Tor Hammerø

Trompeteren Laura Jurd og tangentoperatørene Elliot Galvin har funnet hverandre på alle slags vis. Her møter vi dem både sammen og hver for seg.

Laura Jurd med sitt strålende band Dinosaur.

Laura Jurd (26) har i løpet av de seks seineste åra fortalt spesielt publikum på fotballøya at en ny trompeter i ypperste klasse er i ferd med å stå fram. Hun har allerede to CD-er under eget navn og med det relativt nydannede bandet Dinosaur tar hun fatt på den vanskelige tredjerunden – og gjør det bedre enn Erik Vea noensinne gjorde det på 1500 meter. Han sprakk nemlig – hver gang!

Mitt første møte med Jurds trompetspill er relativt ferskt og det tok ikke lang tid på danske Jasper Høibys "Fellow Creatures" å begripe at her var det et talent langt utenom det vanlige som var i aksjon. Om noen dager står hun også på scena her til lands som en av de spesielle gjestene Hanna Paulsberg har invitert med seg på turné. I mellomtida – og i ettertid – anbefales "Together, As One" og Dinosaur på det varmeste. Med seg sjøl på trompet og synth – det går an å ane inspirasjonen fra Miles for å si det sånn -, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på elpiano og orgel, så tar Jurd oss med på ei reise med kun sine egne låter som kart og kollektivet Dinosaur som retningsvisere.

Musikken er elektrisk, moderne og unik. Den er melodisk, transparent og rytmisk spennende og solistisk holder alle et meget høyt nivå. Neste gang Laura Jurd kommer til kjempers fødeland må hun mer enn gjerne ta med seg Dinosaur også.

Elliot Galvin Trio – musikken er ikke så streng som den ser ut til.

Elliot Galvin er både tangentmann og samspiller med Jurd både på og av scena. I tillegg har også han akkurat kommet med ny trioskive sammen med bassist Tom McCredie og trommeslager, perkusjonist og glockenspiller Simon Roth. Sjøl trakterer Galvin piano, kalimba, melodika, trekkspill, kassettspiller (!) og stylophone hva nå enn det måtte være.

Galvin (25) CD-debuterte med trioen for to år siden og forteller oss her at han er en original som nesten sjølsagt har lært mye fra den engelske pianogiganten Django Bates. Her er det mye humor, empati, teknisk briljans og store doser utadvendthet. Noen ganger kan det bli litt masete – det skjer litt for mye på en gang – men i det store og hele er "Punch" nok et strålende bevis på at det skjer veldig mye spennende i ung engelsk jazz.

Disse tipsa om Dinosaur og Elliot Galvin Trio er herved overgitt norske klubb- og festivalarrangører fullstendig vederlagsfritt. De vil begge sørge for garantert suksess – så det så.

Dinosaur

Together, as One

Edition Records/Border Music Norway

Elliot Galvin Trio

Punch

Edition Records/Border Music Norway

Trompeteren Laura Jurd og tangentoperatørene Elliot Galvin har funnet hverandre på alle slags vis. Her møter vi dem både sammen og hver for seg.

Laura Jurd med sitt strålende band Dinosaur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Laura Jurd (26) har i løpet av de seks seineste åra fortalt spesielt publikum på fotballøya at en ny trompeter i ypperste klasse er i ferd med å stå fram. Hun har allerede to CD-er under eget navn og med det relativt nydannede bandet Dinosaur tar hun fatt på den vanskelige tredjerunden – og gjør det bedre enn Erik Vea noensinne gjorde det på 1500 meter. Han sprakk nemlig – hver gang!

