Tor Hammerø

I over 20 år har kvartetten Come Shine gitt oss masse unike opplevelser. Nå er det ugjenkallelig slutt og for sikkerhets skyld har de gitt oss en avskjedspresang som står i stil med alt de har gjort på veien hit.

De, og jeg har heldigvis vært blant dem, som har vært så heldige å oppholde seg i Come Shines nærhet siden slutten av det forrige årtusenet, har fått masse hyggelig og unikt påfyll. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll, har utfordra og underholdt oss – og seg sjøl – på et usedvanlig høyt musikalsk nivå hele tida og her sier de altså takk for seg på samme måte.

Come Shine er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim. Det første frøet blei sådd i forbindelse med Roggens eksamenskonsert i 1997 og siden har dette usedvanlig oppfinnsomme toget rulla videre, med enkelte signalfeil, helt fram til nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ideen og formelen har mer eller mindre vært den samme hele tida. De fire har tatt for seg ganske så kjente standardlåter og uten unntak gjort dem til sine. Det har aldri vært tvil om at det har vært Come Shine som har vært på ferde – ingen tolkninger av dette til dels svært kjente materialet har jeg i alle fall ikke støtt på hos noen andre.

I forbindelse med avskjeden har Come Shine gitt sine trofaste fans to forskjellige presanger. En dobbelt-lp i svært begrensa opplag med liveopptak fra de fires hjemsteder og en cd, som har kommet min vei, med et noe annet låtutvalg og/eller versjoner. I tillegg krydres cden med “My Shining Hour” og “If You Could See Me Now” tatt opp av fru Roggen på øvingsrommet på jazzlinja i 1998.

Her får vi alt fra “Stand by Me” via “The Man I Love” til “The Dock of the Bay” og “Caravan” – og mye mer. Alle låter vi har hørt mange ganger fra Come Shine, men sjølsagt i helt unike tapninger nok en gang. Hvis noen lurte på om lekenhet og jazzmusikk hørte sammen, så gir de fire i Come Shines oss nok en gang strålende svar med sin avskjedspresang,

Come Shine har gitt oss utrolig mye flott og unikt opp gjennom åra. Tusen takk for musikken, oppfinnsomheten og oppmøtet!

Det er ikke hver dag franske vibrafonister stikker innom med visittkortet sitt. Det har heldigvis New York-baserte Simon Moullier gjort og her har vi med et stortalent å gjøre.

Simon Moullier er en 28 år ung franskmann som har gått den ganske så tradisjonelle veien via Berklee i Boston til The Big Apple – New York. Der har han spilt Village Vanguard sammen med Gerald Clayton og delt scene med bass-storheter som Buster Williams og Peter Washington. Siden 2019 har han gitt ut tre skiver under eget navn; den første med kvintett, så med trio mens den første som har kommet min vei er med kvartett.

Moullier er en virtuos instrumentalist på et horn som ikke så mange spiller. De seineste åra har Joel Ross kommet opp og etablert seg i vakuumet etter Gary Burton. Dit er så avgjort Moullier på vei også. Med sin blåseliknende måte å frasere på, sterkt inspirert av Coltrane, tar han oss med på en herlig melodisk rundreise med solid fundament i den moderne jazzestetikken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Moullier har skrevet mesteparten av musikken – i tillegg får vi standardlåta “You Go to My Head” og Mercer Ellingtons “Moon Mist”. Her brytes det for så vidt ingen barrierer, men på et sofistikert og usedvanlig smakfullt vis skapes det tidløs musikk av en svært empatisk kohort.

Med seg har Moullier noen av de beste fra New Yorks underskog, nemlig bassisten Alexander Claffy, trommeslageren Jongkuk Kim og pianisten Lex Korten. Hver for seg og til sammen forteller de oss hvilket skyhøyt nivå de holder og hva som må til for å hevde seg i jazzens hovedstad, New York.

Tidløs og smakfull jazzmusikk på høy hylle kommer aldri til å gå av moten. Der hører nemlig Simon Moullier og musikken hans hjemme.

Sidechains er et dansk saksofonkollektiv med Maria Dybbroe som norsk alibi. Både hun – og Sidechains – bør vi ta godt vare på.

Altsaksofonisten og komponisten Maria Dybbroe (30) studerte en periode på Norges Musikkhøgskole i Oslo og trivdes så godt at hun smått om senn har bosatt seg her blant fjellapene. Det skal vi være svært takknemlige for – Dybbroe har nemlig mye spennende på lager.

