Tor Hammerø

Trommeslager og bandleder Paul Motian var en sentral skikkelse i moderne jazz. Jakob Bro og Joe Lovano vet det bedre enn de aller fleste.

Paul Motian (1931-2011) blei et stort navn etter at han spilte i Bill Evans´ banebrytende trio sammen med bassisten Scott LaFaro, så lenge han fikk leve, fra 1959 til 1964. Seinere spilte han med “alle” – ikke minst pianistene Paul Bley og Keith Jarrett. Årsaken var hans usedvanlig personlige innfallsvinkel til å det å skape musikk, til det å fargelegge.

De siste tiåra av sitt liv prioriterte Motian sine egne band og sin egen musikk i stor grad. Sentralt her var trioen med Bill Frisell og Joe Lovano og hans Electric BeBop Band der Bro var med i flere år.

Derfor er det ikke så merkelig at danske Bro (44) og amerikanske Lovano (70), som jobba sammen første gang i 2009 med blant andre Jon Christensen, ville hylle sin tidligere sjef og ledestjerne.

Det har de gjort på et vis som salige Motian ville ha satt stor pris på, vil jeg tro. Med komposisjoner av de to, hver for seg, en kollektiv ekskursjon og Motians “Drum Music”, har denne høyst originale septetten laga musikk noe veldig i Motians ånd, men helt på sine egne premisser.

Med seg har de nemlig tre bassister, Anders Christensen på elbass og Larry Grenadier og Thomas Morgan på store feler, og to trommeslagere, Joey Baron og Jorge Rossy. Ei unik lagoppstilling og med herrer henta fra den aller øverste internasjonale hylla.

Spørsmålet kan sikkert stilles om det er nødvendig med tre bassister og to trommeslagere. For meg fører det utvilsomt til et helt spesielt lydbilde og ditto uttrykk – noe Motian også svært ofte skapte.

Gitarist Bro og tenorsaksofonist Lovano, som også spiller litt tarogato, kler og utfordrer hverandre i musikk som er alt fra veldig nedpå, vakker og søkende til mer åpen, utadvendt og fri. Det er en på alle måter flott hyllest av og til Paul Motian – en gigant som virkelig fortjener det.

Frode Alnæs er av typen som har mange venner og det av fullt forståelige årsaker. De aller beste gjennom 50 år er nok likevel gitarene hans. Her får får vi møte Frode og noen av gitarene.

Noen venner er av dert evige slaget. Uansett hva som skjer, så veit du at de er der. Slik har det vært for Frode Alnæs (63) og gitaren(e) i over et halvt hundre år. Etter at han blei ramma av en sjukdom som førte til at han mista håret som 11-åring, så blei gitaren en viktig følgesvenn for en sårbar guttunge. Det har den vært siden og det kommer den til å bli værende så lenge fingrene og hodet fungerer på den mildt sagt allsidige Alnæs.

De som har fulgt Alnæs´ karriere siden i alle fall gjennombruddet med Dance with a Stranger – som svenskene trodde var en kjønnssjukdom – vet at det nesten ikke finnes den sjanger som Kristiansunds store gitarsønn ikke har følt seg hjemme i. Da pandemien ramma Alnæs som oss andre, og alle jobber måtte enten avlyses eller utsettes, så fant han nok en gang trøst i sitt enorme arsenal med gitarer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ønsket, og kanskje også behovet, om å lage ei solo gitarskive vokste frem i forbindelse med at Alnæs ukentlig la ut solosnutter på facebook under nedtstenginga. Som tenkt, så gjort og her får vi møte mange av hans bestevenner.

Med et dusin nye Frode-låter og nesten like mange forskjellige gitarer – akustiske og strømførende, tar Alnæs oss mutters aleine gjennom en rekke stemninger basert på de fleste sjangre han har stifta bekjentskap med gjennom si karriere, det være seg country, folkemusikk, salmer, pop, rock, blues og jazz – og sikkert mye, mye mer.

Frode Alnæs gjør det med en ekthet og inderlighet som alltid har kjennetegna han. Han er en musiker det er lett å tro på og her gir han oss nok en rekke grunner til akkurat det.

Frode Alnæs har gitt oss 12 nye melodiske årsaker til å tilbringe kvalitetstid sammen med han.