Mitt første møte med Jurds trompetspill er relativt ferskt og det tok ikke lang tid på danske Jasper Høibys "Fellow Creatures" å begripe at her var det et talent langt utenom det vanlige som var i aksjon. Om noen dager står hun også på scena her til lands som en av de spesielle gjestene Hanna Paulsberg har invitert med seg på turné. I mellomtida – og i ettertid – anbefales "Together, As One" og Dinosaur på det varmeste. Med seg sjøl på trompet og synth – det går an å ane inspirasjonen fra Miles for å si det sånn -, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på elpiano og orgel, så tar Jurd oss med på ei reise med kun sine egne låter som kart og kollektivet Dinosaur som retningsvisere.

Musikken er elektrisk, moderne og unik. Den er melodisk, transparent og rytmisk spennende og solistisk holder alle et meget høyt nivå. Neste gang Laura Jurd kommer til kjempers fødeland må hun mer enn gjerne ta med seg Dinosaur også.

Elliot Galvin Trio – musikken er ikke så streng som den ser ut til.

Elliot Galvin er både tangentmann og samspiller med Jurd både på og av scena. I tillegg har også han akkurat kommet med ny trioskive sammen med bassist Tom McCredie og trommeslager, perkusjonist og glockenspiller Simon Roth. Sjøl trakterer Galvin piano, kalimba, melodika, trekkspill, kassettspiller (!) og stylophone hva nå enn det måtte være.

Galvin (25) CD-debuterte med trioen for to år siden og forteller oss her at han er en original som nesten sjølsagt har lært mye fra den engelske pianogiganten Django Bates. Her er det mye humor, empati, teknisk briljans og store doser utadvendthet. Noen ganger kan det bli litt masete – det skjer litt for mye på en gang – men i det store og hele er "Punch" nok et strålende bevis på at det skjer veldig mye spennende i ung engelsk jazz.

Disse tipsa om Dinosaur og Elliot Galvin Trio er herved overgitt norske klubb- og festivalarrangører fullstendig vederlagsfritt. De vil begge sørge for garantert suksess – så det så.

Dinosaur

Together, as One

Edition Records/Border Music Norway

Elliot Galvin Trio

Punch

Edition Records/Border Music Norway

Den finske pianisten, harpisten og komponisten Iro Haarla har sammen med symfoniorkester og jazzkvintett skapt unike stemninger. Det skader så avgjort ikke at Harald og Sonja har sendt Hayden Powell og Trygve Seim som fargeleggere heller.

Iro Haarla er en stemningsskaper av de sjeldne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Iro Haarla (59) har vært en sentral skikkelse i finsk jazz i mange tiår. Hun både jobba og var gift med legenden Edward Vesala som gikk bort i 1999. Siden har hun gått videre og de seineste åra hatt et nært forhold både musikalsk og personlig med bassisten Ulf Krokfors. Bortsett fra det så har det vært svært mange norske musikanter i hennes band: Jon Christensen, Mathias Eick og Trygve Seim har alle vært viktige bidragsytere til hennes musikk i en årrekke.

Kvintetten med Hayden Powell og Trygve Seim og det svenske symfoniorkesteret.

I 2012 spilte Haarla inn sitt kanskje aller mest ambisiøse verk noensinne. Hun skrev det fire satsers storverket "Ante Lucem" for symfoniorkester og jazzkvintett og sammen med Seim og den "nye" trompeteren Hayden Powell og finske Mika Kallio på trommer og perkusjon og Krokfors på bass og med svenske NorrlandsOperans Symfoniorkester under ledelse av Jukka Iisakkila, møttes de i Umeå i Sverige i oktober og det er den seansen vi får være med på her.

Haarla har skapt vakre, sterke, dramatiske, melankolske, både lyse og mørke stemninger og landskap og hun framstår som en stor orkestrator. Hun er finsk og det bærer heldigvis musikken hennes preg av – det er ikke mye cubanske rytmer her for å si det slik. Når så både Powell og Seim, som har samarbeida med Haarla i vel 20 år nå, nok en gang framstår som så inderlige og personlige solister som vi veit de er på sitt beste, så har "Ante Lucem" – som betyr før soloppgang – blitt et storverk som Iro Haarla kommer til å leve godt med i all si framtid. Det har hun i alle fall all mulig grunn til.

