Simon Westman leder en usedvanlig fin “ny” pianojazztrio og forteller oss at i Göteborg skjer det mye spennende og vakkert.
Simon Westman i sentrum for sin utmerkede trio.
Ny er absolutt en sannhet med modifikasjoner. Simon Westman har nemlig rukket å bli 43 år ung og trioen ga ut sin debutskive, “Stay a While”, i 2020. Likevel er dette mitt aller første møte med Westman og hans musikk. Jeg skjønner jeg har gått glipp av noe vakkert.
Westman, en langt framskreden lyriker ved flygelet, har skrevet sju av de åtte låtene. Uten unntak snakker vi om usedvanlig flotte melodier som inviterer til et univers der skjønnheten får fritt spillerom.
Med seg i trioen har Westman bassisten Magnus Bergström og trommeslageren Magnus Gran – to andre helt nye bekjentskaper fra Göteborg-miljøet. De tre kler hverandre på et flott vis – de vil den samme veien og de vet hvordan de kommer dit.
Den eneste låta Westman ikke har skrevet, er Olle Adolphsons “Siv och Gunne”. Den er like vakker som de sju andre. Det er der både styrken og den smule svakheten i uttrykket i trioen ligger: det hele kan bli for vakkert, for motstandsløst fra tid til annen.
Når det er sagt så har jeg hygga meg veldig med Simon Westman Trio. Det kommer jeg garantert til å gjøre en rekke ganger i tida som kommer også.
Simon Westman Trio «Moving Forward» Prophone Records/Naxos Norway
Det den samiske multiinstrumentalisten, joikeren og strupesangeren Torgeir Vassvik gir oss med sin første soloutgivelse er langt bortenfor det meste.
Torgeir Vassvik tar oss med til unike steder.
Jeg har hatt gleden av å møte på Torgeir Vassvik (60) fra Gamvik i Finnmark ved flere anledninger. Noen ganger har han samarbeida med glitrende jazzmusikere som Arve Henriksen og Anders Jormin på sine utgivelser, men nå, på hans fjerde utgivelse under eget navn, gjør han nesten alt aleine. Unntaket er det 20. og siste sporet og det skal jeg komme tilbake til.
Vassvik har vært med på mangt og mye i sin karriere – helt fra gutterommet til store scener. Fra gutterommet har han tatt med seg mandolinen og gitaren og her har han supplert med minst 13 andre instrumenter som har kommet hans vei i løpet av livet, blant annet igil, birbyné – her er det bare å google i vei, samt rammetromme, gong og elektronikk.
Mutters aleine inviterer han oss i en rekke landskap som han har skapt opp gjennom åra eller som er unnfanga der og da. Vassvik tar så avgjort vare på sine samiske røtter, men han er også en improvisator som definitivt tar sjansen på å flytte grenser. Dette visittkortet er spennende, annerledes og djupt personlig.
Det eneste sporet der Vassvik ikke er aleine er avslutningslåta der dattera Tuula Sharma Vassvik, en aktivist som kjemper for samefolkets rettigheter, synger og spiller noe som heter guitarlele – også det helt aleine. Her blir tradisjonen tatt vare på og ført videre og jeg hadde ikke blitt veldig overraska om etterkommeren til Torgeir Vassvik befinner seg i Oslo sentrum om dagen.
Vassvik Solo «A Place Behind the Houses of the Gardens. Báiki» OK World/Musikkoperatørene
Anthony Branker? Ingen grunn til å fortvile om du ikke kjenner navnet fra før. Når det er sagt, så er “What Place Can Be For Us?” et utmerka sted å stifte bekjentskap med den amerikanske komponisten og arrangøren.
Anthony Branker er en strålende komponist og arrangør.
Anthony Branker (64) er en andregenerasjons innvandrer til USA. Hans foreldre kom fra Trinidad på 50-tallet og Branker, som har vært professor på Princeton-universitetet og som nå underviser på Rutgers, har personlig kjent på hva det vil si å være farget innvandrer. Det som dreier seg om inkludering og tilhørighet er sentrale utgangspunkt for musikken han har skrevet og arrangert her og borgerkrigen i Syria har vært blant “inspirasjonskildene” til Branker.
Opprinnelig er Branker trompeter, men her – og kanskje ellers også – så har han lagt bort hornet og konsentrert seg om skrivejobben. Det gjør han på et fremragende og spennende vis der han forteller oss at han har full kontroll på hele den moderne jazztradisjonen og vet å sette sitt eget bumerke på musikken i tillegg.
