Den samiske vokalisten og formidleren Kajsa Balto gir oss sterke og vakre vitnesbyrd – noe til ettertanke både nå og i lang, lang tid.

Jeg har hatt gleden av å høre Kajsa Balto (36) sitt budskap ved flere anledninger og blitt heftig begeistra hver eneste gang. Sjøl om jeg ikke er spesielt langt framskreden når det gjelder det samiske språket, så føler jeg at jeg ikke trenger det; Kajsa Balto når frem på et vis som Mari Boine bana veien for for både seg sjøl og de som har kommet etter henne.

Viktig budskap

Balto har skrevet det aller meste av tekstene og unnfanga store deler av musikken sammen med medmusikantene sine. Tekstene, som også er oversatt til engelsk i tekstheftet, handler om en mørk del av vår og ikke minst samenes samtidshistorie. Inntil for for få generasjoner siden, blant annet noe Baltos far har kjent på kroppen, blei samiske barn sendt på internatskole. De skulle fornorskes og det samiske språket skulle viskes ut sammen med kulturen og identiteten. Det er nesten ikke til å tro, men slik var det altså.

Denne delen av den samiske historia og skammen det norske samfunnet burde føle på, har Balto satt kraftfulle ord på og de formidler hun så sterkt og inderlig som vel mulig både på samisk og med joik.

Nydelig produksjon

Trommeslageren Jakop Janssønn, som sjøl har sterke samiske røtter, har ansvaret for den nydelige produksjonen som kler Baltos stemme på et fremragende vis. Trommeansvaret er overlatt til Karoline Bjørhei, som med finfølelse omfavner Baltos formidling, og i tillegg gjør Aleksander Sjølie på gitar, elbass og ymse annet en fremragende fargeleggerjobb og Ragnhild Tronsmo på cello gir lydbildet nok ei klangfarge.

Om dette kan klassifiseres som indie, pop, rock og/eller verdensmusikk med jazzovertoner vet jeg ikke, men egentlig så er det overhodet ikke viktig heller. Det jeg vet er at det er vakker, sterk og inderlig musikk og det holder mer enn lenge for meg.