Tor Hammerø

Den sjangerutslettende Oslo-kvartetten Moon Relay tar oss med til hittil ganske ukjente steder.

Moon Relay med blikket opp og frem!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rockebandet Moon Relay er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at de har eksistert noen år allerede. Bak bandnavnet skjuler følgende herrer seg: gitarist, bassist, trommelslager, vokalist, kassettist, elektroniker og tenorsaksofonist Daniel Meyer Grønvold, bassist Ola Høyer, trommeslager og perkusjonist Martin Smådal Larsen og gitarist, bassist, vokalist, tapeloopist, synthesist og og perkusjonist Håvard Volden. Det betyr blant annet musikanter med solid fartstid blant annet sammen med den urtøffe jazzkvartetten Cortex og med den originale vokalisten Jenny Hval.

Når så inspirasjonskilder som Sonic Youth, Ornette Coleman og Derek Bailey kan nevnes, så skjønner man vel raskt at Moon Relay ikke er noe A4-rockeband akkurat. Det bekrefter også at plateselskapet HUBRO er blant de mest sjansetakende som finnes her til lands – noe de skal ha all mulig slags ære for.

Moon Relay framstår her som et instrumentalt band med røtter både i det/de nevnte samt 60-talls psychedelia, krautrock, techno, no wave, surf rock, frijazz samt ymse elektroakustisk musikk. Skjønner? Det er faktisk ikke så lett fordi det Moon Relay kommer opp av låter faktisk ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

De sju låtene, som finnes på vinyl og digitalt, har kryptiske titler nesten a la Anthony Braxton, type "…,, “y", men sjøl om musikken er utfordrende på alle mulige vis, så er den samtidig tilgjengelig.

Er det rock? Er det jazz? Er det impro? Ja – og nei på alle spørsmåla faktisk. Det er det som gjør Moon Relay så spennende og annerledes.

Moon Relay

Full Stop Etc.

HUBRO/Musikkoperatørene

Den danske gitaristen Jakob Bro imponerte voldsomt sammen med Jon Christensen på sin ECM-debut. Det fortsetter han med, men nå sammen med Joey Baron på trommer.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron – urvakker og søkende kammerjazz.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at Jakob Bro ikke er mer enn 38 år, så har han rukket usedvanlig mye. Han spilte fast i den salige legenden Paul Motians Electric Bebop Band, han har gjort innspillinger med andre storheter som Lee Konitz, Bill Frisell og Kenny Wheeler og han har vunnet utmerkelse to ganger allerede for årets jazzplate i hjemlandet. Likevel var det nok ikke før med fjorårets ECM-debut "Gefion" at han virkelig etablerte seg helt der oppe som bandleder. Det skal både musikken, bandet og ikke minst drahjelpa fra et av jazzens aller viktigste selskap, ECM og sjefen Manfred Eicher, ha æra for.

Trioformatet passer tydeligvis Bro bortimot til perfeksjon. Sammen med vår egen unike stemme, Jon Christensen, på trommer og amerikanske Thomas Morgan på bass, sørga Bro for musikk de satte sitt eget unike bemerke på med "Gefion". Christensen har siden den gang vært plaga en del med sjukdom, noe som førte til at han blei erstatta av en av Obamas aller mest allsidige og uttrykksfulle trommeslagere, Joey Baron. I november i fjor gikk så den "nye" trioen i studio i Frankrike og resultatet har blitt like bra, men sjølsagt annerledes enn ved fjorårets korsvei.

Årsakene er nok mange; musikken er ny, Baron og Christensen er begge strålende, men ganske så forskjellige fargeleggere og Bro har fortsatt å utvikle både sitt gitarspill og ikke minst sine kompositoriske evner. Bro både skriver urvakre sanger og spiller akkurat like vakkert på sitt nedstrippa og ettertenksomme vis. Når han så har med seg to empatikere og lyttere i ultraklassen i Baron og Morgan, så har "Streams" blitt akkurat en så viktig og vakker kammermusikalsk oppfølger som vel tenkelig.

