Tor Hammerø

Toots Thielemans var utvilsomt den største munnspilleren i jazzens historie. Her blir han hylla av en av sine disipler, svenske Filip Jers.

Til tross for at Filip Jers (38) blir sett som en av verdens aller beste jazzmunnspillere i dag, har spilt i 30 land, bidratt på over 100 skiver og gitt ut åtte album under eget navn, så er dette mitt første med han og hans musikk. Det var på høy tid kan man trygt si.

Som alle som spiller munnspill på et rimelig bra nivå, så har skåningen Jers hatt Jean-Baptiste Frédéric Isidor «Toots» Thielemans (1922-2016) som sin store inspirasjonskilde. Et møte med mesteren i 2008 førte til at Jers´ musikalske verden blei forandra for all fremtid. De spiste is og snakka om musikk og siden har Jers´ musikalske kurs vært staka ut. Derfor er det bare rett og rimelig at det måtte komme ei hyllest-plate før eller seinere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jers er så definitivt en musikant og munnspiller som har skjønt hva og hvem Thielemans var – og er. Han befinner seg, som læremesteren, på et skyhøyt nivå og det swinger noe vederstyggelig av spillet hans.

Repertoaret er delvis henta fra Thielemans bok som for eksempel «Days of Wine and Roses», «Midnight Cowboy», «For My Lady», «Hard to Say Goodbye» og sjølsagt «Bluesette». Thielemans fascinasjon for Sverige og svensk musikk blir også løfta frem med Evert Taubes «Dansen på Sunnanö» – han laga faktisk ei plate med kun Taubes musikk – og «Vem kan segla förutan vind». Dessuten har Jers skrevet et par låter sjøl som passer perfekt inn i tradisjonen.

Med seg til å foredle og formidle dette flotte materialet har Jers Carl Bagge Trio. Med pianist Bagge, som har spilt med alt og alle fra Isabella Lundgren til Robyn og Ann Sofie von Otter, og bassisten Martin Höper og trommeslageren Chris Montgomery, har han hanka inn det perfekte reisefølget.

Om det swinger? Noe så heftig. Filip Jers skal være mer enn hjertelig velkommen over grensa når det enn måtte være. Til det skjer er «In the Spirit of Toots» en veldig god erstatning.

Ryktene har gått lenge, men her kommer den endelige bekreftelsen: Aksel Røed fra Bergen er i besittelse av et stort talent både som saksofonist, komponist og bandleder.

24 år unge Aksel Røed blei for kort tid siden tildelt årets Vossa Jazz-pris. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han allerede nyter. Hans platedebut under eget navn er bare med på å understreke at alle godord som har kommet Røeds vei, absolutt er på sin plass.

Røed har satt sammen en oktett for å utforske hans herlige og ganske så ambisiøse musikk. Tre saksofonister, australske, men Bergen-bosatt i 15 år, Michael Barnes som også spiller klarinett og Lauritz Lyster Skeidsvoll i tillegg til Røed sjøl, broder Lyder Øvreås Røed og Andreas Hesselberg Hatzikiriakidis på trompeter og flygelhorn også for førstnevntes del, pluss Isach Skeidsvoll på piano, Sigurd Steinkopf på trommer og Sverre Sandnes Sæbø på bass, utgjør denne hardtslående kohorten som åpenbart stortrives sammen.

Mye av grunnen er sjølsagt at de både liker hverandre og at de digger de musikalske utfordringene Røed har gitt dem. Røed er inspirert av moderne storheter som Ornette Coleman, Albert Ayler og Pharoah Sanders og som komponist har han henta mye fra retningsgivere som Django Bates og Charlie Haden – ikke minst er Liberation Music Orchestra mulig å se spor etter.

