Stor og flott overraskelse

Trompeteren Ambrose Akinmusire er absolutt i tetsjiktet blant den “nye” amerikanske generasjonen. Det at han skulle dukke opp med en trio med the Bill Frisell og Herlin Riley så jeg uansett ikke komme.

Ambrose Akinmusire sammen med the Bill Frisell og Herlin Riley – trioen sin det.

I snart 20 år har Ambrose Akinmusire (41) tatt stadig nye store steg i retning seg sjøl og den desidert trompet-toppen i jazz hierarkiet. Det har han vist oss i en rekke konstellasjoner både som leder og som sidemann. Det er ikke lenge siden han gjesta kjempers fødeland som solist/gjest med Scheen Jazzorkester – noe som vekte stor åtgaum. Sist jeg hørte han live dukka han opp som “uventa” gjest med Gard Nilssens Acoustic Unity på Moldejazz – storveies det også.

Unik

Årsaken til at Akinmusire har etablert seg helt der oppe har med hans unike personlighet i både spillet, tonen og måten han skriver musikk på. Alt dette skinner tydelig gjennom på “Owl Song” også der Akinmusire, som har nigerianske røtter på farssida, har skrevet åtte nye låter – to av dem direkte til sine nye medspillere.

Seks av låtene er på bassløs trio med Bill Frisell, som vil prege Moldejazz til de grader i sommer som Artist in Residence, og New Orleans-trommeslageren Herlin Riley, som har gjort seg bemerka ikke minst sammen med barndomskameraten Wynton Marsalis og Lincoln Center Jazz Orchestra. De to øvrige er på duo med enten Frisell eller Riley.

Nedpå og vakkert

Hele dette overraskende møtet med veteranene Frisell og Riley er en reflekterende og vakker ekskursjon der det lyttes og samtales på et sjeldent nivå. Frisell spiller både akustisk og strømgitar og fargelegger slik bare han kan. Riley tar med seg New Orleans og alt annet han har tilegna seg gjennom ei lang karriere til dette musikalske smorgasbordet og når Akinmusire nok en gang legger alen til sin musikalske vekst så har “Owl Song” blitt nok en manifestasjon av hva og hvem han er.

PS Noe gjenstår av Frisells program til Moldejazz i sommer. Her kommer et tips og ønske fra meg. Hadde vært noe!

Ambrose Akinmusire
«Owl Song»
Nonesuch Records/Warner Music

Tøft og unikt

Den unge og innovative norske trioen Damata er ute med sitt andre visittkort og den har tålt den solide marineringstida på et strålende vis.

Damata i sitt rette vannsklie-element.

Det er snart tre år siden jeg hilste på Damata første gang med debuten “What´s Damata”. Der var det totalt umulig å lese hva som stod på coveret, men musikken lot seg definitivt høre. Den var annerledes og unik og det var lett å skjønne at Karl Erik Horndalsveen på bass og synther, Torstein Slåen på gitar, synther, vokal og vibrafon og Ola Øverby på trommer, synther og ymse tangenter, var på god vei mot noe høyst spesielt.

Opp til overflata

De tre gutta fra jazzmetropolene Nøtterøy, Otta og Hedal har, så vidt jeg har skjønt, møtt hverandre rundt miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo og forteller oss med all ønskelig tydelighet at jazztalentene kommer fra stort sett alle knatter og knøs etter hvert. Ingenting er hyggeligere enn det.

Pågangen på postkassa mi er fra tid til annen ganske enorm. Det fører til at mange skiver aldri når opp til overflata, mens andre må vente både lenge og vel før det skjer. Siden det i all hovedsak ikke dreier seg om døgnfluemusikk så gjør det ikke så veldig mye om det tar litt tid og “Vannsklie” befinner seg avgjort i den kategorien.

Stor spredning

Vi har med tre sultne og frisinna unge herrer å gjøre som som blant annet nevner Jon Balke, Maria Kannegaard, My Bloody Valentine og Aphex Twin som referanser og da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert inn i et særdeles mangefasettert landskap.

Slåen er hovedkomponisten, men de to andre har også bidratt i større eller mindre grad også på den fronten og at det er tre edsvorne unge menn som vil den samme veien og som tydeligvis har store ører og trives i hverandres selskap er lett å begripe.

Dette er altså musikk som spenner opp et schwært lerret fra rocka saker til frimpro og Damata gir oss i enda større grad enn på debuten klare prov på hvor unikt dette kollektivet er. Tøft er det!

