Tor Hammerø

Singer/songwriteren Tove Bøygard fra Ål i Hallingdal har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med hennes nye visittkort «Kaldt vatn», skjønner jeg at det må det bli en orden på – raskt.

Jeg iler til og forklarer akkurat det med hørt om: det har bare vært i svært så positive ordelag fra musikkvenner med en vurderingsevne jeg setter svært høyt. Det betyr med andre ord at jeg gikk til «verket» denne gangen med positive ører og jeg har så definitivt ikke blitt skuffa.

På ei uforfalska og nydelig hallingdialekt tar Bøygard oss med inn i et univers, inn i livet sitt faktisk, og viser seg fram som en historieforteller av rang. Hun skriver og fremfører, med ei herlig kraft, tekster som handler om erfaringer hun har gjort seg opp gjennom livet fra en traurig skolegang med mobbing til å ta farvel med sin far som forlot tida som 86-åring uten at de noen gang fikk snakka skikkelig sammen – han var en mann av få ord. Og veldig mye som ligger mellom disse to kronologiske ytterpunktene i hennes liv som blant anna kjærleiken – den store, sterke og livgivende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tove Bøygard, derimot, har orda i sin makt. Hun formidler dem på et vis som gjør at man blir sittende lengst fremme på stolsetet for å få med seg detaljene og nyansene og de er det mange av.

Når hun så i dette americana-landskapet ispedd litt folk og proggrass, som hun kaller det, også har skrevet fine låter i tillegg til den italienske partisansangen «Bella Ciao» – like aktuell nå som da den var viktig under andre verdenskrig, og har fått med seg, nok en gang i følge henne sjøl, verdens beste band, så er mye veldig på plass her.

Til dette musikalske landskapet har hun faktisk et ganske godt poeng når det kan nevnes at Jørun Bøgeberg tar seg av elbass og koring, Freddy Holm tar seg av alt med strenger på, tangenter, programmering og koring i tillegg til å ha produsert det hele og Eivind Kløverød spiller trommer.

Alt i alt har «Kaldt vatn» blitt en strålende bekreftelse på at Tove Bøygard er og har ei stemme som mange vil ha svært godt av å bli bedre kjent med.

Hadde det ikke vært for agenter og og andre som pusher plater og musikk på sånne som meg, så er det mye flott musikk som garantert hadde gått meg hus forbi. Bandet Blue Cranes fra Portland i Oregon hører hjemme i den kategorien. Jeg er veldig glad for at de har funnet veien til postkassa mi og høyttalerne mine.

Opp med hånda dere som kjenner til saksofonistene, som også trakterer tangenter og perkusjon, Joe Cunningham og Reed Wallsmith, tangentisten Rebecca Sanborn, bassisten Jon Shaw og trommeslageren Ji Tanzer. Regner ikke med at det er plagsomt mange hender som fyker i været.

Dette er nemlig fem musikanter som, såvidt jeg vet, ikke har vist seg fram i stor grad utenfor hjemstaten Oregon og heller ikke på vår side av fjorden. Sjølsagt bør det ikke komme som noen overraskelse at det finnes strålende musikere og band et godt stykke utenfor hovedradaren i USA – med New York som det naturlige episenteret.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bandet Blue Cranes har jobba sammen i en rekke konstellasjoner siden 2004 og «My Only Secret» er kohortens åttende plateutgivelse – uten at de har nådd fram til meg før nå.

Grunnen til at de har holdt sammen så lenge er sterke bånd både personlig og kreativt. Denne innspillinga blei til under pandemien og førte til at musikerne spilte inn musikken hver for seg. Med den kjennskapen de har til hverandre og kjemien som finnes, så er det faktisk ikke mulig å «avsløre». Hadde jeg ikke lest meg til det, så hadde jeg ikke hatt den minste anelse om at musikken hadde blitt til på det viset.

Saksofonistene Cunningham og Wallsmith har skrevet halvparten av de åtte låtene hver seg. Det er uten unntak tøff, moderne, melodisk – med enkelte frie passasjer – og utfordrende jazzmusikk med elementer av tolvtonemusikk og gjennom-komponerte saker. Cunninghams låter er mer av det ikke-lineære slaget med minimalistiske innfallsvinkler. Gjester på trombone, fløyte, klarinett og gitar på noen av spora er også med på å tilsette herlig krydder.

Noe av musikken groover noe infernalsk, noe er mer reflekterende – alt er tøft og forteller meg at Blue Cranes absolutt hadde hatt noe på større scener et godt stykke utenfor Portland, Oregon å gjøre.

