Tor Hammerø

Aasmund Nordstoga og Åsmund Reistad har spilt sammen i 25 år. Da var det vel kanskje på høy tid at de endelig laga ei duoplate sammen. Jeg vil avgjort mene det.

Herrene møttes under musikkstudier på universitet i Oslo. Det førte til at de sang i kor sammen og jobba i flere andre musikalske konstellasjoner også. Ikke før pandemien gjorde sitt inntog, vokste ideen fram om å gjøre et visealbum som duo og som tenkt, så gjort.

Fundamentet for dette flotte visittkortet er viseboka «Tom Duley og andre viser, ved Hartvig Kiran» som hadde vært i familien Nordstogas eie fra sønnen i huset var liten. Den viseboka betydde også mye for visebølga på 70-tallet der blant andre Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen og Lars Klevstrand spilte sentrale roller og sang mange av disse sangene i Kirans oversettelse til nynorsk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har altså storebror Nordstoga på vokal og Reistad på litt vokal og en rekke instrumenter, blant annet gitar, trekkspill, bass og melodika – om jeg ikke hører feil – henta fram igjen 13 av disse udødelige amerikanske visene som stadig nye generasjoner nå kan få glede av å sette seg inn i.

Noen er kjente for mange, som «Tom Duley» og «Seksten tonn», mens andre sikkert er totalt ukjente. Uansett har Nordstoga og Reistad greid å sette sitt høyst personlige preg på denne flotte og tidløse skatten.

De to kjenner hverandre tydeligvis ut og inn og utfyller hverandre på et empatisk vis. Nok en gang er det veldig hyggelig å få stifte bekjentskap med denne fine og til dels glemte skatten og ikke minst Aasmund Nordstoga og Åsmund Reistad – ikke hver dag det dukker opp ei duoinnspilling med to karer med det samme relativt sjeldne fornavnet heller. Og hvis du lurte: alle hanene legger egg i Kansas.

Den sør-koreanske, men Amsterdam-bosatte trommeslageren, komponisten og bandlederen Sun-Mi Hong forteller oss umiddelbart at hun har kommet ganske så langt med å etablere seg svært høyt oppe på lista over spennende modernister i jazzens verden.

Jeg var dessverre ikke blant dem som fikk med meg Hongs konsert under fjorårets Oslo Jazzfestival, men prøver derfor nå å gjøre opp for meg med å nilytte på Hongs siste visittkort som kom ut etter Oslo-besøket.

Dette er på ingen måte Hongs første plate under eget navn. Hun har også mottatt flere priser i sitt nye hjemland for sin unike og energiske innfallsvinkel til det å skape musikk og nå debuterer hun på et av Europas aller meste spennende jazzselskap, engelske Edition Records.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På «Third Page: Resonance» møter vi Hong med sin faste kvintett som også var med henne til Oslo i fjor. Det betyr Alessandro Fongaro på bass, sør-koreanske Chaerin Im på piano, Alistair Payne på trompet og Nicolò Ricci på tenorsaksofon – helt nye stemmer for meg, men åpenbart viktige bidragsytere fra en rekke land i den spennende scena som finnes i Amsterdam.

Hong skriver vakker, åpen, søkende og utfordrende – både for de involverte og oss på den andre sida – musikk, som er rytmisk spennende og der man blir sittende langt fremme på stolsetet for å få med seg alle detaljene og skiftene som kommer rekende på ei fjøl.

Dette er på ingen måte noen soloutflukt for Hong. Her spiller alle fem likeverdige roller og det føres høyverdige samtaler basert på Hongs seks låter pluss to impro-utflukter. Her er det tydelig at vi har med fem musikanter å gjøre som synes veldig om hverandre og ikke minst Hongs musikalske, både nordiske, rytmiske og frie, visjoner.

Sun-Mi Hong må mer enn gjerne komme tilbake til oss her oppe ved Nordpolen. Da skal jeg gjøre mitt beste for å være tilstede. Inntil det skjer kan jeg uansett trøste meg med «Third Page: Resonance» – absolutt ingen dårlig erstatning.

Jeg aner til en viss grad hva Ketil Bjørnstad har latt seg inspirere av når han har skrevet musikken til «Nightwalker». Det er noe usedvanlig vakkert, omskiftelig og til tider dramatisk. Slik har da også musikken blitt.

