Tor Hammerø

Den engelske saksofonisten Tim Garland slo gjennom med et brak da han blei en del av Chick Coreas verden. Nå er han tilbake på fotballøya og det har blitt stillere rundt han. "One" forteller oss uansett hvorfor Corea blei så begeistra.

Tim Garland – engelsk saksofonist svært langt oppe på lista.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenor- og sopransaksofonist, samt litt tangenter og perkusjon, komponist og bandleder Tim Garland nærmer seg 50 med stormskritt. Han benytter anledninga til å skue bakover mot sine mange inspirasjonskilder for å ta oss med inn i nåtid og framtid. Med "One" i ørene, og resten av kroppen, er det lett å slå fast at det er både synd og skam at vi her hjemme har gitt denne framifrå musikanten så lite oppmerksomhet som vi har gjort. Vi snakker nemlig om en instrumentalist på aller øverste hylle.

Garland sier sjøl at han brukt elementer fra sin tidlige jazzrockverden, minner fra saksofonister fra begge sider av Atlanterhavet, keltisk folkemusikk, latinske og spanske rytmer fra Corea samt en rekke rytmiske ideer gitt han av blant andre Bill Bruford.

Sammen med den for meg totalt ukjente gitaristen Ant Law, på fire forskjellige elektriske og akustiske gitarer, og Garlands samarbeidspartnere i en årrekke, tangentmaestro Jason Rebello, på både akustiske og elektriske brett pluss orgel, og trommeslager og perkusjonist Asaf Sirkis, tar Garland oss med på ei heftig og herlig musikalsk rundreise som groover noe vederstyggelig. På noen av spora er også perkusjonisten Hossam Ramzy med på hovedsakelig egyptisk perkusjon og på den eneste låta med vokal, "Pity the Poor Arms Dealer" også skrevet av Garland, møter vi den meget uttrykksfulle vokalisten Dionne Bennett.

"One" forteller oss at rett over fjorden har vi med en musikant i verdensklasse å gjøre som festivalarrangører, eller andre, bare kan skrive opp på lista si med en eneste gang. Tim Garland er nemlig akkurat det – en ener!

Tim Garland

One

Edition Records/Border Music Norway

For meg vil Radka Toneff alltid være den største. I løpet av sin korte tid sammen med oss ga hun meg uendelig mye. Denne nyutgivelsen fra en konsert i Hamburg er nok en bekreftelse på det.

Radka Toneff – alt hun gjorde har tidløshetstempel på seg.

Det er nesten nok å se på coverbildet til denne utgivelsen. For en styrke, for en autoritet, for en ekthet. Slik var Radka Toneff (1952-82), eller bare Radka som vi har "lov" å kalle henne, og alt dette og mere til kommer uten stans ut gjennom musikken hennes. Nå får nye generasjoner muligheten til å stifte bekjentskap med ikonet som bare blei 30 år.

Radka falt i jazzgryta på begynnelsen av 70-tallet da hun først møtte brødrene Erik og Jon Balke. Det førte raskt til at hennes unike talent blei oppdaga av stadig flere, blant andre Arild Andersen, Jon Arild Eberson og Espen Rud. Populariteten var nærmest voldsom både innenlands og utaskjærs og hennes første plater, "Winter Poem" og "It Don´t Come Easy", var intet mindre enn store og retningsgivende for generasjoner av sangere som har kommet etter henne. "Fairytales", den smått legendariske duoinnspillinga med pianisten Steve Dobrogosz, kom ut nesten samtidig som Radka gikk bort og i 1993 kom dette opptaket gjort på jazzklubben Onkel Pö i Hamburg den 10. mars 1981.

Årsaken til at opptaket, som blei gjort av den tyske radiokanalen NDR, kom ut var at alle rundt Radka mente det var et fint "bilde" av henne – den meget sjølkritiske Radka mente da hun fikk høre opptaket dagen etter at dette var bra! – og at hennes store publikum burde få ha henne med som liveartist også. Sammen med Arild Andersen (bass), den Sverige-bosatte amerikaneren Steve Dobrogosz (piano) og danske Alex Riel på trommer – Radkas siste band – tok hun oss med på 11 låter som viste bredden i hvem hun var.

Standardlåta "Spring Can Really Hang You Up the Most", Ornette Colemans "Lonely Woman", Phoebe Snows "Never Letting Go", Bob Dylans "Just Like a Woman", tekster av Nikki Giovanni som Andersen skrev musikk til, bulgarsk folkemusikk og Patti Austins "Havana Candy" er noe av det vi blir bydd på og sammen med den usedvanlige empatiske trioen, så hadde Radka åpenbart en stor kveld i Hamburg.

We love you, hører vi en publikummer rope etter ekstranummeret "We´ll Be Together". Vi er mange som kan istemme akkurat det. Radka vil alltid være der – hun har tatt bolig for bli.