Nestoren over alle nestorer i Bergens jazzliv, Knut Kristiansen, har skrevet fine liner notes og setter Røed og musikken hans inn ei fin ramme. Musikerne kjenner hverandre godt, de spiller sammen i en rekke forskjellige sammenhenger og dessuten er det to brødrepar involvert, og sjøl om rammene er der så er det stor frihet til de dyktige, unge solistene – med Barnes som et lite unntak når det gjelder alder.

Her drømmes det i flotte og mange farger. Musikken er tøff, heftig, melodisk, men absolutt med rom for frie ekskursjoner. Noe forteller meg at denne oktetten er av det særdeles heftige slaget live, men enn så lenge så greier jeg meg svært godt med studioversjonen.

Aksel Røed er nok ei ung stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer både som saksofonist, komponist og bandleder.

Det virker som tilgangen på nye store talenter i norsk jazz er av den utømmelige sorten. Pianisten, komponisten og bandlederen Liv Andrea Hauge er nok et eksempel på det. Ingenting er hyggeligere.

De som har åpne ører og følger godt med i det som som skjer i norsk jazz, har i stor grad fått med seg at Liv Andrea Hauge (28) har fortalt dem om sitt åpenbare talent i Kongle Trio. Jeg og mange med meg har gleda oss til at det skulle komme nye statusrapporter fra Hauge og i løpet av kort tid nå har det altså dukka opp to helt forskjellige sider av hennes kunstnerskap. De er ikke bare helt forskjellige, men de er også like bra – på hvert sitt vis.

Det ferskeste og mest ambisiøse er bestillingsverket “Hva nå, Ekko?” som blei skrevet for Festspillene Helgeland i fjor. Hauge, som er bosatt i Oslo, kommer opprinnelig fra Mosjøen og muligheten til å skrive dette verket er en flott mulighet hun har fått fra sine “sambygdinger”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Opptaket vi blir servert på plata er gjort under konserten under Oslo Jazzfestival ei lita stund etter premieren og det er åpenbart et band og et verk som virkelig har begynt å sette seg. Med utgangspunkt i Ekkos ulykkelige forelskelse i Narcissus har Hauge skrevet både tekst og musikk til et håndplukka ensemble som på alle vis har skjønt hvor Hauge vil med budskapet og musikken sin.

Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Marte Eberson på synth og vokal, Signe Emmeluth på altsaksofon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Ragnhild Moan på vokal og Andreas Winther på trommer er et lag henta fra ymse miljø, men det passer Hauges visjon perfekt der det varierer fra det vakre og svært så melodiøse via det rocka til det åpnere og mer frilynte. Stort spenn, men det fyller og passer Liv Andrea Hauges tanker og ambisjoner på et strålende vis.

I fjor høst ga Hauge også ut ei trioskive som har blitt liggende til marinering ei god stund. Det har den tålt på best mulig vis. Musikken, som hun har skrevet her også, er spilt inn hjemme i hennes egen stue med et eksklusivt publikum til stede. Her blir det ingen slamring med dører, for å si det sånn – det var det da heller ingen grunn til. Absolutt ikke!

Sammen med bassist Georgia Wartel Collins og trommeslager August Glännestrand, begge svenske som i stor grad har gjort nordmenn av seg, har Hauge arrangert musikken. De tre har utvikla en flott musikalsk empati og de fem låtene er alle av det vakre, melodiske slaget, men der det absolutt er åpning for løsere refleksjoner.

Liv Andrea Hauge bekrefter på en ypperlig måte hvilket stort talent hun er både som fremragende pianist, komponist og bandleder. Du verden så mye vi har å glede oss av derfra i åra som kommer.

Danske A Plane To Catch tar oss med til heftige musikalske steder og mer eller mindre avansert dansemoro kan absolutt ikke utelukkes.

Trommeslageren David Besiakov, elbassisten Anton Langebæk, gitaristen Mads Nørgaard, trompeteren Rolf Thofte og saksofonisten Andreas Toftemark gjorde som veldig mange av oss andre under pandemien – de kjeda seg. Hva gjorde de med det? Jo, de kom sammen i et slitent øvingsrom i et gammelt industriområde av København for å skape musikk som forhåpentligvis kunne være med å løfte både de sjøl og alle andre som etter hvert kunne få høre musikken når verden igjen blei gjenkjennelig.

