Tor Hammerø

Den amerikanske produsenten Zev Feldman og hans to spanske medsammensvorne Jordi Soley og Carlos Agustin Calembert har gjort det til sin livsoppgave å finne frem til og restaurere opptak med noen av jazzens giganter. Vi snakker om opptak som aldri har vært utgitt tidligere. Her har de nok en gang funnet gull.

Jeg har hatt den utsøkte glede av å få høre flere av produksjonene til Feldman & Co og uten unntak snakker vi om det upperste av det upperste, som Knut C. Borge kunne ha kommet på å formulere det, når det gjelder musikalsk kvalitet, restaurering, innpakning, teksthefter og bilder.

Bill Evans (1929-80) har utvilsomt en helt spesiell plass i jazz-detektiv Feldmans hjerte. Dette er nemlig den fjerde samlinga Feldman har gravd frem, satt i stand og gitt ut – den fjerde som har kommet min vei i alle fall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen er det arkivene i Danmark som har blitt gått etter i sømmene og der gull har blitt avdekka. Innspillingene er gjort mellom 1965 og 1969 og er en blanding av live-opptak og innspillinger gjort i studio i Danmarks Radio. Til sammen blir vi tilgodesett med godt og vel to timer med musikk fra mesterens hender og sjelden har jeg hørt Evans i bedre slag.

Ekspertene vil sikkert fortsette å diskutere hva som var Evans´ beste periode. Jeg fikk hørt han live bare én gang – i Molde bare noen uker før han la ned pianolokket for godt. Sjøl om han åpenbart var en prega mann så var det likevel en fantastisk konsert han leverte i Molde Kino augustkvelden i 1980.

Likevel er det vel et stort flertall som mener at siste halvdel av 60-tallet var høydepunktet i Evans´ karriere. Med disse opptakene fra Danmark på øret er det ikke vanskelig å være enig i det.

Her får vi møte Evans både solo, på trio og med symfoniorkester og storband. Bassansvaret har enten Niels-Henning Ørsted Pedersen eller Eddie Gomez mens trommene blir traktert av enten Alan Dawson, Alex Riel eller Marty Morell. Palle Mikkelborg er både arrangør, dirigent og solist med storbandet.

Alt er strålende og tekstheftet der Feldman, Evans-kjenner Marc Myers, bidragsyterne Eddie Gomez, Marty Morell, Alex Riel, Palle Mikkelborg, innsiktsfulle historier om NHØP og Dawson, som begge har gått bort, Danmarks Radios Evans-produsent Peter Larsen samt Evans-betraktninger fra pianistene Matthew Shipp og Ran Blake, er av det særdeles forbilledlige slaget.

Hvis noen lurer på hvordan en slik utgivelse bør gjøres, så er det bare å gå til anskaffelse av “Treasures”. Verken musikken eller produksjonen kan gjøres bedre.

Musikere i det øverste sjiktet, der Magnus Öström hører hjemme, er blant de som reiser aller mest. De beste gjør seg også tanker om hva det fører til og fører med seg.

Trommeslager, komponist, bandleder, perkusjonist, stemmeskulptør og tidvis tangentør Magnus Öström (58) har jeg hatt gleden av å møte i en rekke konstellasjoner de seineste tiåra. Jeg tror faktisk det første møtet, både på plate og live var med legendariske Esbjörn Svensson Trio der han var tett på sin barndomsvenn fra Västerås, Esbjörn Svensson, helt til han gikk bort i 2008. Etter det gikk det flere år før Öström var tilbake for fullt og spesielt trioformatet var vanskelig å vende tilbake til.

Smått om senn var tida likevel inne til å stake ut en ny triokurs og sammen med Dan Berglund, også han en sentral brikke i est, og en Jens Christian Bugge Wesseltoft så Rymden dagens lys i 2018. Trioen har oppnådd en formidabel suksess fra første dag og fortsetter å legge hele Europa for sine føtter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Öström har jeg mistenkt for å konkurrere med de to hjemlige trommeslagerne Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love om å være blant verdensdelens travleste musikanter. I tillegg til Rymden, dukker Öström ofte opp sammen med Lars Danielsson også og, mellom klesskiftene og koffertbyttene hjemme i Stockholm, så holder han definitivt sitt eget band i gang også.

