Tor Hammerø

Logopeden Grete Skarpeid kom i snakk med den cubanske pianisten Aruán Ortiz under Vosajazz for vel to år siden. Det stod vel neppe skrevet i stjernene at det skulle bli plate med de to innspilt i New York av den grunn.

Aruán Ortiz og Grete Skarpeid i tett samarbeid.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg har opp gjennom årene fått med meg en del fascinerende historier om hvordan ymse skiver har blitt til. Jeg lurer likevel på om den med den knapt 60 år unge musikkterapeuten, logopeden og kordirigenten fra Voss, Grete Skarpeid, og den vel 40 år unge pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss med klarinettisten Don Byron, er blant dem som kommer høyt opp på lista.

De to kom altså i prat og det kom raskt fram at Skarpeid også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og at hun sang sjøl. Ortiz fikk høre noe av det Skarpeid hadde gjort på iPhonen hennes, han likte det, han oppfordra henne til å gå videre og skrive mer musikk og noen måneder seinere var drømmen hennes i ferd med å gå i oppfyllelse: hun var i New York klar til å spille inn sin debutplate sammen med en håndplukka gjeng og med Ortiz i spissen.

Skarpeid har skrevet det meste av materialet sjøl. Det skinner raskt gjennom at hun har henta impulser fra både jazz, singer-songwriter-tradisjonen og folkemusikk og satt det sammen til noe som er umiskjennelig hennes eget. Jeg liker henne aller best når hun ikke presser stemma si for mye – når hun er nedpå og på sitt mest reflekterende. Det som kanskje er mest overraskende er at Skarpeid også er funky når hun ønsker det, samtidig som hun også gir den kjente svenske visa "Jag vet en dejlig rosa" nytt liv.

Ortiz har arrangert musikken og sammen med et høykompetent lag fra New York, stort sett med latinske røtter, har Skarpeid fått et reisefølge av drømmetypen. Grete Skarpeid er på ingen måte noen tradisjonell jazzvokalist. Hun er derimot en meget habil historieformidler som plutselig har kommet fram til et delmål som et høyst tilfeldig møte på Voss var med å utløse. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

Grete Skarpeid

My Songs

Neuklang/MusikkLosen

Logopeden Grete Skarpeid kom i snakk med den cubanske pianisten Aruán Ortiz under Vosajazz for vel to år siden. Det stod vel neppe skrevet i stjernene at det skulle bli plate med de to innspilt i New York av den grunn.

Aruán Ortiz og Grete Skarpeid i tett samarbeid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har opp gjennom årene fått med meg en del fascinerende historier om hvordan ymse skiver har blitt til. Jeg lurer likevel på om den med den knapt 60 år unge musikkterapeuten, logopeden og kordirigenten fra Voss, Grete Skarpeid, og den vel 40 år unge pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss med klarinettisten Don Byron, er blant dem som kommer høyt opp på lista.

De to kom altså i prat og det kom raskt fram at Skarpeid også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og at hun sang sjøl. Ortiz fikk høre noe av det Skarpeid hadde gjort på iPhonen hennes, han likte det, han oppfordra henne til å gå videre og skrive mer musikk og noen måneder seinere var drømmen hennes i ferd med å gå i oppfyllelse: hun var i New York klar til å spille inn sin debutplate sammen med en håndplukka gjeng og med Ortiz i spissen.

Skarpeid har skrevet det meste av materialet sjøl. Det skinner raskt gjennom at hun har henta impulser fra både jazz, singer-songwriter-tradisjonen og folkemusikk og satt det sammen til noe som er umiskjennelig hennes eget. Jeg liker henne aller best når hun ikke presser stemma si for mye – når hun er nedpå og på sitt mest reflekterende. Det som kanskje er mest overraskende er at Skarpeid også er funky når hun ønsker det, samtidig som hun også gir den kjente svenske visa "Jag vet en dejlig rosa" nytt liv.

