Cellisten Sigrun Eng og vokalisten Hilde Leite Gaupås har i mer enn ti år jobba med sanger fra Kurt Weills (1900-1950) univers. Leite Gaupås (43) sier at dette er musikk som har fulgt henne helt siden studetiden og, som for så mange av oss, så er det musikk vi aldri blir ferdig med.
Det er nesten 100 år siden mesteparten av disse sangene blei skrevet, stort sett i et Berlin som var midt mellom to grusomme kriger. Det preget sjølsagt den radikale jøden Kurt Weill. Som oftest samarbeida han med lyrikeren Bertolt Brecht og temaer som forelskelse, kjærlighetssorg og singlelivets ensomhet er gjennomgående. De var viktige den gangen og de er minst like viktige nå.
Det tar ikke lang tid å skjønne at Eng og Leite Gaupås har levd lenge med denne musikken og dette uttrykket. Leite Gaupås synger overbevisende både på tysk og engelsk. De viser oss hvor tidløs Kurt Weills verden er og når de så, når de endelig bestemte seg for å dele musikken på cd med oss for første gang, har invitert med seg Morten Michelsen på bassklarinett og Andreas Utnem på trøorgel, så stemmer det noe så voldsomt.
Kurt Weills univers er på alle måter tidløst. Mange av låtene har også blitt standardlåter i jazzeverdenen, blant andre “September Song” og “Lost in the Stars” – hvem kan glemme Radka Toneffs versjon? – som han skrev etter at han hadde slått seg ned i New York etter at at det blei umulig for han å leve i nazi-Tyskland.
Alt dette – og mer til – gir Kurt Weill Ensemble oss med djup innlevelse og inderlighet. Dette er musikk og sanger som aldri går ut på dato – aldri.
I år er det 100 år siden ikonet Billie Holiday blei født. Det blir heldigvis markert på mange flotte vis – både med henne sjøl og andre som hyller henne.
7. april 1915 blei Eleanora Fagan født. Etter hvert blei hun noe bedre kjent som Billie Holiday. Talentspeideren John Hammond oppdaga henne i Harlem som 18-åring og, til tross for at de første møtene mellom Holiday og Hammonds svoger Benny Goodman ikke blei noen suksess, så skulle det ikke ta lang tid før verden hadde oppdaga ei ny vokalstjerne. Kjært barn har som kjent mange navn og Lady Day og Lady in Satin, som tragisk gikk bort etter et hardt liv allerede i 1959, 44 år gammel, er enkelt og greit anerkjent blant mange som den største jazzvokalist gjennom alle tider.
I forbindelse med jubileet har selskapet som sitter på det meste av rettighetene til musikken hennes, Sony Music, gitt ut en hyllest som gir oss 20 av hennes milepæler. Perioden de er henta fra, 1935 til 1944, er av de fleste kjennere sett på som den beste og viktigste i hennes utrolige karriere og her får vi alt fra “What a Little Moonlight Can Do”, via “These Foolish Things”, “Summertime”, “Mean to Me”, “I Can´t Get Started” til “God Bless the Child” og “Strange Fruit” – alt i originalopptak.
Når hun så får tonefølge fra sjelsfrender som Teddy Wilson (piano), Lester Young og Ben Webster (tenorsaksofon), Buck Clayton (trompet) og Freddie Green (gitar), så veit de innvidde at dette er gull fra ende til annen. Holiday sa sjøl at hun ikke opplevde seg sjøl som sanger – hun følte at hun spilte et instrument. “What comes out is what I feel”, sa hun. Slik var det mens hun levde, slik er det i dag og slik vil det være for all fremtid.
Cassandra Wilson vet hvordan hun skal løfte Holiday videre til nye generasjoner.
“Alle” vokalister står i en slags takknemlighetsgjeld til Billie Holiday – uansett sjanger eller alder. Alle som vil at en tekst skal bety noe, kan eller bør ha henta fra Lady Day.
En av våre tiders aller største jazzsangerinner, Cassandra Wilson, har sagt det gjennom hele sin karriere – uten å si det. Wilson, med den mørke, unike stemma og uante mengder med blues i uttrykket, er i mine ører på mange vis Holidays naturlige forlenger inn i vårt årtusen.
