Tor Hammerø

Den svenske saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Nils Berg og hans trio Cinemascope bruker YouTube til å åpne nye musikalske dører.

Nils Berg Cinemascope går nye veier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

"Cinemascope" er det tredje albumet bandleder Nils Berg lager sammen med trommeslageren Christopher Cantillo og bassisten Josef Kallerdahl. Det er forsåvidt sikkert ikke oppsiktsvekkende i seg sjøl, men måten Berg & Co har gått frem på er, for meg i alle fall, helt ny.

Berg har altså laga sitt eget konsept der han har samla klipp av sangere og instrumentalister over hele kloden fra det enorme You Tube-universet. Så har de tre ypperlige modernistene latt seg inspirere til å skape sin egen musikk – sammen med den "gjestende" artisten. Skjønner? Vel, det er i alle fall slik at live så blir det en "kvartett" der Nils Berg Cinemascope har med seg "gjesten" via en prosjektor og slik er det på skiva også dog uten at vi kan se de involverte sjølsagt.

De åtte låtene denne gangen er henta fra forskjellige geografiske destinasjoner og Berg, Cantillo og Kallerdahl har hele tida greid å gi utgangspunktet de rette stemningene i de "korrekte" komposisjonene. Berg varierer mellom saksofon, bassklarinett og fløyte og gir dermed låtene forskjellig tekstur og Cantillo og Kallerdahl er bortimot perfekte følgesvenner der de på et usedvanlig empatisk vis kler både gjesten og Bergs intensjoner.

Nils Berg Cinemascope har holdt på med dette unike prosjektet siden 2011 og har turnert over store deler av verden med sine venner. Det er likevel mitt første møte med dem og det frister så avgjort til gjentakelse – både live og på skive, ikke minst det første. Har det seg slik at dette flotte bandet med den melodiske og personlige musikken til disse møtene ikke har vært i Norge, så må noen sørge for at det skjer noe med det så snart som mulig. Hører du Alexandra Archetti Stølen?????

Nils Berg Cinemascope

Searching for Amazing Talent from Punjab

Hoob Records/Border Music Norway

Jonas Fjeld og Ole Paus karakteriserer seg sjøl som to rustne herrer. I mi bok er det så avgjort en hedersbetegnelse og her følger tredjemann som passer inn i samme kategori: Ketil Bjørnstad har gitt oss 70-tallet tilbake.

Ketil Bjørnstad avbilda i tiåret han har gitt nytt liv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ketil Bjørnstad (64) har, siden han ble sluppet løs på oss tidlig på 70-tallet, vært en av våre mest produktive kunstnere. Han fortsetter å berike oss. Denne gangen er det akkurat 70-tallet han har kommet til i sin maraton – historien om et liv, historien om en tid. Han er altså svært godt i gang med å ta for seg alle tiåra han har tilbragt her på Tellus og basert på hans tidligere forfatterskap, hans totale kunstneriske virke og nå romanene "Sekstitallet", som kom i fjor, og nå "Syttitallet", så kan jeg faktisk ikke tenke meg noen bedre til å gjøre akkurat det.

Jeg tipper at Bjørnstad er utstyrt med en ekstrem hukommelse eller svært gode researchere – eller begge deler. "Verden som var min", som er undertittelen på romanene, er nemlig også en verden som i stor grad er min. Bjørnstad hjelper meg/oss å gjenoppfriske de viktige, og litt mindre viktige, hendelsene fra tiåret og gi dem et perspektiv som er viktig – faktisk veldig viktig. Hvorfor og hvordan har vi kommet dit vi har kommet i dag er naturlige spørsmål han stiller seg – og oss – og så er det opp til hver enkelt av oss å svare.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad, som aldri rakk å fullføre artiumskurset, skriver godt. Her er det et driv over fortellinga som er sjelden sjøl til han å være om det handler om den politiske oppvåkninga, "Steinerskole-oppgjøret", Club 7-innlemmelsen, "konfrontasjonen" med den klassiske musikkverdenen og ikke minst Bjørnstads personlige/private liv – der han absolutt er privat, men uten å tråkke over streken – som er sjelden. Møtene med frijazzlegenden Bjørnar Andresen – "si fra når du skal spille da så jeg kan ta meg en ronk" – og ikke minst det nære vennskapet med Ole Paus, har vært svært viktige og er ditto beskrevet.

