Tor Hammerø

Ingenting kan være lenger unna jazz enn trekkspill hevdes det. Her motbeviser Stian Carstensen og tre andre virtuoser den påstanden for evig og alltid.

Adam Baldych på fele og Stian Carstensen på trekkspill.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: ACT/Ioana Taut

Trekkspillet er vel det instrumentet som har fått mest tyn i jazzkretser gjennom alle tider. Fleipen har sittet løst – vet du for eksempel hva definisjonen på en gentleman er? Jo, det er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. Trekkspillet har med andre ord ikke hatt noen spesiell status i hippe jazzkretser opp gjennom åra.

Noen har heldigvis ikke brydd seg nevneverdig om det. Vår egen Stian Carstensen er så avgjort en av dem. Régis Gizavo fra Madagaskar på østkysten av Afrika en annen, østerrikeren Klaus Paier en tredje og franskmannen Vincent Peirani en fjerde. 13. februar var de alle samla i Berlin Philharmonie – fullt hus og stormende jubel, både for flenga, som trekkspillet ofte kalles på jazzspråket, for musikken og for de unike musikerkombinasjonene.

Asja Valcic på cello og Klaus Paier på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

ACT-sjefen Siggi Loch har mange og gode ideer. Når han så i tillegg har en bra evne til å få satt dem ut i livet, så fører det ofte til meget bra resultat. En av disse ideene er at han ville videreføre Jazz at the Philharmonic-tanken til salige Norman Granz der en rekke toppmusikanter blei satt sammen og sendt ut på turné.

Dette er altså den fjerde “Jazz at Berlin Philharmonic”-utgivelsen ACT og nummer to var i sin helhet befolka med nordmenn: In The Country, Solveig Slettahjell, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Knut Reiersrud.

Denne gangen er det altså trekkspillet som blir satt i fokus. Klaus Paier, som har klassisk bakgrunn, åpner ballet sammen med cellisten Asja Valcic. Så overtar Régis Gizavo, som har lært seg kunsten på barene i Madagaskar, sammen med den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê, før vår mann Stian Carstensen først spiller solo den norske folkemelodien “Horgalåten” før han går videre med en vanvittig versjon av Ola Kvernbergs “Oriental Hoedown” med den polske fiolionvirtuosen Adam Baldych – som Carstensen aldri hadde truffet før. Den siste duoen er helfransk med Peirani og sopransaksofonisten Emile Parisien – sampilt og virtuost.

Til slutt er alle på scena samla i Astor Piazzollas legendariske “Libertango”.

Om noen skulle være i tvil om trekkespillet hadde noe i jazzens verden å gjøre, så er det bare å sjekke ut denne festen i Berlin. Gentlemen er faktisk folk som kan å spille trekkspill og som gjør det!

Nguyên Lê på gitar og Régis Gizavo på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Emile Parisien på sopransaksofon og Vincent Peirani på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Hele gjengen – for en fest!

Foto: ACT/Ioana Taut

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic – Accordion Night

ACT/Musikkoperatørene

Joey Calderazzo har spilt ei sentral, men alt for beskjeden rolle i amerikansk og internasjonal jazz. Han er nemlig en av de flinkeste pianistene som finnes.

Joey Calderazzo fortjener mye mer oppmerksomhet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

To av den moderne jazzens aller største saksofonister, Michael Brecker og Branford Marsalis, har en hel del til felles – den musikalske smakssansen blant annet. Det førte til at begge sikra seg tjenestene til den utmerkede tangenttraktøren Joey Calderazzo (50) fra han var ganske så ung. Vår mann spilte med Brecker helt til han gikk bort i 2007 og han spiller fortsatt med Marsalis. Det er ikke vanskelig å skjønne valget til de to gigantene.

Joey Calderazzo er utstyrt med en teknikk jazzverdenen knapt har sett eller hørt maken til. Tidligere gikk det ofte unna i et vanvittig tempo, men nå er modenheten der at han bruker teknikken kun til å uttrykke sine musikalske tanker. Nå er de dynamiske virkemidlene i førersetet og mye foregår i medium- og balladetempo.

Calderazzo er også en klangmester og vet å bruke rom og luft til å understreke budskapet sitt. Han er ofte å treffe på i solosammenheng, i kvartett med Marsalis eller med sin egen trio. Her får vi ei lita blanding, men i all hovedsak er det en utmerket trio med Adam Cruz på trommer og Orlando le Fleming på bass som tar oss gjennom ei samling originalkomposisjoner pluss standardlåtene “Stars Fell on Alabama” og “My Foolish Heart”. Branford Marsalis gjester med sin tenorsaksofon på ei av originallåtene.