Haftor Medbøe er en norsk gitarist, komponist og professor bosatt i Skottland. Her forteller han oss at han har mye spennende på hjertet.

Man skal ha fulgt godt med i norsk jazzliv om man har full oversikt over Haftor Medbøe (55) sin gjøren og laden. Han har nemlig vært bosatt i whiskyens hjemland i mange tiår og har bare med usedvanlig sjeldne mellomrom besøkt kjempers fødeland – med sin musikk i alle fall. For ikke lenge siden samarbeida han dog på skive med Espen Eriksen og Gunnar Halle og fortalte oss at han har mye å melde.

I tillegg til å være utøvende musiker så er Medbøe også professor ved Edinburgh Napier University. Han har blitt skotsk, kan man trygt si og kommuniserer stort sett på engelsk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De få gangene jeg har fått anledning til å høre hvor Medbøe befinner seg som musikant, har jeg blitt fascinert av hans åpenhet, vilje og evne til å åpne nye dører. Slik er det også denne gangen.

Sammen med med tenor- og sopransakosofonisten Konrad Wiszniewski, også han skotte god som noen, gikk Medbøe i studio en julidag i fjor uten noen plan, uten å diskutere hva de skulle gjøre, ingen redigering i ettertid og ingen overdubbing. Just play, som de sier det sjøl.

Stort friere kan det ikke gjøres. Gjennom ti samtaler som varer i knappe 43 minutter, tar de to oss med på eleverte ekskursjoner der det ofte oppleves som om det er skrevet materiale faktisk. Vi har med to strålende lyttere og instrumentalister å gjøre og der Medbøe ofte byr på fundamentene gjennom sine lydlandskap.

Begge er solister og ikke minst fargeleggere som det er vel verdt å bruke solid med kvalitetstid sammen med. De tar seg, og gir oss, god tid med «låtene» sine som utvikler seg sakte og innholdsrikt.

Alt er ikke like interessant, men på denne kassetten – den nye in-greia – er det mye spennende musikalsk mat å bite i. På høy tid at Haftor Medbøe tok seg en tur til sitt gamle hjemland og viste oss hvem han er per nå – inn til det skjer så er «Poiesis» absolutt noe å hygge seg med.

Flere av oss i det norske jazzmiljøet hadde gleden av å møte Ken Pickering, mannen bak Vancouver Jazz Festival, ved flere anledninger her i Norge. Han var en mann med en tydelig visjon som gikk bort i 2018. Her blir han hylla av en nær venn og et band han var fødselshjelper for.

Ken Pickering (1952-2018) var enkelt og greit en visjonær som satte voldsomme fotspor. Han var med å etablere Vancouver Jazz Festival og var kunstnerisk leder i 32 år. Blant annet betød det at han åpna dørene for en rekke europeiske og norsk musikere og band på den andre sida av fjorden og på det viset sørga for at mulighetene for disse til å møte et nytt og større publikum blei en realitet.

Mange har mye å takke Pickering for. Hans gode venn klarinettisten François Houle, også han fra Vancouver, spurte en gang Pickering om råd for å sette sammen et nytt band og bedre kurator enn Pickering skulle man lete langt og lenge etter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pickering foreslo en kohort bestående av den canadiske bassisten Michael Bates, den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser, den franske pianisten Benoît Delbecq, den canadiske trommeslageren Harris Eisenstadt og den amerikanske trompeteren Taylor Ho Bynum. Det skulle vise seg å være et svært godt forslag og bandet turnerte og gjorde sin platedebut på Songlines-etiketten. Genera, som bandet blei kalt, spilte også i Pickerings begravelse.

Heldigvis har bandet fortsatt sin eksistens. Ho Bynum har blitt erstatta av sveitsiske Marco von Orelli på kornett og trompet, men ellers er kohorten som Pickering foreslo.

På denne flotte hyllesten, som jeg har Houle mistenkt for å ha skrevet all musikken til uten at det går tydelig frem på omslaget, får vi et unikt, melodisk, men likevel åpent, litt melankolsk og søkende musikalsk landskap som jeg føler meg overbevist om at Pickering ville ha satt stor pris på.

I stor grad er dette musikanter vi ikke kjenner veldig godt her hjemme, men jeg lover at her snakker vi svært høy klasse både kollektivt og solistisk.

Dette er med andre ord en hyllest legenden og visjonæren Ken Pickering verdig.

