Sjøl om 40 år unge Leo Sidran, sønn av jazzmusikeren Ben Sidran, har vært i aksjon siden tidlig på 90-tallet, så er dette mitt første møte med han. Han har gitt ut en rekke skiver under eget navn, med duoen Joy and the Boy og med sin far. "Mucho Leo" er hans fjerde soloskive og, sjøl om den har ligget til marinering i heimen ei stund, så holder den mål både nå og i lang framtid.
Gjennom de ti låtene, der Sidran nesten sjølsagt har skrevet alt av både tekst og musikk, får vi møte en singer/songwriter som umiddelbart forteller oss at han er en historieforteller av rang. Han tar for seg de store temaene – de som handler om Livet – og han er tydeligvis et menneske som både har levd og lært. Her snakkes det, eller rettere sagt, skrives og synges om et levd liv.
Sidran er ikke bare en bra sanger, som han har miksa seg sjøl tilstrekkelig langt frem i lydbildet, men han er også en framifrå multiinstrumentalist som spiller alle instrumenter sjøl her, det være seg trommer, hans opprinnelige instrument, bass, gitar og tangenter.
Dette er musikk i singer/songwriter-tradisjonen med impulser fra både folk, rock, pop og en dose jazz. Leo Sidran har passert under min radar alt for lenge – det forteller han med all ønskelig tydelighet med "Mucho Leo".
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De tre konsertene jeg fikk med meg av torsdagens Oslo Jazzfestival viste et lite tverrsnitt av hva som skjer i norsk jazz og dalstrøka innafor. Det hele begynte med et herlig gjenhør av pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt. Fjoråret ga oss både ei flott debutskive med bandet og en ditto konsert under Moldejazz.
Nok en gang hadde han med seg sitt superlag bestående av Kristoffer Kompen (trombone), Gard Nilssen (trommer), Hayden Powell (trompet), André Roligheten (tenorsaksofon, klarinett), Rob Waring (vibrafon), Adrian Løseth Waade (fiolin) og Per Zanussi (bass) og repertoaret var en blanding av materiale fra skiva pluss en hel del nytt.
Dale har skrevet nydelige arrangement for ei spesiell besetning og dette var nok en bekreftelse på at det Dale & Co holder på med er moderne, melodisk jazzmusikk på internasjonalt meget høyt nivå. Musikken er frisk, spennende og annerledes sjøl om den har med seg impulser fra en rekke kilder. Det er bortimot unødvendig å si at solistisk var det øverste hylle som var representert tvers gjennom, jeg velger likevel å gi en ekstra liten imaginær blomst til Adrian Løseth Waade som vokser kraftig for hver gang jeg hører han. Og så er det temposkiftene til Gard Nilssen da – makaløst!
Halles Komet feirer 10 års jubileum og vel så det.
Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival
For godt og vel ti år siden traff Edvard Askeland (bass), Morten Halle (saksofoner og fløyte) og Torstein Lofthus (trommer) på pianisten Andre Petersen da de turnerte med det legendariske bandet Søyr i Sør-Afrika. Det har ført til et varmt, godt og langvarig vennskap både menneskelig og musikalsk. Det har ført til flere turneer og to skiver og i forbindelse med konserten på Herr Nilsen var også trompeteren og flügelhornisten Feya Faku invitert med fra den andre sida av jordkloden.
Den eneste setninga Petersen har lært seg på norsk er "Lukke døra etter deg", men musikalsk har både han og alle de andre involverte lært mye av hverandre.
Bortsett fra en vakker duoversjon av Billy Strayhorn-låta "Daydream" var alt materialet skrevet av herrene i bandet. Vi snakker melodisk, moderne jazzmusikk med tydelige spor av afrikanske impulser. De som for eksempel har et nært forhold til musikken til Abdullah Ibrahim, fant mye å glede seg over i løpet av denne timen også.
Blant høydepunktene trekker jeg gjerne frem duellen mellom Lofthus og Petersen og den "motrytmiske" soloen til Lofthus til slutt forteller alt om hvilken perkusjonist han er – uansett sjanger.
Halles Komet ga oss en varm og herlig time på intime og fullsatte Herr Nilsen.
En festivalsjef må slappe av noen ganger også – her representert ved Edvard Askeland.
