Bassisten, og multiinstrumentalisten, Derrick Hodge har spilt med alle fra Kanye West og Mos Def til Clark Terry og Terence Blanchard. Her møter vi han nesten aleine på hans andre Blue Note-utgivelse. Det høres ut som fullt band – jeg lover.
Derrick Hodge på elbass her, men han spiller alt mulig annet også.
37 år unge Derrick Hodge har rukket mer enn de fleste sine relativt få år på Tellus tatt i betraktning. Han har spilt med alt og alle og han kan alt uansett sjanger virker det som. Her benytter han anledninga til å vise oss en hel del av sine kvaliteter og det er lett å skjønne hvorfor "alle" er så begeistra for både komponisten og musikanten Derrick Hodge.
I stor grad møter vi funkmesteren Hodge på "The Second". Han er en meget groovy musikant som henter like mye fra funk, soul, hip hop og rhythm and blues som fra jazz og han spiller like godt elbass/bass som gitar, tangenter og trommer. Den eneste medmusikanten som bidrar på flere av spora er trommeslageren Mark Colenburg og på det eneste jazzsporet, "For Generations", møter vi trompeteren Keyon Harrold, trombonisten Corey King og tenorsaksofonisten Marcus Strickland. På avslutningssporet, kjærlighetslåta "From Me to You", synger også Hodge.
Musikken er tøff, funky og groovy og Hodge, som også har produsert, har visst å benytte seg av mulighetene et studio anno 2016 har å by på. Hvor Derrick Hodge dukker opp neste gang er ikke godt å si – uansett kommer det til å groove av han!
Jeg har aldri lagt skjul på at Lars Saabye Christensen har vært en av mine favorittforfattere. Det er likevel ikke slik at det er han jeg har gått til når sinnet trenger lys – men nå skjer det om jeg vil eller ikke!
Stian Hole og Lars Saabye Christensen har gitt oss ei bunke med gledesperler.
Lars Saabye Christensen har i store deler av mitt voksne liv vært ei slags litterær ledestjerne – jeg har sett fram til hver eneste ny bok og aldri blitt skuffa. Likevel er det ikke slik at jeg har løpt rundt i gatene og ropt halleluja etter at leseopplevelsen har kommet til veis ende – Saabye Christensen har for meg i alle fall alltid hatt en mørk og tidvis melankolsk grunntone i sitt forfatterskap.
Det har også blitt påpekt av hans nærmeste – noen har til og med tatt seg bryet med å regne ut hvor stor differanse det har vært i det siste når det gjelder bruker av orda sorg og glede. Svaret – med minst to streker under – er 47 ganger sorg og sju ganger glede. Dette avsindige misforholdet på 40 har heldigvis Saabye Christensen vært villig til å gjøre noe med og, sammen med den fremragende illustratøren/tegneren Stian Hole, har han begått ei "diktsamling" egna til sinnets fremme og gode helse.
Den framifrå observatøren Saabye Christensen har "funnet fram" til 38 gledelige situasjoner eller erkjennelser som gir han, og meg og helt sikkert mange med meg, både glede og påfyll til ettertanke. Det er ikke nødvendigvis de store hendelsene, heller tvert i mot, som gir mest glede og det er de Saabye Christensen har funnet fram til og serverer oss gjennom korte setninger eller observasjoner og som Hole på et mesterlig vis har forsterka.
Det tar ikke langt tid å komme seg gjennom "Sanne gleder" – i motsetning til Saabye Christensens vanlige forfatterskap. Derimot er det en lykkepille av ei diktsamling som egner seg til å plukke fram igjen – gang etter gang – både når livet smiler og kanskje aller best når det ikke gjør det. Saabye Christensen har regna ut at sorgen fortsatt leder 48-45 over gleden, men at vi fortsatt har tid på oss til å gjøre noe med det. Det skal vi være veldig glade for – alle sammen.
Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.
Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.
Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.
Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.
De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.
Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.
Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.
Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.
Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.
De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.
Kvartetten Come Shine er endelig tilbake for fullt etter ei alt for lang pause. Her møter vi dem på fest med sjølvaste KORK.
Come Shine i storfint selskap med KORK. Dette bildet er fra det første møtet med KORK på Konsgberg på begynnelsen av 2000-tallet.
Come Shine, det vil helt siden 1998 si Håkon Mjåset Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass, Live Maria Roggen på vokal og Erlend Skomsvoll på piano, er noe av det hippeste og mest originale kollektiv som finnes både innen- og utenfor våre egne grenser når det gjelder å tolke standardmateriale fra ymse sjangre. Slik var det i kvartettens første epoke fra 1998 til de tok ei laaaang pause fra 2004 til 2011 og slik har det fortsatt siden de valgte å videreføre prosjektet.
