I Bugges verden

Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbragt musikalsk kvalitetstid sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft siden slutten av 80-tallet. Han slutter aldri å overraske og han slutter aldri å glede seg – og glede oss.

Bugges New Conceptions of Jazz er klar for den store verden.

Bedre måte å sjøsette høstsesongen på Nasjonal jazzscene enn å markere Jazzland Recordings sitt 20 års jubileum, er vanskelig å tenke seg. På åpningsdagen fikk vi like godt servert tre band og sjefen sjøl avslutta festen slik han og hans "ukjente" høyre hånd, Sten Nilsen, har styrt skuta helt siden starten – på det mest kreative viset må vite.

Etter ei god og lang pause der Bugge, blant venner og andre også, har bedrevet en hel del annet spennende musikalsk, så fant han tiden moden til å skape et nytt New Conceptions of Jazz. Om det var en rekke nye musikalske ideer eller møtet med nye musikere som var utslagsgivende – kanskje begge deler – er jeg ikke sikker på, men ideen var uansett svært så god. Sammen med Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon og Sanskriti Shrestha på tablas, tok Bugge oss med inn i en ny, spennende verden der han som alltid fusjonerer impulser fra en rekke kilder: funk, electronica, jazz, verdensmusikk og gudene vet hva. Bandet, som fortsatt er ganske ferskt, er i ferd med å sette seg og finne retninga og når verdensturneen er over mot slutten av november, så låter det nok enda mer retningstrygt og tøft.

Det som alltid er flott med Bugge er at han presenterer oss for nye musikanter og denne utgava av New Conceptions er blant de aller mest øreåpnede gjennom alle tider. Her har det blitt tenkt annerledes, nok en gang, og Bugge & Co er på god vei til nok et høydepunkt i den allerede fullspekka karriera. Og som alltid er det en sann glede å oppleve Bugges livsbejaenhet og gutteaktige glede over både å skape og dele. Herlig!

Moksha tar utgangspunkt i indisk tradisjonsmusikk og skaper sin egen verden ut fra det.

Midt inne i New Conceptions-konserten introduserte Bugge Moksha – et av de andre plateferske banda på Jazzland. Lilja Jonsdottir og Shrestha er med også der og sammen med perkusjonisten Tore Flatjord utgjør de et annet veldig spennende fusjonsprosjekt der indisk tradisjonsmusikk ligger i bånn. Etterhvert kom også resten av Bugges band til og sammensmeltingen var av det usedvanlig hyggelige slaget – musikk skapt med enorme doser empati og musikalitet.

Hyggelig å kunne ønske svenske Farvel velkommen.

Ballet blei åpna av det svenske bandet Farvel som Bugge hadde "oppdaga" på Umeå Jazzfestival for noen år siden. Her snakker vi om en sekstett som også har funnet sin egen vei der akustiske og elektroniske elementer smelter sammen. Bass, tangenter og en trommeslager, Carl-Johan Groth, som vi kommer til å høre mye fra og ei frontrekke med den norske trompeteren – og elektronikeren – Kim Aksnes, tenorsaksofonist og klarinettist Otis Sandsjö og ikke minst den særegne vokalisten Isabel Sörling, tok oss med til steder de færreste av oss hadde vært på tidligere. Et spennende møte og en flott start på ei herlig høståpning.

Nasjonal jazzscenesjef Jan Ole Otnæs orienterte om høstens program og ønska velkommen til ei rekke med forventa høydepunkter som kan konkurrere med det beste i utlandet. For en start vi fikk – for en høst vi kan glede oss til!

Stor før stor nå

Peter Erskine både har vært og er en av verdens beste trommeslagere. Her følger strålende eksempler på begge deler.

Peter Erskine sammen med Palle Danielsson og John Taylor – for en trio!

Fra slutten av 70-tallet og fram til midten av 80-tallet var Peter Erskine (62) kanskje verdens mest beundrede trommeslager – han styrte da nemlig butikken sammen Jaco Pastorius, Wayne Shorter og Joe Zawinul i Weather Report. Etter at verdens hippeste hand la ned horna, fikk Erskine et stadig sterkere ønske om å reflektere mer gjennom både trommespillet sitt og musikken han formidla. Det han foretok seg mellom 1992 og 1997 sammen med svenske Palle Danielsson på bass og engelske John Taylor på piano er nydelige og spennende eksempler på det. Det var det den gang musikken kom ut og det er det den dag i dag i ECM-serien "Old and New Masters Series" med strålende og informative liner notes av norgesvennen John Kelman der blant annet Erskine ser tilbake på denne usedvanlige kreative perioden av hans karriere.