Ortiz har arrangert musikken og sammen med et høykompetent lag fra New York, stort sett med latinske røtter, har Skarpeid fått et reisefølge av drømmetypen. Grete Skarpeid er på ingen måte noen tradisjonell jazzvokalist. Hun er derimot en meget habil historieformidler som plutselig har kommet fram til et delmål som et høyst tilfeldig møte på Voss var med å utløse. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

Grete Skarpeid

My Songs

Neuklang/MusikkLosen

Den amerikanske bassisten og cellisten Oscar Pettiford og den svenske pianisten Jan Johansson var giganter på hvert sitt hold. Rundt 1960 møttes de – og det sammen med Stan Getz.

Jan Johansson, Oscar Pettiford, Stan Getz og trommeslageren Joe Harris i København.

Av forskjellige årsaker blei de svenske og danske jazzmiljøene viktige også internasjonalt etter andre verdenskrig. Svenskene hadde et blomstrende miljø mye på grunn av at de ikke var en del av krigen og danskene tiltrakk seg en rekke store amerikanske musikanter fordi åpenheten og respekten hos danskene var enorm for jazz og jazzmusikanter.

En av dem som slo seg ned i København var den banebrytende bassisten og cellisten Oscar Pettiford. Etter å ha vært på turné i Europa med blant andre Duke Ellington, fant Pettiford ut at København var stedet. Han var på plass i 1959 da det etterhvert legendariske jazzhuset Montmartre så dagens lys. Åpningsbandet var fronta av tenorgiganten Stan Getz og med seg hadde han i tillegg til Pettiford en annen amerikaner som hadde slått seg ned her nord, trommeslageren Joe Harris, og pianisten Jan Johansson som hadde tatt turen over Øresund.

Vi får være med på tre låter sammen med denne utmerkede kvartetten, blant andre "I Remember Clifford", men aller først på denne utmerkede samlinga fra 1959 og 1960 er det fem låter på trio eller kvartett der Pettiford spiler vekselvis bass og cello. Innspillinger med Louis Hjulmand på vibrafon, samt solo-Johansson der han spiller korte versjoner av blant andre "Ack Värmland, du sköna" og "Emigrantvisan" er også med på å gi denne utgivelsen et solid historisk sus.

Dette er tidløs jazzmusikk på svært høyt nivå og det er bare å glede seg over at disse opptaka har blitt tatt godt vare på. Både Jan Johansson og Oscar Pettiford, som gikk bort høsten 1960, blei kun 37 år. Johansson omkom i ei bilulykke mens Pettiford høyst sannsynlig gikk bort på grunn av ettervirkningene etter polio. I løpet av den korte tida de var blant oss skapte de mye tidløs musikk og her får vi nye eksempler på deres storhet.

Oscar Pettiford & Jan Johansson

In Denmark 1959-1960

Stunt Records/MusikkLosen

Kvartetten Nakama under overoppsyn av bassisten og komponisten Christian Meaas Svendsen går sine helt egne veier. Spennende og totalt annerledes.

Nakama – noe helt for seg sjøl.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Kristoffer Eikrem

Nakama, som viste seg fram for et større publikum for første gang med "Before the Storm" for et års tid siden, velger ikke lette løsninger verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Med debuten var det stillheten i sine forskjellige avskygninger som var utgangspunktet. Denne gangen har Meaas Svendsen & Co tatt tak i form – et sted mellom komposisjon og fri flyt – i ymse varianter. Det har ført til ei reise ulikt det meste som har vederfaret de flestes sinn og det er jo det som gjør improvisert musikk så forbanna spennende og utfordrende.