På to av spora blir det resitert dikt, blant annet Langston Hughes´”I, Too” fra 1926, men ellers er det en utmerka septett, Imagine, som tolker og løfter dette flotte materialet som ikke trenger så mange ord for å fortelle oss noe viktig og sterkt.
Pianisten Fabian Almazan, trommeslageren Donald Edwards, trompeteren Philip Dizack, bassisten Linda May Han Oh, alt-og sopransaksofonisten Remy Le Boeuf, gitaristen Pete McCann og tenorsaksofonisten Walter Smith III – et strålende kollektiv med framifrå solister rund baut, sørger for å sette Brankers ideer ut i livet og vel så det. Branker er over seg av begeistring over hva Imagine har gjort med musikken hans og det er lett å skjønne.
Denne suiten er et flott og stort stykke musikk med en sterk beskjed. Det er også en flott innfallsport til Brankers univers – et univers der det finnes en rekke innspillinger med forskjellige band.
Anthony Branker & Imagine «What Place Can Be For Us? – A Suite in Ten Movements» Origin Records/originarts.com
Carl Petter Opsahl er en musiker jeg tror på. Og han tror også. Det blir det en flott opplevelseskombo av for mitt sanseapparat.
Carl Petter Opsahl byr på noe ekte og inderlig.
Carl Petter Opsahl (58) har berika oss på mange vis. Både gjennom sitt virke som prest og som musiker. Noen har fått mye ut av det ene, noen av det andre – og noen av begge deler.
Her skal det handle om musikeren Opsahl og vi snakker om en musssikant som har vært med å etablere band som Caledonia Jazzband og Chateau Neuf Spelemannslag og som har spilt med så forskjellige størrelser som Tord Gustavsen, Jon Christensen og Jokke og Valentinerne.
På sitt sjette soloalbum møter vi bassklarinettist Opsahl sammen med elleve egenskrevne låter/slåtter og med bassist og elbassist Ellen Brekken og gitarist og vokalist Oddrun Lilja Jonsdottir.
Med tre åpne sinn og fordomsfri innfallsvinkel til det å skape noe unikt sammen, har de tre, med en instrumentasjon man knapt har hørt maken til på Tellus i alle fall, tatt Opsahls ofte folkemusikalske fundament og skapt stemningsfulle, vakre og djupt personlige landskap ut av det.
Som nevnt innledningsvis er tro et viktig element – også for meg, når det gjelder musikk. Jeg må tro på musikerne og ektheten og inderligheten de legger for dagen for å kunne tro på musikken. Jeg tror veldig på både ektheten og inderligheten til Carl Petter Opsahl. «Kyrkja» er et veldig godt prov på hvorfor.
Carl Petter Opsahl «Kyrkja» Visions and Dreams/carlpetteropsahl.com
Den iranske komponisten Mirsaeed Hosseiny Panah er bosatt og virkende i Norge. Med dette verket er han med på å utvide vår horisont.
Mirsaeed Hosseiny Panah tilfører oss noe viktig.
Årsaken til at jeg blei nysgjerrig på denne musikken, som befinner seg et godt stykke bortenfor der jeg til vanlig oppsøker musikk, er at den er utgitt på kvalitetsselskapet Losen Records. Selskapet, med Odd Gjelsnes som ideologisk fører, har så avgjort jazz som sitt spesiale, men forteller oss blant annet med denne utgivelsen at de er åpne for spennende uttrykk også utenfor den “tradisjonelle” jazzen.
Panah, som har det iranske strengeinstrumentet santur der strengene blir berørt av to tynne hammere eller køller som sitt hovedinstrument, har studert både i Teheran, København og Göteborg. Til Oslo og Norges Musikkhøgskole kom han i 2017 og han har heldigvis tatt med seg store deler av sin kultur også som han deler med oss her.
Med utgangspunkt i tekster av den iranske lyrikeren Ahmad Shamlou har Panah skrevet et verk på godt og vel en time som i veldig stor grad forteller oss at han er en komponist med mye spennende på hjertet.