“A Room for Travellers” er bandets fjerde utgivelse og nok en gang er det utelukkende Öströms musikk som er utgangspunktet til ekskursjonene til elbassist og synthbassist Thobias Gabrielson, elektrisk- og akustisk gitarist Andreas Hourdakis og tangentist Daniel Karlsson.

Musikanter og komponister av Öströms klasse har alltid sin egen signatur og slik er det sjølsagt med sjefen her også. Om det er med Rymden eller her så tar det liksom et hundredel av et sekund å slå fast at det er Öström som er i aksjon.

Det er et melodisk og rytmisk driv i uttrykket til Öström som er hans og ingen andres. Det er et lys og en livsbejaenhet i det han formidler som gjør at man veldig gjerne vil være med på ferden og de tre sjelsfrendene har på alle vis skjønt hvor sjefen vil og alle bidrar på usedvanlig personlige vis.

Öströms visjon med denne utgivelsen har vært å anskueliggjøre reiser i den urolige verden vi lever i samtidig som han håper den benyttes til reiser innover for å forstå seg sjøl og sine omgivelser på et djupere plan. Ambisiøst, ja vel, men musikanter av Öströms kaliber både kan og skal legge lista høyt. Han og bandet hans er aldri nærheten av å rive.

Dette er melodisk, varm og empatisk musikk med impulser både fra jazz og rock som det er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Bill Frisell har bydd på nydelig musikk i godt vel 40 år. Jeg tror aldri den har vært vakrere enn på “Four”.

Helt siden jeg og mange med meg blei oppmerksom på Bill Frisells usedvanlige talent i forbindelse med Arild Andersens “A Molde Concert” i 1981, har Frisell (72) gitt oss utallige prov på sitt mesterskap og sin ustoppelige evne til å åpne nye dører. Om det har vært sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charles Lloyd eller mange andre som har stått i kø for å benytte seg av den unike stemma, men i aller størst grad med sitt eget materiale og med sine kohorter, så har det alltid vært intet mindre enn en begivenhet når Frisell har gitt lyd fra seg.

Jeg innrømmer glatt at jeg tilhører fanskaren. Det skal veldig mye til for at Frisell trår feil i mine ører med andre ord og jeg gleder meg djupt og inderlig til hver nye statusrapport. Det forrige møtet var live på Victoria i Oslo og da sammen med bassisten Thomas Morgan.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå stiller Frisell med en helt ny, og bassløs, konstellasjon for min del. Trommeslageren Johnathan Blake, pianisten Gerald Clayton og tenorsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten Gregory Tardy utgjør det usedvanlig empatiske reisefølget og når Frisell sjøl veksler mellom elektrisk-, akustisk- og barytongitar så fører det til et lydbilde annerledes alt annet som har vederfaret eders sinn.

All musikken er skrevet av Frisell. Det mest er unnfanga under pandemien, men vi får også nydelige versjoner av kjente låter som “Lookout for Hope” og “Good Dog, Happy Man”. Låta “Always” er en soloekskursjon fra Clayton og for en pianist han er!

Her mikses americana og jazz på et vis kun Bill Frisell kan frembringe og du verden så vakkert og nedpå det er. De tre medskyldige har så definitivt skjønt hvor Frisell vil med budskapet sitt og til sammen skaper de fire velvære som gjør godt å ta med seg inn i en hverdag som kan være krevende.

Per Mathisen er en urheftig bassist som, til tross for at han har flytta sørover i Europa, heldigvis fortsatt gir oss mye å glede oss over. Her får vi to strålende prov på det.

