Tor Hammerø

Etter rundt 15 år som et kollektiv står nå Beady Belle, også kjent som Beate Slettevoll Lech, fram i ny drakt – "aleine" i New York. Med nye omgivelser på alle slags vis tar hun nok en gang store steg.

Beady Belle på egen hånd med Central Park og New York som kulisse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Seks plater har det blitt på veien fra "Home" så dagens lys i 2001. Beady Belle, som foruten den naturlige frontfiguren Slettevoll Lech, har bestått av trommeslager Erik Holm og bassist Marius Reksjø samt en rekke assosierte medlemmer, har helt fra starten skapt sine egne landskap med elementer fra soul, jazz, pop, gospel, electronica og gudene vet hva. Det har liksom aldri vært tvil om at det er Beady Belle som har vært der – særpreget har vært tydelig hele veien.

Bandet, som blei satt sammen allerede i 1999, har på ingen måte vært merka av slitasje sett – eller hørt – fra en ihuga lytters side i alle fall. Over store deler av kloden har BB fått et stadig større publikum – de har hele tida hatt et tydelig og internasjonalt språk. Når Beady Belle nå følte for å videreføre prosjektet på egen hånd – hun skriver alle tekster og all musikk sjøl – så er jo det fullt forståelig etter så mange år. Nye omgivelser, nye medmusikanter og ny inspirasjon kan jo lett føre til spennende musikalske resultater og når ingen ringere enn plateselskapsdirektør og pianomaestro Jens Christian Bugge Wesseltoft foreslo New York som neste stoppested for Beady Belle, så var hun neppe vanskelig å overtale.

Både forslaget, vedtaket og og utførelsen skal vi i alle fall være usedvanlig glad for. Bugge slo på tråden til noen av sine venner over there og vips så bestod kompet av Gregory Hutchinson på trommer og Reuben Rogers på bass pluss Bugge på piano. Vi snakker der oppe i ultraklassen og når så krydderet blir servert av folk som Mathias Eick på trompet og Joshua Redman på saksofon, så skal det ikke så mye til for å fatte at dette nesten måtte bli storveis.

I studio med tekniker og gitarist Fran Cathcart, Reuben Rogers, Gregory Hutchinson og Jens Christian Bugge Wesseltoft – vi snakker førstevalg på alle plasser.

Beady Belle har skrevet ti nye sanger som handler om alt fra å stå på egne bein til trafikken i Mumbai – hun har uansett noe å melde. Når hun med sin mørke, sensuelle og svært så personlige stemme hele tida bærer teksten og budskapet på et framifrå vis, så forteller Beady Belle oss – også i New York-utgave – at hun er en sanger, komponist, tekstforfatter og ikke minst formidler i verdensklasse.

Beady Belle

On My Own

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Michael Aadal er en gitarist, komponist og bandleder fra Sørlandet som nok en gang gir oss vakker og livgivende musikk. Høstmørket blir greiere å ha med å gjøre av slikt.

Michael Aadal Group, med sjefen til høyre, har mye originalt og vakkert på lager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Første gang jeg møtte Michael Aadals musikk var i 2009 da han debuterte med "Desertion". Det var intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra gitaristen som kommer fra Evje utenfor Kristiansand. Oppfølgeren "Abigail" fra 2013 var enda bedre og forventningene til "Pomona" var derfor store. Det Aadal og hans medsammensvorne og meget empatiske band serverer oss her er både vakkert, originalt og livgivende.

Helt siden starten av bandet i 2007 har det bestått av André Kassen på tenorsaksofon, Audun Ramo på bass, Gunnar Sæter på trommer, Anders Hofstad Sørås på lap steel og pedal steel og Ole-Bjørn Talstad på tangenter. Det har gitt bandet en helt egen sound noe ikke minst Hofstad Sørås´ "amerikanske gitarer" sørger for.