Det er så varmt, vakkert, gjennomtenkt, men samtidig spontant det Joey Calderazzo har å gi oss at det er bare er å innlemme han blant de store med en gang. Personligheten er der, originaliteten er der – nå må han bare komme seg ut av skyggen til sine store bandledere.

Joey Calderazzo

Going Home

Sunnyside Communications/MusikkLosen

For 18. år på rad slår Lars Klevstrand, Nissa Nyberget & Co til med sin duggfriske Taubefest i Engelsviken utenfor Fredrikstad. Noe forteller meg at årets utgave kommer til å havne høyt på pallen.

Udødelige Evert Taube er verdt et glass – eller ti!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Tor Hammerø

Mitt sammenlikningsgrunnlag er ikke all verden – jeg har bare fått med meg de seks siste utgavene av disse Taube-hyllestene i vakre Engelsviken som for mange er selve startskuddet på sommeren. Med det som forbehold tar jeg likevel sjansen på å utrope “Happy Days Are Here Again!” til noe av det aller beste som er servert publiken ved vannkanten – og du verden som de tok i mot Hege K. Johannessen, Rino Johannessen, Lars Klevstrand, Nissa Nyberget og Hermund Nygård.

Evert Taube (1890-1976) var en produktiv livsnyter som har satt spor etter seg hos stadig nye generasjoner både hjemme i Sverige, men så avgjort også i Norge. Vi snakker om hundrevis av viser skrevet mellom 1919 og 1971, noe som har ført til at Nyberget & Co har vært i stand til å fornye seg fra år til år og gi sitt hengivne publikum stadig nye viser, men det betyr ikke at enkelte “nødvendigheter” med stort allsangpotensiale er utelukka.

Nissa Nyberget, Hege K. Johannessen og Lars Klevstrand spiller tre av fem hovedroller.

Foto: Tor Hammerø

Hver ny forestilling har sitt tema og årets hyggestund på rundt to timer inkludert pause kledde tittelen “Happy Days Are Here Again!” strålende. 21 sanger med alt fra folkeeie som “Änglamark”, “Så skimrande var aldrig havet” og “Så länge skutan kan gå” til, for meg i alle fall, helt ukjente låter, blei satt sammen på et så dynamisk, varmt og inderlig vis at det hjertet som forlot forestillinga uberørt, bør sjekkes raskest mulig.

Maestro Nyberget tar seg til dels store friheter arrangementsmessig. I mine ører løfter det det tidløse budskapet elegant inn i 2015 slik at de som har vokst opp med sin Taube ikke blir skremt, men samtidig slik at stadig nye generasjoner kan finne noe spennende og evig her.

Låtene blei elegant verbalt knytta sammen av de tre frontfigurene. Ikke alt satt som spikra på premieren, men med den erfaringa, den tryggheten og det viddet de tre er i besittelse av, så blei det hele veien løst til allmen latter. Det sier seg sjøl hvem “stjernene” er her og de trer kler hverandre utmerket. Når det er sagt så er de så heldige å være belemra med et stjernekomp med Rino Johannessen på bass og Hermund Nygård på trommer og de to fikk kveldens heftigste applaus for sine solier. Fullt fortjent – det også!

Er du blant dem som trenger en dose påfyll denne sommeren og befinner deg i overkommelig avstand fra Engelsviken ved Fredrikstad, så er anbefalinga herved servert – helt gratis. Tilbring en kveld sammen med denne kvintetten og Evert Taube – jeg lover at du smiler litt ekstra ei god stund etterpå. De gode dagene er så avgjort tilbake i Engelsviken!

Sissel Vera Pettersen fra Ekne i Levanger har gjort København til sin hjemby. Musikken hun skaper er også klar for en større verden.

Sissel Vera Pettersen er sammen med Joachim Badenhorst og Mikkel Ploug det unike kollektivet Equilibrium.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I musikerkretser er Sisel Vera Pettersen (38) absolutt ikke ukjent, så sånn sett er kanskje tittelen litt misvisende. Men siden hun har vært bosatt i København siden 2000, etter at at hun hadde lagt jazzlinja i Trondheim bak seg, så har ikke oppmerksomheten rundt vokalisten og saksofonisten vært slik den burde her hjemme – vi har nemlig med ei helt unik stemme å gjøre.

