Stephan Micus er en 62 år gammel herre fra Stuttgart som helt siden midten av 70-tallet i stadig større grad har skapt sit eget univers. Bortimot 25 plater har det blitt siden debuten med “Archaic Concerts” i 1976 og Micus har hele tida vært tro mot sin søken etter nye og ekte uttrykk. De siste tiåra har han bodd på Mallorca, men jeg kan love at han har holdt seg et godt stykke unna charterparadiset Magaluf. Micus har derimot brukt Mallorca som base for utallige ekskursjoner kloden rundt. Japan, India og store deler av Sør-Amerika er bare noen av destinasjonene Micus har besøkt for å lære mer om kulturer og musikk og ikke minst i tillegg skaffe seg nye instrumenter slik at han kunne være i stand til å utvide palletten sin.
I tillegg til å synge så spiller han her ni forskjellige instrumenter, både strenge-, blåse- og perkusjonsinstrumenter. To av dem, henholdsvis fra Botswana og Marokko, er helt nye for Micus. Som alltid har han brukt instrumentene for å skrive/lage musikken og sette den inn i den kulturelle/etniske ramma de hører hjemme.
Stephan Micus har spilt inn musikken i sitt eget studio på Mallorca mellom 2012 og 2014 og som alltid er han helt alene – der flere instrumenter er involvert så har han sjølsagt benytta seg av muligheten til å legge på nye spor.
Stephan Micus har alltid vært en fremmed fugl som har holdt på med noe helt unikt. Slik er det fortsatt og han er fortsatt en musikalsk nomade som er i stand til å gi oss vakker og spennende musikk med røtter fra store deler av verden.
Eyes of a Blue Dog er et spennende og annerledes samarbeid med relativt ukjente musikanter. For alle som vil ha mer i samme gata som Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør er redninga nær.
Rory Simmons, Elisabeth Nygård og Terje Evensen er tilsammen Eyes of a Blue Dog.
Trioen Eyes of a Blue Dog og musikken de har skapt de siste fem-seks åra har gått meg hus forbi. Basert på bandets andre visittkort, “Hamartia”, er det både synd og skam – for meg.
Bandet består av trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som jeg har oppdaga gjennom det engelske bandet Spin Marvel der blant andre Nils Petter Molvær gjorde en utmerka gjesteopptreden på gruppas siste skive, vokalisten Elisabeth Nygård, fra Trondheim etter en lengre opphold i England der hun studerte jazz i Leeds og trompeteren og elektronikeren Rory Simmons, med fortid blant annet hos Jamie Cullum og Katie Melua og ikke minst med sitt eget prosjekt Fringe Magnetic.
“Hamartia” er spilt inn på forskjellige steder og de tre har vel neppe vært i studio samtidig. Det gjør i våre dager, og med denne typen musikk, ingen verdens ting – her suser filer gjennom lufta helt til alle involverte er fornøyde. Ambient dreamtronica, alt pop og electronica og spor av jazz er merkelapper som Eyes of a Blue Dog neppe vil fraskrive seg – tilsammen har det blitt et uttrykk i en type landskap der stadig flere improvisasjonamusikanter beveger seg og trives.
Nygård har skrevet alle tekstene og mye av musikken og med sin intime vokal løfter hun det hele fram på et inderlig vis med meget god hjelp av Evensen og Simmons. På et av spora, “Before the Night Ends”, får hun vakker hjelp av vokalisten i bandet Guillemot, Fyfe Dangerfield, til et av skivas høydepunkt.
Musikken er uten unntak vakker, suggererende, melodiøs, original og stemningsfull og Eyes of a Blue Dog fortjener et stort publikum. De som digger Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør har mye å glede seg til.
PS “Hamartia” er forløpig bare å finne på diverse strømmetjenester.
Skal jeg være ærlig, og det skal jeg jo, så ligger nok musikken til Phaedra et lite stykke utenfor den musikalske verdenen jeg til daglig omgir meg med. Når jeg likevel bruker tid sammen med musikken til Phaedra er det mye på grunn av at jeg er fascinert av det meste som kommer ut på Rune Grammofon – og det tok kun ei gjennomspilling å slå fast at “Blackwinged Night” ikke var noe unntak.
Phaedra er i stor grad Ingvild Langgård som både synger og komponerer. Hun er utdanna fra Kunstakademiet i Oslo og lager prosjekter innen lyd, video og installasjon og sammen med Ingri Fiksdal og Signe Becker har hun laga danseforestillingene “Orchard Ballads” og “Night Tripper”.