Med en felles interesse for James Brown, Motown, soul, afrobeat og jazz gikk de til verket og Toftemark skreiv mye nytt materiale etter hvert, samt ei låt av Besiakov, og det har ført til en musikalsk gumbo som snakker både til kropp, sjel og sinn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er det mulig å finne spor etter impulser både fra Etiopia, Marokko, Karibia og andre dalstrøk: de som mener de kan finne noe som likner på “No Woman No Cry” underveis, har faktisk helt rett.

Kompet groover så det holder og solistene Thofte og Toftemark gir det hele en jazzete overbygning og Langebæk er også en solist det koker av.

De fem har så avgjort lykkes med sitt forehavende. Dette har nemlig blitt musikk som i minst like stor grad snakker til kroppen som til resten av sanseapparatet. Her er det bare å kaste seg ut i tøylesløs dansemoro – for de som liker slikt. For alle andre er det så avgjort mulig å hygge seg med “Moko Jumbie” også.

Den tysk-norske trommeslageren Frederik Villmow har jeg oppfatta som en ganske beboptro musikant. Det vil jeg tror han fortsatt er, men på dette veiskillet møter vi likevel en mer frihetssøkende Villmow.

Tyske Frederik Villmow (30) har, heldigvis, gjort mer eller mindre nordmann av seg. Han har studert på den så mye omtalte jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo og bosatt seg i kongeriket etter at studiene er unnagjort. Det skal vi være svært så glade for.

Villmow, som etter hvert også snakker et propert norsk, har vist en flott evne til å få ting til å skje rundt seg. Han er liksom ikke typen som sitter og venter på at telefonen skal ringe – han tar en rekke initiativ sjøl og det ender svært ofte med spennende resultat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har han invitert til to sessioner på Musikkloftet i Asker. Den ene er med skrevet materiale, den andre er fritt improvisert. De medskyldige er bassisten Julian Haugland, saksofonistene Gisle Johansen – som også lufter stemmebånda på en Per Jørgensensk måte på to spor – og Erlend Vangen Kongtorp og pianisten Olga Konkova. En annerledes og spennende kohort fra ende til annen.

Den ene sessionen blei altså spilt inn med skrevet materiale av Villmow, Johansen og Konkova, mens den andre er fritt improvisert. Spesielt den siste er med på å gi meg et utvida bilde av Villmows kunstnerskap.

Om det er relativt straight eller helt fritt så stortrives Willmow & Co med de utfordringene som blir kasta deres vei. Her snakkes og kommuniseres det på et høyt nivå og det forteller meg at Frederik Villmow har både vilje og evne til å åpne nye dører.

Nok en gang er det hyggelig å få Gisle Johansen på banen igjen og i unge Vangen Kongtorp har vi nok ei saksofonstemme vi åpenbart skal få mye glede av i åra som kommer. Olga Konkova er som alltid ei spennende og utfordrende stemme og Julian Haugland binder det hele fint sammen.

Nå gleder jeg meg til å finne ut hvor Frederik Villmow dukker opp neste gang.

For mange i jazzmiljøet er Bjørn Willadsen en administrator og byråkrat. Han er også en fin pianist og det bekrefter han nok en gang med denne solo-innspillinga.

Bjørn Willadsen (60) er daglig leder i Midtnorsk Jazzsenter og har blant annet mer enn en finger med i spillet når for eksempel Trondheim Jazzorkester stiller til start. Dessuten er han en habil skøyteløper som utelukkende går venstresvinger – en av de beste fra Harstad siden Nils Aanes faktisk.

