Linda – som i Lindadrapet er mitt første møte med dritsekken Evert Bäckström. Jeg vet jeg er seint ute, men uansett tid og sted er dette krim av øverste klasse. Tidløst er det også.
Leif GW Persson er krimforfatter av sjeldent kaliber.
Leif GW Persson (70) er en gigant innen svensk og internasjonal krimlitteratur. De fleste av oss har nok fått med oss litt, noe eller mye av eller med han enten som samfunnsdebattant eller forfatter. For min del er svaret noe, men dette er faktisk den første boka jeg har lest av han.
Grunnnen til at “Linda – som i Lindadrapet”, som blei lansert i 2005, har kommet ut på norsk igjen nå er at Schibsted har overtatt alle Persson-rettighetene i Norge. For at serien om politikommisær Bäckström skulle bli komplett, blei denne debuten med Bäckström gitt ut nok en gang.
For slike som meg har det vært intet mindre enn en åpenbaring. Møtet med den gjennomførte dritsekken Evert Bäckström – han har faktisk ingen sympatiske trekk – har ført meg inn i et forfatterskap jeg garantert kommer til å avlegge mange besøk i åra som kommer.
Persson skriver godt og lett – de knapt 600 sidene fyker avgårde – men aller viktigst er det at han kan faget. Da snakker vi både politifaget og forfatterfaget. Vi blir presentert for drapet på politiaspirant Linda allerede i det første kapittelet og Bäckström fra Rikskriminalen i Stockholm tar turen til den lille byen Växjö sammen med noen av sine eksperter i faget – oppklaring av mord. I utgangspunktet skal Bäckström samarbeide med det lokale politikorpset, men å kalle det samarbeid er vel å dra strikken svært langt.
Persson legger ut mange tråder og holder leseren “forvirra” lenge. Det aller meste vi blir presentert for er relevant for storyen, men noen kapitler og betraktninger kunne med fordel vært redigert bort/ned.
Persson kan politijobben, han kan media og hvordan de virker i slike saker og han kan å skrive. Når han så har makta å skru sammen et plot som er troverdig og spennende, så krever ikke jeg så mye mer. Dette er den første i serien om Bäckström, som nå har kommet opp i tosifra antall bøker. Det spørs om ikke jeg må kaste meg over resten også.
PS Det gjør forresten ingen verdens ting at storyen er 10 år gammel – den holder som ei kule i 2015 også, sikkert i 2025 også.
Jazzfest er over for denne gang – Harr & Hartberg sørga for at det skjedde på best mulig vis. De fikk god hjelp av Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester og urtøffe Mats Morgan Band fra Sverige også.
Harr & Hartberg – noe av det tøffeste møte mellom jazz og lyrikk kongeriket har opplevd.
Trondheim kan være stolt av sin lille, intime jazzfestival.
Thorbjørn Harr er jazz.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
De som har vært så heldige å få tilbringe tid sammen med skiva “Døden er dårlig gjort” med Thorbjørn Harr og Aslak Hartberg, ante nok hva de kunne få møte. Likevel var det en mer enn hyggelig overraskelse at møtet mellom Lars Saabye Christensens unike og kloke univers, en av våre beste skuespillere, Thorbjørn Harr, og noen av våre beste jazzmusikere, skulle bli en så flott liveopplevelse. Det blei det på alle slags vis – alle skal ha delt ære for det – men jazzmusikeren Thorbjør Harr var den som virkelig løfta det opp til det som kan bli en klassiker i møtet mellom norske tekster og jazz.
Det at jeg berømmer Harr spesielt er ikke til forkleinelse for noen av de andre involverte – tvert imot. Jeg vet hva bassist og komponist Aslak Hartberg, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig, saksofonist Trygve Seim og pianist Jørn Øien er og står for – og det var de og gjorde de til gagns. De stortrivdes åpenbart i denne settingen. Det jeg ikke visste var hvordan Harr ville gjøre det i en slik sammenheng. Det viste seg veldig raskt at han ikke bare var stolt av å henge med disse jazzgutta – han er en av dem. Harr fraserer som en instrumentalist, han henger der det passer, han er akkurat passe frempå der det er riktig – han inngår enkelt og greit som en del av bandet. Når så tekstene til Saabye Christensen som alltid er kloke og tankevekkende, musikken til Hartberg passer perfekt og herrene er velkledde som 50-talls hipstere, så var dette et høydepunkt på Jazzfest som resten av landet fortjener å få besøk av.