Her dreier det seg om det andre albumet til Phaedra på Rune Grammofon – “The Sea” kom i 2011. Det er definitivt Langgårds egen unike verden vi blir invitert inn i og at hun og Phaedra blir hyra til både Øya, Moldejazz og Oslo Jazzfestival forteller en hel del om hvilket spekter hun spenner over.
Internasjonal musikkpresse overgikk hverandre i bruken av godord rundt “The Sea” og det ville forundre meg om de ikke finner fram de største superlativene også denne gangen. Phaedra skriver atmosfærisk, søkende og storslått musikk med spor av artister som Nick Cave og Kate Bush. Tematikken i tekstene hennes dreier seg om tiden, fallende stjerner, tilblivelse og kollaps – intet mindre faktisk……..Med sin vakre stemme og musikk som ber om og får masse luft, så har “Blackwinged Night” blitt en tilstandsrapport som forteller oss at både Ingvild Langgård og Phaedra har potensial til å innta scener over den store, vide verden. I tillegg til Phaedras faste musikanter, Jørn Egseth på synther, basser og elektronikk, Ane Marthe Sørlien Holen på melodisk perkusjon og trommer og Gunnhild Mathea Olaussen på fiolin, så er det denne gangen også med to klassiske treblåsere og to fiolinister. Det har det blitt et utrolig vakkert og unikt lydlandskap ut av. Ingvild Langgård, som har produsert herligheten sjøl, er likevel alfa og omega her og hun egner seg perfekt i dette vakre og unike lydlandskapet.
Lawrence Fields, Morten Qvenild og Håvard Wiik spiller piano på helt forskjellig vis. Fellesnevneren er at det låter strålende uansett og de tre var så avgjort med på å sette et verdig punktum for årets Kongsberg-festival.
(Kongsberg): Vi begynner like godt med Kongsbergs store pianosønn – nå er det definitivt flere av dem – men akkurat nå dreier det seg om Morten Qvenild og noe forteller meg at det kan det gjøre i åresvis fremover. Det å få anledning til å være med på premieren av hans soloprosjekt “HyPer(sonal) Piano” kan lett vise seg å være av typen hvor var du da….du skjønner? Vi som var så heldige å være der fikk være med på en utflukt av de helt sjeldne der Qvenild sjøsatte et prosjekt han hadde jobba med i rundt tre år.
Det var en sonisk reise der han viste oss sin unike måte å behandle et piano på. Gjennom et stipendarbeid på Musikkhøgskolen har Qvenild forska seg fram til et helt nytt og innovativt lydbilde. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Qvenild, som har en unik oversikt over allehånde elektriske muligheter, har greid å koble sammen alt han har tilegna seg opp gjennom åra til en sonisk palett basert på et utall impulser. Når han så er en komponist av en annen verden, skriver fine tekster og synger tøft, så er det lett å skjønne at dette blei en opplevelse av de sjeldne.
Noen av låtene har skikkelig hitpotensial – hele “forestillinga” forresten – hvis den blir stramma litt inn her og der. Noen av groovene eller låtene fikk tankene til å gå tilbake til Keith Jarretts legendariske “Köln Concert” på 70-tallet – så hippe groover har jeg nemlig ikke hørt siden den gang. Det slo meg faktisk at hadde Jarrett vært 30-40 år yngre enn han er nå, så ville han ha laga så hip musikk som Qvenild har laga her.
Når Morten Qvenild krummer ryggen og har hodelykta der den skal være, så vet vi at han mener alvor. Han har kvaliteter som grenser til det geniale og denne ekskursjonen kan lett gi Morten Qvenild verdensherredømme. Såpass!
Joe Lovano med Joey Baron, Linda Oh og Lawrence Fields. Jazz med stor J.
Foto: Ron Jansen
Big J
Faren til Joe Lovano, Tony Lovano, var også en meget habil saksofonist og gikk under tilnavnet Big T både på grunn av tonen og sin fysikk. Det er absolutt ingen grunn til at sønnen ikke bør overta hedersbetegnelsen – herved kalles han Big J. Det Joe Lovano ga oss med sin Classic Quartet var jazz med stor J. Han bekrefta at han har hele den moderne jazzhistoria inne via sine egne låter, med solid beboptilknytning og hyllesten av nylig avdøde Ornette Coleman med to av hans låter – blant annet “Sleep Talking”.
