Tor Hammerø

Da den tyske vokalisten Laura dukka opp for to år siden, var det lett å skjønne at mannen med kanskje den største talentnesen, Quincy Jones, hadde spådd henne ei stor fremtid. Oppfølgeren “Sunset Balcony” forteller at hun er på god vei.

Jeg likte veldig godt debuten til Laura, som også har Kipp som etternavn i passet sitt. Hun fortalte med “Quiet Land” umiddelbart at hun hadde ei særprega stemme og en evne til å fortelle troverdige historier.

Nå har Laura, som er bosatt i smeltedigelen Paris, blitt hele 27 år og tatt ytterligere steg i riktig retning. Nok en gang har hun skrevet tekster der hun framstår som en fin betrakter og som en ypperlig historieforteller. Bortsett fra ei låt som synges på fransk, så er et meget troverdig engelsk hennes foretrukne språk.

Som sist er det bassisten Jens Loh som har skrevet musikken og han veit veldig hvor Lauras musikalske landskap befinner seg. Ikke alle de 14 låtene er like minneverdige, men på det beste er dette pop-jazz som definitivt kan snakke til et stort publikum.

Loh, som blant annet har samarbeida med Nils Petter Molvær, spiller både bass og gitar og ellers har de to invitert med seg et utmerka internasjonalt lag som har forstått intensjonene til Laura/Loh på best mulig vis.

Laura befinner seg i en singer-songwriter-tradisjon med store doser pop og jazz i miksen. Ikke alt er like spennende, men på sitt beste er altså talentet til Laura veldig tydelig og stort. “Sunset Balcony” passer utmerket når sola er i ferd med å ta kvelden og til å sette stemninga for resten av kvelden.

“Morning Light” er Maria Norseth Garlis tredje visittkort. De to første var mer enn lovende og den vanskelige tredjerunden er minst like bra.

Med «Golden» og «Silver Light» siden 2020 har Maria Norseth Garli (37) raskt etablert seg som ei svært spennende alternativ stemme i et singer/songwriter-landskap med jazzovertoner i uttrykket. Verken produktiviteten eller kvaliteten står det på og nå foreligger altså hennes løypemelding nummer tre på kun fire år.

Jeg har vært overvettes begeistra for de to første platene til Norseth Garli, med bakgrunn blant annet fra jazzlinja i Trondheim, og derfor er det hyggelig å kunne melde at hun bare forsetter sin unike ferd mot seg sjøl.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det som er det fineste med uttrykket til Norseth Garli er at det ikke er et øyeblikks tvil om at det er henne som er på besøk i høyttalerne. Hun både skriver musikk, tekster og fremfører det på et vis som er umiskjennelig henne.

Musikken hennes, som denne gangen har fått reisefølge av mange slags gitarer traktert av henne sjøl, Lars Ove Fossheim, Nicolas Leirtrø og Kyrre Laastad, pluss litt annet instrumentkrydder også, er ikke av typen hitlåter, men av det slaget som bare vokser og vokser og som du vil tilbake til for å finne mer ut av.

Maria Norseth Garli er en historieforteller som både løfter frem det mørke og det lyse – tekstene er å finne i det fine LP-omslaget og er av typen som gjerne kan kalles lyrikk på sitt beste.

«Morning Light» har blitt nok en bekreftelse på at Maria Norseth Garli er og har ei stemme som skal lyttes til både ofte og nøye.

Den portugisiske trommeslageren Mário Costa har jeg hatt gleden av å møte ved flere anledninger. Dette er derimot første gang jeg hører han som bandleder.

Costa har vært og er en ettertrakta sidemann både i hjemlandet og i andre land. Han har blant annet jobba mye med den høyst originale franske saksofonisten Émile Parisien. Med «Chromosome» møter han opp med egne låter og et drømmeband på det som er hans andre soloalbum – det første kom i 2018 og heter «Oxy Patina».

Her har Mário Costa (37) satt sammen sitt drømmelag for anledninga. Fra Frankrike har han henta inn bassisten Bruno Chevillon og tangentøren, både på piano, synther og samples, Benoît Delbecq og fra Sambandsstatene har trompeteren Cuong Vu tatt turen over dammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vu er nok den vi kjenner beste her hjemme etter samarbeid med blant andre Laurie Anderson, David Bowie, Bill Frisell og Pat Metheny, men de to franskmennene har så definitivt markert seg i en rekke spennende moderne konstellasjoner også.