Alle de fire skivene med trioen, "You Never Know", "Time Being", "As It Is" og "Juni", er spilt inn hos Jan Erik Kongshaug i Oslo. De forteller oss hvordan en av 90-tallets aller mest spennende trioer utvikla seg i løpet av noen få år. Alle tre er solister i ypperste verdensklasse og samtidig er de lyttere i samme kategori.Taylor, som forlot tida i fjor, har skrevet mesteparten av musikken og den går fra våre usedvanlig vakker og melodisk – Erskines "On The Lake" er verdt inngangspengene aleine – til det mer frie og søkende. Da de hadde kommet fram til "Juni" i 1997 ville spesielt Erskine og Taylor gå i litt forskjellige retninger og dermed blei "Juni" ei naturlig avslutning på denne fantastiske trioen som det har vært en sann fornøyelse å stifte bekjentskap med igjen. Musikken er enkelt og greit tidløs og er like hip i 2016 som den var på 90-tallet.

Iiro Rantala, Lars Danielsson og Peter Erskine – for en trio 2!

Og Erskine i dag? Han er fortsatt en av klodens mest allsidige og smakfulle trommeslagere. I fjor sommer fikk den finske mesterpianisten Iiro Rantala, som har som ambisjon å spille melodier som er så enkle at publikum husker dem, anledning til å invitere med seg Erskine og en annen svensk Danielsson-bassist i superklassen, Lars, til to konserter og plateinnspilling. Her møter vi de tre i et knippe Rantala-låter, to av Danielsson samt en av Kenny Barron, Jimi Hendrix og Johann Sebastian Bach hver seg!!!

De gir oss vakker, melodisk og empatisk trojazz som publikum langt utenfor jazzmenigheta vil elske. Og Peter Erskine? Minst like bra som før.

Peter Erskine Trio

As It Was

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Rantala Danielsson Erskine

How Long Is Now?

ACT/Musikkoperatørene

La den store ro senke seg

Du skal ha fulgt godt med i timen hvis du har full oversikt over gitaristen Jan Erik Hansens gjøren og laden. Det er på ingen måte nødvendig for å få en herlig opplevelse av Hansens solodebut. Her er det nemlig mulig å drømme seg laaaaangt bort.

Jan Erik Hansen i sitt drømmelaboratorium.

Jan Erik Hansen kommer fra Sandefjord og har spilt gitar "hele" livet. Helt tilbake på slutten av 70-tallet var han med på det berømte sommerkurset på Søgne ved Kristiansand sammen med seinere storheter som Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Han har også spilt en hel del sammen med Sandefjords store tangenthelt fra det forrige århundre, Atle Bakken, som mange vil huske fra Jon Eberson Group.

Hansen har pleid sitt kjærlighetsforhold til gitaren hele tida, men han har valgt en straight "livsførsel" som computeroperatør i ArcusGruppen – sikkert et smart valg når vi ser hvor mange det er om de få beina her til lands. Straightjobben har på ingen måte ført til at Hansen har tatt lett på musikklivet. Han har blant annet laga sitt eget, ikke så reint lite heller, musikklaboratorium hjemme som han, basert på det vi får høre her, har hygge seg mye og ofte med.

Etter et møte med gitarkollega Frode Barth etter en spillejobb på Cosmopolite i Oslo, blei frøet sådd som har ført til dette første visittkortet fra Hansen. Computeroperatøren har tatt med seg "jobben" og computeren hjem og med den skapt spennende og originale lydlandskap for gitaren, mye også med hjelp av virtuelle forsterkere, effekter, synther og samplere. Den eneste musikanten vi møter her er Jan Erik Hansen, bortsett fra Barth på bass på et spor, men ofte høres han ut som et schwært band.

