Aldri hørt om saksofonisten Jacob Shulman? Ingen grunn til å rødme av den grunn, men han er en nykommer som det er vel verdt å låne øre til.
Det har seg altså slik at jeg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner fra artister og platepushere/agenter som gjerne vil at jeg skal lytte til og aller helst skrive noen ord om det de sender meg. De fleste må jeg dessverre skuffe fordi mengden som ankommer postkassa langt overgår kapasiteten min.
Noe av det hyggeligste er når det dukker opp totalt ukjente navn og dermed ofte totalt ukjent musikk. Den 30 år gamle amerikanske saksofonisten og komponisten Jacob Shulman fra Los Angeles hører hjemme i den kategorien. Han er opptatt av både jazz, opera og computer-musikk og i tillegg til å drive med musikk så underviser han i matematikk og programmering – mange jern i ilden med andre ord.
Dobbelt opp
Shulman har ei plate på samvittigheten før denne, men med denne dobbelt-utgivelsen satser han ganske så ambisiøst. Men en tone i saksofonen som forteller at han har med seg store deler av den moderne jazzhistoria og med en kompositorisk evne som gjør at han inkorporerer den klassiske delen av seg i det hele også, så gir han oss to eksempler på hvem han er.
Den første skiva satser han på å sette oss i ei slags morrastemning, mens på den andre ønsker han å ta oss med til en mørk og røykfull nattklubb. Delvis lykkes han godt med det, men den helt store forskjellen finner jeg ikke hele veien.
Det mest spennende underveis er samarbeidet med teknikeren Lee Meadvin. Det har ført til at Shulman ofte spiller to soloer opp mot hverandre noe som gir en interessant og annerledes opplevelse.
Ellers er tonefølget et ganske så tradisjonelt triooppsett med trommeslageren Kayvon Gordon, pianisten Hayoung Lyou og bassisten Walter Stinson – helt ukjente størrelser for meg som alle har forstått Shulmans intensjoner og blir med han både til frokost og på nattklubb.
Jacob Shulman er ei ny stemme som det absolutt er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.