Den norsk-svenske kvintetten The End forteller oss med sitt andre visittkort at det neppe finnes noe annet band som kan komme opp med så energisk kreativitet. Ikke på Tellus i alle fall.

Bare ved å lese lagoppstillinga til The End så mer enn aner man at noe helt spesielt er på gang. De som fikk med seg bandets debutskive, “Svärmod och Vemod Är Värdesinnen” – (hvilket tittel!), skjønte det nok allerede for to år siden, men nå har The End tatt ytterligere mange steg i retning seg sjøl.

Sverige er representert med vulkanen Mats Gustafsson på barytonsaksofon, fløyte og live elektronikk og den helt spesielle vokalisten Sofia Jernberg. Harald og Sonja har sendt trommeslager Børge Fjordheim, som har erstatta Deerhof-trommisen Greg Saunier fra debuten, barytongitarist og langeleiker Anders Hana og tenorsaksofonist, klarinettist og elektroniker fra det øverste sjiktet, Kjetil Møster, til startfeltet og du verden som de fem har “truffet” hverandre.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Debuten blei spilt inn etter at bandet bare hadde gjort noen få jobber. Nå har The End spilt mye sammen og virkelig funnet fram til en kjerne som de er helt aleine om.

Sjølsagt er det en energi i bånn for alt som skjer her som ikke læres på noen skolebenk. Enten så er man utstyrt med den eller så er man ikke det. Sjølsagt kan energien utvikles, men den må ligge i hver enkelts DNA i utgangspunktet og du verden som den gjør det med alle disse fem.

Med et repertoar som spenner fra folkartisten Karen Daltons “It Hurts Me Too” til Dewey Redmans “Imani”, via en rekke originalkomposisjoner fra Gustafsson, Hana og Møster, blir vi tatt med fra det nedpå og reflekterende til det heftige og kaotiske – nesten som et bilde på sjølve livet.

Vi har med fem strålende improvisatorer å gjøre her som ikke har det minste behov for å stjele rampelyset på bekostning av de andre. Jo da, alle får den plassen de trenger til å fortelle hvem og hva de er, men likevel er det det kollektive uttrykket og trøkket som snakker tydeligst til meg hele veien. Det er så tøft, så hipt og så ytterst personlig at når verden tillater det igjen, så er det bare å ønske The End velkommen til hvilken som helst scene. Det er bare å feste sikkerhetsbeltene!

PS Kan noen i mellomtida sørge for å eskortere Trump ut av Det Hvite hus? Hans inkompetanse fører nå til at stadig flere mennesker dør. Det er nok nå.