Equilibrium er nå ute med sin tredje cd på det canadiske selskapet Songlines. Den første kom i 2009 og det bare understreker at samarbeidet er tett, langvarig, empatisk og helt spesielt. Den belgiske klarinettisten og bassklarinettisten Joachim Badenhorst og den danske gitaristen, både akustisk og elektrisk, Mikkel Ploug, skaper sammen med Pettersen, som her bidrar med stemme, live elektronikk og sopransaksofon, et helt unikt univers.

Dette er på alle vis et likeverdig kollektiv der alle bidrar som komponister og der alle er solister på like fot.

Musikken er søkende, åpen, fri og annerledes. Jovisst er det elementer fra kammerjazz, ambient, folk og frijazz her, men til sammen blir det enkelt og greit Equilibriums eget univers. Her snakker vi både om å bli utfordra og å utfordres – det vi blir invitert med på er en stille, men likevel intens ekskursjon.

Her hjemme har vi heldigvis møtt Sissel Vera Pettersen i samarbeid både med Trondheim Jazz Orchestra og Trondheim Voices ved flere anledninger. Uansett så tåler vi flere møter i flere settinger og Equilibrium er noe av det mest spennende som finnes der ute i dette landskapet.

Equilibrium

Liquid Light

Songlines Recordings/MusikkLosen

Kevin Dean tar værforbehold med sin nyankomne “Weather Permitting”. Det er det absolutt ingen grunn til – her er det finvær fra start til mål for amerikaneren/canadieren som vi mer enn gjerne regner (sic….) for litt norsk.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Kevin Dean er klar uansett – med god musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Torill Kove

Godt og vel 60 år unge Kevin Dean kjenner vi godt her hjemme både fordi han har bodd her noen år og jobba mye med norske musikanter. I 1997 ga han ut “Over at Ola´s” sammen med Bjørn Alterhaug, Dag Arnesen, Ole Jacob Hansen – aka Ola og Knut Riisnæs. Året etter kom det nok ei skive, “Venous Lake”, på det norske selskapet Gemini Records, men da med “utenlandske” musikanter, gitaristen Louis Stewart og bassisten Neil Swainson. Når han i tillegg er gift godt norsk med Oscarvinner Torill Kove – i tillegg til å spille som en gud, så regner vi han gjerne som litt norsk. Nå har han sendt oss et musikalsk visittkort fra sin hjemby Montreal, der han er professor ved McGill University, og det er nok en bekreftelse på at Dean er en komponist og musikant av aller ypperste klasse.

Kevin Dean er en trompeter i verdensklasse.

Foto: CF-Wesenberg

Med en klassisk bopkvintett bestående av Dave Laing på trommer, Janis Steprans på saksofoner, Alec Walkington på bass – hvilket navn for en bassist! og André White på piano, tar Dean, født og oppvokst på gård i Iowa, USA, oss med på ei rundreise bestående av 10 flotte og svært så “allsidige” originalkomposisjoner.

To av låtene er inspirert av bopgiganter som har betydd mye for Kevin Dean, nemlig saksofonisten Benny Golson og pianisten Barry Harris. Det forteller oss mye om hvilket landskap vi befinner oss i. Her skapes det mange fine stemninger og spenninger, som oftest i medium tempo. Deans medmusikanter, som er totalt ukjente for meg, holder alle meget høy standard og spesielt Steprans, med solide røtter i Golson- og Dexter Gordon-tradisjonen, kler Dean utmerket.

“Weather Permitting” er et uhyre stilsikkert, varmt og flott visittkort fra “norske” Kevin Dean.

Måtte Torill Kove få mange flere priser og utmerkelser også her hjemme – her om dagen blei hun tildelt den høythengende Anders Jahres kulturpris – og ta med seg ektemann og trompeter i toppklasse når hun stikker innom. Vi vil høre mye mer av Kevin Dean.

Kevin Dean Quintet

Weather Permitting

Addo Records/MusikkLosen

Kyle Eastwood er sønn av Clintern og har gått i fotspora til opphavet. Det betyr ikke at han har blitt skuespiller, men jazzmusiker. Faren er nemlig lidenskapelig opptatt av jazz også.

Kyle Eastwood har vokst opp med jazz og film.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kyle Eastwood (47) satte i gang med filmstudier, men skjønte raskt at jazz og bass var hans greie. Uansett var han sterkt påvirka av opphavet – film og jazz har gått hånd i hånd for Clint Eastwood også. Med “Time Pieces”, hans sjuende cd under eget navn, i høytalerne, er det lett å hevde at det var et korrekt valg.