Det har seg sånn at jeg er så heldig å bli invitert til Sandefjord på Fjordjazz – tri heile dagar til ende. Hva passer vel da bedre enn en omtale av hva tre av byens store jazzsønner har funnet på den siste tida? Vi snakker om gitarist Hans Mathisen – en av gutta bak Fjordjazz også -, tenorsaksofonist Petter Wettre og ikke minst bassist Per Mathisen som er sentral på begge skivene.

Sistnevnte er så avgjort sjef for trioinnspillinga “Sounds of 3 Edition 3”. Med seg har han trommeslager i ultraklassen Audun Kleive og den fransk-vietnamesiske gitarvirtuosen Nguyên Lê. Årsaken til at dette fonogrammet har fått undertittelen Edition 3, er at Mathisen har gitt ut to tidligere med henholdsvis Frode Alnæs og Giraldo Piloto og Gary Husband og Ulf Wakenius som medsammensvorne. Per Mathisen omgir seg ikke med hvem som helster med andre ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her møter vi Mathisen på både akustisk og elektrisk bass – han stortrives åpenbart på begge språk – i et funky repertoar han har skrevet sjøl bortsett fra avslutningslåta som er en fri improvisasjon de tre har spilt inn hver for seg, men miksa sammen slik at man skulle tro de var i studio samtidig.

Her møtes tre virtuoser som tydeligvis har det storveis hyggelig i studio i Gjøvik, Kleives hjemsted, og som forteller oss at Per Mathisen er ei søkende sjel som stadig kommer opp med noe nytt og friskt. Herlig, forfriskende og direkte livsbejaende!

For bare noen måneder så også “More Secrets” med brødrene Hans og Per – med Hans som hovedkomponist denne gangen – dagens lys. Den har så avgjort tålt marineringstida på best mulig vis. Skiva og musikken er tilegna kvartettens trommeslager og tangentist Gary Husband – kanskje best kjent for sitt mangeårige samvirke med John McLaughlin.

Sammen med de tre sandefjordingene skaper Husband nok et herlig og friskt jazzrockete landskap der den sterke melodien nok en gang spiller hovedrolla. Husband er definitivt et virtuost unikum, men de tre andre står på ingen måte med lua i hånda heller og det har de absolutt ingen grunn til.

I tillegg til fem Hans- og to Per Mathisen-låter, får vi også Gordon Sumner – kanskje bedre kjent som Sting – sin “Wrapped Around Your Finger” og Rod Tempertons “Off the Wall” og til sammen har det blitt en heidundrenes manifestasjon av hvor bra The Mathisens og Petter Wettre (jo da, han har hørt et kvarter eller to på Michael Brecker) er – også sammen med Gary Husband.

Per og Hans Mathisen er to strålende musikanter nesten uansett sjanger. Det er bare å bruke kvalitetstid sammen med disse to innspillingene hvis du er i tvil om det.

Den danske nasjonaldikteren Piet Hein har inspirert alt og alle i mange tiår. Ikke minst jazzmusikere. Nå skjer det igjen på et strålende vis sammen med Johannes Gammelgaards Orkester fra Aarhus.

Piet Hein (1905-96) og hans gruk har fått legendarisk status langt utenfor Margrethes grenser. Han presise observasjoner der alvor, humor og spissfindigheter eksisterer side om side har betydd mye for mange opp gjennom årene og denne utgivelsen forteller oss om grukenes tidløshet og genialitet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har altså en ny generasjon tatt tak i dette universet. Plateselskapet Jaeger Community Music, med base i Aarhus, har gjennom en rekke kvalitetsproduksjoner, både når det gjelder musikk, design og innpakning, vist oss at også i Danmarks nest største by finnes et spennende og oppegående jazzmiljø og Johannes Gammelgaards Orkester er med og bekrefter det på alle slags vis.

Tenorsaksofonist, komponist og bandleder Johannes Gammelgaard (31), som nå er bosatt og virkende i Stockholm, har satt sammen et ensemble bestående av sju sjelsfrender som har skjønt Gammelgaards intensjoner til fulle. Musikken har vokst frem over tid og alle åtte har bidratt kraftig til at den har fått den formen vi møter på “Ting Tar Tid”.