Det virker som om Costa har skrevet de ni låtene spesifikt for denne kohorten – de passer i alle fall utmerket. Her føres det eleverte samtaler i et moderne, åpent, men samtidig melodiøst landskap og det er masse rom for alle fire til å fortelle hvem de er. Spesielt Vu imponerer nok en gang med sin flotte tone og uttrykksfulle spill.

Den italienske trompetveteranen Enrico Rava har skrevet noen begeistra ord i coverheftet. Det er til å begripe og de som trives i Ravas selskap, vil stortrives også her.

PS Nok en gang skryt til det portugisiske selskapet Clean Feed Records – et selskap som blander kvalitet og kvantitet på et utsøkt vis.

Den danske, men Oslo-bosatte, altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Maria Dybbroe imponerte kraftig med “Under solen”, debutskiva til Caktus, for tre år siden. Nå har hun tatt ytterligere megasteg.

Maria Dybbroe (30) har skrevet all musikken til “Flimrende”. Hun har også skrevet de fleste tekstene som følger de ti flotte bildene, alle i LP-størrelse, som Liv Moeslund har tatt. Til sammen har det blitt et unikt, helhetlig verk som det er godt å dykke ned i og som gjør det godt å bruke kvalitetstid sammen med.

Caktus er en kvintett som møttes i Aarhus i 2017. De har spilt mer enn 40 konserter sammen og det høres – dette er et kollektiv som kjenner hverandre svært godt og som gir hverandre luft og rom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Besetninga til Caktus er også av det originale slaget. Dybbroe spiller også klarinett i tillegg til altsaksofon og sammen med seg i blåseavdelinga har hun Zeki Jindyl også på altsaksofon. Det er ikke den eneste doblinga i Caktus: Frederik Hagner og Thorbjørn Kaas spiller nemlig begge bass – sistnevnte også litt cello. Tobias Andreassen på trommer sørger for at det rytmiske fundamentet alltid er på plass.

Om noen får det for seg at det låter “annerledes” i et slikt samfunn, så har de helt rett. Dybbroes nydelige og underfundige låter inviterer til refleksjon og bildene til Moeslund, noen ganger har de kommet først, men som oftest har bildene kommet som et resultat av musikken, utgjør et hele som er sjeldent, vakkert og sterkt.

Musikken har i stor grad kommet ut av pandemien. Det betyr at temaer som håpløshet, håp, avstand, savn, ensomhet, omsorg, kropp, mørke, lys, fellesskap, kjærlighet og medmenneskelighet gjennomsyrer musikken og tankene rundt den. “Flimrende”, Maria Dybbroe og Caktus har mye vakkert og viktig å by på i et unikt univers.

Den seinere tida har jeg hygga meg mye i akkordfrie landskap. Danske Kasper Tranberg og Gard Nilssens Acoustic Unity er svært gode eksempler og nå melder også canadiske Zach Lober seg på.

Sjøl om Lober har vært en rimelig sentral sidemann i New Yorks jazzliv i et par tiår, så er dette hans debut under eget navn og, så vidt jeg kan huske, så er det også første gang jeg hører Lober i fri utfoldelse.

Lober har tatt med seg bassen sin og bosatt seg i Nederland. Dit har han også tatt med seg et knippe fine, åpne og løse låter og invitert med seg to sentrale musikanter på den nederlandske scena til å utforske landskap i forlengelsen av blant andre Jimmy Giuffre og Paul Bley – som kom fra Montreal som Lober.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den sør-koreanske trommeslageren Sun-Mi Hong, som nylig debuterte under eget navn på det velrennomerte engelske selskapet Edition Records, og trompeteren Suzan Veneman, er, som Lober, nye bekjentskaper, men forteller meg umiddelbart at alle tre, både individuelt og kollektivt, har spennende og personlige stemmer.

Lober har skrevet det meste, ei «låt» er kollektiv unnfanga og de to andre bidrar med ei låt hver. Her får alle tre like stort rom og de møtes på samme nivå. Har du fått fot for Gard Nilssens Acoustic Unity, så er dette definitivt noe for deg – sjøl om det låter helt annerledes.

Den Tromsø-baserte duoen Leagus har skapt et verk som er en hyllest til det meste som vokser. Sammen med Nordnorsk Jazzensemble tar de oss med på en spennende og høyst personlig utflukt.

