather Report

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Etter å ha hørt Magnus Wiik i diverse konstellasjoner, blant annet i bluegrassbandet Open String Department, blir jeg nesten ikke overraska over hvor neste møte dukker opp. Sammen med den norsk-canadiske hardingfelespilleren Laura Ellestad hilser den unge, sjangerfrie strengemesteren Wiik oss i et tradisjonsrikt landskap fra begge sider av Atlanterhavet.

Ellestad Wiik Duo mellom slåttene.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Vel 30 år unge Magnus Wiik har, som så mange andre, gått sine helt egne veier etter å ha tilbragt noen år på jazzlinja i Trondheim. Han trakterer de fleste instrumenter med strenger på, det være seg gitar, banjo og dobro og vi har møtt han i band som Open String Department og Julie and The New Favorites. Han har alle steder vist seg som en framifrå improvisator og samtidig har han vist oss at han er tiltrukket av spesielt amerikansk tradisjonsmusikk i ymse varianter.

Med duoen sammen med Laura Ellestad møter vi Wiik i nok en spennende og annerledes setting. Felespilleren Ellestad blei så fascinert av norsk folkemusikk at hun satte seg på flyet fra Canada i 2008 og flytta til Valdres for å lære hardingfela bedre å kjenne. Det vil jeg tro at hun er mutters aleine om!!!! Wiik har dratt motsatt vei og har vært på rundt ti studieturer til både Irland og USA for å bli bedre kjent med folkemusikken på den andre sida av havet.

Nå har Ellestad og Wiik funnet hverandre på alle slags vis og med "On the Water" tar de oss med på ei herlig og personlig rundreise basert på ni norske slåtter, fire amerikanske, to irske og en fransk-kanadisk. Her har de makta å fusjonere tradisjonsmusikken med Wiiks åpenhet slik at vi ser både bakover og skuer framover. De to synger også på ett av de amerikanske spora.

Magnus Wiik overrasker ikke lenger med å dukke opp i nye og annerledes settinger – det motsatte ville nok vært mer overraskende. Sammen med sin utkårede tar han oss med til nye steder – nok en herlig opplevelse.

Ellestad Wiik Duo

On the Water

Just for the Records/Musikkoperatørene

Kvartetten Nutopia tar oss med på ei musikalsk reise nesten uten grenser.

Nutopia åpner opp nye musikalske dører.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er priviligert og jeg vet det. Det har seg nemlig slik at postmannen støtt og stadig dukker opp med forundringspakker med musikk jeg ikke ante fantes og som sørger for at horisonten blir utvida både titt og både ofte. Bandet Nutopia og musikken de har å bringe til torgs tilhører den kategorien.

Den polske, men Oslo-bosatte fiolinisten Sebastian Gruchot, gitaristen, bouzouki-traktøren og mandolinisten Michael Smith Krumins fra Vennesla/Kristiansand, perkusjonisten Arild Nyborg fra Gol og trønderen og bassisten Audun Ramo utgjør den livsbejaende kvartetten som har eksistert siden 2008. Bandet ga ut sin debut-cd i 2013, "Zabibu", men har altså makta å passere godt under radaren min.

Nutopia trives garantert godt under verdensmusikkparaplyen. Den er som kjent stor og kan inneholde det meste og det gjør også musikken til Nutopia. Stringswing med Django Reinhardt som føringsoffiser, afrikanske rytmer – Gruchot og Krumins har vært i Tanzania på studietur – og tydelige arabiske spor er noe av det mest framtredende i miksen Nutopia høyst sannsynlig er ganske så aleine om. Bandet har skrevet all musikken sjøl og forteller oss at de både individuelt og kollektivt har et nært og godt forhold til alle disse kildene – og flere til.

Det swinger og groover av Nutopia i alle verdens musikalske grenseland. De har skapt sitt eget lille univers og dit har det vært udelt hyggelig å bli invitert på besøk.

Nutopia

Antares

Karmakosmetix Music/Musikkoperatørene

Den finske mestersaksofonisten Jukka Perko har satt sammen en annerledes trio med én akustisk og én elektrisk gitarist. Det har det blitt helt egne musikalske landskap av.

Jukka Perko med sine to fargerike strengevenner.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Den 48 år unge finske alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko begynte å jobbe med legenden Dizzy Gillespie i god tid før han runda 20. Det sier vel det aller meste om hvilke kvaliteter Perko har vært i besittelse av helt fra tenårene. Siden den gang har han jobba med en rekke storheter både i og utenfor hjemlandet og han har også stått i spissen for mange band sjøl. Forrige gang jeg fikk gleden av Perkos musikk var på duo sammen med et annet stjerneskudd fra de tusen sjøers land, pianisten Iiro Rantala – "It Takes Two to Tango". Det var i fjor, men nå har Perko bestemt seg for å vise oss sin unike trio som har fått navnet Avara.

Sammen med den elektriske gitaristen Jarmo Saari og Teemu Viinikainen på den akustiske seksstrengeren, tar Perko oss med inn i landskap få om noen av oss har opplevd tidligere. Tidligere innrømmer Perko at fokuset kanskje har vært i for stor grad på tempo og teknikk – nå har han kommet dit i livet og musikken at dybde og mening spiller en mye viktigere rolle. Det betyr at om det er originalstoff, som alle tre står bak, eller klassikere som Eric Claptons "Tears In Heaven", Peter Gabriels "Don´t Give Up" eller Gabriel Faurés "Pavane", så er det vakre, nedpå og inderlige tolkninger hele veien.

Sounden av disse tre instrumentene sammen er vel neppe det de fleste har sittet og ventet på. Når det er sagt så iler jeg til med å slå fast at både tanken og gjennomføringa av den er av det framifrå slaget og Jukka Perko bekrefter nok en gang at han er en musikant som befinner seg langt der framme.

Jukka Perko Avara

Invisible Man

ACT/Musikkoperatørene