Men skrur vi klokka cirka 25 år tilbake så husker de med spesielt god hukommelse at Bjørn Willadsen Band ga ut plate og viste seg fordelaktig frem på ymse scener rundt om. Nå synes Willadsen at det var på tide å fortelle både seg sjøl og oss at pianofingrene på ingen måte hadde rusta. Det synes jeg var en klok beslutning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har han mutters aleine og enten med flygelet i Dokkhuset i Trondheim eller i kulturkirka i Levanger fortalt oss hvem og hvor han er som musiker i det han runder 60 års milepælen. Med et dusin egne låter og to folketoner sier han oss at han er på et vakkert og inderlig sted i livet.

Willadsen inviterer oss inn i en vakker klangverden og skulle noen få assosiasjoner til Ketil Bjørnstads lyriske univers, så tror jeg neppe Willadsen vil protestere høylytt og langvarig.

Bjørn Willadsen er en musikalsk lyriker og melodiker og mange vil ha godt av å tilbringe noen timer i hans musikalske selskap. PS La det ikke gå 25 år til neste statusrapport.

Den amerikanske produsenten Zev Feldman og hans to spanske medsammensvorne Jordi Soley og Carlos Agustin Calembert har gjort det til sin livsoppgave å finne frem til og restaurere opptak med noen av jazzens giganter. Vi snakker om opptak som aldri har vært utgitt tidligere. Her har de nok en gang funnet gull.

Jeg har hatt den utsøkte glede av å få høre flere av produksjonene til Feldman & Co og uten unntak snakker vi om det upperste av det upperste, som Knut C. Borge kunne ha kommet på å formulere det, når det gjelder musikalsk kvalitet, restaurering, innpakning, teksthefter og bilder.

Bill Evans (1929-80) har utvilsomt en helt spesiell plass i jazz-detektiv Feldmans hjerte. Dette er nemlig den fjerde samlinga Feldman har gravd frem, satt i stand og gitt ut – den fjerde som har kommet min vei i alle fall.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen er det arkivene i Danmark som har blitt gått etter i sømmene og der gull har blitt avdekka. Innspillingene er gjort mellom 1965 og 1969 og er en blanding av live-opptak og innspillinger gjort i studio i Danmarks Radio. Til sammen blir vi tilgodesett med godt og vel to timer med musikk fra mesterens hender og sjelden har jeg hørt Evans i bedre slag.

Ekspertene vil sikkert fortsette å diskutere hva som var Evans´ beste periode. Jeg fikk hørt han live bare én gang – i Molde bare noen uker før han la ned pianolokket for godt. Sjøl om han åpenbart var en prega mann så var det likevel en fantastisk konsert han leverte i Molde Kino augustkvelden i 1980.

Likevel er det vel et stort flertall som mener at siste halvdel av 60-tallet var høydepunktet i Evans´ karriere. Med disse opptakene fra Danmark på øret er det ikke vanskelig å være enig i det.

Her får vi møte Evans både solo, på trio og med symfoniorkester og storband. Bassansvaret har enten Niels-Henning Ørsted Pedersen eller Eddie Gomez mens trommene blir traktert av enten Alan Dawson, Alex Riel eller Marty Morell. Palle Mikkelborg er både arrangør, dirigent og solist med storbandet.

Alt er strålende og tekstheftet der Feldman, Evans-kjenner Marc Myers, bidragsyterne Eddie Gomez, Marty Morell, Alex Riel, Palle Mikkelborg, innsiktsfulle historier om NHØP og Dawson, som begge har gått bort, Danmarks Radios Evans-produsent Peter Larsen samt Evans-betraktninger fra pianistene Matthew Shipp og Ran Blake, er av det særdeles forbilledlige slaget.

Hvis noen lurer på hvordan en slik utgivelse bør gjøres, så er det bare å gå til anskaffelse av “Treasures”. Verken musikken eller produksjonen kan gjøres bedre.