Iro Haarla

Ante Lucem

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Karin Krog ligger ikke akkurat på latsida. Her er hun ute med sin tredje LP på kort tid og tilbakeblikket til 1974 er herlig på alle vis.

Karin Krog fra tida da denne skiva blei unnfanga.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke lenge siden vi fikk stifte vinylbekjentskap med Karin Krogs "Gershwin with Karin Krog/Songs by George & Ira Gershwin" og "You Must Believe in Spring" – begge innspilt i 1973/74. Det må altså ha vært en usedvanlig produktiv periode – også til Krog å være – for "We Could Be Flying" blei også spilt inn det samme året i legendariske Rosenborg Studios i Oslo.

Denne utgivelsen bekrefter på alle mulige måter Krogs enorme allsidighet. Hun hadde truffet den amerikanske pianisten Steve Kuhn, som var samboer med en annen vokalstorhet, Monica Zetterlund, i Sverige på slutten av 60-tallet. Krog og Kuhn fant bokstavelig talt tonen med en gang og Krog inviterte han til Norge for at det norske publikummet også skulle få høre hva han hadde å bringe til torgs. Med sitt avslappa, men samtidig utfordrende pianospill – både akustisk og elektrisk – var det noe ganske så nytt her til lands. Når så kvartetten blei komplettert med trommeslager i særklasse, Jon Christensen, og elbassist par excellence, Steve Swallow, så lå det meste til rette for at dette måtte bli et hyggelig møte. Det blei det da også!

Med et repertoar bestående av standardlåter som "Sometime Ago", "Sing Me Softly of the Blues" – skrevet av Swallows nåværende samboer Carla Bley – og "Lament", kjente poplåter som Michel Colombiers "We Could Be Flying" og Joni Mitchells "All I Want" samt fire originalitet av Kuhn, tar Krog oss med inn i en moderne verden anno 1974 som holder mål noe så voldsomt også den dag i dag.

Jeg slutter aldri å bli imponert over Karin Krogs unike stemme og formidlingsevne. Det er fantastisk å høre henne i 2016 og det er like stort å få gjenhør med henne fra 1974. Det er luft under vingene hennes uansett.

Karin Krog

We Could Be Flying

Meantime Records/Musikkoperatørene

Endelig er denne lenge etterlengta filmen om Miles Davis her – "Miles Ahead". Før – og etter – at den kommer til en kino nær deg, anbefales filmmusikken på det sterkeste.

Miles Davis – jazzens største ikon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har i løpet av jazzens eksistens blitt en del ikoner. I mine ører er det uansett ingen som kommer opp mot Miles Davis (1926-91). Jeg var heldigvis en av de som fikk gleden av å oppleve han live, blant annet på den utrolige "midnattsmessa" i Molde i 1984. Den konserten – og den året etterpå også – sitter som spikra. Jeg tror jeg kan si at 84-konserten er min største musikkopplevelse noensinne.

Filmen, der Don Cheadle gestalter Miles – vi har "lov" å kalle han det, har fått ymse mottakelse. Bakgrunnen er sikkert at folka bak filmen har valgt en utradisjonell innfallsvinkel: har jeg skjønt det riktig så er det ingen biografisk gjennomgang av sjefens liv, men de har derimot valgt å gå inn i et par dager av hans liv og gjort et forsøk på å vise oss hvem Miles var gjennom det. Jeg gleder meg sjølsagt til å se filmen uansett.

Skuespilleren Don Cheadle spiller Miles.

