Tidløs musikk – tidløs trio

Vokalgruppa Trio Mediæval har siden 1997 gitt oss uendelig mye skjønnhet. Av forskjellige årsaker trenger vi påfyll av det slaget og heldigvis har de tre nok en gang tatt på seg oppgava med å gi oss ny tilførsel. Du verden så vakkert det låter.

Trio Mediæval – for et univers. Foto: Åsa Maria Mikkelsen

Trio Mediæval, som fra starten har bestått av Anna Maria Frimann og Linn Andrea Fuglseth og siden 2013 av Jorunn Lovise Husan, har jeg hatt gleden av å oppleve både aleine og sammen med blant andre Mats Eilertsen og Arve Henriksen. Med sitt fantastiske klangunivers og sine unike stemmer, tar de oss med inn i musikalske og følelsesmessige sterke landskap.

Denne gangen, for andre gang på lydselskapet over alle i musikkverdenen, 2L, inviterer de oss med på ekskursjon inn i en musikalsk verden basert på et manuskript fra tidlig 1500-tall kalt Old Hall. En tredel av de 18 sangene er faktisk kreditert med navn – noe som er uvanlig for denne epoken.

Sammen med den chilenske gammelinstrument-spesialisten Catalina Vicens, som her trakterer noe som heter organetto og som er en type bærbart orgel, blir vi servert motetter og messeledd. Dessuten har trioen bestilt to nye verk av henholdsvis David Lang og Marianne Reidarsdatter Eriksen.

Jeg er veldig langt fra noen spesialist på middelaldermusikk som Trio Mediæval har spesialisert seg på. Det jeg er ekspert på er å nyte vakker musikk og det gir Trio Mediæval oss med god hjelp av lydmaestro Morten Lindberg i fullt monn.

Er du, som meg, avhengig av vakkert musikalsk påfyll relativt ofte, så anbefales også denne utgava av Trio Mediæval på det varmeste. Det at Hilliard Ensembles John Potter har skrevet coverteksten skader heller ikke på noen måte og når det låter slik Morten Lindberg har skjemt oss bort med noen år nå, så er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Trio Mediæval
«An Old hall Ladymass»
2L/Musikkoperatørene

Det grooves!

Jeg innrømmer det glatt: organisten Caesar Frazier og hans musikk har gått meg hus forbi. Det har den danske multiinstrumentalisten Kresten Osgood & Co sørga for å gjøre noe med. Og det på best mulig vis!

Caesar Frazier & Co får det til å koke i København.

Caesar Frazier (75) fra solskinnsstaten Florida har tilbragt store deler av karriera si som sidemann for legender som Lou Donaldson og Marvin Gaye. Orgel har hele livet vært hans foretrukne instrument, men han har også forsøkt seg på ei sånn passe suksessrik karriere som soulsanger – godt inspirert av Mr. Gaye, vil jeg tro.

Nå har han vendt tilbake til sin første store musikalske kjærlighet, nemlig jazz og nærmere bestemt souljazz med røtter i Jimmy Smiths univers og sikkert også med spor av det han livnærte seg med sammen med Donaldson.

Sammen med det ustoppelige unikumet Kresten Osgood, som spiller det som finnes av instrumenter og som mer enn gjerne dukker opp i alle mulige slags sjangre med den største selvfølgelighet, svenskenes mestersaksofonist Jonas Kullhammar og den nye stemma – for meg i alle fall – Johannes Wamberg på gitar, blir vi tatt med på hot jazzklubb i København, nærmere bestemt på Jazzcup som er en blanding av platesjappe, scene og bar.

I løpet av to novemberkvelder i fjor møttes de fire over et knippe standardlåter som «Jive Samba», «You ́ve Changed» og «Night in Tunisia» samt Prince-klassikeren «Thieves in the Temple» og at a good time was had by all, hersker det svært liten tvil om.

Det skjer absolutt ikke noe revolusjonerende nytt i løpet av disse kveldene. Hvorfor i alle verdens må det det? Jeg er i alle fall mer enn fornøyd med at det swinger og groover noe vederstyggelig.