Radka Toneff

Live in Hamburg

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Da Masqualero med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg, Jon Christensen og Nils Petter Molvær så dagens lys i 1982, var vi mange som opplevde noe som likna på et musikalsk jordskjelv. Her kommer debutskiva i remastra utgava og det låter like hipt i 2016 også.

Tore Brunborg, Jon Balke, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Jon Christensen med Gustav Vigeland-figur som ryggdekning – du verden!!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Terje Mosnes

Veteranene og to av ledestjernene i norsk jazz, Arild Andersen og Jon Christensen, har gjennom hele si karriere funnet fram til og løfta fram stadig nye talenter. Allerede på midten av 70-tallet hadde Andersen innlemma den gang 19 år unge Jon Balke i bandet sitt og da muligheten dukka opp for å utvide en påtenkt trio, så foreslo Christensen at de skulle invitere med seg de vel 20 år unge "oppkomlingene" Tore Brunborg, på tenor- og sopransaksofon, og trompeteren Nils Petter Molvær – radarparet som akkurat hadde inntatt hovedstaden etter studier på og rundt jazzlinja i Trondheim.

Tregenerasjonsbandet blei altså en sensasjon fra starten av. Bandet har gått og går fortsatt under forskjellige navn, men debutskiva og bandet, som oftest i alle fall, gikk under navnet på låta som Wayne Shorter hadde unnfanga og som åpner ballet her: Masqualero. Og for ei åpning det var – og er!!! Kvintetten og ikke minst blåserne stormer ut av startblokkene som om det er deres aller siste sjanse til å melde noe her på kloden. Jeg blei slått i bakken den gangen og jeg blir det nå også!

Denne remastra utgava inneholder de samme bonusspora som cd-utgava fra 1996 – ikke noe nytt altså, men for alle som aldri fikk oppleve bandet live eller på plate så må dette nesten skrives på åpenbaringskontoen.

Terje Mosnes har skrevet en flott coverheftetekst som forteller hele historia bak bandet og skiva og, bortsett fra et par trykkfeil og at Andersen er utelatt i bandlista og at fotograf Annelise Jackbos navn fortsatt er feilskrevet, så er dette en praktutgivelse med "ny lyd" tatt hånd om av Andersen og maestro Jan Erik Kongshaug.

Masqualero stod for noe av det aller tøffeste og framtidsretta som blei skapt av moderne, melodisk og kompromissløs jazz på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Her får vi være med på starten nok en gang – det kom tre skiver til på ECM seinere – og det er nok en gang en bekreftelse på at Masqualero var det hippeste som fantes/finnes.

Masqualero

Masqualero

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Her får vi være med på tre konserter sommeren 1973 – samla på tre cder og en DVD – og la det ikke være noen tvil: Van Morrison var like bra for 43 år siden som han er i dag!

Van Morrison anno 1973 – for en artist!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 1974 kom live LP-en "It´s Too Late to Stop Now" fra Van The Man. Av mange blir den regna som noe av det beste som har kommet ut av livealbum. Det sier ikke så reint lite – Van Morrison har egenhendig gjort flere av typen strålende og alle som har opplevd han på scena vet jo hva han kan levere. Det han presterer er nesten alltid musikk av høyeste kvalitet – sceneshow ligger liksom ikke for han.

Det vi blir servert her er musikk fra de tre konsertene, to i USA og en i England, som 1974-utgivelsen også var henta fra. All musikken her er ute for første gang og vi snakker absolutt ikke om det som blei til overs den gangen – her snakker vi prima vare gjennom nesten alle de 45 spora. Noen blir spilt på flere av konsertene, men de fleste finnes bare i en tapning.

Morrison stiller med et 11-manns og kvinners band med masse stryk og blåsere – The Caledonia Soul Orchestra – og allerede den gangen hadde han jo et arsenal av tidløse og udødelige låter på repertoaret: "Brown Eyed Girl"; "Gloria", "Cyprus Avenue" og "I Just Want to Make Love to You" bare for å nevne en håndfull og det er altså så mye soul og ekthet i måten hans å tolke tekst og musikk på som gjør at den smålubne og som oftest tilsynelatende småsure nordiren var stor da, har vært det hele tida og er det fortsatt.

Som en ekstra bonus får vi også en 50 minutters DVD fra London-konserten og det er intet mindre enn herlig å se Van Morrison i aksjon – faktisk med et lite smil også helt til slutt. Han brøler "It´s Too Late to Stop Now" like før han går av scena og heldigvis har han fortsatt i 43 år til og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg – heldigvis.