Når Wilson bestemte seg for å gjøre en hyllest i forbindelse med 100 års-jubileet, så valgte hun sjølsagt ikke å lage noe tradisjonelt coveralbum. Hun gikk tvert i mot en helt ny vei – i Holidays ånd – og spurte produsent Nick Launay, med bakgrunn fra Nick Cave & The Bad Seeds og Yeah Yeah Yeahs blant andre, om å bidra med sin helt spesielle magi. Launay syntes heldigvis det var en god idé og tok med seg musikere fra begge de nevnte banda, altså langt utenfor den tradisjonelle jazzgata, og sørga for at mange av de mest kjente Holiday-låtene har fått en helt unik, vakker og mørk 2015-tapning. Et par Wilson-musikanter, gitaristen Kevin Breit og pianisten Jon Cowherd, er også med og du verden så spennende det er å høre dette materialet gjort med friske ører og tanker.
Alt materialet er Holiday-klassikere bortsett fra avslutningslåta “Last Song (For Lester)” som Wilson har skrevet. Holiday og hennes sjelsfrende Lester Young fikk aldri snakka ut etter en krangel og Holiday fikk heller ikke lov å synge i begravelsen hans – noe som var et stort slag for henne. Noen bedre til å uttrykke disse følelsene anno 2015 enn Wilson, finnes ikke.
I begynnelsen av juli synger Cassandra Wilson denne hyllesten til Billie Holiday i vakre Kongsberg kirke. Det er bare å sikre seg billett fortest mulig.
Rebecca Ferguson hyller Holiday på et tradisjonelt vis.
28 år unge Rebecca Ferguson fra Liverpool er et ganske nytt navn for meg. Borte på fotballøya derimot er hun intet mindre enn en kjendis etter at hun blei nummer to i X-Factor i 2010. Det har ført til at hun allerede har gitt ut tre skiver og solgt en hel del av dem til og med.
Det er hevet over tvil at Ferguson, med røtter fra Jamaica, har ei flott stemme med linjer tilbake til soul, rhythm and blues og funk. Men ideen om å hylle Billie Holiday var likevel ikke den beste. Ferguson blei satt på flyet til Los Angeles og omgitt av de flinkeste arrangørene, musikantene og produsentene i LA gikk til hun verket.
Ferguson, som har et uttrykk mye mer i gata til Aretha Franklin enn Billie Holiday, gjør alt fra “Don´t Explain”, “God Bless the Child” til “Willow Weep for Me” med masse strykere og stort band. Dessuten gjør hun hippe versjoner av “Get Happy” og “My Man” som ligger milesvis fra budskapet til Holiday.
Rebecca Ferguson, eller de som omgir henne, har ikke vært i nærheten av å se dybden i hva og hvem Billie Holiday var dessverre.
Billie Holidays budskap og musikk lever i beste velgående. Hennes egne versjoner er sjølsagt udødelige mens noen, som Cassandra Wilson, er i stand til å ta musikken videre.
Vi har mer enn ant det lenge, men her kommer det endelige beviset: Gunnar Halle har inntatt tetsjiktet blant norske trompetere. Det sier ikke reint lite.
Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Per Jørgensen, Mathias Eick, Sjur Miljeteig – rekka er både lang og imponerende. Norske trompetere har markert seg kraftig på den internasjonale jazzhimmelen de seineste åra. Nå er det ekstra hyggelig å kunne melde at lista har blitt enda lenger – Gunnar Halle beviser med sin debut (helt) i eget navn at han på alle slags har noe i dette topplaget å gjøre.
Mye av grunnen til at vi ikke har fått stifte nok bekjentskap med Halle (42) her hjemme, er at han har tilbrakt 10 viktige år i København – fra 1997 til 2007. Der spilte han med alt og alle som Pierre Dørge, Fredrik Lundin og Susi Hyldgaard og var med å stifte det spennende plateselskapet ILK Records. Etter at han satte kursen tilbake til Oslo har han jobba med blant andre Eivind Aarset, Aslak Hartberg, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Mari Boine og Espen Eriksen. Med “Istanbul Sky” forteller han oss at han har noe helt eget å melde.