Og så er det mulig å lese hva som står skrevet på coveret. Fremgang på alle områder!

Damata
«Vannsklie»
Dugnad rec/Subversive Vibrations Distribution

Ukjent og forfriskende

Multiinstrumentalisten Steven Lugerner er et totalt nytt bekjentskap. Han trenger ikke lang tid på å fortelle at han har noe spennende og høyst personlig å melde.

Steven Lugerner i spissen for sitt spennende SLUGish Ensemble.

Det bør jo ikke komme som noen stor overraskelse at det finnes mye og spennende jazzmusikk i en storby som San Francisco. Likevel er det slik at den befinner seg et stykke utenfor jazzens episenter – i alle fall for oss her til lands. Nå er det slik at sånne som meg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner fra agenter som har det som jobb å spre det gode budskap. Hadde det ikke vært slik så hadde neppe Steven Lugerner og hans SLUGish Ensemble funnet veien til mi postkasse og mine høyttalere.

Tredje runde

Steven Lugerner (35) er en bassklarinettist, barytonsaksofonist og fløytist som skriver musikk for og leder SLUGish Ensemble. Dette er bandets tredje utgivelse og at Lugerner både har funnet fram til et eget uttrykk og en gjeng som har skjønt hva og hvor han vil, hersker det liten tvil om.

Krysser grenser

Lugerner unnfanga denne musikken i stor grad i løpet av sin daglige spaserturer rundt om i San Francisco under pandemien. Alle jobber og all undervisning forsvant og, som så mange andre, så kjente Lugerner på en ensomhetsfølelse i denne perioden. Uansett så førte det i alle fall til mye flott musikk inspirert av det han opplevde mens sugde inntrykk fra storbyen til seg.

Lugerner er inspirert av alt fra Steve Reichs store ensembleverk fra 70-tallet til det han kaller for heavy West Coast-sounding hardcore-mathy-alt-rock og veldig mye mer. Uten at jeg skjønner hva det eksakt betyr, så mer enn aner jeg det etter å ha hygga meg med “In Solitude” en rekke ganger.

Noen som definitivt har skjønt det er hans medsammensvorne Steve Blum på synther, Giulio Havier Cetto på bass, Michael Mitchell på trommer, Justin Rock på gitar og Javier Santiago på piano. De er alle med på ideene og visjonene til Lugerner og både kollektivt og solistisk skapes det spennende og annerledes landskap hele veien.

Steven Lugerner og SLUGish Ensemble er så avgjort verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

SLUGish Ensemble
«In Solitude»
Slow & Steady Records/slowandsteadyrecords.com

Vakker pop

Duoen We Met In June gir oss vakker popmusikk med masse følelser. Musikk det er lett å trives med.

We Met In June debuterer på et mer enn lovende vis.

Det kommer mye fint fra bygdene nå til dags. Duoen We Met In June, med Sara Rose Zadig fra Dale i Sunnfjord og Gjest Ingeson Kvåle fra Sogndal – begge i begynnelsen av 20-åra – er et nytt, strålende eksempel på det.

Det skal innrømmes at dette ikke er musikk jeg oppsøker ukentlig, men gode platepushere sørger fra tid til annen for at nysgjerrigheten blir tilstrekkelig vekka og denne gangen var det så absolutt verdt det.

De to unge vestlendingene, som i hovedsak synger og spiller gitar, har funnet musikken sammen. Ikke nok med det: de har også funnet hverandre og noe forteller meg at det var denne rekkefølgen: kjærester først og så vokste musikken frem.

Flott klang

Sara Rose Zadig har en vakker klang i stemma si og løfter frem tekstene om kjærlighet og nærliggende herligheter på et fint vis. Når hun så sammen med kjæresten har skrevet ti fine låter i et visepop/americana-landskap, så har duoen absolutt det i seg som skal til for å snakke til et stort publikum.

De to har alliert seg med en rekke strålende musikanter, blant andre Bjørn Holm og Thomas Gallatin, og gir oss et kjærlighetsprov på at disse to bør vi vente oss mye av i åra som kommer. Dette er nemlig lovende og vel så det.

We Met In June
«Loving Living»
Ingeson Rose Records/ingesonroserecords.com

Høyst personlig

Den finske trompeteren Verneri Pohjola har vokst seg til å bli ei helt unik stemme. I mine ører er han muligens den fremste eksponenten for jazz fra Finland og her kommer nok en bekreftelse på det.