Musikken holder uansett herfra til evigheten. Det meste er med Miles´ "stemme" fra klassiske innspillinger som "Miles Ahead", "So What", "Nefertiti" og "Black Satin" – der vi får oppleve Miles fra forskjellige epoker -, og noe er spilt inn i studio i forbindelse med filmen av folk som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Esperanza Spalding, Robert Glasper og trompeteren Keyon Harrold, som også spiller Miles´ trompetstemme i filmen når Don Cheadle setter leppene til hornet. Dessuten er det en rekke mellomstikk der Cheadle "er" Miles med sin hese stemme. Om det funker? Faktisk ganske bra. Cheadle har også skrevet coverteksten som handler om både hvordan filmen blei til og hvordan musikken blei unnfanga. Interessant lesning.

Jeg gleder meg sjølsagt storveis til å få sett filmen. Det å få hilst på filmmusikken har bare vært med på å skjerpe appetitten.

Miles Davis

Miles Ahead – Original Motion Picture Soundtrack

Columbia/Legacy/Sony Music

Den Bergensbaserte kvintetten Louisiana Washboard Five har tatt på seg jobben med å ta vare på jazzen fra 20- og 30-tallet. Det gjør de med mye kunnskap og store doser empati.

Louisiana Washboard Five i aksjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Louisiana Washboard Five har holdt den tradisjonelle jazzfana høyt helt siden slutten av forrige årtusen. Debutskiva, "Doctor Jazz", kom allerede i 1998 og siden har vi fått "Ace of Rhythm" (2000) og "Futuristic Rhythm" i 2004. Når bandets fjerde CD kommer tolv år etter den forrige, så vil det være en sterk overdrivelse å påstå at herrene driver og løper ned dørstokkene i platestudio akkurat. Desto hyggeligere er det at de har gjort det nå og fortsetter jobben med å ta vare på denne viktige tradisjonen og kulturen.

Utrolig nok har besetninga vært nesten den samme helt fra starten. Det vil si Arnulf Røkke på tuba og bass, Rolf K. Seldal på vaskebrett og trommer samt vokal på et spor, Ketil Sæthre på trompet og bandets ideologiske fører Steinar Sætre på klarinett og saksofon pluss vokal på et spor han også. Den eneste nye er den nederlandske banjoisten Johan Lammers. På denne utgivelsen er den franske klarinettisten Aurélie Tropez en hjertelig gjest i tillegg til at "modernisten" John Pål Inderberg tilfeldigvis kom forbi studio en av innspillingsdagene og bidrar med sin barytonsaksofon på et av spora.

LWF tar nok en gang for seg tradisjonen fra slutten av 20- og begynnelsen av 30-tallet. De har funnet fram til kjente låter som "Out of Nowhere", "Basin Street Blues" og "My Melancholy Baby" og miksa det med "ukjente" låter fra både New Orleans, Chicago, Kansas City og Detroit – hele jazzens oppvekst med andre ord.

Både individuelt og kollektivt har alle de involverte masse å fare med – de har nok en gang fortalt oss at denne musikken har bolig langt innenfor skjortakragen; den betyr mye for dem og de ønsker å dele den med oss og det gjør de på et inderlig og empatisk vis.

Louisiana Washboard Five

Professor Hot Stuff

Herman Records/Musikkoperatørene

Knut Reiersrud og Tuva Livsdatter Syvertsen har slått sine putler sammen med noen av de beste som finnes av rootsmusikanter og markerte 8. mars med en fest i Berlin som vi får anledning til å være med på nå.

Knut Reiersrud, Tuva Livsdatter Syvertsen og resten av a-laget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Siggi Loch

Den tyske produsenten og plateselskapsdirektøren Siggi Loch er en mann som både har mange og gode ideer. Blant annet var han mannen bak "fusjonen" mellom Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country – ingen dum tanke kan man vel trygt si. Dessuten har han i samme slengen vært fødselseshjelperen bak Jazz at Berlin Philharmonic som med "Celtic Roots" nå har kommet opp i sin sjette utgave.