Nok en gang sammen med den japanske pianisten Ayumi Tanaka, bosatt iNorge, trommeslageren Andreas Wildhagen og fiolinisten Adrian Løseth Waade, har Meaas Svendsen satt seg fore å skape musikk – jeg vil faktisk bruke det pretensiøse ordet kunst – som har henta impulser fra samtidsmusikk, impro og andre tilliggende herligheter som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Meaas Svendsen har skrevet ei "bruksanvisning", som jeg bare skjønner litt av, men som får tankene til å gå i retning Anthony Braxton og hans måte å filosofere rundt musikk, men det mer enn antyder at vi har med en ung visjonær å gjøre som både evner og ønsker å gå egne veier.

For å få til det er han helt avhengig av empatiske og liketenkende musikanter og det har han så avgjort funnet i Tanaka, Wildhagen og Løseth Waade. Dessuten er "Grand Line" et så gjennomført uttrykk med cover, bilder og layout som vel tenkelig – super kvalitet hele veien. Nakama prøver ikke å innbille verken seg sjøl eller oss at det finnes noen lett vei inn til "Grand Line", men de som bruker en del av seg sjøl til å komme inn dit vil få mye tilbake.

Nakama

Grand Line

Nakama Records/tigernet.no

Stemmekunstneren Andreas Backer har jeg tidligere kun møtt på i et fritt jazzlandskap. Nå har han kastet seg ut i standardjazzen – og det på norsk!

Andreas Backer, nummer to fra vemstre, og Maren Selvaag har kasta seg ut i et utfordrende landskap.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

La det være klart med en gang: Andreas Backer har sammen med pianist og medarrangør Maren Selvaag bevegd seg ut i et farlig farvann. Det først og fremst fordi dette udødelige materialet har vært gjort tusenvis av ganger av de aller største i jazzhistoria noe som igjen betyr at lista ligger høyt – veldig høyt. Det å begi seg ut i dette farvannet med norske tekster, oversatt av Per Axel Prydz, er intet mindre enn en modig øvelse og i mine ører fungerer det bare sånn passelig.

Repertoaret består av 11 mer enn kjente låter som "Men nydelig/But Beautiful", "Ung og freidig/Young and Foolish", "Inn i mitt liv/I´ve Got You under My Skin", "Alt er mulig for deg/It Could Happen to You" og "Min gylne time/My Shining Hour". Alt dette er låter som er kjente utgangspunkt for at det skal swinge og det gjerne noe infernalsk. Backer, som jeg kjenner som en meget spennende improutøver, har ikke det som sin sterkeste side. Det blir kanskje aller tydeligst i de to spora der Heidi Skjerve duetterer med Backer: Skjerve er som kjent en melodiltolker av rang og rytmisk tydelig mer spennende enn Backer.

Med seg har de et fint lag med Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinetter, Per Oddvar Johansen på trommer og Adrian Fiskum Myhr på bass. Alle seks har gått til verket med respekt for dette udødelige materialet og det er spennende å høre det med norsk språkdrakt sjøl om ikke alle oversettelsene fungerer helt for meg. Maren Selvaag viser seg fram med en flott klangrikdom og tålmodig og ettertenksomt spill og Andreas Backer har så avgjort noe eget å fare med, men jeg foretrekker han altså som frijazzer.

Ung og Freidig

Min gylne time

AHB Music/MusikkLosen

Paul Simon har vært, er og kommer til å forbli en av mine aller største favoritter – uansett sjanger. Det er en sann glede å kunne melde at han fortsatt leverer fra øverste hylle.

Paul Simon likner mistenkelig på et geni.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Paul Simon har, i tillegg til alt annet han har drevet på med, rukket å bli 74 år. Helt siden midten av 60-tallet har han vært en av populærmusikkens aller viktigste komponister, tekstforfattere og utøvere og med "Stranger to Stranger", hans første visittkort på fem år, slår han fast at han fortsatt er det.

