Tor Hammerø

Den nederlandske alt- og sopransaksofonisten Tineke Postma har de seineste åra etablert seg på ei svært høy hylle. Med “Aria” forteller hun oss hvorfor.

Til tross for at Tineke Postma (44) har spilt inn åtte skiver under eget navn og jobba sammen med, både live og på plate, storheter som Herbie Hancock, Greg Osby og Terri Lyne Carrington, så har jeg hørt alt for lite av og med skøyte- og fotballbyen Heerenveens jazzstorhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Postmas debut på det meget kvalitetsbevisste og spennende engelske plateselskapet Edition Records, sørger for all den bekreftelse som man måtte ønske seg når det gjelder Postmas originalitet og store talent.

Med elleve låter som alle er skrevet av sjefen på skuta, tar den tyske bassisten Robert Landfermann, en av New York-jazzens aller mest innovative og originale gitarstemmer, Ben Monder, og den nederlandske trommeslageren, som også har vært Postmas høyre hånd og co-produsent på skiva, Tristan Renfrow, og Postma oss med på en høyst personlig utflukt.

Musikken er åpen og luftig, men med ei klar melodisk åre i seg. Postma er åpenbart ei uredd musikalsk sjel som tør å gå sine egne veier og som lykkes med å skape spenning og uante veier inn til hennes univers.

Tineke Postma har tilegna seg en varm tone i horna sine. Hun har dessuten velsigna god tid til å utvikle budskapet sitt og med de tre utmerkede empatikerne, har hun sørga for at «Aria» har blitt et flott visittkort som bør gi henne enda mer oppmerksomhet hvor det enn måtte være på kloden.

For et par år siden kom ei ny stemme inn i huset – fullstendig uanmeldt. Eide Olsen het han og er en godt voksen herre fra Bergen og forteller med oppfølgeren “My Dear” at debuten absolutt ikke var noe blaff.

Asgeir Eide-Olsen, men bare Eide Olsen som artistnavn, tok seg ei laaaaang artistpause før han redebuterte for to år siden, 55 år ung. Nå er han altså to år eldre og har absolutt lagt nok en alen til sin vekst både som låtskriver og artist.

Har jeg skjønt det rett så er det mange musikkelskere i Bergens-traktene som har håpt på at Eide Olsen skulle returnere til scena etter flere tiår med mer eller mindre fravær. Debuten “Cross My Heart” fortalte oss klart og tydelig at her lå det mye latent – og mye talent.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eide Olsen viste seg fram som en singer/songwriter med impulser fra en rekke sjangre innabords – det være seg rock, blues, pop, jazz og en hel del annet også. Dette har han videreforedla til nyankomne “My Dear”. Og om du får en mistanke underveis om at Eide Olsen har hørt et kvarter eller to på Bob Dylan og Bruce Springsteen, så tror jeg ikke han vil saksøke noen av den grunn.

Han skriver tekster om seg sjøl – og om oss – der det handler om å bli forlatt, om å lytte til hjertet – kanskje en floskel, men du verden så viktig -, om narsisisten som vi alle har møtt, en tekst tilegna sin nyfødte datter for 30 år siden og som skulle vise seg å holde mål, om å miste noen, om sommer som alltid går over i høst – på alle vis, om sjølmordstanker og om blueslegenden Robert Johnson. Oppsummert: livet med andre ord.

Blant de musikalske gjestene finner vi bluesgigantene Vidar Busk og Amund Maarud og ellers strålende tonefølge fra republikkene Bergen og Polen med heftig komp og både blåsere og strykere som sørger for en fin produksjon og et fett lydbilde. Fin vokalhjelp fra Inger Lise Drabløs og Helen Mork skader heller ikke.

Eide Olsen har ei fin stemme og løfter frem budskapet sitt på en flott måte. Det tok si tid før han meldte sin ankomst, men når han først gjorde det så gjorde han det med substans og kvalitet.

Den danske trompeteren Kasper Tranberg har kalt sin spennende trioutgivelse for “Nobody´s Heart”. Jeg vil snu litt på det å hevde at det er veldig mye hjerte i musikken til Tranberg.