-Du har det lille som skal til, du har meg. Jeg har det store som skal til, jeg har deg, heter det i en av tekstene. På Jazzfest hadde vi det aller største – vi hadde dem!
Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester tok oss med på en flott utflukt.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Øverst i Østerdalen, nærmest bestemt Tolga, finnes det unik familie, nemlig Hulbækmo og Jacobsen. Nå er vel forsåvidt alle familier unike, men det mor Tone Hulbækmo og far Hans-Fredrik Jacobsen har frembragt gjennom seg sjøl og sine sønner Alf og Hans Hulbækmo, kan definitivt ingen andre familier bringe til torgs. Begge sønnene er utmerkede jazzmusikanter – Alf går på jazzlinja i Trondheim og har piano som hovedinstrument – mens Hans allerede er en langt framskreden trommeslager blant annet i et av klodens heftigste ensembler, Atomic.
I heimen på Tolga – eller heter det i Tolga ???? – har det nok stort sett dreid seg om musikk så langt tilbake som vel tenkelig. De stortrives tydeligvis sammen – noe de greide å få smitta over på publikum på Dokkhuset også.
Ekskursjonen de tok oss med på hadde røtter i store deler av verden og ved hjelp av et et titalls instrumenter fra berimbau, via sag til harpe, fløyte, saksofoner, trøorgel, trommer og sang – og mye humor – fortalte de oss om musikkglede og hva slike møter kan gi oss av livsglede og inspirasjon.
Mats Öberg og Morgan Ågren tok oss ut av Jazzfest 2015 med et smell.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Jazzfest 2015 blei avslutta med hardtslående hjelp fra broderfolket i øst. Den unike tangentmannen Mats Öberg er av typen som kan alt – det være seg fra det myke, neddempa i samarbeid med saksofonisten Jonas Knutsson via full kontroll på repertoaret til Stevie Wonder og Frank Zappa til heavybandet han har med barndomsvennen Morgan Ågren på trommer – vi snakker mange trommer!!!
Det handler om kompromissløs musikk som henter like mye fra rockens tøffhet og energi som fra jazzens verden. Öberg er en unik musikant med et arsenal av lyder, ideer og mye humor i musikken sin og publikum – som nok i like stor grad kom fra rockefolket som fra noe annet sted, storkoste seg med øreproppene sine.
Jazzfest 2015 er historie. Ernst Wiggo Sandbakk og hans mange medhjelpere skal ha all slags ære for å ha laga en fin og intim festival som ser ut til å ha funnet sin form.
Randi Tytingvåg (37) har gjennom sine fire tidligere utgivelser fortalt oss at hun både er en meget allsidig og talentfull vokalist. Med et nytt band og et ganske så overraskende låtvalg så bekrefter hun alt dette, samtidig som hun høyst sannsynlig utvider publikummet sitt en hel del.
Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland har Randi Tytingvåg laga et vakkert visittkort.
Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland, som også synger, spiller banjo, cavaquinho og piano, gir Tytingvåg oss et vakkert visittkort basert på egne låter samt coverlåter som “Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestelt”, “Let it Be Me”, “Que Sera Sera”, “Both Sides Now”, “What a Wonderful World”, “Don´t Fence Me In”, “You Can Never Hold Back Spring” og “Hard Times”. Her skinner forsåvidt jazzrøttene til Tytingvåg gjennom, men når hun henter låter fra insprirasjonskilder som Tom Waits, Joni Mitchell og Gillian Welch, så sier det også at folk, pop, country og visetradisjonen er viktig og naturlig for henne.
Vagle og Aasland, helt nye størrelser for meg, passer dette uttrykket perfekt og de tre klinger enkelt og greit perfekt sammen.
Randi Tytingvåg er utstyrt med ei vakker, sterk, varm og personlig stemme. Hun synger engelsk med perfekt uttale og tydelig diksjon og kommer gjennom med budskapet sitt hele tida. Hun har et godt og trofast publikum både her hjemme og utenlands i flere år – noe forteller meg at det ikke kommer til å bli noe mindre etter at “Three” kommer gjennom eteren i store deler av verden.