Årsaken til at jeg aner det er at hvis jeg åpner vinduet, så kan jeg nesten rope bort til Bjørnstad ved Bunnefjorden. Vi er nemlig bortimot naboer og her jeg sitter ved mitt skrivepunkt, et uttrykk jeg innrømmer å ha stjålet fra Bjørnstad, så er utsikten min mer eller mindre den samme som hans når det begås skriverier for min del – forfatterskap for hans del.

Utsikten og opplevelsene av naturen er altså ganske de samme, men der slutter også likhetene. Bjørnstads evne til å beskrive med ord og toner befinner seg på et helt eget nivå sammenliknet med de fleste andre både ved Bunnefjorden, ellers i kongeriket og et godt stykke utenfor Harald og Sonjas grenser.

I løpet av vinteren, våren og sommeren 2022 skrev Bjørnstad, han begikk sikkert et par romaner og noen diktsamlinger samtidig, denne suiten som består av 23 deler. Jeg kan ikke se eller høre for meg noen kunstner her til lands som er så produktiv som Bjørnstad og som kontinuerlig leverer på skyhøyt nivå.

En desemberdag i fjor inntok Bjørnstad Propeller Studio i Oslo. Når så en av hans favoritt-teknikere, Mike Hartung, sørga for lyden og et av hans favorittflygler, et C. Bechstein Model C, sørga for reisefølget, så gikk det hele unna på bare noen timer.

Bjørnstad oppdaga at Propeller var satt opp med et elektrisk piano også og siden den akustiske innspillinga allerede var i boks, så spurte han Hartung om de kanskje kunne gjøre en versjon av suiten på elpiano også. Svaret var sjølsagt ja og noen timer seinere var musikken gjort i to ganske forskjellige versjoner.

Grappa-sjef Helge Westbye likte ideen om å gi det hele ut som et dobbeltalbum. Musikken er så Bjørnstadsk som vel mulig. Den er vakker, den er romantisk, den er reflekterende og den er djupt personlig. Den er full av dynamikk og luft – her er det rom for mange egne tanker underveis.

Jeg har tidligere «beskyldt» Bjørnstad for å skrive den samme melodien og det gjør jeg gjerne også denne gangen. Jeg vet umiddelbart at det er Ketil Bjørnstads klo som er på ferde både som komponist og pianist og i mi bok er det et stort pluss.

Det er liksom bare én Ketil Bjørnstad og nok en gang er det en sann fryd å være med på hans nattevandringer og betraktninger. Bjørnstads egne skriftlige betraktninger skader heller ikke, må vite.

Og skulle du ha behov for en solid dose Bjørnstad i tillegg, anbefales boksen «The Seventies» med alt han spilte inn på 70-tallet – 17-CD-er – i Christer Falcks Norske albumklassikere-serie.

Høsten og vinteren 2023 og våren og sommeren 2024 kan være redda med andre ord. Her er det nemlig mye stor og historisk musikk, blant annet «Berget det blå» og «Leve Patagonia», og et utmerket teksthefte signert Arvid Skancke-Knutsen.

Jeg har hørt både Taiko Saito, Jan Roder og Michael Griener tidligere, men aldri sammen. Det hadde ikke de tre involverte heller før de stod sammen på scena i Berlin høsten for knappe to år siden. Her får vi bli med på møtet.

Den japanske vibrafonisten Taiko Saito (46) har bodd mesteparten av sitt profesjonelle liv i den musikalske og kulturelle smeltedigelen Berlin. Med det som utgangspunkt har hun bidratt i en rekke moderne og ofte relativt frie konstellasjoner og vist oss at hun er i besittelse av ei unik stemme og et åpent sinn.

Trommeslager Michael Griener og bassist Jan Roder har i flere tiår vært sentrale brikker i det berlinske og tyske moderne jazzlandskapet og her hjemme kjenner vi de to blant annet fra bandene Die Enttäuschung og Monk´s Casino. Spennende og kompromissløse settinger som har satt solide spor i europeisk jazz.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Trioens første møte var på den nå nedlagte klubben Au Topsi Pohl i Berlin den 4. november 2021. Det som i utgangspunktet var tenkt å være en der og da-happening viste seg å være så vellykka at de tre har fortsatt samarbeidet og det skjønner vi godt etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med trioen og innspillinga fra jomfrukvelden.