Verneri Pohjola har noe unikt på hjertet.

Verneri Pohjola (46) kommer fra ei særdeles musikalsk slekt og det lå nok i korta at det skulle bli musiker av han. Vi som har levd ei stund husker spesielt hans far, den ikoniske multiinstrumentalisten og ikke minst bassisten Pekka Pohjola (1952-2008), som mange forbinder med rockebandet Wigwam.

Sin egen vei

Sjøl om det var mye musikk i genene og oppveksten til Pohjola, eller kanskje akkurat derfor, så har Verneri hele tida staka ut sin egen kurs. Jeg har på ingen måte full oversikt over alt han har foretatt seg, men Edition-utgivelsene hans “Pekka”, “Animal Image” sammen med trommeslageren Mika Kallio, og “The Dead Don´t Dream”, forteller oss om ei klar og tydelig retning et godt stykke bortenfor den nordiske- og ECM-estetikken.

Flott tone

Med sin flotte, varme og svært så uttrykksfulle tone så inviterer Pohjola oss inn i et melodisk univers som henter elementer fra en rekke kilder. Av og til er musikken melankolsk og ettertenksom, av og til er den rocka og utadvendt – hele tida er Pohjola og trompeten hans retningsgiveren.

Denne gangen har han invitert med seg et solid a-lag bestående av Kit Downes på piano, Jasper Høiby på bass, Olavi Louhivuori på trommer og Tuomo Prättälä på programmering og synther pluss gjesteopptredener av blant andre gitaristen Raoul Björkenheim og saksofonisten Linda Fredriksson.

Til sammen har de skapt herlige, tøffe og personlige landskap der Verneri Pohjola igjen forteller oss hvilken eminent trompeter, komponist og retningsgiver han er.

Verneri Pohjola
«Monkey Mind»
Edition Records/Border Music

Så bra det kan bli?

Pianisten, komponisten og bandlederen Espen Eriksen har på sett og vis skapt sin egen nisje. Den er det svært behagelig å oppholde seg i.

Espen Eriksen, nummer to fra venstre, sammen med trioen og Andy Sheppard skaper vakker musikk – igjen.

Espen Eriksen (50) har ikke fulgt den tradisjonelle veien via enten jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo fram til “verdensherredømme”. Jovisst har han studert musikk på universitetet i Oslo, men han har i stor grad fulgt sin egen plan fram til der han er i dag. Og det er et vakkert sted å være.

Marinering

“As Good As It Gets” er vel den sjuende trioskiva siden debuten i 2010 og den tredje med den strålende engelske tenorsaksofonisten Andy Sheppard, som mange vil kjenne igjen fra trioen til salige Carla Bley. Den har blitt liggende til marinering noen måneder her i heimen på grunn av enorm pågang, men den har så avgjort tålt ventetida på aller beste vis. Det Eriksen & Co gir oss gjennom hans sju komposisjoner er nemlig så tidløs musikk som vel tenkelig og kan plukkes frem igjen om tre måneder eller om tre år og ha det samme friskhetstempelet på seg.

Egen sjanger

Espen Eriksen er en melodiker og lyriker av rang. Uttrykket i låtene og trioen hans er ganske så unorsk – kanskje fordi han ikke har gått den vanlige løypa som de fleste andre norske toppjazzister?

Dessuten har det empatiske reisefølget vært det samme fra tidenes morgen i trioen: Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass. De vil den samme veien og de snakker det samme språket. Når så møtet med toppsaksofonist Andy Sheppard skulle vise seg å være mye mer enn et engangsmøte på en klubbjobb, så har dette blitt en kvartett som av fullt forståelige årsaker har fått et solid fotfeste rundt om på kloden.

Espen Eriksen har hatt og har ei flott retning på karriera og musikken sin. Her kommer det nok en bekreftelse på.

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard
«As Good As It Gets?»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende dansk sang

Den danske pianisten Jacob Anderskov har fascinert meg med originale løypemeldinger ved en rekke anledninger. Det fortsetter han med med sin tolkning av den stolte danske høyskolesangboka.

Jacob Anderskov åpner nye spennende dører.

Jacob Anderskov (48) har med sine vel 25 plater under eget navn fortalt oss at han er ei uhyre spennende og original stemme. Både som pianist, komponist og bandleder er han en av de viktigste retningsgiverne i dansk jazz. Det fortsetter han definitivt med å være etter “I Sang” også. Denne gangen tar han nok en u-sving – absolutt overraskende for meg i alle fall og ganske sikkert for mange i eget hjemland også.