Hansen har skrevet alle de 10 låtene og de aller fleste befinner seg i balladeform. Ofte skaper han inderlige drømmelandskap som det er herlig å forsvinne inn i. Når han på toppen av disse landskapene serverer oss vakkert og varmt gitarspill med masse luft og rom, så har "Ballads From Above" blitt en herlig og annerledes musikalsk reise som Jan Erik Hansen har all grunn til å være stolt av.

Jan Erik Hansen

Ballade From Above

Barth Records/Musikkoperatørene

La den store ro senke seg

Du skal ha fulgt godt med i timen hvis du har full oversikt over gitaristen Jan Erik Hansens gjøren og laden. Det er på ingen måte nødvendig for å få en herlig opplevelse av Hansens solodebut. Her er det nemlig mulig å drømme seg laaaaangt bort.

Jan Erik Hansen i sitt drømmelaboratorium.

Jan Erik Hansen kommer fra Sandefjord og har spilt gitar "hele" livet. Helt tilbake på slutten av 70-tallet var han med på det berømte sommerkurset på Søgne ved Kristiansand sammen med seinere storheter som Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Han har også spilt en hel del sammen med Sandefjords store tangenthelt fra det forrige århundre, Atle Bakken, som mange vil huske fra Jon Eberson Group.

Hansen har pleid sitt kjærlighetsforhold til gitaren hele tida, men han har valgt en straight "livsførsel" som computeroperatør i ArcusGruppen – sikkert et smart valg når vi ser hvor mange det er om de få beina her til lands. Straightjobben har på ingen måte ført til at Hansen har tatt lett på musikklivet. Han har blant annet laga sitt eget, ikke så reint lite heller, musikklaboratorium hjemme som han, basert på det vi får høre her, har hygge seg mye og ofte med.

Etter et møte med gitarkollega Frode Barth etter en spillejobb på Cosmopolite i Oslo, blei frøet sådd som har ført til dette første visittkortet fra Hansen. Computeroperatøren har tatt med seg "jobben" og computeren hjem og med den skapt spennende og originale lydlandskap for gitaren, mye også med hjelp av virtuelle forsterkere, effekter, synther og samplere. Den eneste musikanten vi møter her er Jan Erik Hansen, bortsett fra Barth på bass på et spor, men ofte høres han ut som et schwært band.

Hansen har skrevet alle de 10 låtene og de aller fleste befinner seg i balladeform. Ofte skaper han inderlige drømmelandskap som det er herlig å forsvinne inn i. Når han på toppen av disse landskapene serverer oss vakkert og varmt gitarspill med masse luft og rom, så har "Ballads From Above" blitt en herlig og annerledes musikalsk reise som Jan Erik Hansen har all grunn til å være stolt av.

Jan Erik Hansen

Ballade From Above

Barth Records/Musikkoperatørene

Stemningsfullt

Gitaristen og komponisten Jørn Skogheim har befunnet seg i vannskorpa i mange år. Her, sammen med blant andre vokalisten Djamila Skoglund-Voss og Stian Carstensen, bekrefter han nok en gang at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim er en utmerket gitarist – og mye annet.

Med ujevne mellomrom har jeg fått besøk i postkassa og CD-spilleren siden 2000 av Jørn Skogheim og hans musikk. Hver gang har jeg tenkt, og skrevet, at dette er jo bra. Så har det blitt stille igjen i en lang periode. Grunnen er jeg usikker på; det har i alle fall ikke stått på kvaliteten.

Etter at hans to seineste utgivelser har vært på Curling Legs, så har hans ferskeste visittkort, som egentlig kom ut like over nyttår, men som ikke har kommet min vei før nå, blitt gitt ut på eget selskap. Det er nok en bekreftelse på at Skogheim har mye personlig å melde både som komponist og gitarist – og multiinstrumentalist.

Med et grunnband bestående av Djamila Skoglund-Voss på vokal og Roger Williamsen på seks strengers elbass og med gjestene Stian Carstensen på lapsteel og Ian Melrose på noe som heter low whistle, på hvert sitt spor, og seg sjøl på allehånde gitarer, klarinetter og plystring, tar musikken oss med til steder som er vakre, stemningsfulle og høyst personlige. Skogheim skriver musikk med alt fra jazz, latin og world music i seg – i mine ører aller mest latinsk inspirert. Når så Skoglund-Voss med sin omfangsrike stemme, med og uten ord i sin stemmeformidling, og med hjelp av elegante pålegg, gjør låtene enda mer unike, så framstår dette som kanskje Skogheims høydepunkt så langt. Dette originale og vakre visittkortet blir avslutta med en høyst original versjon av John Coltranes mesterstykke "Giant Steps" som Skoglund-Voss har skrevet ny tekst til. Med sin originale innfallsvinkel passer den elegant inn i totalen.