Det er ingen stor overraskelse lenger at Jakob Bro leverer musikk og gitarspill i ypperste verdensklasse. Både Bro og Broen forsetter dermed å sette Danmark på kartet som topp kulturformidlere.

Jakob Bro

Streams

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

En av Arild Andersens nærmeste medspillere, den store saksofonisten Tommy Smith, overrasker noe voldsomt med sin ferskeste soloutgivelse.

Tommy Smith er i mine ører en av verdens ledende saksofonister.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tommy Smith (49) var det man ofte kaller ei barnestjerne. Allerede som tenåring skjønte "alle" hjemme i Skotland at her var det at talent langt utenom det vanlige. Smith blei satt på flyet til Boston og den store utdanningsinstitusjonen Berklee der han blant annet fikk vibrafonguru Gary Burton som lærer – og veldig kjapt bandleder. Burton er en som kjenner talent på lang vei og som raskt inviterer dem med i bandet sitt – det var hos han Pat Metheny først fikk vise seg fram, også han som tenåring. Smith viste amerikanerne raskt at han var i besittelse av et eget uttrykk, begeistringa var stor, men Smith ville likevel hjem til sitt kjære Skotland der han nøt og fortsatt nyter en voldsom anseelse.

Tommy Smith – midt i partituret og midt i symfoniorkesteret.

Her hjemme har vi vært så heldig de seineste åra at vi har fått høre han ved en rekke anledninger i Arild Andersens trio der også Paolo Vinaccia spiller ei sentral rolle. Hver eneste gang Smiths enorme personlighet, trøkk, unike tone og utstråling slår mot meg, så vet jeg at jeg er i selskap med en av de aller største. Det er altså en slik kraft i det han formidler at det er umulig ikke å bli berørt av det.

Sjøl om jeg har hatt dette privilegiet i en årrekke, så har det gått meg hus forbi at Smith også har en voldsom kompetanse også innen klassisk musikk og komposisjon. På 90-tallet bodde faktisk Smith to år i Paris for å studere klassisk musikk og helt siden 1989 har han skrevet musikk for store orkestre og ofte med saksofonen og seg sjøl som solist. I januar i fjor fikk han nok et tilbud om å skrive musikk for The BBC Scottish Symphony Orchestra og allerede i slutten av mai var storverket "Jacobite", på nesten 30 minutter, klar for innspilling. Det er et voldsomt, dramatisk, lyrisk og spennende verk, basert på den ditto skotske historia, vi får være med på og Smith forteller oss at han er en komponist, arrangør – samt solist sjølsagt – av høyeste internasjonale standard.

Når så det hele åpner med en herlig versjon av Rachmaninoffs nydelige "Vocalise" og avsluttes med ei samling av Chick Coreas "Children´s Songs"- alt arrangert av Smith – så har "Modern Jacobite" blitt et overraskende mesterverk skapt av en av de aller største saksofonistene i moderne tid: Tommy Smith.

Tommy Smith – The BBC Scottish Symphony Orchestra

Modern Jacobite

Spartacus Records/tommy-smith.co.uk

Jeg har vært fan av Monkey Plot helt siden debuten som akustisk trio på CD for tre år siden. Nå har de plugga inn og jeg er enda mer fan nå!

Monkey Plot ser alltid lyst på livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Jenny Berger Myhre

Monkey Plot, som helt fra starten har bestått og fortsatt består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Skår Winther på gitar, starta som et kollektiv med pluggen i veggen. Da et større publikum først blei kjent med dem i 2013 – tre år etter at bandet hadde sett dagens lys – var pluggen røska ut og Monkey Plot framsto som en akustisk og svært original trio med debutskiva "Løv og lette vimpler". Året etter blei de kåra til årets unge jazzmusikere i kongeriket og i fjor kom oppfølgeren "Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne" – fortsatt i akustisk tapning og som et strålende bevis på hvorfor de stakk av med den gjeve prisen året før.