Espen Berg – bare merk dere navnet. Harald og Sonja har nemlig fått seg en ny kjempepianist. Før og etter blei det funk i lange baner med Level 42 og Candy Dulfer.
Espen Berg – det er bare tidsspørsmål før den store verden får ørene opp for talentet hans.
Trondheim viste seg fra si beste side – sjøl om Rosenborg vant….
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Espen Berg (31) opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nesten sjølsagt har gått på jazlinja, viser oss nå tydeligere enn noen gang at han er utstyrt med et talent i megaklassen. Etter å ha møtt han som sidemann i flere sammenhenger, blant annet sammen med Marius Neset på hans store bestillingsverk i Molde for noen år siden, og i solosammenheng på cd, var konserten på Jazzfest første gang jeg opplevde han som leder. Og la det være sagt med en gang: denne konserten satte spor som jeg er ganske sikker på vil bli værende der i lang, lang tid.
Espen Berg Trio – verden venter.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Berg har forsåvidt vært der ei god stund nå, men av årsaker som overgår min ringe forstand så har han ikke fått i nærheten av den oppmerksomheten han fortjener. Finnes det noen form for rettferdighet på dette området i jazzens verden, så er det kanskje med relativt ferske Espen Berg Trio at gjennombruddet skal komme.
I fjor satte Berg sammen trioen med medsammensvorne fra jazzlinja i Trondheim, trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, og den timen de ga et entusiastisk publikum på Dokkhuset, jazzens storstue i Trondheim, fortalte oss her er det kvalitet og originalitet i store doser.
Berg har skrevet all musikken, som kommer ut på skive i Japan i nær framtid og etterhvert også her hjemme, og han henter inspirasjon fra både den melodiske amerikanske tradisjonen og fra folkemusikk fra våre breddegrader. Musikken og bandet er utadvendt og det er åpenbart at dette er en uhyre sampilt enhet. Berg er både en lyriker og en klangmester og, samtidig som han har tilegna seg en fantastisk tohåndsteknikk, så kommer aldri den formidable teknikken i veien for det han har å melde. Det er også et voldsomt temperament i uttrykket til Berg – litt som Chick Corea – og det skjer mye, kanskje litt for mye noen ganger, i løpet av de ganske kortene versjonene vi blei servert.
Rytmisk er musikken spennende hele veien, Olderskog Albertsen skal ha mye av æren for det, og musikken får anledning til å utvikle seg organisk og ikke minst dynamisk. Det melodiske står hele tida i sentrum. Sjøl om den av og til framstår fri og løs, så er det hele tida en struktur der som også henter elementer fra souljazz, gospel – antydende funky så det holder. Når så musikken, kommunikasjonen musikantene mellom og praten fra scena har elegant humor i seg – og Berg viser oss i ekstranummeret hvilken eminent solopianist han også er – så var denne konserten et absolutt høydepunkt under Jazzfest. Espen Berg er klar for hvilken scene det skulle være – hvor som helst. Hører du Manfred Eicher?
Mark King og blåserekka holder Level 42 i gang fortsatt.
Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015
Kvelden blei innleda med en solid nostalgitrip – down memory lane. Jeg har aldri opplevd det engelske funkpopbandet Level 42 i levende live, men som de fleste andre musikkinteresserte som har levd noen år, så er det ikke mulig å ha unngått musikken en eller gang.
Level 42 har solgt imponerende 30 millioner skiver – stort sett på 80-tallet. Hitlåter som “Something About You” og “Lessons in Love” var en viktig del av dette og det begeistra og noe tilårskommne publikummet fikk begge to og mere til.
Level 42 og Mark King på bassgitar og vokal er fortsatt funky så det renner, og sofistikerte jazzharmonier og feit blåserekke gjør at de hadde noe på Jazzfest å gjøre. Her var det glitrende jakker og lysshow på trommestikkene – alt som skulle til, men heller ikke mer, for å si det sånn. Grei og helt kompetent underholdning.
Candy Dulfer er funky så det holder.
Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015
Lørdagskvelden på Jazzfest blei avslutta i samme gata som den starta – den stod i funkens tegn. Den nederlandske altsaksofonisten og vokalisten Candy Dulfer (45) har vært en ledende funkmusikant i flere tiår allerede – det er lenge siden Prince oppdaga henne. Født og oppvokst med saksofon, hennes far Hans Dulfer var en ledende saksofonist i hjemlandet, var kursen staka ut tidlig
Funk har det vært fra starten og er det på alle vis fortsatt. Sammen med et høykompetent band og vokalisten Ricardo Burgrust ga hun publikum det de hadde kommet for – sjøl om det aldri tok helt av for sindige trøndere. Det til tross for at Dulfer også tok turen ned i salen – det førte imidlertid til heftig mobilknipsing fra den mannlige delen av publikum.
