Tor Hammerø

Her får vi være med på tre konserter sommeren 1973 – samla på tre cder og en DVD – og la det ikke være noen tvil: Van Morrison var like bra for 43 år siden som han er i dag!

Van Morrison anno 1973 – for en artist!

I 1974 kom live LP-en "It´s Too Late to Stop Now" fra Van The Man. Av mange blir den regna som noe av det beste som har kommet ut av livealbum. Det sier ikke så reint lite – Van Morrison har egenhendig gjort flere av typen strålende og alle som har opplevd han på scena vet jo hva han kan levere. Det han presterer er nesten alltid musikk av høyeste kvalitet – sceneshow ligger liksom ikke for han.

Det vi blir servert her er musikk fra de tre konsertene, to i USA og en i England, som 1974-utgivelsen også var henta fra. All musikken her er ute for første gang og vi snakker absolutt ikke om det som blei til overs den gangen – her snakker vi prima vare gjennom nesten alle de 45 spora. Noen blir spilt på flere av konsertene, men de fleste finnes bare i en tapning.

Morrison stiller med et 11-manns og kvinners band med masse stryk og blåsere – The Caledonia Soul Orchestra – og allerede den gangen hadde han jo et arsenal av tidløse og udødelige låter på repertoaret: "Brown Eyed Girl"; "Gloria", "Cyprus Avenue" og "I Just Want to Make Love to You" bare for å nevne en håndfull og det er altså så mye soul og ekthet i måten hans å tolke tekst og musikk på som gjør at den smålubne og som oftest tilsynelatende småsure nordiren var stor da, har vært det hele tida og er det fortsatt.

Som en ekstra bonus får vi også en 50 minutters DVD fra London-konserten og det er intet mindre enn herlig å se Van Morrison i aksjon – faktisk med et lite smil også helt til slutt. Han brøler "It´s Too Late to Stop Now" like før han går av scena og heldigvis har han fortsatt i 43 år til og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg – heldigvis.

Van Morrison

…It´s Too Late to Stop Now…Volumes II, III, IV & DVD

Exile/Legacy/Sony Music

Her får vi være med på tre konserter sommeren 1973 – samla på tre cder og en DVD – og la det ikke være noen tvil: Van Morrison var like bra for 43 år siden som han er i dag!

Van Morrison anno 1973 – for en artist!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I 1974 kom live LP-en "It´s Too Late to Stop Now" fra Van The Man. Av mange blir den regna som noe av det beste som har kommet ut av livealbum. Det sier ikke så reint lite – Van Morrison har egenhendig gjort flere av typen strålende og alle som har opplevd han på scena vet jo hva han kan levere. Det han presterer er nesten alltid musikk av høyeste kvalitet – sceneshow ligger liksom ikke for han.

Det vi blir servert her er musikk fra de tre konsertene, to i USA og en i England, som 1974-utgivelsen også var henta fra. All musikken her er ute for første gang og vi snakker absolutt ikke om det som blei til overs den gangen – her snakker vi prima vare gjennom nesten alle de 45 spora. Noen blir spilt på flere av konsertene, men de fleste finnes bare i en tapning.

Morrison stiller med et 11-manns og kvinners band med masse stryk og blåsere – The Caledonia Soul Orchestra – og allerede den gangen hadde han jo et arsenal av tidløse og udødelige låter på repertoaret: "Brown Eyed Girl"; "Gloria", "Cyprus Avenue" og "I Just Want to Make Love to You" bare for å nevne en håndfull og det er altså så mye soul og ekthet i måten hans å tolke tekst og musikk på som gjør at den smålubne og som oftest tilsynelatende småsure nordiren var stor da, har vært det hele tida og er det fortsatt.

Som en ekstra bonus får vi også en 50 minutters DVD fra London-konserten og det er intet mindre enn herlig å se Van Morrison i aksjon – faktisk med et lite smil også helt til slutt. Han brøler "It´s Too Late to Stop Now" like før han går av scena og heldigvis har han fortsatt i 43 år til og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg – heldigvis.

Van Morrison

…It´s Too Late to Stop Now…Volumes II, III, IV & DVD

Exile/Legacy/Sony Music

Saksofonkvartetten Rollin´ Phones er nærmest en institusjon i Sverige. Da er det jo hyggelig å kunne melde at to av de fire er norske.

Ingen grunn til å betvile at Rollin´ Phones har det moro når de treffes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rollin´ Phones markerer sitt 30-års jubileum med et tilbakeblikk og en tilstandsrapport som forteller oss om et kollektiv som har funnet sin helt egen vei. Kvartetten har spilt ei viktig rolle i svensk musikkliv nesten siden de så dagens lys med sitt omfattende kammermusikkrepertoar. For mange saksofonister spesielt innen klassisk musikk har de blitt både forbilder og døråpnere og de har turnert over store deler av kloden – i alle fall på fire kontinenter. Ofte har det vært bandets eget stoff som har stått på kjøreplana, men de har også vært solister med kor, blåseorkestere og symfoniorkestere.