Eastwood er født og oppvokst med straight jazz med røtter i bebop og souljazz. Dette fundamentet har han tatt med seg videre i livet og dette gjenspeiles så absolutt på “Time Pieces” også. To låter fra “oppveksten” er også med her, Horace Silvers “Blowin´ the Blues Away” og Herbie Hancocks “Dolphin Dance”, og det groovy souljazzuttrykket disse representerer er også en viktig ingrediens på originalkomposisjonene til Eastwood og resten av bandet.

Sjefen spiller både båndløs og vanlig elektrisk bass, men aller mest akustisk, og omgir seg med et empatisk og bra band bestående av relativt ukjente, men høykompetente herrer: Brandon Allen på tenor- og sopransaksofon, Quentin Collins på trompet og flügelhorn, Andrew McCormack på piano og Ernesto Simpson på trommer.

Musikken er uten unntak hardstwingende og groovy, alle får plass til å vise seg fram og Eastwood krever ikke noe mer rom enn de andre.

Vi får også høre jazztolkninger av filmmusikk Eastwood har skrevet – et vakkert bevis på at film og jazz hører godt sammen med slik kompetent styring.

Kyle Eastwood har vært på banen en del år nå, men uten å slå gjennom for fullt. Med “Time Pieces” bør enda flere dører åpne seg – dette er nemlig jazzklubbmusikk av meget høy klasse.

Kyle Eastwood

Time Pieces

Jazz Village/Naxos Norway

First we take Trondheim, then we take Manhattan. Om det er mottoet til The Fjords tviler jeg vel på, men bandet skal i alle fall lanseres på verdensbasis og her finnes det kvaliteter som kan sørge for en ny norsk popsensasjon.

The Fjords in action. I framtida kan scenene bli mye større.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ryktene har gått ei stund: jazz- og improgitaristen Petter Vågan, lillebror til bassist Ole Morten som snart skal på veien med Joshua Redman, hadde ei ukjent side for de fleste. Med debuten til popbandet The Fjords foreligger bekreftelsen og hvilken bekreftelse!

Jeg skal ile til å innrømme at min referansebakgrunn på elevert popmusikk ikke er den breieste, men som Duke Ellington sa: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Her snakker vi definitivt om den første kategorien. Petter Vågan er både en komponist, tekstforfatter, gitarist og ikke minst sanger som har noe helt eget på hjertet. Musikk er lys/mørk/drømmende og uten unntak svært vakker. Vi befinner oss i en type electropop-landskap som har alt i seg til å kunne snakke med et stort publikum hvor enn det skulle være og det har tydeligvis plateselskap og bakmenn tro på også – The Fjords skal nemlig lanseres kloden rundt. Med den enorme suksessen “slektningene” i Highasakite har oppnådd, burde det absolutt være muligheter for The Fjords også – noe forteller meg at de vil snakke til mer eller mindre det samme publikummet.

Når vi snakker om “slektninger” så har det bakgrunn i at The Fjords også består av musikanter med jazzbakgrunn. Tangentmannen Oscar Grönberg, trommeslageren Kim Christer Hylland og bassisten Bárður Reinert Poulsen – i alle fall først- og sistnevnte er strålende jazzmusikanter og i tillegg er også fiolinvirtuos Ola Kvernberg med på et spor. Det forteller oss at det er stadig flere som visker ut sjangergrensene og hyggelig er det.

“Silhouettes” er intet mindre enn et strålende debutalbum fra The Fjords og her er det faktisk låter med stort hitpotensiale også som “All In”.

Vertex sammen med de tyske gjestene Axel Dörner og Andrea Neumann.

Hvilket spenn Petter Vågan har i sin musikkanskuelse, får vi en perfekt oversikt over gjennom samarbeidet improduoen Vertex har med de tyske improgigantene Axel Dörner og Andrea Neumann.

Vertex har eksistert siden 2007 og består av Tor Haugerud på trommer og signal generator og Vågan på gitarer og elektronikk. Duoen slapp sin første cd i 2010 – “Shapes & Phases” – og har turnert over store deler av kloden. Vi snakker om totalt improvisert musikk – unnfanga der og da og mye lenger unna The Fjords er det faktisk ikke mulig å komme.

Haugerud møtte Vertex sine tyske sjelsfrender under et lengre studieopphold i Berlin noe som blant annet førte til to lengre turneer i Europa og Skandinavia.