Som med Level 42, så blei Candy Dulfer Band også helt grei underholdning på lørdagskvelden. Musikalsk er den allerede glemt.
Verken Jazzfest eller jeg gir oss – siste rapport fra Stiftsstaden kommer i morra formiddag og det står mye spennende på programmet på avslutningsdagen.
Det er absolutt ingen grunn til å fortvile eller føle noen form for mindreverdighetskompleks hvis du aldri har hørt om Romain Collin. Vi sitter nemlig i akkurat samme bås. 35-åringen som satt kursen mot det forjettede land og studier både på Berklee og på Thelonious Monk Institute of Jazz for over 10 år siden, har blitt værende over there og er nå på god vei til å skape seg ei spennende karriere med smeltedigelen New York som utgangspunkt.
Collin har turnert internasjonalt med både Herbie Hancock og Wayne Shorter og delt scene med folk som Terence Blanchard, Jimmy Heath og Marcus Miller. Det forteller en hel del om nivået han befinner seg på og hvilken anerkjennelse han nyter. Han jobber også som sidemann for andre stoheter som Mike Stern, John McLaughlin, Christian McBride og Lauryn Hill og han har skrevet filmmusikk.
Med “Press Enter”, som er hans tredje album som leder, debuterer han på et større, internasjonalt selskap. Vi merker raskt at han har en personlig sound – han er klar for den store verden.
Bortsett fra to låter, en av dem er Monks superklassiker “´Round Midnight”, har Collin skrevet all musikken. Det er moderne, melodisk og groovy triojazz der Collin i tillegg til å spille piano også står for lyddesign og programmering. Med seg har han bassisten Luques Curtis, opprinnelig fra Puerto Rico, og en av de mest groovy, unge trommeslagerne på den amerikanske scena, Kendrick Scott. I tillegg dukker en rekke gjester opp på flere av spora, blant andre perkusjonisten Mino Cinelu og pianisten Jean-Michel Pilc – som plystrer!!!!!!
Collin er en eksellent melodiker og tekniker som samtidig har et stort følelsesmessig repertoar å spille på. Her om dagen hadde jeg gleden av å høre en annen fransk pianovituos, Grégory Privat, sammen med Lars Danielsson under MaiJazz i Stavanger. Nå kommer det altså en til – like bra, men ganske annerledes.
Sting lykkes jo med å være engelskmann i New York – kanskje det er Collin som skal følge opp med å være franskmannen som følger i Stings fortspor?
PS Den arrangøren her hjemme som sørger for å få både Collin og Privat på ei norsk scene, kan virkelig gjøre et scoop. Herved er dere advart….
Nok en gang har jeg fått oppleve den – den magiske tonen til Jan Garbarek. Når den så blei omringa av Kåre Kolves flotte bestillingsverk og den urheftige engelske trioen Troyka, så blei mitt første møte med Trondheims Jazzfest av det særdeles hyggelige slaget.
Tonen og musikken til Jan Garbarek er fortsatt magisk.
Jazzfest har sine røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet.
Etter en litt trøblete start, har Trondheim Jazzfestival vært i konitinuerlig drift siden 1994. Det skulle nesten bare mangle for en by som av mange blitt blir sett på som kongerikets jazzhovedstad. Mye av årsaken er sjølsagt den berømte jazzlinja ved NTNU, som har eksistert siden 1979, og som har frembragt noen av de beste jazzmusikerne ikke bare her til lands, men også langt utenfor våre egne grenser. Jazzlinja og dens musikanter – både forhenværende og nåværende – er fortsatt med på å prege Jazzfest.
Jan Garbarek Group låter fra tid til annen ganske forutsigbart.
Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015
Noe forteller meg at inspirasjonen til den mye omtalte jazzlinja kommer fra det som skjedde rundt de fire store i norsk jazz på 60-tallet. Da snakker vi om Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal – ikke minst Garbarek som den i dag i dag er ledestjerna i norsk jazz på mange vis. Terje Bjørklund, som var sentral i opprettelsen av jazzlinja, spilte blant annet med Garbarek på 60-tallet og tok garantert med seg impulser derfra til jazzlinja.
