Den helt spesielle kvartetten Azolia, med base i Berlin, gir oss noe helt eget, vakkert og ikke minst viktig.
I fjor fikk jeg møte den belgiske vokalisten Sophie Tassignon for første gang via hennes solodebut “Mysteries Unfold”. Det var langt i fra hennes debut verken som artist eller på plate og her om dagen dukka det tredje albumet med bandet Azolia opp i postkassa.
Dette er et band som har eksistert siden 2009 og som kjapt viser oss hvilken usedvanlig allsidig vokalist Tassignon er. Med ei stemme som kan minne om Rebekka Bakken sin, løfter hun fram poesien til den engelske dikteren Wilfred Owen som omkom under første verdenskrig og som skrev om sine opplevelser som soldat. Vi snakker tidløs poesi som Tassignon uttrykker med perfekt engelskuttale og nydelig diksjon.
Sammen med altsaksofonist, klarinettist og tidvis medvokalist Susanne Folk, sopransaksofonist og bassklarinettist Lothar Ohlmeier og bassist Andreas Waelti, har Tassignon skapt nydelige landskap og melodier som gir de tunge diktene lys og håp.
Det sier seg sjøl at den høyst spesielle instrumenteringa sørger for et helt spesielt sound. De fire har jobba sammen i mange år og har funnet fram til dette helt unike. Det betyr igjen at denne tidløse lyrikken og den “nye”, melodiske og vakre musikken får oss til å sitte ytterst på stolsetet for å få med oss dette viktige budskapet.
Sophie Tassignon trigga meg ved det første møtet i fjor og her viderefører hun trigginga med noe ganske så annerledes, men minst like spennende sammen med det fine bandet og universet Azolia.
Not About Heroes
Jazzwerkstatt/jazzwekstatt.eu