Nå er derimot Monkey Plot tilbake til sine egne røtter. De har altså funnet fram pluggene igjen og både Skavhaug Nergaard og Skår Winther spiller henholdsvis strømbass og strømgitar.

Musikken har vokst fram gjennom mye turnering de seineste åra både i Europa og Sør-Amerika. Som akustisk band så har også elektriske Monkey Plot ei helt spesiell røst – det er åpenbart at det er en helt unik kjemi tilstede blant de tre: de vet hvor de vil og det vet hvordan de skal komme seg dit.

Musikken er sjølsagt veldig improvisert fortsatt – også kollektivt – og det er ikke lett å begripe ofte når man opplever det skrevne og når det går over i det improviserte. Det er blant annet det som stadig gjør Monkey Plot så unike og spennende. Med pluggene på plass så blir musikken også mye mer rocka enn den har vært tidligere. Dessuten er den svenske poeten Pär Tjörns resiterte bidrag, "Kalla Handen", et ekstra pluss.

"Here I Sit, Knowing All of This" – gutta skal ha for alle kreative titler på skivene sine – har enkelt og greit blitt en gedigen og svært positiv overraskelse for meg.

PS Går du til anskaffelse av LP-en, så får du også med en CD-versjon på kjøpet.

Monkey Plot

Here I Sit, Knowing All of This

HUBRO/Musikkoperatørene

Det har blitt hevda at samarbeidsprosjektet til Tigran Hamasyan, Arve Henriksen, Eivind Aarset og Jan Bang er det beste ECM noen gang har gitt ut. Det er sjølsagt umulig å "måle", men du verden så bra det er.

Jan Bang, Eivind Aarset, Arve Henriksen og Tigran Hamasyan – for en gjeng!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og hvem er det så som stikker huet fram og hevder noe slikt? Jo, det skal være en herre med solid bakgrunn for egne meninger. Han har nemlig hørt og hatt nærkontakt med alle ECM-innspillinger siden tidenes morgen: sjefen sjøl, Manfred Eicher. Han er jo ikke vanligvis en mann av så store ord, så da er det vel verdt å lytte da når han først bruker dem?

Nå skal vi ha i bakhodet at denne høyst spesielle kvartetten faktisk var Eichers idé, så litt bukken og havresekken er så avgjort innblanda her. De fire møttes i Sveits i juni for vel to år siden og etter noen dager med øving, testing av ideer og hverandre, så bar det rett i studio – som vanlig i ECM-sammenheng.

Den fantastiske armenske pianisten Tigran Hamasyan, som vi hørte i Molde for et par år siden med sin egen trio og som debuterte på ECM i fjor sammen med det armenske statskammerkoret, hadde spilt sammen med samplesjef Jan Bang på Punkt-festivalen i Kristiansand ved et tilfelle tidligere, men de to andre, trompetunikumet Arve Henriksen og gitarmaestro Eivind Aarset, hadde han ikke møtt før.

Med et repertoar de fire unnfanga underveis eller som stammer fra den armenske musikk- og prestelegenden Komitas (1869-1935), skaper altså de fire lydlandskaper og som tittelen mer enn antyder, atmosfærer, som er så vakre, unike, søkende, full av lengsel, smerte, håp, lys og hva nå enn sjelslivet er i stand til å frambringe.

Alle de fire er utstyrt med sine høyst personlige stemmer, men ingen av dem har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre. Her er det det kollektive budskapet som står i sentrum hele veien og det er altså et budskap så egenarta og inderlig at det er mulig å skjønne hva Manfred Eicher snakker om. Om det er det beste fra ECM noensinne? Det får bli opp til hver enkelt, men denne atmosfæren kommer i alle fall til å sitte i lenge hos meg.