Med et slikt bakteppe var det nok en gang svært hyggelig å kunne møte Jan Garbarek, som alt for sjelden spiller på norsk jord. Etter ei Nobelforelesning som introduksjon av May-Britt Moser, åpenbart en Garbarek-fan i ultraklassen, møtte TONEN bortenfor alle toner oss. For min del har den vært med meg siden begynnelsen av 70-tallet og jeg må ærlig innrømme at den snakker like sterkt følelsesmessig til meg nå som den gang. Det er en styrke, varme og personlighet i den Tonen som ikke kan sammenliknes med noen annen.
Moser fortalte – Garbarek sa som vanlig ikke et eneste ord under konserten – at denne dagen var helst spesiell for Garbarek. Det var nemlig på dagen 70 år siden hans far hadde sluppet ut av tysk fangenskap. Nå skal ikke jeg påstå at det var mulig å “høre” i spillet hans, men hans måte å fortelle historier med sin musikk er uansett unik. Jeg vet ikke om noen som kan bygge en musikalsk fortelling som Jan Garbarek og når han gjør det med mye norsk folkemusikk i fundamentet og perkusjonist Trilok Gurtu tilsetter sine doser med indisk krydder, så omfavnes på et vis hele verden.
Garbarek spilte mye sopran i løpet av denne konserten. Tonen er der uansett om det er sopran eller tenor det dreier seg om og repertoaret i konserten, som varte i vel to timer, bestod av mye musikk jeg ikke hadde hørt før samt “hitlåter” som har levd noen tiår allerede – om som vil fortsette å leve.
Med seg, i tillegg til perkusjonsunikumet Gurtu, hadde Garbarek sitt vanlige band med den tyske tangentherren Rainer Brüninghaus og den portugisiske elbassisten Yuri Daniel. Jeg er ikke begeistra for tangenttrakteringa til Brüninghaus. Han er rytmisk uspennende og tildels svært forutsigbar i sine soli. Jeg vet at han skal bygge det hele opp til et voldsomt crescendo eller to – og det gjør han – og det gir meg ingenting. Når han så setter seg bak flygelet med ryggen til salen når han ikke spiller, så “snakker” han ikke noe mer til meg. Sånn er det bare.
Den store beholdninga for meg er far sjøl – Jan Garbarek. Mannen, musikken, spillet – TONEN – er intet mindre enn makeløs og unik. En Nobel-musikant – intet mindre.
Kåre Kolve er et av de gode menneskene fra Voss – det høres.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Kåre Kolve (50) er et ekte barn av jazzlinja i Trondheim der han gikk fra 1984 til 1987. Som sin tenor- og sopransaksofonspillende kollega Tore Brunborg – også han med bakgrunn fra jazzlinja – så er Kolve blant de gode menneskene fra Voss.
I motsetning til Brunborg og mange av de andre fra jazzlinja, så har Kolve blitt værende i Trondheim og det var på høy tid at han fikk anledning til å skrive og framføre sitt første bestillingsverk – eller tingingsverk som det vel heter på vossisk. “Interactions”, som han hadde valgt å kalle verket, kommer til å bli stående som noe Kolve skal være stolt over resten av sitt liv.
Han hadde laga et sett med låter som blei til en vakker helhet – fra det meditative til det eksplosive. Noen ganger var det en slags ECM-lyrikk over det, mens andre ganger var det en direkthet som snakka til oss umiddelbart.
Når han så hadde fått sammen drømmebandet sitt med megatalentet Espen Berg på piano, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer, Anders Jormin på bass og vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, så hadde han funnet fram til den perfekte “befolkninga” for at musikken skulle bli interaktiv, vakker, sterk og ikke minst personlig.
Kåre Kolve er et godt menneske. Det skinner tydelig gjennom i både musikken og spillet hans. Må noen sørge for at “Interactions” både kommer ut på plate og ut på veien – denne musikken og dette bandet er alt for viktig og for bra til å bli lagt i en skuff etter en gangs spilling.
