For vel to år siden møtte jeg den svenske pianisten Adam Forkelid og hans nye band for første gang. Det var en flott opplevelse og oppfølgeren er enda bedre.

Adam Forkelid (44) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv i et par tiår. Til tross for det har han aldri fått noe skikkelig fotfeste på vår side av grensa. Det er både synd og skam – han har nemlig mye å melde.

Da hans forrige skive, «1st Movement», så dagens lys var kvartetten hans ganske så fersk. Bassisten Niklas Fernqvist, trommeslageren Daniel Fredriksson og gitaristen Carl Mörner Ringström viste seg å kle Forkelid musikk og musikalske tanker på et et utmerket vis og sjefen bare visste at dette var et kollektiv han ville fortsette å arbeide med.

Runde to

Med eksakt den samme besetninga, nå ytterligere samspilt etter to år sammen, får vi møte de fire i åtte nye Forkelid-komposisjoner som avspeiler de forandringer som livet har ført med seg.

For Forkelids del betyr det at han befinner seg på steder som har deilige doser nordisk melankoli i seg samt det lyriske idealet med herlige groover som spesielt Pat Metheny har vært den viktigste eksponenten for. Hele tida er det den sterke og fine melodien som er utskytingsrampen for de fires ekskursjoner.

Kombinasjonen piano og gitar er ikke alltid like lett, men Forkelid og Mörner Ringström, som studerte og spilte litt med Marius Neset i København-tida, har funnet en fin måte å snakke sammen på uten å gå i veien for hverandre. Fernqvist og Fredriksson utgjør et framifrå fundament i denne kohorten.

Adam Forkelid har tatt flotte steg med «Turning Point» og de fire har skapt herlig musikk det gjør godt å oppholde seg i og sammen med.