Halle har forlatt hoppkanten og er i et meget spennende svev.
Halle trives godt i det samme utforskende miljøet som de andre store norske trompeterne som har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det betyr at han serverer oss et musikalsk og melodisk brygg som henter impulser fra en rekke kilder, det være seg rock, jazz, støy og verdensmusikk.
Halle ikke bare spiller vakkert og unikt med et varmt og søkende uttrykk – han debuterer også som sanger her på tittelsporet der hans falsettstemme henter inspirasjon fra kvinnelig Bollywood-sang. Noen annet skulle tatt seg ut! Tøft og originalt er det så definitivt.
Andre referanser er Led Zeppelin og Portishead samt flere av de nevnte norske trompeterne. Når han så har invitert med seg Thommy Andersson på bass, Knut Finsrud og Wetle Holte på trommer, Joakim Frøystein og Eivind Aarset på gitar, Maria Laurette Friis på vokal, Jon Meinild på vibrafon, Berke Can Ozcan på klapping og perkusjon og Einar Halle på cello, så blir dette nødvendigvis og heldigvis en sammensetning av lydlandskap som Halle er helt aleine om.
Gunnar Halle lot oss vente lenge før han virkelig fortalte oss hvem han var. Velkommen skal han i alle fall være – dette er musikk skapt av en musikant med visjoner og evner som kan ta han opp dit de andre norske topptrompeterne befinner seg – i verdenstoppen.
Det er bare å bryte sammen og tilstå: jeg har vært avstandsforelska i Anneli Drecker – i alle fall i stemma hennes og måten hun formidler tekst på. Det til tross for at musikken hun i stor grad har holdt på med har ligget litt utafor mi gate. Ved flere tilfeller har vi “møttes” – blant annet i de tilfellene hun har samarbeida med Jon Balke og Ketil Bjørnstad.
Nå har det seg slik at jeg ikke tror Drecker er spesielt opptatt av sjangre – hun er opptatt av den stemma hun hører inne i seg til enhver tid. Denne gangen – og nå i livet sitt – betyr det et nordisk, arktisk-akustisk landskap med påvirkning av musikk fra hele verden. Det er slik presseskrivet beskriver musikken, men jeg finner ingen grunn til å protestere. Blant annet inkorporerer hun et “maori-kor” fra urbefolkninga på New Zealand på et usedvanlig vakkert og sterkt vis. Originalt og unikt og veldig beskrivende for den musikalske perosnligheten til Drecker.
“Rocks & Straws” er bygd rundt dikt skrevet av den nord-norske poeten Arvid Hanssen som er oversatt til engelsk på et elegant vis av Roy-Frode Løvland. Hanssen var alltid opptatt av mennesket i og med naturen og den settingen Drecker gir tekstene gir dem full rettferdighet. Det neddempa, akustiske uttrykket der Dreckers usedvanlig vakre og nære stemme, som blir miksa akkurat så langt fremme i lydbildet som den skal, passer tekstene og Drecker utmerket. Når hun så omgir seg med like sjangerfrie og glitrende musikanter som trommeslager Rune Arnesen og gitarist Eivind Aarset, så er også den delen i de beste hender.
Når jeg nå har brutt sammen offentlig så er det ingenting å spare på lenger: “Rocks & Straws” har gjort meg mer begeistra for Anneli Drecker enn noen gang.
Trinelise Væring (49) har vært med oss lenge allerede. Enten under eget navn eller i konstellasjoner som Off-Piste Gurus eller Dos Mundos har vi møtt den unike vokalisten som har henta like like mye fra jazz som fra pop og rock. Dessuten har hun også samarbeida mye med saksofonisten Fredrik Lundin – på alle slags vis.
Væring er altså en musikant som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre og med “Oh Purity” får vi nok et strålende bevis på det.
Væring sammen med hele ensemblet – ikke minst norske Barokksolistene.
Med “Oh Purity in Watching Landscapes” møter vi den sjangersprengende vokalisten i seks låter hun har skrevet tekstene til og som hun har komponert sammen med den finsk-svenske jazzpianisten Jonas Berg. Flere av arrangementene har hun også ansvaret for. Når så bassisten Johannes Lundberg er hjertelig tilstede sammen med den svenske saksofonisten Joakim Milder, kun som musikalsk leder/produsent, og ikke minst norske Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at “Oh Purity” er noe helt for seg sjøl.