De fire “låtene”, som varer i rundt 38 minutter til sammen og som er kollektivt unnfanga, er åpne, frie og samtalende og viser oss tre strålende og lyttende instrumentalister som utfordrer og utfyller hverandre i en god europeisk frijazz-tradisjon.

Besetninga er ganske så utradisjonell for en fri ekskursjon og det gjør det bare ekstra interessant. Slik låt det altså denne novemberkvelden for knappe to år siden. Og slik vil det aldri låte igjen!

Det er mye man ikke får med seg når man er bosatt i Oslo-bygda. Blant annet har Bergensbandet med det herlige navnet Whatever Happens Don´t Be Yourself tatt seg den frihet å passere under min radar i årevis. Det har det blitt en permanent orden på nå.

Når jeg ser meg i speilet og bandleder og trommeslager Nils Are Drønen, med god hjelp av postmannen, har fora meg med bandets tre utgivelser fra 2016 og frem til i dag, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av mye spennende i en rekke av jazzens grenseland.

Tidligere i år dukka altså oktettens tredje visittkort opp. «Ignorance and Bad Decisions» der all musikken, med ett unntak, nok en gang er skrevet av Drønen er en livsbejaende og utfordrende ekskursjon der fine og melodiske, nesten popaktige låter med vokal, møter herlige, men ofte strukturerte – hvis du skjønner hva jeg mener – ganske så frie landskap der de åtte storkoser seg både kollektivt og hver for seg.

Når Drønen har alliert seg med gitaristen Mads Berven, perkusjonisten Snorre Bjerck, vokalisten Nelly Moar, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed, bassisten Nils Henrik Sagvåg, pianisten Isach Skeidsvoll og trompeteren Audun Waage – det vil si noen av de aller beste og mest uforutsigbare jazzistene Republikken Bergen har å by på – så sier det oss uvitende på den andre sida av fjellet at det finnes masse talent der vest som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del. Det at «bråkmaker» Lasse Marhaug har blitt invitert som gjest er bare med å gi dette universet ekstra krydder.

Jeg lover å bruke tida godt for å sjekke ut de to første kapitlene i historia om det alt for hemmelige bandet Whatever Happens Don´t Be Yourself. «Ignorance and Bad Decisions» har nemlig avdekka hull i allmenndannelsen som det sjølsagt er flaut å innrømme, men som det absolutt er mulig å gjøre noe med. Dette er nemlig intet mindre enn veldig bra!

Med valthorn som en sentral del av lydbildet byr den svenske veteranen Håkan Nyqvist på vakker og usedvanlig melodisk jazzmusikk av høy kvalitet.

Håkan Nyqvist (78) har vært med på mangt og mye i svensk jazz helt siden slutten av 60-tallet. Han har spilt i og gjort plater med Swedish Radio Jazz Group med bidragsytere som Thad Jones, Mel Lewis, Gil Evans og Kenny Wheeler. Svenske giganter som Lars Gullin, Monica Zetterlund og Bernt Rosengren har Nyqvist også jobba med – han har med andre ord vært en ettertrakta musikant i mange tiår.

Årsakene til det er sikkert mange, men at Nyqvist blant annet spiller det sjeldent brukte instrumentet, i alle fall i jazzsammenheng, valthorn, er garantert en av dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her har Nyqvist med sitt band Horncraft – presseskrivet hevder det er tre valthorn involvert, men på cd-omslaget virker det som det bare er to – vist frem både sin egen musikk og sine egne glitrende arrangørferdigheter. Bandet består ellers av tre andre blås – saksofon, trombone og trompet – pluss et tradisjonelt komp.

Kjente svenske jazzstemmer som saksofonisten Örjan Hultén, trombonisten Sven Berggren, pianisten Torbjörn Gulz og bassisten Filip Augustson er blant de flotte stemmene og i tillegg til Nyqvists låter får vi også John Coltranes klassiker “Naima” og Lars Gullins “I´ve Seen”.