Jeg har skjønt at Kasper Tranberg (52) har vært og er en sentral skikkelse i moderne dansk jazz. Til tross for det har jeg åpenbart støtt på han og hans musikk i alt for liten grad. Det skjønner jeg raskt etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hans ferske trioutgivelse “Nobody´s Heart”.

Tranberg har tilegna seg en varm og følsom trompettone som kler uttrykket i denne musikken perfekt. I et akkordfritt samfunn sammen med bassisten, og en smule cellist også, Nils Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg, inviterer Tranberg oss inn i et intimt og varmt landskap med låter som har betydd og betyr mye for de tre.

De som i sin villfarelse skulle komme på å tro at dette er en tilfeldig sammensatt kohort, tar skammelig feil. De tre har nemlig spilt sammen siden tidlig på 90-tallet og det høres da også. Vi har nemlig med tre lyttere og bidragsytere av sjelden bonitet å gjøre.

Dette er ikke noen sologreie for Tranberg der de to andre spiller andrefiolin. Her har alle samme rettigheter i den demokratiske kohorten.

Med et spennende repertoar som blant tar for seg Ornette Colemans “Virgin Beauty”, tittellåta av Rodgers og Hart, Paul Motians “Circle Dance” og “En stor dag” av den danske singer/songwriteren C. V. Jørgensen, blir vi tatt med på en stille og ettertenksom ekskursjon der egoene ikke spiller noen viktig rolle. Her er det kollektive uttrykket sentralt og du verden så de tre trives sammen.

Kasper Tranberg, Nils Davidsen og Frands Rifbjerg bekrefter hvilke flotte stemmer de er i besittelse av med denne empatiske, åpne og løse, men samtidig melodiske utflukten.

Med Johanne Johnsen har landet fått en ny historieforteller som allerede har mye fint på hjertet og som skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hvor man enn snur og vender seg i det musikalske landskapet her til lands, så skjer det mye interessant. Kvaliteten er jevnt over skyhøy – det ene drar liksom med seg det andre med seg og forteller hvor lista skal ligge.

På visepopfronten har blant andre No. 4 og Daniela Reyes Holmsen de seineste åra gitt oss mye flott og originalt å hygge oss med. De har på mange vis gått opp nye løyper og sikkert inspirert mange til å tørre og å åpne nye og personlige dører.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Låtskriver, tekstforfatter, vokalist og høyst sannsynlig ideologisk fører for visepopgruppa LIN, Johanne Johnsen (27), har så avgjort skjønt hvor lista bør ligge med debutalbumet til LIN. Johnsen skriver fine tekster om allmenngyldige temaer som vi kan kjenne oss igjen uansett hvilken generasjon vi hører til i. Om det ikke å få forhold til å fungere, om å gå sin egen vei og om hverdagsutfordringer vi alle blir utsatt for, viser Johnsen seg som en dyktig historieforteller og formidler.

Tekstene og formidlingen til Johnsen er på norsk må vite og med sin karakteristiske Arendals-r, sørger Johnsen for et flott særpreg.

Hun skriver også fine melodier sjøl om ikke alle er like minneverdige og den originale innpakninga med fele, cello, akkordeon – Daniela Reyes Holmsen har sneket seg med her også – og bass, gjør at det låter «annerledes» av LIN.

Hvilken vei skal LIN gå? Det skal bli veldig spennende å finne ut av. Første statusrapport er i alle fall lovende.

Toots Thielemans var utvilsomt den største munnspilleren i jazzens historie. Her blir han hylla av en av sine disipler, svenske Filip Jers.

Til tross for at Filip Jers (38) blir sett som en av verdens aller beste jazzmunnspillere i dag, har spilt i 30 land, bidratt på over 100 skiver og gitt ut åtte album under eget navn, så er dette mitt første med han og hans musikk. Det var på høy tid kan man trygt si.