De sju er Jonas Andreasen på barytonsaksofon, Johannes Berg på trommer, Frederik Hagner på bass, Jeppe Hjøllund på trompet, Jonathan Bruun Meyer på trombone, Rikke Nybo på vokal og Daniel Robinson på piano. Alle nye navn for meg så vidt jeg kan huske, men uten unntak fine stemmer både som kollektiv og som solister.

Nybo løfter frem Heins gruks på et herlig vis og det er en sann fornøyelse å møte på dette universet igjen etter flere års pause. Temaer som tid, skjebne og evigheten finnes gjerne i Heins poesi og alle tekstene er å finne i omslagsheftet og her kommer titteldiktet:

T.T.T.

Husk de tre

T.T.T.

Slid men vid:

Ting Tar Tid

Musikalsk har Gammelgaard henta inspirasjon fra store deler av jazzhistoria og fra verdensmusikk. Det meste er usedvanlig melodisk og lett å bli venn med, men Gammelgaards inspirasjon fra band som Fire! Orchestra og Yun Kan 10 gir oss også åpnere og friere passasjer.

“Ting Tar Tid” har blitt en strålende påminnelse om hva Piet Heins poesi er og betyr. Johannes Gammelgaard og hans edsvorne menn og kvinne har behandla Hein på et inderlig og originalt vis.

Hvis du tror du vet hvem Tor Einar Bekken er som musiker, så må du tro om igjen. Med sin sekstrengers gitar viser han oss nok ei ny side.

Tor Einar Bekken (58) har vært og er en sentral skikkelse i det norske blues-miljøet. Hans pianospill har fascinert mange i inn- og utland med sitt livsbejaende uttrykk med spor fra boogie woogie, stride, jazz, blues, cajun og sikkert mye mer også. Folkemusikk har også vært en stadig viktigere ingrediens i Bekkens uttrykk og univers. I 2019 blei han også tildelt den høythengende bluesprisen på Notodden Bluesfestival.

Pianoet har vært instrumentet Bekken, også kjent som Dr Bekken, har gjort til sitt varemerke. Det har i mange år i alle fall vært ukjent for den gemene hop at Bekken også har vært en mer enn habil gitarist, men utstyrt med sin finske Landola C-25 med nylonstrenger, kjøpt på auksjon på nettet for nesten ikke no´, så forteller han oss at han langt i fra er noen novise med gitar heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bekken er en usedvanlig produktiv herre. Han spyr ut cder, kassetter og digitale innspillinger omtrent som vi normale spiser brødskiver. Nå er det en digital/kassett-utgivelse det dreier seg om og det er altså gitaristen Bekken som stiller til start.

Det han serverer oss er to frie improvisasjoner på til sammen vel 27 minutter. Jovisst er det impro, men melodikeren Bekken fornekter seg ikke uansett og sjøl om han hevder at det er et Derek Bailey-filter på musikken, så står Bekken også her svært så godt på egne bein.

Det er jo langt i fra første gang han møter opp med gitar, men likevel er dette ei ganske så ny side av Bekken for min del. Her er det ikke noe miksing, mastering eller redigering involvert – what you hear is what you get. Det er en fin lyd i den finske vennen til Bekken og han fascinerer nok en gang med sin ustoppelige skapertrang- og evne.

En kuriositet, sier han sjøl om denne utgivelsen. Ja vel, men det er definitivt en spennende og morsom sådan.

Kjetil Husebø er en tangentør og komponist jeg har fulgt med stor glede noen år nå. Her møter vi han i et ganske så nytt landskap – like spennende det også.

Kjetil Husebø (48 – i dag), møter oss med sitt femte visittkort siden 2014. Det er mulig det har vært flere også, men for min del så er det i alle fall det femte møtet. Når det er slik at jeg ser frem i spenning til hva som skal komme, så sier det meg at det som har skjedd har pirret min nysgjerrighet – slik har det vært med Kjetil Husebøs løypemeldinger helt siden 2014.