Vi snakker altså om en kvartett me den enorm bredde i sin musikkanskuelse og jazz har også vært – og er – en viktig ingrediens. Det blir på sett og vis ekstra understreka når den meget langt framskredne saksofonisten Jonas Knutsson både gjester som solist og er produsent. Alle arrangement er skrevet av storbandlederen Mikael Råberg og perkusjonisten Rafael Sida Huizar og trommeslageren Jesper Kviberg er også hjertelig tilstede på noen av spora.

I sentrum står utvilsomt likevel de fire saksofonistene sjøl: Barytonsaksofonisten Neta Norén har vært med fra starten, nederlandske Edith Bakker på tenorsaksofon kom med i 2010 og norske Tove Nylund på sopransaksofon og Kristin Uglar på altsaksofon kom med i henholdsvis 1994 og 1991.

Her har de samla seg rundt et repertoar som jeg antar forteller en hel del om hvem Rollin´ Phones er. "Att angöra en brygga" går helt tilbake til gruppas barndom og i tillegg får vi blant annet en "West Side Story"-medley, udødeligheter fra den svenske folkemusikktradisjonen som "Gånglek från Älvdalen" og "Visa från Utanmyra", "Wave" er en av to Jobim-låter, "Porgy and Bess"-medley, "Over the Rainbow" og Thelonious Monk-klassikeren "´Round Midnight".

Kvartetten klinger vakkert kollektivt og det er åpenbart at de har holdt lenge sammen og trives i hverandres selskap. Rollin´ Phones er et spesielt ensemble, unikt på mange vis, og vi stiller oss i rekka av gratulanter og ønsker lykke til med de neste 30.

Rollin´ Phones

Dedicated

Grappa/Musikkoperatørene

I fjor sommer oppstod det en frittflytende kvartett med blant andre nordmennene Håkon Berre og Christian Meaas Svendsen. Her får vi være med på jomfruturen.

Fire usedvanlig frilynte musikanter møttes på Blow Out i Oslo – og utblåsning har det blitt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bakgrunnen for kvartetten som består av den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva, den franske pianisten Christine Wodrascka og trommeslageren Håkon Berre og bassisten Christian Meaas Svendsen, var det som var meninga skulle være en engangskonsert på Blow Out-festivalen i Oslo for et år siden. Det hele skulle vise seg å bli så vellykka at det blei bestemt der og da at samarbeidet måtte fortsette.

Årsaken til den avgjørelsen får vi være med på nå – de 36 minuttene livecden inneholder, er altså konserten fra Oslo. De fire kommer fra fire forskjellige miljøer, men har tydeligvis absolutt ingen problemer med å "snakke" sammen. De to "låtene" er så spontant unnfanga som vel mulig og er dermed fullstendig avhengig av at det er lyttende musikanter vi har med å gjøre. Det er så definitivt tilfelle her og når de fire også er ustoppelig kreative, uten å kreve for stort rom som går ut over de andre eller totalen, så er det lett å skjønne hvorfor de fire var så begeistra både for hverandre og for musikken som blei resultatet.

Santos Silva, som nå har bosatt seg i Stockholm, spilte duokonsert i Molde for vel ei uke siden, Wodrascka er et helt nytt bekjentskap, Berre er en trønder som har studert og jobba i Danmark i flere år og Meaas Svendsen begynner etterhvert å bli en etablert bassist i en rekke konstellasjoner her hjemme.

Det de skapte denne augustkvelden på MIR Lufthavna er så åpent, fritt, personlig og kollektivt som vel tenkelig. De dynamiske virkemidlene blir tatt i bruk for det de er verdt, noe som er helt avgjørende for at et slikt uttrykk skal funke for meg. Lakmustesten når det gjelder frijazz er om jeg blir frista til gjenhør, enten på skive eller live, og det blir jeg så avgjort med "Rasengan!".

Santos Silva – Wodrascka – Meaas Svendsen – Berre

Rasengan!

Barefoot Records/MusikkLosen

Trommeslageren Jim Black har vært der helt siden begynnelsen av 90-tallet. Av en aller annen årsak har han aldri fått det store gjennombruddet og det er merksnodig: Black er nemlig i mine ører en av de aller hippeste trommeslagerne som finnes.

Elias Stemeseder, Thomas Morgan og Jim Black – en herlig trio

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Roberto Cifarelli

Jim Black (48) har vært en viktig brikke for bandledere som Tim Berne og Dave Douglas – altså sentrale representanter for den innovative, moderne jazzen som kommer ut fra USA. Sjøl har han leda det meget oppegående bandet AlasNoAxis og uansett hvor han har dukka opp, så har Black fortalt oss at han har sin egen, kompromissløse måte å spille trommer og tenke musikk på.