De som da raskt får tankene til å gå i retning country og annen americana, er så avgjort inne på noe. Aadal henter nemlig fra et bredt spekter når han skriver musikk det være seg jazz, country, blues og annen rootsmusikk. Når gitarister som Mark Knopfler og ikke minst Bill Frisell blir nevnt som inspirasjonskilder – Frisell benytter jo også ofte Greg Leisz på steelgitar når han er på sitt mest "americana" – så er det til å forstå, men Michael Aadal har så avgjort makta å skape sine egne landskap.

Bandet, som hvis jeg har skjønt det riktig kommer fra den meget oppegående jazzutdanninga i Kristiansand, sitter som ei kule etter mange års samarbeid. Her er det ingen som føler behov for å stjele rampelyset framfor kollektivet, men som solister er det Kassen, Hofstad Sørås og ikke minst Aadal sjøl som tiltrekker seg størst oppmerksomhet med sine høyst personlige bidrag.

Musikken er uten unntak varm, melodisk, inderlig og veldig og herlig unorsk. Michael Aadal Group bekrefter for gamle lyttere hvor mye de har å fare med – for nye lyttere, nesten uansett sjanger, kan det faktisk være en liten åpenbaring. Hører dere countryvenner?

Michael Aadal Group

Pomona

Losen Records/MusikkLosen

Hva skjer når du setter sammen Per Lindvall, Lars "Larry" Danielsson, Henrik Janson og Daniel Fridell? Da blir det fusionmusikk og groover av meget høy klasse.

Per Lindvall er en av klodens hippeste trommeslagere i sin gate.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne utgivelsen er av det litt spesielle slaget. Den kom nemlig opprinnelig ut i 2012, men gikk meg da elegant hus forbi. Heldigvis, for min del i alle fall, så har "noen" funnet ut at den skulle relanseres av en eller annen grunn. For tilhengere av groovy fusionmusikk er det bare å heise flagget – for de som aldri har likt musikk i den gata med røtter i det amerikanske vestkyst-uttrykket, så er det bare å leite videre andre steder.

Henrik Janson holder skyhøy fusionklasse.

Kjernekvartetten her er trommeslageren Per Lindvall, gitaristen Henrik Janson, den danske elbassisten Lars "Larry" Danielsson, som ikke må forveksles med den svenske bassisten med samme navn, og tangentmannen Daniel Fridell. Det betyr kremen av nabofolkets studio- og sessionmusikanter – de har spilt med alt og alle fra ABBA til a-ha og det er ikke til å forundres over at de står øverst på ønskelista. De kan nemlig "alt" og det groover noe vederstyggelig av det meste de foretar seg.

I tillegg er en rekke gjester som vår egen stjernesaksofonist Marius Neset, norsk-svenske Anton Eger på trommer og de svenske toppblåserne Nils Landgren og Magnus Lindgren til stede på noen av spora.

Musikken er skrevet av Danielsson og Janson og, sjøl om den er av det forutsigbare slaget, så er det masse kvalitet og hippe groover hele veien. Noen vil synes det er supertøff musikk gjort av meget dyktige musikanter – noen vil synes det er urkjedelig musikk spilt av såkalte flinkiser. Fasiten sitter hver og en på.

Studio Tan

Studio Tan

Prophone Records/Naxos Norway

Jeg heier uhemma på de som har noe eget å melde. Moddi kommer svært langt opp på den lista – ikke minst etter "Unsongs".

Moddi er ei uredd stemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det heter seg at det bor et troll i Senja. Jeg er av den skeptiske typen og tillater meg å tvile en smule, om ikke et helt brød, på det. Det jeg derimot er helt sikker på er at fra den vakre øya Senja kommer det et helt unikt talent – den 29 år unge Pål Moddi Knutsen. Allerede for tre år siden stakk han av med sin første Spellemannpris – noe forteller meg nemlig at det kommer til å bli flere – i viseklassen for "Kæm va du?". Nå har han gitt oss et storverk som han har jobba med i tre år og du verden så sterkt det er og så grenseløst imponert jeg har blitt over både ideen, resultatet og gjennomføringsevnen.

