Tor Hammerø

Den Tromsø-baserte duoen Leagus har skapt et verk som er en hyllest til det meste som vokser. Sammen med Nordnorsk Jazzensemble tar de oss med på en spennende og høyst personlig utflukt.

Leagus, det vil si gitaristen Kristian Svalestad Olstad og pianisten Herborg Rundberg, har jeg hatt gleden av å følge siden 2016. Om det har vært Leagus eller blant annet sammen med Sverre Gjørvads band, så har de fortalt oss om en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og vilje og evne til å gå egne veier.

Med “Flora Aellin”, et bestillingsverk for Nordnorsk Jazzensemble, har duoen med sterke samiske røtter tatt sine mest ambisiøse steg så langt og de lykkes veldig med å skape noe unikt også for en større besetning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken er strengt komponert, men med store åpninger for (fri) improvisasjon, minimalistiske salmeliknende partier/låter til mer rocka partier som det groover heftig av.

Frode Larsen og Elina Waage Mikalsen har skrevet noen tekster, enten på norsk eller samisk, som de synger sjøl på et fint og fascinerende vis. Nordnorsk Jazzensemble består av trommeslagerne Christer Jørgensen og Arnfinn Bergrabb, bassisten Marianne Halmrast og saksofonistene Ola Asdahl Rokkones, Sondre A. Kleven og Fred Glesnes og til sammen skaper de landskap de er ganske så aleine om.

En ode eller hyllest til busker og trær, tang og tare, mark og mose – mye av det som sørger for at det gror rundt oss har “Flora Eallin” blitt. Det er det Leagus og Nordnorsk Jazzensemble gir oss. Eller bare strålende og original musikk. Det funker som begge deler.

Det hersker vel ingen tvil om at a-ha er det største eventyret i norsk popmusikks historie. Her får vi dokumentert på vinyl for første gang alt – det vil si alt – rundt oppstarten.

Vi skrur klokka tilbake til begynnelsen av 80-tallet for å få med oss oppstarten på det som fortsatt ruller videre den dag i dag – a-has never ending story. Den gang de gode kameratene fra Manglerud i Oslo, Magne Furuholmen og bare Pål Waaktaar som seinere har plussa på Savoy til etternavnet sitt, hadde etter hvert funnet fram til vokalisten Morten Harket fra Asker.

Ambisjonene var skyhøye og Norge var for lite for de tre fra starten av. I flere perioder gjorde de sine hoser grønne borte på fotballøya. Penger var det ikke mye av og suksessen var ikke akkurat umiddelbar.

De tre gikk runde på runde med plateselskap og produsenter og den flotte 64-siders boka med strålende liner notes av den engelske journalisten Kieron Tyler forteller oss det vi trenger å vite om den kronglete og spennende veien fram til verdensherredømme. Fascinerende lesning spesielt for en som aldri har gått blytungt inn i a-ha-musikken eller historia.

Her får vi bli med på historia rundt oppstarten og dermed debutskiva «Hunting High and Low» som så dagens lys i 1985. Veldig mye hadde skjedd før «Take on Me», «Hunting High and Low» og «The Sun Always Shines on TV» – alle fra debuten – kom ut i album-form og det får vi oppleve her.

I det som blir kalt en «Super Deluxe Box Set» bestående av seks lp-er, får vi 60 versjoner av låtene fra debuten i alt fra sjeldne demoer, remixer og alternative mixer – alt som til slutt munna ut i 85-versjonen som sjølsagt er med her også. Det er veldig spennende og interessant å høre hvordan låtene utvikla seg fram til “ferdig” versjon.

Dette er intet mindre enn norsk og internasjonal musikkhistorie. Blodfansen har vel det meste fra før, men her kommer det altså samla på vinyl for første gang med ei strålende bok med håndskrevne tekster og sjeldne bilder fra 80-tallet. For de som må ha alt er det ingen vei utenom.

Vi snakker et historisk dokument – intet mindre.

Aldri hørt Finn Dag Steiro før, sier du? Jeg tviler på at det stemmer, men sikkert ikke som på denne fine debutplata.

FD Steiro, definitivt mer kjent som Finn Dag Steiro (68), har vært ei kjent stemme for mange i NRK-sammenheng. Han har også vært leder for musikkavdelinga i kanalen sin P1-seksjon. Låtskriveren, gitaristen og sangeren FD Steiro derimot, er det nok ganske få som har stifta bekjentskap med. Det er det absolutt på tide å gjøre noe med.

I 40 år har har Steiros gode venner mast på at han måtte gjøre musikken sin tilgjengelig for langt flere enn den innerste krets. Svaret har vært det samme i mange tiår: Ikke fan! Alle i hans omgangskrets har vært mer enn overbevist om hans talent og de ga seg heldigvis ikke. Og plutselig, visstnok mer eller mindre ut av intet, kom det et nytt og annerledes svar: javel.

