Vennene Øystein Sevåg og Lakki Patey går tilbake til gymnasdagene. Det
begynner å bli et kvarter eller to siden, men kjemien og empatien er
det fortsatt ikke noe å si på.

Pianisten Øystein Sevåg og gitaristen Lakki Patey begynner etter hvert
å bli store gutter – bortimot voksne herrer, vil jeg mene. Det vi er
så heldige å bli overøst med denne gangen er det tredje
platedokumentet fra de to: “Windflowers” i 1983 og “Visual” i 1994 er
forgjengerne. Det er med andre ord en mild overdrivelse å hevde at de
to har forhasta seg på noe som helst slags vis.

Modenhet

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

De to har enten sammen, men stort sett hver for seg, skrevet 19 låter
som uten unntak inviterer til ettertanke og ro og der det som skjer
mellom tonene er minst like viktig som tonene i seg sjøl. De to fører
uendelig vakre samtaler der respekten dem i mellom og ikke minst
modenheten et levd liv har gitt dem, preger hvert eneste øyeblikk
underveis.

Det er ingen stor overraskelse at herrene kan instrumentene sine.
Patey er det veldig lenge siden jeg har hørt noe fra, men at han har
henta ned den akustiske gitaren fra hylla med ganske så jevne
mellomrom er hevet over tvil. Det viktigste og det bærende elementet
her er likevel samtalene mellom de to og de er av det slaget som gjør
at det er så uendelig godt å legge hodet på puta, lukke øynene og la
alle de tankene man av en eller annen grunn baler med fare sin egen
vei for ei lita stund i alle fall.

Dette er vakker, stillferdig og usedvanlig personlig musikk som vi er
så heldige å bli invitert inn i og med i. Den gjør enkelt og greit
godt.