Paul Frederic Simon skriver sjøl at musikken til skiva, bestående av to instrumentallåter med sjefen på gitar og ni tildels glitrende nye Simon-låter med de vanlige underfundige og intelligente tekstene som viser fram den unike historiefortelleren, blei til i en periode der skrivesperra var påtrengende og hard å ha med å gjøre. Så satte ei gitarlinje det hele i gang, fulgt av inspirasjon fra den spesielle komponisten Harry Partch sin verden – vi snakker om en mann som hørte 43 toner i en oktav, i kontrast til de 12 vi normale, på en god dag, hører i en europeisk skala. Deretter blei også mange impulser fra flamencomusikk pluss fra den italienske elektronika/dance-artisten Clap! Clap! en del av det nye universet. Altså akkurat slik Simon har henta impulser fra store deler av kloden gjennom hele karriera si.

Som alltid viser geniet – jeg står for den betegnelsen når det gjelder Simon – hvilken fantastisk låtsnekrer han er og hans måte å skrive "noveller" på og hans evne til å formidle dem, er fortsatt av en egen verden.

Du verden så godt det er å ha Paul Simon her med sin umiskjennelige stemme på en dag som denne – og alle andre dager.

Paul Simon

Stranger to Stranger

Concord Records/Universal Music

Jeg innrømmer det gjerne og lett: jeg har vært avstandsforelska I Highasakite lenge. Nå har vi tilbragt kvalitetstid sammen og jeg kommer ut av anmelderskapet og slår fast at dette er noe så inn i helvete bra.

Det er absolutt ingen grunn til å se verken ned eller bort for Highasakite. Vi snakker nemlig verdensklasse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Duke Ellington sa det slik det er: det finnes bare to typer musikk, nemlig god og dårlig. Grunnen til at jazz-hertugen blir trukket inn her er at musikken Highasakite har gitt oss helt siden debuten i 2012 med "All that Floats Will Rain" og ikke minst med kjempesuksessen som oppfølgeren "Silent Treatment" førte til fra 2014 og fram til nå, nok i utgangspunktet ligger en meter eller to utafor den musikalske verdenen jeg stort sett befinner meg i. Den kvaliteten og originaliteten Highasakite bringer til torgs gjør likevel sitt til at jeg digger det de har å melde noe så inn i granskauen – jeg mener enkelt og greit at dette er musikk og et band i verdensklasse.

I jazzens veden er det ofte slik at man leiter etter særpreget – The Sound. Det tar liksom bare et ei takt eller knapt nok det å slå fast at det er Jan Garbarek, Stan Getz eller Pat Metheny som spiller. Slik er det definitivt innenfor andre sjangre også og sjøl om jeg ikke har bøttevis med referanser innen Highasakite-gata, så er det åpenbart at bandet og musikken har noe de er helt aleine om. Sjøl om dette er popmusikk av aller ypperste merke, så ser jeg ikke bort fra at bakgrunnen både vokalist og låtunnfanger Ingrid Helene Håvik, tangentbehandlerne og vokalistene Marte Eberson og Øystein Skar, gitarist, tubaist, flugabonist og vokalist Kristoffer Lo og trommeslager, perkusjonist og vokalist Trond Bersu har fra jazzens verden, har vært viktig for både evnen og ønsket om å skape sin egen sound.

Håvik er en bortimot fantastisk vokalist med en slags kald/varm måte å uttrykke seg på. Hun er heldigvis miksa så langt fram i lydbildet at det er lett å oppfatte tekstene som har substans langt bortenfor det vi er vant til fra popverdenen – hun har enkelt og greit noe, eller for å si det enda mener korrekt, mye å melde. Lydlandskapet Highasakite har skapt og fortsetter å skape er både intenst, hipt, groovete og usedvanlig tøft. Vi har med fem musikanter å gjøre som er akkurat det: usedvanlig dyktige MUSIKANTER som greier å legge vekk tilstrekkelig av egoene sine til å skape Highasakite-verdenen.