Jeg har ment det tidligere og jeg mener det nå: Jørn Skogheim fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim

Uncertain Steps to Giant Steps

HarMonica/harmonicamangement.no

Ut fra intet

David Helbock sier du? Det sa jeg også, men du verden så glad jeg er for at postmannen sørga for at vi endelig møttes.

David Helbock Trio med sjefen i midta.

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazz-Østerrike på kartet på 80-tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet i landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32-åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa.

Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er i besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han i tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av "Star Wars"-temaet og Thad Jones´ nydelige "A Child Is Born", så betyr det at Helbock er ei, for meg i alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Slik ser bassukulelist Raphael Preuschl ut i aksjon.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele – intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound – tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn i Helbocks musikalske visjoner.

Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen "Rumi-musiker" Trygve Seim kanskje?

David Helbock Trio

Into the Mystic

ACT/Musikkoperatørene

Ut fra intet

David Helbock sier du? Det sa jeg også, men du verden så glad jeg er for at postmannen sørga for at vi endelig møttes.

David Helbock Trio med sjefen i midta.

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazz-Østerrike på kartet på 80-tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet i landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32-åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa.

Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er i besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han i tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av "Star Wars"-temaet og Thad Jones´ nydelige "A Child Is Born", så betyr det at Helbock er ei, for meg i alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Slik ser bassukulelist Raphael Preuschl ut i aksjon.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele – intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound – tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn i Helbocks musikalske visjoner.

Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen "Rumi-musiker" Trygve Seim kanskje?

David Helbock Trio

Into the Mystic

ACT/Musikkoperatørene

Det stemmes!

21 vokalister under ledelse av Elin Rosseland blir til sammen Oslo 14. Vi snakker om noe av det mest innovative vokalensemblet som har gitt lyd fra seg på svært lenge.

Oslo 14 under ledelse av Elin Rosseland. Aldri har noe liknende kommet min vei!

Foto: Morten Minothi Kristiansen

Helt siden Elin Rosseland viste seg fram med band som Fair Play, Søyr og ese – sammen med Sidsel Endresen og Eldbjørg Raknes – fra midten av 80-tallet, har hun fortalt oss at hun er blant landets aller mest spennende vokalister. Det er bare så synd at så få har fått det med seg; Rosseland har liksom hele tida vært sangernes sanger, men det store publikummet der ute har aldri fått med seg hennes helt spesielle kvaliteter. For de som har fulgt godt med helt siden den gang, kommer det ikke som noen bombe at det er akkurat hun som står i spissen for et slikt vokalensemble som Oslo 14 – der det skapes spennende vokale landskap er ofte Elin Rosseland i nærheten.

Ensemblet blei starta i 2014 og bestod da av, tro det kler ei, 14 vokalister av alle kjønn. Nå har antallet blitt vel 20, men navnet på gruppa har blitt værende det opprinnelige. Alle som har levd ei stund husker nok også det spennende "storbandet" Oslo 13, som Jon Balke stod bak, og derfor var det nesten bare logisk at Oslo 14 stod på scena sammen med Jøkleba under fjorårets Oslo Jazzfestival. Der fortalte det unike vokalensemblet at de hadde noe helt eget å fare med.

Den endelige bekreftelsen kommer nå med gruppas debut-CD med den svært beskrivende, om enn ikke veldig sprudlende tittelen "Improvisasjon – Komposisjon". Innspillingene er gjort i løpet et år i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug og er en blanding av komposisjoner gjort av Susanna og Wenche Losnegård, som begge er med på sine låter, og reine improvisasjoner.

Løsningene er så åpne, søkende og spennende som vel tenkelig. Her er det ingen lettvinte løsninger – her blir både de som skaper musikken og vi som er så heldige å ta imot den, utfordra fra første til siste stund og slik skal det være. Rosseland har henta vokalister med solid bakgrunn, både fra Musikkhøgskolen, andre utdanningsinstitusjoner og fra utøvende konstellasjoner fra masse sjangre, og skapt et kollektiv med helt spesielle kvaliteter. Oslo 14 er tøft, annerledes – et vokalensemble helt for seg sjøl.