Nok en gang er det en roman på knappe 800 sider som har blitt resultatet av et tiår i "våre" liv. Av og til kan det oppleves som noe ordrikt, men ikke ofte. Bjørnstad våger å skrive langt og kommer så avgjort ned på beina og vel så det. Likevel har det gått for fort noen ganger og små navne- og faktafeil, som er helt unødvendige, dukker opp også denne gangen: Tron Øgrim skreiv fornavnet sitt uten d, Magne Myrmo vant ikke det siste VM på treski – han vant VM for siste gang på treski, trommeslager Espen Rud skriver navnet sitt akkurat slik og i Molde heter hotellet Alexandra – slik er det med den saken. Viktig? Ja, jeg synes det. Med det høye ambisjonsnivåtet Bjørnstad legger seg på, og som han hører hjemme på, er det en enkel sak å luke vekk slike feil.

Når det er sagt så er det som pirk å regne i den store sammenhengen likevel. "Syttitallet – Verden som var min" har nemlig blitt akkurat så bra som jeg trodde og håpet etter fjorårets "debut". Jeg har allerede kommet langt, svært langt, i gledeprosessen som omhandler "Åttitallet" – jeg mer enn aner at Bjørnstad er bortimot i mål med den delen av sin – og vår – verden også.

Ketil Bjørnstad

Syttitallet – Verden som var min

Aschehoug

Hver for seg er Jonas Fjeld og Ole Paus to av landets aller beste historiefortellere. Sammen er de ofte magiske.

Det er all grunn til å smile både med og av Ole Paus og Jonas Fjeld.

Jonas Fjeld. Ole Paus. Hva er det å melde om disse gigantene i norsk musikkliv som ikke har vært meldt tidligere? Ikke mye, men når helsa holder så godt som den gjør, så er det likevel en sann svir å melde at de holder samme høye standard som de alltid har gjort – minst.

De to har samarbeida i 20 år og hvis folk ruster sammen slik de to gjør, så er den rustne alderen på alle slags vis noe å så fram til. Det overrasker jo ikke akkurat – helt siden Paus (69) inntok kongeriket med storm rundt 1970 og Fjeld (64), kjent i familiære kretser som Terje Lillegård Jensen, noen år seinere debuterte, så har det vært kvalitet og originalitet på alt det de to har gitt oss – og det er ikke lite

De to har tilbragt store deler av høsten med å forlyste et utsolgt Chat Noir med sin intelligente, rause, ironiske, humoristiske, tankevekkende og ytterst personlige måte å se verden på. For alle oss som av ymse årsaker ikke har hatt anledning til å besøke den ikonsikse Oslosalongen – og hvor enn de ellers måtte legge turen innom – så er dette visittkortet med elleve Paus-tekster av vanlig skyhøy kvalitet, som det er umulig å stille seg likegyldig til, og med melodier i stor grad av Paus samt noen av Fjeld, samt et samspill med de to på et nivå bare de to kan levere, et absolutt godt og evigvarende substitutt.

For meg er Jonas Fjeld og Ole Paus to historiefortellere som kommer til å gå inn i historien. Det er på ingen måte nødvendig, men de bekrefter det likevel her.

To rustne herrer

Hvis helsa holder – The Album

Warner Music/Warner Music

Aslak Borgersrud har vært en av de meninsgssterkeste og viktigste rapperne i kongeriket. Tida i Gatas Parlament er forbi og i all hemmelighet har han forberedt sin neste etappe – som sanger.

Aslak Borgersrud er en sjelden historieforteller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Aslak Boprgersrud (38) har liksom vært der hele tida. Spesielt markerte han seg kraftig sammen med broren Elling og Don Martin i Gatas Parlament fra 1993 til 2011. Med en onkel som het Tron Øgrim og ellers ei solid oppvekst på venstresida og på østkanten, var det ikke noen tvil om hva Borgersrud & Co stod for og mente med sine norske raptekster.