Folkemusikk

Både i Norge og Sverige har vi en sterk folkemusikktradisjon. En tradisjon jazzmusikere på begge sider av Kjølen har vært flinke til å gå inn i og til å videreforedle. Den typen tradisjon har de ikke i Danmark. Det de derimot har, som vi ikke har, er den flotte og sterke tradisjonen som kommer fra slutten av 1800-tallet og som de kaller Højskolesangbogen. Der finnes det sanger som “alle” dansker har et sterkt forhold til og som de fleste også kan være med å synge til. Det er deler av denne tradisjonen Anderskov har tatt for seg her og som han gir helt ny drakt sjøl om han gjør det med den største respekt.

Åpne nye dører

Anderskov har tatt for seg ti låter som altså er til dels svært kjente for hans landsmenn. Som covertekst-forfatter Kresten Osggod sier: her strekkes formene, forventningene splintres og flere steder foregår det mer enn én musikalsk virkelighet samtidig. Det er godt oppsummert og Anderskov har på et uhyre personlig vis makta å ta med seg dette tradisjonsstoffet inn i sin samtidsmusikalske improvisasjonsverden.

Med seg til å skape disse nye universene har han invitert med seg trompeteren Kasper Tranberg, trommeslageren Jakob Høyer, effektmakeren Soffie Viemose som sammen med Jakob Munch også sørger for to helt helt forskjellige vokale innfallsvinkler. På ett av spora sørger Hospitalskoret Cartilago også for et helt spesielt krydder.

Jacob Anderskov forteller oss her både som pianist og visjonær at han er en ustanselig søkende og finnende musiker som nok en gang åpner nye, spennende dører.

 

Jacob Anderskov
«I Sang»
April Records/aprilrecords.com

Vakker og inderlig musikk

Pianisten Dag-Filip Roaldsnes og gitaristen Vegard Hasselgård har utvikla sitt gode vennskap i rundt 20 år. Etter hvert har de også skapt like god og inderlig musikk som vennskapet tyder på.

Vegard Hasselgård og Dag-Filip Roaldsnes gir oss musikk vi har godt av.

Dag-Filip Roaldsnes (39), fra Valderøya ved Ålesund, sier det veldig godt og presist: “Enkelte dagar kjenner eg på ei lengt etter noko enkelt. At ein rein melodi kan klinge, og eg berre kan lytta. Ikkje musikk som anstrenger seg, ikkje virtuost, berre ein enkel song. Da vil eg gjerne høyre Satie sitt piano eller Jan Johansson og Georg Riedel improvisere over svenske folketonar.” På slike dager tenkte Roaldsnes også på om kameraten fra folkehøyskolen i 2004, Vegard Hasselgård (40), hadde det på samme måten.

Det viste seg at det hadde han og de to begynte å reise frem og tilbake mellom Valderøya og Oslo, der Hasselgård bor, og det førte til mye musisering, tenniskamper – Hasselgård har ikke vært elev av Jon Eberson for ingenting, filmtitting og låtskriving. Og nå, etter en lang pandemi, foreligger det flotte, inderlige og djupt personlige resultatet.

Usedvanlig vakkert

Har jeg skjønt det riktig har de to skrevet de åtte låtene sammen og med fasit i ørene og resten av mottakerapparatet så er det lett å slå fast at de to har makta å nå opp til de idealene Roaldsnes så/hørte for seg der ute på Sunnmørs-kysten.

De to har alle forutsetninger for å føre gode, viktige og nedpå samtaler – de kjenner hverandre svært godt og det høres og merkes. Når de så har invitert med seg Martin Morland på bass og Jonas K. Vemøy på trompet, så har de åpenbart fått med seg akkurat de to de visste ville gå den samme veien som de sjøl hadde staka ut. Du verden så flotte samtaler de fire fører.

Stort og enkelt

Jeg lar like godt Roaldsnes få ordet igjen: “Åtte melodiar som forsøker å formidle nokre av dei store tankane på enkle måtar. Historier om dagane, nettene, draumane og menneska”.

Så enkelt – så stort. Og dette har Dag-Filip Roaldsnes og Vegard R. Hasselgård makta å gi oss på et inderlig og vakkert vis – på et vis som er viktigere nå enn kanskje noen gang.