Allerede i første runde samarbeida Come Shine og Kringkastingsorkesteret – KORK – blant annet med en meget suksessrik konsert under Kongsbergfestivalen. Kanskje lå kimen til en videreføring klar da Come Shine fant ut at de vil gå videre med ny inspirasjon og nye ideer – uansett har det vist seg at det var rett på alle måter da de møttes tre novemberdager i fjor i NRKs Store studio med et begeistra publikum tilstede.
Det er ingen tilfeldighet at Chick Corea og Pat Metheny er aldri så lite over gjennomsnittet tilhenger av Erlend Skomsvolls arrangøregenskaper. Han er nemlig en håndverker i verdensklasse når det gjelder å skrive for større ensembler og nok en gang forteller han oss det med det han har skrevet for KORK på standardlåter som "Caravan", ""Willow Weep for Me", "Well You Needn´t" og "Danny´s Dream" pluss overraskende tolkninger av Johnny Cash´ "The Man Comes Around" og Otis Reddings "(Sittin´on the) Dock of the Bay" og et par Skomsvoll-låter i tillegg.
Når så KORK er i storform, alle fire i Come Shine oppfører seg slik de gjør i sin beste stunder og Jan Erik Vold leser som bare han kan på et spor, så har "Norwegian Caravan" blitt nok et høydepunkt i Come Shines karriere.
Come Shine er intet mindre enn et unikt kollektiv.
Come Shine, det vil helt siden 1998 si Håkon Mjåset Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass, Live Maria Roggen på vokal og Erlend Skomsvoll på piano, er noe av det hippeste og mest originale kollektiv som finnes både innen- og utenfor våre egne grenser når det gjelder å tolke standardmateriale fra ymse sjangre. Slik var det i kvartettens første epoke fra 1998 til de tok ei laaaang pause fra 2004 til 2011 og slik har det fortsatt siden de valgte å videreføre prosjektet.
Allerede i første runde samarbeida Come Shine og Kringkastingsorkesteret – KORK – blant annet med en meget suksessrik konsert under Kongsbergfestivalen. Kanskje lå kimen til en videreføring klar da Come Shine fant ut at de vil gå videre med ny inspirasjon og nye ideer – uansett har det vist seg at det var rett på alle måter da de møttes tre novemberdager i fjor i NRKs Store studio med et begeistra publikum tilstede.
Det er ingen tilfeldighet at Chick Corea og Pat Metheny er aldri så lite over gjennomsnittet tilhenger av Erlend Skomsvolls arrangøregenskaper. Han er nemlig en håndverker i verdensklasse når det gjelder å skrive for større ensembler og nok en gang forteller han oss det med det han har skrevet for KORK på standardlåter som "Caravan", ""Willow Weep for Me", "Well You Needn´t" og "Danny´s Dream" pluss overraskende tolkninger av Johnny Cash´ "The Man Comes Around" og Otis Reddings "(Sittin´on the) Dock of the Bay" og et par Skomsvoll-låter i tillegg.
Når så KORK er i storform, alle fire i Come Shine oppfører seg slik de gjør i sin beste stunder og Jan Erik Vold leser som bare han kan på et spor, så har "Norwegian Caravan" blitt nok et høydepunkt i Come Shines karriere.
Come Shine er intet mindre enn et unikt kollektiv.
Etter at grensene mellom Cuba og USA blei åpna i 2014, har alt blitt så mye lettere. NY-bosatte Pedrito Martinez har for eksempel kunnet ta turen tilbake til Havana og skapt livsbejaende musikk med akkurat de han har hatt lyst til å lage den med.
Godt humør hos Pedrito Martinez, nummer to fra venstre, i Havanas gater.
Den 42 år unge congaisten og vokalisten Pedrito Martinez stakk fra Cuba da han var 25 år. Han så vel neppe for seg at han kunne returnere til den vakre øya noensinne, men brødrene Castro og president Obama sørga altså for at det blei mulig. Det førte til at Martinez, som har blitt et stort navn i USA de seineste åra, i oktober i fjor satte kursen tilbake til Havana og der fikk oppfylt noen av sine store musikalske drømmer.
Innstillinga er gjort i Areíto/EGREM, et av verdens mest kjente studioer, og der mange av Martinez´ favoritt-innspillinger er gjort. Dessuten ligger det bare en kort spasertur fra hjemmet til Martinez i Havana.