Det Væring & Co har makta her er å skape et univers der klassisk musikk møter rytmisk musikk og der musikanter fra seks land makter å skape noe helt “annerledes”. Sammen med denne musikken og disse tekstene – Væring er en usedvanlig ekte og ærlig historieforteller – skuer vi fremover samtidig som vi har med oss historia gjennom de “gamle” instrumentene og uttrykket til Barokksolistene.
Førstkommende lørdag klokka 19.30 på NRK 2 får vi også se dokumentarfilmen som blei laga i forbindelse med innspillinga i 2013. Der forteller både Væring og noen av de andre musikerne om hvordan musikken kom til og hvordan de har opplevd den og vi får også være med på konsertversjonen. Den debuterende filmprodusenten Frigge Fri skal ha all ære for en varm og fin produksjon.
“Oh Purity” er en unik musikkopplevelse der elementer fra både pop/rock, jazz og klassisk smelter sammen til noe svært så vakkert og sterkt. Det er fint og flott å se og høre dokumentarversjonen også, men vær sikker: Musikken står noe så voldsomt på egne bein også.
Den som har hatt gleden av å oppleve Stanley Clarke (63) i levende live, enten som akustisk bassist i sobre duosammenger med for eksempel Chick Corea eller som urhip elbassist i Return to Forever eller i egne band, kommer ikke til å glemme det. Mer utadvendt og ekvilibristisk musikant finnes knapt. Nylig besøkte han hovedstaden og ryktene sier at det var en Clarke i superform med sitt nye elektriske band. De av oss som gikk glipp av konserten, kan få en hel del trøst gjennom bandets nye cd “Up”.
Her viser Clarke oss at han fortsatt har alt på plass. Teknikken er formidabel, på begge “bassene”, grooven er umiskjennelig og låtene sitter fortsatt som hakka møkk. Vi får alt fra Clarkes solofabuleringer på akustisk bass, som han kaller “Bass Folk Song” – den ene tilegna Charles Mingus, via en dedikasjon til salige George Duke – “Brazilian Love Affair” og gjenhør med hitlåta “School Days” og andre superfunky saker med feite blåsearr til en nydelig avslutning med med en hyllest til kona – “La Canción De Sofia” – i en duotapning med sjelsfrenden Chick Corea som får tankene til å gå tilbake til en sommerdag i Kongsberg kirke der de to spilte blant annet den låta.
Stanley Clarke omgir seg nesten sjølsagt med toppfolk som har få om noen begrensninger som instrumentalister. Slik er det jo med han sjøl også.
Hvis du er ute etter livsbejaende, melodiøs og groovete musikk spilt av noen av de aller flinkeste så er “Up” med The Stanley Clarke Band absolutt innafor.
Tore Brunborg (55) er det gode mennesket fra Voss. Helt siden begynnelsen av 80-tallet har han vært her/der, men av årsaker som overgår min fatteevne så har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med “Slow Snow” må det være slutt på det. Her gir han oss nemlig et så vakkert og inderlig visittkort som vel tenkelig. Han bare bekrefter for de som vil høre og oppleve at han er blant Tellus´ aller beste og mest personlige saksofonister.
For den indre krets kommer ikke dette som noen overraskelse. Helt siden han gikk ut av det første kullet på den etter hvert så sagnomsuste jazzlinja i Trondheim i 1983, så har talentet vært uomtvistelig. Det blei i større sammenhenger først bekrefta gjennom supergruppa Masqualero der Arild Andersen, Jon Balke, Jon Christensen og Nils Petter Molvær sammen med Brunborg viste en hel verden hva flere generasjoner norske jazzmusikanter stod for. Seinere har Brunborg fortsatt ferden fram mot “Slow Snow” både med egne band og ikke minst sammen med andre profilerte bandledere som Tord Gustavsen og Manu Katché. Hele tida har han bokstavelig talt spilt ei viktig og sentral rolle med sin usedvanlig vakre og personlige tone i både sopran- og tenorsaksofonen, men han har aldri hatt behov for å stå lengst fremme i køa og rope høyest.