Caesar Frazier
«Live at Jazzcup»
Stunt Records/sundance.dk

Legenden – ikonet

Paul Simon er blant dem som har vært med meg i hele mitt voksne liv. Jeg trodde faktisk ikke det skulle komme mer fra den lille giganten, men det gjorde altså. Og det er nok en gang strålende.

Paul Simon har det fortsatt i fullt monn.

Paul Simon er på god vei inn i sitt 82 år. Har jeg oppfatta det korrekt, så har han meldt fra om at turnélivet er en saga blott, men heldigvis har han mer på hjertet. Egentlig er det ikke det minste overraskende at det er høy kvalitet på det Simon gir oss heller; i mine ører har det vært utelukkende kvalitetsmusikk- og produksjoner som har kommet fra Simon & Garfunkel-samarbeidet og frem til nå. Hvorfor skulle han i sin villeste fantasi vurdere å gi oss noe annet enn kvalitet på oppløpssida av karriera si?

En av populærmusikkens aller største historiefortellere fortsetter med en bekreftelse på at han fortsatt er det. Han er en observatør av guds nåde og – som tittelen «Seven Psalms» mer enn antyder – så beveger han seg nå mot slutten av sitt livsløp, nærmere en tro enn det jeg noen gang har opplevd han har vært opptatt av. Eller hva sies om:

«The Lord is my engineer

The Lord is the train I ride on

The Lord is the coast, the coast is clear

The path I slip and I slide on»

Det har egentlig liten betydning hva vi på den andre sida mener om Simons personlige ståsted. For meg i alle fall. Jeg er mye mer opptatt av hvilken fantastisk historieforteller han fortsatt er og hvilke nydelige og høyst Paul Simonske låter han omgir historiene sine med.

Stemma er fortsatt like unik og like bra som den alltid har vært. Fru Edie Brickell synger duett på to av de sju salmene og Simon spiller sjøl masse forskjellige instrumenter. Perkusjonist Jamey Haddad er diskret og vakkert på plass store deler av veien og i tillegg et fint ensemble med fløyte, strykere og chalumeau og theorbo – hva nå enn det måtte være.

Jeg hadde altså ikke venta dette fra Paul Simon. Av den grunn blei det enda mer hyggelig og berikende enn det ellers ville ha blitt. Paul Simon er og forblir en stor favoritt.


Paul Simon
«Seven Psalms»
Own Records/Sony Music

Sulten og nysgjerrig

Jeg mer enn aner, jeg enkelt og greit vet, at i den store bunka som har ligget til marinering ei god stund, så finnes det mye spennende og unik musikk. Tore T. Sandbakkens “Imperfect Solitude” er nok et glitrende eksempel på det.

Dag-Filip Roaldsnes, Hanna Paulsberg og Tore T. Sandbakken – trioen sin det. Foto: Jon-K. Johnsen/Kampenjazz

Trommeslager Tore T. Sandbakken (38) har ikke akkurat forhasta seg. Til tross for at han har bidratt på 30-40 talls innspillinger med både egne band og sammen med andre, så er dette første gang hans eget navn står lengst fremme på et platecover. Det var så avgjort på høy tid.

Den strålende coverteksten som Thomas Pohlitz Strønen, hans trommeslærer fra Sandbakken var 12 år gammel, har skrevet, sier veldig mye om hvem han er og hvor han har vært på vei siden høstdagen de møttes i Sandbakkens hjemby Trondheim i 1997 – og sikkert før den tid også.

Det har åpenbart fra svært ung alder av vært en søkende og nysgjerrig musikant som har vært på leit etter sitt eget uttrykk. Han har stilt de krevende spørsmåla og unngått de lettvinte løsningene.

Alt dette er det så avgjort mulig å få øre på i denne spennende og annerledes triomusikken. Med seg har han tenorsaksofonist Hanna Paulsberg og pianist Dag-Filip Roaldsnes – to musikere han har studert og jobba mye med opp gjennom åra.