Hun har likevel ikke på noen måte glemt sine landmenn i Danmark og helt siden 2019 har hun og tenorsaksofonist Francesco Bigoni, altsaksofonist Sven Meinild, barytonsaksofonist Henrik Pultz Melbye og sopran- og tenorsaksofonist Martin Stender holdt sammen i den unike treblåserkvintetten Sidechains.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her har Dybbroe og Meinild skrevet cirka halvparten av musikken – en side hver på vinylen – og vi møter fem sjelsfrender som åpenbart stortrives i hverandres selskap og som utfordrer både hverandre og oss på et herlig vis.

Musikken befinner seg i flere grenseland der melodiske og rytmiske elementer fra både jazz, klassisk og samtidsmusikk møtes på et originalt vis. Om det swinger? På sitt eget vis, men her er det de inderlige samtalene som er de viktige. Hvor det noterte går over i det improviserte er ikke så lett å si og dessuten er det ikke så viktig heller. Det er spennende å gå på leting i alle de musikalske labyrintene som skjuler seg her og Sidechains byr oss på noe helt eget.

Enkle, meditative og luftige klanger og mer dramatiske og ekspressive “samtaler” er elementer i “Vands Transparens” – et originalt lydlandskap skapt av omforente, men samtidig personlige stemmer.

Trompeteren Marius Gjersø debuterer med et knippe usedvanlig vakre stemninger egna til at den store ro kan senke seg.

Marius Gjersø (40) er et totalt nytt bekjentskap for meg. Med utdannelse fra Norge Musikkhøgskole bak seg, har han åpenbart jobba mye og vellykka med å tilegne seg si egen stemme. Som alle andre her på Tellus, så har Gjersø også sine inspirasjonskilder og noe, eller en hel del, vil overraske meg hvis ikke Gjersø har hørt et kvarter eller to på blant andre Arve Henriksen og Nils Petter Molvær.

Yūgen er et japansk ord som betyr noe i nærheten av universets mystiske skjønnhet og Japan er på mange måter nøkkelen til denne musikken og denne plata. Gjersø var nemlig i Japan for noen år siden for å kjøre på ski, hvis jeg har skjønt det rett, og blei inspirert av oppholdet på så mange måter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har ført til et elektro-akustisk univers der Gjersøs flotte trompettone flyter i, over og rundt de flotte stemningene han har komponert, arrangert og produsert. Med seg til å videreformidle disse gode stemningene og melodiske tankene har Gjersø invitert bassisten Sebastian Haugen, elbassisten Jo Berge Myhre, gitaristen Stian Larsen og cellisten Kaja Fjellberg Pettersen.

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne at det har ført til et høyst unikt lydbilde. Både lydbildet og stemningene har noe meditativt, langsomt og søkende over seg – noe som egner seg utmerket til ettertanke og til at den store ro altså kan senke seg. Det gjør godt det.

Med “The Playhouse Sessions” tar Bjarte Eike & Barokksolistene oss med på ei musikalsk rundreise i “gammel” musikk som de tar med inn i vår tid på et fantastisk vis.

Jeg bryter sammen, ikke i full krampegråt, men i mild hulken, og tilstår at jeg ikke befinner meg veldig på hjemmebane i det musikalske landskapet jeg blir invitert inn i her. Bjarte Eike har nemlig alltid vært fascinert av “gammel” musikk og 1600-talls komponisten Henry Purcell spiller ei vesentlig rolle her.

Jeg har derimot vært fascinert av det Eike & Barokksolistene har brakt til bords i ymse settinger, ikke minst sammen med Jon Balke. Der har det blitt slått fast at vi har med åpne musikalske sinn å gjøre som mer enn gjerne vil være med å skape musikk på tvers av mangt og mye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I det strålende tekstheftet som følger denne skiva, forklarer kunstnerisk leder, fiolinist og vokalist Eike mye rundt sin innfallsvinkel til å skape denne musikken og denne innspillinga.

BaS – forkortelsen for Barokksolistene – har tatt med musikken til scena med et slags teateruttrykk i stadig større grad de seineste åra. Etter som jeg har skjønt er det veldig i ånda til hva som skjedde med det musikalske utgangspunktet for noen hundre år siden etter at musikk og underholdning var “forbudt” i Cromwells Commonwealth. Vi snakker synd på høyt nivå her!

Eike, som også har skrevet et par av låtene her, har på et nesten sjangerfritt vis flytta musikken inn i vår tid, og ved hjelp av jazzmusikere som Johannes Lundberg (bass) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon) og hovedvokalistene Berit Norbakken, Thomas Guthrie og Per Buhre og resten av “bandet”, det vil si Fredrik Bock (gitar og charango), Hans Knut Sveen (harpsichord og harmonium), Judith-Maria Blomsterberg (cello), Miloš Valent (fiolin) og Steven Player (gitar) – alle de nevnte synger også – brakt inn en rekke elementer fra mange kilder og satt det sammen til noe ganske så unikt.