Martinez har tatt med seg bandet sitt bestående av Alvaro Benavides, fra Venezuela, på bass og vokal, Edgar Pantoja-Aleman, fra Cuba, på tangenter og vokal og Jhair Sala, fra Peru, på perkusjon og vokal og invitert med seg både venner og familie til å få oppfylt drømmene sine. Vennene er blant andre vokalist og låtskriver Rubén Blades, vokalist Angélique Kidjo og trompeter Wynton Marsalis. Dessuten er også tre brødre Martinez med på ymse perkusjonsinstrumenter på ei låt. De som aner at dette kan bli ei herlig blanding, har faktisk helt rett.
Gleden over å komme hjem og få skape denne livsbejaende musikken, skinner noe så voldsomt gjennom. Her er det så mye hjerte og glede at det nesten strømmer ut gjennom høyttalerne. De som tror de trenger noe å varme seg på utover høsten og vinteren har herved fått den anbefalinga de trenger.
I Bergen finner man mye spennende. "Bandet" By The Waterhole er foreløpig siste bevis på det – et one-woman-band som henter inspirasjon fra en rekke kilder.
By The Waterhole – det vil si Eva Pfitzenmaier – tar oss med på ei spennende reise.
Hanseatene har jo vært svært viktige når det gjelder å sette Bergen på kartet. Det betyr altså at tyske Eva Pfitzenmaier, som nå har vært bosatt i Bergen i åtte år, følger opp en god tradisjon. Med sin andre plateutgivelse – hva kunne den kalles annet enn "Two"? – forteller hun oss at hun har så mye unikt å by på at Bergen veldig gjerne kan få en ny eksportartikkel – "By The Waterhole".
Pfitzenmaier skriver alle tekster, alt på engelsk, lager alle melodier og både synger og spiller alt sjøl. Sjøl om det er helt forskjellig fra hva Mari Kvien Brunvoll, også hun bosatt i Bergen, holder på med, så har de mye til felles i sin tilnærmingsmåte og de lager begge unike og dermed helt personlige lydlandskap.
Presseskrivet forteller oss at By The Waterhole skaper loop-basert musikk, hvor improvisasjoner, knirkete jazzpop og gammeldags blues møtes til dans på en gyngende kamelrygg. Bortsett fra det helt siste har jeg ikke det aller minste problem med å være enig i alt som blir sagt. Tekstene er av typen som jeg gjerne kaller lyrikk – sjelden vare i denne businessen – og melodiene er nesten unntak besnærende og vakre. Når så Pfitzenmaier i tillegg har ei helt særegen og varm stemme som jeg ikke greier å sammenlikne med noen andres, så har By The Waterhole blitt ei pakke som allerede er spennende og som har alt i seg til å utvikle seg videre. Detter er nemlig en artist, og et band, med helt egne kvaliteter. Tøft, spennende, morsomt og annerledes – holder lenge det.
Karin Krog er den europeiske vokaljazzdronninga for meg. Her får vi to herlige tilbakeblikk på det som skjedde på 70-tallet – på vinyl!
Karin Krog – slik så hun og brillene ut på 70-tallet.
Karin Krog har vært ei ledestjerne i vokaljazz både på nasjonalt og internasjonalt nivå helt siden slutten av 50-tallet. Hun er stadig på et kreativt fantastisk sted i livet og karriera si, men likevel er det veldig hyggelig å kunne være med på et tilbakeblikk til første halvdel av 70-tallet.
Sammen med Jazzforbundets gjenfødte plateselskap Odin, og Grappa, har Krog relansert to perler på sitt eget selskap Meantime Records. I desember 1973 og juni 1974 gikk Krog i studio sammen med Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer), Egil Kapstad (piano) og Bjarne Nerem (tenorsaksofon). På repertoaret stod ni klassikere av brødrene George og Ira Gershwin pluss "That Certain Feeling" som instrumental.
I arrangement av den altfor sjeldent hørte elegantieren Egil Kapstad – hvilken klangmester! – får vi tolkninger av kjente låter som "How Long Has This Been Going On?", "My Man´s Gone Now" og "Embraceable You", som Krog gjør til sine egne til tross for at de har vært gjort "tusener" av ganger. Bjarne Nerem (1923-91) er en nesten glemt saksofonist nå – her får vi utallige eksempler på hvilken gigant han var. Og om Andersen og Christensen kan spille standardjazz? Noe så inn i granskauen – bedre reisefølge kunne ikke Karin Krog ha ønska seg.
Mellom innspillingene med Gershwin-tolkningene stakk Krog også til København noen maidager i 1974. Der hadde selveste Palle Mikkelborg arrangert seks av den franske komponisten og pianisten Michel Legrands meste kjente låter, blant andre "You Must Believe in Spring", "I´ll Wait for You" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?". Med strykere og blåsere i tillegg til et kjerneband bestående av Philip Catherine på gitar, Ole Koch-Hansen på piano, Alex Riel på trommer og Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass pluss Mikkelborg trompet – intet middelmådig hold kan man trygt si- blei det skapt musikk av tidløs karakter.