Musikere i det øverste sjiktet, der Magnus Öström hører hjemme, er blant de som reiser aller mest. De beste gjør seg også tanker om hva det fører til og fører med seg.

Trommeslager, komponist, bandleder, perkusjonist, stemmeskulptør og tidvis tangentør Magnus Öström (58) har jeg hatt gleden av å møte i en rekke konstellasjoner de seineste tiåra. Jeg tror faktisk det første møtet, både på plate og live var med legendariske Esbjörn Svensson Trio der han var tett på sin barndomsvenn fra Västerås, Esbjörn Svensson, helt til han gikk bort i 2008. Etter det gikk det flere år før Öström var tilbake for fullt og spesielt trioformatet var vanskelig å vende tilbake til.

Smått om senn var tida likevel inne til å stake ut en ny triokurs og sammen med Dan Berglund, også han en sentral brikke i est, og en Jens Christian Bugge Wesseltoft så Rymden dagens lys i 2018. Trioen har oppnådd en formidabel suksess fra første dag og fortsetter å legge hele Europa for sine føtter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Öström har jeg mistenkt for å konkurrere med de to hjemlige trommeslagerne Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love om å være blant verdensdelens travleste musikanter. I tillegg til Rymden, dukker Öström ofte opp sammen med Lars Danielsson også og, mellom klesskiftene og koffertbyttene hjemme i Stockholm, så holder han definitivt sitt eget band i gang også.

“A Room for Travellers” er bandets fjerde utgivelse og nok en gang er det utelukkende Öströms musikk som er utgangspunktet til ekskursjonene til elbassist og synthbassist Thobias Gabrielson, elektrisk- og akustisk gitarist Andreas Hourdakis og tangentist Daniel Karlsson.

Musikanter og komponister av Öströms klasse har alltid sin egen signatur og slik er det sjølsagt med sjefen her også. Om det er med Rymden eller her så tar det liksom et hundredel av et sekund å slå fast at det er Öström som er i aksjon.

Det er et melodisk og rytmisk driv i uttrykket til Öström som er hans og ingen andres. Det er et lys og en livsbejaenhet i det han formidler som gjør at man veldig gjerne vil være med på ferden og de tre sjelsfrendene har på alle vis skjønt hvor sjefen vil og alle bidrar på usedvanlig personlige vis.

Öströms visjon med denne utgivelsen har vært å anskueliggjøre reiser i den urolige verden vi lever i samtidig som han håper den benyttes til reiser innover for å forstå seg sjøl og sine omgivelser på et djupere plan. Ambisiøst, ja vel, men musikanter av Öströms kaliber både kan og skal legge lista høyt. Han og bandet hans er aldri nærheten av å rive.

Dette er melodisk, varm og empatisk musikk med impulser både fra jazz og rock som det er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Bill Frisell har bydd på nydelig musikk i godt vel 40 år. Jeg tror aldri den har vært vakrere enn på “Four”.

Helt siden jeg og mange med meg blei oppmerksom på Bill Frisells usedvanlige talent i forbindelse med Arild Andersens “A Molde Concert” i 1981, har Frisell (72) gitt oss utallige prov på sitt mesterskap og sin ustoppelige evne til å åpne nye dører. Om det har vært sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charles Lloyd eller mange andre som har stått i kø for å benytte seg av den unike stemma, men i aller størst grad med sitt eget materiale og med sine kohorter, så har det alltid vært intet mindre enn en begivenhet når Frisell har gitt lyd fra seg.

Jeg innrømmer glatt at jeg tilhører fanskaren. Det skal veldig mye til for at Frisell trår feil i mine ører med andre ord og jeg gleder meg djupt og inderlig til hver nye statusrapport. Det forrige møtet var live på Victoria i Oslo og da sammen med bassisten Thomas Morgan.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå stiller Frisell med en helt ny, og bassløs, konstellasjon for min del. Trommeslageren Johnathan Blake, pianisten Gerald Clayton og tenorsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten Gregory Tardy utgjør det usedvanlig empatiske reisefølget og når Frisell sjøl veksler mellom elektrisk-, akustisk- og barytongitar så fører det til et lydbilde annerledes alt annet som har vederfaret eders sinn.