Foto: Tor Hammerø
Torun Eriksen har alltid mye på hjertet.
Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
Kvelden blei avslutta med en time av konserten med Torun Eriksen og hennes utmerkede band bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass, gitar) og Jørn Øien (tangenter) samt gjest Ole Jørn Myklebust (trompet). Det kan enkelt og greit ikke gå gæernt – Torun Eriksen & Co er nemlig så talentfulle at det er umulig. Konserten, som forresten var døvetolka, blei likevel som en liten reprisetime av de seineste konsertene jeg har hørt med bandet – bortsett fra den unike stemma til Myklebust da.
Den nye låta, som vi fikk servert på duo med Eriksen og Dalland, tyda uansett på at mye nytt er på gang og jeg gleder meg allerede til hvor jeg skal få møte Torun Eriksen neste gang. Hun har overraska meg mange ganger før og gjør det sikkert igjen.
Ole Jørn Myklebust gjorde en strålende gjesteopptreden med Torun Eriksen.
Den norske bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre og den islandske tangentisten og trommeslageren Ólafur Björn Ólafsson tar oss med til steder vi aldri har vært før.
Jo Berger Myhre og Ólafur Björn Ólafsson funderer på hva de har skapt.
Jo Berger Myhre fra Sandefjord kjenner vi fra bandet Splashgirl og ikke minst fra samarbeid med Susanna og som fast medlem av bandet til Nils Petter Molvær de seineste åra. Ólafur Björn Ólafsson er et nytt bekjentskap for meg, men med fartstid fra band og artister som Sigur Rós og Jonsi, så mer enn antyder det at han er en musikant vel verdt å låne øre til.
Her har de to truffet hverandre så til de grader i et Ólafssons studio i et nedlagt lagerlokale i utkanten av Reykjavik. I løpet av noen vårdager i fjor kom de sammen rundt masse instrumenter og noen gammeldagse opptaksmaskiner. Der gikk de til verket for å skape noe helt eget som har fått betegnelsen ambient-gotiske improvisasjoner….Jeg er langt fra sikker på om jeg vet hva det betyr, men jeg er sikker på at det er fascinerende og suggererende musikk. En av de fire låtene er komponert, resten er unnfanga underveis.
Det de to har makta å skape er stemninger blant annet basert på naturen ved havet rundt studioet – det er goldt, det er varmt, det er vilt, det er flott, det er søkende, det er luftig. Dette er to musikanter som lar seg utfordre, som lytter og som videreformidler det som kommer opp på et unikt og kreativt vis.
Lytteren blir anbefalt å høre musikken på vinyl i riktig rekklefølge – side A før side B. Siden jeg kun har blitt utstyrt med en cd uten noen form for informasjon – jeg vet ikke navnet på låtene en gang – så kan jeg ikke annet enn tro på det som predikes. Uansett så låter det magisk og helt spesielt på den lille runde også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sjøl om vi fortsatt skriver august, så kan det godt være at årets beste krimroman har sett dagens lys. Og ja, jeg har lest Jo Nesbøs "Tørst". Vi snakker om Aslak Nores "Ulvefellen".
Aslak Nore har skrevet en krimroman med stort internasjonalt potensial.
Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Aslak Nore (39) er i stand til å skrive god litteratur. Både som journalist og forfatter har han tidligere bevist at han holder et meget høyt nivå, men for meg blir likevel "Ulvefellen" hans endelig steg opp i eliten.
Nore er med "Ulvefellen" helt der oppe i tetsjiktet blant norske krimforfattere og det er jo ensbetydende med ei plassering helt der oppe også internasjonalt. Dessuten er utgangspunktet og tematikken i "Ulvefellen" av typen som gjør at historia Nore forteller også kan – og bør – gå rett hjem hvor som helst på Tellus i alle fall.
Nore har gjort research på linje med det beste fra bygdene nå til dags for å heve historia opp dit den har landa. Vi blir tatt med tilbake til krigsårene 1941 til 1944 og den dramatiske historia utspiller seg hovedsakelig i Tyskland, men også Norge, Sverige og England er involvert. Agenter, dobbeltagenter, nazister, jøssinger og desertører spiller alle viktige roller og Nore har makta å gi hele persongalleriet en enorm troverdighet. Ikke bare blir vi invitert inn i ei spennende og dramatisk historie som er troverdig fra ende til annen, vi blir også tatt med på en historietime egna til lærdom som vel er like viktig nå, om ikke viktigere, enn noensinne siden 1945.