Panah har sin bakgrunn i iransk tradisjonsmusikk, jazz og vestlig modernisme. Impulser derfra har han skrudd sammen til noe høyst personlig som Poetic Ensemble, det vil si sangerne Amalie Kongssund, Marika Schultze og Njål Sparbo samt fire strykere og fire blåsere leda av dirigenten Dimitris Spouras, har unnfanga i legendariske Rainbow Studio i Oslo.
Dette er musikk som inviterer oss – meg i alle fall – inn i til dels nye musikalske landskap. Det er landskap som åpner ørene opp for noe helt nytt og som utfordrer og som viser oss hvilket universelt og grenseløst språk musikk er. Mirsaeed Hosseiny Panah skal være hjertelig velkommen til å bli værende i Norge lenge!
Mirsaeed Hosseiny Panah «I Wish I Wekre Water» Losen Records/MusikkLosen
Alle møter med Solveig Slettahjell er av det ekte slaget. Likevel har jeg kanskje aldri møtt henne sterkere og mer inderlig enn denne gangen.
Solveig Slettahjell Quartet – for en musikk – for et band.
For veldig mange vokalister kloden rundt så har det vært en naturlig øvelse å avlegge The Great American Songbook en visitt en eller annen gang i løpet av karriera. Slettahjell har også gjort det – på sitt vis. Det kan blant annet høres på “Live at Victoria”. Med på sitt vis mener jeg at hun har gått et solid steg utenfor E6-en og valgt et ganske så utradisjonelt repertoar.
Nå har hun gjort en totalt flott vri på dette konseptet og skapt et sangbok-album som er totalt unikt både når det gjelder repertoar og måte å tolke det på. Slettahjell, med ei stemme som er veldig hennes egen og her møter oss så tett på som vel tenkelig, har tatt for seg flere av sine norske og svenske favorittlåter og krydra dem med to av sine egne.
Fra broder- og søsterfolket har hun plukka Eva Dahlgrens “Guldlock”, Mats Paulsons “Vind över vindens ängar”, Allan Edwalls “Vaggvisa” og Orup og Thomas Eriksons “Från Djursholm till Danviks Tull”. Prøysens klassiker “Trassvisa hennes Tora”, Aasmund Olavson Vinjes “Den dag kjem aldri” og “Ved Rondane” – den siste med musikk av Grieg og Jens Bjørneboe og Anne Grete Preus´ “Besøk” er både overraskende og forfriskende og arrangementene bandet har skapt sammen har jeg en mistanke om. Slettahjell synger på både svensk og norsk – begge deler like bra.
Og for et band Slettahjell har med seg! Trygve Waldemar Fiske på bass, Pål Hausken på trommer og Andreas Ulvo på piano er så avgjort noe av det aller beste som er mulig å oppdrive for den prisen hvor man enn leter. Vi snakker instrumentalister og lyttere av aller ypperste klasse og de fire stortrives åpenbart sammen.
Dette er unikt, flott, overraskende, empatisk og inderlig. Jeg krever ikke så mye mer enn det.
PS Coveret er prega av Slettahjells egne bilder tatt fra Malmøya i Oslo der hun bor. Der skuer hun over til der jeg sitter på motsatt side av Bunnefjorden og skriver dette og lytter på musikken. Både bildene og musikken snakker altså til meg.
Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz fortsetter sitt ambisiøse prosjekt med å samle gode venner til musikalske samtaler. Nok en gang er det svært vellykka.
Florian Arbenz sammen med nye og gamle venner.
Florian Arbenz (47) blei jeg først oppmerksom på gjennom trioen Vein. Han fortalte umiddelbart at han var en trommeslager av meget solid, moderne klasse.
Seinere har jeg hatt gleden av møte hans musikalske visjoner i en rekke musikalske samtaler der han har invitert mer eller mindre godt kjente venner til ganske så spontane treff. Denne gangen har han kommet frem til “samtale” nummer åtte og hver gang er det nye venner som blir invitert.
Nå er det hans tvillingbror, pianisten Michael Arbenz, den engelske tubaisten Oren Marshall, den østerrikske altsaksofonisten og hojakisten (!) Wolfgang Puschnig og den cubanske trompeteren Jorge Vistel som setter hverandre stevne, sammen med sjefen som har skrevet musikken med unntak av Eddie Harris-klassikeren “Freedom Jazz Dance” og et par bidrag fra Puschnig og Vistel.