Med sin store flotte og varme tone, skjønner man raskt at Joe Lovano ikke kødder – han mener alvor fra første tone og det er aldri noen lett utflukt han begir seg ut på. Når han i tillegg omgir seg med en topp trio bestående av en klodens beste trommeslagere, Joey Baron, den utmerkede pianisten Lawrence Fields og den stadig mer brukte bassisten Linda Oh, så var dette en topp konsert for publikum som ønska seg straight jazz. Big J og hans Classic Quartet leverte slik man kan og bør forvente av toppfolk på tur.
Side A med Håvard Wiik, Ken Vandermark og Chad Taylor. Perfekt avslutning på å¨rets Kongsberg-festival.
Foto: Ron Jansen
Side A
Årets Kongsbergfestival blei for min del av slutta med trioen Side A. Det betyr at jeg fikk mitt første møte med trommeslageren Chad Taylor. Ryktet hadde løpt foran han i flere år og han bekrefta kjapt at han hører hjemme blant eliten av moderne trommeslagere. Barytonsaksofonist og klarinettist – for anledninga – Ken Vandermark har vært banebrytende i et par tiår allerede i et unikt grenseland mellom postbop og frijazz og vår egen Berlin-bosatte topp-pianist i samme gate, Håvard Wiik, likeså.
Alle bidro med komposisjoner i et spennende grenseland der utgangspunktene åpna for utflukter kun denne trioen og disse herrene kunne tatt oss med på. Kompromissløst, åpent, strukturert, fritt – en slags elevert og avansert kammerjazz var en herlig måte å avslutte en flott Kongsbergfestival på.
Nå er det bare å begynne nedtellinga til neste år – 51 uker igjen….
Mange ismer har heldigvis nærma seg historiens skraphaug. Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen fortalte oss at bassismen heldigvis lever i beste velgående. Sammen med Mari Kvien Brunvoll tatt omringa av Ensemble Denada og Brad Mehldau Trio leverte de to toppbassistene noen av de store høydepunkta denne fredagen.
Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen – stor basshygge.
Foto: Irene Lislien
(Kongsberg): Snart 70 år unge Arild Andersen og 27 år gamle Christian Meaas Svendsen, en av Kongsbergs store musikksønner, har sikkert en hel del til felles. Det som er åpenbart for alle oss som var til stede på dette vidunderlige møtet mellom de to, er at deres felles kjærlighet til den store fela er djup og inderlig – og garantert evig.
De to møttes for knapt to år siden for første gang og heldigvis fant festivalen ut at dette samarbeidet måtte videreføres. Ei smekkfull Smeltehytta, som virkelig levde opp til navnet sitt denne heite ettermiddagen, fikk være med på et møte med to storheter – en som har vist oss det helt siden han slo gjennom på 60-tallet og en som er helt i startgropa på karriera si. De to hadde mye å “snakke” om og stortrivdes tydeligvis i hverandres selskap – og vi med dem. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger for å si det sånn!
Det er så flott å se og oppleve at Andersen synes det å spille med Meaas Svendsen, og skape meningsfull og varm musikk, er like moro i dag som for 10, 20, 30 eller 40 år siden. Det ligger så tydelig utenpå han der han omfavner musikken, oss og sin unge venn med et stort smil fra start til mål. Når det gjelder Meaas Svendsen, en ung gigant på god vei til nye topper, så hadde han lagt bort respekten i garderoba og utfordra både seg sjøl, Andersen og oss på et herlig vis. Hans bueteknikk, med tre buer samtidig, hadde heller ikke en måpende Andersen opplevd tidligere.
Repertoaret bestod av låter de begge hadde skrevet, folkemusikk fra Jemen, en hyllest til Ornette Coleman og Paul Simon – “Lonely Woman” og “Jonah”, Meaas Svendsen også på vokal i den amerikanske folkemelodien “Working on a Building” – kanskje like greit at Andersen ikke sang forresten? – og en herlig duett der begge spilte hver sin Bach-sonate – samtidig!
De to spilte, smilte og kommuniserte til Andersen var svett på knærne og ga oss tro på at bassismen vil leve evig. Herlig!
Ensemble Denada – for et band!
Foto: Kongsberg Jazzfestival
Mari Kvien Brunvoll med Ensemble Denada – et herlig møte.