Bjarte Eike & Barokksolistene greier på et flott vis å få meg til å visualisere gjennom musikken hvordan dette har sett ut på scena. Det må enkelt og greit ha vært en fest – det er også musikken her i heimen.

Noe av det aller mest spennende med å omtale musikk og bli fora med enorme mengder, er når postmannen dukker opp med påfyll fra artister jeg aldri har hørt om før. Den spanske trompeteren Alba Careta hører hjemme i den kategorien.

Aldri hørt om Alba Careta altså? Siden svaret muligens er nei, så iler jeg til og forteller gjerne allmuen at hun er en 27 år ung trompeter og vokalist fra Barcelona-området som har lagt flere år med jazzstudier i Amsterdam bak seg. Hun har spilt med kjente musikanter som Carles Benavent og Ben Wendel og på en rekke store festivaler i den sørlige delen av Europa. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hennes tredje plateutgivelse, den første for min del altså, så har jeg full forståelse for at Careta etter hvert har blitt en ettertrakta størrelse.

Careta har skrevet all musikken og alle arrangementene til “Teia”. Det er en svært så vakker og melodisk ekskursjon som har veldig mye både av den moderne jazzhistoria i seg, samt klare spor av det latinske temperamentet og spanske eller rettere sagt baskiske tonespråket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med seg har Careta bassisten Giuseppe Campisi, trommeslageren Josep Cordobés, tenorsakofonisten Lucas Martínez og pianisten Roger Santacana. Totalt nye stemmer for meg – alle med base i Barcelona hvis jeg har skjønt det rett – og her oser det klasse hele veien.

Det Alba Careta byr på er flott, energisk og livsbejaende jazzmusikk med særpreg. Hun spiller strålende trompet og hun synger fint – på katalansk, tror jeg – på noen av låtene også. Og reisefølget er altså av meget høy byrd.

Når bandet eller managementet, eller hvem det nå er, har tatt seg bryet med å lage presseskriv på nesten prikkfritt norsk(!!!), så ønskes Alba Careta og hennes musikk mer enn hjertelig velkommen.

Alle som har opplevd vokalisten og gitaristen Tora går ikke uberørt fra et møte med henne. Det gjelder i sterkere grad enn noensinne etter møtet med hennes ferskeste visittkort “Seventeen”.

Jo da, noen skiver – ganske mange faktisk, blir liggende til marinering ei god stund. Likevel er det for noens del slik at de kommer opp til overflata uansett. Tora, som også reagerer hvis noen kaller henne Tora Dahle Aagård (29), hører hjemme i den kategorien. Hun er av typen artist som ikke lar seg stoppe og det skal vi være veldig glad for.

For den gemene hop er nok Tora kjent som en strålende bluesgitarist og vokalist. Noe forteller meg at hun ikke kommer til å forlate det universet i uoverskuelig framtid, men med “Seventeen” hilser hun på i et noe annet landskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun har skrevet alle de 14 låtene og alle tekstene og pakker på ingen måte inn hvem hun er og ofte også hva hun ønsker seg. Det er så befriende herlig å møte en slik usminka ekthet – herlig rett og slett.

Med framifrå hjelp fra tangentør og medprodusent Benjamin Giørtz er det i et mer popunivers Tora hilser oss denne gangen. Krydder fra soul, funk, blues og andre herligheter er så definitivt på plass også. Når gjesten på et av spora er en av de mest funky gitaristene på Tellus, Cory Wong, så forteller det mye om hvor vi befinner oss.

Tora synger veldig bra, spiller heftig, skriver fine låter og ekte tekster. Jeg tror på henne, enkelt og greit. “Seventeen” er nok en bekreftelse på at Tora er på god vei til den syttende himmel. Funky, tøft, inderlig og ærlig. Jeg forlanger ikke så mye mer enn det.

Trommeslager og bandleder Paul Motian var en sentral skikkelse i moderne jazz. Jakob Bro og Joe Lovano vet det bedre enn de aller fleste.

Paul Motian (1931-2011) blei et stort navn etter at han spilte i Bill Evans´ banebrytende trio sammen med bassisten Scott LaFaro, så lenge han fikk leve, fra 1959 til 1964. Seinere spilte han med “alle” – ikke minst pianistene Paul Bley og Keith Jarrett. Årsaken var hans usedvanlig personlige innfallsvinkel til å det å skape musikk, til det å fargelegge.

De siste tiåra av sitt liv prioriterte Motian sine egne band og sin egen musikk i stor grad. Sentralt her var trioen med Bill Frisell og Joe Lovano og hans Electric BeBop Band der Bro var med i flere år.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor er det ikke så merkelig at danske Bro (44) og amerikanske Lovano (70), som jobba sammen første gang i 2009 med blant andre Jon Christensen, ville hylle sin tidligere sjef og ledestjerne.