For fem år siden var det slutt for trebarnsfaren i GP – det var tid for straightjobb og for å være tilstede på noen flere barnebursdager enn det som hadde vært tilfelle fram til da.

Likevel har det vært slik at den kreative krafta på ingen måte har ebba ut. I all hemmelighet, for den gemene hop i alle fall, har Borgersrud skrevet låter – helt siden 2008 faktisk – med tanke på denne skiva der vi skulle få møte han som syngende vokalist for aller første gang – tror jeg i alle fall. Sammen med produsenten Jester, som også jobba mye med GP, har Borgersrud sakte, men sikkert jobba fram "Det er valgfritt å irritere seg". For å si det slik Borgersrud kanskje ville ha uttrykt seg: det har blitt no så inn i helvete bra!

Aslak Borgersrud er en historieforteller av guds nåde – kanskje derfor ateisten kommer ut på Kirkelig Kulturverksted??? Han er en meget god observatør, han er i besittelse av masse humor og han er fortsatt ikke redd for å melde hva det enn skulle være. Når han så, sammen med Jester, har skrivi – det heter det på borgersrudsk – låter som er lett å bli venn med og som ofte kan minne om både Tom Waits´ og Kaizers Orcehstras univers, så har dette overraskende visittkortet blitt nok et prov på at Aslak Borgersrud er ei jævla viktig stemme – og her unnskylder jeg ikke språket.

Han har fått med seg masse strålende musikanter – Stian Carstensen spilte så bra at han ikke fikk være med på skiva hvis du skjønner – og Solveig Heilo fra Katzenjammer synger en herlig duett med den nyfødte sangeren. Kan han synge da? Absolutt – han kommer gjennom på det området også.

Her står "hitlåtene" i kø: "Kaffe og røyk", "Tango pro forma" – "Skal vi gifte oss pro forma? Så kan jeg flytte hit til Holmlia (eller Vålenga)?" – og "Blakk og fakka" er bare tre av mine favoritter.

Det er veldig bra at stemma til Aslak Borgersrud fortsatt er på plass – den er viktig. Det at Kirkelig Kulturverksted gir ut skiva – med et raust språk kan man trygt si – er akkurat det: raust.

Nok en gang bør mange lytte til Aslak Borgersrud – han har mye, veldig mye, å melde.

Aslak Borgersrud

Det er valgfritt å irritere seg

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

For de fleste er nok fortsatt jula ei stund unna, men for alle Miles Davis-fans kloden rundt er den allerede her. Denne boksen der vi får bli med inn i studio og høre ALT som blir sagt og spilt i en periode mellom 1965 og 1968 – til og med hjemme hos sjefen – er intet mindre enn fantastisk.

Det er bare en – Miles!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Miles Davis (1926-91) er det største ikonet innen jazzen – for meg. De to gangene jeg fikk oppleve han i live – i Molde i 1984 og 1985 – er av det slaget som aldri blir sletta fra harddisken. Noe musikanter og mennesker har denne x-faktoren og lurer du på hva det er for noe, så er det bare å sjekke ut hva som helst av musikk eller videoopptak av Miles – han er blant dem det er lov å være på fornavn med.

Hans plateselskap gjennom store deler av karriera, Columbia Records og nå Sony Music, har gjort en framifrå jobb med å ta vare på arva etter mesteren. De har gitt ut en rekke praktutgaver av musikken han spilte inn fra slutten av 50-tallet og til rundt 1970 og mange blodfans har nok frykta at nå fantes det ikke mer i arkivene. Med "Freedom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5" kommer det et helt nytt aspekt av mesterens måte å skape unik musikk på: vi får nemlig være med bak kulissene.

Den andre store kvintetten med Herbie Hancock, Miles, Ron Carter, Wayne Shorter og Tony Williams.