Historia Arbenz har til de fire er veldig forskjellig. Tvillingbroren har han kjent ei stund(!), Puschnig – en av initiativtakerne til Vienna Art Orchestra – har vært der for Arbenz i store deler av karriera hans og Vistel blei kjent med Arbenz på Cuba i 2000. Marshall derimot var et helt nytt bekjentskap.
Med utgangspunkt i foreldrenes platesamling fra barndommen, der New Orleans-musikk spilte ei viktig rolle, valgte altså Arbenz tuba i stedet for bass. Det musikalske budskapet er derimot mer moderne, men melodisk sterkt og samtidig åpent og luftig og de fire/fem fant utvilsomt tonen umiddelbart.
Florian Arbenz har drevet et spennende samtale-prosjekt gjennom mange år. Det åttende møtet er kanskje blant de aller mest vellykka.
Vi som var så heldige å være tilstede på konserten til Rymden og KORK den 11.februar i fjor var veldig trygg på at det var en fest av de sjeldne vi var med på. Om festen har tålt veien til nachspielet? Noe så voldsomt!
Rymden-gutta har all grunn til å smile. Foto: Tor Hammerø
Siden Rymden så dagens lys i 2018, så har det blitt tatt det ene sjumilsskrittet etter det andre. Trioen med Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström hadde et ganske så spesielt utgangspunkt. De to svenskene hadde ei fantastisk fortid med Esbjörn Svensson Trio og Bugge med sine New Conception of Jazz-utgaver. Ville det nødvendigvis føre til til et nytt stort kollektiv? Sjølsagt ikke, men med den kunnskapen vi hadde tilegna oss om de tres usedvanlige evner, så ville det på ingen måte overraske.
Etter maaange konserter og turneer over store deler av Europa de seineste fem åra og en rekke plateutgivelser, så var det spennende å se hva som skulle bli Rymdens neste steg. Da det blei klart at et møte med KORK stod for døra så var det nesten som et naturlig steg på veien. Sjølsagt måtte Rymden møte Norges beste band. Med Lars Erik Gudim som naturlig peker og føringsoffiser og med arrangement skrevet av noen av Norges og Sveriges aller beste i faget, lå det meste til rette for at dette skulle bli et møte for evigheten.
Rymden og KORK – to strålende band sammen. Foto: Tor Hammerø
Helge Sunde, Henrik Nordström, Johan Lindström, Per Mårtensson, Lars Erik Gudim og Karl-Johan Ankarblom hadde blitt tildelt de ærefulle arre-opdragene og hadde løst dem på hvert sitt unike vis. KORK viste oss nok en gang bandets utrolige evne til å gå inn i enhver musikalsk setting og løfte den til sjeldne høyder.
Etter noen få dager med fellesøvelser, så satt dette samarbeidet på best tenkelige vis. Jeg var over meg av begeistring under og etter konserten og sjøl om jeg var litt – men bare litt – spent på gjenhøret, så følte jeg meg rimelig trygg på at dette skulle bli nok ei høytidsstund.
Og om det har blitt det! Med komposisjoner av alle tre som utgangspunkt, blir vi tatt med på unike utflukter der to av mine favorittband går opp i en større enhet sammen. Det eksperimenteres, det swinger og det grooover i grenseland som kun Rymden har “funnet opp”.
Bassør Berglund, tangentør Bugge Wesseltoft og perkusjonør og elektriker Öström har skapt et musikalsk univers de er ganske så aleine om og med reisefølge i ultraklassen av KORK, som byr på en enorm palett, og leda av Gudim, så har dette møtet fått evighetens stempel på seg. Strålende!
PS På konserten hørte jeg ofte pianoet ganske dårlig – det er ikke noe problem her.
Sjølsagt dreier det seg om smak og behag når det gjelder favoritter og hvem som er den aller største. Vi snakker ikke eksakt vitenskap her. Likevel er det ingen tvil om at John Coltrane hører hjemme i de aller fleste jazzelskeres favorittsjikt. Hvorfor forteller denne utgava av “Blue Train” oss og her får vi også flere alternative versjoner for første gang.
John Coltrane – i blåtimen.
Da John Coltrane (1926-1967) gikk inn i Rudy Van Gelders legendariske studio den 15. september 1957 og spilte inn sin første og siste Blue Note-plate under eget navn, “Blue Train”, så skulle det vise seg å bli en av de viktigste – i følge mange – innspillingene han gjorde.