Til tross for at Morten Georg Gismervik har gitt ut to plater tidligere, så er «Dunes at Night» hans virkelige debut på den store scena. Det har blitt en beskjed om at han er og har ei stemme både som komponist og gitarist som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

De to første utgivelsene til 24 år unge Gismervik fra Karmøy, med formell bakgrunn fra Universitetet i Agder og Norges Musikkhøgskole, kom ut på små selskap og har dessverre gått meg hus forbi. Nå, i forlengelsen av at Gismervik blei tildelt Sildajazzprisen i fjor, har han tatt nye skritt og forteller meg på første forsøk at han virkelig er i ferd med å bli en musikalsk historieforteller av klasse.

Gismervik kommer opprinnelig fra proguniverset, men har underveis henta mye kunnskap og inspirasjon fra både klassisk musikk og ikke minst jazz med klare referanser til det som har skjedd i vår egen del av verden de seineste tiåra.

Gismervik nevner sjøl stilskapere som Garbarek, Tord Gustavsen og Marius Neset – de to sistnevnte har han også hatt nærkontakt med – som viktige inspirasjonskilder. Med godvilje kan det muligens høres spor av dette, spesielt av Gustavsen i låta «His Psalm», men for meg har Gismervik allerede i stor grad staka ut sin egen kurs.

Kompositorisk har han lagt ambisjonslista høyt. Han har tatt utgangspunkt i to forskjellige karakterer – Kimri og Winter – der førstnevnte er full av energi og beskrives gjennom utadvendte og heftige melodier som det groover kraftig av. Winter er den mer reflekterende karakteren og der kommer impulsene fra den nordiske jazzen til overflata.

Det har ført til et sammensatt univers som viser flere sider av et spennende og innovativt nytt navn på den norske jazzhimmelen. Med seg har den fine gitaristen Gismervik et kjerneband bestående av elbassisten Torger Forsberg, trommeslageren og glockenspieleren Sigurd Drogset Hemmingsen og pianisten Harsha Jerome. De har alle skjønt Gismerviks intensjoner og hvor han vil med musikken og budskapet sitt. I tillegg dukker det også opp flere gjester på enkelte av spora som sørger for flott krydder.

«Dunes at Night» har blitt en flott introduksjon til Morten Georg Gismervik og mye som tyder på ei spennende karriere.

Trioen Ember møter jeg for første gang, men når jeg vet at trommeslageren Vincent Sperrazza har jobba mye med vår egen Brooklyn-beboer Eivind Opsvik, så mer enn aner jeg at det er saker på gang.

Det var altså med Sperrazzas band «Apocryphal», der Opsvik spiller/spilte bass, at jeg hørte trommeslageren i denne trioen for rundt fem år siden. Det har garantert ikke vært stille rundt han siden den gang, men jeg har altså ikke «møtt» han siden plata med hans eget band, «Hide Ye Idols», inntok heimen.

Med bandet Ember, som har eksistert som enhet siden 2017, og som her viser seg fram for tredje gang på skivefronten, bekrefter Sperrazza hvilken spennende, lyttende og innovativ musikant han er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De to andre i Ember, en usedvanlig kollektiv kohort, er Caleb Wheeler Curtis på stritch – en straight altsaksofon som Rahsaan Rolland Kirk først viste verden – trompet og trompet med saksofonmunnstykke og Noah Garabedian på bass – to helt nye stemmer for meg. Et akkordfritt samfunn med andre ord og der stortrives åpenbart de tre.

De møttes i det usedvanlig spennende miljøet som finnes i Brooklyn og skjønte raskt at de hadde mye å snakke om både verbalt og musikalsk. Det har her gitt seg utslag i et flott, åpent, lyttende og høyst personlig univers der alle har bidratt med komposisjoner – samt en fri improvisasjon.

Musikerne befinner seg på et høyt nivå, men tilliten dem i mellom som gjør at de tør å ta sjanser og hele tida lander lander fjellstøtt, er det som skinner gjennom som det viktigste fundamentet for musikken som blir skapt som har røtter i alt fra bop, via impro til rhythm and blues.

Ember er enkelt og greit et nytt bekjentskap som frister veldig til nye møter.

Svorske Ivan Blomqvist har ved mange anledninger og i mange konstellasjoner vist oss at han er og har ei stemme som er hans egen. Med sin andre soloutgivelse blir han mer personlig enn noen gang.

Som mange av sine jazzistiske landsmenn så tok også Ivan Blomqvist (37) turen over grensa från korvens land til Trondheim og jazzlinja. Der utvikla han seg i retning seg sjøl som de fleste som kommer innenfor veggene der. Det fikk vi høre blant annet i band som Rohey og Mosambique.