Musikken her er fra perioden 1965 til 1968. Vi får alle mastertakene til "Miles Smiles" – det vil si "Orbits"; "Circle", "Footprints", "Dolores", "Freedom Jazz Dance" og "Gingerbread Boy". Dessuten får vi høre alt som skjedde før og etter disse opptakene – produsent Teo Macero lot nemlig tapen gå og vi får være med på prosessen frem til det endelige taket. Det var jo slik at øvelsene stort sett foregikk i studio og det å få høre samtalene mellom sjefen, bassist Ron Carter, pianist Herbie Hancock, saksofonist Wayne Shorter og trommeslager Tony Williams er fantastisk fascinerende.

I tillegg til "Miles Smiles"-musikken får vi også musikk som endte opp på "Sorcerer", "Nefertiti", "Miles in the Sky" og Water Babies" – flere alternative tagninger og såkalte false starts – der ting ikke stemte og der nye løsninger blei diskutert på direkten. Dessuten er det mye tidligere uutgitt musikk – blant annet en fin versjon av "Masqualero", ei fin låt jeg aldri har hørt før som heter "Country Son" og praten og "pianospillet" hjemme hos Miles med sjefen og Wayne Shorter er historisk.

Når så tekstheftet er av det framifrå slaget, Miles-professor Ashley Kahn kan og veit alt og veit å formidle det også, så har denne utgava av "The Bootleg Series" også blitt like bra, men annerledes enn de forrige. Her får vi nemlig være med på prosessen også og som Miles sier et sted her til Ron Carter: "No, that´s too common". Det var aldri noe for Miles – han og musikken hans var ikke akkurat common!

Miles Davis Quintet

Freom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5

Legacy Recordings/Columbia/Sony Music

Aldri hørt om Lorenzo De Finti før sier du? Det hadde ikke jeg heller før "We Live Here" ankom høytalerne. Den italienske pianisten, komponisten og bandlederen er vel verdt å tilbringe tid sammen med – jeg lover.

Fra innspillinga av "We Live Here" – Lorenzo De Finti nummer to fra venstre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her oppe ved Nordpolen er det nok ikke så mange andre enn Odd Gjelsnes i MusikkLosen som har hørt om Lorenzo De Finti, trommeslageren Marco Castiglioni, bassisten Stefano Dall´Ora og trompeteren Gendrikson Mena Diaz. Da er det jo hyggelig at Gjelsnes er en idealist som gir ut den musikken han liker uten å skjele for mye til hva som kommer til å selge – mye i alle fall.

På hjemmebane derimot, i Milano for å være helt nøyaktig, har De Finti et stort navn. Han har jobba og studert på begge sider av Atlanterhavet, blant annet på Berklee, og det har stort sett vært jazz med elektriske over- og undertoner som har stått i fokus og han har samarbeida med kjente størrelser som Chick Corea-gutta Frank Gambale og Eric Marienthal.

Nå har De Finti kommet dit i livet sitt at han ønska å gå i ei mer akustisk og mer reflekterende retning. Sammen med Dall´Ora har han skrevet denne suiten som består av fire introer og fem låter. Det er hele veien sterkt melodisk og vakker musikk med røtter også i et klassisk, kammermusikalsk landskap.

Dette har vært intet mindre enn en stor og hyggelig musikalsk overraskelse i høstmørket. Fire totalt ukjente musikanter som serverer livgivende og spennende vitaminer – det blir snart lysere av slikt.

Lorenzo De Finti Qrt

We Live Here

Losen Records/MusikkLosen

Arild Hammerø fra Hustad og Marius Simonsen fra Molde er halvparten av det tøffe bandet Tenderton. De gir oss heftig musikk med røtter mange steder – det være seg i rock, blues, jazz og sikkert mange andre herligheter.

Tenderton med Arild Hammerø og Marius Simonsen på hver sin flanke.

Arild Hammerø, som jeg verken er i slekt med eller har møtt, har tidligere dukka opp i flere spennende sammenhenger med sin gitar. Vi har møtt han i duoen Hammer & Hersk sammen med mestertubaist Daniel Herskedal og han har fortalt oss hvilken heftig plekterfører han er i rockebandet Atlanter. I sistnevnte band finner vi også bassisten Morten Kvam som også er med her.

Trommeslager Marius Simonsen, med bakgrunn blant annet fra Paul McCartney-skolen i Liverpool, har fått mye og velfortjent oppmerksomhet for sine bidrag til det Spellemannvinnende popbandet Montée. Der er tangentmann Haakon-Marius Pettersen også en sterk bidragsyter og til sammen utgjør de fire fra Atlanter og Montée altså Tenderton som de har hygga seg med i et par år nå.

All musikken, det vil i dette tilfellet si fire låter, er kollektivt unnfanga. Jeg opplever både musikken og innfallsvinkelen til hvordan den blir til som en slags forlengelse av den amerikanske jambandtradisjonen. Herrene i bandet mener at musikken, som er instrumental og som har vokst fram gjennom lengre jammer, er progressiv, men ikke stilren progrock. De mener bestemt at det ikke er fusion eller jazz, men i mine ører finnes det absolutt spor av alt dette – noe jeg synes er både strålende og originalt. Det hadde på ingen måte vært feil om Moldejazz hadde funnet plass til Tenderton for å si det sånn. Låtene klokker inn på rundt 10 minutter hver seg og det betyr at alle får rom og plass til å fortelle hva de har på hjertet.

Sjøl om Tenderton på alle slags vis er et kollektiv, så er Hammerø ofte fremtredende i lydbildet og med sin tøffe og rocka gitarsound kler han frontrolla på et utmerket vis.

Tenderton er et overraskende og nytt bekjentskap for meg – og særdeles hyggelig!

Tenderton

Tenderton

Little Birdie/Musikkoperatørene

En av de aller største komponistene og arrangørene i moderne jazz, Carla Bley, runda 80 tidligere i år. Her blir hun hylla av en strålende svensk duo bestående av Fredrik Ljungkvist og Mattias Risberg.

Mattias Risberg og Fredrik Ljungkvist med en strålende Carla Bley-hyllest.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Lina Nyberg

Carla Bley har vært ei ledestjerne helt siden 60-tallet. Hun har vist oss at hun har noe unikt å melde i godt over 50 år – i større grad som komponist og arrangør enn som pianist. Vi har møtt henne i alt fra triosettinger til storband – uansett så har det tatt noen ørsmå nanosekunder å slå fast at det har vært Carla Bley vi har hatt med å gjøre. De seineste åra har det vært mye trio sammen med saksofonisten Andy Sheppard og hennes nærmeste medspiller på alle slags vis, elbassisten Steve Swallow. Der har vi også fått høre pianisten Carla Bley i større grad enn tidligere, men den aller viktigste årsaken til at de store gruppene har blitt lagt på is, har vært økonomiske.

Jazzfamilien har fulgt Bleys musikk nøye og den langt framskredne saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme via supergruppa Atomic, og hans medstudent på Musikkhøyskolen i Stockholm for 25 år siden, pianisten og tangentoperatørene Mattias Risberg, er tydeligvis ikke noe unntak.

Her har de tatt for seg ni Bley-låter – to av dem i to versjoner – noen av dem blant de aller mest kjente som "Ida Lupino", "Sing Me Softly of the Blues" og "Ictus". Dessuten har "Jesus Maria" fått svensk tekst og blir sunget av Ljungkvists kjære Lina Nyberg og heter "Vila" og det er en herlig avslutning på denne hyllesten.

Fredrik Ljungkvist har plassert seg høyt opp på lista mi blant moderne saksofonister for lenge siden. Her kommer nok en bekreftelse på at han hører hjemme høyt der oppe og samarbeidet med Risberg er av det inderlige og ekte slaget. Her snakker vi om to herrer som kjenner, leser og kan hverandre usedvanlig godt og da blir det jo automatisk spennende musikk ut av det.

Carla Bley har runda 80 med stil og setter garantert stor pris på denne presangen. Det bør alle andre gjøre også.