Kåre Kolve hadde samla drømmebandet sitt.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015
Den første kvelden for min del blei avslutta sammen med den engelske trioen Troyka. Siden Garbarek spilte et relativt langt sett, så blei det et avkorta med trommeslageren Joshua Blackmore, keyboardisten Kit Downes og gitaristen Chris Montague, men langt nok til å skjønne at her hadde vi med et kollektiv å gjøre som hadde noe eget å fare med. Som min sidekvinne Sidsel Endresen korrekt karakteriserte bandet: Det er sofistikert kontemporært samtidig som det er funky – meget godt oppsummert, spør du meg.
Det er et vanvittig trøkk i musikken som henter med seg inspirasjon fra de fleste kilder innen moderne rock og jazz. Musikk som ungdommen lika detta, som en tidligere kollega ville ha sagt.
Et godt tips: følg godt med på hva Kit Downws foretar seg i åra som kommer – der kan det skje veldig mye spennende.
Min første dag på Jazzfest eller Trondheim Jazzfestival blei av det slaget som ga mersmak – og jeg lover nye rapporter også de neste dagene.
Atomic fortalte oss allerede fra unnfangelsen i 2000 at vi hadde med en organisme å gjøre som hadde noe helt eget å fare med – som ville til steder ingen hadde vært tidligere. Gjennom godt og vel 10 skiveutgivelser og turnering kloden rundt en rekke ganger, har det kommet stadig bekreftelser på at det fortsatt er slik. Men Atomic var liksom Magnus Broo (trompet), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Fredrik Ljungkvist (saksofoner og klarinett), Paal Nilssen-Love (trommer) og Håvard Wiik (piano). Det kunne liksom ikke være noen andre – eller kunne det det? Nå har vi fått svaret og det er et klart og tydelig ja.
Paal Nilssen-Love, en av verdens mest uttrykksfulle, energiske og travleste trommeslagere, valgte å si takk for seg etter bortimot 15 år. Bandet med den sanseløse energien skulle altså finne en erstatter for energibomba fra Stavanger. Leitinga og utfordringa kan ikke ha vært enkel, men sjølsagt fant de han til slutt på jazzmetropolen Tolga i Østerdalen – vi snakker om Hans Hulbækmo som var 11 år da Atomic-skuta la fra land.
Ljungkvist og Wiik som står for låtene, som så ofte før, og det tar ikke mange sekundene å slå fast at dette er Atomic i superslag, men på en litt annen måte enn før. Landskapene bandet befinner seg i, et unikt sted med røtter i både det frie og det strukturerte, er nok det samme, men Hulbækmo er sin helt egen personlighet oppi dette og gir bandet og musikken andre farger enn det Nilssen-Love gjorde. For meg har han blitt en flott ny vitamininsprøytning – sjøl om Nilssen-Love alltid vil bli savna. Jeg tror enkelt og greit at alle involverte hadde godt av dette byttet.
Atomic har gjennom mange år hatt en solid status rundt om på kloden. Med “Lucidity” bekrefter de at de fortsatt fortjener den. Bandet har fått en solid revitalisering og framstår like sultent og spennende som noensinne.
Nederland, ofte kalt Holland, har aldri greid å bli verdensmester i fotball. Bare nesten. Nå spørs det om ikke Dave Holland ordner opp med det på jazzfronten.
Dave Holland – bassist, komponist og bandleder i ultraklassen.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Tre finaler har det blitt på Nederland, eller Holland, men altså aldri noen VM-seier. Dave Holland Prism derimot er både i finalen uansett turnering og med det de viste oss i Stavanger er de også blant klodens heftigste jazzkollektiv for å si det slik. Her vil det aldri bli spilt noen finale, men det trengs heller ikke.
Dave Holland Prism – for et band!
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Med et band bestående av gitarist Kevin Eubanks, trommeslager Eric Harland og pianist/elpianist Craig Taborn, har den elegante engelskmannen Dave Holland, opprinnelig fra Wolverhampton, satt sammen nok et toppband.
Helt siden han tok turen over til USA fra fotballøya på slutten av 60-tallet for å bli Miles Davis´ bassist, har Holland vært en del av bassismens elitedivisjon. Slik er det fortsatt og jeg lurer faktisk på om Prism er et av de beste bandene Holland har hatt gjennom hele sin lange karriere.