Likevel er det gjennom hans debut som soloartist, «Nu minns jag», som blei gitt ut i 2020 og nå med oppfølgeren «Bror», at vi virkelig får stifte et nært bekjentskap med hvem Blomqvist er som komponist, lydskaper og tangentist.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blomqvist er utvilsomt en lydforsker. Gjennom bruk av allehånde analoge synther, piano og studioteknikk har han skapt en gumbo bestående av jazzimpulser, elektronisk og ambient musikk.

Musikken, som kom til han en sen kveld/nattestund, er tilegna hans bror Jonas som gikk bort i ung alder og har en både melankolsk, suggererende og samtidig meditativ ro over seg. Blomqvist lar ideene få tid til å utvikle seg uten å stresse og det gjør det også behagelig når det gjelder å sitte på mottakersida av budskapet og musikken.

Når han så med nennsom hånd har invitert med seg tubasjef og basstrompeter Daniel Herskedal, saksofonør og bassklarinettist Karl Nyberg – nok en svenske som har skjønt alvoret og bosatt seg her i kjempers fødeland -, trompeter Lyder Øvreås Røed, trombonist Erik Johannessen og Lise Sørensen Voldsdal på stryk på noen av spora, så har «Bror» blitt nok en bekreftelse på hvilken unik musikalsk personlighet Ivan Blomqvist er og har vokst seg til å bli. Han er på god vei til seg sjøl – veldig god vei.

Nå har det seg slik at det skal mye til i min verden for at Patrick Bruce Metheny, bedre kjent som Pat, med røtter både i Brunlanes ved Larvik og ved Mandal, skal trå feil. Det gjør han så definitivt ikke denne gangen heller: «Dream Box» er muligens hans vakreste tilstandsrapport noen sinne.

Siden jeg hørte 19 år unge Pat Metheny, som Moldejazz-arrangørene trodde var den noe eldre Pat Martino – Pat Metheny hadde ingen hørt om, første gang i Molde i i 1974 med Gary Burton, har jeg vært intet mindre enn superfascinert av det som i mine ører er verdens beste og mest uttrykksfulle gitarist. Slikt er sjølsagt totalt umulig å «måle», men for meg er han altså det.

For 49 år siden stod han noe beskjedent plassert på scena i Molde Kino iført en 12-strenger. Litt lenger fremme stod bandets gitarsjef Mick Goodrick med 6-strengeren. Vi som hang rundt på nattlige jammer fikk også oppleve Metheny med 6-strenger og du verden for en åpenbaring han var allerede den gangen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden har høydepunkta stått i kø fra innovatøren med den høyst personlige tonen og med en stjernestatus i jazzverdenen som han vel er aleine om. Til tross for det har han beholdt den gutteaktige sjarmen og er enkelt og greit en jævla fin fyr.

Det opplevde også våre to langt framskredne herrer Gard Nilssen og Ole Morten Vågan da de tok kontakt i forbindelse med et New York-besøk for noen få år siden. Begge hadde spilt med Metheny i Molde, henholdsvis på trio for Nilssens del med Arild Andersen og med Trondheim Jazzorkester for Vågans del. Svaret fra Metheny var en invitasjon til hans øvingsrom og Nilssen og Vågan var på plass minst fem minutter før avtalt tid!

Da hadde Metheny vært i gang i flere timer allerede med sine daglige gitarøvinger og han hadde også brukt tida til å snekre sammen ei låt de tre sjekka ut.

Den har blitt med på skiva og har fått navnet «Ole & Gard» – intet mindre en stor hyllest til våre to glitrende representanter for det som etter hvert har blitt en slags mellomgenerasjon.

Ellers gir Metheny oss en rekke nye låter som han har hatt liggende til ei passende anledning og uten unntak passer alt her. Det begynner med den vanvittig vakre «The Waves Are Not the Ocean» og fortsetter i samme spor med ei låt som nesten har en Terje Rypdal-tittel, «From the Mountains».

Metheny krydrer sine egne komposisjoner med «Never Was Love» skrevet av en kjenning av han fra hans jazzikalske hjemby, Kansas City, Russ Long, standardlåta «I Fall in Love Too Easily» og den brasilianske klassikeren «Morning of the Carnival» og når så nok en helt, den belgiske supergitaristen Philip Catherine, også får sin hyllest med «P.C. of Belgium», så har dette blitt ei nydelig samling låter som Metheny tolker på sitt inderlige og nedpå vis – totalt unikt som alltid.