Oslo 14

Improvisasjon – Komposisjon

NORCD/Musikkoperatørene

Den uendelige herlige strømmen

Hvor kommer de fra alle sammen???? Det foreløpig siste skuddet på stammen når det gjelder mer enn lovende jazztrompetere her hjemme heter Torstein Lavik Larsen og leverer på første forsøk.

Torstein Lavik Larsen sammen med Hanna Paulsberg, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson – Torstein Ekspress – en heftig nykommer.

Den 27 år unge trompeteren, komponisten og bandlederen Torstein Lavik Larsen fra Oslo har, som så mange andre talentfulle musikanter, tilbragt noen år på den berømte jazzlinja i Trondheim. Uten unntak vil jeg påstå har alle som har tilbragt tid ved Nidelvens bredd, på det viset i alle fall, kommet ut derfra som spennende musikere med noe helt personlig på hjertet. Lavik Larsen er på ingen måte noe unntak.

For vel fire år siden debuterte han med bachelor-eksamenskvartetten fra jazzlinja Torstein Ekspress på festivalen i Trondheim og med ei besetning uten akkordinstrument, men med noen av landets aller mest oppegående og søkende musikanter, så var det ikke overraskende at kvartetten fikk en hel del oppmerksomhet. Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon er alle musikere som i stadige større grad har fortalt oss i en rekke konstellasjoner at de har mye å fare med. Her er de så avgjort med på å vise oss det med Lavik Larsens musikk også.

Det er en melodisk, litt melankolsk, men likevel lys klang over musikken til Lavik Larsen. Det hevdes at han/de har henta inspirasjon hele veien fra kammermusikk til pop – jeg kan ikke finne igjen så mye av det siste – men at det spenner fra det fine og lavmælte til det fengende og kule, er ikke vanskelig å være enig i.

Lavik Larsen, som også spiller i band som Skadedyr og Operasjon Hegge, har i alt for stor grad greid å passere under min radar. Det har det heldigvis blitt en slutt på nå og med "Reiseliv" etablerer han seg umiddelbart høyt der oppe blant de mange glitrende trompeterene kongeriket har frambragt de seinere åra og det sier ikke så reint lite.

Torstein Ekspress

Reiseliv

Just for the Records/Musikkoperatørene

En ny stor danske

Vi har opp gjennom åra blitt bortskjemt med fantastiske danske jazzbassister. Jasper Høiby er mer enn klar for å ta stafettpinnen videre.

Jasper Høiby er allerede en mesterbassist og komponist.

Vi har de siste åra hørt Jasper Høiby en hel del også her til lands med trioen Phronesis sammen med norsk-svenske Anton Eger på trommer og den engelske pianisten Ivo Neame. Det er ingen overdrivelse å hevde at de tre, både individuelt og kollektivt, har imponert voldsomt.

Nå har Høiby (39), som flytta til London for studier i 2000, men som nå har returnert til København, funnet tidspunktet riktig for å utforske nye og litt større landskap. Med en kvintett bestående av de engelske musikantene Will Barry på piano, Corrie Dick på trommer, Laura Jurd på trompet og flügelhorn og Mark Lockheart på saksofoner, tar Høiby oss med på ei reise der han benytter anledninga til å skrive for to melodiinstrumenter på best mulig vis. Han har ønska å skrive musikk, det vil si 10 låter, som egner seg for å lytte til fra start til mål og med de melodiske, rytmiske, dynamiske og harmoniske virkemidlene han har til disposisjon, så lykkes han veldig med det.

Han har med seg et empatisk band med strålende solister – alle ukjent for meg – og spesielt den 25 år unge trompeteren Laura Jurd, som har Arve Henriksen som sitt store forbilde, imponerer voldsomt. Jasper Høiby, både som bassist, komponist og bandleder, tar nye og store steg med "Fellow Creatures". Den danske basstradisjonen er med andre ord i de aller beste hender.

Jasper Høiby

Fellow Creatures

Edition Records/Border Music Norway