Roaldsnes/Hasselgård
«Snart skal jeg våkne»
NYE NOR/tigernet.no

Romantikken og musikken blomstrer

Den strålende trompeteren og flygelhornisten Peter Asplund har plukka frem noen av sine favorittlåter og invitert et like strålende blåse-ensemble til å tolke dem med seg. Det har det blitt veldig vakker musikk av.

 

Peter Asplund gir oss det vakreste han vet.

Peter Asplund (54) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv i flere tiår. Mye av grunnen er sikkert hans runde, varme og vakre tone og hans melodiske stilsikkerhet. Asplund kan sin jazzhistorie og han vet hvordan han skal forvalte den.

Inn i skattekammeret

Der jeg har truffet Asplund til og fra opp gjennom åra, har så avgjort vært i den melodiske gata ofte med klare referanser til den store amerikanske sangboka. Det har liksom aldri vært noen tvil om hvor eneren har vært i Asplunds musikk. Det er der han føler seg hjemme, det er der hans musikalske hjerte befinner seg og det er der han avlegger oss en ny visitt – nå i et nytt stort format.

Denne gangen har Asplund gått til det aller ypperste han vet om låtskriverkunst – han har plukka på aller øverste hylle. Det betyr Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life”, tittellåta av Mercer og Arlen, “Moon River” av samme Johnny Mercer og Henry Mancini, “It Might as Well Be Spring” av Hammerstein og Rodgers, “Here´s to Life” av Molinary og Butler og “Send in the Clowns” av Stephen Sondheim. Ballet blir i tillegg åpna av to Asplund-komposisjoner.

Topp reisefølge

Når Asplund først har slått på stortromma, så betyr det at han har invitert Göteborg Wind Ensemble, en trupp som nyter stor internasjonal anseelse, under ledelse av Mats Hålling som også har arrangert for ensemblet. Asplund og GWE kler hverandre perfekt og når så hans faste sjelsfrender Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer og ikke minst den eminente pianisten Lars Jansson, som vi kjenner godt her hjemme fra samarbeid med Radka Toneff og Jan Garbarek samt hans egen trio, er det perfekte reise- og tonefølget for Asplunds ekskursjoner, så har dette blitt en strålende utflukt i den vakreste melodiens univers.

Der trives Peter Asplund og der trives jeg med han.

 

 

Høyem i det høyeste

Sivert Høyem har siden Madrugada slo gjennom stått for en tilstedeværelse som er av det helt spesielle slaget. I mine ører gjør han i det enda større grad som solo-artist – som her.

Sivert Høyem er en sjelden begavelse.

Det er bare noen, det være seg forfattere, instrumentalister, bildekunstnere, vokalister og mange andre for den sakens skyld, som bare umiddelbart tar plass i mitt sanseapparat og blir der værende. Sivert Høyem er blant dem. Han kan være borte for meg i lange perioder, men så fort han melder seg til tjeneste så tar det han et hundredel av et sekund før jeg innrømmer – kun for meg sjøl – at jeg har savna røsta hans.

Hjemover

Sjøl om Høyem har gjort Oslo-boer av seg, så har han på ingen måte glemt hvor han kommer fra. Vi snakker Sortland, Vesterålen, Nord-Norge, kysten og havet. Det kan du aldri ta ut av Høyem og flott er det.

Høyems sjuende soloalbum er laga i et nedlagt fiskevær langt nord – i Nyksund. Jeg skal ikke være høy og mørk – noe jeg langt i fra er faktisk – å påstå at det kan høres, men det Høyem & Co uansett makter er å skape stemninger, luft og tid til refleksjon som er av det sjeldne slaget.

Topplag

På den begrensa vinylen som har blitt meg til del, så er det også med en singel med to bonusspor og ei vakker bok med masse bilder og med alle tekstene – håndskrevet. Når så Høyems edsvorne menn Christer Knutsen, Børge Fjordheim, Cato Salsa og Øystein Frantzvåg tydeligvis stortrivdes i Nyksund og med musikken til Høyem, så låter dette akkurat så høyemsk som det skal.

Her er det mange fine låter uten at noen skiller seg ut til noen hit, men der har jeg tatt feil hele mitt liv, så kanskje også denne gangen. Det jeg er helt sikker på er at Sivert Høyem fortsatt er på sitt aller beste og mest personlige og at han snakker til meg slik han har gjort gjennom hele sin karriere.

Sivert Høyem
«On an Island»
Hektor Grammofon/Warner Music