Den tyske gitaristen og bandlederen Robert Keßler er et nytt bekjentskap og et svært smakfullt sådan.
Jeg er privilegert og jeg vet det. Blant annet fordi det dukker opp stadig nye og spennende forundringspakker i postkassa mi med musikk og litteratur. Det betyr igjen at jeg gis muligheten til å sjekke ut musikk, litteratur, forfattere og musikere jeg ellers aldri ville blitt kjent med. Den tyske gitaristen, komponisten, bandlederen og professoren Robert Keßler (38) hører hjemme i den kategorien.
Når følgeskrivet forteller at Keßler henter mye inspirasjon fra giganter som Jim Hall, Kenny Burrell, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, som han har studert med, men også Eric Clapton og Sting, så forteller det at Keßler har store deler av den moderne gitarhistoria innabords.
Med en nydelig og varm tone i sin Gibson ES-175 tar han oss med på en vakker, melodisk og tidløs ekskursjon i et landskap det er bare godt å dukke ned i – og bli værende i.
Fem av de sju låtene er hans egne og de blir supplert med standardlåtene “Nobody Else But Me” og “My Ideal”. Alt befinner seg i pluss minus medium tempo med klare balladetakter i miksen og med trommeslageren Tobias Backhaus og bassisten Andreas Henze, som begge har spilt mye og lenge med Keßler, så blir det bånn ærlig og inderlig triojazz av meget solid merke.
Overraskelsene står ikke akkurat i kø her, men mye god og inderlig jazzmusikk med godt americana-krydder holder mer enn lenge det.
«Little People»
GLM Music/glm.de
