Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk fra Ålesund gjorde danske av seg som 13-åring.  Det skal danskene være veldig glad for.

Med sitt sjette album med eget band og egen musikk siden 2012 forteller og bekrefter Snorre Kirk (39) at han er kapasitet av internasjonalt kaliber både som bandleder, trommeslager og komponist. Flere av hans tidligere plater har blitt kåra til årets plate i Danmark og han har ved flere anledninger vært nominert til Danish Music Awards – danskenes svar på Grammy. Det vil ikke komme som noen overraskelse om han både blir nominert og vinner for “Going Up” også.

Kirk overrasker ikke på noen måte med med “Going Up”. Han følger nemlig den estetikken og den løypa han har staka ut for seg sjøl: han har et sterkt og inderlig forhold til musikken som kom ut av 30- og 40- tallet i USA og de som mener det finnes spor av både Duke Ellington og Count Basie og de musikalske slektningene deres i både låtene og spillet til bandet, har så avgjort et godt poeng.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Min kjære, som er en mer enn gjennomsnittlig oppegående jazzkjenner, spurte flere ganger om hva den og den låta het. Hun mente definitivt hun dro kjensel på både den ene og den andre standardlåta, men slik er det altså ikke.. Kirk har skrevet all musikken sjøl, men at inspirasjonen fra The Great American Songbook er klar og tydelig er det ingen tvil om. Det Kirk har gjort er å legge til høyst personlige farger og tatt denne tidløse musikken med seg inn i vår tid på et elegant og stilsikkert vis.

Når han så nok en gang omgir seg med sin usedvanlig empatiske kvartett bestående av bassisten Anders Fjeldsted, tenorsaksofonisten Jan Harbeck og pianisten Magnus Hjorth og igjen får gjestebesøk av den amerikanske tenoristen Stephen Riley (45), som debuterte både med Ray Charles- og Harry Connick sine band som 17-åring, og alle vil med sin svært så personlige stemmer akkurat den samme veien som Kirk, så har “Going Up” blitt akkurat så bra og tidløs som man kunne ane på forhånd.

Snorre Kirk har ikke det minste behov for å brøyte seg vei fram til rampelyset. Med sin milde autoritet og usedvanlige stilsikkerhet setter han musikken og uttrykket i fokus og det gjør han altså nok en gang på forbilledlig vis. Hipt og stilfullt.