Utstyrt med ni sjølskrevne låter med tekster henta fra et levd liv, viser Steiro seg som en historieforteller det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med. Det har seg slik med musikk og meg at jeg må tro på det som blir formidla og det med en gang. Jeg tror på FD Steiro.

Musikken hans, som blei spilt inn for noen år siden, men som drukna i pandemien, befinner seg i et singer-songwriter/vise-landskap og Steiros uforflaska nordlands-dialekt formidler klokskapen på et inderlig vis. Sjøl om «En.» har levd ei stund, så er den av typen tidløs og lever like godt i dag og om ti år for den sakens skyld.

Når så Steiro har fått strålende musikalsk og produsent-hjelp av en av Åge Aleksandersens høyre hender, Skjalg Mikalsen Raaen, så har dette blitt et flott visittkort fra ei stemme som har holdt seg skjult for oss alt for lenge. FD Steiro har nemlig noe ekte, fint og inderlig å melde.

Den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk og det amerikanske pianostjerneskuddet Justin Kauflin har møtt hverandre nok en gang og du verden så flott og vakker musikk de skaper.

Dette er den tredje utgivelsen fra de to. 46 år unge Fonnesbæk og 37 år unge Kauflin møttes første gang i 2015 og de første skivene, «Synesthesia» og «Standards», blei spilt inn to år seinere.

Vi har med to usedvanlig langt framskredne instrumentalister å gjøre. For meg er Fonnesbæk den som melodisk, harmonisk og ekvilibristisk har kommet nærmest kong Niels-Henning Ørsted Pedersen noensinne. Det sier det meste om på hvilket nivå Fonnesbæk befinner seg. Når Kauflin, som mista synet som 11-åring, og som blei tatt under vingene til Quincy Jones og Clark Terry i ung alder, befinner seg på samme hylle og når empatien de to mellom er av det ypperlige slaget, så ligger det aller meste til rette for at dette må bli et mestermøte.

De av oss som var så heldige å få oppleve trioen Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og NHØP i gamle Kulturhuset i Molde for mange år siden spille «Imagine», glemmer aldri – ALDRI – det. Nærmere en musikalsk himmel er det vanskelig å komme. Her spiller Fonnesbæk og Kauflin også «Imagine», men på et helt annet vis, men nesten like minneverdig. Kanskje en hyllest både til både Beatles og NHØP?

Ellers består disse herlige samtalene av Cole Porters «Everything I Love», Chick Coreas «Windows», Steve Swallows «Falling Grace», Michel Legrands «You Must Believe in Spring», Oscar Petersons «Cake Walk», Herbie Hancocks «Country Fried» samt en originallåt fra hver av de to.

Vi snakker kammerjazz av aller beste kvalitet. De to kan imponere med sin fantastiske teknikk hvis de ønsker det, men det gjør de i liten grad. De fører derimot eleverte samtaler av en kvalitet vi sjelden får være med på og som vi skal være svært takknemlige for at de vil dele med oss.

Sjøl om Karl Seglem etter hvert hører hjemme i veteranlauget, så tar han stadig nye steg i retning seg sjøl.

I godt over 30 år har jeg hatt gleden av å følge Karl Seglem (61) sitt kunstnerskap. Det har vært en udelt glede og spesielt har jeg satt pris på å følge både retninga og utviklinga han har stått for.

Tenorsaksofonen har vært Seglems faste følgesvenn fra den spede begynnelse. Etter hvert har også bukkehornet spilt ei sentral rolle i uttrykket hans. På dette veiskillet er det saksofonen som spiller hovedrolla i innspillinger gjort både her og der mellom 2017 og 2022.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nok en gang finner vi Seglem i hans foretrukne landskap som henter hemningsløst fra både jazz og norsk folkemusikk. Uansett hvor han befinner seg så setter han sitt umiskjennelige bumerke på alt han foretar seg.

På sett og vis blir dette ei slags oppsummering av hva og hvor Seglem er anno 2023 og hva som har leda opp mot det. Vi finner han i alt fra solotapning til flere forskjellige mindre og halvstore konstellasjoner og vi får også møte den miljøengasjerte lyrikeren Seglem.

Alt i alt har dette blitt en grom statusrapport fra en kunstner som nekter å stå stille, men som både vil og evner på et kompromissløst vis å skape musikk og stemninger som tar bolig for å bli værende.

Den nederlandske alt- og sopransaksofonisten Tineke Postma har de seineste åra etablert seg på ei svært høy hylle. Med “Aria” forteller hun oss hvorfor.