Leagus, det vil si gitaristen Kristian Svalestad Olstad og pianisten Herborg Rundberg, har jeg hatt gleden av å følge siden 2016. Om det har vært Leagus eller blant annet sammen med Sverre Gjørvads band, så har de fortalt oss om en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og vilje og evne til å gå egne veier.

Med “Flora Aellin”, et bestillingsverk for Nordnorsk Jazzensemble, har duoen med sterke samiske røtter tatt sine mest ambisiøse steg så langt og de lykkes veldig med å skape noe unikt også for en større besetning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikken er strengt komponert, men med store åpninger for (fri) improvisasjon, minimalistiske salmeliknende partier/låter til mer rocka partier som det groover heftig av.

Frode Larsen og Elina Waage Mikalsen har skrevet noen tekster, enten på norsk eller samisk, som de synger sjøl på et fint og fascinerende vis. Nordnorsk Jazzensemble består av trommeslagerne Christer Jørgensen og Arnfinn Bergrabb, bassisten Marianne Halmrast og saksofonistene Ola Asdahl Rokkones, Sondre A. Kleven og Fred Glesnes og til sammen skaper de landskap de er ganske så aleine om.

En ode eller hyllest til busker og trær, tang og tare, mark og mose – mye av det som sørger for at det gror rundt oss har “Flora Eallin” blitt. Det er det Leagus og Nordnorsk Jazzensemble gir oss. Eller bare strålende og original musikk. Det funker som begge deler.

Det hersker vel ingen tvil om at a-ha er det største eventyret i norsk popmusikks historie. Her får vi dokumentert på vinyl for første gang alt – det vil si alt – rundt oppstarten.

Vi skrur klokka tilbake til begynnelsen av 80-tallet for å få med oss oppstarten på det som fortsatt ruller videre den dag i dag – a-has never ending story. Den gang de gode kameratene fra Manglerud i Oslo, Magne Furuholmen og bare Pål Waaktaar som seinere har plussa på Savoy til etternavnet sitt, hadde etter hvert funnet fram til vokalisten Morten Harket fra Asker.

Ambisjonene var skyhøye og Norge var for lite for de tre fra starten av. I flere perioder gjorde de sine hoser grønne borte på fotballøya. Penger var det ikke mye av og suksessen var ikke akkurat umiddelbar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De tre gikk runde på runde med plateselskap og produsenter og den flotte 64-siders boka med strålende liner notes av den engelske journalisten Kieron Tyler forteller oss det vi trenger å vite om den kronglete og spennende veien fram til verdensherredømme. Fascinerende lesning spesielt for en som aldri har gått blytungt inn i a-ha-musikken eller historia.

Her får vi bli med på historia rundt oppstarten og dermed debutskiva «Hunting High and Low» som så dagens lys i 1985. Veldig mye hadde skjedd før «Take on Me», «Hunting High and Low» og «The Sun Always Shines on TV» – alle fra debuten – kom ut i album-form og det får vi oppleve her.

I det som blir kalt en «Super Deluxe Box Set» bestående av seks lp-er, får vi 60 versjoner av låtene fra debuten i alt fra sjeldne demoer, remixer og alternative mixer – alt som til slutt munna ut i 85-versjonen som sjølsagt er med her også. Det er veldig spennende og interessant å høre hvordan låtene utvikla seg fram til “ferdig” versjon.

Dette er intet mindre enn norsk og internasjonal musikkhistorie. Blodfansen har vel det meste fra før, men her kommer det altså samla på vinyl for første gang med ei strålende bok med håndskrevne tekster og sjeldne bilder fra 80-tallet. For de som må ha alt er det ingen vei utenom.

Vi snakker et historisk dokument – intet mindre.

Aldri hørt Finn Dag Steiro før, sier du? Jeg tviler på at det stemmer, men sikkert ikke som på denne fine debutplata.

FD Steiro, definitivt mer kjent som Finn Dag Steiro (68), har vært ei kjent stemme for mange i NRK-sammenheng. Han har også vært leder for musikkavdelinga i kanalen sin P1-seksjon. Låtskriveren, gitaristen og sangeren FD Steiro derimot, er det nok ganske få som har stifta bekjentskap med. Det er det absolutt på tide å gjøre noe med.