Tigran Hamasyan Arve Henriksen Eivind Aarset Jan Bang

Atmosphères

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Hanna Paulsberg har fått anledning til å sette sammen sitt drømmeband. Basert på kvintettens første konsert så har det blitt akkurat det!

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson, Mats Eilertsen, Laura Jurd og Hans Hulbækmo – det er bandet sitt sitt det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg (28) har sikkert, men ikke sakte nærma seg toppen av pyramiden her til lands. Både med sitt eget band, Concept, og sammen med blant annet flere utgaver av Trondheim Jazz Orchestra har hun i stadig sterkere grad fortalt oss at hun har noe helt eget å fare med.

Når hun så ved hjelp av Nasjonal Jazzscene og Jan Ole Otnæs, som er seg sitt ansvar bevisst og ikke bare hyrer inn band på veien, men som også har et ønske om å kurere egne ting, fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband, så la hun heldigvis ikke lista lavt og heller ikke tradisjonelt.

Hun inviterte med seg den unge "veteranen" Mats Eilertsen (bass), sin "samtidige" Hans Hulbækmo på trommer, det unge engelske stjerneskuddet Laura Jurd på trompet og veteranen og giganten Bo Gustav, også kjent som Bobo, Stenson på piano. Med et helt nyskrevet repertoar møtte de fem et bortimot fullsatt og svært begeistra Victoria.

Paulsberg fortalte at hun hadde vært så nervøs for at det ikke kom folk at hun nesten ikke våget å se opp, ut og frem fra starten av. Det var det avgjort ingen grunn til og varmen bandet og musikken blei møtt med, løste nok opp i nervøsiteten ganske raskt.

Paulsberg er på mange måter en tradisjonalist, men jeg føler at hun i stadig større grad går i ei mer moderne, men fortsatt svært så melodisk gate. Musikken til drømmebandet er kanskje det beste beviset på det. Etter én dag med øvelse satt låtene godt, men ytterligere fire dager på turné nå vil garantert føre både musikken og bandet enda tettere sammen.

Solistisk var det skyhøyt nivå over hele linja, men ekstra morsomt var det å høre unge Jurd (26) for første gang live og Stenson (72) – som har vært en helt for meg siden møtet med Garbarek/Stenson-kvartetten tidlig på 70-tallet. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Hanna Paulsberg har kommet for å bli på toppen. Musikken og bandet egner seg ypperlig for ECM-utgivelse når det enn måtte være – hører du Manfred Eicher!

Og her en rekke strålende bilder av Francesco Saggio

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson

Nasjonal Jazzscene, Victoria, Oslo – 22. september

Det er Ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt om du ikke har hørt om Lou Tavano før. Men nå er det bare å åpne ørene – den franske vokalisten har nemlig mye flott å fare med.

Lou Tavano kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den rundt 30 år unge Lou Tavano har sikkert markert seg kraftig på hjemmebane allerede. Det forteller en hel del om at sjøl om Frankrike ikke er så langt unna, så er det ikke nødvendigvis så lett for franske artister å gjøre seg hørt her oppe hos oss. For å si det på en annen måte: hadde Lou Tavano vært amerikansk hadde vi hørt om henne for lenge siden.

"For You" er mitt aller første møte med henne. Hun er datter av en musiker og begynte tidlig å studere klassisk piano, men hun blei raskt bitt av jazzbasillen og det er ikke mye tvil om at det er hennes rette hylle. Hun studerte på American School Of Modern Music – i Paris – og der traff hun også pianisten og komponisten Alexey Asantcheeff som raskt blei hennes nærmeste samarbeidspartner – på alle vis.

Sammen har de skapt et visittkort som forteller oss om en vokalist som henter uhemma fra blant annet jazzverdenen, singler/songwriter-skolen – noe forteller meg at Tavano har hørt noen timer på Joni Mitchell, den franske chanson-tradisjonen og tydelige spor etter Asantcheeffs russiske røtter. Asantcheeff og Tavano har stort sett skrevet all musikk og alle tekster sammen – bortsett fra er en original versjon av "Afro Blue" som er inspirert av et lengre opphold de to hadde på Bali.