Det skinner tydelig gjennom i dette bassløse samfunnet som blant annet har henta inspirasjon fra Paul Motian og Christian Wallumrøds liknende univers. Musikken, som Sandbakken og Roaldsnes har skrevet enten hver for seg eller sammen, er åpen, lyrisk, melodisk, vakker, inviterende, krevende og djupt personlig.

De tre kjenner hverandre tydeligvis svært godt, de stoler på hverandre samtidig som de gir hverandre utfordringer de stortrives med. De tre er solister som hører hjemme helt der oppe og når de så har skapt et kollektiv med en unik klangverden, så forteller Tore T. Sandbakken & Co oss at de fortjener mye oppmerksomhet både nå i og i åra som kommer.

Tore T. Sandbakken Featuring Hanna Paulsberg & Dag-Filip Roaldsnes
«Imperfect Solitude»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Nytt og spennende

Aldri hørt om altsaksofonisten Alex LoRe før? Det har nesten ikke jeg heller – i alle fall ikke som bandleder. Det var avgjort på tide.

Alex LoRe & Weirdear – en spennende nye amerikansk kvartett.

For vel et år siden møtte jeg tonen til den amerikanske saksofonisten Alex LoRe (32) for første gang. Det var i bandet til den spansk/amerikanske pianisten Marta Sánchez. Begge to, og musikken hennes, fortalte en hel del om potensialet som lå latent og her kommer det nok en bekreftelse på det.

Begge de nevnte er bosatt og virkende i jazzens aller største smeltedigel, New York. LoRe, opprinnelig fra Florida, tilhører også den enorme underskogen i The Big Apple og noe forteller meg at det er beinhardt å bryte gjennom i det tøffe feltet som befinner seg der. Kampen om oppmerksomhet kan vi bare forestille oss hvordan er over dær. Nå skal i alle fall Tor de Jazz gjøre sitt for å hjelpe en smule for å gjøre noe med dette.

Med sin kvartett Weirdear, som ellers består av Allan Mednard på trommer, Desmond White på bass og Glenn Zaleski på piano – tre andre fra den samme underskogen, så tar LoRe oss med til et univers bestående av ti av hans egne komposisjoner.

Både som saksofonist, komponist og bandleder er definitivt LoRe på svært god vei til å tilegne seg ei særegen stemme. Han har åpenbart solid oversikt over den moderne jazzhistoria, men han fusjonerer det også på et elegant og personlig vis med impulser fra samtidsmusikk som viser at LoRe har en høyst personlig innfallsvinkel til det å skape musikk.

Musikken er rytmisk, harmonisk og melodisk spennende og original. Den vil ikke prege «hitlistene» i nevneverdig grad, men sier mye om potensialet som finnes i musikken til Alex LoRe. Musikerne er mer enn lovende og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Alex LoRe & Weirdear
«Evening Will Find Itself»
Whirlwind Recordings/alexlore.com

Sommer´n er her

Timingen på Terje Gewelt og Staffan William-Olssons fellesprosjekt “When Summer Comes”, kunne faktisk ikke vært bedre. Musikken kunne ikke vært så mye bedre heller.

Terje Gewelt og Staffan William-Olsson – et smakfullt drømmelag.

Bassist Terje Gewelt og gitarist Staffan William-Olsson begynner på et elegant vis å nærme seg veteranklassen i norsk jazz. Det gjør de med den største eleganse og finfølelse. I utallige konstellasjoner, hver for seg og sammen med dronning Karin 1. av Krog og Norge, har de to fortalt oss hvilke enormt smakfulle musikanter de har vært og er.

Gewelt fikk ideen om at en duo-utflukt med han sjøl og William-Olsson, som vi regner som norsk nå etter mange år på den rette sida av Svinesund, kunne være av det smarte slaget og du verden som det har vist seg å være det.