I 40 år har har Steiros gode venner mast på at han måtte gjøre musikken sin tilgjengelig for langt flere enn den innerste krets. Svaret har vært det samme i mange tiår: Ikke fan! Alle i hans omgangskrets har vært mer enn overbevist om hans talent og de ga seg heldigvis ikke. Og plutselig, visstnok mer eller mindre ut av intet, kom det et nytt og annerledes svar: javel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utstyrt med ni sjølskrevne låter med tekster henta fra et levd liv, viser Steiro seg som en historieforteller det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med. Det har seg slik med musikk og meg at jeg må tro på det som blir formidla og det med en gang. Jeg tror på FD Steiro.

Musikken hans, som blei spilt inn for noen år siden, men som drukna i pandemien, befinner seg i et singer-songwriter/vise-landskap og Steiros uforflaska nordlands-dialekt formidler klokskapen på et inderlig vis. Sjøl om «En.» har levd ei stund, så er den av typen tidløs og lever like godt i dag og om ti år for den sakens skyld.

Når så Steiro har fått strålende musikalsk og produsent-hjelp av en av Åge Aleksandersens høyre hender, Skjalg Mikalsen Raaen, så har dette blitt et flott visittkort fra ei stemme som har holdt seg skjult for oss alt for lenge. FD Steiro har nemlig noe ekte, fint og inderlig å melde.

Den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk og det amerikanske pianostjerneskuddet Justin Kauflin har møtt hverandre nok en gang og du verden så flott og vakker musikk de skaper.

Dette er den tredje utgivelsen fra de to. 46 år unge Fonnesbæk og 37 år unge Kauflin møttes første gang i 2015 og de første skivene, «Synesthesia» og «Standards», blei spilt inn to år seinere.

Vi har med to usedvanlig langt framskredne instrumentalister å gjøre. For meg er Fonnesbæk den som melodisk, harmonisk og ekvilibristisk har kommet nærmest kong Niels-Henning Ørsted Pedersen noensinne. Det sier det meste om på hvilket nivå Fonnesbæk befinner seg. Når Kauflin, som mista synet som 11-åring, og som blei tatt under vingene til Quincy Jones og Clark Terry i ung alder, befinner seg på samme hylle og når empatien de to mellom er av det ypperlige slaget, så ligger det aller meste til rette for at dette må bli et mestermøte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De av oss som var så heldige å få oppleve trioen Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og NHØP i gamle Kulturhuset i Molde for mange år siden spille «Imagine», glemmer aldri – ALDRI – det. Nærmere en musikalsk himmel er det vanskelig å komme. Her spiller Fonnesbæk og Kauflin også «Imagine», men på et helt annet vis, men nesten like minneverdig. Kanskje en hyllest både til både Beatles og NHØP?

Ellers består disse herlige samtalene av Cole Porters «Everything I Love», Chick Coreas «Windows», Steve Swallows «Falling Grace», Michel Legrands «You Must Believe in Spring», Oscar Petersons «Cake Walk», Herbie Hancocks «Country Fried» samt en originallåt fra hver av de to.

Vi snakker kammerjazz av aller beste kvalitet. De to kan imponere med sin fantastiske teknikk hvis de ønsker det, men det gjør de i liten grad. De fører derimot eleverte samtaler av en kvalitet vi sjelden får være med på og som vi skal være svært takknemlige for at de vil dele med oss.

Sjøl om Karl Seglem etter hvert hører hjemme i veteranlauget, så tar han stadig nye steg i retning seg sjøl.

I godt over 30 år har jeg hatt gleden av å følge Karl Seglem (61) sitt kunstnerskap. Det har vært en udelt glede og spesielt har jeg satt pris på å følge både retninga og utviklinga han har stått for.

Tenorsaksofonen har vært Seglems faste følgesvenn fra den spede begynnelse. Etter hvert har også bukkehornet spilt ei sentral rolle i uttrykket hans. På dette veiskillet er det saksofonen som spiller hovedrolla i innspillinger gjort både her og der mellom 2017 og 2022.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nok en gang finner vi Seglem i hans foretrukne landskap som henter hemningsløst fra både jazz og norsk folkemusikk. Uansett hvor han befinner seg så setter han sitt umiskjennelige bumerke på alt han foretar seg.

På sett og vis blir dette ei slags oppsummering av hva og hvor Seglem er anno 2023 og hva som har leda opp mot det. Vi finner han i alt fra solotapning til flere forskjellige mindre og halvstore konstellasjoner og vi får også møte den miljøengasjerte lyrikeren Seglem.

Alt i alt har dette blitt en grom statusrapport fra en kunstner som nekter å stå stille, men som både vil og evner på et kompromissløst vis å skape musikk og stemninger som tar bolig for å bli værende.