Årets tilstandsrapport inneholder åtte låter, eller kanskje rettere stemninger, i et ambient, drone og impro/jazz-landskap. Utstyrt med ex antall synther, samplere, live sampling, FX og elektronikk, som Husebø har spilt inn, programmert og redigert mellom april 2021 og februar 2022, samt fått utmerka landskapsmaler-assistanse fra Eivind Aarset og Arve Henriksen – gitarist og trompeter pluss pluss i ultraklassen når det gjelder å skape stemninger som tar bolig og som sørger for å bli værende, har “Years of Ambiguity” blitt Husebøs viktigste og sterkeste vitnebyrd til nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er sakte voksende musikk som trenger og fortjener mange runder. Her avdekkes nemlig stadig nye lag og stadig nye bilder dukker opp på den indre netthinna underveis. Stemningene er både åpne og lyse og mørke og tette – som et tverrsnitt av livet på mange måter.

Lydskulpturene Husebø & Co har unnfanga er annerledes enn det meste annet som har kommet i alle fall min vei. De er luftige, fascinerende, spennende og høyst personlige.

Mitt råd er å ta seg god tid og gjerne mange ganger sammen med “Years of Ambiguity”. Da kan kanskje den store ro senke seg og nytt påfyll av tankegods kan få plass. Det skader sjelden det.

Duoen April Twelves består av fiolinisten, og mye mer, Alice Barron og strengeleikeren Ole André Farstad. Sammen har de skapt original og unik musikk.

Engelske Alice Barron, som har jobba mye sammen med storheter som Nigel Kennedy, Jean-Luc Ponty og London Sinfonietta, trakterer her i tillegg til fiolin også bratsj, loop pedal, preparert fiolin og buet sarod. Farstad, som møtte Barron i London mens han tok sin mastergrad, spiller også på det indiske klimpreinstrumentet sarod, en hindustani slide-gitar og styrer også elektronikk i tillegg. De som nå aner at dette låter lett indisk og veldig annerledes enn alt som har vederfaret eders sinn til nå, har helt rett.

Barron og Farstad fant hverandre i en felles interesse for tradisjonell indisk musikk og indiske instrumenter. Det har leda fram til dette treffet der de via en rekke improvisasjoner har lekt seg fram til åtte låter eller stemninger som har fått navn etter åtte farger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi blir invitert til stemningsfulle treff som ber om full konsentrasjon og som egner seg ypperlig til at den store ro kan senke seg. Farstad, opprinnelig fra Hustadvika utenfor Molde, men bosatt i Bergen, har på alle vis søkt seg fram til et inderlig og flott uttrykk og Barron er det perfekte reisefølget.

Det indiske tonespråket er et solid og fint fundament for disse improvisatoriske ekskursjonene som stort sett foregår saaaaakte. Det føres innholdsrike og givende samtaler på et vis jeg aldri har hørt tidligere og det er altså en sann fryd å få være med på ferden.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Nana Rashid er et nytt bekjentskap for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at vi har med ei helt spesiell stemme å gjøre.

Det er veldig mye å glede seg over i “anmelderyrket”. Strømmen av kvalitetsmusikk fra alle verdens hjørner som ender opp i postkassa er av typen som fører til dårlig samvittighet fordi jeg på ingen måte får lånt øre til alt. Mye mer enn aner jeg hvordan låter – det er artister jeg hørt en eller flere ganger og som ofte bekrefter det gode inntrykket jeg allerede sitter med.

Det som ofte er enda mer interessant og spennende er når det “nye” artister som banker på døra. Jeg stiller med blanke ark og aner ikke hva jeg kan forvente. Slik er det med Nana Rashid og du verden for en fin opplevelse det har vært å følge henne på hennes debut-cd, “Music for Betty”.