Til nå har Moddi fått mest oppmerksomhet for sine låter med norske tekster – på uforfalska nordlandsdialekt. Nå har han valgt ei annen retning og med dette materialet har jeg full forståelse for det – disse sangene og disse tolkningene hører nemlig hjemme ikke bare her hjemme, men hos et stort internasjonalt publikum.

På repertoaret stå det et dusin sanger fra 12 forskjellige land – alle forbudt av en eller annen grunn. Moddi har oversatt, gjendikta og tildels skrevet nye låter til forbudte tekster fra land som Kina, Israel, Russland, Algerie, Storbritannia, Chile, Mexico, Sameland, Norge, USA, Vietnam og Palestina.

Sangerne og forfatterne har i stor grad blitt arrestert, forfulgt og, i tilfellet den chilenske nasjonalskalden Victor Jara, drept, men sangene har ikke maktfolket greid å kneble.

Her får vi alt fra Billie Holidays "Strange Fruit", Kate Bush´"Army Dreamers" til russiske Pussy Riots "Punk Prayer" og helt ukjente sanger for de fleste av oss i alle fall – uten unntak makter Moddi å sette sitt eget bemerke på dem. Alt blir sunget på engelsk og duetten med Mari Boine på "The Shaman and the Thief" er et av mange høydepunkt.

Moddi, som etter hvert har fått et betydelig publikum også utenfor våre grenser, har sikkert lagt hodet på blokka mange steder på kloden, men relativt mye forteller meg at det driter han i. Han framstår som en modig og uredd formidler av det frie ord og han gjør det med en tilstedeværelse og personlighet – ei særegen og sterk stemme også i overført betydning – som ikke lar seg stoppe av makthavere noe sted.

"Unsongs" har altså vokst fram gjennom hardt arbeid i tre år. Det er et visittkort som vil bli stående i mange tiår framover. Du verden som vi trenger slike stemmer som Moddi sIn.

Moddi

Unsongs

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Bak det noe spesielle bandnavnet Picidae – latinsk for hakkespett – skjuler trompeteren, og mye mer, Eirik Dørsdal og vokalisten, og mye mer, Sigrun Tara Øverland seg. Nå er det heldigvis slutt på at de holder seg skjult.

Picidae er en herlig og original duo bestående av Eirik Dørsdal og Sigrun Tara Øverland.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En av de store fordelene med å omtale musikk er at postkassa, og deretter høyttalerne, fylles med overraskende og god musikk man ikke ante fantes. Picidae kommer så avgjort inn under den kategorien. Kanskje burde jeg være en en smule forberedt. Jeg er nemlig den lykkelige eier av Sigrun Tara Øverlands debutalbum, "Plain as Coal", da under navnet Tara fra 2006, men jeg må innrømme at det har rent aldri så lite musikk gjennom kroppen siden den gang og "It´s Another Wor d" blei derfor som en slags ny debut for meg.

Både Øverland og Dørsdal er i begynnelsen av 30-åra og kommer fra Sørlandet. Til tross for at førstnevnte har pakka sekken og flytta til Nord-Norge for å bli kulturarbeider der, så har de to videreført samarbeidet med Picidae som blei unnfanga allerede i 2005.

De som har fulgt spesielt godt med fikk med seg EP-en "Yes Make Me Dream" i 2008, men for den store hop blir sikkert dette det første møtet med denne unike, vakre og godt fortalte musikken.

Øverland, som i tillegg til å synge også spiller lyre, autoharpe og gitar, har skrevet all musikk og alle tekster. Hun er en virkelig historieforteller av meget godt kaliber og Dørsdal, som i tillegg til trompet trakterer elektronikk, kalimba og synger, skaper landskap full av vakre klanger.