Bandet de to omgir seg med består av ukjente franske musikanter for meg, men de to blåserne – trompet og saksofon – sammen med et heftig komp, med Asantcheeff i spissen, forteller oss at de holder skyhøy internasjonal standard og at de kler Asantcheeff og Tavanos visjoner på et usedvanlig empatisk vis.

Lou Tavano synger på både fransk og engelsk – fullstendig uten fransk aksent – og hun gjør det med noe helt eget i bagasjen. Produksjonen løfter fram den flotte stemma hennes og gir den mye luft.

Lou Tavano har på et blunk inntatt en plass høyt oppe på lista mi over europeiske vokalister og der er det trangt om plassen.

Lou Tavano

For You

ACT/Musikkoperatørene

Pianisten Brad Mehldau og saksofonisten Joshua Redman er uten tvil to av jazzens ledestjerner anno 2016. Denne høsten er de på veien igjen som duo og derfor passer det strålende med et tilbakeblikk på Europa-turneen de gjorde i 2011.

Brad Mehldau og Joshua Redman er glitrende samtalepartnere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Brad Mehldau (46) og Joshua Redman (47) har jobba mye sammen helt siden Redman inviterte med seg den da ukjente Mehldau i kvartetten sin på begynnelsen av 90-tallet. Mehldau blei ikke værende der så lenge; han ville utvikle sin egen karriere og da først og fremst i trioformat. Begge har uansett tatt enorme steg og hver for seg er de både som solister og bandledere blant klodens enere.

Det at deres respektive karrierer har tatt voldsomt av betyr heldigvis ikke at de har "glemt" hverandre. Med ujevne mellomrom har de kommet sammen igjen i diverse konstellasjoner og denne høsten er de ute på duo både i USA og Europa uten at veien blir lagt om Norge i denne omgang. Jeg ser ikke bort fra at denne turneen er årsaken til at de to har dukka ned i opptak gjort da de var ute sammen i 2011 – blant annet på Kongsberg – og la det være klokkeklart med en gang: dette er tidløse, utfordrende og spennende samtaler.

Med et repertoar bestående av Charlie Parker og Bennie Harris´ klassiker "Ornithology", Thelonious Monks "In Walked Bud", standardlåta "The Nearness of You" pluss tre originallåter, blir vi tatt med på vel 10 minutters utflukter per låt – en av låtene stammer også fra Kongsberg kirke. Teknisk sett er de to sjølsagt helt av en annen verden – spesielt er det lett å la seg imponere av Mehldaus tohånds broderinger. Det er nesten som man skulle tro at han var utstyrt med to hjerner!!!!! Redmans soloekskursjoner, der han viser oss oversikt over både det klassiske- og jazzuttrykket, er også en sann fryd. Likevel er det samspillet, evnen til å lytte og til å ta ideene videre som er herrene Brad Mehldau og Joshua Redmans alle største styrke. Nært, vakkert og høyst personlig.

Joshua Redman & Brad Mehldau

Nearness

Nonesuch Records/Warner Music

Saksofonisten Kristoffer Berre Alberts har spesielt gjennom bandene Cortex og Large Unit vist seg fram som en meget ekspressiv og kompromissløs musikant. Her kommer det tre nye eksempler – helt forskjellige, men stadig like kompromissløse.

SAKA, det vil sin Jon Rune Strøm, Dag Erik Knedal Andersen og Kristoffer Berre Alberts, lar seg gjerne utfordre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Peter Gannushkin

33 år unge Kristoffer Berre Alberts fra Oslo – noen kommer faktisk fra hovedstaden også – har gått hele løypa med jazzlinja i Trondheim og Musikkhøyskolen i Oslo. Derfra, og ellers i livet, har han fått med seg en stor porsjon ballast og en unik innfallsvinkel til å skape original musikk.