"Camp Echo" har hitlåter som "Someone Who´ll Get It" og "Golden Ticket" som går rett i øret og blir værende i hele kroppen – lenge. Ellers er skiva breddfull av strålende låter med mange lag, du verden for en (pop)komponist Håvik er! Og du verden for et band Highasakite er – jeg skjønner godt at publikum over store deler av kloden er overbegeistra for musikken og bandet. Noe annet ville vært blodig urettferdig – ferdig snakka.

Highasakite

Camp Echo

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Det unge bandet Significant Time greier seg sikkert utmerket på egen hånd, men det skader definitivt ikke med assistanse fra "veteranene" Hayden Powell og André Roligheten heller.

Significant Time med utmerket assistanse kan man trygt si.

Foto: Bjørn-Ante Angeletaki Roe

Spending time with you is ok synger Signe Irene Time på hyllesten til Ornette Coleman. Det er bare å returnere utsagnet: det er en sann svir å tilbringe mye tid sammen med denne unge og originale kvarretten og de to "gamle" vennene deres. Sjøl om dette er et band med unge medlemmer, så går røttene til gruppa helt tilbake til 2010. Da hørte pianist Øyvind Gjelsten Dale, sønn av den usedvanlig begavede saksofonisten Olav Dale, som gikk bort så alt for tidlig, vokalisten Signe Irene Time synge Duke Ellingtons "T.G.T.T." fra hans "Sacred Concert". Gjelsten Dale skjønte at her var det mye å bygge videre på og han mente hun var den rette i forhold til ønsket om å benytte stemma som melodiinstrument. Etter en del endringer i besetninga er den nå slik den bør være med Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer.

Studier i Stavanger er utgangspunktet for hele kvartetten og i fjor blei bandet invitert av Maijazz i "hjembyen" til å framføre nyskrevet musikk til festivalen. I den forbindelse blei også trompeteren Hayden Powell og sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten invitert med på reisa – to av de aller beste og mest originale stemmene blant den nye vinen jazzmusikanter her hjemme.

Konserten blei en suksess og i fjor høst gikk de seks i studio og dermed får alle vi andre også oppleve musikken – når det enn måtte passe. Gjelsten Dale og Time, som står bak all musikken og tekstene, har henta impulser fra moderne jazz med røtter i Coleman, Mingus, Monk og Ellington blant andre, i europeisk klassisk musikk og i det de kaller utradisjonelle komposisjonsteknikker. Uansett så har det til sammen blitt en herlig og original fusjon der alle får godt med rom til å strekke ut og til å fortelle oss at de har mye å melde. For meg er Signe Irene Time den største overraskelsen. Noe av grunnen er sikkert at jeg aldri har hørt henne tildigere, men aller viktigst er det at hun, både med og uten ord, umiddelbart forteller oss at her har vi med nok en vokalist å gjøre med et enormt potensial.

Både kollektivt og individuelt er dette møtet av typen som både inspirerer og roper etter mer: hvor vil dette bandet gå videre eller hvor vil vi møte disse mer enn lovende unge musikantene neste gang? Enn så lenge greier det seg ei god stund med "Regnbueponniens significante påskesang".

Significant Time with Hayden Powell & André Roligheten

Regnbueponniens significante påskesang

Periskop/Musikkoperatørene

Det unge bandet Significant Time greier seg sikkert utmerket på egen hånd, men det skader definitivt ikke med assistanse fra "veteranene" Hayden Powell og André Roligheten heller.

Significant Time med utmerket assistanse kan man trygt si.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Foto: Bjørn-Ante Angeletaki Roe

Spending time with you is ok synger Signe Irene Time på hyllesten til Ornette Coleman. Det er bare å returnere utsagnet: det er en sann svir å tilbringe mye tid sammen med denne unge og originale kvarretten og de to "gamle" vennene deres. Sjøl om dette er et band med unge medlemmer, så går røttene til gruppa helt tilbake til 2010. Da hørte pianist Øyvind Gjelsten Dale, sønn av den usedvanlig begavede saksofonisten Olav Dale, som gikk bort så alt for tidlig, vokalisten Signe Irene Time synge Duke Ellingtons "T.G.T.T." fra hans "Sacred Concert". Gjelsten Dale skjønte at her var det mye å bygge videre på og han mente hun var den rette i forhold til ønsket om å benytte stemma som melodiinstrument. Etter en del endringer i besetninga er den nå slik den bør være med Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer.