På en av disse turneene, høsten 2012, gikk turen innom Emanuel Vigeland Mausoleet i Oslo og det er derfra denne innspillinga er henta. Rommet har en helt spesiell akustikk med en etterklang på over 20 sekunder og Vertex og Dörner på trompet og elektronikk og Neumann på alt hva man kan foreta seg på innsiden av et piano og elektronikk, tar oss med på ei reise ingen av oss har vært med på tidligere.

Her er det absolutt ikke låter i tradisjonell forstand, men strukturer som får anledning til å utvikle seg sakte i samarbeid med rommet og fire usedvanlig lyttende og leikende musikanter.

Med disse to visittkortene viser Petter Vågan oss to helt forskjellige og to svært så spennende sider av seg sjøl. The Fjords har nok kanskje et litt større kommersielt potensiale enn Vertex/Dörner/Neumann for å si det forsiktig, men noe sier meg at begge måter å uttrykke seg på er like viktige for allsidige Petter Vågan.

The Fjords

Silhouettes

Impeller Recordings/Musikkoperatørene

Vertex/Dörner/Neumann

sustain ability

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Om noen få uker kommer frelseren til kongeriket for å gjøre tre konserter, blant annet på Moldejazz. Det er i alle fall frelseren store deler av hans enorme tilhengerskare verden rundt ser på han som – D´Angelo. Hans første plate på 14 år – «Black Messiah» er ikke akkurat med på å dempe forventningene.

D´Angelo er klar for kongeriket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Michael Eugene Archer, som det står i passet hans, har rukket å bli 41 år. Prestesønnen fra Richmond, Virginia slo gjennom med et brak i 1995 da han debutert med «Brown Sugar» som både fikk strålende mottakelse hos musikkpolitiet og solgte vel to millioner eksemplarer. Sammen med artister som Erykah Badu, Lauryn Hill og Angie Stone ble han sett på som videreføreren av tradisjonen etter James Brown, Prince og Stevie Wonder. Musikken henta inspirasjon fra både soul, funk, jazz, rhythm and blues og pop, men allerede fra «Brown Sugar» hadde D´Angelo noe helt eget å fare med.

Voodoo

Oppfølgeren var det selvsagt stilt store forventninger til og «Voodoo», som ble sluppet i 2000, gikk rett inn på førsteplass på hitlistene i hjemlandet. Singelen derfra, «Untitled (How Does It Feel)», gikk til topps på R&B-listene og D´Angelo vant like godt Grammy for beste mannlige R&B-vokal. Det samme gjorde «Voodoo» i klassen R&B-album.

Den kontroversielle videoen til «Untitled (How Does It Feel)» førte til at D´Angelo ble et sexsymbol verden rundt – en status han på ingen måte følte seg komfortabel med. Om det var grunnen til at han gikk i indre eksil vet jeg ikke, men han fikk i alle fall store personlige problemer og har også slitt med alkoholisme. Åra gikk og hans store fanskare lurte på om han overhodet kom tilbake. Det gjorde han heldigvis og det kanskje sterkere enn noen gang.

«Black Messiah»

Hele 14 år tok det før D´Angelo var klar med den vanskelige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Tittelen «Black Messiah» kan selvsagt høres ut som om D´Angelo er veldig høy på seg sjøl, men han understreker i coverteksten at tittelen verken dreier seg om religion eller han sjøl. Tittelen handler om oss alle sier han – vi bør alle strebe mot å være en «Black Messiah». Den politisk svært så oppegående D´Angelo sier at dette handler om alle afroamerikanerne som tok til gatene i den lille byen Ferguson etter at en ungdom hadde blitt skutt av politiet, det handler om de som kjente på urettferdigheten i Egypt og bevegelsen Occupy Wall Street. Oss alle med andre ord.

Dette opprøret setter D´Angelo ord på og med et funk-, soul- og rhythm and blues-groove kun han er i stand til å skape, blir dette ei herlig reise. Multiinstrumentalisten D´Angelo synger med en slags falsett som han er helt alene om og, sjøl om det ikke er flust av potensielle hitlåter her, så er dette moderne, tøff og så hot musikk anno 2015 som vel tenkelig. Bandet hans, med giganter som Pino Palladino på bass, enten Ahmir «Questlove» Thompson, James Gadson eller Chris Dave på trommer og Roy Hargrove på trompet, sørger for at musikken låter så skakk og så funky som mulig.