Spekteret i uttrykket strekker seg fra middelalderhymner og renessansemusikk til pop og jazz og Picidae er nesten sjølsagt noe helt for seg sjøl. Øverlands vakre stemme preger det hele, men landskapet de to skaper rundt den, er så avgjort med å gi den vakre musikken det særpreget som er så fremtredende. En herlig overraskelse i høstmørket!

Picidae

It´s Another Wor d

NORCD/Musikkoperatørene

Den 76 år gamle Andrew Cyrille har stått i spissen for moderne trommespill i mange tiår. Nå debuterer han som bandleder på ECM og med hjelp av blant andre Bill Frisell forteller han oss at han fortsatt har det helt spesielle.

Richard Teitelbaum, Andrew Cyrille, Ben Street og Bill Frisell – en meget original kvartett.

Andrew Cyrille har spilt inn plate med alle fra Coleman Hawkins til Cecil Taylor. Vi kan med andre ord snakke om ytterpunkter i jazzhistoria, men Cyrille har altså vært der og med mange stoppesteder midt mellom. Mest kjent er han nok for sitt mangeårige samarbeid med avantgardeikonet Taylor og hans Unit og de seinere åra har vi stort sett møtt han på plateinnspillinger med Trio 3, sammen med to andre modernister i superklassen, nemlig altsaksofonist Oliver Lake og bassist Reggie Workman.

Likevel er det nok slik at for mange så har Cyrille nesten gått i glemmeboka – han har nemlig turnert svært lite i alle fall i vår del av verden. Derfor kan nok denne debuten som bandleder på sjølvaste ECM kanskje bli som en indian summer for Cyrille, som for anledninga har satt sammen et svært interessant band.

Supergitarist Bill Frisell, bassist Ben Street og pianist og synthmann – svært langt unna Joe Zawinul & Co for å si det slik – Richard Teitelbaum, nok en sjeldent hørt veteran i samme aldersgruppe som Cyrille, møttes i studio i Brooklyn, der Cyrille er født og oppvokst, en sommerdag for to år siden for aller første gang som kvartett. Cyrille hadde jobba med alle tre tidligere, men altså aldri sammen. Det skulle i stor grad vise seg å bli et lykketreff.

Ballet begynner med John Coltranes uinnspilte "Coltrane Time", før vi får låter av både Frisell, Street og Teitelbaum samt tre kollektivt unnfanga samtaler der og da. Vi får alt fra det vakre og melodiøse, Frisell er jo en av gjestene, til det åpne, løse og frie i de kollektive ekskursjonene. Hele tida viser Andrew Cyrille oss at han er ei søkende og fri sjel med sin helt egen måte å spille trommer på og skape musikk sammen med andre likesinnede. Manfred Eicher, som har fått ei låt tilegne seg her, og ECM skal ha all mulig ære for å ha bragt Andrew Cyrille frem fra glemselen.

Andrew Cyrille Quartet

The Declaration of Musical Independence

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Oliver Hohlbrugger fra Stavanger. Ikke hørt om han før? Da er vi i alle fall to, men hvis du ikke har noe mot artister som Sivert Høyem og Tom Waits, så er det bare å sperre opp ørene.

Oliver Hohlbrugger har mye å melde og gjør det på sitt eget vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oliver Hohlbrugger er født og tilbragte sine første fem år i Wien i Østerrike. Deretter gikk turen til Stavanger og smått om senn vokste behovet frem for å lage musikk sjøl. Musikk hadde vært en naturlig del av livet før det også – både i og utenfor heimen – men Hohlbrugger er altså ikke av typen som rider den dagen han saler. Nå har Hohlbrugger blitt 40 og endelig skal også flere enn de aller nærmeste få være med på det han har sysla med i mer eller mindre hemmelighet.