Denne gangen er det kjente låter som «How Insensitive», «Wave», «Estate» og «How Deep Ocean Is the Ocean» fra den brasilianske og amerikanske standardskatten, pluss de svenske klassikerne «Nocturne» og «Trubbel» samt våre egne udødelige «Vi har ei tulle med øyne blå» og «Danse mi vise, gråte min sang», som blir traktert på best mulig vis.

Her snakker vi nedpå og smakfulle samtaler med to herrer med store doser empati både for hverandre og låtskatten. Det er tidløse låter som blir behandla på et vis som gjør at de kommer til å bli plukka frem igjen sommer etter sommer – år etter år.

William-Olsson bytter mellom akustisk og elektrisk gitar der det passer aller best og med det varme reisefølget fra den store fela til Gewelt, blir «When Summer Comes» sommerens store schläger her ved vannkanten. Den er det faktisk allerede!

Terje Gewelt with Staffan William-Olsson
«When Summer Comes»
Resonant Music/Musikkoperatørene

Vemodig vakkert og vemodig og vakkert

Jeg har lytta til bandet Aadals to første skiver med stor glede. Om de har greid å bevare og videreføre budskapet på «Voyager»? Veldig.

Michael Aadal, nummer to fra venstre, og hans gode venner har skapt noe vakkert – igjen.

Aadal har sitt utspring i Kristiansand-miljøet. Om det er en av årsakene til at musikken er både varm og vennlig, vet jeg ikke, men slik låter det fortsatt etter de fire herrene har fått anledning til å utvide universet sitt ytterligere.

Aadal meldte sin skiveankomst i 2019 med «Silver» og fulgte altså opp i fjor med «Lost Songs». Hele veien frem til «Voyager» har det vært ei tydelig retning i det Aadal, der gitarist og naturlig bandleder Michael Aadal skriver nesten alle låtene, har søkt og funnet frem til.

Bandet henter inspirasjon fra både americana, jazz, rock, folk og gudene vet hva og setter det sammen til noe som de er helt aleine her til lands.

Jeg vil vel ikke bli besynderlig overraska om det skulle vise seg at Michael Aadal har brukt et kvarter eller en halvtime sammen med musikken til Bill Frisell, men om inspirasjonen finnes der, så har Aadal definitivt skapt si egen stemme.

Det har han gjort både som komponist og gitarist og når bandet fortsatt består av sjelsfrendene André Kassen på tenorsaksofon, Audun Ramo på bass og Gunnar Sæter på trommer, som viser både en musikalsk og personlig empati som skinner gjennom, så har den vanskelige tredjerunden gått unna på best mulig måte – på skjema og vel så det, som Per Jorsett ville ha sagt.

Det er ei vemodig og vakker stemning over musikken til Aadal – ei stemning det gjør godt å dykke ned i for der å bli værende.

Aadal
«Voyager»
Losen Records/MusikkLosen

En dobbel Elin og en enkel Torgrim, takk!

Stemmekunstneren, og mye mer, Elin Rosseland og trompeteren, og mye mer, Torgrim Sollid, har på mange vis vært med å prege norsk jazzliv i mange tiår. Her kommer det to strålende eksempler på at det har de ikke tenkt å slutte med.

Elin Rosseland Kvintett og Meson - to strålende musikalske visittkort. Foto: Tore Sætre

Elin Rosseland Kvintett og Meson – gir oss to strålende musikalske visittkort. Foto: Tore Sætre

De to har et langt og fruktbart samarbeid lenge, ikke minst i Søyr-universet, og heldigvis har begge to også blitt satt stor pris på med Buddy-priser – norsk jazz ́ høyeste utmerkelse. Begge er modne kunstnere, men viser oss med disse visittkortene at nysgjerrigheten og evnen og viljen til aldri å stoppe fortsatt er til stede i fullt monn.

Rosseland møter vi først i kvartettsammenheng med sin musikalske sjelsfrende nummer en, Johannes Eick på bass, Helge Lien på piano og Knut Aalefjær på trommer. Den første låta er henta fra en konsert på Victoria i Oslo, resten er gjort i studio like før jul i fjor.