Nore greier å dra oss med gjennom historia slik at vi lurer på om dette er ei fortelling fra virkeligheten. Han gjør det med en temperatur, et driv i språket og en sans for detaljer som er sjelden og som forteller mye om hvilket forarbeid som ligger bak romanen.
Nore overdriver ikke bruken av virkemidler eller blodige drapsscener mer enn nødvendig – det var slik det foregikk har han greid å overbevise meg om.
Aslak Nore har inntatt en plass på pallen med "Ulvefellen" – både ute og hjemme.
Jeg er så privilegert at jeg får tilsendt musikk fra ymse himmelstrøk, blant annet fra Sambandsstatene. Mye av det har jeg aldri hørt før og heller ikke hørt om musikantene. Duoen Endless Field hører med i den kategorien. Det er herrene Jesse Lewis som trakterer diverse akustiske og elektriske gitarer og synger og Ike Sturm som spiller akustiske og elektriske basser, synger og spiller elpiano. Etter å ha blitt fascinert av musikken deres, har jeg lest meg opp på hva og hvem de to er og jeg fant til og med ut de hadde spilt i Norge i slutten av mai – av alle steder på Eidsvoll og på Modum!!!!!
Etter å ha jobba sammen mer enn ti år i New York, fant de ut at de ville skape et lite kollektiv sammen. De hadde jobba med mangt og mye før Endless Field så dagens lys og flere av dem er med som gjester på noen spor her, blant andre den strålende pianisten Fabian Almazan, den Oslo-aktuelle Ingrid Jensen på trompet og Donny McCaslin, tenorsaksofonisten som samarbeida med David Bowie på hans siste skive, "Black Star".
Endless Field og musikken de har skapt er sterkt inspirert av naturen de tydeligvis er spesielt tiltrukket og benytter seg mye av. De har makta å skape en egen sound med finger-style linjer, improvisasjon og ambiente teksturer. Folkmusikk ligger også hjertene deres nær og tilsammen har det altså blitt noe helt eget. Uttrykket er åpent, luftig, vakkert og på alle måter forlokkende og når så spesielt Jensen og McCaslin setter sine helt spesielle bumerker på toppen av det hele, så blir det ekstra herlig å forsvinne i dette nye universet.
Endless Field gir ut musikken sin på det spesielle selskapet Biophilia Records og det sier det det meste om hva og hvem de er og hvor bevisste de er. Dette selskapet gitt nemlig ut cd-cover på resirkulerbar papp, men uten cd! Her finnes det kun en kode som man kan laste ned og høre musikken så mye man vil og i den kvaliteten man ønsker.
Både musikken og tanken bak hele produksjonen er altså flott – nå kan altså alle, ikke bare folk på Eidsvoll og Modum, få oppleve dette flotte universet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Tom Harrell, Dagfinn Nordbø og Tonbruket. Tre helt forskjellige uttrykk – like bra på hvert sitt vis.
Tom Harrell, Ugonna Okegwo, Mark Turner og Adam Cruz – en meget bra kvartett.
Foto: Tor Hammerø
Tirsdagen under Oslo Jazzfestival blei nesten som å forsyne seg fra et koldtbord – et varmt sådant. Det heile starta med den glitrende amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell og hans band Trip.
Harrell har slitt med en alvorlig psykisk lidelse i flere tiår og har vært og er tungt medisinert. Det er tydelig å se når han inntar scena og når han står bortimot uten noen form for bevegelse når han ikke spiller. Når han spiller, derimot, er det som han er i en annen verden.
Med sitt utmerkede band Trip, bestående av Adam Cruz på trommer, Ugonna Okegwo på bass og Mark Turner på tenorsaksofon, tar Harrell med sin inderlige, vakre og varme tone og sitt helt spesielle uttrykk, oss med på ei kammermusikalsk jazzreise uten noe fjas og tull. Her er det musikken som snakker – ikke noe eller noen andre.