All musikken er skrevet av Frisell. Det mest er unnfanga under pandemien, men vi får også nydelige versjoner av kjente låter som “Lookout for Hope” og “Good Dog, Happy Man”. Låta “Always” er en soloekskursjon fra Clayton og for en pianist han er!

Her mikses americana og jazz på et vis kun Bill Frisell kan frembringe og du verden så vakkert og nedpå det er. De tre medskyldige har så definitivt skjønt hvor Frisell vil med budskapet sitt og til sammen skaper de fire velvære som gjør godt å ta med seg inn i en hverdag som kan være krevende.

Per Mathisen er en urheftig bassist som, til tross for at han har flytta sørover i Europa, heldigvis fortsatt gir oss mye å glede oss over. Her får vi to strålende prov på det.

Det har seg sånn at jeg er så heldig å bli invitert til Sandefjord på Fjordjazz – tri heile dagar til ende. Hva passer vel da bedre enn en omtale av hva tre av byens store jazzsønner har funnet på den siste tida? Vi snakker om gitarist Hans Mathisen – en av gutta bak Fjordjazz også -, tenorsaksofonist Petter Wettre og ikke minst bassist Per Mathisen som er sentral på begge skivene.

Sistnevnte er så avgjort sjef for trioinnspillinga “Sounds of 3 Edition 3”. Med seg har han trommeslager i ultraklassen Audun Kleive og den fransk-vietnamesiske gitarvirtuosen Nguyên Lê. Årsaken til at dette fonogrammet har fått undertittelen Edition 3, er at Mathisen har gitt ut to tidligere med henholdsvis Frode Alnæs og Giraldo Piloto og Gary Husband og Ulf Wakenius som medsammensvorne. Per Mathisen omgir seg ikke med hvem som helster med andre ord.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her møter vi Mathisen på både akustisk og elektrisk bass – han stortrives åpenbart på begge språk – i et funky repertoar han har skrevet sjøl bortsett fra avslutningslåta som er en fri improvisasjon de tre har spilt inn hver for seg, men miksa sammen slik at man skulle tro de var i studio samtidig.

Her møtes tre virtuoser som tydeligvis har det storveis hyggelig i studio i Gjøvik, Kleives hjemsted, og som forteller oss at Per Mathisen er ei søkende sjel som stadig kommer opp med noe nytt og friskt. Herlig, forfriskende og direkte livsbejaende!

For bare noen måneder så også “More Secrets” med brødrene Hans og Per – med Hans som hovedkomponist denne gangen – dagens lys. Den har så avgjort tålt marineringstida på best mulig vis. Skiva og musikken er tilegna kvartettens trommeslager og tangentist Gary Husband – kanskje best kjent for sitt mangeårige samvirke med John McLaughlin.

Sammen med de tre sandefjordingene skaper Husband nok et herlig og friskt jazzrockete landskap der den sterke melodien nok en gang spiller hovedrolla. Husband er definitivt et virtuost unikum, men de tre andre står på ingen måte med lua i hånda heller og det har de absolutt ingen grunn til.

I tillegg til fem Hans- og to Per Mathisen-låter, får vi også Gordon Sumner – kanskje bedre kjent som Sting – sin “Wrapped Around Your Finger” og Rod Tempertons “Off the Wall” og til sammen har det blitt en heidundrenes manifestasjon av hvor bra The Mathisens og Petter Wettre (jo da, han har hørt et kvarter eller to på Michael Brecker) er – også sammen med Gary Husband.

Per og Hans Mathisen er to strålende musikanter nesten uansett sjanger. Det er bare å bruke kvalitetstid sammen med disse to innspillingene hvis du er i tvil om det.