Musikk dreier seg ofte for min del om jeg tror på artisten og budskapet den eller de har å komme med. Nana Rashid har et uttrykk, ei stemme og et budskap jeg tror på fra første sekund. Det er sjølsagt vanskelig å fortelle eller beskrive hvorfor det er slik – det er bare en følelse som tar bolig i kroppen som overbeviser meg om det.

Rashid har noe helt eget på hjertet både som tekstforfatter, vokalist og ikke minst som formidler. Hvis noen vil si at de får en følelse av et slektskap med Nina Simone og Radka Toneff, så skal ikke jeg ta fra dem den intuisjonen. Likevel er det slik at Rashid har noe noe helt eget – noe høyst personlig i formidlinga si.

Hun er en historieforteller av rang og hun skriver tekster som går i dybden om temaer som er viktige for henne og som forteller oss mye om henne. Peggy Lees “Johnny Guitar”, standardlåta “No Moon at All” og Sades “Pearls” passer alle også perfekt inn i totalen.

De transparente og luftige arrangementene kler uttrykket til Rashid på et strålende vis og når reisefølget hennes er trioen Little North, som jeg møtte på egen hånd for kort tid siden, så er det som hånd i hanske for Rashids måte å uttrykke seg på. Little North, bestående av Benjamin Nørholm Jacobsen på piano, Lasse Jacobsen på trommer og Martin Brunbjerg Rasmussen på bass, har spilt sammen i årevis og slik låter de da også. De er en kohort bestående av meget dyktige lyttere som vet når de skal kommentere og når de skal holde igjen.

Vi blir invitert inn i et vakkert, melodisk og fra tid til annen melankolsk landskap der Nana Rashid forteller oss at hun er en formidler, låtskriver og vokalist vi skal få mye glede av i åra som kommer.

For meg er det intet mindre enn en begivenhet hver gang Susanne Sundfør gir lyd fra seg. Denne gangen i større grad enn noensinne.

Jeg er ikke veldig opphengt i eller opptatt av musikalske sjangre. Jeg støtter følgende Duke Ellington-postulat fullt ut: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Susanne Sundfør (37) har alltid befunnet seg i den første kategorien og svært lite tyder på at hun har tenkt å forlate den. Nå har hun tatt seg ei seks års platepause og latt livet få styre henne i ei ny retning. Slik vil jeg tro det er for de aller fleste når de blir mor for første gang.

Sundfør har aldri tatt lett på noe som helst. Hun har stilt tydelige krav til sine omgivelser, men hun har først og fremst stilt knallharde krav til seg sjøl. Slik er det sjølsagt fortsatt og denne usedvanlig ambisiøse kjærlighetserklæringa til sin datter er i mine ører hennes beste og mest vellykka visittkort og tilstandsrapport så langt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blómi er et norrønt ord som betyr å blomstre og det er akkurat det Sundfør og musikken hennes gjør. Jeg skal ikke nødvendigvis skryte på meg at jeg skjønner hva hun sier og hvor hun vil til enhver tid – spesielt når det blir resitert på tysk, men stemninga hun setter meg i med det unike budskapet sitt og den fantastiske originaliteten både som lyriker, låtskriver og ikke minst som formidler, er på et nivå hun er helt aleine om.

Susanne Sundfør befinner seg fortsatt i sitt helt egne landskap som jeg ikke har tenkt å bruke en kalori på å båssette – for meg er det enkelt og greit sundførsk. Når hun så befolker samfunnet sitt med musikerne André Roligheten, Nikolai Hængsle, Gard Nilssen, Ståle Storløkken, Jørgen Træen og Erlend Viken, så sier det seg sjøl de musikalske lerretene blir dandert på best mulig vis.

Det er på mange måter en lysere, mer optimistisk og livsbejaende Susanne Sundfør vi møter denne gangen. Hun er og har ei stemme som er sjelden, vakker, sterk og nydelig. Og jeg synes hun oppsummerer Susanne Sundfør anno 2023 helt til slutt: “ja er hjertets ord – ja til alt”.

Susanne Sundfør

«blómi»

Blómi Records/Warner Music