Jeg har hatt gleden av å møte den estiske vokalisten Karmen Rõivassepp ved flere anledninger. Her debuterer hun med egne låter og arrangement for storband. Det har hun all grunn til å være stolt av.

Karmen Rõivassepp runder 30-streken i år. Siden 2012, altså hele sitt voksne liv, har hun hatt Aarhus og Danmark som sin hjemmebase. Der har hun i tillegg til solid utdannelse gjennom flere plateutgivelser vist oss hvilket stort vokaltalent hun er i besittelse av. Frem til nå har det vært i småband-settinger.

Nå har altså Rõivassepp tatt nok et nytt og stort steg. For første gang har hun både komponert og arrangert for storband og hun viser oss kjapt at hun har en trygg, sikker og spennende hånd når det gjelder dette formatet også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rõivassepp er en melodiker av rang og åpenbart en arrangør med mye spennende for seg. Hun har så avgjort fått den nordiske jazzen under huden også. Hun synger både på estisk, engelsk og ordløst og alt fungerer sømløst med det meget langt framskredne storbandet fra Aarhus. Her er det både solister av meget høy klasse og et ensemblesound av klasse.

Karmen Rõivassepp har vist oss stadig nye sider av seg sjøl. Dette er sjølsagt den “største” til nå og hun består testen med glans.

Den vil heldigvis ingen ende ta denne uendelige strømmen med påfyll av nye norske jazzmusikere og band. Trioen Tog er nok et bevis på at her er det ikke noen signalfeil å melde om.

Trommeslager og perkusjonist Steinar Heide Bø fra Trondheim, barytongitarist Vetle André Skåli fra Tvedestrand og tenor- og sopransaksofonist og moogist Brede Sørum fra Trondheim, er alle 22-23 år unge. De møttes for noen år siden på Sund folkehøgskole – ofte kalt førskolen til jazzlinja i Trondheim. Til tross for at de tre har søkt seg til litt forskjellige utdanningssteder siden, så har de åpenbart beholdt kontakten og gjennom Tog utvikla et felles og spennende tonespråk.

De seks låtene er unnfanga kollektivt og det er tydelig at de tre har et felles musikalsk mål og allerede har staka ut kursen om hvordan de skal komme seg dit. Alle tre har kommet langt i sin søken etter å finne et eget uttrykk, men aller mest imponerer likevel det kollektive uttrykket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tog byr oss på høyaktonjazz, men likevel med masse dynamikk i de musikalske samtalene. Det kommer absolutt ikke overraskende at her er det henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som John Coltrane og King Crimson – og veldig mye mer. Til sammen har det blitt en type jazzrock de kan være veldig bekjent av og som allerede på første stasjon byr på mye særpreg.

Tog gir oss hele spekteret fra heftig og tøft rocketrøkk til kollektiv fribag og mye midt i mellom. Trioen har umiddelbart fortalt oss at her har vi tre nye stemmer og et band det skal bli veldig spennende i følge i åra som kommer.

Av en eller annen merksnodig årsak har Tysklands supertrommeslager Wolfgang Haffner aldri slått gjennom her hjemme. Her følger nok et prov på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Wolfgang Haffner (57) har de seineste tiåra turnert ustoppelig verden rundt enten som leder for egne band eller som sidemann for Al Jarreau, Chaka Khan, Pat Metheny, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Brecker Brothers og saksofonisten Bill Evans og mange, mange andre. Det har blant annet ført til bidrag på rundt 400 album.

Turnévirksomheten til Haffner har vært voldsom og da pandemien slo til for fullt, visste han nesten ikke hva han skulle finne på. Nå har det seg slik at Haffner har flere bein enn trommebeinet å stå på – han er også en langt framskreden komponist.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Komponistkvalitetene skulle han få god nytte av i denne perioden. Han fikk god tid, noe han sjelden hadde hatt frem til da, til å skape et nytt repertoar som skulle fortelle noe om denne tida og som kunne egne seg for at den store ro kunne innfinne seg.

Haffner har prioritert den enkle melodien. Det er liksom ikke noen tvil om hvor eneren finnes, for å si det sånn. Det er lett å komme inn i Haffners vakre verden og det er lett å trives der. Med seg til å tilberede de musikalske rettene har han sitt faste band bestående av Simon Oslender på tangenter, Thomas Stieger på bass og Sebastian Studnitzky på trompet pluss Alma Naidu på ordløs vokal på noen av spora.