Med trioen SAKA, med Berre Alberts på saksofoner, Dag Erik Knedal Andersen på trommer og Jon Rune Strøm på bass, møtte de stemmekunstneren og elektronikeren Maja S.K. Ratkje på Inderøy i Nord Trøndelag under festivalen SoddJazz i 2013. Festivalen har nær tilknytning til Sund Folkehøgskole – en strålende utklekkingsinstitusjon for mange av våre nåværende og framtidige jazzstorheter.

Der gir de fire oss grenseløs og kompromissløs musikk som det er vanskelig å definere ut fra vanlige sjangerkonvensjoner – hevder de sjøl. Det er det så avgjort ikke vanskelig å være enig i. Dette er nemlig en slags fusjon mellom impro og samtidsmusikk av eget virke der alle fire både individuelt og kollektivt tar oss med til sjeldne destinasjoner.

Stemmkunstneren og elektronikeren Maja S. K. Ratkje kjenner heldigvis ingen grenser.

DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet har mye tøft å komme med.

Foto: Eyolf Dale

I DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet, der den Berlin-bosatte trommespillende sjefen fra Stavanger har skrevet all musikken, møter vi Berre Alberts på altsaksofon sammen med Øyvind Dale på piano, Kristoffer Kompen på trombone, Jørgen Mathisen på tenorsaksofon, Adrian Myhr på bass, Hayden Powell på trompet og André Roligheten på barytonsaksofon og bassklarinett. Det betyr ei samling av noen av de aller beste unge norske jazzmusikantene som finnes og det sier som kjent ikke så reint lite.

Narvesen blei bitt av frijazzbasillen som 16-åring, men her finner vi han i et relativt straight, melodisk landskap – med frie utblåsninger må vite – som i mine ører slekter en hel del på salige Charles Mingus´ tankegang. Her viser Berre Alberts, og alle de andre for den sakens skyld, at de behersker også en slik måte å uttrykke seg på og Dag Magnus Narvesen står fram som et nytt og svært spennende navn som komponist og bandleder.

Steve Noble og Kristoffer Berre Alberts – fullt trøkk.

Dette trippelmøtet med Berre Alberts avsluttes med et urheftig treff med den erfarne engelske trommeslageren Steve Noble (56) med bakgrunn fra så forskjellige setninger som Rip Rig & Panic og frijazzgurugitaristen Derek Bailey. Møtet fant sted på Kulturhuset i Oslo i august i fjor og den drøye halvtimen byr ikke på så mange pustepauser akkurat. Dette er ekspressiv frijazz der to strålende musikanter, Berre Alberts på tenorsaksofon ved denne anledninga, viser at de er lyttere, utfordrere og lydskulptører i fremste rekke.

Kristoffer Berre Alberts har kommet langt – svært langt. Her gir han oss tre ganske så forskjellige bevis på det.

SAKA with Maja S. K. Ratkje

rasaka

KBA Records/kristofferalberts.com

DaNaMa – Dag Magnus Narvesen Octet

Cornua Copiae

Clean Feed Records/MusikkLosen

Steve Noble & Kristoffer Berre Alberts

Collets Second Yesterday

Clean Feed Records/MusikkLosen

I 1991 kom Bendik Hofseths storverk "IX". Noen trodde der og da at han skulle erobre verden. Slik gikk det ikke. Nå har Christer Falck, entusiasten over alle entusiaster, virkelig gjort stas på musikken, utgivelsen og Hofseth og fått skapt en boks som jeg sjelden eller aldri har sett maken til. Og nå skal superbandet på veien igjen også. Prepare yourself!!!!

Bendik Hofseth anno 2016 – minst like bra som i 1991.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Erik Valebrokk

Historia om Bendik Hofseths "vei" til himmels i musikkverdenen tør være kjent. En av de store gigantene blant klodens plateselskaper, Columbia Records med base i New York, ville satse voldsomt på å gjøre Hofseth – under navnet Bendik – til den nye Sting eller Peter Gabriel. Historia skal ikke gjengis her, men de som er interessert i alle detaljene får dem i den strålende vel 100 siders boka som er en del av boksen og som er ført i tastaturet av Terje Mosnes.