Van Morrison

…It´s Too Late to Stop Now…Volumes II, III, IV & DVD

Exile/Legacy/Sony Music

Her får vi være med på tre konserter sommeren 1973 – samla på tre cder og en DVD – og la det ikke være noen tvil: Van Morrison var like bra for 43 år siden som han er i dag!

Van Morrison anno 1973 – for en artist!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 1974 kom live LP-en "It´s Too Late to Stop Now" fra Van The Man. Av mange blir den regna som noe av det beste som har kommet ut av livealbum. Det sier ikke så reint lite – Van Morrison har egenhendig gjort flere av typen strålende og alle som har opplevd han på scena vet jo hva han kan levere. Det han presterer er nesten alltid musikk av høyeste kvalitet – sceneshow ligger liksom ikke for han.

Det vi blir servert her er musikk fra de tre konsertene, to i USA og en i England, som 1974-utgivelsen også var henta fra. All musikken her er ute for første gang og vi snakker absolutt ikke om det som blei til overs den gangen – her snakker vi prima vare gjennom nesten alle de 45 spora. Noen blir spilt på flere av konsertene, men de fleste finnes bare i en tapning.

Morrison stiller med et 11-manns og kvinners band med masse stryk og blåsere – The Caledonia Soul Orchestra – og allerede den gangen hadde han jo et arsenal av tidløse og udødelige låter på repertoaret: "Brown Eyed Girl"; "Gloria", "Cyprus Avenue" og "I Just Want to Make Love to You" bare for å nevne en håndfull og det er altså så mye soul og ekthet i måten hans å tolke tekst og musikk på som gjør at den smålubne og som oftest tilsynelatende småsure nordiren var stor da, har vært det hele tida og er det fortsatt.

Som en ekstra bonus får vi også en 50 minutters DVD fra London-konserten og det er intet mindre enn herlig å se Van Morrison i aksjon – faktisk med et lite smil også helt til slutt. Han brøler "It´s Too Late to Stop Now" like før han går av scena og heldigvis har han fortsatt i 43 år til og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg – heldigvis.

Van Morrison

…It´s Too Late to Stop Now…Volumes II, III, IV & DVD

Exile/Legacy/Sony Music

Saksofonkvartetten Rollin´ Phones er nærmest en institusjon i Sverige. Da er det jo hyggelig å kunne melde at to av de fire er norske.

Ingen grunn til å betvile at Rollin´ Phones har det moro når de treffes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rollin´ Phones markerer sitt 30-års jubileum med et tilbakeblikk og en tilstandsrapport som forteller oss om et kollektiv som har funnet sin helt egen vei. Kvartetten har spilt ei viktig rolle i svensk musikkliv nesten siden de så dagens lys med sitt omfattende kammermusikkrepertoar. For mange saksofonister spesielt innen klassisk musikk har de blitt både forbilder og døråpnere og de har turnert over store deler av kloden – i alle fall på fire kontinenter. Ofte har det vært bandets eget stoff som har stått på kjøreplana, men de har også vært solister med kor, blåseorkestere og symfoniorkestere.

Vi snakker altså om en kvartett me den enorm bredde i sin musikkanskuelse og jazz har også vært – og er – en viktig ingrediens. Det blir på sett og vis ekstra understreka når den meget langt framskredne saksofonisten Jonas Knutsson både gjester som solist og er produsent. Alle arrangement er skrevet av storbandlederen Mikael Råberg og perkusjonisten Rafael Sida Huizar og trommeslageren Jesper Kviberg er også hjertelig tilstede på noen av spora.

I sentrum står utvilsomt likevel de fire saksofonistene sjøl: Barytonsaksofonisten Neta Norén har vært med fra starten, nederlandske Edith Bakker på tenorsaksofon kom med i 2010 og norske Tove Nylund på sopransaksofon og Kristin Uglar på altsaksofon kom med i henholdsvis 1994 og 1991.

Her har de samla seg rundt et repertoar som jeg antar forteller en hel del om hvem Rollin´ Phones er. "Att angöra en brygga" går helt tilbake til gruppas barndom og i tillegg får vi blant annet en "West Side Story"-medley, udødeligheter fra den svenske folkemusikktradisjonen som "Gånglek från Älvdalen" og "Visa från Utanmyra", "Wave" er en av to Jobim-låter, "Porgy and Bess"-medley, "Over the Rainbow" og Thelonious Monk-klassikeren "´Round Midnight".

Kvartetten klinger vakkert kollektivt og det er åpenbart at de har holdt lenge sammen og trives i hverandres selskap. Rollin´ Phones er et spesielt ensemble, unikt på mange vis, og vi stiller oss i rekka av gratulanter og ønsker lykke til med de neste 30.

Rollin´ Phones

Dedicated

Grappa/Musikkoperatørene

I fjor sommer oppstod det en frittflytende kvartett med blant andre nordmennene Håkon Berre og Christian Meaas Svendsen. Her får vi være med på jomfruturen.