Rosseland har skrevet all musikken og tekstene. Det meste av det vokalen er forresten ordløst, men som alltid når Rosseland er i aksjon, så er det aldri meningsløst. Musikken er vakker, melodisk, søkende og åpen der de tre framifrå herrene hele tida vet hvor Rosseland vil. Og dit går de sammen.

Om Rosseland synger med tekst, ordløst eller benytter elektronikk på et usedvanlig smakfullt vis, så forteller hun oss at hun er en av de aller viktigste og mest spennende stemmene som finnes i den norske og europeiske vokalfaunaen.

Da nestor Torgrim Sollid skulle sette sammen et nytt band her om året, så tipper jeg at Elin Rosseland var den første han tenkte på bare måtte være med. De to har frembrakt usedvanlig mye vakker og unik musikk opp gjennom åra og med Meson har de gjort det nok en gang. Sammen med seg har de Torgrims datter Ingeborg Gravem Sollid på stemme og Andreas Wildhagen på trommer.

Da de tre andre lurte på hva de skulle gjøre da de inntok studio, så var instruksjonen fra mester Sollid enkel og klar: lytt. Skjer det noe, så flott, Skjer det ikke, så gjør det heller ikke noe.

Noen minutter etter at lyttinga og musikken var i gang, så skjønte både Sollid og de tre andre at det skjedde noe. Det sjefen kaller intuisjonsmusikk – noen kaller det gjerne impro – førte gjennom fantastiske samtaler til sju «låter» med titler som «Jøss! Er det deg? Kom inn!», «Må danse litt i smug» og «Det var ikke meningen å forstyrre deg» – musikk ingen av oss noen gang har vært i nærheten av å ha opplevd tidligere. Flott, annerledes, spennende og intet mindre enn unikt.

Om noen uker står de fire på scena for første gang under Moldejazz. Det kommer høyst sannsynlig til å bli unikt det også – og totalt annerledes enn det vi har fått møte på plata.

Elin Rosseland og Torgrim Sollid bekrefter med disse to innspillingene hvilke bautaer og innovatører de er.

Elin Rosseland Kvintett
«Ocean»
Roselyd
Meson
«Meson»
Roselyd

Flott lite storband

Fra den andre sida av Atlanterhavet kommer det stadig nytt påfyll fra artister jeg så vidt har hørt om tidligere. Saksofonisten, komponisten og bandlederen Brian McCarthy hører hjemme i den kategorien. Han fortjener å bli hørt mye på.

Brian Mc Carthy fortjener å bli lytta på.

Brian McCarthy (42) er altså et nytt bekjentskap for meg. Det er en stor del av privilegiet å motta heftige mengder kvalitetsmusikk fra alle verdens hjørner og få hilst på nye stemmer og ny musikk og denne gangen stilte jeg altså med helt blanke ark.

McCarthy, bosatt i Vermont – altså litt utenfor jazz-allfarveien – har gitt ut en rekke skiver tidligere i ymse settinger og dette er hans andre nonett-visittkort. Nesten alle musikantene var også med på «The Better Angels of Our Nature» i 2017 og sjefen visste dermed hvilke styrker han hadde å spille på når han skrev oppfølgeren, som intellektuelt sett har med solsystemets opprinnelse å gjøre.

Musikantene, som alle holder meget høyt nivå, har vært med siden studiedagene til McCarthy ved William Paterson University eller så stammer de fra storbandet til legenden Clark Terry. Kvalitetsstempel godt nok for meg det. Den eneste jeg kjenner ved navn og fra nylig glitrende dusoskive med den danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk, er pianisten Justin Kauflin.

Nonetten består ellers av fire saksofonister: i tillegg til sjefen er det Andrew Gutauskas, Stantawn Kendrick og Daniel Ian Smith, trompeteren Bill Mobley, trombonisten Cameron MacManus, Matt Aronoff på bass og trommeslageren Jared Schonig. Alle herrer som bekler det kollektive ansvaret på best mulig måte og som samtidig er fine solister.