Foto: Kongsberg Jazzfestival
Stort band og stor vokalist
Sammen med Trondheim Jazz Orchestra er så definitivt Ensemble Denada toppen av det som finnes her hjemme av store band – på alle slags vis. Det betyr i samme slengen at de befinner seg på et meget høyt internasjonalt nivå. Mange skal ha mye av æren for det, men bandleder, åndelig fører, komponist, arrangør og trombonist i toppklasse Helge Sunde beviser gang på gang at det kommer mye mer enn en Flo eller ti fra fagre Stryn.
For noen måneder siden blei legenden Eberhard Weber hylla hjemme i Tyskland. Der stilte de opp “alle” sammen: Gary Burton, Jan Garbarek, Pat Metheny sammen med et av Tysklands aller beste storband. Leder for det hele: Helge Sunde. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han nyter der ute og når vi nå fikk høre hans låter, hans arrangement og “hans” band, så er det ikke vanskelig å skjønne begeistringa. Han skriver usedvanlige krevende arrangement som likevel går “enkelt” hjem. De er utfordrende for både scene og sal, men på ingen måte utilgjengelige – det er uten unntak beintøff og melodiøs musikk om det er folkemelodier eller egne låter som ligger til grunn. Med et superkomp bestående av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Olga Konkova på piano og Jens Thoresen på gitar og rekker med kremen av norske ensemblemusikanter og solister, befesta Ensemble Denada sin posisjon – et stort band på alle vis.
Del to med Mari Kvien Brunvoll på vokal, elektronikk og ymse duppeditter, var bare med på å forsterke inntrykket. Jaga Jazzist-gutta Lars Horntveth og Erik Johannessen og Helge Sunde hadde arrangert noen av Kvien Brunvolls herlige sanger for bandet og at det var gjensidig begeistring var ikke vanskelig å få med seg. Lillesøstera til Ane Brun synger og lager låter fullt på høyde med resten av slekta og at det er slektskap også musikalsk, skinner tydelig gjennom. Hva Inger Johanne og Knut Anker Brunvoll hadde i frokostblandinga ved vannkanten like vest for Molde vet jeg ikke, men noe usedvanlig godt og utviklende må det ha vært. Kan noen forresten sørge for et musikalsk møte mellom søstrene jo før jo heller? Det hadde vært spennende det!
Mari Kvien Brunvoll storkoste seg åpenbart over å få spille/synge med så flotte musikanter som hun sa og på spørsmålet hun stilte i en av sangene sine: “The answers of my life is hard to find” vil jeg tro hun fikk flere gode svar i løpet av denne konserten på Kongsberg. Dette møtet må mange få oppleve.
Brad Mehldau med Larry Grenadier og Jeff Ballard – en ok dag på jobben.
En dag på jobben
Da samarbeidet mellom Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette opphørte for vel et års tid siden, stod pianotrio-trona ledig. Mange vil nok mene at Brad Mehldau Trio sto klar og vel så det til å overta. Jeg var blant dem og hadde store forventninger til avslutninga av fredagskvelden i Kongsberg Kino. Den blei bra – noe annet skulle tatt seg ut – men magien var likevel ikke til stede.
Brad Mehldau er utstyrt med en tohåndsteknikk som kanskje ingen andre på denne kloden i alle fall. Det er både imponerende og spennende, men fra tid til annen så ødelegger venstrehånda hans for både bass og trommer – den åpner ikke opp romma som finnes der. Trommeslager Jeff Ballard og bassist Larry Grenadier er der og gjør dette til et flott triouttrykk, men heller ikke de fikk anledning eller greide å løfte musikken – stort sett originallåter av Mehldau, men med standardlåter som “It´s Allright with Me” og Sidney Bechets “Si tu vois ma mere” som flott krydder – til noe mer enn en vanlig dag på jobben. Da skal det legge til at en vanlig dag på jobben for Brad Mehldau Trio faktisk er en god dag.
Nok en gang skinner sola på Kongsberg og avslutningsdagen venter!
Etter en strålende åpningsdag på Kongsberg med flotte kvinner i sentrum, var det guttas tur dagen derpå. Og det svake kjønn leverte så det holdt med Mathias Eick, Cortex og Monkey Plot som tre viktige ingredienser.
(Kongsberg): Vi begynner like godt med slutten: bedre måte å ta kvelden på enn å tilbringe den sammen med fjorårets prisvinner på Kongsberg, Mathias Eick, finnes knapt. Til tross for at vi har hørt om Eick siden tidenes morgen, så er han fortsatt bare 36 år ung. Han har vært et stjerneskudd siden han kunne snakke reint og han var frivillig her på Kongsberg lenge før han hadde lov å sykle med to på.
Også i jazzen har det til alle tider funnes stjerneskudd, men svært få har greid å ta steget videre. Mathias Eick er så avgjort blant dem som beviser at det er mulig også i voksen alder å fortsette utviklinga. Både som sidemann i utallige konstellasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, har Eick, som også behersker en rekke andre instrumenter enn trompet, vist at han har noe helt eget på hjertet med sin varme og personlige tone.
Likevel er det som soloartist med de tre visittkorta på ECM at Eick virkelig har stått frem som en trompeter, komponist og bandleder med kvaliteter som kan føre han nesten hvor som helst i tiåra som kommer.
Takkekonserten på Kongsberg var en ny og utvida versjon av hans vakre “Midwest”-skive som kom for noen måneder siden. I tillegg til kjernebandet med Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin, så var besetninga for anledninga utvida med en utmerket strykekvartett – glitrende arrangert av Erik Johannessen og Eick – og den nye røysta fra en fjellovergang i Telemark, Ingebjørg Bratland.
Musikken er en vakker beskrivelse av landskap Eick opplevde på turné i – akkurat – midtvesten i Sambandsstatene. Disse landskapene minte Eick om hjemtraktene i nordre Vestfold og en av låtene heter også “Hem” – stedet der Eick er født og oppvokst – et sted uten skilt. Alle som kommer dit vet hvem de skal på besøk til uansett, som han sjøl sa.
Musikken er varm, inderlig, melodisk – til tider kanskje noe motstandsløs – men perfekt til å synke ned i og bli tatt med på tur i. Mathias Eick er enkelt og greit en gudebenåda trompeter med ei herlig utstråling på scena – det er usedvanlig lett å trives i hans og ikke minst musikken hans sitt selskap.
Monkey Plot med Jan Martin Gismervik, Magnus Skavhaug Nergaard og Christian Winther – stille og fri flyt.
Foto: Gunn Beate Stensløkken
Det vakre Galleri Åkern i et av Kongsbergs eldste hus vil jeg tro, har opp gjennom åra bydd på en rekke unike små drypp med musikk og musikanter vi knapt har hørt om. Monkey Plot har vi så avgjort hørt om, spesielt etter at de vant den gjeve “Årets unge jazzutøvere”-prisen i fjor. Jan Martin Gismervik på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Winther på akustisk gitar byr oss stille frijazz som flyter sakte fremover. De skaper vakre, underlige og helt egne lydbilder. Her er det ingen solister i tradisjonell forstand – her er alle solister og de lytter seg fram til hvem som til enhver tid skal ta føringa som det heter i sykkelsporten.
Her dreier det seg om å søke, lytte, kommunisere – det kan Monkey Plot bedre enn de fleste. Til og med hanen i hagen på utsida skjønte det og ga lyd fra seg på akkurat korrekt tidspunkt.
Cortex med Kristoffer Berre Alberts, Ola Høyer og Thomas Johansson.
Foto: Gunn Beate Stensløkken
Og ikke minst Gard Nilssen – vi snakker verdensklasse!
Foto: Gunn Beate Stensløkken
Ettermiddagsøkta blei tilbrakt sammen med Cortex – en kvartett med en beskjed, et uttrykk og ikke minst en energi man skal leite ei stund etter. Kristoffer Berre Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og ustoppelige Gard Nilssen på trommer har tatt til seg Ornette Colemans ånd på et vis jeg sjelden eller aldri har hørt maken til tidligere. Det betyr på ingen måte noen kopiering, men en måte å tenke på når det gjelder musikk som salige Ornette etablerte og som Cortex-gutta viderefører på et utmerket vis.
Musikken Cortex gir oss er en kraftkrevende øvelse – her blir det ikke spart på noe. De fire har tydeligvis jobba sammen over lengre tid og det er et band med masse empati som hele tida vet hvor de har hverandre. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og alle er solister som kan måle seg med hvem som helst hvor som helst.
Et lite ekstra ord om Gard Nilssen. Her har kongeriket fått seg en trommeslager som er i verdensklasse nesten uansett sjanger. Dagen før spilte han i New York med et internasjonalt band og i dag spiller han på Roskilde med Susanne Sundfør – alt garantert med den samme energien og oppfinnsomheten. Det eneste laget han ikke har spilt seg inn på foreløpig er Odd – favorittlaget fra Skien. Vi får håpe han ikke blir oppdaga av Dag Eilev Fagermo – Nilssen og vi fortjener det.
Det var utvilsomt damene som hadde rangen på åpningsdagen av årets Kongsbergjazz. Når vi måtte velge bort Silje Nergaard for å få med oss Live Maria Roggen og Hilde Louise Asbjørnsen sier det en hel del om hvor lista var lagt.
Hilde Louise Orchestra er nesten som en tilstand – et eget lite samfunn.
Vi begynner like godt med avslutninga på åpningsdagen – Hilde Louise Orchestra. Fru Asbjørnsen er etter hvert blant de kongeriket er på fornavn med, noe hun har tatt konsekvensen av i bandnavnet.
Med stoff hovedsakelig fra den ferske skiva “Don´t Stay for Breakfast” inntok Sykkylvens aller største datter scena i Grandkjelleren, festa grepet om publikum umiddelbart og beholdt det til bortimot midnatt – til det hele var over.
Hilde Louise er en artist som har det meste: hun skriver strålende, reflekterende og morsomme tekser, hun komponerer låter i et landskap som henter fra uhemma fra jazz, cabaret, New Orleans, Tom Waits og gudene vet hvor, hun synger som en – ja, akkurat – gud, hun er i besittelse av en scenepersonlighet som få kan matche og det betyr at utstrålinga er av slaget naturlig – den kan ikke læres på noen skole akkurat. Hun er en historieforteller av beste slag og nok en gang var det en sann fryd å være med henne på reisa.
Når hun så har valgt på øverste hylle og har med seg et empatisk band av typen som tør å ta´n ned – musikken blir så åpen, luftig og invitrende på den måten – så er dette bortimot perfekt for uttrykket Hilde Louise er på jakt etter. Jens Fossum på bass, Svein Erik Martinsen på gitar, Hermund Nygård på trommer og ikke minst arrangør og pianist Anders Aarum – den mannen er en magiker når det gjelder å gi musikk den rette innpakninga. Når så Hilde Louise også hadde funnet en annen sunnmøring rekende i gatene på Kongsberg, trompeteren Kåre Nymark jr, så fikk vi også litt ekstra herlig krydder på et par av låtene.
Her fikk servert alt fra de store, viktige temaene som valg av riktige sko – finner ikke kvinnen de riktige er det som kjent ikke noe poeng å gå ut – til oppfordringa om å forlate fruens selskap før frokost. Når så det heile blei avrunda med en herlig versjon av Kari Diesens udødelige “Hovedøen” – her viste Hilde Louise fram sangeren, cabaretartisten og skuespilleren – var det bare å gå smilende til sengs og glede seg til frokost – uten hennes selskap.
Kongsberg-festivalen er godt i gang på vei mot 100 år, men er fortsatt ung og sprek.
Come Shine med venner åpna festivalen på best mulig vis.
Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival
Den 51. festivalen på Kongsberg blei musikalsk åpna noen timer tidligere av den revitaliserte kvartetten Come Shine som heldigvis skjønte at de hadde masse uoppdaga musikk i seg etter mange års pause. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist, arrangør og en slags åndelig leder Erlend Skomsvoll har, helt siden de fant hverandre på jazzlinja i Trondheim før årtusenskiftet, tatt for seg og laga “ny musikk” av kjente og kjære standardlåter.
Denne gangen begynte for sikkerhets skyld Come Shine med Otis Reddings legendariske “Sittin´on the Dock of the Bay” – han smilte nok skjevt der oppe på skya si Mr. Redding – en slik versjon hadde han aldri – ALDRI – hørt blant de tusener som har kommet opp gjennom åra.
Come Shine holder mer enn lenge på egen hånd – dette er et band i europeisk toppklasse både ensemblemessig og solistisk. Når så uttrykket og repertoaret er så originalt som det er, så trenger de ingen hjelp for å si det sånn. Hvilke andre jazzband gjør Johnny Cash´ “The Man Comes Around” for eksempel? Drittøft!
Når det er sagt skader det på ingen måte med unikumet Knut Reiersrud på gitar og munnspill og bortimot ikonet Jan Erik Vold som setter toerne på skøytebanen – Jo Nesbø er på ingen måte alene der med sin Erik Vea-hyllest – og lille Nathan, født og oppvokst på Stord, som myndighetene ville kaste ut av landet, inn i en sammenheng som gjør at den selv den kaldeste av oss blir tvunget til å tenke seg om nok en gang – hvis de er i stand til det. Vold og hans bidrag er blitt en så integrert del av Come Shines verden at det er en fryd. For anledninga var gjestelista ytterligere utvida med Kongsbergs egen Eirik Tovsrud Knutsen på orgel og Knut Aalefjær på perkusjon. Storslått og praktfullt – en glitrende start på festivalen.