Vi har med fire strålende solister å gjøre og akkordinstrumentet savnes ikke et eneste sekund. Turner, en av USAs mest interessante saksofonister de seineste åra, har mye av ideverdenen til coolideologen Warne Marsh i seg og kler Harrell perfekt. Bedre reisefølge enn Cruz, hvilken musikalsk trommeslager, og Okegwo er heller ikke mulig å oppdrive. En perfekt start på tirsdagskvelden.
Vigleik og Gaute Storaas og Dagfinn Nordbø – en egen sjanger.
Foto: Tor Hammerø
Neste stopp blei aldri så lite mer utadvendt kan man trygt si. Satirikeren og humoristen Dagfinn Nordbø har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin jazztilhørighet og avhengighet og sammen med brødrene Gaute på bass og Vigleik Storaas på piano – et perfekt tonefølge, hadde han laga ei godt og vel times lang forestilling de hadde kalt "Sier det som det var".
Nordbø er en av de morsomste, skarpeste, mest observante, sjølironiske og tøffeste pennene og stemmene jeg vet om, og denne settingen passer han bortimot perfekt. I løpet av minutter, nei forresten sekunder, hadde han publikum i sine hule hender med sine underfundige og skape betraktninger til både sinnets forlystelse og ikke minst til ettertanke.
Her blei introdusert for alt fra en monogam fugleart på Borneo, Nordbøs tro på Coltrane og ikke noe annet, hans tilbakeblikk på sin ikke spesielt vellykka ungdomsskoletid, grekerne som var født gamle, Judas – hvis onkel gjorde det bra i myrrabransjen – og som har vært bad guy i flere tusen år, på guttetur med Tor Jonsson , "renessansemennesket" Petter Pilgaard, alt om Luther på fem minutter, om det å være levemann, en alternativ salme som utrolig nok blei refusert i et slags "Kristen-Grand Prix" – "Stol på Satan – han er best i storm og blest".
Jeg stoler på Dagfinn Nordbø – han er best både i storm og blest – og garantert til fest!
Tonbruket – noe av det beste broderfolket har å by på.
Maratonkvelden blei avslutta med en time sammen med det svenske superlaget Tonbruket. Vi snakker forresten om stort sett de samme musikantene som Ane Brun har satt sammen som sitt band og hun har definitivt valgt på øverste hylle. Med Dan Berglund på bass, Martin Hederos på tangenter og fele, Johan Lindström på gitarer og Andreas Werliin på trommer blei vi presentert for et helt unikt lydbilde med Hederos´utrolige lydarsenal og Lindströms pedal steel-gitar som viktige premissleverandører.
Dette er musikanter som kommer fra alle typer bakgrunn og de tar med seg ingredienser fra rock, folk, prog, jazz og gudene vet hva til noe som har blitt unikt Tonbruket. En perfekt avslutning på en flott kveld. Ute regna, men det gjorde ingenting!
Jeg er enig med Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk – god og dårlig. Sjøl om min hovedpreferanse er jazz og improvisert musikk, så får jeg i stadig større grad sans for alt annet også – bare det er bra!
Det norske plateselskapet 2L er intet mindre enn en garantist for god musikk – uansett sjanger. Når det så dukker opp to innspillinger fra 2L, så er jeg altså ikke veldig vanskelig å be.
Fiolinisten Ragnhild Hemsing og pianisten Tor Espen Aspaas har jobba sammen siden 2010 i forbindelse med Hemsings debut-cd, "Yr". Nå var tida inne for nok et kapittel og med verker av de nordiske gigantene Edvard Grieg, Carl Nielsen og Jean Sibelius, tar de oss med inn i en inderlig, vakker og sterk klangverden.
De to kler hverandre på alle mulige slags vis og de frambringer rikdommen i denne toneskatten slik at de som sitter igjen uberørt etter dette møtet bør søke profesjonell hjelp.
For de av oss som ikke er så bevandra innen denne musikalske sfæren, så er den informative coverteksten til flott hjelp også.
Gunnar Flagstad og Bård Monsen fører nydelige musikalske samtaler.
Pianisten Gunnar Flagstad og fiolinisten Bård Monsen møttes, som Hemsing og Aspaas, også i Sofienberg kirke i Oslo der lydguruen Morten Lindberg nok en gang hadde stålkontroll.