Sommeren 2008 spilte Black i Wien, og forelska seg i et Bösendorfer-piano han oppdaga i garderoben. Seinere på sin turné i Østerrike møtte han tenåringen Elias Stemeseder i Salzburg og innså at han hadde støtt på en pianospilllende ungdom som var så musikalsk at han ikke kunne overse han. Black ga han en bunke med original musikk og han spilte den som om han hadde skrevet den sjøl etter å ha sett på den i ti minutter. Mer eller mindre samtidig hadde Black spilt med bassisten Thomas Morgan i en fri setting og kjemien mellom de to var også av det umiddelbare slaget. Veien fram til en ny trio var med andre ganske kort.

"The Constant" er faktisk trioens tredje utgivelse. Inspirert av Paul Bleys "Footloose" fra 1963 begynte Black å skrive ny musikk og i 2012 kom "Somatic" og to år seinere "Actuality". Dette er imidlertid mitt første møte med de tre.

Black sier han liker sanger og det er lett å høre både i låtene hans og i spillet til både han og trioen. Stemeseder (25) er bortimot en sensasjon med et modent, friskt og personlig uttrykk som passer Morgan, som er en av de mest ettertrakta bassistene over there om dagen, og Black bortimot perfekt. Black har absolutt ikke noe ønske om å dominere lydbildet eller bandet, men inngår som en naturlig del av kollektivet som trives i landskap som både er åpne, frie og svært så melodiske.

Bortsett fra "Bill", skrevet av Jerome Kern i 1927 og som Morgan hadde spilt med Paul Motian, er all musikken skrevet av Black. Det har blitt et overraskende og flott visittkort fra en "ukjent" trio som fortjener mye oppmerksomhet i tida som kommer både for "The Constant" og forhåpentligvis også i levende live.

Jim Black Trio

The Constant

Intakt Records/MusikkLosen

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Komponisten og stemmekunstneren Maja S.K. Ratkje har ført og fører ei kompromissløs linje som gjør henne til en av de mest spennende i et grenseland der samtidsmusikk møter improvisasjonskunst. Her kommer det to nye strålende eksempler på det.

Maja S.K. Ratkje med blikket i retning noe helt eget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (42) studerte komposisjon på Norges musikkhøgskole fra 1995 til 2000. Der la hun grunnlaget for det som har blitt ei strålende karriere med stor oppmerksomhet langt utenfor våre egne grenser. Ratkje har hele tida også vært utøvende musiker med stemma som hovedinstrument, men der hun også har brukt elektronikk, theremin og fiolin i tillegg.

Ratkje har i stor grad fronta egne verk som utøver rundt om på Tellus, det være seg som soloartist, i ymse samarbeidsprosjekt med bandet Poing, den nederlandske stemmeakrobaten Jaap Blonk, elektronikeren Lasse Marhaug eller med improkvartetten SPUNK.

Et annet sted Ratkje føler seg mer enn hjemme er sammen med de to samtidsensemblene Cikada og Oslo Sinfonietta, begge under ledelse av Christian Eggen. Her får vi møte henne i "samspill" med begge, men hver for seg.

Ratkje har komponert begge verkene som varer i henholdsvis godt og vel 20 og 23 minutter. Det første, "And Sing While Thou on Pressed Flowers Dost Sleep", sammen med Cikada, og "Concerto for Voice" med Oslo Sinfonietta. I det første verket er Ratkjes lyder spilt inn på tape og lydfilene blir spilt av mens ensemblet spiller det noterte verket. Det andre verket derimot er vesensforskjellig siden Ratkje bidrar live som improviserende stemmekunstner sammen med ensemblet.

Begge verkene, som er innspilt i Operaens prøvesal og tatt opp av den langt framskredne Morten Lindberg med et 20-talls Grammy-nominasjoner bak seg, er fascinerende, men på hvert sitt vis. Instrumenteringa er sjølsagt forskjellig og Ratkje har skrevet med det i bakhodet, noe hun forklarer på en pedagogisk måte i omslagsheftet.

Dette er musikk i grenseland mellom samtidsmusikk og impro og vil garantert oppleves som vanskelig tilgjengelig av mange. Det er den nok også, tildels i alle fall, men for de som åpner sansene og lar seg utfordre så er det så mye spennende rundt hver sving her at det er en sann fryd å flyte med.

Maja S.K. Ratkje er av typen kunstner jeg beundrer voldsomt på grunn av sin originalitet og kompromissløshet. Hun vet hvor hun vil, hun vet hvordan hun skal komme dit og det er ingenting som skal stoppe henne på veien.