Når deLillos hadde med seg samtidsjazztrioen Poing og sjefen sang om sin jazzonkel da var det meste på stell.
Foto: Kongsberg Jazzfestival
På vei mellom disse to praktfulle konsertene fikk vi også med oss en smakebit av samarbeidet mellom deLillos og Poing med Frode Haltli, Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin. Et overraskende møte for de aller fleste vil jeg tro, men det funka som bare det og når Lars Lillo-Stenberg for sikkerhets skyld sang om sin jazza onkel, så var det jo et snev av jazz også med et av Norges tøffeste pop/rockeband.
Sola skinner på Kongsberg, folket strømmer på og livet leker. Herfra kan det bare gå en vei – oppover!
Det tyske plateselakpet ACT så dagens lys i 1992 med en pangsuksess – “Jazzpaña”. 25 år seinere kommer liveutgava med supergitaristene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius i spissen. Det er fortsatt svært mye luft i ballongen.
Gerardo Núñez og Ulf Wakenius – full fyr i teltet.
Gerardo Núñez er vel den naturlige arvtakeren etter salige Paco de Lucia som verdens heftigste flamencogitarist. Svenske Ulf Wakenius, med blant annet lang fartstid som Oscar Petersons plekterfører, stiller også i tetsjiktet, men da i den mer tradisjonelle jazzgata. Ingen av de to er med på debutskiva fra 1992, men Núñez var på plass til oppfølgeren i 2000 og kom også med soloskive i 2004, “Andando el Tiempo”. Jazzstorheter som Michael Brecker og Paolo Fresu er hjertelig tilstede ved disse anledningene. Begge visittkorta forteller oss at det er et nært slektskap mellom det tradisjonelle spanske uttrykket og jazz og denne liveseansen er på alle vis med på å understreke det.
Hele gjengen samla – de har all grunn til å se fornøyd ut.
De to virtuosene er på ingen måte aleine disse to dagene – i oktober i fjor i Berlin og i januar i år i Dortmund. Den spanske pianogiganten Chano Dominguez og den cubanske elfenbensplukkeren Ramón Valle og hans trio samt saksofonisten Christof Lauer og perkusjonisten Cepillo er alle med å lage dette til en fest av de sjeldne.
De som får en anelse om at dette ikke er så langt unna deler av Chick Coreas verden, har helt rett. Det er et temperament og et liv i dette uttrykket som man knapt finner noe annet sted. Om det er Núñez´ originallåter som tolkes eller Gil Evans´ “Blues for Pablo” – den eineste låta som er helt nedpå, eller den store cubanske komponisten Ernesto Lecuonas “Siboney”, så tar disse fanatstiske musikantene, med helt forskjellige utgangspunkt, og lager en unik fusjon av det hele. Olé!!!
Avstanden fra H.C. Andersens «Grimme Elling» til den Molde-aktuelle amerikanske stjernevokalisten Kurt Elling er betydelig. Både på hans ferske cd «Passion World» og i Molde om noen dager får vi møte en Kurt Elling som tar med seg musikk fra nesten hele verden – på et helt unikt vis.
Kurt Elling på sitt aller beste er klar for Molde.
Ryktet hadde allerede gått ei stund da den nå 47 år gamle Elling slo gjennom med et brak på midten av 90-tallet. Fra Chicago var det på vei ei stemme som kunne løfte mannlig jazzvokal til gamle høyder. 20 år og 11 cder senere, de seks første på Blue Note og de fem seneste på Concord, er svaret åpenbart og klokkeklart: Kurt Ellings er jazzens førstestemme på herresida sjøl om han i det siste har blitt «utfordra» av en annen Moldeklar herre, Gregory Porter – noe jeg er helt sikker på at Elling bare setter pris på.
Flere av Ellings musikalske visittkort har hatt et klart fokus i tillegg til å synge sanger han har vært tiltrukket av på et eller annet vis. Hans forrige utgivelse, «1619 Broadway – The Brill Building Project» fra 2012, tok for seg sanger skrevet i akkurat den bygninga. Der befant, og til dels befinner seg, noen av de største låtskriverne over there som Leiber og Stoller – «On Broadway», Cahn og Van Heusen – «Come Fly with Me», Carole King – «So Far Away», Bacharach og David – «A House Is Not a Home» og Paul Simon – «American Tune». Er vi heldige får vi kanskje høre noen av disse også på Plassen tirsdag 14. juli.
Det vi garantert får høre er materialet fra «Passion World» og Ellings «oppdrag» denne gangen er å tolke musikk og sanger fra en rekke verdenshjørner, sjangre og artister som har betydd mye for han. Med sin djupe, varme og inderlige stemme er Elling i stand til å gjøre hvilken som helst sang på kloden til sin egen, virker det som, og her kommer det 12 nye eksempler på det.
Utgangspunktet var at Elling, som både er språkmektig og er inderlig nysgjerrig på musikk hvor han enn opptrer i verden, hadde et ønske om å finne ei «lokal» låt han kunne avslutte sine konserter med. Dette utviklet seg mer og mer og til slutt vokste ønsket om å lage en cd fra «hele verden» opp.
Det har ført til at Pat Methenys «After the Door» med ny tekst av Elling, den skotske folkesangen «Loch Tay Boat Song» med storbandet Scottish National Jazz Orchestra med Moldevennen Tommy Smith som solist på tenorsaksofon, Édith Piafs klassiker «La Vie en Rose» sunget på fransk – også med storband, Arturo Sandovals «Bonita Cuba» med sjefen sjøl på trompet, U2s «Where the Streets Have No Name», den brasilianske legenden Dorrival Caymmis «Vocé Já Foi à Bahia?» på portugisisk sammen med den amerikanske vokalisten Sara Gazarek, Johannes Brahms´ «Nicht Wandle, Mein Licht» og Björks «Who Is It» er blant sangene Kurt Elling gir en helt ny og usedvanlig personlig drakt.
Som man raskt vil skjønne er spennet og utgangspunktene her svært så forskjellige. Uansett makter Elling å gi musikken det kun han kan gi den og du verden så herlig det er å bli overraska og invitert inn i en verden vi ikke ante fantes.
Kurt Elling har vært ei ledestjerne innen den mannlige vokalkunsten i rundt 20 år. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke kommer til å fortsette med det i mange tiår til. Nå gjenstår det bare å anbefale en norsk sang som kan stå på repertoaret neste gang – han ser nemlig på denne utgava kun som «Volume 1». Hva med «Moldesangen» kanskje?
Stein Bull-Hansen er det vi kan kalle musikernes musiker. Sjøl om han har spilt med “alle” fra Øystein Sunde via Anita Skorgan til Harry Belafonte, Tony Levin og Jens Christian Bugge Wesseltoft – og andre store navn i bøtter og spann innen de fleste sjangre – så er det likevel de færreste som vet hvem han er. Endelig er det mulig å få stifte bekjentskap med den eminente gitaristen når han og gode venner nå har tatt seg på tak og gir ut hans debut-cd under eget navn. Og la det være sagt med en gang: Om du kjenner Bull-Hansen fra før eller ikke så er det mye å glede seg over her.
Vår mann er av typen som kan spørres om å bidra i nesten alle slags settinger – han har noe å komme med uansett. Sammen med bassisten Bjørn Enoksen, trommeslageren og perkusjonisten Tore Thorvaldsen Sandbakken og ikke minst den allsidige tangentvirtuosen Anders Aarum, har Bull-Hansen gitt oss en herlig og varm tilstandsrapport med store doser jazzkrydder.
Musikken er i stor grad basert på bryllupsmusikk fra mange verdenshjørner, både fra Libanon – ei låt Bull-Hansen hørte mens han var på spillejobb i landet, Merit Hemmingsons “Wedding March from Östersund”, folkemelodien “Wedding March from Frosta” og Bull-Hansens egen “Wedding March from Bislet”. I tillegg får vi også John Scofields nydelige “Heaven Hill” og en vakker versjon av salmen “Velt alle dine veie”.
Innspillingene, gjort i løpet av et par korte dager noe som ofte er vanlig i jazzsammenheng, gir oss varm, inderlig og usedvanlig melodiøs musikk som egner seg til alle årstider og sikkert både til bryllup og begravelse.
Stein Bull-Hansen er utstyrt med en varm og flott tone i både gitaren og mandolinen sin – sistnevnte møter vi på et av spora. Hans tre medsammensvorne trives åpenbart i både hans selskap og med musikken hans. Endelig er altså Stein Bull-Hansen klar for et større publikum enn den engere krets og det på et usedvanlig smakfullt vis – akkurat som forventa.