Hohlbrugger har alliert seg med trommeslager Børge Fjordheim – Cloroform og Sivert Høyem blant mange andre – som co-produsent og har i tillegg satt sammen et band med noen av Stavangers beste musikanter fra en rekke sjangre: Arthur Berning på gitar, Jens Borge på bass og Anders Brunvær Hauge på tangenter. På toppen av det kommer det mye, mangt og mange som krydder på enkelte spor. Hohlbrugger sjøl synger og spiller gitar.

Denne "hemmeligheten" som Hohlbrugger har båret på i alle disse åra består av sterke, ofte mørke og usedvanlig vakre melodier som alle er dynamiske i måten de er bygd opp på. Hohlbruggers mørke og sterke stemme bærer i alle leier fra det sarteste sarte til det aller heftigste.

Tekstene tar for seg sjølveste livet – intet mindre. Vi snakker om et levd liv her og tanker om kjærlighet, tro og lengsel er viktige ingredienser. Når så musikken henter elementer fra både rock, blues og soul – og sikkert mye annet – så blir denne debuten fra Oliver Hohlbrugger en herlig overraskelse som bærer bud om at det er mye mer på lur. Vi får bare håpe han ikke venter 40 år med oppfølgeren!

Oliver Hohlbrugger

The Choirboy

Revir/Klabautermann Recordings/tigernet.no/Diger distro

Bill Frisell legger ikke akkurat skjul på hvor han kommer fra – musikken hans har så amerikanske røtter som vel mulig. Når han så serverer den på et så personlig vis som tenkelig, så snakker vi verdensklasse.

Bill Frisell og Petra Halden hadde det hyggelig. Det var de ikke aleine om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Francesco Saggio

Det Bill Frisell, sammen med vokalist Petra Haden – ja hun er datter av salige Charlie Haden, bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston serverte oss av amerikansk musikk og kultur, var så langt unna det Amerika Donald Trump prøver å tilrane seg som vel mulig. Dette var nemlig varmt, originalt, spennende og inkluderende – med andre ord ingenting av det Trump står for. Jeg håper for vår alles skyld at de fire rekker hjem for å stemme – jeg er nemlig ikke i tvil om hvor disse fire stemmene vil gå.

Gitaristen, komponisten, bandlederen og ikke minst visjonæren Bill Frisell (65) har i stadig større grad siden vi møtte han først med Arild Andersen og seinere Jan Garbarek på 80-tallet, stått fram som en av de aller fremste ambassadørene for amerikansk musikk. Frisell kjenner absolutt ingen grenser for sin musikktilnærming – det være seg country, rock, soul, blues, klassisk og ikke minst jazz. Alt dette, ofte med humor som ekstra krydder, blir musikk som ingen andre på denne kloden enn Bill Frisell kan skape og formidle.

De som hadde hørt årets Bill Frisell-visittkort, "When You Wish upon a Star", visste så cirka hva de gikk til og de fikk alt og litt til i løpet av de knappe to timene på Victoria, som var fullsatt av et særdeles lyttende og mottakelig publikum. Bandet var det samme som på skiva bortsett fra at bratsjisten Eyvind Kang ikke var med denne gangen.

Petra Haden, en av trillingdøtrene til verdens mest uttrykksfulle bassist Charlie Haden, er en flott og varm vokalist sjøl om hun ikke er noen stor improvisator. Thomas Morgan, en av de mest brukte og ettertrakta bassistene på begge sider av Atlanterhavet de siste åra, har så mye av Charlie Hadens tone og innfallsvinkel til å spille bass at det må være spesielt for datter Haden å ha han bak seg. Rudy Royston er i mine ører, sammen med Brian Blade, to av klodens aller mest kreative og allsidige trommeslagere per dato – intet mindre.

Det betyr at Bill Frisell, med verdens reneste, klareste og mest gjennomsiktige gitartone, omgir seg med et band som faktisk er nærmest perfekt for formålet. Det er å formidle unike versjoner av musikk som har betydd mye for Frisell gjennom oppveksten – ikke minst film- og tvseriemusikk. Vi fikk "When You Wish upon a Star", "Once upon a Time in the West", "Alfie", "Lush Life", "To Kill a Mockingbird", "Psycho", "I Love Lucy", Bond-klassikerne "You Only Live Twice" og "Goldfinger" pluss "Moon River" og temaet fra kultserien "Bonanza" som ekstranummer.