Det kommer han ikke til å gjøre nå heller, men hvis musikalske kvaliteter får avgjøre så kommer jazzverdenen til å sperre opp ørene for Brunborg i mye større grad enn tidligere uansett. “Slow Snow” er nemlig så hinsides bra.
Mine første møter med skiva blei av det merkelige og overraskende slaget. Først åpna jeg cd-coveret for kun å slå fast at her var det ingen cd. Det ordna distributøren opp i på best mulig måte. Så var jeg sikker på at det var feil cd som lå i coveret. Jeg hørte nemlig et vakkert pianospill på åpningssporet og fikk ikke det til å stemme med lagoppstillinga – der var det nemlig ingen pianist med. Etter nærmere studier av coveret skjønte jeg at det faktisk var Brunborg sjøl som trakterte tangentene – jeg ante ikke at han spilte piano sjøl om jeg har fulgt hans karriere siden starten.
Deretter blei det bare høydepunkt på høydepunkt. Brunborg har skrevet 10 flotte og minneverdige låter så full av inderlighet, varhet og personlighet at det bare er å gi seg ende over. Det er en styrke og kraft i både låtene og uttrykket til Brunborg som gjør at han i generasjonen etter Michael Brecker og Jan Garbarek er en av de aller største.
Når han så har satt sammen et kremlag bestående av Per Oddvar Johansen på trommer og elektronikk, Steinar Raknes på bass og Eivind Aarset på gitar og elektronikk – du verden så flott der å høre hans gitartone så klart og ukamuflert, så er det bare å la seg flyte med i disse herlige landskapene som har alt fra det stille og reflekterende til det heftige og groovete.
Tore Brunborg har forsåvidt vært klar for den store verden lenge – og har vært der også i stor grad de seineste åra sammen med Gustavsen og Katché. Nå er han mer enn klar med sitt eget band og sin egen musikk – “Slow Snow” er noe som minner kraftig om et mesterverk.
Giataristen og vokalisten Steinar Aadnekvam har ikke mer enn såvidt runda 30. Likevel er han ute med sin fjerde cd. Her er det mye musikalsk varme å glede seg til.
Steinar Aadnekvam spiller nylonstrengsgitar med inderlighet og varme.
Grunnen til at relativt få av oss har noe voldsomt nært forhold til Steinar Aadnekvam, født og oppvokst i Bergen, er ikke at innbyggerne fra byen uten fotball-lag er så inn i hampen beskjedne av seg. Det finnes nemlig unntak fra den regelen – jeg nevner i fleng…..Når det gjelder Aadnekvam er nok årsaken at han vært bosatt i Stockholm i store deler av sitt voksne liv og ikke har beæret norske scener i noen særlig grad. Det er intet mindre enn synd og skam for Steinar Aadnekvam har mye å by på.
Det er riktig at Aadnekvam har vært og er bosatt i Sverige, men i lange perioder har han også oppholdt seg i Brasil. Fascinasjonen for brasiliansk kultur og musikk er åpenbar og Aadnekvam har tilegna seg et livsbejaende uttrykk basert på ymse impulser fra Brasil på et framifrå vis.
En annen gitarist, Pat Metheny, har også mye fra den samme toneskatten i ryggmargen – han har til og med gifta seg med ei brasiliansk kvinne. Det finnes flere likhetspunkter i tankegangen til Metheny og Aadnekvam, men musikken er for begges del fullstendig unik.
Aadnekvam spiller utelukkende akustisk nylonstrengs gitar i motsetning til sin amerikanske kollega – med røtter fra Mandalstraktene. Vår mann er utstyrt med en varm tone i hornet og med et temperament i uttrykket som er lett å bli tiltrukket av. Når han så har skrevet vakker og stemningsfull musikk og fått utmerka assistanse av et internasjonalt og empatisk lag bestående av pianisten Jonatan Guzman, bassisten Patric Thorman, trommeslageren og perkusjonisten Deodato Siquir, fløytisten og altsaksofonisten Peter Fredman, vokalisten Gustav Orphée Noah, som har hørt på Stevie Wonder mer enn de fleste, fiolinisten Santiago Jiminez Borges, vibrafonisten Mattias Ståhl og cellisten Cecilia Linné, så er det bare å lene seg tilbake å nyte plantinga av Steinar Aadnekvams frihetstre. Det bør få gode vekstvilkår på alle sider av alle grenser – dette er nemlig grenseløs, vakker og varm musikk som mange bør få oppleve.