Med denne konserten og påfølgende liveutgivelse har Loch og ACT tatt en aldri så liten u-sving. Han hadde blitt kjent med Reiersrud gjennom "Trail of Souls"-prosjektet med de nevnte norske "gruppene" og etter at ideen var født om å skape en "celtisk møte" tok det ene det andre.

Jeg tror Reiersrud var den første som blei involvert. Så ringte han til en av sine favoritter som igjen ringte til sin favoritt som igjen…..skjønner? Det førte til at følgende musikanter, og som Knut sier: vi snakker om noen av de beste i sin prisklasse, stilte på startstreken og blei møtt av en fullsatt og begeistra Berlin Philharmonie-sal for et halvt år siden: den shetlandske fiolinisten Aly Bain, den amerikansk/svensk/finske vokalisten og gitaristen Eric Bibb, den skotske multiblåseren Fraser Fifield, den svenske perkusjonisten og bassisten Olle Linder og hans landsmann Ale Möller på på en sju, åtte instrumenter og vår egne Knut Reiersrud på gitarer og munnspill og Tuva Livsdatter Syvertsen på vokal, hardingfele og harmonium.

De sju har tatt for seg 12 låter som enten er originalskrevet eller henta fra den enorme celtiske toneskatten fra diverse land. Dette er jo et unikt møte mellom sju fantastiske musikanter fra sju ståsteder, men det de har skapt sammen på kortest mulig tid er nesten utrolig. De vel 70 minuttene vi får være med på er en sann fest på alle måter og de som makter å sette disse sju sammen på ei scene igjen har garantert skutt gullfuglen. Inntil videre er "Celtic Roots" en strålende måte å tilbringe den ventetida på og med.

Knut Reiersrud – Ale Möller – Eric Bibb – Aly Bain – Frase Fifield – Tuva Syvertsen – Olle Linder

Celtic Roots – Jazz at Berlin Philharmonic VI

ACT/Musikkoperatørene

Bassist Barry Guy, pianist Marilyn Crispell og trommeslager Paul Lytton har laga musikk sammen siden forrige årtusen. Trolig har de aldri vært bedre enn nå.

Marilyn Crispell, Barry Guy og Paul Lytton – langt framskreden triojazz.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De to britene Barry Guy og Paul Lytton og amerikanske Marilyn Crispell er blant den moderne jazzens viktigste stemmer – sjøl om de aldri har fått den enorme verdensstjerne-statusen. Det gjelder både individuelt og kollektivt – de fire trioutgivelsene de har gitt oss siden 1999, "Odyssey", "Ithaca" og "Phases of the Night" pluss "Deep Memory", er strålende eksempler på det.

Nå er det ni år siden trioen sist fortalte oss hvor de var. I mellomtida har de gjesta oss i en rekke andre konstellasjoner, men "Deep Memory" som Guy blei inspirert av den irske maleren Hughie O´Donoghues malerier til å skrive musikk til eller for, er for meg i alle fall trioens sterkeste vitnesbyrd til nå.

Alle disse tre musikantene er viden kjent i frijazzkretser som noen av de mest uttrykksfulle individualistene som finnes. Det får vi også høre denne gangen, men det som kanskje overrasker enda mer er de melodiske, direkte vakre og ettertenksomme låtene og partiene som i stor grad preger "Deep Memory". Alle maleriene som Guy har latt seg inspirere av finnes i omslagsheftet og det er absolutt mulig å begripe hvilke stemninger han har latt seg begeistra av.

Det er stor bredde, dybde og dynamikk i musikken som Guy Crispell Lytton serverer oss. Den er både vakaker, sterk og usedvanlig personlig. Det er vel ikke noen grunn til å kreve så mye mer enn det.

Guy Crispell Lytton

Deep Memory

Intakt Records/MusikkLosen

Det er mye med Marius Neset. Det aller viktigste er at det er verdensklasse over det han foretar seg både som saksofonist og komponist. Her følger nok et bevis på det.