Frisell behersker hele spekteret fra det akk så skjøre til det heftige og støyete. Han er i mine øyne og ører et renessansemennske – USAs svar på Ketil Bjørnstad på mange vis. Hvor vi møter på han neste gang er ikke godt å si – dette stedet var uansett flott og vakkert. Hva med et møte mellom Bjørnstad og Frisell? Det er lov å drømme!!!!

Nok en gang har Fransesco Saggio fanga essensen av musikken.

Foto: Francesco Saggio

Her ser dere hva vi fikk høre – nesten i alle fall.

Foto: Tor Hammerø

Bill Frisell

Nasjonal Jazzscene Victoria, 20. oktober

Hva er vel mer naturlig enn at en skotsk fiolinist og en finsk gitarist slår seg ned i Norge? Kanskje et par ting, men usedvanlig hyggelig er det i alle fall.

Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola byr på unike musikalske møter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Både Srah-Jane Summers og Juhani Silvola er relativt nye bekjentskaper for meg. Jeg "traff" dem for første gang på vårparten da Silvolas soloalbum "Strange Flowers" inntok heimen og nysgjerrigheten var umiddelbart pirra. Der var Summers også med og de to, som er gift og det med hverandre, har tydeligvis funnet tonen på alle vis.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Norge og Oslo blei et stoppested for de to, men har en sterk mistanke om at studier ved Norges Musikkhøgskole har vært en viktig ingrediens. Uansett så er det i alle fall slik at vi har med to usedvanlig dyktige instrumentalister å gjøre og du verden så flott de klinger sammen.

Her gir de oss elleve sanger som henter solid med inspirasjon fra både skotsk og finsk folkemusikk. Ikke nok med det: her blir det også improvisert en hel del og sjangre er absolutt ikke viktig for de to.

Her samles de i et heftig landskap der de viser temperament, følelser og innlevelse og når det hevdes at her møtes det vakre og lette og det tunge og mørke, så er det ikke vanskelig å slutte seg til det.

Innspillinga er gjort live og her er det ikke fiksa på noe som helst i ettertid og det har ikke vært nødvendig heller. Dette er nemlig så vakkert, tøft og ytterst personlig at musikkelskere uansett ståsted har mye å glede seg til.

Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola

Widdershins

Del Daisy Records/Musikkoperatørene

Esbjörn Svensson var noe så sjeldent som en levende legende. Vi blei alle mye fattigere da han gikk bort i 2008 – bare 44 år gammel. Musikken hans lever heldigvis – og for alltid – og her kommer to fantastiske hyllester til en av de aller største.

Esbjörn Svernsson – for en musikant, for en komponist, for en visjonær.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingen som fikk gleden av å oppleve e.s.t., eller Esbjörn Svensson Trio, i levende live, gikk uberørt derfra. Vennegjengen som hadde kjent hverandre helt siden guttedagene, bestående av bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström i tillegg til Svensson på piano, hadde eksistert siden siden 1990 og oppnådd en popularitet som få om noen jazzband her i Europa i alle fall hadde vært i nærheten av. Midt i bandets stadig stigende popularitet ramma tragedien – Esbjörn Svensson omkom i ei dykkeulykke den 14. juni 2008, kun 44 år ung.

e.s.t. – intet mindre enn en unik trio.