Musikken låter uten unntak ekte og dypfølt. Valthornene sørger for en egen sound og uten at det skjer noe voldsomt overaskende ellers her, så har “Inside Looking Out” blitt et visittkort fra Håkan Nyqvist som har evnen til å glede både ofte og lenge.

SKRUK har ei lang og ærerik historie når det gjelder å samarbeide med spennende artister. Når de nå har slått seg sammen med Frode Fjellheim og Åsbjørg Ryeng, så føyer de et nytt flott kapittel til den historia.

SKRUK, eller Sunnmøre kristelige ungdomskor, har eksistert i 50 svært så kreative år. Per Oddvar “Prots” Hildre har styrt troppene med naturlig autoritet og heftig skjeggpryd fra første dag og hvis han der oppe vil det slik så fortsetter han sikkert i 50 år til også.

Initiativet til dette samarbeidet blei tatt av SKRUK allerede for et par år siden, men en viss pandemi sørga for at både plateinnspilling og premiere under Olavsfest blei utsatt til i år.

Frode Fjellheim, en usedvanlig tradisjonsbærer og fornyer av den samiske musikktradisjonen, har brakt med seg både joik og synther – regner med at han slapp å be om synthenes forlatelse både under innspillinga i Volda kyrkje og under urframførelsen i sjølvaste Nidarosdomen – har skrevet musikken og han ville også ha med seg den mer enn lovende bandoneonisten Åsbjørg Ryeng i miksen.

Det har ført til at dette høyst unike verket har blitt en salig og herlig miks av samisk musikktradisjon, salmer, kirkemusikk og argentinsk tango. Om det har blitt for mye av det gode oppe i denne musikalske gumboen? Jeg synes ikke det.

Jeg synes derimot at de har greid å skape et høyst unikt møte mellom tradisjoner – et møte som forteller at sjøl om det er masse som er høyst spesielt for de forskjellige bidragsyterne, så er det mye som knytter dem sammen også. Fjellheim, Ryeng, Hildre og SKRUK har enkelt og greit skapt et høyst unikt verk – et verk som bare vokser for hver gjennomlytting.

Dessuten skal perkusjonist Snorre Bjerck og lydmaestro Alf Christian Hvidsteen ha mye skryt for sine bidrag til at dette har blitt så vellykka.

I forbindelse med Record Store Day har det glitrende selskapet Elemental Music gjenutgitt to Criss Cross-utgivelser på vinyl for første gang i begrensa opplag. Både Bill Charlap og Kurt Rosenwinkel fra slutten av 90-tallet er vel verdt en ny visitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Record Store Day blei etablert i 2007. 1400 uavhengige platebutikker kloden rundt gikk sammen for å øke oppmerksomheten rundt og ta vare på tradisjonen som den truede arten platebutikker opplevde og definitivt fortsatt opplever. Det blei en umiddelbar suksess og blant annet førte det til en rekke nyutgivelser – på vinyl, må vite – av mer eller mindre glemte perler. Her kommer to av årets perler.

Disse platene blei spilt inn i henholdsvis 1997 og 1998 og det var den nederlandske entusiasten Gerry Teekens, enedrifteren av Criss Cross Jazz, som helt frem til sin bortgang i 2019 som på en av sine mange turer til New York gjorde opptakene og ga ut musikken året etter opptak.

Ut fra hva slags kriterier man velger ut skiver som skal gjenutgis, vet jeg ikke. Basert på det jeg har hørt tidligere og årets to utgivelser, så slår jeg enkelt og greit fast at det er kvalitetskriteriet som blir lagt til grunn.

Pianisten Bill Charlap, sammen med trommeslageren Kenny Washington og bassisten Peter Washington – ikke i slekt forresten, har helt siden 90-tallet og uavbrutt frem til i dag fremstått som den mest smakfulle og stilsikre pianotrioen på denne sida av ekvator og dalstrøka bortenfor. Slik har det vært, slik er det og absolutt alt taler for at slik kommer det å forbli lenge ennå.

Med ni mer eller mindre kjente standardlåter – ofte mindre faktisk – som “Roundabout”, “It´s So Peaceful in the Country” og “Pure Imagination”, tar de tre oss med på en så groovy, hardtswingende og tidløs utflukt som man bare kan ønske seg. Framifrå!