Her er det verker av Fartein Valen, Igor Stravinsky og Witold Lutoslawski som står på programmet og på sett og vis blir det en slags forlengelse av musikken til de nordiske gigantene. Samarbeidet mellom Flagstad og Monsen går tilbake helt til 1999 og at det er to musikanter som kjenner hverandre og "kan" hverandre på alle slags vis, er det liten tvil om.
Det er store ører involvert her og dynamikken i uttrykket er formidabelt og nok en gang blir man berørt av samtalene som blir ført av disse framifrå musikantene.
I tillegg til den tradisjonelle cd-skiva så er som alltid 2L-utgivelsene utstyrt med en Blu-ray disc og en helt spesiell cd-boks – her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Morten Lindberg vet hva han holder på med og han gjør det på aller øverste nivå – det er derfor han blir Grammy-nominert gang etter gang også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ingrid Jensen, fra British Columbia i Canada, men med solide danske røtter, har det siste tiåret i stadig større grad markert seg som en av de aller mest oppegående og kreative trompeterne her på Tellus. Om det er med egne band, i kollektiv som supergruppa Woman to Woman som vi hørte i Molde eller med storband, så viser Jensen alltid at hun har noe spesielt å melde med sin mjuke og varme tone som til tider kan minne om hennes landsmann, Kenny Wheeler.
Hans Mathisen og Mats Eilertsen gjorde på ingen måte skam på kongeriket.
Foto: Nuno Pissara/Oslo Jazzfestival
Denne gangen skulle vi for første gang her i Norge, tror jeg, få høre Jensen sammen med sin søster, saksofonisten Christine Jensen. På grunn av dødsfall i nær familie måtte Christine dra tilbake til Canada der hun fortsatt er bosatt. Leit på mange vis sjølsagt, men med utmerka reisefølge i Mats Eilertsen på bass, Hans Mathisen på gitar og sin trommespillende ektemann Jon Wikan, amerikaner med svært så norske røtter, så fikk vi uansett bortimot 90 minutter sammen med et overfylt Herr Nilsen av meget solid kvalitet.
Ingrid Jensen og hennes "spontane" kvartett.
Foto: Tor Hammerø
Materialet bestod av låter skrevet av Jensen og hennes søster og, sjøl om det hele tida var snakk om musikk av det melodiske laget, så var det ikke akkurat av typen A4. Det var så avgjort ambisiøs og utfordrende musikk og med lite øvetid, går jeg ut fra, måtte spesielt Eilertsen og Mathisen lese blekker så det holdt. Utstyrt med noe over gjennomsnittet store doser musikalitet og erfaring fiksa de sjølsagt det som om de hadde spilt dette stoffet en rekke ganger tidligere og de kledde Jensen og Wikan på et framifrå vis.
Ingrid Jensen er en trompetsolist i toppklasse og viste oss flere eksempler på det med et originalt og ekspressivt uttrykk. Omgitt av empatiske og "riktige" medmusikanter blei det en flott mandagskveld under Oslo Jazzfestival. Neste gang får vi håpe at søster Christine Jensen også er klar for innsats.
Nei, her snakkes det ikke om friidrettsklanen Ingebrigtsen, men musikkfamilien Cohen. Klarinettist Anat og sopransaksofonist Yuval er nemlig søster og bror til trompeteren Avishai og her møter vi sistnevnte på hans andre ECM-innspilling.
Trompeteren Avishai Cohen har noe djupt personlig på hjertet.
Noen av oss hadde den utsøkte glede å oppleve Anat Cohen i Molde i sommer i det framifrå bandet Woman to Woman. Der mer enn bekrefta hun at de musikalske genene i familien Cohen fra Tel Aviv i Israel er av det utsøkte slaget. Det har hun også gjort i en rekke andre sammenhenger, blant annet i familiebandet 3 Cohens der også Avishai og Yuval er like viktige ingredienser.
Anat har enn så lenge fått mest oppmerksomhet av de tre søsknene. Hun er da også en fantastisk klarinettist – og saksofonist – men 39 år unge Avishai, som debuterte i et lokalt storband ti år ung, har gjennom fire førsteplasser i kritikeravstemninger i DownBeat mer enn antyda at han er klar for "å ta opp kampen" med lillesøster.