Det har de gjort på et vis som salige Motian ville ha satt stor pris på, vil jeg tro. Med komposisjoner av de to, hver for seg, en kollektiv ekskursjon og Motians “Drum Music”, har denne høyst originale septetten laga musikk noe veldig i Motians ånd, men helt på sine egne premisser.

Med seg har de nemlig tre bassister, Anders Christensen på elbass og Larry Grenadier og Thomas Morgan på store feler, og to trommeslagere, Joey Baron og Jorge Rossy. Ei unik lagoppstilling og med herrer henta fra den aller øverste internasjonale hylla.

Spørsmålet kan sikkert stilles om det er nødvendig med tre bassister og to trommeslagere. For meg fører det utvilsomt til et helt spesielt lydbilde og ditto uttrykk – noe Motian også svært ofte skapte.

Gitarist Bro og tenorsaksofonist Lovano, som også spiller litt tarogato, kler og utfordrer hverandre i musikk som er alt fra veldig nedpå, vakker og søkende til mer åpen, utadvendt og fri. Det er en på alle måter flott hyllest av og til Paul Motian – en gigant som virkelig fortjener det.

Frode Alnæs er av typen som har mange venner og det av fullt forståelige årsaker. De aller beste gjennom 50 år er nok likevel gitarene hans. Her får får vi møte Frode og noen av gitarene.

Noen venner er av dert evige slaget. Uansett hva som skjer, så veit du at de er der. Slik har det vært for Frode Alnæs (63) og gitaren(e) i over et halvt hundre år. Etter at han blei ramma av en sjukdom som førte til at han mista håret som 11-åring, så blei gitaren en viktig følgesvenn for en sårbar guttunge. Det har den vært siden og det kommer den til å bli værende så lenge fingrene og hodet fungerer på den mildt sagt allsidige Alnæs.

De som har fulgt Alnæs´ karriere siden i alle fall gjennombruddet med Dance with a Stranger – som svenskene trodde var en kjønnssjukdom – vet at det nesten ikke finnes den sjanger som Kristiansunds store gitarsønn ikke har følt seg hjemme i. Da pandemien ramma Alnæs som oss andre, og alle jobber måtte enten avlyses eller utsettes, så fant han nok en gang trøst i sitt enorme arsenal med gitarer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ønsket, og kanskje også behovet, om å lage ei solo gitarskive vokste frem i forbindelse med at Alnæs ukentlig la ut solosnutter på facebook under nedtstenginga. Som tenkt, så gjort og her får vi møte mange av hans bestevenner.

Med et dusin nye Frode-låter og nesten like mange forskjellige gitarer – akustiske og strømførende, tar Alnæs oss mutters aleine gjennom en rekke stemninger basert på de fleste sjangre han har stifta bekjentskap med gjennom si karriere, det være seg country, folkemusikk, salmer, pop, rock, blues og jazz – og sikkert mye, mye mer.

Frode Alnæs gjør det med en ekthet og inderlighet som alltid har kjennetegna han. Han er en musiker det er lett å tro på og her gir han oss nok en rekke grunner til akkurat det.

Frode Alnæs har gitt oss 12 nye melodiske årsaker til å tilbringe kvalitetstid sammen med han.

Jeg har hatt gleden av å møte den estiske vokalisten Karmen Rõivassepp ved flere anledninger. Her debuterer hun med egne låter og arrangement for storband. Det har hun all grunn til å være stolt av.

Karmen Rõivassepp runder 30-streken i år. Siden 2012, altså hele sitt voksne liv, har hun hatt Aarhus og Danmark som sin hjemmebase. Der har hun i tillegg til solid utdannelse gjennom flere plateutgivelser vist oss hvilket stort vokaltalent hun er i besittelse av. Frem til nå har det vært i småband-settinger.

Nå har altså Rõivassepp tatt nok et nytt og stort steg. For første gang har hun både komponert og arrangert for storband og hun viser oss kjapt at hun har en trygg, sikker og spennende hånd når det gjelder dette formatet også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rõivassepp er en melodiker av rang og åpenbart en arrangør med mye spennende for seg. Hun har så avgjort fått den nordiske jazzen under huden også. Hun synger både på estisk, engelsk og ordløst og alt fungerer sømløst med det meget langt framskredne storbandet fra Aarhus. Her er det både solister av meget høy klasse og et ensemblesound av klasse.

Karmen Rõivassepp har vist oss stadig nye sider av seg sjøl. Dette er sjølsagt den “største” til nå og hun består testen med glans.