PS Innspiilinga består av en Blu-ray og en SACD – jeg har benytta den siste varianten og det låter strålende. Dessuten får vi ei fin innføring rundt lydprosessen av Morten Lindberg i omslagsheftet.

Maja S.K. Ratkje

And Sing…

2L/Musikkoperatørene

Hva har Jan Bang, Arve Henriksen og Audun Kleive med Napoli å gjøre? Ikke godt å si, men den italienske mesterpianisten Stefano Bollani har i alle fall invitert med seg nordmennene for å hylle favorittbyen sin.

Stefano Bollani er en usedvanlig uttrykksfull pianist.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Stefano Bollani (43) debutert i profesjonell sammenheng allerede som 15-åring. Han er med andre ord blant de få som har levd opp til barnestjerneberømmelsen og blitt værende i det øverste sjiktet også som voksen. Vi har støtt på Bollani i en rekke settinger de seineste åra, blant annet i trompetlegenden Enrico Ravas band i flere år og på en rekke ECM-innspillinger. For et par år siden møtte vi han også på Moldejazz sammen med den brasilianske mandolimvirtuosen Hamilton de Holanda og med Bollanis egen trio, med danskene Jesper Bodilsen og Morten Lund, har vi hørt han spille en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs "Gleda"!

Denne gangen møter vi Bollani i en "rar" setting. Det har seg nemlig slik, at sjøl om Bollani kommer fra Milano, så er han svært så begeistra for Napoli. Han simpelthen elsker å rusle rundt i den sør-italienske storbyen for å suge inn den spesielle atmosfæren. Som storbyer flest byr også Napoli på mye og mangt og med "Napoli Trip" har Bollani forsøkt å gjenskape musikalsk de forskjellige stemningene han finner på sine runder i byen.

Det betyr alt fra folkemusikkaktige solopiano-utflukter med "´O Sole Mio", via funky bluesaktige låter med de italienske musikerne Daniele Sepe (tenorsaksofon) og Nico Gori (klarinett) og den franske trommevirtuosen Manu Katché og med Bollani på elpiano, vi får til og med møte Bollani som vokalist for første gang og til slutt sammen med nevnte de Holanda. Bollani har også ønska å vise oss det mer moderne og hippe Napoli og det er der våre gutter kommer inn i bildet. Ikke bare Jan Bang (samples og programmering), Arve Henriksen (trompet) og Audun Kleive (trommer), men også Ole Andreas Undhjem Hagelia på live sampling og Bjørn Charles Dreyer på gitar – på ei låt med en sample av Morten Qvenild-musikk! Det blir det nesten sjølsagt tøff og annerledes musikk av og så sier det en hel del om standingen og anerkjennelsen norsk musikk nyter der ute.

Stefano Bollani har tatt oss med på ei høyst personlig og annerledes reise til den italienske millionbyen Napoli som åpenbart har forført han for godt. Jeg har også skjønt at dit må jeg tilbake en dag – Bollani har overbevist meg.

Stefano Bollani

Napoli Trip

Decca/Universal Music

Mighty Sam McClain skulle ha spilt på Oslo Jazzfestival med Knut Reiersrud i august i fjor. Bare et par måneder tidligere ville ikke hjertet mer. Her får vi hans siste innspilling.

Mighty Sam McClain – ei helt spesiell stemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mighty Sam McClain (1943-2015) var en unik artist som aldri kompromissa og som sikkert av den grunn aldri blei noen superstjerne. Han ga ut skiver helt siden midten av 80-tallet og har hele tida vært en musikernes musiker. Bluesallviter Knut Reiersrud hadde sjølsagt full kontroll på McClains liv og levned og siden 2010 ga McClain ut tre skiver på Kirkelig Kulturverksted enten med den iranske folkesangeren Mahsa Vahdat og/eller Knut Reiersrud. Samarbeidet var altså i full blomst da McClain blei ramma av et slag og døde et par måneder seinere.

Stemma og uttrykket hans hadde/har både gospel, blues og soul i seg. Denne siste innspillinga han fikk gjort viser oss en McClain i storform sammen med sitt faste band leda av hans høyre hånd og medprodusent Pat Herlehy på gitar, tangenter, bass, saksofoner og en hel del annet. Ellers består bandet av bassist, trommeslager, to organister og tre blåsere. Låtene har McClain og Herlehy med ett unntak skrevet og vi befinner oss hele tida i et funky og groovy landskap med med røtter som nevnt i både blues, rhythm and blues, soul, gospel og funk.

Mighty Sam McClain var en ekte, inderlig og ærlig sjel og musikant og hans siste melding til oss er nok en bekreftelse på det. Vi kan bare takke og ta til oss det Kirkelig Kulturverksted har tatt ansvaret for å videreformidle til oss. Rest In peace Mighty Sam McClain.

Mighty Sam McClain

Time and Change

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene