Tor Hammerø

Jacob Holm-Lupo er en kunstnersjel som gjør ting på sitt høyst originale vis. Her inviterer han oss med til Sandøya hvor han og familien bor. Det har vært en sann fornøyelse å takke ja til invitasjonen.

Jacob Holm-Lupo (51) er en musiker og produsent jeg har hørt en hel del om, men lite av. Jeg har skjønt at han er en søkende sjel som trives aller best et godt stykke utenfor middle of the road – for å si det på godt norsk. Dette visittkortet fra Sandøya er en strålende bekreftelse på akkurat det.

Sandøya, beliggende ytterst i Oslofjorden på sørsida, har vært hjemmebasen til Holm-Lupo og familien hans i flere år. Sammen med cirka 300 andre øyboere trives han der året rundt. Hvordan det oppleves å bo og leve der forteller han oss på denne 51 minutter og 21 sekunder lange lydskulpturen.

Ved hjelp av såkalte field recordings av sjøen, fuglene, vind og vær samt menneskeskapte lyder fra landbruksmaskiner, båter, bygningsmateriale og annet forefallende – pluss “instrumenter” Holm-Lupo har skapt ut av ting han har funnet rundt på øya, har han skapt et usedvanlig spennende og innholdsrikt univers. Når han så har brukt hjemmestudioet sitt, på Sandøya, må vite, til å prosessere mange av opptakene og så spille dem av gjennom en synth pluss legge på litt akustisk og elektrisk gitar, så har dette blitt et vakkert, annerledes og flott visittkort. Den herlige bruken av brokker fra samtaler med noen av de fastboende, sier også mye om kvaliteten og stemninga på øya.

Dette er et ambient musikalsk visittkort eller en stemningsrapport fra et lite samfunn satt sammen av et kreativt og søkende menneske med et uttrykksbehov- og evne et godt stykke over gjennomsnittet. Jeg vil til Sandøya en dag!

Det er bare et halvår siden jeg hadde gleden av å bli fora med med nesten 5 kilo årgangs-Clapton fra 1980- og 90-tallet i en strålende boks. Nå er “oppfølgeren” eller forlengeren i boks – vi snakker 2000-tallet denne gangen. Like strålende denne gangen også.

Eric Clapton har rukket å bli 78 år ung. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også, for eksempel å lage usedvanlig mye flott musikk som han har satt sin umiskjennelige signatur på – både med stemma og gitaren.

Jeg skal ikke påberope meg noen doktorgrad i Clapton – det er med andre ord mange som kan hans historie og diskografi bedre enn meg. Det jeg kan påberope meg er uansett mange tiårs begeistring for Slowhand og hans unike univers. Han er blant dem her på Tellus jeg trenger et hundredels sekund på å kjenne igjen uansett om det er gitaristen eller vokalisten som gir seg til kjenne – et solid kvalitetstegn i mi bok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden 60-tallet har Clapton vært ei ledestjerne og i tillegg til de nevnte kvalitetene så er han jo også en låtskriver av guds nåde. Med denne boksen befinner vi oss altså på 2000-tallet og det var også da jeg fikk oppleve Clapton for første gang. Det var i Molde sammen med Steve Gadd, Marcus Miller, Joe Sample og David Sanborn – et a-lag om det noen gang skulle finnes et slikt og du verden for en opplevelse det var.

Låtskriveren Clapton har nok sett et bedre tiår enn 2000-tallet, men det stort sett blues- og popinfluerte innholdet på “Reptile”, “Me and Mr. Johnson”, “Sessions for Robert J”, “Back Home” og “Clapton” inneholder uansett mye flott årgangs-Clapton. Trommeikonet Steve Gadd er blant dem som bidrar oftest underveis her og er dermed med på å understreke hvilken kvalitetshylle de medsammensvorne befinner seg på. Den høyeste.

Clapton-folket har sjølsagt sine favoritter og sine favorittperioder. Jeg trives svært godt også med 2000-tallet og som en ekstra bonus har sjølsagt plateselskapet, i tillegg til å ha remastra disse 180 grams vinylene, funnet frem åtte sjeldenheter fra perioden som de aller færreste har hørt tidligere, og gjort en ekstra vinyl ut av det. Slikt som blodfansen bare må ha, vil jeg tro.

Det er sjølsagt forskjellige oppfatninger om hva som er Eric Claptons største periode. Den diskusjonen er uten ende, men de som digger 2000-tallet har i alle fall fått årets tidlige julepresang.

Pianisten Tor Einar Bekken, også kjent som Dr Bekken, er noe helt for seg sjøl. Så bra det er og så godt det gjør.

Tor Einar Bekken (58) har jeg hatt gleden av å tilbringe mye tid sammen med opp gjennom åra. Lenge levde jeg i den villfarelse at Dr Bekken kun var en langt framskreden blues- og stridepianist med ei sjel med røtter ikke bare på Finnskogen, men også i New Orleans. De seinere åra har jeg skjønt at det er mer ved Bekken enn som så.

Seinest i fjor sommer omtalte jeg hans soloutgivelse “Sky”, en fritt improvisert ekskursjon med en rekke andre elementer i gumboen enn blues og stride også. Den usedvanlig produktive Bekken har på ingen måte ligget på latsida siden den gang og her møter han oss med to nye solopiano-utgivelser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Sea Mirror”, to lange stykker på rundt 27 minutter hver, blei gitt ut av alle dager på nyttårsaften, mens “Lunar Blues”, med tre låter på knappe 3, vel 11 og vel 21 minutter, så dagens lys i månedsskiftet mars/april.

Bekken prøver på ingen måte å legge skjul på sine blues-røtter, men han har altså mye mer å hente fra i sitt musikalske DNA. Han har åpenbart solid kunnskap om klassisk musikk og moderne jazz også. Med alt dette i bagasjen tar han oss på med nye spennende ekskursjoner i nye grenseland – grenseland der det er svært spennende og hyggelig å bli invitert inn i.

Utgivelsene er å finne på enten cd eller kassett, og digitalt må vite, og Tor Einar Bekken imponerer altså mer og mer for hver gang han stikker innom. Espen Berg har tatt fritt improvisert solopianospill til et nytt nivå, nå følger Tor Einar Bekken opp på strålende vis. Hva er det med vannet i Nidelva som renner gjennom Trondheim, der begge er bosatt, mon tro?

Av de alt for mange tinga som har gått meg hus forbi, er blant annet debuten til det danske bandet Andorra som kom for to år siden. Nå har det heldigvis blitt en delvis orden på det via oppfølgeren “Current”.

Nordic cool er en merkelapp som ofte blir forbundet med fersk jazz unnfanga i vår del av verden. Bebop-inspirert musikk og frijazz finnes det også mange utgaver av. Jazzrock, derimot, er en mye sjeldnere utvekst på jazztreet. Det har aldri vært noen stor tradisjon for det her nord i verden, men når det leveres med en slik livsbejaenhet og kvalitet som Andorra bringer til torgs, så er den uansett hjertelig velkommen.

Herrene i Andorra, det vil si Nikolaj Bundvig på trommer, Morten Jørgensen på elbass, Simon Krebs på gitar, Mads La Cour på trompet og flygelhorn og Peter Kohlmetz Møller på tangenter, går mange år tilbake i tid. De møttes på Fynske Musikkonservatorium i Odense og har holdt kontakten siden sjøl om de har jobba med en rekke forskjellige artister, sjangre og prosjekter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ønsket om å jobbe sammen med en slags indie-rock filosofi i fundamentet og med synther, programmerte trommer og med store doser jazz i ryggmargen, har ført til at Andorra har skapt et univers som er både tiltalende, spennende og lett å trives i og med.

Dette er musikk som henter hemningsløst fra en rekke sjangre og de fem har da også utvikla musikken sammen – både når det gjelder komposisjoner og arrangement.

Her er det funk, her er det soul, her er det rock og her er det jazz – og garantert mange andre ingredienser også. Dette er enkelt og greit Andorra – et høyst personlig og empatisk kollektiv bestående av ytterst kompetente herrer i sin beste alder! Her er det mye musikalsk hygge å hente.

Svorske Anders Thorén og hans selskap AMP Music & Records sørger for at vi får kunnskap om musikk og musikere vi neppe hadde kommet over ellers. Den italienske saksofonisten Giovanni Benvenuti er et glitrende eksempel på det.

Noe av det som gjør det ekstra stas når man befinner seg i denne “bransjen”, er når postmannen- eller dama dukker opp med totalt ukjente størrelser og med musikk jeg aldri har blitt utsatt for tidligere. Giovanni Benvenuti (33) hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Det betyr at forventningene ikke er spesielt høye før musikken inntar høyttalerne, men de finnes uansett. Siden Thorén og AMP er på ballen, så mer enn aner jeg hvor kvalitetslista befinner seg og det tok ikke mange runder med “An Hour of Existence” for å slå fast at det stemte også denne gangen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Benvenuti, som har skrevet alle de sju låtene, spiller utelukkende tenorsaksofon, og har med seg en stilsikker og særdeles empatisk trio bestående av Christian Pabst på piano, Francesco Pierotti på bass og Dario Rossi på trommer. Som i tilfellet Benvenuti så er de andre tre også helt nye navn for meg.

Når Benvenuti sier at at han har benytta oppveksten til å la seg inspirere av John Coltrane og Dexter Gordon. og at han ikke har det minste mot Chris Potter heller, så mer enn antyder det i hvor i det musikalske landskapet vi befinner oss.

Benvenuti er en melodiker av rang som trives i alle slags tempi. Den store personligheten i uttrykket – jeg er ikke sikker på om jeg hadde tatt han i en blindfold test i morra, for å si det sånn – er ikke på plass foreløpig, men at potensialet er der, er jeg ikke det minste i tvil om.

Dette har vært et vakkert og spennende møte med ny, men på ingen måte grensesprengende musikk, og “nye” musikere. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Den danske bassisten, komponisten og orkesterlederen Jasper Høiby har imponert kraftig med trioen Phronesis og med sine andre soloprosjekter. Det fortsetter han så avgjort med på sin seineste statusrapport.

Jasper Høiby (45) har, etter flere år i London, igjen flytta tilbake til sin fødeby København. Musikken hans er derimot så internasjonal og allmenngyldig som vel mulig. “What It Means To Be Human” er hans andre i en serie på fire med bandet hans Planet B og i tillegg til det musikalske så tar han også opp de Store – med stor S – spørsmåla som millioner kloden rundt stiller seg og hverandre mer eller mindre daglig.

Humanisme/medmenneskelighet, klima-endringene, kunstig intelligens og pengereform er temaene Høiby får hjelp av de sterke kvinnestemmene til Ruby Sales, Grace Lee Boggs og Dr. Jane Goodall DBE til å “drøfte” med musikken hans. På halvparten av de ti låtene resiterer de tre kvinnene sterke tekster og Høiby & Co skaper musikk som kler tekstene og temaene godt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Planet B er en trio uten akkordinstrument og det gir som alltid store muligheter og mye ansvar til de involverte. I tillegg til være en utmerket bassist så styrer Høiby også elektronikk-departementet med bestemt, men hele tida fintfølende hånd. Engelskmannen Josh Arcoleo på saksofon og franskmannen Marc Michel på trommer kler både musikken og Høibys visjoner på et empatisk og lyttende vis. De tre vil enkelt og greit den samme veien og det vet hvordan de skal komme dit.

Musikken er åpen og luftig, men samtidig melodisk og rytmisk sterk. Den snakker til meg og får meg til å tenke meg om – en gang til.

Jeg har stifta bekjentskap med koret Cantus en gang tidligere. Det var med juleplata “Fryd”. Usigelig vakkert var det da og like vakkert er det nå med “Yggdrasil”.

Jeg skal på ingen måte påberope meg stor korkunnskap – heller tvert i mot. Jeg kan derimot hevde at jeg har stor glede av og hjerte for god musikk – uansett hva slags sjanger den befinner seg i. Og så er jeg veldig tiltrukket av god lyd og derfor er det kort vei fra postkassa til cd-spilleren når plateselskapet heter 2L.