D´Angelo er kjent for sceneshow som inneholder alt fra sakte gospelaktige sekvenser, via kjempetøffe, svette jampartier i tillegg til at det går unna i vanvittige tempi med noen av de mest funky musikantene det er mulig å oppdrive over there. Dessuten er han en meget kondisjonssterk herre og han gir seg ikke før det har gått noen timer. Noe forteller meg at man bør være på Romsdalsmuseet fredag den 17. juli. It´s party time!

D´Angelo & The Vanguard

Black Messiah

RCA/Sony Music

Trommeslageren Gard Nilssen er en bortimot utømmelig krukke av energi og kreativitet. Her er han endelig sjef for eget band også.

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen skaper noe så voldsomt liv i leiren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gard Nilssen runder den anstendige alder av 32 år om noen dager. Sin relativt unge alder til tross har en av Skiens største sønner – og de er det mange av i kultur- og ikke minst jazzverdenen – siden Henrik Ibsen, har Nilssen markert seg voldsomt både innen- og utenlands og i et enormt antall band og sjangre. Om det er i elevert pop/rock-sammenheng med Susanne Sundfør, urtøffe Bushman´s Revenge eller i melodiske landskap med Mathias Eick eller i åpnere settinger som Cortex og sPacemoNkey, så er Gard Nilssen hjertelig tilstede – og gjerne på samme kveld hvis det er mulig!

Noe forteller meg at Nilssen med sitt alvorlige aktivitetsnivå må være en av SAS´ aller beste kunder – vi snakker nærmere 250 reisedager i året kloden rundt. Basert på kvaliteten Nilssen leverer uansett hvor og i hva slags konstellasjon han dukker opp, så blir det neppe færre dager i åra som kommer heller.

Ei god stund fremover hadde det vært hyggelig om mange av disse dagene hadde gått med til hans relativt ferske trio Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og nok en ung Skiensgigant, André Roligheten, på saksofoner, har Nilssen laga et statement som forteller oss om både en musikant og et kollektiv som har fullt grep om den moderne jazzhistoria samtidig som de tar den med seg inn i 2015.

For noen dager siden forlot ikonet Ornette Coleman tida og sjøl om “Firehouse” blei spilt inn for et år siden, så oppleves det på sett og vis som en hyllest til akkurat Coleman. Som i hans banebrytende kvartett med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden, så finnes det heller ikke her noe akkordinstrument. Det gjør det hele åpnere og løsere og betyr mer ansvar for de tre – noe de løser på et framifrå vis. Alle tre bidrar med låter pluss at en er unnfanga i fellesskap.

Det er et vanvittig trøkk og energi, en enorm vilje og en solid retning i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi har nemlig med tre av de mest uttrykksfulle unge jazzmusikantene i vår del av verden å gjøre – hvor som helst i verden for den sakens skyld.

Gard Nilssen´s Acoustic Unity

Firehouse

Clean Feed Records/MusikkLosen

Third Reel er en sveitsisk-italiensk trio med noe helt eget å melde.

Third Reel gir oss musikk knapt noen har hørt før.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Third Reels debut på ECM, “Third Reel” fra 2013, gikk meg dessverre hus forbi. En hel del forteller meg at jeg bør gå tilbake i bunken for å sjekke den ut – oppfølgeren “Many More Days” er nemlig en liten lykkepille for de som trenger påfyll av stemninger og musikk som egner seg til refleksjon og ettertanke.

Third Reel består av den italienske trommeslageren og pianisten – uvant kombinasjon kan man trygt si – Emanuele Maniscalco, som også tilbringer mye tid i både Danmark og Sverige, og sveitserne Nicolas Masson på tenor- og sopransaksofon og klarinett og Roberto Pianca på gitar. En ganske så spesiell instrumentering og nesten sjølsagt blir det musikalske resultatet deretter.

De tre herrene, som leder bandet kollektivt og som har skrevet all musikken, men hver for seg, har åpenbart de samme vakre, lyriske idealene. Her ligger også evige ECM-idealer som luft og rom helt oppe i dagen og heldigvis er det ingen her som frykter verken stillhet eller tid og rom til betraktninger.

De tre musikantene er utmerkede instrumentalister som har kommet godt forbi stadiet der de må imponere for å skape stor musikk. De fører derimot inderlige samtaler det er mulig å få noe ut av og som det er hyggelig og godt å bli invitert med inn i.

Third Reel

Many More Days

ECM/Grappa/Musikkoperatørene