Marius Neset, nummer tre fra venstre i bandet sitt, sammen med London Sinfonietta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg begynner like godt med konklusjonen: "Snowmelt" er det mest ambisiøse og samtidig mest vellykka verket unnfanga av en norsk jazzmusiker. Såpass? Ja, såpass faktisk – det befinner seg nemlig helt der oppe med Jan Garbareks "I Took Up the Runes" og Arild Andersens "Arv" og "Sagn".

Egentlig har det ligget i korta ei stund at musikk på dette nivået skulle komme fra den 31 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen fra Os ved Bergen som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående. Han ville gå sin egen vei og lot jazzutdanning i Norge være – han ville søke ande steder. Og du verden som han har funnet – både som instrumentalist, bandleder og komponist.

For det store publikum i Norge bevegde han seg under den store radaren helt til han presenterte sitt bestillingsverk "Lion" sammen med Trondheim Jazzorkester under Moldejazz i 2012. Det var intet mindre enn storveis, utfordrende og djupt personlig. Siden har det gått slag i slag og rundt om i Europa er nå Neset ei stor stjerne på jazzhimmelen.

Med "Snowmelt" tar han kanskje det endelige steget helt til topps. Med et partitur på 240 sider har han skrevet et mesterverk – det likner ikke på et mesterverk, det er det – for verdensberømte London Sinfonietta og sin egen glitrende kvartett med det norsk/svenske unikumet Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelske Ivo Neame på piano. Her viser Neset at han er i besittelse av en oversikt når det gjelder klassisk musikk, jazz og folkemusikk som er særegen for å si det forsiktig. Måten han fusjonerer de to "gruppene" er helt makalaus og totalt original. Når han så nok en gang viser oss at han, med impulser fra både Michael Brecker og Jan Garbarek, er en saksofonist som tøyer instrumentets grenser til det ytterste – jeg tror faktisk ikke det er så mye mer å hente reint teknisk på de to horna – så har "Snowmelt" blitt verket "alle" andre må strekke seg etter i tiåra som kommer.

Som nevnt er det mye med Marius Neset. Han er blant annet også Brann-supporter på sin hals. Det forteller at heller ikke Marius Neset er fullkommen.

Marius Neset – London Sinfonietta

Snowmelt

ACT/Musikkoperatørene

Dan Peter Sundland er en 30 år ung elbassist, komponist og bandleder fra Børsa ved Trondheim som har gjort Berlin til sin hjemby de siste åra. Der har han tydeligvis fått utvikla sin egen personlige stemme.

Dan Peter Sundland, til venstre, sammen med sitt band Home Stretch.

Sundand, som blei tildelt Sparebank 1s Talentpris under Moldejazz i 2013, har med sitt særegne elbass-spill, ofte med bue, vist oss ved flere anledninger at han er på vei til et eget sted. Bedre sted å leite etter det enn smeltedigelen Berlin finnes vel knapt. Der har han også satt sammen et band bestående av musikanter med samme mål som han sjøl vil jeg tro: den greske pianisten Antonis Anissegos, den tyske saksofonisten Philipp Gropper og den australske trommeslageren og elektronikeren Steve Heather, har alle Berlin som base og i disse tre har Sudland så avgjort funnet sjelsfrender som ønsker å gå i samme retning som han.

Musikken, som enten Sundland har komponert eller som er kollektivt unnfanga, beveger seg i et kammermusikalsk samtidslandskap med store doser improvisasjon involvert. Lydlandskapene de frambringer har stor egenverdi og låter helt ulikt det meste annet som har vederfaret sinnet. Det er ofte mørkt, kontemplativt og med en zenliknende søken i seg.

Bandet, som debuterte under Moldejazz i 2014 som takk for prisen Sundland fikk året før, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Utfordringene kommer på løpende bånd, men ofte er det jo det som gjør musikk så spennende. Nicht?

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Creative Sources Recordings/Bandcamp.com