Etter studier ved Berklee i Boston, gikk turen til New York – den samme reiseruta har også Anat tatt. Der etablerte Avishai seg raskt som en av de mest spennende og mest interessante trompeterne i tradisjonen etter sin store helt, Miles Davis. I tillegg til å lede sine egne band, har Cohen vært en sentral bidragsyter i det prestisjetunge SF Jazz Collective i seks år og første gang vi møtte han i ECM-sammenheng var som sidemann med tenorsaksofonisten Mark Turner på hans "Lathe of Heaven" i 2014.
Der fikk nok ECM-sjef Manfred Eicher virkelig opp ørene for Cohen og i fjor debuterte han for selskapet med "Into the Silence" der landsmannen Yonathan Avishai spilte piano og Nasheet Waits trakterte trommene, noe de også gjør her. Bassansvaret er overlatt til nok en New York-basert israeler, Barak Mori.
Det er ikke akkurat hvert år Eicher gir ut plater to år på rad med den samme bandlederen, men Cohen har åpenbart fått ei solid stjerne hos sjefen og det er det all grunn til. Her er det bandet, kollektivet, som står i sentrum sjøl om alle fire får godt med tid til å vise seg fram. Han hevder sjøl at dette er hans drømmelag og det er mulig å skjønne det.
Det er perfekt balanse i bandet og det er masse luft og rom til å hygge seg med. Cohen er sjøl utstyrt med en klokkeklar og tydelig tone som, til tross for at han har lytta mye på Miles, er hans helt personlige. De fem låtene, som varierer fra knappe fire til vel tolv minutter, er alle sterke, melodiske og rytmisk interessante og alle er ført i pennen av Cohen.
For mange av oss her i steinrøysa er Avishai Cohen, som ikke må forveksles med landsmannen og bassisten med samme navn som spilte med Chick Corea for noen år siden, et relativt ferskt bekjentskap. Det er avgjort på tide at vi får opp ørene med en eneste gang.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Maria Kannegaard (46) er født i Danmark, men vokste opp i Bærum og vi nøler ikke med å kalle henne norsk – vi har nemlig all mulig grunn til å være stolt av henne både som pianist, komponist, bandleder og ikke minst som menneske. Hun har også all mulig grunn til å være stolt av seg sjøl!
Av personlige årsaker – Kannegaard har ikke lagt skjul på sine psykiske lidelser – har det fra tid til annen gått alt for lenge mellom hver gang vi har hørt fra henne. Nå har heldigvis både hun og folka bak Jazzland Recordings gått sammen om en strålende dobbelt-cd med musikk spilt inn live på to forskjellige festivaler i henholdsvis 2011 og 2013.
Først ut er bestillingsverket "Tomorrow and the Porch" fra Kongsberg sommeren 2011. Sammen med sin faste våpendragere Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass og "gjestene" Siri Gjære på vokal og Ola Kvernberg på fiolin, kvitterte Kannegaard for festivalprisen hun blei tildelt året før med ei vakker reise med nydelige melodier nydelig drapert rundt Gjæres tekster. Det er altså så herlig å dukke ned i Kannegaards unike verden igjen og Kongsbergkonserten er et utmerket eksempel på det.
To år seinere var et nytt verk klart i Kannegaards nåværende hjemby Trondheim. Kvernberg, Strønen og Vågan er fortsatt hjertelig tilstede mens Per Jørgensen på trompet, vokal og perkusjon og Ståle Storløkken på synther ikke akkurat svekker lagoppstillinga. "Før eller siden er det nå" er navnet på verket og denne gangen uten tekster, men med Jørgensens uforliknelige stemme. Som Jan Garbarek en gang sa om sin "nye" musikk: Det låter likt, men helt forskjellig.
Sånn er det med Kannegaards musikk også – likt, men helt forskjellig. Hun tar oss stadig med til vakre, spennende og fascinerende musikalske utsiktspunkt og med dette kremlaget til å videreutvikle ideene hennes, så blir det en utflukt vi endelig får anledning til å være med på vi også som ikke var i Trondheim denne maidagen i 2013.
Det er så inderlig flott med slike nydelige musikalske livstegn fra Maria Kannegaard. Nå ønsker jeg meg bare mer – hører du Maria????
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