Studier i Stavanger er utgangspunktet for hele kvartetten og i fjor blei bandet invitert av Maijazz i "hjembyen" til å framføre nyskrevet musikk til festivalen. I den forbindelse blei også trompeteren Hayden Powell og sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten invitert med på reisa – to av de aller beste og mest originale stemmene blant den nye vinen jazzmusikanter her hjemme.

Konserten blei en suksess og i fjor høst gikk de seks i studio og dermed får alle vi andre også oppleve musikken – når det enn måtte passe. Gjelsten Dale og Time, som står bak all musikken og tekstene, har henta impulser fra moderne jazz med røtter i Coleman, Mingus, Monk og Ellington blant andre, i europeisk klassisk musikk og i det de kaller utradisjonelle komposisjonsteknikker. Uansett så har det til sammen blitt en herlig og original fusjon der alle får godt med rom til å strekke ut og til å fortelle oss at de har mye å melde. For meg er Signe Irene Time den største overraskelsen. Noe av grunnen er sikkert at jeg aldri har hørt henne tildigere, men aller viktigst er det at hun, både med og uten ord, umiddelbart forteller oss at her har vi med nok en vokalist å gjøre med et enormt potensial.

Både kollektivt og individuelt er dette møtet av typen som både inspirerer og roper etter mer: hvor vil dette bandet gå videre eller hvor vil vi møte disse mer enn lovende unge musikantene neste gang? Enn så lenge greier det seg ei god stund med "Regnbueponniens significante påskesang".

Significant Time with Hayden Powell & André Roligheten

Regnbueponniens significante påskesang

Periskop/Musikkoperatørene

Claire Martin og Ray Gelato er to av de beste jazzvokalistene i Europa. Nå har de slått sine putler sammen og viser oss at det kan swinge heftig der borte på øya til tross for både Brexit og tap for Island.

Det er klart for fest med Ray Gelato og Claire Martin.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden Claire Martin (48) og Ray Gelato (54) begge er født og oppvokst på fotballøya, så viser det seg at det er vanskelig å oppnå verdensherredømme. Det har seg nemlig slik at begge to ville hatt anseelse helt der oppe hvis de hadde hatt USA som utgangspunkt – med andre ord er det ikke kvaliteten det står på.

Såvidt jeg vet er det første gang de to vokalistene samarbeider, i alle fall på plate, og de to stemmene egner seg ypperlig til duetter i swing.bebop-gata. Ingen av de to har behov for å hevde seg i forhold til den andre. De er tydeligvis begge trygge på hvem de er og har bare ønske om å synge den andre god – som Nils Arne Eggen ville ha sagt det.

De serverer oss et repertoar med 13 låter som mange vil kjenne seg igjen i som "More than You Know", "C`est Si Bon", "The Coffee Song", "Onrnithology" og "Smack Dab in the Middle" og uten å flytte en eneste lettvegg i musikkhistoria, noe de færreste gjør forresten, så gir de oss en time med tidløs, groovy og hardtswingende jazz som "alle" lett kan like.

Gelato spiller også tenorsaksofon i en solid jump/swing-tradisjon og med en meget empatisk og solid rytmeseksjon bestående av Sebastiaan de Krom på trommer og perkusjon, David Newton på piano og Dave Whitford på bass, så har dette blitt ei musikalsk hyggestund som vil vare i åresvis.

Claire Martin – Ray Gelato

We´ve Got a World that Swings

Linn Records/Naxos Norway