Dette gjør Metheny kun iført en elektrisk gitar og en barytongitar. Noen ganger benytter han seg av pålegg, men som med alt annet så er det sjølsagt usedvanlig smakfullt gjort.

Hvis man har behov for vakkert påfyll egna til sjelefred dandert av en av de aller største nålevende kunstnerene på Tellus, så trenger man ikke lete et sekund lenger. «Dream Box» har alt dette og litt til. Er du i besittelse av denne og Methenys samarbeid med salige Charlie Haden på «Beyond the Missouri Sky», så kan bare høsten og vinterstormene komme.

Kim Rysstad synger og tolker gamle åndelige sanger og salmer på et vis som gjør at sjøl en ihuga ateist søker havn i musikken. Det skader avgjort ikke at Tord Gustavsen og Arve Henriksen er med på ferden heller.

I mange, mange tiår har Sondre Bratland vært Røysta med stor R for meg. Nå har han nådd den anstendige alder av 84 og er ikke aktiv lenger – i alle ikke i den grad han var for noen tiår siden. Da er det veldig hyggelig å kunne slå fast at arvtakeren er på plass.

Kim Rysstad fra Valle i Setesdalen er akkurat halvparten så gammel som Bratland og har veldig mye av den samme ektheten og inderligheten som Bratland bergtok oss med. For meg blir han med sin unike personlighet i uttrykket den nye Røysta med stor R og du verden som han bekrefter det her på denne nydelige plata samme med to av våre aller mest personlige jazzmusikere – musikere i verdensklasse, ferdig snakka.

Rysstad tar for seg nesten et dusin sanger av typen «Jesus din søde forening at smake» og «Lær meg å kjenne dine veie». Han gir de et innhold som sjøl en erklært ateist som undertegnede «skjønner» og som gjør at jeg definitivt kan trives i landskapene han skaper.

Når så superpianist Gustavsen og ditto trompeter Henriksen, som begge trakterer elektronikk på et ytterst smakfullt vis, i tillegg til å skape usedvanlig vakre over- og underbygninger rundt Rysstad, skaper to fritt improviserte interludiumer som bare de to kunne ha skapt, så har dette blitt samtaler på et nivå som er sjeldent.

Kim Rysstad trives åpenbart med Tord Gustavsen og Arve Henriksen og de trives med Rysstad. Jeg trives med alle tre – bedre blir det nesten ikke.

For et års tid siden møtte jeg den unike amerikanske perkusjonisten JoVia Armstrong som leder for et eget prosjekt for første gang. Det både fascinerte og imponerte meg og frista til gjenhør. Her er det allerede på plass og jeg er minst like fascinert som sist.

JoVia Armstrong (45) er en del av det grensesprengende kollektivet AACM i Chicago. De som har hatt ørene åpne siden 1965, eller etter hvert, vet at det betyr unike innfallsvinkler til det å skape musikk. Slik har det vært og slik er det fortsatt sjøl om det er andre generasjoner og nye musikanter som nå står i spissen.

Armstrong, med sitt helt spesielle oppsett sittende på den spanske cajon-kassa og enten bare med et cymbal eller en hi-hat, hørte jeg første gang sammen med en annen viktig AACM-stemme, fløytisten Nicole Mitchell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå står hun svært trygt på egne bein, eller rettere sagt sitter på egen cajon, og har nok en gang skapt høyst personlig musikk. «Inception» var faktisk unnfanga før «The Antidote Suite» som kom i fjor, men spilt inn like etter.

Det er så avgjort slektskap mellom de to innspillingene. Armstrong har nemlig nok en gang henta hemningsløst fra en rekke kilder innen afro-amerikansk musikk og satt det hele sammen til en usedvanlig velsmakende gumbo.

For de med god kunnskap om AACM-estetikken så fremstår «Inception» ganske så rocka i forhold til mye av det som har kommet derfra opp gjennom historia. Det sier vel kanskje en del om utviklinga av AACM-familien også.

Med seg, som sist, har Armstrong Leslie DeShazor på fem strengers fiolin. Ellers er Sasha Kashperko på gitar og Damon Warmack på elbass nye i truppen. Nye navn for meg, men både hver for seg og kollektivt låter dette som en million dollar. Effektbruken er veldig til stede, men hele tida smakfull og Armstrongs høyst personlige rytmiske fotspor og sound gjør «Inception» til noe helt for seg sjøl.

JoVia Armstrong har som de fleste med AACM-bakgrunn noe høyst unikt å fare med.