Den amerikanske gitaristen Kurt Rosenwinkel (52), en av Eric Claptons store favoritter forresten, har de par seineste tiåra stått fram som en av jazzens aller mest spennende og innovative gitarister. Han har nå bosatt seg i smeltedigelen Berlin og jobber i stor grad med eget og originalt materiale.

Men Rosenwinkel har ei solid standardjazzbakgrunn han også. På denne innspillinga viser den 28 år unge Rosenwinkel oss at han hadde solid grep om et repertoar som bestod av blant annet “How Deep Is the Ocean”, “Dewey Square” og “Summertime”. På denne utgivelsen, som spenner over to lp-er, møter vi han i kvartettformat sammen med pianisten Michael Kanan, bassisten Joe Martin og trommeslageren Tim Pleasant, og de som i sin villfarelse tvilte på at Rosenwinkel kunne sin musikalske barnetro, får her vite at det gjorde han ikke. Framifrå dette også.

Elemental Music har enkelt og greit løfta fram nok en en glemt skatt for nye generasjoner jazzelskere. 180 grams vinyl i begrensa opplag – noe for feinschmeckerne der ute altså.

Elektronikeren John Derek Bishop fra Stavanger har fascinert meg i en rekke sammenhenger. Det fortsetter han med sammen med vokalsekstetten Vok Ens.

Vok Ens, med seks kvinnestemmer, er et nytt bekjentskap for meg. De som har vært med Trondheim Voices på utflukt, får en liten idé om hva Vok Ens også bedriver, men likevel med et helt eget uttrykk.

Jeg har en viss fornemmelse av at de kommer fra Stavanger, som Bishop, og opptakene til dette samarbeidet er også gjort på tre steder i oljebyen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her fremstår de seks, stort sett ordløst, som en improviserende enhet som tør å kaste seg ut på de store dyp uten noen form for redningsvest og det gir lydmanipulatoren Bishop en rekke muligheter til å livesample stemmene slik at de fremstår som noe helt annet enn det de i utgangspunktet gjorde.

De 38 minuttene, med 11 “låter”, byr på masse utfordringer både for de involverte og for oss på mottakersida og for de de med åpne ører og andre nysgjerrige sanser, blir denne utflukten med Vok Ens og John Derek Bishop noe ganske for seg sjøl.

Trioen GoGo Penguin fra Manchester har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Nå har den populære kohorten gjort sin første store forandring i lagoppstillinga siden de så dagens lys for over ti år siden, men tøft låter det definitivt fortsatt.

GoGo Penguin, som nå består av Nick Blacka på både akustisk og elektrisk bass og synth, Chris Illingworth på piano og synther og den nye trommeslageren Jon Scott, som har erstatta det opprinnelige medlemmet Rob Turner som har forlatt bandet visstnok på grunn av uenighet om musikalsk retning, har oppnådd voldsom popularitet – relativt sett sjølsagt – både på fotballøya og rundt om i Europa.

Tittelen «Everything Is Going to Be OK», som er bandets niende tilstandsrapport, skal etter sigende henspeile på byttet av trommeslager. Det var spekulasjoner om at GoGo Penguin ville si takk for seg da Turner forlot skuta, men slik gikk det heldigvis ikke: det låter nemlig like hipt av den «nye» trioen som tidligere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den gjennomsiktige vinylen som har funnet veien til meg er akkompagnert av en ekstra 7-tommer – gjennomsiktig den også – med to eksklusive låter som ikke finnes verken på LP-en eller på strømmetjenester. Fem av de forrige skivene, mellom 2016 og 2021, kom ut på sjølvaste Blue Note og sørga for stor oppmerksomhet Tellus rundt.

Musikken er som vanlig kollektivt unnfanga og følger i stor grad den samme malen som tidligere. Det betyr spor av break-beats, minimalistiske melodier, heftige basslinjer og tøffe riff. De som mener at Esbjörn Svensson Trio, Rymden, Aphex Twin, Massive Attack og Brian Eno er mer eller mindre klare referanser til hva GoGo Penguin bedriver, har både ett og to poeng.

GoGo Penguin er fortsatt et tøft og annerledes band. Det snakker til et publikum på tvers av en rekke sjangre og inntil de står på ei norsk scene, så er «Everything Is Going to Be OK» ei god erstatning.