De fem spora, Coltranes egne “Blue Train”, “Moment´s Notice”, “Locomotion” og “Lazy Bird” samt standardlåta “I´m Old Fashioned”, blei altså tolka av noe så sjeldent i Coltrane-sammenheng som en sekstett. Coltrane sjøl hadde altså akkurat runda 31 år, men med seg hadde han unggutta Curtis Fuller (24) og Lee Morgan (19) på trompet, samt et strålende “komp” med Paul Chambers på bass, Kenny Drew på piano og “Philly” Joe Jones på trommer. Chambers og Jones kjente Coltrane fra Miles Davis-bandet som han hadde fått sparken fra tidligere samme året på grunn av dopavhengighet – en jobb han skulle få tilbake seinere i 1957 etter at han hadde kvitta seg med the shit.
Her møter vi Coltrane etter at han hadde gått i skole hos både Miles og Monk – Monk og Coltrane hadde spilt sammen samme året i flere uker på klubben Five Spot i New York. Coltrane la aldri skjul på at de to var blant hans aller viktigste ledestjerner og det merkes godt på “Blue Train”. Her er Coltrane med den unike stemma og det sterke uttrykket og han får strålende reisefølge og inspirasjon fra sine reisevenner.
Her har Blue Note også funnet fram til mye av materialet som blei spilt inn i løpet av denne dagen, men som ikke blei valgt til utgivelsen. Dette har aldri vært offentliggjort tidligere og forteller oss mye om hvordan ei slik innspilling blei til og om hvilke valg som blei tatt. Småpraten i studio er også interessant.
Den originale coverteksten er med, men aller mest interessant er Coltrane-viter Ashley Kahns nye tekst der en av Coltranes store disipler, Dave Liebman, kommer med en rekke interessante synspunkt og observasjoner. Liebman er blant dem som mener “Blue Train” er blant Coltranes aller viktigste og beste innspillinger.
Det er mange år siden jeg har hørt “Blue Train”. Det var så avgjort på høy tid igjen og det ekstra påfyllet gjorde dette til en ekstra stor opplevelse. Coltrane er blant de aller største i mi bok.
John Coltrane «Blue Train – The Complete Masters» Blue Note Records/Universal
I over 20 år har kvartetten Come Shine gitt oss masse unike opplevelser. Nå er det ugjenkallelig slutt og for sikkerhets skyld har de gitt oss en avskjedspresang som står i stil med alt de har gjort på veien hit.
Come Shine – gjeng!
De, og jeg har heldigvis vært blant dem, som har vært så heldige å oppholde seg i Come Shines nærhet siden slutten av det forrige årtusenet, har fått masse hyggelig og unikt påfyll. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll, har utfordra og underholdt oss – og seg sjøl – på et usedvanlig høyt musikalsk nivå hele tida og her sier de altså takk for seg på samme måte.
Come Shine er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim. Det første frøet blei sådd i forbindelse med Roggens eksamenskonsert i 1997 og siden har dette usedvanlig oppfinnsomme toget rulla videre, med enkelte signalfeil, helt fram til nå.
Ideen og formelen har mer eller mindre vært den samme hele tida. De fire har tatt for seg ganske så kjente standardlåter og uten unntak gjort dem til sine. Det har aldri vært tvil om at det har vært Come Shine som har vært på ferde – ingen tolkninger av dette til dels svært kjente materialet har jeg i alle fall ikke støtt på hos noen andre.
I forbindelse med avskjeden har Come Shine gitt sine trofaste fans to forskjellige presanger. En dobbelt-lp i svært begrensa opplag med liveopptak fra de fires hjemsteder og en cd, som har kommet min vei, med et noe annet låtutvalg og/eller versjoner. I tillegg krydres cden med “My Shining Hour” og “If You Could See Me Now” tatt opp av fru Roggen på øvingsrommet på jazzlinja i 1998.
Her får vi alt fra “Stand by Me” via “The Man I Love” til “The Dock of the Bay” og “Caravan” – og mye mer. Alle låter vi har hørt mange ganger fra Come Shine, men sjølsagt i helt unike tapninger nok en gang. Hvis noen lurte på om lekenhet og jazzmusikk hørte sammen, så gir de fire i Come Shines oss nok en gang strålende svar med sin avskjedspresang,
Come Shine har gitt oss utrolig mye flott og unikt opp gjennom åra. Tusen takk for musikken, oppfinnsomheten og oppmøtet!
Come Shine «Coming Home» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