Fredrik Ljungkvist – Mattias Risberg

And Now the Queen

Lilalo Records/MusikkLosen

Kim Myhr er en helt spesiell musikalsk sjel. Her møter vi han for første gang på egen hånd med et arsenal av strengeinstrumenter – akustiske og elektriske.

Kim Myhr har noe helt eget på hjertet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

"Bloom" er likevel ikke Myhrs første solo-visittkort. For to år siden ga han oss "All Your Limbs Singing" som har blitt beskrevet som en orkestral utforskning av 12-strengsgitaren. Ved dette veiskillet har Myhr gått i ei ganske annen retning – sjøl om han fortsatt gjør alt sjøl.

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at lydforskeren Myhr både leter etter og finner nye åpninger og løsninger. Om det har vært sammen med Trondheim Jazzorkester og Jenny Hval, eller med Sidsel Endresen og med bandene MURAL og Circadia – alle fire i ganske så forskjellige sfærer, så er det ustoppelig med Myhr som laboratorieleder. Nå har han satt seg fore å finne fram til nye landskap som i mye større grad enn tidligere er prega av elektriske 6- og 12-strengers gitarer, men som også har solide elementer av akustisk 12-strenger, zither og elektronikk.

Her har Myhr, i løpet av de fem låtene som varer i knappe 38 minutter, jobba mye med overdubbing. Først har han laga flere musikalske skisser og deretter jobba i hele seks uker med å bearbeide dem til han syntes han hadde noe spesielt å melde. Og det skal være sikkert og visst at han har: jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av det Kim Myhr låter som – denne gangen heller.

Han sier sjøl at han har lytta mye til artister som Ram Narayan og Milton Nascimento – i tillegg til en del psych-folk saker (hva nå enn det måtte være), på veien fram mot "Bloom". Han følte han hadde behov for å lage musikk som hadde varme i seg og, sjøl om musikken til Myhr fortsatt er langt fra melodisk og rytmisk i tradisjonell forstand, så har den veldig mye puls, ekthet og personlighet – kall det gjerne varme – i seg.

Kim Myhr er en unik musikant i stadig bevegelse. Jeg ante ikke hvor jeg ville møte han denne gangen og jeg aner heldigvis ikke hvor vi møtes neste gang. Det som er helt sikkert er at det er like spennende å hilse på musikken hans hver eneste gang.

Kim Myhr

Bloom

HUBRO/Musikkoperatørene

Paal Flaata har alltid hatt noe unikt å melde. Her hyller han nok en helt – Townes van Zandt – og du verden så vakkert og sterkt det oppleves.

Paal Flaata går utenom alle sjangre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har i stadig større grad blitt tilhenger av Duke Ellingtons mantra: det er bare to typer musikk, god og dårlig. Sjanger er mindre og mindre viktig; det er kvalitet som gjelder. Paal Flaata er av typen artist som for meg har vært innafor helt siden jeg hørte han første gang – jeg fikk enkelt og greit en Chet Baker-følelse av formidlinga hans. Det betyr ekte vare det og er en kompliment i mi bok av meget sjelden valør.

Her har Flaata gjort sin tredje hyllest til en av sine favoritter – den amerikanske trubaduren og låtskriveren Townes van Zandt (1944-97). Først kom tributten til Chip Taylor (2012) og så fulgte Mickey Newbury for to år siden – alle tre relativt ukjente størrelser for meg. Det Flaata uansett forteller oss her er at han tar for seg det relativt mørke universet til van Zandt og gjør det noe så vanvittig til sitt eget.

Flaata har en stemmekvalitet og en formidlingsevne som er av verdensklasse. Han er en historieforteller som alle med ambisjoner om å formidle noe både kan og bør låne begge ører til. Her har han valgt ut låter skrevet mellom 1968 og 78 der han forteller oss at han har en innsikt i dette materialet som er helt spesiell og der han makter å sette sitt eget bumerke på alt – slik de store gjør.

Paal Flaata

Come Tomorrow

Blue Mood Records/Musikkoperatørene