Livet stoppa opp for mange og for de som stod Svensson nærmest musikalsk, Berglund og Öström, så virka det hele håpløst og meningsløst lenge. Heldigvis har de to sakte, men sikkert kommet tilbake i diverse sammenhenger, men kjernen i deres musikalske liv vil likevel for alltid være det de var med å skape med e.s.t. – nærmere 20 plater, hundrevis av konserter kloden rundt, på førstesida av det amerikanske jazzmagasinet DownBeat som eneste ikke-amerikanske band noensinne og en tilhengerskare på hundretusenvis også langt utenfor jazzmenigheta.

Med disse to utgivelsene får vi nok en gang høre hvorfor Esbjörn Svensson og e.s.t. oppnådde en slik popularitet og en slik status. I oktober i fjor samla ACT-sjef Siggi Loch noen av Nordens aller største jazzstemmer til to konserter i Berlin for at publikum der og nå alle vi andre skulle kunne få gjenoppleve noe av den fantastiske musikken gjennom nye tolkninger. I tillegg hadde musikantene plukka fra andre låter også som egna seg til en slik hyllest. Med Lars Danielsson på bass, Morten Lund på trommer, Iiro Rantala på piano, Viktoria Tolstoy på vokal og Ulf Wakenius på gitar – altså både Sverige, Danmark og Finland representert med sine beste menn og kvinne – i hvert sitt førersete får vi flotte og originale versjoner av e.s.t.-klassikere som "Seven Days of Falling", "Dodge the Dodo" og "From Gagarin´s Point of View". I tillegg åpnes konserten med Rantalas nydelige "Tears for Esbjörn" samt at vi blant annet får Svenssons – med Josh Hadens tekst – "Love Is Real" og John Lennons klassiker "Imagine" til slutt.

Publikum er fra seg av begeistring og det er faktisk mulig å forstå. Dette er nemlig så flott og inderlig som vel mulig både fra og til Esbjörn Svensson.

Noen av de som ga e.s.t. symphony liv – blant andre vår egen Marius Neset — nummer to fra høyre.

Sjølsagt så må Esbjörn Svensson hylles i hjemlandet også. For Dan Berglund og Magnus Öströms del måtte det av helt naturlige årsaker gå en del tid før de kom tilbake til e.s.t.s musikk og i sommer, nærmere bestemt 10. til 12. juni, møttes de to sammen med pedal steelgitaristen Johan Lindström, vår egen supersaksofonist Marius Neset og de to finnene Verneri Pohjola på trompet og nok en gang Iiro Rantala på piano og ikke minst Royal Stockholm Philharmonic Orchestra under ledelse av Hans Ek.

e.s.t.s musikk med fullt symfoniorkester – en mektig opplevelse.

Ti kjente e.s.t.-låter, som de mest kjente som også blei spilt på Berlin-konserten, pluss blant andre "Wonderland Suite", "Serenade for the Renegade" og "Viaticum Suite", alle arrangert av Ek bortsett fra "Dodge The Dodo" som Svensson sjøl hadde arrangert for symfoniorkester, står på programmet og med toppsolister og et symfoniorkester i toppform og usedvanlig dedikert, og ikke minst Berglund og Öström som kommer hjem igjen og gjør det med hjertet utenpå drakta, så har "e.s.t. symphony" blitt en bauta av en hyllest.

Magnus Öström og Dan Berglund var med og hyllet sin beste venn.

For alle involverte blei dette spesielle opplevelser – både i Berlin og i Stockholm. Aller sterkest blei det sjølsagt for Dan Berglund, som nå spiller fast i bandet til Ane Brun, og Magnus Öström som har mista sin beste venn. Jeg håper de er like glad som publikum og meg for at begge hyllestene blei noe av. Dette er nemlig en manifestasjon av hvilken gigant Esbjörn Svensson var – og er. Han er noe så voldsomt med oss fortsatt og her får vi to enorme vitnesbyrd om det.

Iiro Rantala – Viktoria Tolstoy – Ulf Wakenius – Lars Danielsson – Morten Lund

Los Hero – Tears for Esbjörn

ACT/Musikkoperatørene

Diverse artister

e.s.t. symphony

ACT/Musikkoperatørene