Fire usedvanlig frilynte musikanter møttes på Blow Out i Oslo – og utblåsning har det blitt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bakgrunnen for kvartetten som består av den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva, den franske pianisten Christine Wodrascka og trommeslageren Håkon Berre og bassisten Christian Meaas Svendsen, var det som var meninga skulle være en engangskonsert på Blow Out-festivalen i Oslo for et år siden. Det hele skulle vise seg å bli så vellykka at det blei bestemt der og da at samarbeidet måtte fortsette.

Årsaken til den avgjørelsen får vi være med på nå – de 36 minuttene livecden inneholder, er altså konserten fra Oslo. De fire kommer fra fire forskjellige miljøer, men har tydeligvis absolutt ingen problemer med å "snakke" sammen. De to "låtene" er så spontant unnfanga som vel mulig og er dermed fullstendig avhengig av at det er lyttende musikanter vi har med å gjøre. Det er så definitivt tilfelle her og når de fire også er ustoppelig kreative, uten å kreve for stort rom som går ut over de andre eller totalen, så er det lett å skjønne hvorfor de fire var så begeistra både for hverandre og for musikken som blei resultatet.

Santos Silva, som nå har bosatt seg i Stockholm, spilte duokonsert i Molde for vel ei uke siden, Wodrascka er et helt nytt bekjentskap, Berre er en trønder som har studert og jobba i Danmark i flere år og Meaas Svendsen begynner etterhvert å bli en etablert bassist i en rekke konstellasjoner her hjemme.

Det de skapte denne augustkvelden på MIR Lufthavna er så åpent, fritt, personlig og kollektivt som vel tenkelig. De dynamiske virkemidlene blir tatt i bruk for det de er verdt, noe som er helt avgjørende for at et slikt uttrykk skal funke for meg. Lakmustesten når det gjelder frijazz er om jeg blir frista til gjenhør, enten på skive eller live, og det blir jeg så avgjort med "Rasengan!".

Santos Silva – Wodrascka – Meaas Svendsen – Berre

Rasengan!

Barefoot Records/MusikkLosen

Trommeslageren Jim Black har vært der helt siden begynnelsen av 90-tallet. Av en aller annen årsak har han aldri fått det store gjennombruddet og det er merksnodig: Black er nemlig i mine ører en av de aller hippeste trommeslagerne som finnes.

Elias Stemeseder, Thomas Morgan og Jim Black – en herlig trio

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Roberto Cifarelli

Jim Black (48) har vært en viktig brikke for bandledere som Tim Berne og Dave Douglas – altså sentrale representanter for den innovative, moderne jazzen som kommer ut fra USA. Sjøl har han leda det meget oppegående bandet AlasNoAxis og uansett hvor han har dukka opp, så har Black fortalt oss at han har sin egen, kompromissløse måte å spille trommer og tenke musikk på.

Sommeren 2008 spilte Black i Wien, og forelska seg i et Bösendorfer-piano han oppdaga i garderoben. Seinere på sin turné i Østerrike møtte han tenåringen Elias Stemeseder i Salzburg og innså at han hadde støtt på en pianospilllende ungdom som var så musikalsk at han ikke kunne overse han. Black ga han en bunke med original musikk og han spilte den som om han hadde skrevet den sjøl etter å ha sett på den i ti minutter. Mer eller mindre samtidig hadde Black spilt med bassisten Thomas Morgan i en fri setting og kjemien mellom de to var også av det umiddelbare slaget. Veien fram til en ny trio var med andre ganske kort.

"The Constant" er faktisk trioens tredje utgivelse. Inspirert av Paul Bleys "Footloose" fra 1963 begynte Black å skrive ny musikk og i 2012 kom "Somatic" og to år seinere "Actuality". Dette er imidlertid mitt første møte med de tre.

Black sier han liker sanger og det er lett å høre både i låtene hans og i spillet til både han og trioen. Stemeseder (25) er bortimot en sensasjon med et modent, friskt og personlig uttrykk som passer Morgan, som er en av de mest ettertrakta bassistene over there om dagen, og Black bortimot perfekt. Black har absolutt ikke noe ønske om å dominere lydbildet eller bandet, men inngår som en naturlig del av kollektivet som trives i landskap som både er åpne, frie og svært så melodiske.

Bortsett fra "Bill", skrevet av Jerome Kern i 1927 og som Morgan hadde spilt med Paul Motian, er all musikken skrevet av Black. Det har blitt et overraskende og flott visittkort fra en "ukjent" trio som fortjener mye oppmerksomhet i tida som kommer både for "The Constant" og forhåpentligvis også i levende live.

Jim Black Trio

The Constant

Intakt Records/MusikkLosen

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no