Det blei ikke sagt mye fra scena, men smilene fortalte oss at også de fire hadde det storveis. Den eneste låta som blei introdusert var ekstranummeret “Breathe” av Harland, men jeg har mer enn en mistanke om at mesteparten er skrevet av far sjøl. De cirka 10 låtene gikk nesten i ett uten avbrudd og vi fikk oppleve en organisme som levde noe så voldsomt hele veien. Til tider er låtene nesten rocka og de fire stortrives også i et slikt landskap. Deretter følger hele spekteret av uttrykk og både kollektivt og individuelt -Taborn leverte et hinsides elpianokor der Harland skapte rytmiske spenninger, Eubanks fortalte oss hvor godt det var å få slippe energien løs etter mange år som TV-stjerne hos Jay Leno og Holland er intet mindre enn bautaen som holder det hele sammen og sender Prism ut i diverse retninger. Storveis – intet mindre. Holland har så avgjort vunnet – uansett hvilken tittel det er.
Karin Krog – dronningen tolket Billie Holiday.
Torsdagskvelden under årets MaiJazz blei innleda med en hyllest til Billie Holiday, som ville ha fyllt 100 år i april om hun hadde fått leve. Slik Lady Day levde livet sitt, var det nok ingen fare for det. Hun blei bare 44 år og døde i 1959. Bedre lag til å hylle jazzens kanskje største vokalikon enn svenske Jan Lundgren Trio med sjefen på piano, landsmann Hans Backenroth på bass og danske Kristian Leth på trommer som fundament og med den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton og vår egen vokaldronning, Karin Krog, finnes knapt.
Scott Hamilton – midt i tradisjonen.
Etter en liten halvtime med kvartett, var det klart for Karin Krog. Hele veien var det utelukkende låter forbundet med Billie Holiday som stod på repertoaret – både kjente og ukjente. Til og med Krog sang ei låt for første gang denne kvelden – “Foolin´ Myself”. Vi blei servert alt fra Holidays tidligste sanger som “Easy Livin´” via mange av hennes mannehistorier – “My Man” til kjærlighetslåter som “You Don´t Know What Love Is”, “Lover Man” og “What a Little Moonlight Can Do”. “Some Other Spring”, som Krog også har gjort på plate med Dexter Gordon, var et av mange høydepunkt. Kvelden blei avslutta med et bevis på Holidays egenrådighet i “Ain´t Nobody´s Business What I Do” pluss legendariske “God Bless the Child” og “Fine and Mellow” som ekstranummer.
Det virker så urettferdig lett og ekte når slike giganter tar for seg dette klassiske materialet. Det er det sjølsagt ikke – lett altså, men med den historia og den ballasten de sitter på, så blir det slik.
Vi fikk være med på en strålende hyllest til “jubilanten” Billie Holiday – intet mindre.
Ibrahim Electric tok oss inn i natta.
Foto: Joakim Hagen Abrahami/MaiJazz 2015
Gitarist Niclas Knudsen, trommeslager Stefan Pasborg og organist Jesper Tuxen utgjør til sammen noe av det heftigste Danmark har å by på – Ibrahim Electric. Trioen er ei energibombe av et band – her blir det ikke spart på noe som helst – og vår lille svipptur innom Folken fortalte oss at danskene på alle vis hadde tenkt å løfte forsamlinga inn i natta. Tøff, groovy musikk ute et eneste hvileskjær.
Georg Riedel, Hans Backenroth og Bjørn Alterhaug – bassismen lever!
Foto: Tor Hammerø
Noe av det aller hyggeligste ved en festival som MaiJazz er at man treffer mennesker og musikanter også utenom scena. Før natta tok undertegnede traff vi tre av Nordens aller største bassister gjennom alle tider – Bjørn Alterhaug, Hans Backenroth og ikke minst 81 år unge Georg Riedel – mannen bak Pippi Langstrømpe-klassikeren og mye, mye annet – til et hyggelig møte.
Flott måte å avslutte en meget vellykka MaiJazz for min del – nå går turen til Trondheim og Jazzfest og nye rapporter derfra kommer gjennom hele helga.
Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.
Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.
Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.
Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.
Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015
I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.
Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.
Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.
Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.
Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.
Marilyn Mazur – one of a kind.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.
For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.
Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.
Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.
Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.
Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.
Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.
Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.
Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.
Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.
Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.
Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015
I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.
Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.
Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.
Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.
Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.
Marilyn Mazur – one of a kind.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.
For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.
Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.
Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.
Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.
Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.
Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.