Veldig mange av de nevnte kriteriene blir oppfylt i forbindelse med denne utgivelsen fra Cantus. Ved flere anledninger mellom 2018 og 2021 inntok koret, som består av cirka 30 vakre kvinnestemmer under ledelse av Tove Ramlo-Ystad – det har hun gjort helt siden koret blei unnfanga i 1986, Lademoen kirke i Trondheim.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Koret hadde over en lengre periode bestilt nye sanger med inspirasjon fra Yggdrasil, verdenstreet i norrøn mytologi. Komponistene, blant andre Henning Sommerro, Anders Edenroth og Trygve Brøske, hadde full frihet il å hente hemningsløst fra sine egne liv når det gjaldt ideer, refleksjoner og historier.

Deretter blei det Cantus si utfordring å sette sitt eget bumerke på bidragene og i mine ører har de makta det på et framifrå vis. Vi blir invitert inn i en klangverden så rik og så spennende som vel tenkelig og når Grammy-vinner Morten Lindberg nok en gang lager kremlyd som bare han kan, så er det bare å synke ned i universet til Cantus, et flott kor med strålende solister også, og bli der værende.

Den dansk-norske trommeslageren, komponisten og band(e)lederen Snorre Kirk fortsetter sitt korstog med å ta vare på jazztradisjonen på et ekte og inderlig vis.

I hvor stor grad Snorre Kirk (41) har beholdt sunnmørsdialekta si, er jeg faktisk usikker på. Han flytta nemlig til Danmark som tenåring, men rakk uansett å spille ungdomsteater sammen med Hedvig Mollestad Thomassen i den vakre jugendbyen før ferden gikk videre til dronningens by. Hvor mye teater det har blitt der nede hos Margrethe & Co vet jeg heller ikke, men det jeg vet etter å ha hørt han både live og på noen av hans sju skiver under eget navn, er at vi har med tradisjonalist å gjøre med skyhøye krav til seg sjøl, musikerne han omgir seg med og musikken som blir presentert.

Jeg tror aldri jeg har sett Kirk uten dress og slips. Her skal det være stil og de samme idealene gjelder for musikken også. Alle de ti låtene er skrevet av Kirk og når han på ingen måte legger skjul på at Duke Ellington er et stort ideal – noe som har vært tydelig gjennom hele Kirks karriere – så sier det seg nesten sjøl at låtene er like stilige som Kirk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med inkluderinga av rytmegitarist Mads Kjølby, så dukker nok et ideal også opp, nemlig Count Basie. Legendariske Freddie Green har så avgjort fått en stilsikker avlegger i Danmark. Bassist Anders Fjeldsted og og den svenske pianisten Magnus Hjorth utgjør nok en gang den særdeles empatiske og stilsikre rytmeseksjonen.

Nok en gang har Kirk også invitert med seg den amerikanske tenorsaksofonisten Stephen Riley på de fleste spora. Hadde han vært født noen tiår tidligere, hadde garantert både Ellington og Basie gjort sitt ypperste for å få Riley med i saksofonrekkene sine. Danske Michael Blicher, på enten tenor- eller altsaksofon, gjester også på fire av spora og kler både låtene, uttrykket og Riley perfekt.

Snorre Kirk dominerer kun med sin forsiktige autoritet. Han har absolutt ikke noe behov for å bruse med fjærene, eller vispene eller stikke. Snorre Kirk er her i musikkens tjeneste – det holder mer enn lenge det.

Oktetten Storälven hører hjemme i København, men er befolka av musikanter fra Danmark, Norge, Sverige og Tsjekkia. Det bærer da også den herlige musikken preg av.

København har et usedvanlig godt rykte på seg for å være en musikalsk smeltedigel av de sjeldne. Folk fra alle verdenshjørner har blitt tiltrukket av dronningens by og det har ført til møter som igjen har ført til musikk på tvers av en rekke grenser, både geografiske og musikalske.