Som alle som spiller munnspill på et rimelig bra nivå, så har skåningen Jers hatt Jean-Baptiste Frédéric Isidor «Toots» Thielemans (1922-2016) som sin store inspirasjonskilde. Et møte med mesteren i 2008 førte til at Jers´ musikalske verden blei forandra for all fremtid. De spiste is og snakka om musikk og siden har Jers´ musikalske kurs vært staka ut. Derfor er det bare rett og rimelig at det måtte komme ei hyllest-plate før eller seinere.

Jers er så definitivt en musikant og munnspiller som har skjønt hva og hvem Thielemans var – og er. Han befinner seg, som læremesteren, på et skyhøyt nivå og det swinger noe vederstyggelig av spillet hans.

Repertoaret er delvis henta fra Thielemans bok som for eksempel «Days of Wine and Roses», «Midnight Cowboy», «For My Lady», «Hard to Say Goodbye» og sjølsagt «Bluesette». Thielemans fascinasjon for Sverige og svensk musikk blir også løfta frem med Evert Taubes «Dansen på Sunnanö» – han laga faktisk ei plate med kun Taubes musikk – og «Vem kan segla förutan vind». Dessuten har Jers skrevet et par låter sjøl som passer perfekt inn i tradisjonen.

Med seg til å foredle og formidle dette flotte materialet har Jers Carl Bagge Trio. Med pianist Bagge, som har spilt med alt og alle fra Isabella Lundgren til Robyn og Ann Sofie von Otter, og bassisten Martin Höper og trommeslageren Chris Montgomery, har han hanka inn det perfekte reisefølget.

Om det swinger? Noe så heftig. Filip Jers skal være mer enn hjertelig velkommen over grensa når det enn måtte være. Til det skjer er «In the Spirit of Toots» en veldig god erstatning.

Ryktene har gått lenge, men her kommer den endelige bekreftelsen: Aksel Røed fra Bergen er i besittelse av et stort talent både som saksofonist, komponist og bandleder.

24 år unge Aksel Røed blei for kort tid siden tildelt årets Vossa Jazz-pris. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han allerede nyter. Hans platedebut under eget navn er bare med på å understreke at alle godord som har kommet Røeds vei, absolutt er på sin plass.

Røed har satt sammen en oktett for å utforske hans herlige og ganske så ambisiøse musikk. Tre saksofonister, australske, men Bergen-bosatt i 15 år, Michael Barnes som også spiller klarinett og Lauritz Lyster Skeidsvoll i tillegg til Røed sjøl, broder Lyder Øvreås Røed og Andreas Hesselberg Hatzikiriakidis på trompeter og flygelhorn også for førstnevntes del, pluss Isach Skeidsvoll på piano, Sigurd Steinkopf på trommer og Sverre Sandnes Sæbø på bass, utgjør denne hardtslående kohorten som åpenbart stortrives sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mye av grunnen er sjølsagt at de både liker hverandre og at de digger de musikalske utfordringene Røed har gitt dem. Røed er inspirert av moderne storheter som Ornette Coleman, Albert Ayler og Pharoah Sanders og som komponist har han henta mye fra retningsgivere som Django Bates og Charlie Haden – ikke minst er Liberation Music Orchestra mulig å se spor etter.

Nestoren over alle nestorer i Bergens jazzliv, Knut Kristiansen, har skrevet fine liner notes og setter Røed og musikken hans inn ei fin ramme. Musikerne kjenner hverandre godt, de spiller sammen i en rekke forskjellige sammenhenger og dessuten er det to brødrepar involvert, og sjøl om rammene er der så er det stor frihet til de dyktige, unge solistene – med Barnes som et lite unntak når det gjelder alder.

Her drømmes det i flotte og mange farger. Musikken er tøff, heftig, melodisk, men absolutt med rom for frie ekskursjoner. Noe forteller meg at denne oktetten er av det særdeles heftige slaget live, men enn så lenge så greier jeg meg svært godt med studioversjonen.

Aksel Røed er nok ei ung stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer både som saksofonist, komponist og bandleder.