Steinar Aadnekvam er så absolutt velkommen hjemom både titt og ofte.
Til tross for at SE-Quartet har eksistert siden 2007 og kom med si debutskive for tre år siden, så er dette mitt aller første møte med både bandet og de fire musikantene. Som bandnavnet mer enn antyder så er det altså et svensk ensemble, men med et hederlig unntak.
David Ehrlin spiller sopran-, alt- og tenorsaksofon samt bassklarinett, Antti Ojala trommer og Martin Sundström bass mens danske Rasmus H. Thomsen tar seg av de 88 svarte og hvite tangentene – og didgeridoo på ett spor! Thomsen har også skrevet seks av de ni låtene, mens Ojala og Ehrlin har ansvaret for resten.
SE-Quartet har stort sett sitt nedslagsfelt i Sverige og Danmark, men gjesta nylig også Oslo for første gang.
Det publikum får høre når de låner øre til de fire er melodisk og svært så lyrisk jazzmusikk der empatien og ettertenksomheten får gode vekstvilkår. Det er tydelig at de fire har jobba mye sammen og vil den samme musikalske veien.
SE-Quartet sprenger ingen grenser med “Days to Come”, men gir oss en vakker, ærlig og usminka liten time med original jazzmusikk. Holder ei god stund det!
Lisa Dillan har overlevd deler av sitt kunstnerlige liv med å spille på desilitermål, appelsiner og glass. De som har vært så heldige å oppleve henne i levende live med disse og andre remedier, vil neppe bli overraska over noe som helst. Jeg er blant dem som har hatt den store gleden, men likevel blei jeg storligen overraska da Bodøs store datter, som også er nordnorsk mester i breakdance, viste oss sin enorme Elvis-begeistring.
I 2012 ga hun ut “Love Me Tender” som blei spilt inn i legendariske RCA Studio B i Nashville der mange av Elvis sine største hits blei spilt inn. Ikke nok med det, Dillan hadde også fått med seg et stjernelag med mange av Elvis sine nærmeste medspillere. The Quite Quiet Project, som Dillan kallte “bandet”, laga intet mindre enn fantastiske vakre og unike versjoner av mange Elvis-hits.
Nå har Dillan (45) sammen med med gitarist Asbjørn Lerheim, som også var mer enn hjertelig tilstede på første runde også, tatt nok et steg videre med Elvis-låter.
Om Elvis-fascinasjonen er påtatt? Bildet av 10-åringen Lisa sier det meste om at dette er ekte.
Dillan og Lerheim sier at denne innspillinga er dedikert forandringer, nye morgener, det å gripe muligheter som dukker opp og motet til å følg drømmene. Det skal de ha – de har åpna dører som fantes der, men som ingen hadde åpna på de rundt 50 åra som har gått siden disse låtene blei skapt og gjort av sjefen.
“Change of Habit” er mye mer nedpå enn “Love Me Tender”. Rammeverket er kun Dillan med sin vakre og inderlige måte å tolke disse tekstene på og Lerheims empatiske gitarfølge. I tillegg har de gått inn øverst på ønskelista si og invitert med seg fire førstevalg på en del av låtene: pianistene Tord Gustavsen og Jens Christian Bugge Wesseltoft, trompeteren Eivind Lønning og Elvis-bassisten Norbert Putnam, som også var med forrige gang. Sammen har de laga nok en Elvis-tributt som jeg er ganske så sikker på at sjefen både hadde blitt overraska og begeistra for. Låtene er delvis av det superkjente slaget som “That´s All Right, Mama”, “Can´t Helping Falling in Love” og “Fever” til mer ukjente saker i alle fall for oss som ikke er så inne i Elvis-verdenen til daglig.
Om dette er jazz eller pop eller noe annet? Fullstendig irrelevant – dette er enkelt og greit stor og varm musikk gjort med store hjerter og store porsjoner empati.