Når det heile så blir krydra av gjestesolistene Bill Evans, trompeteren Till Brönner, trombonisten Nils Landgren, gitaristen Dominic Miller og tangentørene Mitchel Forman og Eythor Gunnarsson, så betyr det at det blir invitert til et velsmakende musikalsk måltid som ikke flytter noen merkesteiner, men som byr på vakker musikk som egner til hygge og ettertanke.

Soloprosjektet til Kim Reenskaug, Wow Sailor, kommer ut av det store intet for min del. Det tar uansett ikke lang tid å bli fascinert av denne musikalske ekskursjonen.

En av de aller morsomste og mest spennende opplevelsene når det gjelder å møte musikk, er når “nye” artister inntar høyttalerne. Kim Reenskaug er nemlig et totalt ubeskrevet blad for meg, men et blad som tiltaler meg veldig etter noen runder på spilleren.

Kim Reenskaug (32) har gjort det mest i forbindelse med denne produksjonen som både er spennende musikalsk og som en slags lydinstalasjon. Ved hjelp av feltopptak, samples og synthenes forlatelse, har Reenskaug komponert, spilt inn og miksa denne musikalske ofte litt melankolske utflukten der stemningene og følelsene kommer flott frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som tittelen mer enn antyder så er tankegodset som ligger til grunn for dette visittkortet motsetningene mellom glede og frykt, hvordan de hører sammen og blir med oss gjennom livsløpet. Det har Reenskaug eller rettere sagt Wow Sailor greid å anskueliggjøre på et djupt personlig vis.

Når han så har alliert seg med trompeter i særklasse, Arve Henriksen, broder Stig Reenskaug på gitar og fiolin og vokalist Synne Sanden, så har “Happy Fear” blitt en flott musikalsk tilstandsrapport fra ei ny og veldig spennende stemme.

Den svenske saksofonisten og bandlederen Torbjörn Righard er et nytt bekjentskap for meg. Et hyggelig og velsmakende sådant.

Det eneste jeg egentlig vet om Torbjörn Righard (55) er at han kommer fra Lund langt sør i Sverige og har leda bandet The Silent Room siden 2005. “Touch the Music” er bandets tredje cd og det er utelukkende Righards musikk som står på programmet.

Besetninga har vært ganske så stabil siden starten og det betyr Bo Håkanson på trommer og perkusjon, Mats Ingvarsson på bass og Johan Ohlsson på piano, trekkspill og clavinet. Også det helt nye navn for meg, men jeg skjønner godt at Righard vil ha de med seg på ekskursjonen. Alle holder absolutt bra kvalitet og har så definitivt kommet under huden på Righards intensjoner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Righard, utstyrt med en varm, litt tørr, men inviterende tone i tenorsaksofonen sin, har skrevet musikken gjennom hele 25 år. Her finner vi spor av svensk folkemusikk, av cooljazz, og av Neil Youngs univers – og mye mer. Dette har Righard og hans gode venner satt sammen til et eget lite univers som det er svært hyggelig å ta turen inn i.

Her brytes det ingen grenser – her dreier det seg kun om å skape gode og varme stemninger og det har Torbjörn Righard og vennene hans makta.

Det å måle hvem som er best eller mest lovende når det gjelder musikere, er heldigvis en gren som aldri kommer på det olympiske kartet. Uansett så hører Joakim Rainer Trio hjemme helt der oppe.

Joakim Rainer Petersen på piano og ansvarlig for alle komposisjonene, med Bodø som utgangspunkt, Alexander Riris på bass, opprinnelig fra Stavanger, og Rino Sivathas på trommer, fra Kleive i Molde, utgjør trioen som vant årets unge jazzmusikere-tittelen i fjor. Det er en utmerkelse som henger svært høyt og som har vist seg å være en døråpner for en rekke andre tidligere vinnere. Noe, eller veldig mye faktisk, forteller meg at det kan det blir for Joakim Rainer Trio også.

Følgende spørsmål kan sikkert stilles: er ikke verden mett på jazzpianotrioer nå? Svaret er et klart og utvetydig nei. I alle fall når “nye” og unike trioer som denne melder seg til tjeneste.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alle tre befinner seg et sted mellom 25 og 30 og møttes på jazzlinja i Trondheim. Den er nå et tilbakelagt stadium for de tre og at de har fått med seg mye ballast derfra er det ikke mye tvil om.