Det virker som tilgangen på nye store talenter i norsk jazz er av den utømmelige sorten. Pianisten, komponisten og bandlederen Liv Andrea Hauge er nok et eksempel på det. Ingenting er hyggeligere.

De som har åpne ører og følger godt med i det som som skjer i norsk jazz, har i stor grad fått med seg at Liv Andrea Hauge (28) har fortalt dem om sitt åpenbare talent i Kongle Trio. Jeg og mange med meg har gleda oss til at det skulle komme nye statusrapporter fra Hauge og i løpet av kort tid nå har det altså dukka opp to helt forskjellige sider av hennes kunstnerskap. De er ikke bare helt forskjellige, men de er også like bra – på hvert sitt vis.

Det ferskeste og mest ambisiøse er bestillingsverket “Hva nå, Ekko?” som blei skrevet for Festspillene Helgeland i fjor. Hauge, som er bosatt i Oslo, kommer opprinnelig fra Mosjøen og muligheten til å skrive dette verket er en flott mulighet hun har fått fra sine “sambygdinger”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Opptaket vi blir servert på plata er gjort under konserten under Oslo Jazzfestival ei lita stund etter premieren og det er åpenbart et band og et verk som virkelig har begynt å sette seg. Med utgangspunkt i Ekkos ulykkelige forelskelse i Narcissus har Hauge skrevet både tekst og musikk til et håndplukka ensemble som på alle vis har skjønt hvor Hauge vil med budskapet og musikken sin.

Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Marte Eberson på synth og vokal, Signe Emmeluth på altsaksofon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Ragnhild Moan på vokal og Andreas Winther på trommer er et lag henta fra ymse miljø, men det passer Hauges visjon perfekt der det varierer fra det vakre og svært så melodiøse via det rocka til det åpnere og mer frilynte. Stort spenn, men det fyller og passer Liv Andrea Hauges tanker og ambisjoner på et strålende vis.

I fjor høst ga Hauge også ut ei trioskive som har blitt liggende til marinering ei god stund. Det har den tålt på best mulig vis. Musikken, som hun har skrevet her også, er spilt inn hjemme i hennes egen stue med et eksklusivt publikum til stede. Her blir det ingen slamring med dører, for å si det sånn – det var det da heller ingen grunn til. Absolutt ikke!

Sammen med bassist Georgia Wartel Collins og trommeslager August Glännestrand, begge svenske som i stor grad har gjort nordmenn av seg, har Hauge arrangert musikken. De tre har utvikla en flott musikalsk empati og de fem låtene er alle av det vakre, melodiske slaget, men der det absolutt er åpning for løsere refleksjoner.

Liv Andrea Hauge bekrefter på en ypperlig måte hvilket stort talent hun er både som fremragende pianist, komponist og bandleder. Du verden så mye vi har å glede oss av derfra i åra som kommer.

Danske A Plane To Catch tar oss med til heftige musikalske steder og mer eller mindre avansert dansemoro kan absolutt ikke utelukkes.

Trommeslageren David Besiakov, elbassisten Anton Langebæk, gitaristen Mads Nørgaard, trompeteren Rolf Thofte og saksofonisten Andreas Toftemark gjorde som veldig mange av oss andre under pandemien – de kjeda seg. Hva gjorde de med det? Jo, de kom sammen i et slitent øvingsrom i et gammelt industriområde av København for å skape musikk som forhåpentligvis kunne være med å løfte både de sjøl og alle andre som etter hvert kunne få høre musikken når verden igjen blei gjenkjennelig.

Med en felles interesse for James Brown, Motown, soul, afrobeat og jazz gikk de til verket og Toftemark skreiv mye nytt materiale etter hvert, samt ei låt av Besiakov, og det har ført til en musikalsk gumbo som snakker både til kropp, sjel og sinn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er det mulig å finne spor etter impulser både fra Etiopia, Marokko, Karibia og andre dalstrøk: de som mener de kan finne noe som likner på “No Woman No Cry” underveis, har faktisk helt rett.

Kompet groover så det holder og solistene Thofte og Toftemark gir det hele en jazzete overbygning og Langebæk er også en solist det koker av.

