Det ligger i jazzens vesen at nye konstellasjoner oppstår ofte og
gjerne. Dette samarbeidet så jeg likevel ikke komme – desto
hyggeligere er det.

Gitaristen og vokalisten Lionel Loueke (51) kommer fra det lille
vestafrikanske landet Benin. Dave Holland (78) har sine røtter der
mitt engelske favorittlag hører hjemme, nemlig i Wolverhampton.
Verkens aldersmessig eller geografisk og kulturelt skulle man tro det
var åpenbare forbindelseslinjer mellom de to, men i løpet av en
tilfeldig lydsjekk skjønte begge to at her var det noe de måtte gå
videre med. Holland snudde seg til Loueke etter soundchecken og sa:
“We have to do this”. Det skal vi være veldig glad for at de har
gjort.

Giganter

Hver for seg har jo begge to etablert seg på aller øverste jazzhylle i
en rekke settinger både som sidemenn og som bandledere. Loueke med
sine umiskjennelige afrikanske røtter, sin virtuositet og ei stemme
som ikke likner noen andres. Holland har siden Miles henta han over
til den andre sida av dammen på slutten av 60-tallet vært ei
ledestjerne både som bassist og bandleder.

Nå møtes de to unike stemmene i et repertoar som med ett unntak er
signert Loueke. Tittelsporet er signert en av ledestjernene for begge
to, nemlig Wayne Shorter.

Her handler det om en kollektiv innsats for å forstå hverandre, om å
snakke et felles, men samtidig personlig språk og om å stake ut en
kurs sammen. Det gjør de på et vis som snakker veldig til meg og der
de forteller oss hva musikk kan være i en verden der slike samtaler
trengs i større grad enn noensinne. Nydelig, sterkt og united!