Til tross for at Tineke Postma (44) har spilt inn åtte skiver under eget navn og jobba sammen med, både live og på plate, storheter som Herbie Hancock, Greg Osby og Terri Lyne Carrington, så har jeg hørt alt for lite av og med skøyte- og fotballbyen Heerenveens jazzstorhet.

Postmas debut på det meget kvalitetsbevisste og spennende engelske plateselskapet Edition Records, sørger for all den bekreftelse som man måtte ønske seg når det gjelder Postmas originalitet og store talent.

Med elleve låter som alle er skrevet av sjefen på skuta, tar den tyske bassisten Robert Landfermann, en av New York-jazzens aller mest innovative og originale gitarstemmer, Ben Monder, og den nederlandske trommeslageren, som også har vært Postmas høyre hånd og co-produsent på skiva, Tristan Renfrow, og Postma oss med på en høyst personlig utflukt.

Musikken er åpen og luftig, men med ei klar melodisk åre i seg. Postma er åpenbart ei uredd musikalsk sjel som tør å gå sine egne veier og som lykkes med å skape spenning og uante veier inn til hennes univers.

Tineke Postma har tilegna seg en varm tone i horna sine. Hun har dessuten velsigna god tid til å utvikle budskapet sitt og med de tre utmerkede empatikerne, har hun sørga for at «Aria» har blitt et flott visittkort som bør gi henne enda mer oppmerksomhet hvor det enn måtte være på kloden.

For et par år siden kom ei ny stemme inn i huset – fullstendig uanmeldt. Eide Olsen het han og er en godt voksen herre fra Bergen og forteller med oppfølgeren “My Dear” at debuten absolutt ikke var noe blaff.

Asgeir Eide-Olsen, men bare Eide Olsen som artistnavn, tok seg ei laaaaang artistpause før han redebuterte for to år siden, 55 år ung. Nå er han altså to år eldre og har absolutt lagt nok en alen til sin vekst både som låtskriver og artist.

Har jeg skjønt det rett så er det mange musikkelskere i Bergens-traktene som har håpt på at Eide Olsen skulle returnere til scena etter flere tiår med mer eller mindre fravær. Debuten “Cross My Heart” fortalte oss klart og tydelig at her lå det mye latent – og mye talent.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eide Olsen viste seg fram som en singer/songwriter med impulser fra en rekke sjangre innabords – det være seg rock, blues, pop, jazz og en hel del annet også. Dette har han videreforedla til nyankomne “My Dear”. Og om du får en mistanke underveis om at Eide Olsen har hørt et kvarter eller to på Bob Dylan og Bruce Springsteen, så tror jeg ikke han vil saksøke noen av den grunn.

Han skriver tekster om seg sjøl – og om oss – der det handler om å bli forlatt, om å lytte til hjertet – kanskje en floskel, men du verden så viktig -, om narsisisten som vi alle har møtt, en tekst tilegna sin nyfødte datter for 30 år siden og som skulle vise seg å holde mål, om å miste noen, om sommer som alltid går over i høst – på alle vis, om sjølmordstanker og om blueslegenden Robert Johnson. Oppsummert: livet med andre ord.

Blant de musikalske gjestene finner vi bluesgigantene Vidar Busk og Amund Maarud og ellers strålende tonefølge fra republikkene Bergen og Polen med heftig komp og både blåsere og strykere som sørger for en fin produksjon og et fett lydbilde. Fin vokalhjelp fra Inger Lise Drabløs og Helen Mork skader heller ikke.

Eide Olsen har ei fin stemme og løfter frem budskapet sitt på en flott måte. Det tok si tid før han meldte sin ankomst, men når han først gjorde det så gjorde han det med substans og kvalitet.

Den danske trompeteren Kasper Tranberg har kalt sin spennende trioutgivelse for “Nobody´s Heart”. Jeg vil snu litt på det å hevde at det er veldig mye hjerte i musikken til Tranberg.

Jeg har skjønt at Kasper Tranberg (52) har vært og er en sentral skikkelse i moderne dansk jazz. Til tross for det har jeg åpenbart støtt på han og hans musikk i alt for liten grad. Det skjønner jeg raskt etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hans ferske trioutgivelse “Nobody´s Heart”.

Tranberg har tilegna seg en varm og følsom trompettone som kler uttrykket i denne musikken perfekt. I et akkordfritt samfunn sammen med bassisten, og en smule cellist også, Nils Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg, inviterer Tranberg oss inn i et intimt og varmt landskap med låter som har betydd og betyr mye for de tre.

De som i sin villfarelse skulle komme på å tro at dette er en tilfeldig sammensatt kohort, tar skammelig feil. De tre har nemlig spilt sammen siden tidlig på 90-tallet og det høres da også. Vi har nemlig med tre lyttere og bidragsytere av sjelden bonitet å gjøre.