De fem har så avgjort lykkes med sitt forehavende. Dette har nemlig blitt musikk som i minst like stor grad snakker til kroppen som til resten av sanseapparatet. Her er det bare å kaste seg ut i tøylesløs dansemoro – for de som liker slikt. For alle andre er det så avgjort mulig å hygge seg med “Moko Jumbie” også.

Den tysk-norske trommeslageren Frederik Villmow har jeg oppfatta som en ganske beboptro musikant. Det vil jeg tror han fortsatt er, men på dette veiskillet møter vi likevel en mer frihetssøkende Villmow.

Tyske Frederik Villmow (30) har, heldigvis, gjort mer eller mindre nordmann av seg. Han har studert på den så mye omtalte jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo og bosatt seg i kongeriket etter at studiene er unnagjort. Det skal vi være svært så glade for.

Villmow, som etter hvert også snakker et propert norsk, har vist en flott evne til å få ting til å skje rundt seg. Han er liksom ikke typen som sitter og venter på at telefonen skal ringe – han tar en rekke initiativ sjøl og det ender svært ofte med spennende resultat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her har han invitert til to sessioner på Musikkloftet i Asker. Den ene er med skrevet materiale, den andre er fritt improvisert. De medskyldige er bassisten Julian Haugland, saksofonistene Gisle Johansen – som også lufter stemmebånda på en Per Jørgensensk måte på to spor – og Erlend Vangen Kongtorp og pianisten Olga Konkova. En annerledes og spennende kohort fra ende til annen.

Den ene sessionen blei altså spilt inn med skrevet materiale av Villmow, Johansen og Konkova, mens den andre er fritt improvisert. Spesielt den siste er med på å gi meg et utvida bilde av Villmows kunstnerskap.

Om det er relativt straight eller helt fritt så stortrives Willmow & Co med de utfordringene som blir kasta deres vei. Her snakkes og kommuniseres det på et høyt nivå og det forteller meg at Frederik Villmow har både vilje og evne til å åpne nye dører.

Nok en gang er det hyggelig å få Gisle Johansen på banen igjen og i unge Vangen Kongtorp har vi nok ei saksofonstemme vi åpenbart skal få mye glede av i åra som kommer. Olga Konkova er som alltid ei spennende og utfordrende stemme og Julian Haugland binder det hele fint sammen.

Nå gleder jeg meg til å finne ut hvor Frederik Villmow dukker opp neste gang.

For mange i jazzmiljøet er Bjørn Willadsen en administrator og byråkrat. Han er også en fin pianist og det bekrefter han nok en gang med denne solo-innspillinga.

Bjørn Willadsen (60) er daglig leder i Midtnorsk Jazzsenter og har blant annet mer enn en finger med i spillet når for eksempel Trondheim Jazzorkester stiller til start. Dessuten er han en habil skøyteløper som utelukkende går venstresvinger – en av de beste fra Harstad siden Nils Aanes faktisk.

Men skrur vi klokka cirka 25 år tilbake så husker de med spesielt god hukommelse at Bjørn Willadsen Band ga ut plate og viste seg fordelaktig frem på ymse scener rundt om. Nå synes Willadsen at det var på tide å fortelle både seg sjøl og oss at pianofingrene på ingen måte hadde rusta. Det synes jeg var en klok beslutning.

Nå har han mutters aleine og enten med flygelet i Dokkhuset i Trondheim eller i kulturkirka i Levanger fortalt oss hvem og hvor han er som musiker i det han runder 60 års milepælen. Med et dusin egne låter og to folketoner sier han oss at han er på et vakkert og inderlig sted i livet.

Willadsen inviterer oss inn i en vakker klangverden og skulle noen få assosiasjoner til Ketil Bjørnstads lyriske univers, så tror jeg neppe Willadsen vil protestere høylytt og langvarig.

Bjørn Willadsen er en musikalsk lyriker og melodiker og mange vil ha godt av å tilbringe noen timer i hans musikalske selskap. PS La det ikke gå 25 år til neste statusrapport.