Noen av oss har vært med på unnfangelsen av denne historia, anmeldelse jeg skrev om "IX", og som jeg hadde glemt, er faktisk gjengitt i boka. Plata og musikken har fulgt meg siden. Jeg synes den var strålende i 1991 og jeg synes den har tålt tidens tann på et herlig vis – gjenhøret med både originalplata, raritetene som leda fram til "IX", hyllestene fra noen av våre store og fremadstormende vokalister pluss TV-programmene som blei laga I forbindelse med bestillingsverket "Q" på Vossajazz det samme store året og portrettprogrammet med Bendik fra både New York og Norge, er intet mindre enn strålende og innpakninga likeså.

Det synes heldigvis Christer Falck også og derfor har han lagt ned en enorm innsats for å løfte det hele fram igjen i forbindelse med 25 års "jubileet".

Bendik da han skulle bli Stjerne i 1991.

Falck, som dreiv platebutikk på Aker Brygge i 1991, blei raskt blodfan av Bendik og "IX". Det førte til at kundene som var innom sjappa "måtte" kjøpe et eks – Falck mener at han solgte rundt 1000 stykker. Kundene hadde ikke noe valg sier Falck sjøl. Nå har han altså laga dette praktverket av en hyllest og gudene veit hvor mange timer han har brukt på det. Jeg er den heldige besitter av nummer 459 av de 500 eksklusive boksene og mitt velmente råd er at hvis du er interessert i strålende tidløs popmusikk med tilliggende herligheter, så er det om å gjøre å kjenne sin besøkelsestid – det vil ikke bli laga flere!!!!

CD nummer 1 er en remastret versjon av "IX" der stjernelaget med Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset – pluss en rekke amerikanske gjester – forteller oss hvor hipt dette unike universet til Bendik var/er. CD 2 består av ymse rariteter som i all hovedsak er låter og ideer Bendik & Co spilte inn i åra fram til "IX" blei spilt inn. Dette er musikk de færreste har hørt før og som aldri har vært utgitt tidligere – veldig spennende og interessant når vi samtidig kan høre hva det førte fram til!

CD nummer tre er hyllest-skiva der blant andre Morten Harket, Silje Nergaard, Jarle Bernhoft, Kristian Kristensen/Ketil Bjørnstad, Martin Halla/Nils Petter Molvær og Emilie Christensen (No. 4), synger hver sin låt fra "IX" – veldig spennende og unikt det også der vi sjølsagt får helt annerledes versjoner. Og festen blir avslutta med DVD-en der vi altså får gjensyn – for manges del helt sikkert for første gang også – tingingsverket "Q" fra Vossajazz med det samme stjernelaget som på "IX" – og et interessant portrettprogram fra denne samme perioden. Programmet viser oss et flott bilde av musikeren, komponisten, vokalisten og filosofen Bendik. Det er også et utmerket eksempel på hva lisenspengene våre bør brukes til.

Når så Terje Mosnes har skrevet ei bok som bør være lærebok for alle andre som har ambisjoner i samme leia, så har denne boksen i regi Christer Falck blitt intet mindre enn et mesterverk i faget CD-bokser.

PS Ikke nok med det: Falck & Co har også makta å få satt sammen supergruppa igjen til en kort norgesturné. Der er det bare å møte opp og der er det nok mulig å skaffe seg det som finnes igjen av disse unike boksene. Takk til Bendik & Co for musikken og takk til Christer Falck & Co for gjenoppstandelsen og boksen!

Bendik blei ikke verdensstjerne med "IX". Uansett var det strålende den gangen i 1991 – det er det også i 2016, 25 år etterpå.

Bendik Hofseth

IX

C+C Records/Falck Forlag