Bandet består av Soma Alpass på cello, Kasper Bai på gitar og saz, Anders Banke på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett og Bjørn Heebøll på trommer – alle fra Danmark, Thommy Andersson på bass og Tobias Wiklund på kornett fra Sverige, Luboš Soukup fra Tsjekkia på saksofoner og klarinett, mens Harald og Sonja er representert med Stian Swensson på akustisk- og strømgitar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med utgangspunkt i folkemusikk fra musikernes respektive hjemland, har halvparten av de åtte bidratt med nye komposisjoner, Swensson blant annet med “Blåmann, blåmann svar meg no”.

Åtte svært så åpensinnede musikanter bruker Storälven både for å utfordre og for å bli utfordra. Det gjør de på et vis som snakker til meg og de fleste andre som vil finne noe nytt og annerledes, men samtidig vakkert og melodisk.

Besetninga er åpenbart av det originale slaget og fører også til lydlandskap jeg i alle fall ikke har blitt presentert for tidligere. Strålende solister som Banke og Wiklund gjør også sitt til at Storälven er et mer enn spennende kollektiv i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk. Herlig!

I løpet av sin 30-årige karriere har svenske Lina Nyberg i stadig større grad fremstått som ei totalt kompromissløs og ustanselig spennende stemme. Her kommer det to veldig gode eksempler på det.

I 1993 platedebuterte Lina Nyberg (53) med “Close”. Nå avslutter den glitrende vokalisten sitt 23. album med akkurat komposisjonen som fikk navnet “Close”, men nå sammen med det langt framskredne storbandet Bohuslän Big Band med sete i Vara, ikke langt fra Göteborg. I løpet av disse 30 årene har Nyberg vunnet en svensk Grammy, Sveriges Radios jazzpris, Lars Gullin-prisen og Svenska Akademiens jazzmusikk-pris. Lina Nyberg blir med andre ord høyt verdsatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I forbindelse med jubileet blei Nyberg invitert av BBB – for enkelhets skyld – til å skrive et bestillingsverk. Hun skulle enkelt og greit være en såkalt Composer in Residence.

Verket består av sju deler og framstår som en suite som er satt sammen som en type Broadway-musikal. Hver låt er en hyllest til en komponist eller musiker som har betydd mye for Nyberg gjennom hennes karriere og navnene sier også mye om hvem og hvor Nyberg er musikalsk.

Gugge Hedrenius, som Nyberg dansa til i Stockholm på 80-tallet, John Taylor, Norma Winstone, Örjan Fahlström, Jan Johansson, Carmen McRae, Lennart Åberg, Elis Regina og Milton Nascimento er de store musikalske personlighetene Nyberg hyller gjennom ord og toner.

Og hvilken komponist Lina Nyberg også viser seg å være. Hun har skapt original storbandmusikk som kler hennes visjoner på et strålende vis og som også kler hennes stemme og uttrykk like bra. Når så BBB igjen forteller oss at de er et profesjonelt storband av meget høy internasjonal klasse, så har dette blitt en 30-års markering av ypperste merke.

Dette er også en god anledning til å gjøre opp for en av mine mange unnlatelsessynder. For et år siden kom nemlig Nyberg og hennes faste band bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar med hennes plate nummer 22. Den har blitt liggende alt for lenge til marinering i hylla, men jeg kan love at den har tålt marinaden på best mulig vis.

Midt under pandemi-perioden der det meste stengte ned, ikke minst for musikere og kulturarbeidere, ba Nyberg sine bandmedlemmer om å gi henne noen stikkord om alle årets måneder.

Rundt innspillene hun fikk skrev Nyberg tekster og låter og bortsett fra mars har alle fått flotte låter pluss at “April in Paris” og “September” har blitt henta inn fra standardskatten og tolka på sedvanlig personlig vis.

Omgitt av noen av Sveriges aller fremste jazzister viser Nyberg oss nok en gang hvilken eminent formidler og vokalist hun er. Og her er det altså snakk om å få både i pose og sekk – og jeg har fått ordna opp med dårlig samvittighet i samme slengen. Kinderegg der altså!