Låtene, ofte skrevet som filmmusikk, er uten unntak vakre, og tolkningene er originale og en herlig bekreftelse på at Krog passet inn med de aller beste. Hun gir alle tekstene sitt personlige preg og hun får oss til å sitte ytterst på stolkanten slik at vi ikke går glipp av det aller minste.
Den engelske jazzskribenten Alyn Shipton har skrevet fine tilbakeblikk, som det mer enn gjerne kunne vært lest en ekstra runde korrektur på, og remasteringene, gjort av maestro Jan Erik Konghaug, er av samme kvalitet som Karin Krogs vokal – vi snakker toppklasse med andre ord.
Karin Krog
Gershwin with Karin Krog/Songs by George and Ira Gershwin
Meantime Records/Odin/Grappa/Musikkoperatørene
Karin Krog
You Must Belive in Spring – Songs by Michel Legrand
Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbragt musikalsk kvalitetstid sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft siden slutten av 80-tallet. Han slutter aldri å overraske og han slutter aldri å glede seg – og glede oss.
Bugges New Conceptions of Jazz er klar for den store verden.
Bedre måte å sjøsette høstsesongen på Nasjonal jazzscene enn å markere Jazzland Recordings sitt 20 års jubileum, er vanskelig å tenke seg. På åpningsdagen fikk vi like godt servert tre band og sjefen sjøl avslutta festen slik han og hans "ukjente" høyre hånd, Sten Nilsen, har styrt skuta helt siden starten – på det mest kreative viset må vite.
Etter ei god og lang pause der Bugge, blant venner og andre også, har bedrevet en hel del annet spennende musikalsk, så fant han tiden moden til å skape et nytt New Conceptions of Jazz. Om det var en rekke nye musikalske ideer eller møtet med nye musikere som var utslagsgivende – kanskje begge deler – er jeg ikke sikker på, men ideen var uansett svært så god. Sammen med Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon og Sanskriti Shrestha på tablas, tok Bugge oss med inn i en ny, spennende verden der han som alltid fusjonerer impulser fra en rekke kilder: funk, electronica, jazz, verdensmusikk og gudene vet hva. Bandet, som fortsatt er ganske ferskt, er i ferd med å sette seg og finne retninga og når verdensturneen er over mot slutten av november, så låter det nok enda mer retningstrygt og tøft.
Det som alltid er flott med Bugge er at han presenterer oss for nye musikanter og denne utgava av New Conceptions er blant de aller mest øreåpnede gjennom alle tider. Her har det blitt tenkt annerledes, nok en gang, og Bugge & Co er på god vei til nok et høydepunkt i den allerede fullspekka karriera. Og som alltid er det en sann glede å oppleve Bugges livsbejaenhet og gutteaktige glede over både å skape og dele. Herlig!
Moksha tar utgangspunkt i indisk tradisjonsmusikk og skaper sin egen verden ut fra det.
Midt inne i New Conceptions-konserten introduserte Bugge Moksha – et av de andre plateferske banda på Jazzland. Lilja Jonsdottir og Shrestha er med også der og sammen med perkusjonisten Tore Flatjord utgjør de et annet veldig spennende fusjonsprosjekt der indisk tradisjonsmusikk ligger i bånn. Etterhvert kom også resten av Bugges band til og sammensmeltingen var av det usedvanlig hyggelige slaget – musikk skapt med enorme doser empati og musikalitet.
Hyggelig å kunne ønske svenske Farvel velkommen.
Ballet blei åpna av det svenske bandet Farvel som Bugge hadde "oppdaga" på Umeå Jazzfestival for noen år siden. Her snakker vi om en sekstett som også har funnet sin egen vei der akustiske og elektroniske elementer smelter sammen. Bass, tangenter og en trommeslager, Carl-Johan Groth, som vi kommer til å høre mye fra og ei frontrekke med den norske trompeteren – og elektronikeren – Kim Aksnes, tenorsaksofonist og klarinettist Otis Sandsjö og ikke minst den særegne vokalisten Isabel Sörling, tok oss med til steder de færreste av oss hadde vært på tidligere. Et spennende møte og en flott start på ei herlig høståpning.
Nasjonal jazzscenesjef Jan Ole Otnæs orienterte om høstens program og ønska velkommen til ei rekke med forventa høydepunkter som kan konkurrere med det beste i utlandet. For en start vi fikk – for en høst vi kan glede oss til!