Nå har sjefen og Sivathas gjort Berlin til sin foreløpige hjemby, mens Riris fortsatt oppholder i den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd. Det betyr forhåpentligvis ikke at trioen har sett sine siste dager – her er nemlig potensialet voldsomt.

I et univers der komponist Petersen har henta mye inspirasjon fra pianostorheter som Paul Bley, Kris Davis og Andrew Hill og der de tre viser en modenhet og lytteevne og individuelle ferdigheter og et kollektivt uttrykk som forteller oss om store og modne personligheter.

Disse sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er noe av det mest spennende og tidløse som har blitt skapt i dette formatet her til lands på svært lang tid. Det er ofte åpent og løst, men hele tida melodisk og med en klar retning og strøm i seg. Her er det åpenbart mulighet for å nå svært langt – de har absolutt kommet godt på vei i retning seg sjøl – med enda mer samhandling. Dette er nemlig en debut som vil sette spor og som vil bli huska – lenge.

Kjenner du på at savnet etter en steppdans-trio har blitt tungt å bære? Nå har alle dine bønner blitt hørt. One Small Step har tatt ansvar!

Jeg tror jeg bortimot kan garantere at du aldri har hørt eller opplevd noe i nærheten av dette: Bassist Roger Antzen, steppdanser Janne Eraker og fiolinist og vokalist Vegar Vårdal har nemlig skapt et univers så unikt at jeg føler meg ganske sikker på at det kommer til å gå ei uke eller to før noe liknende ser eller hører dagens lys.

Arntzen, som vi kjenner godt fra band som Ballrogg, Chrome Hill og In the Country, og Eraker har jobba sammen som duo helt siden 2011. Fem år seinere kom Vårdal inn i bildet – det blei ikke noe mindre unikt av den grunn, vil jeg tro.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med bakgrunn i folkemusikk, minimalistisk musikk og jazz/impro har One Small Step skapt sine egne musikalske landskap. Under pandemien, nærmere bestemt den 2. juni 2021, inntok de tre og lydtekniker Audun Strype Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo der treveggene og ikke minst tregulvet viste seg å være en perfekt setting for stepping med tonefølge fra fele og bass.

Fire totalt improviserte “låter” på fra to minutter til vel 16 minutter skaper stemninger, spenninger og musikk som fjetrer og som utfordrer – sikkert for de tre involverte også og definitivt for meg som lytter.

Det ligger i sakens natur at disse variasjonene er noe helt for seg sjøl både musikalsk og uttrykksmessig. One Small Step har forsøkt å skape noe unikt og har så avgjort lykkes med det.

Gitaristen Eirik Berg Svela viser seg frem for andre gang med nytt visittkort og det låter bedre for hver gang.

Mitt første møte med Berg Svela var debuten hans “Bits & Pieces” fra 2018. Der fortalte han oss, både gjennom låtene sine og gitarspillet sitt, at han hadde solid kontroll på den moderne jazzhistoria og ikke minst gitarismen. Sammen med den engelsk/norske tenoristen Dave Edge, trommeslageren Tore Thorvaldsen Sandbakken og den amerikanske organisten Sam Yahel, ga Berg Svela oss et godt prov på at her var det mye i vente.

For et par år siden kom det nok en bekreftelse på det gjennom en kollektivt unnfanga standard-repertoar ekskursjon sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo og den allestedsnærværende og alltid hardtswingende Hermund Nygård på trommer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har Berg Svela (37) nok en gang invitert med seg Edge, mens trommeslager Roger Johansen og den engelske organisten Ross Stanley er nye stemmer.

Alt materialet er skrevet av sjefen og her møter vi de fire i et univers der det swinger hele tida, men der det er impulser fra både straight jazz, blues, gospel, singer-songwriter-tradisjonen, et nikk mot ECM-verdenen og funk. Om det blir for mye Møllers tran? På ingen måte. Berg Svela har nemlig makta å kombinere dette på et svært elegant vis sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

I tillegg til dette har Svela også benytta seg av feltopptak og samples til både åpning og avslutning av ballet og til mellomspill underveis.

Eirik Berg Svela, som har studert og bodd i England i en årrekke, har etablert seg i Oslos jazzverden med stort engasjement og ditto gjennomføringsevne. Han er på veldig god vei til dit han ønsker å være og der er det særdeles hyggelig å tilbringe tid sammen med han.