Dette er ikke noen sologreie for Tranberg der de to andre spiller andrefiolin. Her har alle samme rettigheter i den demokratiske kohorten.

Med et spennende repertoar som blant tar for seg Ornette Colemans “Virgin Beauty”, tittellåta av Rodgers og Hart, Paul Motians “Circle Dance” og “En stor dag” av den danske singer/songwriteren C. V. Jørgensen, blir vi tatt med på en stille og ettertenksom ekskursjon der egoene ikke spiller noen viktig rolle. Her er det kollektive uttrykket sentralt og du verden så de tre trives sammen.

Kasper Tranberg, Nils Davidsen og Frands Rifbjerg bekrefter hvilke flotte stemmer de er i besittelse av med denne empatiske, åpne og løse, men samtidig melodiske utflukten.

Med Johanne Johnsen har landet fått en ny historieforteller som allerede har mye fint på hjertet og som skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hvor man enn snur og vender seg i det musikalske landskapet her til lands, så skjer det mye interessant. Kvaliteten er jevnt over skyhøy – det ene drar liksom med seg det andre med seg og forteller hvor lista skal ligge.

På visepopfronten har blant andre No. 4 og Daniela Reyes Holmsen de seineste åra gitt oss mye flott og originalt å hygge oss med. De har på mange vis gått opp nye løyper og sikkert inspirert mange til å tørre og å åpne nye og personlige dører.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Låtskriver, tekstforfatter, vokalist og høyst sannsynlig ideologisk fører for visepopgruppa LIN, Johanne Johnsen (27), har så avgjort skjønt hvor lista bør ligge med debutalbumet til LIN. Johnsen skriver fine tekster om allmenngyldige temaer som vi kan kjenne oss igjen uansett hvilken generasjon vi hører til i. Om det ikke å få forhold til å fungere, om å gå sin egen vei og om hverdagsutfordringer vi alle blir utsatt for, viser Johnsen seg som en dyktig historieforteller og formidler.

Tekstene og formidlingen til Johnsen er på norsk må vite og med sin karakteristiske Arendals-r, sørger Johnsen for et flott særpreg.

Hun skriver også fine melodier sjøl om ikke alle er like minneverdige og den originale innpakninga med fele, cello, akkordeon – Daniela Reyes Holmsen har sneket seg med her også – og bass, gjør at det låter «annerledes» av LIN.

Hvilken vei skal LIN gå? Det skal bli veldig spennende å finne ut av. Første statusrapport er i alle fall lovende.

Toots Thielemans var utvilsomt den største munnspilleren i jazzens historie. Her blir han hylla av en av sine disipler, svenske Filip Jers.

Til tross for at Filip Jers (38) blir sett som en av verdens aller beste jazzmunnspillere i dag, har spilt i 30 land, bidratt på over 100 skiver og gitt ut åtte album under eget navn, så er dette mitt første med han og hans musikk. Det var på høy tid kan man trygt si.

Som alle som spiller munnspill på et rimelig bra nivå, så har skåningen Jers hatt Jean-Baptiste Frédéric Isidor «Toots» Thielemans (1922-2016) som sin store inspirasjonskilde. Et møte med mesteren i 2008 førte til at Jers´ musikalske verden blei forandra for all fremtid. De spiste is og snakka om musikk og siden har Jers´ musikalske kurs vært staka ut. Derfor er det bare rett og rimelig at det måtte komme ei hyllest-plate før eller seinere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jers er så definitivt en musikant og munnspiller som har skjønt hva og hvem Thielemans var – og er. Han befinner seg, som læremesteren, på et skyhøyt nivå og det swinger noe vederstyggelig av spillet hans.

Repertoaret er delvis henta fra Thielemans bok som for eksempel «Days of Wine and Roses», «Midnight Cowboy», «For My Lady», «Hard to Say Goodbye» og sjølsagt «Bluesette». Thielemans fascinasjon for Sverige og svensk musikk blir også løfta frem med Evert Taubes «Dansen på Sunnanö» – han laga faktisk ei plate med kun Taubes musikk – og «Vem kan segla förutan vind». Dessuten har Jers skrevet et par låter sjøl som passer perfekt inn i tradisjonen.

Med seg til å foredle og formidle dette flotte materialet har Jers Carl Bagge Trio. Med pianist Bagge, som har spilt med alt og alle fra Isabella Lundgren til Robyn og Ann Sofie von Otter, og bassisten Martin Höper og trommeslageren Chris Montgomery, har han hanka inn det perfekte reisefølget.

Om det swinger? Noe så heftig. Filip Jers skal være mer enn hjertelig velkommen over grensa når det enn måtte være. Til det skjer er «In the Spirit of Toots» en veldig god erstatning.