Svensk-danske Josefine Cronholm har vært med lenge, men avlegger oss alt for sjelden besøk. Her slår hun fast at hun hører hjemme i det vokale toppsjiktet her nord.
I mi platehylla finnes det kun et album med Josefine Cronholm (48) fra før: hennes debut under eget navn, «Wild Garden» fra 2002. I mellomtida har jeg truffet på henne sammen med blant andre Django Bates og Marilyn Mazur og hver gang har jeg lurt på hvorfor hun ikke har gitt oss mer under eget navn.
Nå har det heldigvis skjedd igjen; «Ember» er hennes fjerde soloutgivelse og det er en vakker manifestasjon på hvor særprega hun er og på hvilket unikt uttrykk hun er i besittelse av.
Med et repertoar bestående av eget materiale både når det gjelder tekst og musikk, bortsett fra Beatles-klassikeren «Blackbird», tar Cronholm oss med på en ekskursjon i et melodisk jazzlandskap der impulser fra ikoner som Joni Mitchell også har sin naturlige plass.
Med sin usedvanlige vakre og transparente stemme er Cronholm miksa akkurat så langt fremme som hun skal og med akkurat så store mengder luft rundt seg som gjør at vi kan få oppleve alle nyanser i foredraget hennes.
Når hun så har med seg et empatisk og langt fremskredent lag bestående av bassisten Thommy Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Lisbeth Diers – begge var også med i 2002 -, pianisten Makiko Hirabayashi og våre egen, men også Danmark-bosatte, saksofonist, klarinettist og trompetist Torben Snekkestad, så har dette blitt et vakkert, djupt personlig og ikke minst inderlig visittkort fra Josefine Cronholm.
PS Dessuten synes jeg Trump bær avsettes så snart som mulig.
Ember
Stunt Records/MusikkLosen
