Det tok si tid før før jeg fikk ørene opp for Torgeir Waldemar, men i
løpet av noen få måneder har jeg allerede møtt han i to versjoner.
Begge har vært like fascinerende.

Jeg har altså fått møte Torgeir Waldemar med den grandiose
liveinnspillinga “At the Opera” som så dagens lys tidligere i år, men
har gått glipp av “Love” fra 2020 som skal ha mye av det samme, store
og rocka over seg med masse gitarer og effekter. “Mercy” blir
karakterisert som et søsteralbum, men med et helt annet fundament.

Egne saker

Torgeir Waldemar har skrevet elleve låter der han tar for seg både
livets skyggesider der friksjon oppstår og der det perfekte ikke
spiller noen hovedrolle for å si det forsiktig. Det er på mange vis
godt og forfriskende at ikke alt skal være så rosenrødt hele tida –
livet er faktisk ikke slik – og det hjelper Torgeir Waldemar oss med å
forstå. Om vi da ikke har gjort det allerede.

Dette formidler TW med en ekthet og inderlighet som gjør at vi blir
sittende lengst ute på stolkanten for å få med oss alle detaljene i
tekstene hans.

Når han så har strippa det hele ned til kun seg sjøl med stemmebånd og
gitar pluss hans utmerkede medsammensvorne Michael Barrett Donovan på
banjo, fele og støttevokal, så har dette blitt det motsatte av det
store og grandiose – det har derimot blitt det store i det lille i et
landskap som har country, annen americana og andre herligheter i
gumboen.

Torgeir Waldemar er enkelt og greit ei unik stemme og dette nye møtet
med han har så avgjort blitt en fin bekreftelse på det.

PS Skulle han kjenne på behov for bassistanse i fremtida, så tillater
jeg meg å foreslå en telefon til Trygve Waldemar Fiske. The Waldemars
hadde vært noe.