McCarthy er en komponist som fikser å kombinere storbanduttrykk med det mindre formatet på en svært bra måte. Noe av musikken er med på å understreke McCarthys filosofiske innfallsvinkel, mens det aller meste for min del står veldig på egne bein og swinger og groover noe vederstyggelig.

De som likte Bergen-australieren Michael Barnes ́ «Out from Under» her om dagen – og det gjorde jeg – vil også digge Brian McCarthys herlige musikalske utforskning av unnfangelsen av solsystemet.

Brian McCarthy Nonet
«After Life»
Truth Revolution Recording Collective/brianmccarthyjazz.com

Gutta boys fornekter seg ikke

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har siden begynnelsen av 90-tallet vist seg en av den moderne jazzens aller heftigste fundament. Det skjønte heldigvis et oppegående hode i Trondheim for noen år siden og inviterte de to til en ny runde.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love med sitt nye drømmelag. Foto: Inge Schreuder-Lindløv

Du skal ha fulgt svært dårlig med i timen hvis du ikke har fått med deg usedvanlig tøffe og retningsgivende band som Element, School Days, Scorch Trio og ikke minst The Thing og Atomic. I bånn, i front og over alt i disse bandene befant bassist i toppklasse, Ingebrigt Håker Flaten, og trommeslager på samme nivå, Paal Nilssen-Love, seg. De to møttes på sjølvaste jazzlinja i Trondheim på tidlig 90-tall og det blei raskt åpenbart at kjemien de to mellom var av det unike slaget.

Slik har det vært helt siden den gang da og slik er det så definitivt fortsatt. Energiforsyninga de to frembringer vet jeg ingen andre på jazzkloden som kan matche og heldigvis viser de seg å være like sultne og like nysgjerrige nå som da.

Jazzfest-sjef Ernst Wiggo Sandbakk i Trondheim mente det var en god idé å invitere de to til å markere jazzlinjas 40-års jubileum i 2019, men av forskjellige årsaker så måtte sjøsettinga av prosjektet utsettes til 2022. Hvordan man enn snur og vender på det, så tok ikke ideen til Sandbakk skade av utsettelsen, og her får vi være med på liveopptak fra tre av de fire konsertene bandet gjorde på henholdsvis Nasjonal Jazzscene i Oslo, Jazzfest i Trondheim og på MaiJazz i Stavanger noen heite maidager i fjor.

Knoll og Tott hadde fått frie hender til å sette sammen sitt drømmeband bestående av folk de både hadde jobba med og noen de hadde ønska å jobbe over lang tid. Det betyr at den svenske trompeteren Magnus Broo, den belgiske barytonsaksofonisten Hanne De Backer, den franske klarinettisten og stemmekunstneren Isabelle Duthoit – feilskrevet på coveret, den dansk/norske altsaksofonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegaard, utgjør det usedvanlig potente reisefølget.

For meg betyr det en blanding av kjente og ukjente stemmer, men Håker Flaten og Nilssen-Love, som har unnfanga de musikalske utgangspunkta sammen, visste sjølsagt hva de gjorde da akkurat disse seks formsterke improvisatorene blei invitert.

Dette sjudelte verket består nok en gang av fremadskuende musikk som tar med frimpro-tradisjonen inn i vår tid med en rekke ganske så straighte elementer også. Sjølsagt er det masse energi i musikken og uttrykket – det virker som det er en bunnløs mengde av det slaget i og rundt musikk som Håker Flaten og Nilssen-Love er involvert i – og det er masse spenning i uttrykket og retninga musikken tar.

Her kunne det vært skrevet bøker om alle solistene, men her får det rekke med at uten unntak blir det levert på et både unikt og høyt nivå.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love slutter aldri å imponere, fascinere og levere på aller høyeste nivå. «Guts & Skins» er det foreløpig siste provet på det.

Ingebrigt Håker Flaten & Paal Nilssen-Love
«Guts & Skins»
Sonic Transmissions Records/PNL Records/Musikkoperatørene