Sjangeren nesten jazz og dikt har fått en spennende avlegger med trønderduoen Enok Monk. Rap/resitasjon og kontrabass. Ikke akkurat hverdagskost.

Gudfaren når det gjelder lyrikk og jazz her til lands er så avgjort Jan Erik Vold. Sammen med de fire store i norsk jazz på slutten av 60-tallet, åpna Vold & Co opp nye dører. Seinere har Vold dukka opp i en rekke andre konstellasjoner også – blant annet i en eksklusiv liten duo med bassmaestro Arild Andersen, inkludert gitargigant Bill Frisell ved enkelte anledninger.

Forlengere

Sakte og sikkert har det dukka nye spennende avleggere og forlengere også i dette skrinne landskapet. Ikke minst Buicken med Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har skapt usedvanlig mye spennende i samarbeid med noen av våre upperste jazz- og bluesmusikere, men hverdagskost i disse grenselandene har det likevel på ingen måte blitt.

Derfor er det mer enn hyggelig at det dukker opp en ny avlegger i denne faunaen eller floraen. Rapisten (ser at den kan misforstås), resitasjonisten og ordsmeden Trond Wiger forteller sine historier på et novelle-liknende vis – på kav trøndersk, må vite – og at det er en herre som har et liv å hente fra er det ikke mye tvil om.

Når så Erlend Smalås – som også spiller bass på trøndersk – og Wiger åpenbart har truffet hverandre både på det personlige og musikalske planet, så har det ført til eleverte samtaler i mange spennende grenseland.

Enok Monk er en flott tilvekst i det skrint befolka landskapet der lyrikk møter jazz. Herlig!